hits

oktober 2016

BABYUTSTYR: BILSTIOL-POSEN

Nå som det begynner å gå mot kaldere dager, har jeg satt på plass dunposen til bilstolen på plass. Nå kan lille Lucas sitte godt og varmt i bilen hele vinteren gjennom. Jeg merker at det allerede hvor mye lettere det er å sette han i posen, enn å kle på han masse klær, som han selvsagt ikke han ha på seg inne. Nå tar det bare to sekunder å ta opp og ned posen, som gjør det lett å sove videre i bilstolen, selv om vi kommer inn i et varmt rom. Lucas har liker seg nemlig veldig godt i bilstolen, og den blir brukt som vippestol her hjemme og på besøk hos andre ofte! Vognposen er selvsagt fra Risarosa (reklamelink)









 

JEG TRODDE IKKE JEG VILLE FØLE MEG SOM HJEMME HER

I dag har vi vært ute på en liten tur, jeg og guttene. Fantastisk deilig å avslutte helgen sånn. Det er så utrolig mange fine tur-plasser her i nærheten, og jeg kjenner jeg trives bare mer og mer her på sørlandet. Jeg trodde aldri jeg ville føle meg så mye som hjemme her, som jeg faktisk gjorde allerede kort tid etter at vi flyttet ned her. Jeg elsker å bo på landet, men samtidig med så kort avstand til sentrum. Vi har bondegårder, hester og traktorer til alle kanter, og det passer William midt i blinken. Han er virkelig som skapt for å bo på en plass som dette, og er for lengst blitt en skikkelig «bondegutt». Det skulle jeg aldri trodd, om min nydelige lille Will, som ikke er så veldig liten lengre! Håper alle sammen har hatt en fin helg! 









VÅR HALLOWEEN-FEIRING I BILDER

Vi hadde en kjempe vellykket feiring i går. Både jeg og barna var rimelig fornøyd med hvordan dagen ble. Jeg vet selvsagt veldig godt at Halloween egentlig ikke er før den 31.oktober som ikke er før i morgen, men likevel tok vi feiringen vår i går. Jeg tenkte at det ville være koseligere for barna å få en hel lørdag med feiring sammen med oss, i stedet for de få timene etter barnehagen i morgen. Vi storkoste oss, og jeg la meg med et stort smil rundt munnen. Jeg er veldig sikker på at både Michelle og Will gjorde det samme. Ønsker alle sammen en super søndag! 









EN SKREMMENDE LØRDAG!

I dag har vi hatt en helt fantastisk lørdag. Vi har nemlig tatt Halloween-feiringen litt før tiden. Barna har vært utkledd hele dagen, og storkost seg med forskjellige ting vi har vært ute på i dag. Barna fikk også gå innom «knask eller knep» hos bestemor og bestefar, og noen andre kjente. Det syns de var superstas, og William har vært helt i hundre i hele dag, og er for første gang like engasjert i Halloween som Michelle har vært i flere år. Jeg elsker virkelig alt som kan feires og dager som blir lagt ekstra godt merke til. Vi har virkelig kost oss i dag. Bilder fra hele dagen vår legger jeg ut i løpet av kort tid. I mellomtiden kan du mimre tilbake å se vår Halloween-feiring fra i fjord HER og HER! 

MIDDAGTIPS - MIN FAVORITT!

sponset

Gode middager og lite tid i hverdagen er ting som ikke alltid passer godt sammen. Og når vi voksne i hus ofte har et behov for litt mer spennende smaker en det barna foretrekker. Når vi da bodde i Stavanger pleide vi ofte å bestille Indisk mat i helgene for å få stelt i stand litt romantiske middager etter at ungene var i seng, men så dukket problemstillingen opp etter at vi flyttet. Hvor skulle vi nå få tak i våre romantiske indiske favoritter.

Jan bestemte seg for å lage Butter Chicken fra bunnen av, men forstod veldig raskt at det var voldsomt mange ingredienser, og tok mye mer tid en det vi har i hverdagen. Men så kom han på at det finnes en veldig kjent indisk restaurant i Kristiansand, bare et drøyt kvarters kjøring fra her vi bor. Siden den gang har vi kjørt inn flere turer for å hente vår helgefavoritt, før vi plutselig fikk en forespørsel om å presentere en nyhet fra SaritaS, nemlig deres Butter Chicken saus på glass!

Sausen gjør det plutselig superenkelt å lage favoritten vår her hjemme, og sparer oss for både tid og penger i en travel hverdag. Sausen er simpelthen proppet med alle de ingrediensene som vi kviet oss for å kjøpe inn, nettopp fordi det er en såpass komplisert rett. Med blant annet kvernede cashrewnøtter, fløte, rapsolje, løk, sukker, tomatpure, salt, hvitløk, ingefær, kardemomme, spisskum, rismel, paprika osv.. er dette en blanding stappet med indiske herligheter som gjør SaritaS Butter Chicken til en rask og smakfull hverdagsrett for både store og små!

Selv så lager vi vår versjon med basmatiris og masser av nanbrød, men du kan gjerne toppe det med både mango chutney, raita og kanskje en salat ved siden av. Indisk er en perfekt sosiale middagsmulighet, enten du skal hygge deg med familien, med gode venner, eller med kjæresten. Ikke bare smaker indisk mat helt fantastisk, men det er simpelthen en fest for øynene å se på. I tillegg til at jeg lover at både venner, familie og kjæreste blir riktig så imponert.

Sausen er i tillegg glutenfri, i likhet med alle de andre SaritaS sausene, og passer derfor de fleste. Om noen rundt bordet ønsker en enda mildere smak anbefaler jeg å servere med litt rømme eller creme fraiche ved siden av retten. Håper det smaker! 

EN HELT SPESIELL FREDAG!

reklame

I dag er faktisk ingen vanlig fredag. Dette er Pink Friday. Rett og slett en fantastisk dag for deg som søtter rosa sløyfe aksjonen mot brystkreft, og ikke minst en flott mulighet til å shoppe til sterkt reduserte priser. BliVakker.no er kanskje rosabutikken fremfor alle rosabutikker, og de feirer dagen med 25-80% avslag på absolutt hele butikken, i tillegg til at de donerer bort 10,- per kunde til Rosa Sløyfe Aksjonen. Men vær rask, tilbudet gjelder kun frem til midnatt! Aktiver din rabatt HER!

Med andre ord en fantastisk mulighet for deg til å bidra i kampen mot brystkreft, samtidig som du selv sparer store summer i deres enorme Pink Friday salg!

Jeg har samarbeidet med BliVakker i flere år nå, og det er med hånden på hjertet den eneste butikken der jeg selv handler alt av makeup, shampoo og hårprodukter. De har det soleklart største utvalget i Skandinavia, til priser ingen kan slå de på. Og når du i tillegg sparer så store summer som i dag, så er det bare å benytte sjansen.

Som jeg har fortalt tidligere, var det gjennom BliVakker at jeg for første gang møtte Jan, der han jobbet i drøyt tre år. Og etter det er det han som står for innkjøpene av alt i fra makeup til hårpleie i huset. Tidligere har jeg fortalt om Agadir Argan Oil, som er shampoo/balsam-merket vi bruker her i hus, som jeg har vært forelsket i helt siden Jan tok det inn i hus. 

Når det kommer til sminke har jeg vært Bare Minerals fan i veldig mange år nå, før jeg i høst fikk opp øynene for Bronx. Der jeg spesielt har forelsket meg i Foundationen og et lipgloss-sett som jeg ikke kan være uten. Faktisk er alle bildene i innlegget tatt etter at jeg ble sminket opp i produkter fra Bronx. Produktene er rimeligere en de dyreste merkene, og etter min mening bedre. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men min nye favoritt er Bronx! 

VIDEO: 15 MINUTTER FØR LUCAS MELDTE SIN ANKOMST

Jeg syns det er så koselig å dele videoer med dere. Jeg syns det er veldig godt å vise frem også på videoer fra livet vårt, og ikke minst fra spesielle hendelser som skjer. Nå har jeg en god del videoer fra fødselen som jeg er veldig glad for ble tatt. Bare noen minutter før Lucas kom til verden var Jan rett ute i på venterommet, for å lage en liten videohilsen om sine tanker på dette øyeblikket. Lite visste vi om at Lucas var bare 15 minutter unna, på dette tidspunktet. Denne videoen ble den siste, før gutten vår var kommet ut i den store verden. 

DU FINNER MEG MED PUPPENE UTE

Jeg er den type jente som står for det jeg mener er riktig. Jeg lar ikke ting går forbi om det virkelig plager meg, og det jeg tror på. Jeg tenkte derfor å ta opp et tema nok en gang, som jeg mener det ikke finnes noe å diskutere, likevel er det flere som har forskjellige meninger om saken. Nettopp det å amme et lite barn offentlig. Når ble det et spørsmål, om det skal være greit eller ikke. Det er det mest naturlige i verden å amme et lite spebarn. Kvinnekroppen er laget sånn, det er derfor vi produserer melk gjennom svangerskapet. 

Selvsagt finnes det tilfeller det det ikke går helt som det skal, og mor derfor må velge en annen løsning enn å amme barnet. Det kan være at mor ikke har nok melk, eller andre problemer. Det er ikke en selvfølge at ammingen skal komme problemfritt. Men problemene i seg selv, bør ikke være basert på andres meninger om amming. Det er nemlig veldig mange som har veldig sterke meninger om det å amme et barn. Man skal plutselig ikke sitte å amme et barn offentlig. Hvorfor skal man ikke det? 

Det jeg gjentatte ganger har opplevd er at andre syns det å amme er kvalmt. At det derfor ikke passer seg å sitte med puppen ute på en kafé, der andre skal spise. Jeg kjenner at dette er den grunnen som provoserer meg aller mest. Skal du få lov å spise, men ikke barnet mitt? Å amme et lite spebarn er det mest naturlige og uskyldige som finnes. Det finnes hverken noe kvalmt eller seksuelt knyttet opp til amming. Hvorfor tror dere vi har bryster som produserer melk i første omgang? Det er sånn både kvinnekroppen og andre pattedyr er skapt. 

Vi skal ha mulighet til å gi barna vår mat, uansett hvor i verden vi er. Det gjelder også om man så er på en offentlig plass. Du vil finne meg med puppene ute, uansett hvor du går. Jeg lar meg ikke stoppe av noen få mennesker som ikke har skjønt hva amming vil si. Er man 10 år, så skjønner jeg at det kan være rart eller litt flaut når noen drar frem puppen, så de få kommentarene kan jeg akseptere. Selv hvor mye jeg mener man er alt for liten til å bruke Instagram og Facebook om man ikke tåler et amme-bilde. 

Det jeg derimot nekter å akseptere, er når eldre mennesker skal kommentere på mine profiler om hvor kvalmt det er å amme. Jeg blir alltid like overrasket av hva andre, og gjerne spesielt andre damer kan finne på å skrive om amming. Jeg vet ikke hva dine bryster brukes til, men mine er i alle fall ingenting annet enn babyens matfat i de neste månedene fremover. Det må andre bare finne seg i. Om dere ikke liker å se ammende i offentligheten, kan dere reise dere opp å forlate stedet selv! 

VIL DU HOLDE HUSET MITT VARMT I VINTER?

Nå har vi endelig fått lagt ut huset mitt i Stavanger. Det har stått tomt i flere måneder, men nå håper jeg at noen kan komme å holde det varmt i vinter! Huset ligger på Tasta, i et veldig barnevennlig strøk. Flere skoler og barnehager i nærheten. Først var tanken å selge huset, men nå legger vi det i første omgang ut til leie, og kan heller selge det om noen år. Huset er nyoppusset, og det har vært en stort prosjekt helt siden jeg kjøpte det i fjor november. Selv har vi kun bodd der i en måned, før vi valgte å ta turen mot sørlandet. 

Eneboligen er helt nyoppusset og har en stor og fin hage. Boligen ligger sentralt og populært til på Tasta i Stavanger. Flotte turområder i umiddelbar nærhet, samt kort avstand til flere dagligvarebutikker. Eneboligen har tre nyoppussede soverom med lys laminat på gulv, totalrenovert kjøkken med nye hvitevarer, samt totalrenovert bad med varmekabler, nye fliser, vegger, servant og dusj. Stor stue med åpen kjøkkenløsning, samt nytt eksklusivt ildsted for å sette stemningen på kalde vinterdager. Eiendommen har gode parkeringsmuligheter, samt garasje.

Du finner huset ute til leie HER! Ønsker du å holde huset mitt varmt i vinter? Jeg ønsker å få noen inn i huset så fort som mulig, og har derfor satt en lav måneds-leie. Det er mulig å flytte inn i huset allerede 1.november. Huset leies ut umøblert, men tv-og internett er inkludert i måneds-leien på 15.000 nok. Ønsker du mer info om boligen eller se flere bilder finner du det i annonsen som ligger ute HER! 

VI REISTE HJEM

God morgen! I går gikk turen inn mot Stavanger. Det føles alltid like rart å dra hjemover. I går føltes det for første gang på lenge mer godt, enn det føltes feil og vondt. Vi hadde en kjempe fin dag sammen i Stavanger, og fikk gjort det vi egentlig skulle inn for, samtidig som vi fikk tid til litt koselige ting også. Vi er allerede hjemme igjen nå, vi skulle bare inn på dagstur. Det er det letteste. Barna var igjen hos bestemor og bestefar, mens lille Lucas ble med inn tur-retur Stavanger-Kristiansand i går. 

Nå skal vi snart løpe ut dørene her, for å gå til helsestasjonen med nurket. Jeg merker det er utrolig mye travlere å være mamma til tre, for det er alltid noe som skjer. Om ikke lenge så skal vi også til helsestasjonen med William på to-årskontroll, og med Michelle på førskole-kontroll. Barna vokser virkelig til! Jeg føler at den første tiden med Michelle, faktisk de første året, gikk veldig sakte. Jeg kan ikke si det samme om de siste fire årene. Og i alle fall ikke de siste tre ukene. Før vi vet ordet av det, så er det Lucas som skal begynne på skolen! 

HØSTEN´S MUST HAVE TIL BARNA!

Nå har barna fått nye jakker til kaldere tider. Barna har fått like jakker, men for første gang i ulike modeller. Jeg elsker å kle barna mine likt, og finner alltid en nøytral farge som passer jenter like godt som gutter. Denne gang har de to eldste barna fått like beige vinterjakker. Michelle har fått kåpen, som jeg følte passet henne litt mer, ettersom at hun begynner å bli en stor jente. William fikk en modell som jeg syns er super herlig til de minste med en super søt hette på. Jeg syns de var nydelige i de nye jakkene, begge to. En jakke som passer de fine høstdagene helt perfekt! 







VÅR LILLE LUCAS

Hils på vår lille Lucas! I morgen er gutten vår allerede 3 uker gammel, og jeg tenkte derfor det var på tide å vise han skikkelig frem til dere. Han er fantastisk nydelig, og vi er så stolte over vår lille prins. Han er verdens vakreste Lucas. Lucas er en god blanding, og ligner både på mamma og pappa. Han har forskjellige trekk fra oss begge to, og det varierer veldig på utrykkene hans, hvem han ligner på. Han har også veldig mange likheter på Michelle, som jeg vil legge ut bilder av i løpet av kort tid, sånn dere kan få se selv! Ønsker dere alle en fantastisk fin søndag! 

DET VERSTE EN MAMMA KAN FÅ HØRE!

I snart to år har jeg fått høre veldig mye om hvordan jeg legger mer fokus på Michelle offentlig på bloggen og Instagram, etter at jeg ble tobarnsmamma i 2014. Jeg har fått flere spørsmål om hvorfor jeg ikke fronter William like mye. Jeg har til og med fått høre gjentatte ganger hvor tydelig det er at jeg er mer glad i Michelle, og bryr meg mer om henne. Jeg blir ikke lengre overrasket over at det enkelte mennesker kan skrive til meg, og mene om meg som mamma eller person.

Jeg lar meg alltid provosere når det kommer til det som blir sagt om meg som mamma. Fordi jeg vet så inderlig godt selv hvor lite som kommer frem på bloggen, i forhold til det virkelige livet vårt. Barna mine er alltid min første prioritet. Barna kommer på lik linje alle tre. Som mamma, så kjenner jeg heldigvis barna mine, og det er veldig tydelig at de har tre helt forskjellige personligheter, og det er derfor min oppgave å følge dem opp etter deres behov hver og enkel av dem. 

Michelle har vært en stor del av bloggen siden den dagen jeg startet opp i 2012, da var hun bare noen måneder gammel. Hun har hele tiden vært veldig glad i å ta bilder, og smiler hver eneste gang det kom et kamera i nærheten av henne de første årene. Etter som hun ble større fortalte jeg henne mer og mer om bloggen, og litt om hvor mange mennesker som ser bildene og videoene av henne som legges ut. Hun elsker å ha kamera-team hjemme hos oss, og syns det er utrolig gøy å se seg selv på tv. Hun er på alle måter en skikkelig blogg-jente. Og det overrasker meg ikke om hun får blogg en dag når hun blir gammel nok til det. 

William derimot er en helt annen person. Han har ikke før nylig hatt noen interesser av å bli fotografert. Det er først nå at han smiler stort når han ser noen finne frem et kamera. Jeg har derfor latt han få være veldig mye mindre på bloggen av den grunn. Han har fremdeles liten forståelse for media, han er fremdeles veldig liten, selv om han ser stor ut! Jeg tror det er lett å glemme hvor liten han er, men han er fremdeles under to år gammel. Alderen hans er også mye av grunnen til at jeg ikke utleverer like mye om han, som det jeg gjør av Michelle. 

Jeg er veldig klar over at jeg faktisk deler mer av Michelle, enn noen av guttene enda. Det er det som har vært mest naturlig, og jeg gjør det bevist. Jeg bryr meg likevel like mye om barna mine, og de har alle sammen like stor del av hverdagene her hjemme. De har sin plass i familien alle tre, og får like mye kjærlighet og like mange klemmer alle sammen. Jeg tror det er det verste jeg får høre, når noen forteller meg at det er tydelig hvor mye mer jeg bryr meg om det ene barnet. Jeg føler på mange måter at jeg har sviktet som mamma, og at jeg ikke klarer å strekke til.

Jeg kjente spesielt på dette når jeg først startet å få disse kommentarene, rett etter at jeg fikk William og var usikker på meg selv som tobarnsmamma. Nå føler jeg meg så trygg på meg selv, og vet veldig godt at bloggen ikke er virkeligheten av hverdagene våre, men bare et lite bilde. Jeg har lært meg at det er ingen som kjenner situasjonen hundre prosent om man bare har lest bloggen. Jeg skulle ønske det var mulig å se hele bildet, men det går dessverre ikke. 

Jeg er bare et menneske, en blogger, en kjæreste og en mamma. Jeg prøver å strekke til på alle områder til en hver tid, og føler helt ærlig at jeg har klart meg kjempe fint. Jeg gjør mitt beste hele tiden, og det er mer enn bra nok. Min første prioritet er alltid barna, og være tilstedet for dem. Når jeg vet jeg er det, og er trygg på at alle tre får sin del av meg, så har ikke en kommentar noe å si. Så lenge jeg vet selv hvordan situasjonen egentlig er. Jeg er stolt over hvordan jeg faktisk føler jeg strekker til for alle tre barna mine, selv om jeg syns det er dumt at dere ikke alltid får sett alle sidene av livet vårt gjennom bloggen! 

BEFORE AND AFTER

Gjennom svangerskapet fant jeg flere bilder som inspirerte meg. Jeg fant også mange før og etter-bilder fra gravid til sammen med babyen, som bildet jeg i dag har tatt. Jeg syns det er så fantastisk herlig å se disse bildene, fordi det er så mye som har skjedd på de ukene som var i mellom. Seks uker skiller disse to bildene. På disse ukene har vi gått gjennom store forandringer i livene våre her hjemme, og vi har fått treffe den lille gutten vi ventet på så lenge. Plutselig nå som graviditeten er over, så gikk det hele veldig raskt, selv om det ikke føltes sånn når det sto på.

Lucas er litt over to uker gammel, men det føles som om han har vært en del av oss veldig mye lengre enn det. Jeg føler jeg har kjent han lenge, og på mange måter så har han jo faktisk vært en del av oss, siden den dagen vi fikk en positiv graviditetstest i januar. Han gjør på alle måter familien vår komplett. Han er helt fantastisk, og jeg får virkelig kjenne på den følelsen av å være stolt. Jeg har tre helt fantastiske barn, og er så utrolig takknemlig for å få være mamma til mine vakre små!

PLANLEGGINGSDAG I BARNEHAGEN

Planleggingsdag i barnehagen, betyr at det er langhelg her hjemme. Michelle sin barnehage har fri i dag, så Michelle er hjemme i dag. Vi har startet fridagen med å pynte pepperkaker. Jeg hadde egentlig store planer om å finne på noe spesielt i dag, siden det ikke er hver dag vi bare har eldstemann og minstemann er hjemme. Men Michelle hadde sine egne planer for fridagen sin. Hun er faktisk veldig lite kravstor når det kommer til å finne på ting. Michelle hadde bare to ønsker for dagen, det var å pynte pepperkaker og tegne. 

Så nå som pepperkakene allerede er ferdig pyntet, og dagen så vidt er i gang. Jeg fikk derfor lyst å ta med meg Michelle en liten tur ut, for å finne forskjellige høst blader, som vi kan ta med oss inn, og tegne til. Jeg føler jeg har et litt større behov for å være kreativ når Michelle er hjemme fra barnehagen. Dette blir nok en koselig dag, både for oss og Michelle. Jeg kjenner litt på at det er godt å ha Michelle hjemme en dag inne i mellom! 

William sin barnehage har ikke fri i dag, så han skal få smake på pepperkakene når han kommer hjem. Ønsker alle sammen en kjempefin fredag videre, og en riktig god helg! 

TRILLETUR I HØST-IDYLL

Nå er jeg akkurat ferdig med to intense dager med innspilling her hjemme. I går følget kameraet oss fra 08 om morgenen til 19 om kvelden. Det gikk faktisk overraskende bra, men jeg skal ikke legge skjul på at det selvsagt er litt slitsomt. Jeg syns likevel det ble en veldig fin dag med filming, og syns det ble bra i dag også. I dag var det ikke like mye filming som i går, men en god del likevel. Vi er ferdige med filming for denne gang, men de kommer nok tilbake om ikke så alt for lenge. 

I dag var vi også ute på nok en trilletur med prinsen. Jeg syns det er så idyllisk å gå tur i de fine høstfargene som vi finner på alle busker og trær. Jeg syns også det er utrolig koselig å sette av litt tid på dagen til å bare gå. Jeg gikk mye i barseltiden med William, men har ikke fått gått like mye med Lucas enda. Kanskje jeg klarer å gå flere turer fremover mot vinteren. Jeg har lovet meg en ting med trilleturene, og det er at jeg skal gå tur fordi det er koselig, og det skal ikke ligge noe stress over det å komme seg ut på tur. Jeg skal gjøre det fordi jeg har tid og lyst til det! 

Det er vel nettopp det som er viktig i denne første tiden. Man skal prøve å nyte tiden så mye som mulig, og gjøre den så behagelig og fin som mulig. Det er derfor viktig å ikke legge på seg mer stress i hverdagen enn man tåler. Jeg merker at jeg er glad for de tingene jeg får gjort, samtidig som jeg ikke blir sint på meg selv om det er noe jeg ikke klarer å rekke. Som for eksempel et tidlig blogginnlegg i dag. Vanligvis hadde jeg blitt kjempe sur og stresset om jeg ikke fikk blogget før kl.13.30 en dag, mens i dag er dette plutselig det første innlegget mitt. 

Jeg må bare akseptere at jeg ligger litt bakpå for tiden. Det er dessverre for lite timer i døgnet, og jeg får ikke tid til å gjøre alt. Jeg har ikke fått sovet på mange dager nå, og går rundt med en enorm hodepine om dagen. Derfor står det å hvile høyest på listen av det jeg må prioritere i hverdagen, rett under barna. Det tar meg nok litt tid å komme inn i rytmen igjen når det kommer til bloggingen, det er ikke bare bare med tre barn i hus, det merkes godt! 

PAPPAS FØDSELSHISTORIE

Da var det min tur til å sette litt ord på hva Anna gikk gjennom 3. Oktober 2016. En opplevelse som jeg både tror og håper jeg husker og tenker på livet gjennom. En fødsel er simpelthen alle følelser du kan forestille deg bare i en megaforsterket versjon. Man opplever rett og slett en følelsesbonaza uten sidestykke. Det ble tårer, det ble latter, det ble klemmer, det ble gleder, og det ble usikkerhet. Dette hadde vi forberedt oss på i 9 måneder, og i dag skulle det plutselig skje!

Jeg våknet av Anna rundt klokken 05:00 om morgenen, og reagerte på at hun hadde tydelige smerter. Dette hadde hun hatt flere ganger tidligere også, og vi hadde hatt flere bomturer til sykehuset tidligere. Men av en eller annen grunn synes jeg hun så annerledes ut denne gangen, og jeg var helt overbevist om at vi burde komme oss inn til sykehuset. Anna ønsket selvfølgelig å avvente litt, men jeg truet raskt med å ringe ambulansen om hun ikke ble med frivillig. Jeg ringte bestemor rett rundt klokken 06:00 og en drøy halvtime senere var vi ankommet fødeavdelingen.

Anna fikk på seg en CTG for å måle riene, i tillegg til at hun ble sjekket. Damen vi møtte her virket ikke helt overbevist akkurat, og gav oss valget om å ligge på barsel noen timer frem til fødselen var skikkelig i gang, eller å dra hjem noen timer for så å komme tilbake senere. Jeg var iallefall ikke i tvil om at vi ikke skulle ut av sykehus før Lucas var kommet til verden. Og jeg er mildt sagt veldig glad for at vi ble igjen.

Vi ble plassert på et rom for å vente, og jeg følte meg plutselig veldig hjelpesløs der jeg satt. Anna lå med tydelige smerter, og hadde store vansker med å holde tilbake tårene. Samtidig som at vi var på et rom, uten noen jordmor tilgjengelig. Det var nemlig midt i vaktskiftet, og jeg begynte å bli rimelig stresset og fortvilet. Og jeg som da ikke har vært gjennom en fødsel tidligere, visste helt ærlig ikke om vi var 10 minutter unna pressriene, eller 10 timer. Etter vaktskiftet ble Anna da sjekket på ny, og vi ble raskt sendt til fødestue basert på åpning og smerter. Anna var da 3-4 cm og fikk beskjeden om at fødselen var i gang.

På fødeavdelingen ble vi møtt av en fantastisk jordmor. Jeg ble litt stresset da jeg forstod at hun snakket dansk, basert på at Anna ikke er verdensmester i hverken svensk eller dansk. Men det virket å gå veldig greit, og jeg kunne oversette om det var noen ord som var vanskelige. I denne perioden hadde Anna veldig kraftige kontraksjoner, og jeg følte vell ganske raskt at lystgassen ikke akkurat fungerte særlig bra. Jeg kjente vell også her at jeg var veldig usikker på hvordan fødselen ville utvikle seg videre. Jeg forstod at vi var ganske i startfasen, og regnet derfor med at smertene bare skulle utvikle seg til det uutholdelige frem mot de neste timene.

Jeg føler meg og Anna jobbet bra sammen i denne perioden, og følte meg egentlig ganske trygg. Anna var fantastisk flink, og gav også støttende tilbakemeldinger til meg, som gjorde at jeg også fikk troen på at "dette klarer vi". Klokken 10:30 fikk Anna epidural, noe som jeg visste svært lite om. Jeg fikk beskjed om at den kom til å virke etter drøyt 3 minutter, men lite eller ingenting skjedde. Etter rundt tre kvarter slo epiduralen inn, og Anna slappet for første gang helt av. Da hadde vi en lang og fin periode sammen, der hun virkelig gav meg tro på at dette kom til å gå superbra.

Vi hadde faktisk rundt 1,5 time der Anna var i superform, og vi fikk snakket masse om veien videre. Jordmor sjekket åpning 12:25 og konstaterte fornøyd at hun var 7-8 cm. Vi var egentlig litt i sjokk, men følte fortsatt at det var en del timer igjen av fødselen. 12:30 filmet vi hverandre og tullet masse, plutselig føltes hele prosessen ut som en lek. Før jordmor ønsket å ta en ny sjekk 12:52. Under sjekken gikk plutselig vannet, og alvoret slo litt inn over både jordmor og Anna. Jeg fikk vell nærmest litt sjokk, men skjønte enda ikke at nå var det virkelig i gang.

Jeg smilte som en sol, og var egentlig klar for å fortsette med samtale og latter noen timer til, men forstod etter to minutter at vi faktisk var i gang. Tonefallet forandret seg både hos jordmor og hos Anna, og plutselig fortalte Anna at hun følte for å presse. Jordmor kom til unnsetning, og jeg stod litt sjokkskadet ved siden av Anna, mens jordmor og Anna kommuniserte så godt de kunne. Inn dørene kom det enda en jordmor, i tillegg til en sykepleier, og jeg fikk beskjed om å gjøre meg klar for å ta på hansker. Jeg hadde nemlig fått lov av jordmor til å ta han i mot. 

Etter drøyt 9 minutter med pressrier var han der, jeg husker faktisk ingenting fra da jeg løftet han opp til Anna. Og i det han var trygt overlevert på mor bryst, så falt verden litt sammen for meg. Plutselig var det over, og jeg var nærmest i sjokk over hva Anna nettopp hadde gjennomført. Tårene var simpelthen umulige å holde tilbake, og jeg sank sammen med hodet mellom bena, før jeg sa til Anna: "Du klarte det Anna, du klarte det!" Ikke bare hadde hun født en velskapt gutt, men hun hadde akkurat gjennomført sin største skrekk, og det uten et eneste feiltrinn på veien. Alt ble plutselig helt perfekt. 

Og perfekt føles det den dag i dag også. 

Jan 

EN JOBB JEG IKKE KAN GI FRA MEG

God onsdagsmorgen! Her hjemme startet dagen litt tidligere enn vanlig. Jeg har nemlig ikke fått sove noe særlig i natt heller. Det er rart hvordan dagene påvirkes av nattesøvnen. I dag har jeg helt utrolig dårlig tålmodighet kjenner jeg. Dette blir nå den tredje natten på rad der jeg kan si at jeg har fått minimalt med søvn. Minsten trenger pupp, naturlig nok, men det som føles litt frustrerende er at de to eldste også våkner på nettene. Så det blir hverken mye søvn på meg eller Jan. 

Vi har heldigvis en rutine på det her hjemme. Jeg tar meg av han minste, mens Jan tar seg av William. De gangene Michelle kommer inn til oss, som heldigvis ikke er hver eneste natt, så tar vi oss av henne. Jeg tror det er et tema som ofte blir glemt. Natten er like viktig for oss som det dagene er. Vi er nemlig oppe sammen med et eller flere av barna hver eneste natt. Og i dag kjenner jeg virkelig at jeg må finne en eller annen pause der jeg kan legge meg ned å ta en hvil. 

Nå som vi har kommet inn i hverdagen med tre barn her hjemme, har vi fått våre forskjellige oppgaver. Vi har noen ting vi bytter på å  gjøre, mens det er en ting som vi ikke kan bytte på uansett hvor sliten jeg måtte være, og det er ammingen. De første ukene nå er lille Lucas veldig avhengig av meg. Jeg kunne selvfølgelig ha pumpet meg, og Jan kunne gitt ham flaske. Sånn vil det bli om noen måneder, men jeg syns han er litt for liten til det nå. 

Jeg har hverken pumpe eller flasker til minsten i hus enda, uansett. Misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot flaske-barn. Det finnes en haug av grunner til å ikke amme, også fra starten. Men nå som jeg er så heldig å ha muligheten til å amme, og det går fint, så syns jeg at jeg skal holde på så lenge det faktisk går så bra som det gjør. Selv om jeg skal innrømme at akkurat nå, trøtt som jeg sitter hadde vært veldig takknemlig om jeg hadde fått en hel natt med søvn snart! 

EN LITEN HEMMELIGHET!

reklame

Jeg er så heldig å ha en liten gladnyhet å dele med dere. Faktisk noe jeg har gledet meg til helt siden i sommer. Det har seg nemlig slik at høsten betyr ny kolleksjon fra Kari Traa, og for de av dere som har fulgt meg en stund, så dukker dette merket opp rimelig ofte på meg. Jeg er normalt sett ikke akkurat den største fargeklatten, men når det kommer til vinterens ullundertøy, så er det bare Kari Traa som gjelder for meg.

Ullsettene fra Kari Traa er nærmest umulig å finne med rabatter, men min lille hemmelighet er at jeg får dele ut en 20% rabattkode på alt av ull fra Kari Traa hos GetInspired.no! - Koden du bruker er: annaull20 - Kari Traas Rose Ull er kjempebehagelig å ha på, og så fort minusgradene kommer her på sørlandet, så flytter jeg bokstavlig talt inn i disse ullsettene. Alle de ulike fargene og variantene shopper du HER! Men vær rask, rabattkoden gjelder kun i dag og i morgen.




Grå overdel HER, grå underdel HER, grå beanie HER






Grønn overdel HER, grønn underdel HER.

NÅ GREP VI SJANSEN

Endelig kom vi oss ut på tur med lille Lucas i vognen. Vi har flere ganger de siste to ukene planlagt å komme oss ut på en liten tur, men det har kommet andre ting i veien hver gang. Vi grep derfor sjansen i går mens barna var i barnehagen til å gå en liten tur. Turen ble faktisk ikke så veldig liten heller, vi gikk et godt stykke. Jeg har faktisk ikke gått så langt siden denne tiden i fjor, om jeg skal tørre å innrømme det. Det har ikke vært noe særlig aktivt svangerskap jeg har vært gjennom, så nå håper jeg virkelig at jeg kan få til i alle fall en liten tur hver eneste dag fremover. 

Turen vår i går gikk hele veien over til bestemor. Det er første gang jeg er ute på tur her i Søgne. Vi har alltid kjørt fra plass til plass, så jeg har blitt mer enn godt nok kjent med veier og plasser. Jeg trodde helt ærlig at det var lengre, enn det faktisk var. Men nå som jeg faktisk har vært ute en liten tur, så har jeg flere turmuligheter jeg har sett for meg. I går ble faktisk ikke kameraet med oss ut på tur, fordi været ikke var på vår side. Men det blir nok tatt mer en nok bilder ute på trilleturer fremover. Jeg legger med en koselig selfie fra rett etter fødselen i stede. 

LUCAS 2 UKER GAMMEL

I dag er det allerede blitt to uker siden fødselen, og to uker siden vi møtte lille Lucas for aller første gang. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt enda at svangerskapet er over, og fødselen er ferdig. Det er blitt mer en tydelig at vi har enda et barn her hjemme, men jeg føler vel at det hele gikk så fint, at jeg ikke helt kan tro at det gikk min vei. Disse to ukene har gått utrolig fort, men Lucas har likevel blitt en stor del av familien! Vi skal prøve å komme oss ut på den første trilleturen vår i dag, men vi får se hvordan det går. Ønsker alle sammen en nydelig start på uken! 

HER TRIVES VI BÅDE STORE OG SMÅ

Helgen begynner å gå mot slutten, og jeg har nok en fin helg å se tilbake på. Jeg kjenner at nå som roen over å jakte etter å få tiden til å gå fremover i flere uker, mot slutten av svangerskapet, klarer jeg endelig å nyte tiden igjen. Tiden sammen med barna, og de små øyeblikkene i hverdagen. Her hjemme er duplo den mest populære leken, som alle kan være med på. Hele stuen i første etasje er blitt til en stor lekestue der gulvet blir brukt mer enn sofaen. Her trives vi både store og små i hverandres selskap! Håper alle sammen har hatt en nydelig helg! 






reklame

Forresten! GetInspired.no startet sitt gigantiske Mid Season Sale i dag. Du sparer inntil 50% på en mengde favoritter. Flere av mine favoritter er også på salg, blant annet disse fra Kari Traa. Men vær rask, de mest populære varene selges tomme på kort tid. Hele deres gigantiske salg finner du HER! Du finner mine favoritter på bildet over finner du: 1) HER 2) HER 3) HER 4) HER

DET PERFEKTE SYNET PÅ EN "EKTE" FAMILIE

I dag har jeg faktisk gjort noe som jeg har rådet meg selv til å ikke gjøre. Jeg har bladd meg tilbake i arkivet på bloggen, og funnet frem blogginnlegg som jeg skrev rett etter fødselen med William. Jeg fant et blogginnlegg som jeg veldig gjerne vil dere på ny. Jeg sitter her to år senere, og har fått enda et lite mirakel. Skammen jeg den gang satt med, tok seg veldig opp igjen når jeg annonserte graviditeten med Lucas tidlig i år. Jeg har en ekte familie, med ekte kjærlighet for hverandre. Er ikke det «ekte» nok, nei da vet ikke jeg hva som er viktig.

En familie består av mennesker som er glad i hverandre, og DNA har ingen betydning. Barna mine har ikke samme far, men de har samme mamma og samme pappa som er der hver eneste dag sammen med de. Alle barna lever hundre prosent hjemme hos oss, og har samme oppdragelse, og får samme kjærlighet. Vi spiser middag sammen, og leker sammen. Det er tydelig at barna bryr seg om hverandre, og at barna bryr seg om oss voksne. Det er vanskelig å fake kjærlighet! Hvorfor skal jeg måtte skamme meg mer enn de som har barn med samme mann? Jeg er nå like stolt over barna mine, jeg! 

JEG BÆRER PÅ EN SKAM- skrevet 13.04.2015

"Jeg skal gå rett på sak og være ærlig med dere nå. Jeg har tenkt på dette veldig lenge, men holdt det for meg selv. Jeg bærer på en skam fordi barna har forskjellige fedre. Jeg syns det er flaut å si det, når folk spør om faren til barna at de faktisk ikke har den samme...

Jeg syns det er tragisk og trist at jeg føler det sånn, men jeg føler på mange måter at jeg har skuffet meg selv. Jeg har alltid hatt i bakhodet at jeg aldri ønsker å få barn med flere enn mannen jeg gifter meg med. Og han skal ikke ha barn fra før med ei annen dame, fordi jeg ikke ønsket at mine barn skulle få halv-søsken/ ste-søsken. Jeg hadde pekt meg ut det "perfekte" liv, og ville ikke gjøre noe som andre ville tenke rart om. 

Hvorfor skal egentlig det "perfekte" livet inneholde at man er gift og bare har barn med samme mann? Jeg mener, jeg har to perfekte barn og de er ikke med samme far. De er nå like perfekte likevel! Jeg må snart komme over denne skammen, som jeg tror veldig mange andre også går rundt med i bakhodet. Ja, nettopp fordi samfunnet vårt forteller oss hva som er rett og galt her. 

Jeg tror faktisk at det begynner å bli veldig så normalt at det er mine/dine og våre barn i en familie nå. Og det burde ikke være noe skam på noe som helst måte. Det er ikke bedre å ha en "ekte" bror som er helsøsken, i forhold til halv-søsken. En ekte bror er like mye en halv-bror som en helbror. Søsken er akkurat det samme som familie. Man stifter vår egen familie, med de man er glad i. 

Jeg er vokst opp med to stesøstre. Vi har hverken samme mor eller samme far. Mamma giftet seg med pappaen deres da vi var veldig små. Jeg husker at det var så mange kommentarer på "dere er jo bare stesøsken". Jeg husker til og med at vi hele tiden fortalte "vi har ikke samme foreldre altså!" og da fikk vi som regel slengt tilbake at da kunne vi jo ikke være søsken. 

Ste-søsteren min er i dag min aller beste venninne, og det er ingen i hele verden jeg ville vært søsteren til mer enn henne. Vi har kranglet som søstre opp gjennom årene, men i dag står vi tettere enn jeg kunne gjort med noen andre. Jeg er stolt over å kalle henne søsteren min, og har kommet til det punktet at jeg utelukker å si at vi ikke er hel søsken. For meg vil hun alltid bli sett på som lillesøster! 

Jeg kommer derfor til å være veldig bestemt på å kalle mine egne barn for søsken. Av og til ser jeg veldig mange likheter i Michelle og William. Selv om William ligner veldig på pappaen sin, så har han likevel noe som minner veldig om Michelle og med i utseendet sitt.

Du må virkelig se gjennom fargeforskjellene, og se på likhetene i selve ansiktet, og utrykkene deres. Michelle har vakre brune øyne, mens William har krystall klare blå, likevel er øynene i seg selv prikk like, spesielt når de smiler og ler! Tryggheten og kjærligheten som vises gjennom øynene er den samme hos begge! "

JEG TRIVES I ROLLEN SOM TREBARNSMAMMA

I dag har vi hatt en helt fantastisk lørdag her i huset. Vi har baket pepperkaker, og kost oss sammen! Nå lukter det skikkelig jul her hjemme. Jeg er over gjennomsnittet glad i julen, så det gjør meg ingenting å starte julestemningen litt tidlig! Nå fyrer vi i peisen, og er klar for å ta en skikkelig lørdagskveld. Jeg merker at helgene er så utrolig mye mer markerte nå som barna har barnehagen å gå i hele uken. Jeg kjenner at det er skikkelig godt å få barna hjem til helgene, og ikke minst finne på ting sammen med de, som vi gjorde i dag. Selv om at jeg skal trygt innrømme at tre barn er travelt! Likevel har jeg allerede kommet inn i rytmen som trebarnsmamma, og trives godt med det! -Minner om at vi er å se på God kveld Norge i kveld, om noen ønsker å få med seg det! Ønsker alle sammen en fin lørdagskveld! 













FRA FØDSELSANGST TIL DRØMMEFØDSEL

Jeg har i alle år som blogger vært veldig åpen om min store redsel for fødsler. Både før og etter at jeg hadde født «normalt», så lå det en redsel i meg når det kom til dette temaet. Michelle ble født i 2011, med planlagt keisersnitt, etter flere samtaler med sykehuset. Jeg hadde allerede den gang fødselsangst, men for noe jeg aldri hadde opplevd. Da jeg ble gravid med William ønsket jeg veldig sårt å prøve. Hvis alle andre kvinner klarer det, hvorfor skulle ikke jeg gjøre det samme? Jeg fødte William i 2014. 

Det ble en dramatisk og vanskelig fødsel med flere komplikasjoner i etterkant. Når jeg tidligere i år fikk en positiv graviditetstest, kom tankene på fødselen med William veldig fort tilbake. Jeg startet tidlig å grue meg til fødselen. Likevel så gikk dette raskt over, og jeg slapp å bekymre meg over fødselen gjennom store deler av svangerskapet, heldigvis. Det startet ikke før i sommer igjen. Jeg fikk frykten tilbake. Jeg hadde satt meg i denne situasjonen igjen, dette barnet måtte jo ut. 

Å ha angst for noe, er som å være fryktelig redd for noe, uten å kunne sette ord på hva man egentlig er redd for. Det er nok ingen som gleder seg til en fødsel, nettopp fordi det gjør vondt å få et barn til denne verden. Likevel så ligger angsten mye dypere enn bare det å være redd. Selv så mister jeg helt kontrollen over meg selv, og skjelver så hele kroppen min rister.. Det er en frykt jeg ikke klarer å kontrollere. Det er skummelt. 

Den siste gangene vi var oppe på føden med rier før fødselen startet på ekte tidligere samme uke, var gangen som reddet denne fødselen på veldig mange måter. Jeg kom inn på sykehuset med smertefulle rier, men ikke veldig vonde. Jeg tenkte likevel at nå skjer det, i dag starter fødselen.. Når vi kom inn på føden ble vi møtt av en hyggelig jordmor som skulle sjekke meg, sette på en CTG og diverse. Da vi møtte hun i gangen, fanget hun opp noe helt annet enn at fødselen kanskje var i gang. Hun så en frykt i øyene mine. 

Ettersom at jeg faktisk var redd for at fødselen snart skulle starte, så tok det ikke mange ord fra jordmoren, før tårene bare kom. Jeg er ikke vant til at noen andre enn Jan ser om jeg er redd eller lei meg, men når denne damen jeg aldri har møtt kan se på meg hvordan jeg har det, så skal det ikke så mye til før jeg føler meg trygg til å snakke eller vise tårer. Jeg er som regel den personen som aldri griner for andre, derfor var det veldig spesielt for Jan å se meg sånn sammen med en helt ukjent person. 

Vi satt der lenge å snakket, før hun ønsket å starte den undersøkelsen vi egentlig kom inn for. Hun fortalte om hvordan jeg kunne klare å holde fokus, og hvordan jeg skulle ta tak i pausene mellom riene for å føle at det var jeg som hadde kontrollen. Hun fortalte hvordan jeg skulle tenke på at kroppen visste hva den skulle gjøre, jeg måtte bare la den gjøre jobben sin, og huske at jeg var på sykehuset for å føde dette barnet. Hun snakket mye om hvordan jeg skulle «dele» kroppen og hode under fødselen, for å klare å holde roen. 

Hun fortalte veldig mange måter jeg kunne tenke på under riene, og det føltes virkelig behagelig å gå ut fra kontoret hennes når vi var ferdig. Jeg følte meg mye tryggere på fødselen og hva jeg skulle holde fokus på. Jeg er sikker på at alt det denne jordmoren sa til oss denne dagen, også hjalp Jan under fødselen. Det gjorde i alle fall alt for min del. Jeg tok tak i pausene, og mistet ikke fokus i mer enn et halv minutt under pressriene. Jeg klarte likevel å hente meg inn igjen, og holde fokus. Jeg vet ikke hvordan, men jeg klarte det! 

Jeg føler jeg vant. Vant en kamp som jeg hadde kjempet lenge. Å ha angst for noe, er ikke lett, og en umulig ting å forstå for noen som aldri har stått i det selv. Når Lucas ble født, så vant jeg over min egen angst. Det gikk fra fødselsangst til drømmefødsel. Jeg er så stolt over meg selv, og jobben både jeg og kroppen gjorde den 3. oktober. Jeg føler på mange måter at jeg fikk tilbake kontrollen over min egen kropp! 

TRE FAVORITTER - MEN HVEM LIKER JEG BEST?

sponset

Med tre favoritter i hus er det ikke alltid lett å velge. Spesielt når meg og Jan egentlig har samme favoritt, som vi faktisk har kranglet om helt siden i sommer. Det har seg nemlig slik at så fort barna er i seng og kvelden starter her hjemme, så bærer det fort til kjøleskapet for å finne noe godt vi kan kose oss med før vi må stupe i seng. Jeg har mine favoritter, og Jan har sine favoritter. 

Imsdal har tre forskjellige smaker, og jeg har funnet den jeg liker best! Jeg syns alltid det er vanskelig med iste, fordi alle forteller om hvor mye sukker en iste inneholder. Men det jeg har funnet ut er at Imsdal sin iste faktisk hverken inneholder tilsatt sukker, eller kunstige søtningsmidler. Så nå kan jeg kose meg med iste, uten dårlig samvittighet. Vi får i oss mer enn nok sukker i løpet av en dag. 

Alle mine lesere får akkurat nå muligheten til å teste sin favoritt, enten det er Imsdal Iste Fersken, Imsdal Iste Sitron, eller Imsdal Iste Grønn te Sitrus. Du kan faktisk få kjøpt din favoritt til en 10`er på alle 7-Eleven eller Shell/7-Eleven akkurat nå. Alt du trenger å gjøre er å sende en sms med kodeordet ISTE til 2290. Du vil da få en kupong som du viser i kassen, som da lar deg teste din favoritt for bare en tier. Kampanjen varer frem til 23. Oktober.

Perfekt for deg som vil unne deg noe godt å drikke enten du er på vei til eller fra skole, jobb eller trening! Hvilken smak er din favoritt? 
 

ANNA RASMUSSEN (1996) - SKATTELISTENE

I dag kjenner jeg at jeg er litt oppgitt. I natt kom skattelistene for 2015 ut, og det er selvsagt en stor snakkis i dag. Jeg er så glad for at jeg allerede har gått ut med hva jeg selv tjente i fjor. Det har spart meg for mye media-mas og styr i dag. Noe jeg ikke trenger i denne barseltiden. Jeg er veldig glad for at jeg fikk fortelle inntekten min selv, og at ikke alle skulle få muligheten til å «snoke» seg til informasjonen når skattelistene kom ut. Jeg har nemlig alltid tenkt at penger og inntekt er en privatsak som ingen har noen ting med. 

Det har seg likevel slik at som en offentlig person, så er det naturlig å bli søkt opp av helt ukjente personer, selv om det kommer opp fult navn på de som har søkt. Nå har jeg akkurat gått gjennom hvem som har søkt på meg fra Stavanger, for å se om noen kjente har tatt seg friheten til å se mine tall. Heldigvis har jeg ikke funnet noen jeg kjenner, og er takknemlig for det. Likevel så vet jeg at det hadde vært enda flere som hadde søkt opp navnet mitt, om det ikke ble offentlig-gjort på bloggen min tidligere, eller om media ikke hadde lagt det ut. 

Grunnen til at jeg syns det er så privat med penger, og hva vi tjener er av den enkle grunn at det skaper en misunnelse og mobbing. Jeg husker venninner allerede på barneskolen som satt og søkte opp foreldrene til klassekamerater på skattelistene. Jeg husker hvordan vi snakket om at noen hadde mye penger, mens andre hadde veldig mye mindre enn hva vi først trodde før listene ble lagt ut. Jeg ble flau, og ante seg ikke hva min egen mor tjente, og så skulle plutselig mine «venner» finne ut av det. Det føles veldig feil. 

Poenget mitt er at jeg aldri var opptatt av å vite hva noen tjente, fordi det ikke var viktig for meg. Jeg kunne spørre min mamma hva hun tjente, og hadde fint fått et svar på det. Jeg bare ønsket ikke å vite det. Vi hadde mat på bordet, og tak over hodet. Jeg fikk ofte ting jeg ønsket meg, og slapp å bekymre meg om vi hadde råd eller ikke. Jeg ante ikke om vi hadde lite eller mye penger, og er veldig takknemlig for at jeg slapp å bekymre meg om det. Jeg startet tidlig å tjene mine egne penger, og kunne begynne å tenke over min egen inntekt og pengebruk deretter. 

Jeg syns det er flott at det nå går ann å se hvem som i alle fall har søkt på oss, men det kan også være veldig sårt. Jeg vet at om jeg finner noen navn som har søkt meg opp, som jeg kjenner, så hadde jeg blitt veldig såret. Jeg vet at ikke alle ser på penger og inntekt som en privatsak. Men for meg, er det nesten ingenting som er mer uhøflig å spørre om enn «hvor mye tjener du i måneden/året?» Jeg er klar over at blogger-bransjen er en relativt ny jobb i samfunnet, som selvsagt skaper nysgjerrighet rundt inntekt. 

For å unngå nettopp å finne noen navn jeg ikke ønsker å se på skattelisten, vil jeg dele offentlig her mine tall.. Håper snart at det blir til at skattelistene ikke blir offentlig-gjort. Det er en informasjon ikke mine barns venner trenger å sitte på når skolealderen kommer. Det fører ikke med seg noe positivt. 


 

Innlegget jeg skrev i sommer om skattelistene 2015 finner du her -> DETTE TJENTE JEG I 2015 

VIDEO: WILLIAM MØTER LILLEBROR FOR FØRSTE GANG

Jeg delte for noen dager siden videoen av da Michelle møtte lille Lucas for første gang. Det er selvsagt ikke bare hun som har fått en babybror, men William er jo faktisk blitt storebror for aller første gang. Det var derfor litt ekstra mange tanker i mitt hode, når det kom til hvordan han ville reagere når han fikk se babyen for første gang. Jeg kan ærlig si at jeg var litt redd for om han ville forstå at han måtte være forsiktig, og at dette ikke var en dukke. Men William har overrasket stort fra første møte med lillebror, og viser virkelig en kjærlighet til den lille allerede! Jeg er så uendelig takknemlig for min fantastiske lille familie, som ikke er så veldig liten lengre! 

DET ER SÅNN DENNE TIDEN SKAL VÆRE

I dag har vi hatt besøk av god kveld Norge her hjemme. Intervjuet kommer på tv allerede på lørdag, for de som ønsker å få med seg det. Vi har hatt en veldig fin dag i dag også. Det er ikke stort jeg føler vi får gjort om dagen, men det er vel akkurat sånn det skal være nå den første tiden. Jeg må få beklage så mye for å slette blogginnlegget som ble lagt ut i går kveld. Det er ikke ofte jeg sletter blogginnlegg som er postet, men noen ganger føles det rett. Det gjorde det i går. Håper dere har litt forståelse for det. Ønsker alle sammen en fin dag videre!  



DET VAR IKKE MIN FEIL

Jeg føler vel helt ærlig at jeg ikke har satt meg ned å virkelig skrevet til dere den siste uken. Jeg pleier å være veldig flink til å skrive om hvordan jeg har det og tanker og følelser i det daglige, mens nå som babyen har kommet har jeg ikke følt for å være like åpen om mine egne tanker opp i det hele. Alt føles så godt på alle mulige måter, samtidig så kan jeg vel innrømme at jeg ikke føler meg lykkelig og problemfri av den grunn. Sannheten er at det lever fremdeles en million hormoner i kroppen min, og tårene kommer like lett som i graviditeten. Jeg har utrolig mye nytt å forholde meg til, med en ny baby i hus og en helt ny hverdag.

Jeg sammenligner og sammenligner barseltiden nå med tidligere, og får skikkelig vondt inni meg. Jeg har opplevd tre helt forskjellige svangerskap, fødsler og ikke minst, tre helt forskjellige barseltider. Det føles veldig sårt å tenke tilbake og sammenligne så mye som jeg gjør, men jeg tror det kommer av helt ren natur å sammenligne med tidligere erfaringer og opplevelser. Jeg har hatt  en veldig fin tid etter fødselen med Lucas denne uken. Jeg har følt meg lykkelig og er helt forelsket i min lille gutt, samtidig er det noe som drar humøret mitt og lykken ned..

Jeg kan helt ærlig skrive svart på hvit at jeg ikke hadde det noe særlig bra etter at William ble født. Det har selvsagt ikke noe med William i seg selv og gjøre, for en bedre gutt enn ham kunne jeg aldri drømt om. Han er virkelig noe helt for seg selv. Jeg elsker ham, og har gjort det fra dag en. Det var bare alt annet som ikke var riktig på den tiden. Jeg måtte bruke den barseltiden med William, på å bekymre meg om helt andre ting enn bare det å ta vare på barna mine og alle smertene jeg selv satt igjen med etter fødselen. 

Det har blitt mange tanker tilbake til den tiden, nå som jeg igjen sitter her og akkurat har født med en nyfødt liten gutt i armene mine. Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for den barseltiden jeg nå har, samtidig som det gjør så forferdelig vondt å se tilbake på denne tiden forrige gang. Jeg stiller meg selv veldig mange spørsmål, og har vel egentlig kommet frem til at jeg ikke har noen svar. Jeg kan ikke svare på hvorfor jeg ble behandlet som jeg gjorde, og jeg kan heller ikke svare på hvorfor enkelte ting skjedde. Alt jeg vet her jeg sitter litt under to år senere er at det ikke var min feil.

EN TRILLETUR SOM IKKE GIKK HELT ETTER PLANEN

I dag har vi faktisk prøvd oss på en liten trilletur. Det er litt flaut å innrømme det, men vi har faktisk ikke vært på trilletur med lille Lucas enda. Vi skulle derfor prøve oss på en koselig trilletur, mens barna var i barnehagen. Det gikk ikke helt som planlagt. Vi snudde igjen bare to-hundre meter fra huset. Det var så kalt, og jeg kjente at det ikke ville bli noe koselig å gå rundt å fryse. Vi kom oss derfor raskt hjem igjen, og fyrte i peisen i det vi kom inn! Nå er høsten virkelig kommet. Jeg føler det hele skjedde så brått, det gikk rett fra sommerkjole til vinterdress her på sørlandet. 

Jeg har et skikkelig stort ønske om en koselig trilletur snart, så jeg får bare kle meg litt bedre neste gang. Jeg har mye jeg gleder meg til å gjøre de neste dagene, men jeg føler at timene går i fra meg. Jeg har ikke tid til hverken det ene eller det andre. I dag hadde vi hjemme-besøk av helsesøster, og vips så var dagen gått. Jeg håper virkelig at timene på dagtid kan gå litt saktere fremover, sånn at jeg kan få gjort alt jeg har lyst til å gjøre sammen med den lille prinsen. Det er allerede en uke siden vi kom hjem fra sykehuset! 

EN LYKKELIG PAPPAPOST!

WOW! Da var vi plutselig i gang her hjemme. Plutselig var ventetiden over, og vi er endelig blitt en familie på fem. Etter ni måneder med tanker og forventninger, så var plutselig fasiten her. Tenk, Lucas er allerede blitt 8 dager gammel, og vi er godt i gang med den hverdagen som skal bli vår hverdag i veldig mange år fremover. Og det er kanskje det jeg har tenkt mest på den siste tiden. Hvordan blir livet som tre-barnsforeldre, kontra livet som en familie på fire.

Alle vet den store overgangen fra et barn, til to. Men hvordan er det egentlig når tredjemann kommer? Det er nok litt i tidligste laget å trekke en konklusjon etter bare en god uke, men foreløpig er jeg overrasket over hvor bra det har fungert til nå, og jeg føler spesielt William har vokst veldig på å innta rollen som storebror.

Det er rett og slett helt fantastisk å se hvordan han har omfavnet Lucas fra første sekund de møttes. Og ikke minst hvordan han viser forsiktighet, nyskjerrighet og kjærlighet i en perfekt blanding. William er veldig opptatt av at Lucas har det bra, og ønsker hele tiden å dele med lillebror. Det være seg lekene han har, maten han spiser, dynen han sover i osv. Jeg kjenner meg rett og slett superstolt, og gleder meg veldig til tiden fremover som en familie på fem.

Jeg må også få si tusen takk til alle som har gitt sin gratulasjon den siste uken, det har rett og slett vert helt fantastisk. Jeg føler vi lever hver dag i en eneste stor boble av glede her hjemme, og den følelsen skal vi prøve å holde på så lenge som mulig. Jeg har veldig mye mer jeg vil fortelle, men tenker å spare noe av det. Jeg kommer også til å skrive om mine opplevelser fra fødselen. Som naturlig nok ikke er helt de samme som Annas fødselshistorie.

Igjen, tusen takk for alle gratulasjoner! 

- Jan

VIDEO: MICHELLE MØTER LUCAS FOR FØRSTE GANG!

Det finnes ingenting i denne verden som rører meg mer enn å se barna mine sammen. Det føltes derfor helt spesielt når Michelle fikk se lille Lucas. Hun har tross alt ventet på lillebroren sin hun også, i ni lange måneder. Hun har følgt graviditeten min tett opp, og kost mye med magen gjennom hele svangerskapet. Så det var veldig tydelig å se at også Michelle var rørt, da hun fikk møte lillebroren for første gang, bare noen timer etter fødselen! 

BABYUTSTYR: AMMEKROKEN

Barna er kommet seg på plass i barnehagen, og en ny uke er i gang. Jeg har akkurat avsluttet den første helgen som trebarnsmamma og sitter igjen med veldig mange følelser. Det har vært en rimelig travel helg, og jeg merker det er vanskelig å strekke til på alle områder samtidig. Jeg kjenner det er godt at det er mandag og barnehage igjen i dag. Det høres kanskje litt ille ut, men det er veldig mange nye inntrykk hos barna også med et nytt familiemedlem i hus, så da er det godt at de har barnehagen å gå til, som fremdeles er den «gode gamle» der de kjenner til alt som skal skje.     Jeg skal nyte resten av mandagen med det lille nurket som er en uke gammel i dag! Håper alle får en fin start på uken!







FØDSELSHISTORIEN - DA LUCAS KOM TIL VERDEN

Endelig har jeg fått tid til å sette meg ned for å skrive ned svart på hvit om den store opplevelsen: Dagen da lille Lucas kom til verden. Jeg sitter igjen med bare gode tanker, og det var ingenting som kunne blitt gjort annerledes for at denne fødselen skulle gått bedre på noen som helst måte. Jeg har hele tiden sagt at det ikke finnes en perfekt fødsel, men plutselig sitter jeg igjen med en følelse av at denne fødselen gikk som en drøm. Å gå fra å ha fødselsangst i flere år, til å sitte 90 minutter etter denne fødselen å si at jeg kunne gjort det enda en gang, sier sitt. Det er håp for alle, uansett hvilke opplevelser eller frykt man sitter med på forhånd!

Vi var sent i seng natt til 3.oktober, og sovnet ikke før nærmere 01.30 denne kvelden. Lite visste jeg om at jeg hadde en stor jobb foran meg morgenen etter. Vi sovnet fint, men lenge ble det ikke. Jeg våknet nemlig igjen allerede 03.30 med rier. Jeg tenkte at det var akkurat de samme modnings-riene som jeg hadde fått flere ganger gjennom uken før, som stoppet opp igjen etter en stund, helt av seg selv. De føltes bare litt vondere denne gangen. De varte i et minutt, men jeg hadde ikke mer enn to-tre minutters mellomrom mellom dem. Jeg tenkte derfor at det umulig kunne være «ekte» nå. 

Etter å ha vært våken en timestid gikk jeg i dusjen for å få tiden til å gå. Jeg ventet vel helt ærlig på at de skulle gi seg.. Jeg var veldig sikker på at det ikke ville skje noe mer. Det var for godt til å være sant at fødselen faktisk skulle starte på egenhånd. Jeg kom meg omsider ut av dusjen, og satte meg på sengekanten. Jan våknet og forsto fort at jeg var i smerte. Han spurte om vi skulle ringe bestemor, og komme oss opp til føden. Jeg var veldig tydelig på at jeg mente det hele ville gi seg, og hvis ikke, så kunne vi vente til etter at vi hadde levert barna i barnehagen.

Ettersom tiden gikk, og smertene ikke gav seg, ble Jan veldig bestemt på at vi måtte opp til sykehuset. Han truet til slutt med å ringe ambulansen, om vi ikke kjørte opp til sykehuset med det samme. Vi ringte derfor til bestemor og kom oss avgårde til sykehuset rett over kl. 06.00. Det er typisk. Den ene dagen der jeg verken hadde laget klart matpakke til barnehagen, eller lagt frem klær til barna, så skjer det! Det er hvis sant det man sier at babyen ikke kommer før man minst forventer det! 

Kl. 06.30 var vi kommet til sykehuset. Jeg fikk på meg en CTG som jeg måtte ligge med i 30 minutter, og ble deretter sjekket nedentil. Jeg hadde fremdeles de samme riene, og fikk beskjed om at jeg ikke var i fødsel enda. Jeg kunne reise hjem, eller vente på sykehuset på at riene skulle ta seg opp. Et lite blikk bort på Jan, før vi begge var veldig bestemte på at denne gangen måtte vi bli igjen. Jeg hadde utrolig vondt, og var nå for første gang overbevist om at dette var i gang på ekte. Etter at vi ble vist til et rom, fikk vi en ny jordmor, det var nemlig rett i vaktskiftet. 

Hun ville sjekke meg nedentil nok en gang, for hun mente at jeg hadde alt for vondt til å ikke være på føden. På dette tidspunktet var det ikke vanskelig å se at jeg hadde vondt. Hun sjekket åpning, og jeg hadde 3-4 cm, og fikk beskjed om at fødselen var i gang. Hun gjorde derfor i stand til at jeg skulle bli sendt tilbake til føden. Vi kom tilbake til fødeavdeling bare 45 minutter etter å beskjeden om at jeg ikke var i fødsel. Så jeg var veldig glad for at vi i alle fall ikke hadde reist hjem igjen.

Da vi kom til fødeavdelingen ble vi møtt av en ny fantastisk jordmor. Hun skulle hjem fra jobb kl.14.00, så om vi var heldige og ting gikk fort, så skulle hun være med oss gjennom hele fødselen. Jeg krysset fingrene tidlig for det, men regnet med at det ville ta mye lengre tid enn til klokken to før babyen var ute. De neste timene ble lystgassen godt brukt gjennom riene, og jeg prøve å fokusere på det jeg hadde snakket om med en annen jordmor tidligere i helgen. Den samtalen hjalp meg virkelig gjennom denne fødselen, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å ikke få panikk under fødselen uten den samtalen. 

Klokken 10.00 ble jeg sjekket igjen, jeg hadde da en åpning på 5 cm. Den neste timen føltes ut som den gikk veldig sakte. Jeg ba på et tidspunkt omkring denne tiden etter epidural, ettersom at jordmor sjekket meg på ny, med fremdeles bare 5 cm åpning. Jordmor ga beskjed videre til legen, og begynte å gjøre klart for at legen skulle komme å sette epiduralen. Legen kom å satte epiduralen kl.10.30. Den virket ikke med det samme, som jeg husker fra tidligere, men først etter 45 minutter startet jeg å merke en forskjell. 

Når epiduralen var blitt effektiv og virket bra, sjekket jordmor åpning igjen. Klokken var plutselig blitt 12.25 og jeg var kjempefornøyd med tilværelsen. Jordmor smilte og så rimelig fornøyd ut, og spurte oss om vi ville gjette hvor langt vi var kommet i åpningsprosessen nå. Vi rakk ikke å svare for vi så begge to hvor fornøyd hun var selv. 7-8 cm!! Jeg var strålende fornøyd, og hadde gode rier, som ikke gjorde noe vondt på grunn av epiduralen. Den neste tiden fikk jeg derfor muligheten for første gang til å sjekke mobilen, og få i meg litt mat! 

Jeg kjente selvsagt at riene bygget seg opp, og et mye større nedpress, men jeg hadde det veldig fint, og snakket mye med jordmor om hvordan vi skulle samarbeide når pressriene kom, for å unngå rifter og sying. Det var nemlig noe av det jeg var veldig redd for, når det kom til selve fødselen. Kl. 12.30 var jeg så i form at vi kunne ta opp kameraet å filme litt. Det var da jeg filmet videoen som ble lagt ut på bloggen i går. Videoen finner du HER. 

Da klokken ble 12.52 ville jordmor sjekke åpningen min igjen. Hun sa at vi kunne ta vannet nå om det ikke gikk av seg selv når hun skulle sjekke meg. Vannet gikk av seg selv i det hun sjekket åpningen, og jeg hadde 9 cm! Jordmor gikk tilbake til pcen for å notere det ned, mens jeg kjente at jeg plutselig måtte presse. Hun kom tilbake til meg, sjekket meg, og sa, ja her er han jo! Ting skjedde plutselig veldig fort. Hodet var kommet helt ned, og babyen var veldig klar for å møte verden. 

Etter 9 minutter med pressrier kom lille Lucas til verden. Jan tok i mot ham, og la han på brystet mitt kl.13.04. Plutselig var vi blitt foreldre til en nydelig velskapt liten gutt. Takket være en fantastisk støtte i Jan og jordmoren, ble fødselen en utrolig fin opplevelse. Jeg er kjempe stolt over meg selv, og jobben jeg gjorde. Jeg klarte å holde fokus, hele fødselen gjennom, og det er veldig stort for meg og imponerende i seg selv. Uten en eneste rifte eller et eneste sting, var fødselen over på syv og en halv time etter at vi kom til sykehuset!

Jeg kunne skrevet mye mer om tanker, følelser og alt det emosjonelle under fødselen. Det er faktisk veldig interessant hvordan jeg klarte å holde fokus til tross for fødselsangsten min. For en smertefri fødsel var det overhode ikke. Ingen fødsler kommer smertefritt, uansett om de er traumatiske eller om de kan kalles drømme-fødsel, smerter følger med uansett. Jeg syns bare det er så utrolig fantastisk å se hvordan selv jeg kunne få oppleve en positiv fødsel, etter et mareritt av en fødsel forrige gang! Jeg tror jeg må ta et eget innlegg om dette i etterkant av fødselshistorien, for dette ble et veldig langt blogginnlegg! Ønsker alle sammen en fin søndag videre! 

USENSURERT VIDEO FRA FØDSELEN

Jeg har endelig startet å skrive ned fødselshistorien. Det føles veldig godt å få skrevet ned den store opplevelsen, fordi det er noe som er blitt snakket mye om denne uken. Jeg tror alle har et behov for å snakke om fødselen i etterkant, jeg kjenner i alle fall veldig på hvor godt det er å snakke om, både med Jan og andre som vil høre. Fødselshistorien min vil bli lagt ut så fort den er klar, men i mellomtiden ønsker jeg å dele en videoklipp fra fødselen. Lucas ble født kl. 13.04, så det var bare 30 minutter etter denne videoen! 

4 DAYS AFTER BIRTH

Jeg husker at jeg gjennom svangerskapet lovet dere et etterbilde av kroppen min etter fødselen, uansett hvordan jeg så ut eller følte meg. Jeg skal selvfølgelig holde det jeg lovet, men skal også innrømme at jeg faktisk er veldig fornøyd med hvordan kroppen min ser ut. Jeg har tross alt født et barn, og syns at kroppen min er på god vei tilbake til hvordan den så ut før svangerskapet. Jeg hadde mest lyst til å finne frem et sexy matchende undertøy, som jeg stolt kunne posere frem i. Men jeg lovet å være ærlig med dere, og vise frem et ærlig og uredigert bilde.. Nå om dagen så er realiteten at jeg fremdeles går rundt i Jan sine boksere og store bind, og trives godt med dette. Ammebhen er for liten, for brystene mine vokser nesten mens jeg står og ser på dem. 

Det er synd at det er et så stort fokus på kropp etter fødselen, men sannheten er at sånn er samfunnet blitt. Selv hvor mye man ikke ønsker å tenke på kroppen vår, når babyen burde vært det eneste viktigste, så tar jeg likevel meg selv i å sammenligne meg med alt og alle andre. Jeg føler også helt ærlig et stort press, fordi det er hundrevis av tusen som sitter å studerer meg opp og ned på bilder nå rett etter fødselen, og at jeg sårt ønsker å imponere og se bra ut. Uansett hvor fin fødselen min var, så går jeg fremdeles rundt med etterrier og smerter. Jeg kan derfor kle meg opp så mye jeg bare vil, men under klærne vil dere likevel finne en behagelig bokser fra skapet til Jan, og et digert bleiebind: Det er min virkelighet akkurat nå, og forhåpentligvis for andre enn meg også!

KONTRASTEN BLIR SÅ FORFERDELIG STOR

Det blir mye baby-oppdateringer nå, og det merkes nok godt at jeg lever i min lille nyfødt boble i disse dager, men det får bare gå sin gang. Det er ikke hver dag man føder en baby. Jeg merker at følelsene mine er veldig sårbare i disse dager, og at jeg fort kommer til tårene både på godt og vondt. Ja, det føles vel egentlig nesten som at graviditets-hormonene bare er blitt litt forsterket etter fødselen. Jeg har veldig mange tanker og følelser som strømmer gjennom kroppen min om dagen. Jeg syns derfor det er veldig vanskelig å sette meg ned å skrive, for som regel så klarer jeg å sette ord på tankene mine, og skrive det svart på hvit, mens nå føler jeg meg helt tom. 

Helt tom, men samtidig helt fylt opp av kjærlighet. Jeg er uendelig lykkelig, og takknemlig. Jeg har fått en nydelig velskapt liten sønn, sammen med verdens beste mann, som virkelig har bidratt til å gjøre denne første tiden, helt perfekt. Det er vanskelig å ikke sammenligne mine tidligere erfaringer med denne, fordi det blir en veldig tydelig kontrast. En tydelig kontrast på at denne gangen er jeg ikke alene. Denne gangen er vi to som er i lykkerus og stolte nybakte foreldre. Det skinner gjennom på alt som skjer, og det føles så forferdelig godt. 

Vi kan sitte å nyte hver en liten lyd fra den lille, mens vi åpenhjertig kan fortelle hverandre hvor stolte vi er av hverandre. Vi deler gleder og bekymringer, men sist men ikke minst, vi viser hverandre trygghet og kjærlighet i denne tiden. Noe som jeg merker jeg trenger veldig mye av. Jeg vet at om jeg er lei meg eller trenger en klem, så er Jan der med en gang. Det er en selvfølge for veldig mange å dele den første nyfødt tiden sammen med noen, og gjerne det også er mange som tar det for gitt. Når jeg ikke har opplevd dette tidligere, så er jeg takknemlig for hvert eneste minutt Jan er her, og hver eneste klem han gir meg gjennom denne tiden! 

DEN EKTE TERMINDATOEN

I går hadde vi en veldig stille og rolig dag her hjemme. Dagen gikk sin gang, og vi fikk mye tid sammen bare Jan og meg til å bli kjent med Lucas. Det føles deilig å kunne ta dagene litt med ro nå i starten. Det blir tidsnok travelt med tre barn i hus, og hverdagen tilbake igjen. Jeg føler fremdeles at jeg lever i en litt uvirkelig boble, og klarer ikke helt forstå at han er kommet til verden enda. Det er dette jeg har gått å ventet på i 9 lange måneder. Det er lille Lucas vi har ventet så lenge på å møte, og nå endelig så er han her!

For noen uker siden så innrømmet jeg at jeg hadde gitt ut en annen termindato offentlig, enn den som egentlig sto på gravid helsekortet mitt. Jeg har gjennom hele svangerskapet telt ned til den 1.oktober. Nå som han er kommet til verden, ønsker jeg å fortelle dere hvordan dette kom opp, og hvorfor. For egentlig, så var ikke termindatoen min før i dag, den 6.oktober! 

Da vi fant ut at jeg var gravid i januar, laget jeg tidlig en gravid app på mobilen. Der man skal fylle inn dato for sist menstrasjon, for å regne frem til termindatoen. Den første datoen jeg da fikk holde meg til var 30.september. Etter å ha vært på 12 ukers kontroll og diverse fikk jeg termindatoen 2.oktober ut i fra deres beregninger. Jeg tenkte at 2.oktober var en kjempe fin dato, for det ble nok et oktober-barn uansett. Jeg var sikker på at jeg måtte gå på overtid uansett hvilke dato som ble satt. 

Da vi kom oss til ordinær-ultralyd timen på sykehuset i Stavanger i mai mente hun at babyen så litt liten ut, så hun satte termindatoen enda noen dager frem. Den ble da satt til den 6.oktober. Denne datoen har jeg selv aldri forholdt meg til. Jeg har selv gjennom hele svangerskapet tenkt at termindatoen var 30-2 og da ble det lett å si dagen som står i mellom, altså 1.oktober. Det er den datoen som har fått blitt i appen min gjennom hele svangerskapet, og det er den datoen som ble nærmest fødselsdagen til lille Lucas, som kom til verden 3.oktober! 

I DAG ER DET FLAUT Å VÆRE MANN

- gjesteinnlegg

Hei dere, det var ikke helt planen at dette skulle være det første innlegget jeg skrev etter å ha blitt pappa til fantastiske Lucas, men jeg kan simpelthen ikke la være å skrive noen ord. Midt inne i verdens herligste pappalykke har følelsene mine blitt kraftig forstyrret av hva som har kommet frem i de siste dagers medieoppslag, og jeg snakker da selvfølgelig om Mannegruppen Ottar. Det er rett og slett vanskelig å ikke skrive om dette, da alt blir veldig virkelig midt inne i babylykken. Jeg blir fysisk uvel av å ha lest utspillene som har sett medias lys, og jeg kjenner på en sinne og frustrasjon som simpelthen gjør meg flau av å være mann.

Jeg kjenner jeg som mann har et brennende ønske om å gi samtlige kvinner og berørte i dette landet, full støtte. Jeg er direkte sjokkert over hva som er kommet frem, der det være alt i fra drapstrusler, incest, voldtekter, og barnemishandling. Men kanskje mest sjokkert er jeg over den trangen som mange menn åpenbart har for å forsvare "humoren" og utsagnene i gruppen. Og jeg tror oppriktig at dette speiler et problem som er langt større og vanskeligere en noen kunne forespeilet seg.

Det finnes ingen ord, eller handlinger som kan forsvare noe av det som har kommet frem. Her er det bare å erkjenne at det finnes et stort, stort problem som åpenbart bør tas tak i.

Jeg får vell også trusler og sjikane når jeg skriver dette, men det for så være. Jeg kjenner i alle fall at jeg, som mann, barnefar, pappa, og samboer har et brennende behov for å vise min avsky for uttalelser og sjikane som andre menn har fremstått de siste dager. Det finnes ingen unnskyldninger eller beklagelser som kan legge lokk på hva som har kommet frem. Det trengs simpelthen tiltak for å sørge for at disse mennene ikke får utløp for sine holdinger andre plasser en utover tastaturet.

Et hvert menneske burde kjenne på avsky når det kommer til barnemishandling, kvinnemishandling, voldtekter og incest. Om du ikke gjør det, nei da trenger du desperat hjelp. Det gjelder også deg som tar gruppen i forsvar.

Mvh Jan Lossius. 

HJEMREISE 27 TIMER ETTER FØDSELEN

Først må jeg nesten bare begynne med å si tusen takk for alle de fantastiske ønske-lykninger og gratulasjonene som har haglet inn det siste døgnet. Det er så fint å se hvor mange som ønsker gutten vår velkommen til verden. Vi er nok fremdeles i litt sjokk-modus her vi sitter med verdens nydeligste Lucas i armene. Jeg nevnte så vidt i blogginnlegget i går, at fødselen var gått over all forventning, og at min form var kjempefin. 

Jeg ville likevel aldri trodd at jeg skulle sitte her bare to døgn etter fødselen, og være hjemme med nurket vårt. Vi reiste nemlig hjem fra sykehuset allerede i går, og har fått oss en herlig natt hjemme, i natt. Barna sover fremdeles hos bestemor og bestefar, mens vi tre fikk en rolig start på livet med en ny baby her hjemme. Vi reiste hjem fra sykehuset nøyaktig 27 timer etter at Lucas var kommet til verden! 

Jeg ønsket å dra hjem tidlig, rett og slett bare fordi jeg hadde muligheten til det. Jeg har vært lenge på sykehuset både første og andre gang etter fødselen, og tenkte at nå som jeg faktisk er i form til å dra hjem, så er det fantastisk. Det er nok noen som trenger rommet på sykehuset mer enn oss. Vi fikk nemlig alene-rom, og Jan fikk sove over sammen med oss, noe som jeg var veldig takknemlig for. 

Jeg prøver fremdeles å ta inn over meg alt som har skjedd de siste to dagene, men er helt i sjokk. Jeg trodde at man liksom skulle bli «vandt til» den følelsen av å bli mamma på nytt, etter hvor mange flere barn man fikk, men det stemmer ikke. Jeg går rundt i min egen lille boble, og er så forferdelig lykkelig. Jeg er så glad for at alt gikk så fort, og så bra. 

Jeg vil takke alle jordmødrene, barnepleiere og sykesøstre som har tatt så godt vare på oss både under og etter fødselen, men også gjennom svangerskapet! Jeg har virkelig vært i trygge hender. Jeg vil også nok en gang nevne at jeg kommer til å skrive fødselshistorien min, når jeg har klart å samle tankene litt mer. Nå skal vi nyte den første dagen hjemme sammen med prinsen, og prøve å hvile mest mulig! 

VELKOMMEN TIL VERDEN, LUCAS!

Endelig, vår lille etterlengtede Lucas har melt sin ankomst. Mandag 3.oktober kl.13.04 møtte vi familiens nykommer. En liten perfekt gutt, med sine 3535g og 50cm. Han er så uendelig vakker, og jeg har ikke ord for kjærligheten vi har kjent på for han disse første timene. Det hele er veldig uvirkelig, og vi er så forferdelig stolte, ord blir helt fattige. Jeg er rett og slett helt målløs, og vet ikke helt hvordan det er mulig å formulere dette innlegget, uten å virke helt tullete. 

For tullete er jeg. Tullete forelsket i min minste prins, og tullete forelsket på ny i min kjæreste Jan, som virkelig har vært med på denne fødselen på alle mulige måter, og støttet meg. Jeg er så stolt over han, og hvor flink han var til å hjelpe meg med å holde fokus. Jeg kunne aldri fått en så fin fødsel uten hans hjelp. For en fin fødsel ble det. Jeg skal komme tilbake til den når ting har fått senket seg litt inn her. Jeg er helt i sjokk over at det hele er over! 

Alt står veldig bra til med både mor og barn. Jeg er i super form, og tror jeg lever på adrenalin og stolthets-sjokket fremdeles. Det har blitt mye tårer i dag, og alle av den lykkelige siden. Vi har hatt flere timer sammen bare oss tre, med et lite besøk av storesøster Michelle før leggetid som ikke klarte å vente med å få møte sin bitte-lillebror!