september 2015

LIVREDD

God kveld, i dag har jeg hatt en helt ok dag. Jeg har både hatt verre og bedre dager tidligere... I kveld har det derimot skjedd noe som jeg skikkelig ble livredd for. Nå skal jeg klamre meg fast resten av kvelden, og håpe på en god natts-søv! Forteller dere mer om dette i morgen, men nå må jeg virkelig få meg litt tid sammen med Jan, og prøve å løfte opp stemningen i heimen! 

- Vinner av dagens konkurranse på facebook siden min ble Marthe fra Bergen. Gratulere så masse til deg! Vinneren vil blir kontaktet på facebook. Lik siden min HER om du vil bli med på flere konkurranser fremover!

ER DIN DATTER OGSÅ HEKTA PÅ FROST?

reklame

Jeg syns det er så gøy at Michelle har fått seg en Disneyfigur som hun elsker og ser opp til. Det sier veldig mye om at hun faktisk begynner å bli en stor jente! Jeg tror de aller fleste familier har fått med seg den kjente filmen Frost, som kom ut i fjor. Om du ikke har sett den, så er det en film til og med jeg liker godt og vil uten tvil anbefale alle å se. Det er en film som jeg liker å se sammen med Michelle, selv om vi har sett den godt over hundre ganger allerede! 

Har du en hjemme som er blitt hektet på Frost? Det er tre måneder igjen til jul, og da syns jeg det er på tide og komme med noen gode tips til julegaver i år! Hvis du leter etter å finne den perfekte gaven til en skikkelig Frost-fan, er LEKMER, plassen du finner den på! Nå har jeg og Michelle sett sammen på nettet og funnet våre favoritter, som vi vil dele med dere! Klikk på bildet for å komme rett inn på linken til produktet! 

1. Stort Elsa is-slott! Michelle sin favoritt uten tvil. Dette står høyest på ønskelisten til Michelle i år! Så hun har lovet å være snill jente, sånn at Julenissen kanskje kommer med en fin overraskelse på julaften! 



2. Det er alltid like gøy med nye fargeblyanter! Michelle elsker å tegne, og det tror jeg faktisk alle andre barn jeg kjenner også gjør! Det er også ekstra stor stas når det er bilde av helten på fremsiden! 



3. Som innflyttningsgave her nede på Kypros fikk Michelle dette fine Elsa-gulvteppet til rommet sitt! Det har falt helt i smak, og passer perfekt inn på rommet til prinsessa her i hus! 



4. Elsa sin fantastiske kjole, faller i smak hos en hver prinsesse! Uansett om man er kjent med Frost filmen fra tidligere eller ikke! Den nydelige blå kjolen er superfin. Michelle har faktisk fått flere forskjelige Elsa-kjoler, ettersom hun har fått i gave og vokst ut av de. Jeg husker Michelle byttet til denne kjolen i det hun åpnet gaven! 



5. Selve ANNA & ELSA fra filmen er også en god hit, uansett om man har dukkene fra før, er det like gøy med noen nye! Michelle fikk flere samtidig på bursdagen sin men nektet å bytte dem i noe annet, for da kunne hun jo ikke leke at Anna og Elsa hadde tvillingsøstre. Hun syns også det var gøy når hun hadde besøk at begge kunne få være Elsa! 



   


 

 

6. Det er alltid like stas for små prinsesser å få sine egne finsko med høye-heler, spesielt når de er like Elsa sine! 



7. Frost Bobble tea set, vet jeg hadde falt i smak her hjemme! Michelle elsker bobler og leker med vann, minst like mye som hun elsker frost-figurene! 


- Klikk gjerne på "LIKER" knappen om dette er noe din lille frost-fan hadde elsket! Dere finner mer frosen ting HER!

VELLYKKET SKYPE-INTERVJU

Jeg syns det er så kult at jeg kan gjøre intervju fra Kypros, med noen som sitter hjemme i Norge. Nå har jeg akkurat hatt mitt aller første skype-møte fra Kypros, og jeg syns det gikk veldig greit. Jeg følte jeg fikk svart for meg, og håper video-artikkelen  blir like kul som jeg ser for meg! Jeg svarte blandt annet på spørsmål angående Nakenbildene/dusj innlegget. Jeg syns det var super morsomt og smilte for første gang i dag fra øre til øre! Gleder meg til å se det når det kommer ut på fredag! 

ITS CALLED POKERFACE



God morgen. En ny dag er i gang, med mange nye muligheter og grunner til å smile. Jeg må gå inn i meg selv litt, og prøve å holde meg litt unna kommentarfeltene de neste dagene. For øyeblikket som dere sikker også har lagt merke til, så har jeg det ikke så greit. Det er utrolig mye som skjer i livet mitt akkurat nå, og det er veldig mange ting jeg går rundt å tenker på. Problemet for øyeblikket ligger vel egentlig mest rundt meg selv, og ikke egentlig kjærlighetslivet, som heller ikke er helt på topp heller lengre.

Jeg må prøve å få det greit med meg selv først, før jeg kan få det greit sammen med noen andre. Misforstå meg rett, jeg har besøk av Jan og syns det er veldig godt å ha ham her. Jeg har det bare ikke greit med meg selv, og da går det desverre ut over de som også er rundt meg også. Det er ikke rettferdig mot Jan og det vet jeg. Likevel så må det huske at det skjer så mye mer bak blogglivet enn hva jeg skriver. 

Jeg skriver forferdelig mye, men jeg deler aldri alt. Noen ganger så går ting bedre enn jeg skriver, mens andre ganger har jeg det til og med verre enn hva det ser ut til. Jeg kjenner spesielt de siste dagene at det har ikke hjulpet å være så veldig offentlig. Jeg har følt meg verre etter å lese gjennom kommentarer og det er noe jeg ikke trenger akkurat nå. Jeg skal derfor holde meg borte fra kommentarfeltene, og la andre sile dem ut for meg. 

For en gang skyld så skal jeg velge å holde ting litt til meg selv. Jeg vet at jeg har deres forstålese når det kommer til dette, og jeg takker dere så mye for det. Jeg skal ikke holde meg borte fra bloggen eller annet sosiale media, men jeg skal la være å skrive om kjærlighetslivet mitt, og hvordan det går. Jeg er lei av å se folk ta sider og skrive til de overhode ikke vet noen ting om. Jeg tror det er best om det holdes borte fra bloggen til mine tanker er litt mer stabile i alle fall. 

Nå skal jeg jeg snart ha et intervju-møte over skype, så jeg må virkelig prøve ta meg i sammen. Jeg klarer å holde pokerfjeset på med et smil når barna er til stedet. Det må jeg jo bare!  Men hver gang jeg er alene så knekker jeg... Jeg hater å være på det stadige jeg er nå. Håper alle sammen får en nydelig dag, og smiler masse. Husk å følge med på facebooksiden min i dag, for å få med deg flere kule konkurranser! 

LATE NIGHT

Stille og rolig kveld her hjemme. Snart tid for å krype under dyna kjenner jeg. Det har vært en utrolig lang dag, og nå føler jeg det er på tide at den snart nærmer seg slutten. Noen dager er bedre enn andre, og i dag har det veldig tydelig vært en av de verre... Jeg håper jeg kan sove, og våkne opp til en glad og fin dag i morgen! Ønsker alle sammen en fantastisk kveld videre! 



- Vinner fra dagens facebook konkurranse ble Lene Marie fra Oslo! Gratulerer så mye! Vinneren vil blir kontaktet på facebook. Det blir flere konkurranser på facebook dagene fremover, husk å like facebook siden min HER! 

HVORFOR VIL DU SE BARNET DITT BLI REDD?

Nå må jeg bare få sette svart på hvitt og fortelle dere om noe som virkelig irriterer meg. Jeg regner med at de aller fleste har fått med seg den nye oppdateringen til snapchat. Jeg har bevisst valgt og ikke laste ned den nye versjonen. Jeg valgte og ikke gjøre dette nettopp fordi jeg har barn, og en fireåring som ofte låser opp telefonen min og går på snapchat for å tegne. 

Det siste jeg vil er at hun skal bli skremt, og derfor er det best om jeg ikke laster den ned. Det som irriterer meg derimot er når foreldre og søsken filmer små barn bli livredde av å se spøkelset som kommer frem i ansiktet deres. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ville se barna sine skremt! Det som også provoserer meg enda mer er at man hører hvor redd barna faktisk blir, samtidig som de i bakgrunnen bare ler. 

Hadde det skjedd at Michelle hadde blitt redd, så hadde jeg nå i alle fall trøstet henne og sagt at det ikke er noe farlig, eller ett eller annet. Det siste jeg hadde gjort er i alle fall å begynne å le, og legge videoen ut på nettet for å få likes!! Jeg kjenner jeg blir så sint. Skikkelig sint. Oppgitt. Jeg tenker at om de vil legge det ut til hele verden at de ler av å se barna sine bli redde, så er det jo skremmende å tenke på hva de gjør mot barna når kameraene ikke er på.

Jeg vet at Michelle aldri hadde fått sove om natta om hun så den snapchat-funksjonen. Jeg skal derfor aldri laste den inn, og om den en dag bli oppdatert automatisk, så sletter jeg appen fra mobilen min. Grunnen til at Michelle i utgangspunktet kan koden på telefonen min er i tilfelle noe skjer meg og hun må få tak i hjelp... Jeg skulle ønske jeg aldri så videoene om de redde barna på snapchat, for jeg kjenner det virkelig gikk innpå meg! 

Jeg råder alle å dele dette videre med venner og bekjente. Det er i mine øyne barnemishandling å skremme barn på den måten, i alle fall når man ler av det som voksen. Jeg vet at det er veldig mange som også gjør det mot småsøskene sine, og det er også veldig viktig at de får med seg hvor alvorlig dette faktisk er! 

SNAPCHAT: annarasmussen

MAMMA, HVORFOR SPISER DU ALDRI?

Nå fikk jeg meg en liten oppvekker. Michelle spurte meg i dag tidlig hvorfor jeg aldri spiser. Jeg snakket med henne om hva vi skulle spise til middag. Hun kom med forslag, og jeg sa at vi selvsagt kunne lage ønsket i dag til middag. Etter at jubelen for det var over begynte hun å spør meg hvem som skulle spise. Så svarte jeg uten å tenke meg om: Du, kanskje William kan smake litt, og Jan vil sikker også ha, og jeg kan ta litt jeg også!

Jeg fikk et litt uventet svar... "Skal du også spise mamma?". Normal så er det jo ikke et spørsmål om det når det er middagsmåltid vi snakker om. Jeg svarte at ja, jeg tar nok litt jeg også. Så sier hun "Bra, for jeg vil at du skal spise du også!" Jeg kjente en klump i magen. Jeg måtte spørre meg selv et lite øyeblikk, hva er det egentlig jeg holder på med? Hvorfor er det blitt et spørsmål om jeg også skal spise under måltidene? 

Jeg trodde ikke Michelle ville legge merke til at jeg som regel aldri spiser, for helt ærlig, så har jeg ikke merket det noe selv før det siste døgnet. Det siste jeg vil er å gå foran som et dårlig eksempel for barna mine, men også for dere blogglesere. Jeg har ikke tenkt over hvor lite jeg spiser, fordi jeg bestandig lager mat, og sitter rundt kjøkkenbordet. Det jeg glemmer er jo å mate meg selv, men mater alle sammen rundt meg. 

Ja, jeg er tilstedet gjennom alle måltidene, men jeg har aldri en tallerken foran meg selv. I går kveld når Jan hadde vært her en stund kom jeg på at jeg ikke hadde fått i meg noenting i går. Ikke et helt glass med vann en gang... Dette er ikke sunt for meg i det hele tatt, og det er ikke sunt for barna mine å se. Jeg blir redd når jeg ser hvor lite jeg passer på meg selv. Hvorfor er ikke tanken på mat og sult en tanke som kommer automatisk hos meg? 

Hvorfor er jeg aldri sulten? Hvorfor frister ingenting? Nå må jeg skikkelig begynne å skjerpe meg. Hver gang noen spør om jeg vil ha noe å spise så er ikke appetitten min på plass. Hva er det egentlig som skjer med meg??

OMRINGET AV SJOKOLADE

God morgen! I går kveld kom Jan inn dørene her hjemme. Det føltes godt å se ham igjen, likevel har jeg aldri i mitt liv hatt så mange tanker opp i toppen på meg som jeg hadde i går kveld. Jeg får meg selv alltid i situasjoner som jeg egentlig lett kunne ungått. Men nå er jeg den personen jeg er... Og sånn er det bare. Dette blir en spennende uke kjenner jeg... Michelle er på plass i barnehagen allerede, og guttene og jeg er klar for å starte dagen! I dag kommer det til å bli lagt ut veldig mange kule konkurranse på facebook pagen min! Klikk på bildet over, eller HER, for å komme til rett facebooksiden! Husk å like siden, sånn at du er med på konkurransen! Håper det er mange som har lyst til å delta, og at dere får en flott dag! 

*Konkurransen er ikke sponset. Premien kommer fra egen lomme.

ALDRI SI ALDRI

Nå har jeg hatt barna alene gjennom hele dagen, og jeg må si at jeg er overrasket over meg selv. Jeg er ganske så utslitt etter en lang dag, men kan ikke slå tanken fra meg om flere barn. Jeg sa rundt påsketider at jeg aldri i mitt liv skal få flere barn, men allerede nå bare måneder senere så har jeg forandret mening...igjen! Jeg sitter her og tenker at jeg fint hadde taklet et barn til, spesielt med tanke på at jeg også ville fått hjelp i fremtiden. 

Jeg syns faktisk at jeg kunne fått et eller til og med to barn til før jeg føler jeg har fått nok. Nå er ikke det sånn at jeg  ønsker disse barna i nærmeste fremtid, men gjerne om 5-8 år frem i tid. Jeg vil jo veldig gjerne være litt mer etablert i et stabilt forhold enn hva jeg er nå, før det er aktuelt med noen familieforøkelse.

Jeg elsker barna mine av hele mitt hjerte, og syns det er fantastisk å se kjærligheten mellom mine to små. Jeg har lyst å gi dem flere søsken å leke med. Jeg trodde aldri jeg ville få denne tanken igjen, men nå sitter jeg her og tenker at jeg må slutte å si aldri. Aldri si aldri;) Det er jo så mye som kan forandre tankene spesielt når det kommer til å få flere barn!

Om den dagen kommer at jeg blir gravid igjen, så kommer jeg til å være veldig glad! Likevel så tenker jeg at om det ikke skulle skje at jeg får flere barn gjennom livet mitt, så har jeg i alle fall to helt herlige barn som jeg kan være uendelig stolt over! De to er fantastiske, og de to er grunnen til at jeg faktisk kunne tenke meg flere i flokken! 

JENTE-TID

Hvert eneste minutt jeg får alene med storesøster, prøver jeg å finne på noe gøy, bare oss jentene. Det er jo ikke alt som guttebabyer skal trenge å være med på. I dag mens William hadde sin ettermiddagslur, hadde jeg og Michelle jentetid med neglelakk! Michelle og dukken hennes fikk velge farge, og Michelle ble rimelig fornøyd med resultatet! Godt å se henne så glad, spesielt når min dag egentlig ikke er på topp. Nå er det ikke mange timer igjen til Jan kommer, men i mellomtiden skal vi ha oss litt middag her i hus! Håper alle sammen har hatt en fin mandag! 






MR. HANDSOME

I dag har William og jeg brukt mesteparten av formiddagen ute i hagen. Han har krabbet og tullet rundt i Mowgli-style! Det gjorde Michelle også når hun var på William sin alder. Det er så rart å se hvor like de to er i være måten. Jeg elsker det! dag har William på seg min favoritt shorts! Den har han virkelig brukt mye her nede, og den siste tiden har jeg fått en del spørsmål om hvor den er fra. Shortsen kan dere finner her! (reklamelink). 




lets make some friends

Det ble en tidlig kveld på meg i går kveld. Godt er det, for dagene starter rimelig tidlig. I dag var både William og Michelle to små engler, og var snille og hjalp til for å få starten på denne dagen til å gå smertefritt. Michele var på plass i barnehagen med et stort smil rundt munnen allerede 07.30 i dag tidlig. I dag ble også William for første gang med for å se barnehagen til storesøsteren, det syns hun selvsagt var veldig stas! 

Nå har William sin første hvil, og det gir meg litt alene tid. Første alenetiden uten noen andre på veldig lenge. Det er deilig, men føles forferdelig tomt. Jeg har hele dagen i dag alene sammen med William, før vi henter Michelle i barnehagen i 13.00 tiden. Det skal bare være oss tre resten av dagen, frem til Jan kommer i kveld når barna er i seng. Jeg har en del ting som skal bli gjort i dag, så forhåpentligvis så har jeg ikke så mye tid til å tenke på andre ting. 

Jeg er veldig overrasket over hvor kjipt jeg syns det var å la pappaen til William reise fra oss i går. Jeg satt derfor lenge og skypet med mamma, for å ikke sitte her og deppe alene i hele gårkveld. Det er tøft å være borte fra dem man er glad i, det merker jeg nå. Jeg vet at jeg skal en tur til Oslo i november, men dette blir uten barna. Jeg kjenner jo ikke mange i Oslo, og det er bare jobbeting som skal bli gjort, det er derfor ingen vits å dra barna frem og tilbake for noen dager. 

Jeg skal ikke innom Stavanger på denne turen, og derfor så blir det jo ikke til at jeg treffer noen av de gamle kjente. Jeg har derfor startet og planlegge vinteren, og det ser ut som hele gjengen skal hjem til jul likevel!! Ønsker alle sammen en nydelig dag, og håper dere får en dag med mange glade smil rundt munnen! 

THE HARDEST GOODBYE

Nå er det stille i huset. Barna er i seng, og jeg sitter her alene. Pappaen til William har reist hjem for denne gang. Dette blir en kveld med mange tårer. Jeg klarer ikke holde det tilbake. Neste gang han kommer for å se sønnen sin så vil ham være så mye større. Jeg syns det er så trist at han ikke har muligheten til å være mer sammen med sønnen sin. I alle fall når jeg vet hvor mye han virkelig har lyst til å være her for oss.

Jeg håper ikke det blir så alt for lenge til vi ses igjen. For alle sin del. Michelle var heller ikke så veldig glad i kveld. Hun har også savnet ham mye, og syns det var trist at han måtte dra hjem så snart. Michelle og ham har jo hatt et veldig fint og nært forhold helt siden Michelle var på William sin alder. Jeg skjønner godt hun blir lei seg! 

Det aller tøffeste med denne avskjeden må være at jeg ikke vet når vi ses igjen. Kanskje så er det om ikke lenge, men samtidig så kan det også bli mange måneder til neste gang. Jeg tror dette har vært en av de tøffeste avskjendene i mitt liv.....

EN TØFF ETTERMIDDAG

Denne dagen har jeg prøvd mitt beste å tenke minst mulig på hjemreisen til pappaen til William i dag. Likevel er denne ettermiddagen mye tristere enn hva jeg så for meg.... Dere hører fra meg ut over kvelden, men akkrat nå må jeg bruke tiden sammen med han, mens han ennå er her med oss! Håper alle sammen har hatt en fin dag så langt! 

HVORDAN BLI KVITT CELLULITTENE?

sponset
Plages du som jeg med litt cellulitter? Jeg trodde tidligere at cellulitter var noe som bare eldre mennesker hadde, men der tok jeg skammelig feil. Jeg har oppdaget at på utsatte områder av kroppen, har jeg også litt av det. Dette er noe som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle gjøre noe med, eller bli kvitt. Men jeg har tidligere gode erfaringer med bruk av Swiss Skin Renewal, som forresten vant innovasjonsprisen på den svenske Beauty Awards! Da jeg fikk vite at Swiss Anti Cellulite er en oppfølgingsbehandling til ansiktsbehandlingen som jeg er så fornøyd med, fikk jeg lyst å teste dette ut også.
For noen uker siden fikk jeg derfor tilsendt Swiss Anti Cellulite i posten. Behandlingen  består av tre produkter: En bred skinroller for større hudområder, som for eksempel lår og stump - Swiss Body Roller, som setter fart på kollagenproduksjonen og åpner opp huden. En Swiss Eraser gel for kvelden og en Swiss Eraser dagkrem, som bearbeider cellulitter i i dybden hele døgnet.

Hemmeligheten, som jeg har forstått er nemlig hvordan disse tre produktene virker sammen: 

Swiss Body Roller prikker små huller, eller mikrokanaler i huden og lurer dermed huden til å  tro at den er skadet, slik at healingsprossessen og produksjonen av ny hud settes i gang. Med små mikrokanaler i huden absorberes da større mengder av de aktive ingrediensene fra serumet Swiss Eraser gel. For å få full effekt påfører man så dagkremen Swiss Eraser cream om morgenen. Dermed virker de aktive ingrediensene i dybden hele døgnet!

Studier har vist at en av ingrediensene brenner fett, slik at noen til og med minker kroppsmasse under behandlingen. 

Behandlingen utføres enkelt på dette viset:

1. Om kvelden rengjøres først huden som skal behandles. Rull så Swiss Body Roller frem og tilbake i noen minutter. Husk å rengjøre rolleren etterpå, med for eksempel Swiss Sanitizing Spray.

2. Smør deretter huden straks inn med serumet Swiss Eraser gel. 

3. Neste morgen smører du bare huden med  Swiss Eraser dagkremen. Så virker den hele dagen, til ny behandling gjentas om kvelden. 

Jeg har nå testet dette  i tre uker snart, og jeg er spent på fortsettelsen! Jeg merker at noe skjer, og hvordan serumet trekker godt inn i  huden. Huden min føles allerede både mykere og strammere på samme tid.  Dette er jo en hjemmebehandling som man utfører selv, og resultatene tror jeg avhenger av hvor tålmodig og nøye man utfører behandlingen. Men det er vel verdt et forsøk, for glattere hud og redusering av cellulitter, mener jeg. Jeg anbefaler deg å teste Swiss Anti Cellulite selv, om du plages med cellulitter. 

Dersom du har lyst å prøve, bør du benytte rabattkoden "ANNA15" som gir deg Swiss Anti Cellulite for ytterligere 15 % rabatt. Tilbudspris er kr. 1499 (full pris er kr. 1890) men bestiller du HER blir prisen din kun kr 1275.

YOU LIVE AND YOU LEARN

Den siste tiden har det vært mye som har skjedd i livet mitt. Jeg trodde helt ærlig at Kypros ville bli et år med lite bekymringer, men der tok jeg grundig feil. Jeg har tenkt på mer ting enn jeg noen gang har tenkt tidligere. Jeg har mer bekymringer, mer valg og ta, og mer situasjoner og ta meg av. Den siste tiden har jeg derfor merket veldig godt hvem som kjenner meg godt, og hvem som bare er der og tror de kjenner meg av mine venner. Hvem som bare er ute etter å vite ting som ikke blir skrevet på bloggen, siden vi er venner. Og de som er der hundre prosent og ikke egentlig spør så mye, men likevel får vite ting, fordi jeg vil fortelle. 

Jeg har merket veldig godt på denne perioden her nede hvem det er verdt å bruke tiden min på, og hvem som jeg egentlig bare må glemme. Det er synd å si det, men venner kommer og går, og bare de aller beste står igjen. Jeg har mistet utrolig mange venner på disse årene med bloggen etter at de fleste som kjenner meg mener at jeg deler for mye. Det tenker jeg de bare må få lov til å tenke, for vi er alle sammen forskjellige, og jeg deler bare ting som angår meg selv, og ikke vennene mine akkurat. 

Jeg vet at bloggen kan virke truende for mange. Tross alt så er det mange som leser den, selv om jeg syns det er helt sykt av vennene mine tenker og tro at jeg en dag vil bruke den mot dem. Det kunne jeg jo aldri i mitt liv funnet på å gjøre. Bloggen er jobben min, og jeg tror neppe at vennene mine vil springe til deres jobb og klage på kontoret og til sjefen sin om vår lille krangel. Så hvorfor i alle dager skulle jeg gjort det? 

Jeg har hatt utrolig mange falske mennesker med min side opp gjennom årene. Jeg har aldri vært noe særlig flink til de vennninne-greiene. Det er så utrolig mye sjalusi om ALT! Både fra utseende, jobb, og hvordan man får oppmerksomhet fra andre på. Jeg takler ikke det. Derfor har jeg alltid vært en person med flere guttevenner enn jentevenner. Gjennom hele barneskolen har jeg alltid hatt et flertall av guttevennene mine. Jeg er glad i gutter, og liker den avslappende være måten deres.

Det er ikke dermed sagt at jeg ønsker meg 10 kjærester, og spille på livet, sex og kropp. Jeg liker å henge med gutter, selv om det har virket som for dere at hver eneste gang jeg har lagt ut et bilde med en gutt de siste årene så har dere trodd at jeg har hatt enda en ny kjæreste, bare fordi dere ser vi er glad i hverandre på bildene. Venner skal også være glad i hverandre og kan gi hverandre en klem uten å måtte få spørsmål av den grunn. 

Jeg mener nå de siste dagene så har jeg blitt kalt en skikkelig player fordi jeg "vingler" mellom to gutter. Jeg har aldri vært forelsket i noen andre en pappaen til William i hele mitt liv. Ja, jeg er glad i gutter, men ikke på samme måten som jeg har elsket ham. Vi var bestevenner og kjærester, og nå har vi også en sønn sammen. Det er det vanskeligste i verden å prøve å komme over ham. Likevel så har jeg blitt veldig glad i en annen person den siste tiden med navnet Jan, som gjør dette hele veldig komplisert. 

Det er to og et halvt år siden det ble slutt mellom meg og pappaen til William, likevel så har følelsene mine for han alltid vært der. Jeg har til og med sagt det på tv, på Bloggerne at jeg ennå elsker ham og ønsket at vi en gang skulle finne tilbake til hverandre, og bli sammen igjen. Jeg skal ikke lyge, selvfølgelig bryr jeg meg ennå om ham. Mine følelser går ikke over lett, uansett hvor fantastisk Jan er, så kan jeg ikke trylle bort følelsene mine på et blunk. Dette tar tid!

Det er nettopp derfor jeg ikke vil forhaste meg inn i noe med Jan ennå. Jeg har ikke samvittighet til det, og jeg syns det er veldig urettferdig mot ham. Nå kommer Jan ned i morgen, og vi kommer til å ha en fantastisk tid sammen, det er jeg sikker på. Vi skal ta en dag om gangen, og virkelig ta livet med ro. Det er tusen ting og tenke på når man blir sammen med meg. Meg, barna, og barnas fedre og ikke minst følelsene.

Jeg skal slutte å bry meg om hva som står i kommentarfeltene, for der blir man ikke mye klok om dagen. Jeg skal leve livet mitt å se hva tiden vil vil bringe. At jeg vingler mellom to er i alle fall helt feil. Og at det er veldig synd på Jan for bildene jeg og pappaen til William tar, blir også helt feil å si. Hadde Jan ikke likt det så hadde han jo sagt dette selv, og om han ikke ønsker å ha meg lengre, så hadde han jo bare gått! Jeg tvinger ham ikke til et forhold, slik det ser ut fra kommentarfeltene! 

Uansett hvordan ting bli, så har både Jan og pappaen til William kjent meg i flere år. De to kjenner meg for meg, og uansett hvordan ting blir så vil dere se oss sammen. Både meg og Jan, og meg og pappaen til William. De er tross alt to av mine aller beste venner, om man legger følelsene litt til sides for en stund. Jeg er glad for å være så heldig som har dem, begge to i mitt liv, venner eller kjærester!

LØRDAGSKOS

Nå er vi akuratt kommet oss hjem igjen etter en helt fantastisk ettermiddag og kveld. Ungene er i seng, og jeg kjenner plutselig en trist følelse innenfra. Jeg kjenner at det skal bli vanskelig å la pappaen til William reise hjem i morgen. Skulle ønske han kun være her å få med seg utviklingen til William fremover, for nå er det så mye som skjer. Det er nok ikke lenge til William lærer å gå, og jeg skulle gjort mye for å la pappaen til William oppleve dette sammen med meg... Det er desverre ikke alt man kan få oppleve her i verden, med takk til den som oppfant skype og videosamtaler! 






l

THERE IS NO POINT, IF YOU´RE NOT HAPPY!

I dag tar vi humoren til et nytt nivå. Vi har alle sammen fått oss supermann skjorter! Og i dag er vi klar for å være en gjeng med superhelter! Det ble til at vi bare holdt oss hjemme rundt bassenget i dag med ungene. I kveld har vi store planer, så det blir nok veldig gøy for både oss store, og de små! Det er siste kvelden til pappaen til William her nede på Kypros så det skal jeg ærlig innrømme jeg syns er veldig dumt! Men vi har hatt en veldig fin uke, er fint å se tilbake på uansett. Jeg smiler fra øre til øre akkurat nå, og det er det viktigste!




EN DRAMATISK OPPLEVELSE FOR EN 10-ÅRING


Jeg advarer mot sterkt blogginnlegg. Det er en god stund siden 10-årsdagen min. Likevel husker jeg det som om det var i går. Det er snart hele ti år siden hendelsen, likevel husker jeg smertene, og frykten. Jeg husker det som om alt skjedde i sakte film.

Det var 6.juni 2006. Sommerværet var allerede på plass i Stavanger. Det var bursdagen min, og jeg hadde fått lov til å invitere hele 5.klasse på skolen min til å komme i selskapet mitt. Jeg ble ti år, og det måtte jo ble feiret stort, mente lille meg. Som alltid har hatt en enorm stahet i meg. Det var fint vær, så vi var selvsagt ute i hagen hele selskapet. 25 ni og ti åringer sprang rundt og hadde det kjempe gøy sammen. 

En time gikk, og alle var fornøyd og glad. Mamma har fortalt meg i etterkant at det gikk så bra at hun og stefaren min snakket sammen og hvor overraskende vellykket bursdagen var, mens de ryddet inn etter måltidet! Mindre enn fem minutter etter at det var sagt så hørte de skrikene. Mitt skrik høyest av alle! Jeg traff bakken med et dunk, som slo pusten ut av meg for et øyeblikk. 

Vi hadde en trampoline som vi hoppet på. Og vi var selvsagt alt for mange på denne trampolinen om gangen. Jeg stod i toppen av en tre meter høy stige, som jeg skulle hoppe ned på trampolinen fra. Dette hadde jeg gjort en million ganger før. Det var min hjemmebane. Her ute i hagen hadde jeg vært dag inn og dag ut i flere år uten noen alvorlige skader. 

Det som skjedde denne gangen, som normalt ikke pleide å skje var at det var alt for mange både i stigen og på tampolinen. I det jeg skulle hoppe, var det en eller annen som krysset over trampolinen, som jeg selvsagt ikke ville hoppe oppå. Jeg valgte derfor å holde meg igjen på stigen i det jeg hoppet. Jeg glapp taket og falt tre meter rett ned på bakken. 

Jeg husker akkurat hvordan jeg glapp taket, og jeg husker så godt det dunket jeg fikk da jeg traff bakken. Jeg husker en enorm smerte. Jeg husker å se rett opp på han stakkaren som fikk skylden for å ha dyttet meg ned fra stigen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsvart ham på at han aldri rørte meg på den stigen. Jeg lå der å så rett på ham. Jeg husker at jeg stirret rett opp på ham i noen sekunder, som føltes som en evighet. 

Han så noe som ikke jeg enda hadde sett. Han så jo selvsagt også rett ned på meg, og hadde vel egentlig den mest forferdeligste utsikten av alle der. Han så armen min ligge i vinkel med beinet stikkende ut. Etter få sekunder snur jeg meg etter smertene. Jeg ser bort på armen min som ligger noen cm fra øynene mine. Jeg så rett inn på mitt eget bein, samtidig med mye blod. 

Blodet var skikkelig klumpete, og veldig mørkt. Noen av klassekameratene mine har beskrevet det som om det lignet på gjørme. Jeg husker at det var så vondt. Alle startet å rope etter hjelp, og hentet mamma ut fra kjøkkenet. Min vakreste morfar kom også løpende ut fra nabohuset. Han kom først, og fikk reist meg opp. Mamma ringte etter sykebilen, som fort var på vei. 

Jeg husker morfar la armen min oppå hans, og fikk langt den beint, sånn at den kunne bæres. Jeg begynte å bli veldig lite tilstede, og fikk ikke med meg så mye av hva som skjedde rundt meg. Men alle sammen var jo helt i sjokk. Jeg trodde morfar bar meg bort til garasjen, der sykebilen skulle parkere, men det har jeg blitt fortalt i etterkant at han ikke gjorde. Jeg gikk faktisk selv, med han som støtte bort gjennom hagen. Han holdt armen min stabil i mellomtiden. 

Jeg husker at stefaren min fikk alle gjestene inn i huset vårt, og ga dem alle en is, og sa at de måtte kontakte foreldrene sine. Dette var jo en veldig dramatisk opplevelse for en hver ni-ti-åring. Jeg husker ikke så mye av at sykebilen kom, men det tok hvis ikke så lang tid. Jeg husker bare at de startet og behandle meg på stedet der jeg lå ved garasjen. Jeg husker jeg fikk sprøyter og lys i øyene, om jeg ikke tar heilt feil. 

Jeg husker også at jeg plutselig ble helt iskald der jeg lå, og at de startet å pakke meg inn i tepper. Så var det veien til sykehuset... Det må være den verste kjøreturen i mitt liv. Jeg ble lempet inn i bilen med bærebåre, og mamma fulgte med i sykebilen. Vi har veldig mange humper i veien der vi bor, så sykebilen kjøre så rolig og forsiktig som de kunne. Jeg husker at jeg hylte og skrek gjennom hele bilturen. 

Det var en skikkelig dramatisk opplevelse for alle som var tilstede denne dagen. Nå ble dette blogginnlegget så veldig langt, men jeg kan heller komme med en fortsettelse om tiden etter turen til sykehuset en annen dag. Jeg har blitt spurt om å skrive dette innlegget, så jeg håper de som har spurt etter det har fått det med seg! 

GOD LØRDAG

Herlig med lørdagsmorgen, med alle sammen hjemme! Michelle har fri fra barnehagen i dag, og jeg merker at dagene er mye travlere men også mye kjekkere med begge barna hjemme. Ny helg og samme spørsmål, hva skal vi finne på i dag? Vi har en plan for kvelden, så det er bra, men hva skal vi gjøre resten av dagen? Skal vi på stranda eller skal vi bli rundt bassenget hjemme, skal vi dra på utflukt, eller skal vi vente med det til neste helg? Det blir gøy å se hva denne dagen bringer! 




NÅ KLIKKER DET FOR MEG

Jeg har jo vært ekstremt ærlig når det kommer til kjærlighetslivet mitt den siste tiden, og nå får jeg peset for det. Jeg har hatt en fantastisk uke med Jan her tidligere, og nå er det pappaen til William (eksen min) som er her nede på Kypros med meg en uke. Jeg holder på å spy av å lese gjennom kommentarene som hopper inn når jeg poster bilde sammen med min kjære eks.

Jeg er hundre prosent singel, og kan egentlig gjøre det som passer meg, rett og slett. Likevel så er jeg veldig på gli med Jan, noe som gjør at jeg føler meg forpliktet til ham for øyeblikket. Jeg skal derimot ikke legge skjul på at det er pappaen til William som jeg har hatt følelser for lenge, og han har jeg både en sønn sammen med og et langt forhold å se tilbake på. 

Jeg bryr meg veldig mye om pappaen til William, og det kommer jeg alltid til og gjøre. Jeg kommer også alltid til å ha kontakt med han, og reise frem og tilbake for å se ham. Nettopp fordi jeg skal gjøre mitt aller beste for at han får et godt forhold til sønnen sin uavhengig av hvor i verden vi bor, eller hvem vi er sammen med. Vi har det veldig gøy sammen, og jeg ønsker ikke å skule det. 

Når det kommer til Jan, så vet han derimot alt. Han vet at han har andre og forholde seg til, og ikke bare meg i et forhold med meg. Vi snakker jo hver eneste dag selv om pappaen til William er her nede. Han kommer jo tross alt ned til Kypros bare noen timer etter at pappaen til William har tatt flyet hjemover. Jeg syns det er forferdelig dumt å se at dere skriver "stakkars Jan" i kommentarfeltene, når dere ikke vet baksiden. 

Jeg lever også et liv bak bloggen, noe som kalles privatlivet. Jeg deler forferdelig mye med dere, men likevel må det være noe jeg også må få lov til å holde for meg selv uten å få bråk fra dere av den grunn. Jeg har det veldig fint nå, og bryr meg om både Jan og pappaen til William. Likevel er det ikke Mathijs som kommer ned igjen hit på mandag og skal bli værende på ubestemt tid. 

I mine øyne så er det jo faktisk pappaen til William dere burde syns synd på om dere absolutt skulle ha en mening om det. Han må dra hjem og vite at det skal komme en annen mann i huset til eksen og sønnen sin. Han vet at han ikke har muligheten til å være her, og vet ikke når han kommer tilbake. Jeg syns det er trist at pappaen til William drar, for han kan ikke reise når han har lyst, på samme måten som Jan faktisk kan! Det er pappaen til William jeg selv syns synd på... og da burde gjerne dere også gjøre det....

EN NY HELG ER I GANG

Nok en helg er godt i gang! Ballettimen er vel overstått og her hjemme er allerede helgen startet! Hva skal dere finne på i helgen? Vi skal nok bare henge hjemme rundt bassenget tenker jeg. Får se hva Michelle ønsker å finne på. På søndag forlater jo allerede pappaen til William oss, så vi må bruke helgen godt! Ønsker dere alle sammen en god helg! 




THE VIEW OF HAPPINESS

Jeg føler at planer forandres veldig fort her nede på Kypros. Jeg har bodd her i litt over en måned bare, og har ombestemt meg flere ganger på ulike ting. I dag har jeg endelig den følelsen av å være lykkelig, og virkelig trives her nede på Kyprs. Nå føler jeg meg som hjemme, og i dag kan jeg uten tvil tenke tanken på å bli værende på Kypros i lengre tid. I dag har vi hatt barnefri hele dagen, og vært på båtur i tre timer. Det har vært helt fantastisk! Nå skal vi gå å hente ungene, før vi kan starte en magisk helg! Ønsker alle sammen bare det beste denne helgen, nyt den til det sterkeste!







TAKE ME TO NEVERLAND

Nok en nydelig dag er i gang! I dag har vi store planer for dagen. Jeg og pappaen til William skal dra på båttur, mens min vakre mamma skal passe William. Michelle er jo i barnehagen, og skal videre på ballettskolen etterpå! Idag skal mange reise hjem. Vi har jo hatt besøk fra min mamma i to uker nå, og resten av gjengen har vært her en uke. Pappaen til William derimot skal bli ut helgen! Godt at ikke alle sammen drar samtidig! Ønsker dere en fantastisk start på helgen! 

EVENING OUT

I kveld har vi hatt det helt magisk! Vi har vært ute å spist og hatt en fantastisk kveld! Ungene er i seng, og jeg har satt meg ned i sofaen. Jeg er stupmett etter en nydelig middag! Jeg kjenner at jeg er rimelig trøtt, men samtig så vil jeg egentlig bare la kvelden vare! Håper du har hatt en like fin torsdagskveld som det vi har hatt! Snart helg! Sjekk gjerne ut videoene og bonus bilde på mystoryen min på snapchat annarasmussen.



JUST LIKE DADDY

Enda en dag går mot slutten. Vi har hatt noen nydelige dager her hjemme med besøk. Dagene begynner å renne ut, og vi skal derfor bruke kvelden så godt vi kan. Vi skal både på tivoli og ut å spise i dag, det blir koselig! Barna er så glade og fornøyde, og jeg må innrømme at jeg syns det er super herlig å se dem sammen med pappaen til William! Ønsker alle sammen fin kveld, så hører dere fra meg igjen om ikke så veldig lenge! 



KVINNEKROPPEN

Alle store bloggere får ofte høre både fra leserne sine og media hvor mye vi er med på å skape et kroppspress i samfunnet. Det er helt i orden det, men jeg syns gjerne den eneste feilen med nettopp dette er at man tar alle under samme kam. Jeg vet at det har vært mye forkus på kroppen min på bloggen den siste måneden. Når jeg flyttet til Kypros, så flyttet jeg også inn i bikinien. 

Jeg syns det er helt naturlig å ta bilder av meg selv i bikini, men har ikke tenkt på at det kanskje ikke egentlig er så lurt. Jeg syns jeg ser bra ut i en bikini, spesielt med tanke på at jeg faktisk nylig har gått gjennom to svangerskap! Jeg vil heller sitte her å si WOW se på meg, for jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut. I stedet for å legge ut bilder å skrive UFF se hvordan jeg ser ut....

Jeg mener at kroppspresset ligger nettopp der. Om man snakker ned en kropp man har som ser veldig bra ut. Da skjønner jeg at kvinner som har litt mer på kroppen vil reagere. Det siste jeg vil er å få deg som leser til å føle deg mindre bra av å se bilder av meg på bloggen. Jeg har mine grunner til å se ut som jeg gjør etter to svangerskap, og det er noe er ikke er stolt over å dele.

Likevel føler jeg for å dele det med dere om det gjør at dere kan føle dere bedre. Jeg får hele tiden spørsmål om hvordan jeg klarer å holde kroppen min så slank og stram etter to graviditeter. Helt ærlig skal jeg fortelle dere at jeg veier mindre nå, enn vekten viste før graviditeten med Michelle, når jeg var 14 år... Jeg har aldri trent noe særlig på treningsenter, eller idrett, og alle vennene mine mener at kroppen min er helt ufortjent.

Jeg syns derimot at det hadde vært rart om jeg ikke så ut som jeg gjør, med tanke på hvor lite mat jeg klarer å få i meg, og at jeg hele tiden nesten døgnet rundt går og bærer på 10 kg ekstra vekt. Det er nå trening i seg selv bare det, syns nå jeg. Jeg spiser mye usunt, og det er nok nettopp der vennene mine syns det er litt urettferdig. Jeg kan lett ta meg en sjokoladeplate, og spise den opp på ti minutter. 

Men da er det alt jeg får i meg nesten den dagen. Jeg lager konstant mat til barna, men spiser veldig sjeldent selv. Dette er jeg veldig flau over, speieslt når jeg er på besøk hos andre eller har besøk her. Jeg får hele tiden høre at jeg spiser alt for lite, og det vet jeg veldig godt. Jeg tror jeg mangler den evnen til å kjenne at jeg er sulten, for det er der problemet ligger. 

Jeg prøver overhodet ikke å holde meg borte fra mat, men det er bare ikke min sterkeste egenskap. Selv om jeg får servert en middag, så er det ikke alltid jeg får i meg hele tallerken. Likevel vet jeg at jeg har hatt dette problemet lenge. Jeg husker det startet allerede da jeg var gravid med Michelle. Jeg ble så fort mett, og måtte bestille barnemeny om jeg var på resturant.

Etter dette har det bare fortsatt å være slik. Det er noe jeg virkelig ikke ambefaler andre. Jeg skulle ønske jeg fikk i meg fire skikkelige måltider til dagen, og hadde mye energi til overs. Jeg av alle trenger jo så mye energi jeg kan få! Å slutte å spise normalt er ingen slankemetode, men en veldig dårlig vane... Jeg innrømmer dette på bloggen fordi jeg har fått mange spørsmål om kroppen min den siste tiden. 

Jeg har unngått disse spørsmålene fordi jeg ikke har noen råd å gi. Jeg er stolt over koppen min, og jeg vil verken den skal bli mindre eller større nå. Men det som er viktig med en kropp, er at man skal være stolt over den uansett hvordan den ser ut! 

LETS TALK ABOUT BOOBS

Det er alltid mye snakk om pupper i media og på tv. Tro det eller ei, så er det også mye snakk om pupper i kommentarfeltene mine også. Da mener jeg alle silikon spørsmålene. Puppe-snakk finner man over alt. Men har dere tenkt på hva en fire-åring har å si om pupper? Det er ikke jeg tenkt på, før jeg fikk en fire-åring i hus selv. Det er helt utrolig hvor mye rart de små har å si om pupper. Og alt de sier er jo ekte fakta, som de selvsagt ikke mener på verken en god eller dårlig måte, men de sier rett og slett det de tenker!

Michelle har kommet med ulike kommentaer til ulike damer hun kjenner. Hun har sagt alt fra "du har store pupper" til "hvorfor henger dine pupper?" Hun mener det selvsagt ikke vondt, men spør av ren nyskjerrighet! Hun har også kommertert brystet til menn, og sitt eget. Hvorfor har ikke hun pupper egentlig? Det er jo ikke rart det spørsmålet blir stilt når man sier at bare damer har pupper. 

Jeg har ingenting i mot at hun spør om menneskekroppen. Hun vokser, og det er min oppgave å faktisk lære hun ting. Det er derimot litt flauere for meg som mamma når hun spør meg om slike ting på upassende offentlige steder! Da kjenner jeg det er litt vanskeligere å gi det samme svaret som jeg gjerne ville gitt om vi var bare oss to. Michelle har jo en lillebror, noe som gjør det veldig naturlig å snakke om pupper egentlig. 

Jeg syns i alle fall det er lettere, ettersom jeg har ammet utallige ganger måned på måned! Pupper blir veldig fort et åpent tema etter det. Det har det i alle fall blitt hjemme hos oss. Etter å ha sittet med brystet klar for amming stort sett dag inn på dag ut i fire-fem måneder, så er det en del folk som har fått et lite syn av en pupp plutselig. Helt mennesklig, mener nå jeg. 

Jeg syns det er litt vanskeligere å amme i offentligheten, av den enkle grunn at jeg heletiden blir tatt bilde av i skjul av lesere. Som selvsagt ikke mener noe vondt bak det, men jeg vil ikke sitte med puppen ute når det skjer. Foran venner og familie der i mot ammer jeg selvsagt uten problemer. Jeg syns egentlig bare det er veldig koselig, så lenge de ikke har noe i mot det selv. Må barnet ha mat, så må barnet ha mat! 

Michelle kom med en fin kommentar her om dagen, som virkelig fikk meg til å trekke på smilebåndet. Hun sa "Mamma, når jeg blir voksen, så håper jeg at jeg også får pupper!" Jeg tror ikke hun har noe å bekymre seg for der. Tvert i mot, så er vi vel alle egentlig litt flau når brystene begynner å vokse? Det husker jeg i alle fall at jeg var. Jeg syns både de vokste for fort, og tenkte at det bare var meg i hele verden som var så uheldig å få pupper. Det er rart å se hvordan ting forandrer seg med årene!

HÅPER JEG SITTER IGJEN MED ET SMIL

Etter å ha bodd på Kypros i litt over en månedstid nå, så begynner jeg virkelig å se forskjeller på kulturen vi kommer fra i Norge i forhold til her på Kypros. Jeg er halv norsk og halvt gresk, noe som vil si at jeg faktisk stammer fra begge plasser. Jeg har likevel bodd i Norge hele livet, og ser jo selvsagt på meg selv som mer norsk enn gresk av den enkle grunn. Jeg har likevel alltid trodd at jeg kjente kulturen her på Kypros.

Noe som det viser seg at jeg faktisk ikke har gjort. Jeg har fått med meg mye gjennom alle år jeg har reist ned hit, samtidig som jeg hver eneste dag lærer nye ting om denne plassen. Jeg flyttet til Kypros for en liten periode da jeg var 12 år, men valgte fort å flytte hjem igjen. Jeg syns det var mer ukjent enn hva jeg så for meg, og ville egentlig bare hjem til trygge gamle Tasta igjen. 

Jeg har familie her nede, og har snakket gresk hele livet. Likevel så har jeg snakket mindre og mindre gresk med årene, og plutselig syns jeg det er vanskelig å følge en samtale, uten å være hundre prosent fokusert på det som blir snakket om. Og det er jo litt begrenset hvor fokusert man kan være med to små som skal ha sin oppmerksomhet. Jeg syns det er gøy å ta opp språket igjen, det må jeg si. For en plass langt bak i hodet mitt, ligger det jo fremdeles. 

Alt fra hvordan ukjente på gaten behandler hverandre, til gode gamle kjente tar deg i mot når vi møtes igjen. Her føler jeg at aller er veldig imøtekomende og åpne, mens hjemme i Norge sier man nesten aldri noe til de man ikke kjenner. Vi lever på en måte i en anonym verden i Norge der vi stortsett holder oss til vår egne saker. Samtidig, så er det ting som er bra med det også! 

Jeg syns jo av og til at det kan bli litt mange spørsmål her nede, fordi de ikke har de samme sperrene som vi har hjemme i Norge. Vi har lært at vi ikke skal spørre om penger og alder, mens her er det noe til og med de på supermarkede kan finne på å spørre om. Jeg må si at jeg liker begge kulturene veldig godt, men det er ting jeg savner, og ting som er blitt fordeler med å leve et liv her nede på Kypros. 

Jeg er så glad for vi har flyttet ned hit, og at jeg har muligheten til og gi meg og mine denne opplevelsen og disse erfaringene. Vi kommer til å lære så mye ved å bo her nede dette året. Både barna og jeg! Jeg gleder meg til å se alt vi har lært og alt vi har opplevd når Kypros-oppholdet er over. Jeg håper jeg sitter igjen med et smil, og at vi er klar for å starte nye eventyr igjen hvor enn de vil ta oss om et års tid! 

PLAY-TIME IN THE POOL

Etter en super dag i barnehagen var det tid for litt bassengbading i ettermiddag! Michelle hadde hatt det kjempefint i barnehagen i dag. Hun var så glad når jeg hentet henne, og fortalte meg at hun allerede hadde fått en ny venn! Hun gledet seg allerede til i morgen, så da er det ingenting som er bedre. Jeg så på Michelle allerede i dag tidlig at hun ville kose seg i barnehagen. Hun viste meg stolt frem sin nye plass til å henge barnehagesekken, med et bilde av Havfruen Ariel på! 


DEN BESTE BEKREFTELSEN I VERDEN

Ny dag og nye muligheter. Nytt blogginnlegg, og ny sjanse til å forklare meg til dere. Jeg har noen fantastiske blogglesere, misforstå meg rett. Over 70% av leserne mine er helt fantastiske, og det er nettopp denne prosentdelen jeg blogger for! Men jeg har også to andre forskjellige prosentdeler også. Haterne som er 20% av leserne mine, også har jeg de 10 siste prostentene som er de som alltid skal finne feil med meg, men likevel late som om de liker meg. Noe jeg rett og slett kaller "den sjalue gjengen".

De som skal pirke på hver minste lille detalj, selv om det egentlig tydelig kommer frem gjennom linjene, selv om jeg gjerne ikke fysisk skriver det. De som egentlig liker deg, og skulle ønske de hadde ting du hadde, og derfor må hate. Det er utrolignok mødre selv som er en stor andel av denne prosentdelen. De som er eldre, og faktisk burde kunne lese mellom linjene, uten å få ting gikk med teskje i tekstene. 

Jeg kjente jeg ble rasende i går når bølgen begynte. Etter å ha skrevet om den nye flotte barnehagen til Michelle. Jeg fikk flere kommentaer på at de håper personalet også var bra, for utseende ikke var alt her i verden.. Jeg skrev at barnehagen var bedre på alle måter, og hvordan er det da mulig å utelukke at personale ikke er bra? Jeg tok det som en selvfølge at dere tenkte at personalet også var bedre da.

Jeg blir skikkelig sint når noen faktisk tror at jeg velger barnehage ut i fra utseende. Det er akkuratt som å slå meg i hodet og si at jeg ikke er god nok mamma. Jeg skrev jo også at jeg vil alltid bare det beste for mine barn, tror dere virkelig jeg mener utseende på barnehagen da? Selv om jeg er ung, så er jeg jo ikke dum. Men uansett hvor mange år det går, så vil jeg alltid bli undervurdert, fordi jeg var så ung når jeg ble mamma for første gang. 

Jeg syns det er veldig trist å få sånne tilbakemeldinger, og føler derfor et ansvar til å måtte forklare meg selv. Ikke for de sure damene som sitter å skrive disse meldingene, men til dere som faktisk alltid støtter meg. Jeg vil ikke at dere også skal misforstå innhold på bloggen, eller tro at jeg velger barnehage ut i fra hvordan den ser ut. Hvordan den så ut var bare en veldig stor bonus, og noe som faktisk Michelle bryr seg om. 

At hun sier "wow" i det vi går inn porten, får meg til å se at hun kommer til å elske å være der, og elske å løpe rundt og leke. Personalet er det viktigste, og det vil det alltid være uansett hvordan det ser ut i en barnehage. Men om du står mellom å velge to barnehager med like fantastisk personal, og den ene ser ut som en gammel kjeller, eller en fantastisk stort og nyopppusset uteområdet, så tror jeg valget hadde vært enkelt. Vær så snill og klikk på "liker" knappen om du skjønner hva jeg mener. 

Jeg føler gang på gang at jeg blir misforstått i det jeg skriver, og det føles veldig dumt når jeg ikke har et kommentarfelt. Derfor er det veldig fint å se tilbakemeldinger på like-knappen i forhold til ingen respons i det hele tatt. Nå er faktisk Michelle på plass i den nye barnehagen. Det gikk veldig fort, og jeg er veldig glad for det. Jeg gikk fra henne i 08.00 tiden, og da hadde hun et stort smil mens jeg gikk ut dørene. Den beste bekreftelsen i verden, på at hun har det bra! 

10 FUNFACTS OM ANNA RASMUSSEN

Nå har noen av mine nærmeste satt seg ned å funnet på noen funfacts om meg. Gjerne ting dere har forstått via bloggen tidligere, og kanskje til om med noen nye ting dere ikke visste om meg! Dette blir gøy! Dere må huske at dette er bare gode venner av meg, så alt som blir skrevet er bare godt ment, haha, håper jeg! Syns du det er lett å finne funfacts om dine venner? 

1. Anna er ekstremt detaljestyrt når hun blogger! INGEN bør sitte i samme sofa som henne når hun skriver et blogginnlegg. Da klikker det for henne!

2. Anna har rutiner på stortsett alt hun gjør! 

3. Anna sover i snitt 5 timer i døgnet. 

4. Har dere lagt merke til at Anna bare poste blogginnleggene sine på runde tall? I alle fall, Anna er helt galen når det kommer til dette, er klokken 17.01, så venter hun til 17.30 før hun poster... Ingen av oss andre skjønner hvorfor det er så viktig, men for Anna er dette et av det viktigste med bloggingen! 

5. Anna er ekstremt dårlig i å få i seg mat. Ungene spiser hele tiden, mens det kan fort gå et tosifret tall før Anna selv rører en matbit. 

6. Anna har hatt en egen bil i over et år, men har aldri kjørt den alene. Hun har ennå ikke fått seg lappen. Til normalt får vi ungdommer lappen lenge før vår egen bil, men ikke i Anna sitt tilfelle...

7. Anna er estremt sterk i armene. Selv gutter sliter med henne i armbakk! 

8. Anna har en sinnsykt flott kropp, men det er såååå ufortjent! Gode gener, og høy forbrenning antar jeg... Trene gjør hun i alle fall aldri! 

9. Anna er staere enn de fleste. Nå har hun og stefaren en konkurranse om hvem som er staest, og ingen av dem vil gi seg...! 

10. Anna har en ekstrem viljestyrke. Setter hun noen mål til seg selv, så klarer hun dem! 

CHANGING TO THE BETTER

I går var vi i en barnehage jeg aldri har sett maken til! Jeg har aldri sett en flottere barnehage noen gang, ikke en gang hjemme i Norge. Uteområdet var fantastisk, og inneområdet var helt sinnsykt. Jeg klarte ikke å la være og sende inn søknadspapirer for Michelle. Jeg ønsker alltid det beste for mine to små, og denne var mye bedre, og finere enn noen andre barnehager jeg har sett og hørt om tidligere. Til og med Michelle sa "wow" i det vi gikk inn portene i går. 

I dag skal vi derfor gå å levere søknadspapirene. Jeg vil jo helst at Michelle skal begynne der så fort som mulig, før hun knytter seg for mye til barnehagen hun går i nå. Det som også er mye mer positivt med denne barnehagen, selv om man ser bort fra selve barnehagen i seg selv, så ligger den i gåavstand til huset vårt! Og den andre barnehagen var 20 minutter i bil hver vei...

Jeg skulle ønske vi var på besøk i den nye barnehagen før hun startet i den hun går i nå, for da hadde vi selvsagt startet her med en gang. Michelle er kjempe giret på å bytte barnehage, for hun syns virkelig at den nye barnehagen så fantastisk ut. Og det gjorde den også! Håper hun kan starte veldig fort! Ønsker alle sammen en nydelig dag, her hjemme vil det være mye som skjer, og jeg er både kjempeglad og nervøs på samme tid! 

JEG HAVNER ALLTID I TRØBBEL

Jeg er den type jenta som alltid ender opp i drama, og gjør alltid livet mitt verre for meg selv. Jeg har flere ganger i livet hatt muligheten til å ta de lette veiene, men har valgt det motsatte. Nå sitter jeg i en knipe igjen. Dere merker det nok til og med her på bloggen også når jeg har litt mer å tenke på enn vanlig. Når jeg skriver lange innlegg, på lange innlegg flere dager etter hverandre, så er det på tide at jeg klyper meg selv i armen litt.

Hvorfor skriver jeg så mye? Hva tenker jeg på? Hva er det som stresser meg? Hva skal jeg velge nå? Jeg vet at det er mer ting som har tatt plass i tankene mine enn ellers de siste to ukene. Jeg pleier ikke akuratt å stresse over gutter og kjærlighet kan jeg trygt si, for tankene mine har vært på samme sted hele veien, mens nå er det plutselig en annen som har tatt sin plass i hodet og hjertet mitt. 

Jeg elsker å være tilbake på kjærlighetsfronten igjen, med søte meldinger, flørting og kjenne litt på den der flauhets følelsen. Jeg har ikke hatt det sånn på veldig lenge. Samtidig som jeg merker at jeg har savnet det, som kom dette så veldig brått og uventet! Jan kommer ned igjen til meg om en uke. Og neste mandag er han her sammen med oss. Det er derimot andre ting som skjer i mellomtiden....

Jeg føler at det alltid skjer ting på feil tidspunkt i livet mitt, og når jeg egentlig har minst energi til å ta meg av ting. De ukene jeg har minst overskudd til å tenke på andre ting en vanlige hverdagstanker, med bleieskift og å komme tidsnåkk til barnehagen, så må jeg også ha noe annet som skal henge over skuldrene på meg. Ting som stresser meg, og bekymrer meg! 

I morgen tidlig kommer pappaen til William og banker på døren her hjemme på Kypros. Han skal være her med oss i litt mindre enn en uke, før han skal hjem igjen. Jeg har ikke sett ham siden juli, så jeg har veldig mange følelser rundt det fakta at jeg nå skal se ham igjen. Det blir veldig godt for ham og William og ses igjen, og det er jo det jeg må fokusere på denne uken! Jeg håper og tror at denne uken vil bli fin, og at når Jan er tilbake igjen, så er alle glad og fornøyd. 

 

Y E L L O W

Michelle springer rundt i hagen i et nydelig fotsidt skjørt i kveld. Hun elsker det, og det er så fint når det flagrer i vinden. Skjørtet finner du på babyshop.no! (reklamelink). I kveld skal vi bare bli hjemme. Det blir deilig. Jeg har vært altfor sen i seng de siste kveldene, og jeg må virkelig få meg litt søvn i natt. Jeg skal også bruke kvelden på å skrive klar blogginnlegg, for i dag har jeg mye på hjertet kjenner jeg. Ønsker dere alle sammen en fin kveld, og håper alle har hatt en fin start på uken! 








JEG VAR DEN VERSTE I KLASSEN

Det er egentlig litt sprøtt hvor mye bloggen har hjulpet meg med å skrive bedre. Da mener jeg faktisk ikke innholdet i det jeg skriver, men rettskrivingen. Jeg har aldri vært noe flink til å verken lese eller skrive. Jeg kan ærlig si at det verste jeg vet ennå, er det å lese. Jeg holder meg borte fra det, men selvsagt når jeg er interessert i noe, så leser jeg det jo uten problemer. Blogger, meldiger, nyheter, eventyr for barna, det går helt fint. 

Men med en gang det er et lesestoff jeg egentlig ikke interesserer meg for, så er det verste jeg vet. Bloggen har hjulpet med både med skrivingen og lesingen, men selvsagt spesielt skrivingen. Jeg hadde lese og skrivevansker gjennom hele skolegangen min, og kunne aldri forestille meg å skrive tusenvis av ord frivillig hver eneste dag. Når jeg tenker tilbake, så var det noe av det fjerneste fremtiden min kunne kommet med!

Jeg er så glad for at jeg ble interessert i å skrive, og nå kan jeg plutselig ikke se for meg en eneste dag uten å sitte å legge ord på tanker og følelser. Jeg elsker det. Det er så rart å tenke på når jeg var en av de verste til det i klassen... Jeg gikk fra en 3-er til en 5-er karakter det året jeg startet opp bloggen. Jeg har hele tiden hatt skrivefeil, men jeg merker det blir mindre og mindre for hvert eneste blogginnlegg.

Jeg har ennå den dag i dag noen som leser gjennom blogginnleggene mine før posting, og retter opp skrivefeil. Det har jeg alltid hatt. Likevel så lærer jeg av feilene som blir rettet opp, og husker mer og mer hvilke ord jeg pleier å skrive feil, og hvilke ord som skal deles opp og ikke. Jeg har blitt rettet igjen og igjen i fire år, og har fremdeles feil! Likevel så er jeg stolt over hvor flink jeg har blitt, og hvor mange mindre feil jeg har nå, kontra det jeg hadde da jeg startet.

Noen ganger må man gi oss selv litt skryt også. Jeg vet at mange av dere lesere er tilbake på skolebenken igjen etter en lang sommerferie. Jeg ønsker dere et godt skoleår! Jeg skal innrømme at jeg aldri har likt meg på skolen, fordi jeg rett og slett ikke føler meg flink. Jeg var ikke flink gjennom hele barneskolen, og begynte å få bedre karakterer i 10-klasse, etter 10 år med dårlig tilbakemeldinger på prøver...

Når jeg begynte på Helse på Randaberg i fjor, så fikk jeg følelsen av at jeg faktisk fikk ting til, og jeg fikk lå plutselig på 5-6ere, noe som er helt sinnsykt til å være meg... Før bloggen hadde jeg 3- og hvis jeg var heldig kunne jeg få 4- om jeg hadde jobbet meg i hel. Samtidig var det andre rundt meg som fikk 5-6ere uten å ha øvd, eller noen ting. Det føltes alltid så urettferdig.

Jeg føler meg så dum som sluttet skolen på Randaberg. Jeg burde være smart nok til å fullføre det året. Likevel så er det alltid sånn at når jeg ikke har det bra med meg selv, så går det alltid ut over det sosiale livet mitt, noe som skolen er en stor del av. Jeg ble gravid, og taklet ikke snakket på skolen hver eneste dag igjen. Jeg ville ikke havne på samme plass som jeg gjorde i graviditeten med Michelle, og følte derfor at det som ville redde meg fra å havne der, var om jeg droppet ut fra skolen. 

Jeg får ofte spørsmålet om jeg noen gang skal ta å utdanne meg videre, og det syns jeg at jeg skal. Av den enkle grunn at jeg vil gå foran som et godt forbilde for mine egne barn, for jeg ønsker ikke at de skal droppe ut av skolen. Jeg vet også i en verden som denne at vi ikke kommer så veldig langt i jobblivet om man ikke har en utdannelse. Om man ikke er supersmart da, og finner opp Apple... Haha.

Med andre ord, om jeg ikke får meg en karriere videre etter bloggen, så skal jeg tilbake på skolenbenken. Men som jeg har nevnt et par ganger tidligere. Jeg kommer aldri til å gå tilbake til skolen så lenge bloggen min er oppe og går. Dere må ikke glemme at dette er en fulltidsjobb, som jeg faktisk tjener masse penger på. Utrolig nok så er lønnen min nå bedre enn noen lønn jeg vil klare å utdanne meg til å få....

Selv om karakterene mine ikke har vært noe bra gjennom skolegangen min, så er det så deilig å sitte her nå. Jeg skriver dette med et digert smil rundt munnen. Jeg har klart meg, likevel, og SE hvor jeg er nå! Man trenger ikke alltid å være den smarteste på skolen for å være smart i livet! Det finnes mange måter å være smart på! 

MONDAY MORNING

God morgen. I dag syns jeg det var litt verre enn normalt å komme seg ut av senga. Men opp må jeg uansett, og i dag er det en dag med mange planer! Plutselig finnes det ikke et eneste kjedelig øyblikk her nede på Kypros. Det er ting som skjer hver eneste dag, og jeg må si at det er litt herlig å være opptatt. I dag skal vi få nytt besøk, i tillegg til vi skal bruke morgenen til å fikse noe. Jeg syns det er rart at vi har vært her en måned allerede, for det føles virkelig ikke sånn. Jeg merker at temperaturen begynner å synke, men heldigvis er det varmt og godt ennå! Ønsker dere alle en super start på ny uke! 

if you only knew...

Er det verdt å fortelle, eller skal jeg bare tie? Noen ting er bra og dele, mens andre er bedre og holder for meg selv. Når jeg blir usikker på om det er lurt eller ikke så betyr jo egentlig det at det ikke er så veldig lurt, men at jeg har lyst selv. Jeg har vært veldig åpen på bloggen tidligere, og derfor ringer det en liten bjelle i hodet mitt som får meg til å tenke "er det egentlig så farlig å dele dette også?" Jeg mener, jeg har delt så og si alt den siste tiden, hvorfor skal jeg da holde denne ene tingen om meg selv hemmelig? 

Jeg vet at mange av dere har sagt tidligere at dere syns det er fint at jeg deler personlige ting med dere, men at jeg må få holde litt tilbake på privatlivet mitt. Det gjør jeg også, jeg har min grense mellom privat og personlig. Jeg deler ingenting som jeg ser på som privat. Og da mener jeg personlige ting som blir får galt å skrive offentlig. Dette der i mot er noe som ikke er så veldig privat i mine øyne, men jeg har bare latt være å fortelle... 

Alle har ting med seg selv som de bare ikke snakker om, selv om det gjerne ikke er så veldig hemmelig. Skjønner du hva jeg mener? Jeg lurer derfor på, hvem skader jeg egentlig med å skrive ting om meg selv på bloggen. Jeg vet selvsagt at jeg ikke skal skrive ting som vil påvirke barna mine i fremtiden, men når jeg ser at det ikke vil gjøre det, så spør jeg dere: Hva er da galt med å dele ting med dere? 

Selv om jeg ikke kjenner hver enkelt av dere, så føler jeg likevel at jeg har et slagt forhold til dere. Jeg kjenner ofte igjen navn på flere som kommenterer og skriver meldinger til meg. Jeg merker fort om jeg har faste bloggleser, noe jeg vet jeg har flere tusen av! Jeg føler jo derfor en trygghet i at dere følger meg fordi dere har lyst, og ikke fordi dere må. Noe som også fører til at jeg føler meg trygg i å dele ting med dere! 

Så derfor spør jeg, er det egentlig galt å være så offentlig med mine "hemmeligheter"?

BARNAS VERDENS-PROBLEMER

Som mamma lærer jeg nye ting hver eneste dag. Ja, eller det vil si, med å ha barn i huset, så lærer man nye ting hver eneste dag. Michelle sier bare mer og mer som virkelig sier ting om personligheten hennes og tankegangen hennes. Likevel så er de samme problemene hos fireåringer nokså de samme som våre. I alle fall alle barn som bor i Norge. Hvilke problemer andre barn med andre kulturer og oppvekst skal jeg ikke legge meg opp i nå, og håper derfor at dere ikke gidder å legge fokus på akkurat dette. 

Jeg syns det er så rart hvordan barnas problemer kan virke som de verste i verden. Michelle hadde en episode her om dagen der den største krisen var at hun ikke fant en rød duplo cupcake? Ja, med andre ord noe vi egentlig ikke hadde tenkt over kunne være et problem en gang. Likevel så slo hun seg helt vrang og hylte og skreik over noe jeg vil kalle en dum duplo. Hadde hun hørt meg si det, så hadde hun vel klikket, men i alle fall. 

Poenget mitt er, jeg syns det er så rart hvordan barnas problemer er like store som våre egne problemer. Tankene blir de samme, bekymringen, fortvilelsen. Den ligger der hos dem også, selv om det ikke ser ut til å være et problem for oss at duplo leken er gjemt bort. Likevel så prøver jeg av og til å sette meg inn i hvordan en fire-åring ser på livet. Jeg oppdaget da at det jeg ser på som bekymringer og problemer, tenker jo ikke barna på som et problem. 

At vi skal spare penger, og jobbe for å tjene penger, eller til og med tid, skjønner ikke små barn. De ser ikke på det som et problem enda, og syns gjerne vi skaper oss like mye som vi syns om dem når vi stresser! Jeg skal derfor prøve mitt beste å hele tiden sette meg inn i Michelle sine sko, når det oppstår en katastrofe i hennes øyne. Noe jeg vanligvis ville sett på som sutring... Barna er jo bare barn. Det er jo ikke deres feil at de faktisk har bekymringer, og blir stresset. Det er jo bare bra at de har egenskapene til det! 

HVORDAN ER DET MULIG Å SKADE ET BARN?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har trukket meg mer og mer vekk fra nyhetene etter alt som deles av bilder av flyktninger på flykt fra Syria. Jeg syns det er helt grusomt, rett og slett. Jeg syns også det er litt skummelt å tenke på hvor nært dette er Kypros, og at dette skjer i Middelhavet som jeg faktisk har utsikt over så langt jeg kan se fra huset mitt. Jeg syns det er skummelt å tenke på hvor forferdelig andre mennesker kan leve, og hvor mange som dør på reisen til et bedre liv. 

Jeg ble litt ekstra skremt da bildet av den lille gutten lå dø i strandkanten... Som menneske så blir man påvirket av å se sånne bilder, om man ikke kjenner noe vondt i å se bilder som dette, så er det noe veldig galt. Jeg er mamma og tenker selvsagt med en gang på dette barnet som et av mine egne. Tenk om det var Michelle eller William? Huff, jeg kjenner tårene presser på. 

Jeg skulle veldig gjerne ha delt dette bildet, men sanheten er at jeg får vondt inni meg hver eneste gang jeg ser det, og jeg ønsker ikke å ha det liggende på bloggen min... Det er lett å finne bildet andre steder, om dere sårt vil se det. Jeg skulle ønsker jeg slapp å se det, fordi alt gikk mye mer opp for meg etter dette bildet. Jeg følte en mye mer trang for å ville hjepe. Men hva kan lille meg gjøre? 

Jeg kan gi penger, ja. Men jeg kan likevel ikke klare å få en slutt på og stoppe galskapen de rømmer fra. For det er det jeg syns hadde vært det beste. For flyktningene er blitt for mange, og det beste hadde vært om de fikk hjelp der de rømmer fra, og få blitt i hjemlandet sitt, og være trygge der! Jeg skjønner ikke hvofor ikke resten av verden griper inn. Vi må bare sitte her å se på at andre mennesker, familier, og barn ha det vondt! 

Jeg har også bltt på gråten av å se videoen der en reporter satt krokfot på en mann som fortvilet sprang med sitt barn i armene. Han landet oppå barnet. Jeg skjønner ikke hvor tankene sitter når du gjør noe sånn. Det var et lite BARN! Jeg klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å gjøre noe vondt mot et barn, det er helt utenkelig! 

I dag fikk jeg meg en skikkelig god følelse av å lese nyhetene. Den lille gutten som ble båret av pappaen sin og hykket ned, var med selveste Christiano Ronaldo på stadioen i går! Jeg fikk frysninger, og det er så gøy å se at de blir tatt vare på av noen. Og at det er noen som bryr seg om å hjelpe. Håper snart ting begynner å gå rett vei for Syria, for sånn som de lever nå får jeg vondt av å høre å se! 

LIVET HAR INGEN TILFELDIGHETER

Jeg er av den type person som tror alt har sin mening og grunn. Jeg tror neppe ting skjer tilfeldig. Jeg tror det er en grunn til alt jeg har opplevd, og valg jeg har tatt. At jeg står i dag i den situasjonen jeg gjør både med barn, jobb og kjærlighetsliv tror jeg ikke er uten grunn. Og jeg tror også at det har vært meningen hele veien. 

Jeg er alltid redd for hvilke valg jeg skal ta. Men i etterkant så tenker jeg at uansett hva jeg velger i ulike situasjoner, så er det en grunn bak det, og en mening som skjuler seg. Det er ikke lett for meg å vite hva som egentlig er grunnen før flere år senere gjerne. Om jeg tenker på valget jeg tok tilbake i 2010, så ser jeg jo veldig tydelig hva som lå bak det. Michelle er den tydeligste grunnen til et rett valg jeg har tatt!

Men det finnes også små ting som også er med på å forme meg og mitt liv. Jeg prøvde å flytte ned til Kypros i 2008, men valgte heldigvis å reise hjem igjen veldig fort. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri i livet hatt Michelle eller William den dag i dag. Ikke bloggen og livet mitt generelt heller! Jeg ville aldri ha møtt de menneskene som betyr mest for meg den dag i dag. 

Det er også veldig mange ting som har gjort at jeg har møtt viktige personer i livet mitt, noe jeg uten tvil tror skjer for en grunn. At jeg valgte å ha barnefri og bli med venninnen min til en kompis som akkurat hadde flyttet tilbake til Norge etter veldig mange år i utlandet, har egentlig gjort at jeg møtte pappaen til William, falt pladask for han, og har et langt forhold å se tilbake på sammen med han. Jeg har til og med fått en sønn med han, fordi jeg valgte å gå ut den ene kvelden i 2012.

Hadde det ikke vært for at jeg startet bloggen, hadde jeg aldri møtt Jan. Ettersom en venninne av han viste bloggen min, og han tok kontakt med meg i forhold til den. Han startet med å hjelpe meg med bloggen, og lage facebooksiden min for meg, og hjelpe meg bygge den opp. Plutselig skulle han en tur til Stavanger noen måneder etter at vi hadde snakket sammen. 

Etter jeg møtte ham den første gangen har forholdet vårt klikket perfekt. Vi kunne dele alt fra første møte, og han ble fort min aller beste venn! Det har han vært i flere år. Jeg har jo vært i et annet forhold med pappaen til William i mellomtiden. Jeg så ikke på Jan som noe annet en min bestevenn før for 1, 5 år siden. Det hadde vært slutt mellom meg og pappaen til William i 6 måneder, før jeg begynte å være mye med Jan...

Jeg falt for han tilbake i april 2014. Hvis dere ser på kalenderen var det bare dager før jeg fant ut jeg var gravid med William. Jeg turde derfor aldri å innrømme følelsene mine den gang. Jeg og pappaen til William var jo endelig helt over... Den siste gangen vi traff hverandre var jo den gangen William ble til i starten av mars, etter det snakket ikke vi før testen plutselig lyste mot meg "Gravid".

Jeg tok en test bare dagen etter jeg kom hjem fra Sørlandet. Jeg husker jeg hadde vært på besøk hos Jan hele helgen, uten barna. Jeg hadde kost meg masse, og hadde det like gøy som alltid med Jan. Jeg hadde ingen mistanker denne helgen om at jeg kunne være gravid. Da jeg kom hjem derimot merket jeg at frøken rød var alt for sent ut, og jeg fikk med en gang en følelse av at noe ikke var som det skulle. 

Jeg er kjempe glad den dagen i dag at William ble til. Herrefred det er jeg uten tvil! Likevel så var det noe i hodet mitt så hele tiden tenkte at det gjerne var meningen at det skulle bli meg og pappaen til William "in the end". Noe som tiden har vist seg å være helt feil. Det eneste som var grunnen bak den graviditeten, var jo ingenting annet enn en vakker sønn, en super gutt, lille William! 

I etterkant så ser jeg at det var meningen at Jan og meg skulle vente. Vi skulle få vår tid, og den er nå. Det var aldri meningen at vi skulle gå den lette veien. Forholdet vår hadde en rundkjøring, og nå har jeg endelig kommet meg gjennom den. Jeg sitter igjen med den beste følelsen i verden med både William og Jan ved min side! Jeg nekter å tro at det er helt tilfeldig! Livet har allerede formet oss, til å velge de valgene vi tar, og det har alt sin mening og grunn! 


Dette bildet ble tatt to dager før jeg tok graviditetstesten, for 1, 5 år siden nå! #Søgne

T O N I G H T ´ S

Nå er jeg klar for kvelden! Vi skal ut i dag for første gang på over en uke. Middag ute på resturant slår aldri feil en lørdagskveld. Det er lenge siden jeg har fått tid til å faktisk rette håret mitt her nede, så i dag er jeg rimelig fornøyd. Det har vært en god del dager med dult i håret her nede. Jeg føler meg alltid mye mer stelt om ikke håret er oppe i en dult. Ønsker alle sammen en nydelig kveld! 



EN IS TIL DE ALLER MINSTE

I stekende sol så er det fristende med en is for oss alle. Michelle spør om is hver eneste dag her nede nesten, og jeg kan ærlig si at jeg har spist en god mengde med is jeg også disse ukene vi har vært her nede. Det er veldig lett å glemme at de minste også hadde hatt godt av en iskald is for å kjøle seg ned i varmen. Dette er verdens enkleste is å lage til de aller minste, og det tar deg ikke mer enn 2 minutter. Jeg legger rett og slett bare en fruktpuré i isform, og bang rett i fryseren. Kort tid etter vil isen være klar til å smakes! Kjempe lurt å gi barna på en varm sommerdag! 





50 MONTHS AGO

I dag er det en stor dag.. Ja, jeg visste faktisk ikke det når jeg sto opp i dag, men tanken falt meg inn litt ut over dagen i dag. Jeg så på klokken akkurat 11.41, som er det klokkeslettet Michelle kom til verden. Så tenkte jeg i dag er faktisk Michelle 4 år og to måneder gammel, gud hvor fort tiden går. Etter å ha holdt tanken en stund gikk det opp for meg at lille frøkna mi faktisk er 50 måneder gammel i dag! 

Nå slutten man jo som regel å telle måneder etter barna er gjerne 18 måneder, men jeg syns det var super kult at hun har blitt et rundt tall! Tenkte vi kunne feire det litt med en tur bort på tivoliet i dag, det blir hun nok glad for! Alle sjanser jeg får til å feire noe, blir feiret! Jeg elsker burdager og høytider, og det er noe av det gøyeste jeg vet. Det er jo ikke lenge igjen til jeg skal stelle i stand min aller første guttebursdag, noe jeg gleder meg helt villt til!

Current location: Home

Nå føles denne plassen endelig som hjemme! Det tok sin tid, men nå tror jeg virkelig vi vil trives godt her nede dette året! I dag er det lørdag, noe som betyr at jeg holder Michelle hjemme fra barnehagen sammen med oss. Her nede er det faktisk åpent i barnehagen på lørdager også, siden det er så mange som jobber på lørdager her. Jeg syns det er koselig å ha Michelle hjemme i helgene, siden det er det vi er vandt til hjemme i Norge. I dag skal vi bare kose oss rundt bassenget, og jeg tenkte at jeg kunne finne på noe gøy i kveld, siden det er lørdag! :) Ønsker alle sammen en strålende fin helg! 





KVELDEN MIN ER SATT AV TIL DERE!

For en fin fredagskveld! Barna er alt i seng, og jeg sitter på min faste plass i sofaen. Jeg har faktisk funnet meg en is, som jeg sitter å gomler i meg nå. Jeg kjente jeg fortjente en is, for å feire at helgen er i gang! I kveld tenkte jeg å gjøre noe som jeg ikke har gjort før. Jeg har tenkt å sitte online, og svare på leserspørsmål i kommentarfeltet, så fort jeg bare klarer. 

Så i stedet for at dere sitter å stiller spørsmål som jeg vanligvis plukker ut noen og svarer på i blogginnlegg, vil jeg altså være tilgjengelig i kommentarfelet på facebook. For å få dette til å fynke som jeg ser for meg, trenger jeg litt hjelp fra dere. Jeg ønsker at dere stiller spørsmålene dere vil ha svar på i linken jeg legger ut HER. Det er mye letter for meg om det bare blir stilt spørsmål i dette kommentarfeltet, fordi hvis ikke har jeg ikke sjanse til å svare på alt. Jeg kommer derfor til å bare svare på spørsmål, og ikke noe annet. 

Jeg er klar når dere er klar, og håper dette blir like vellykket som jeg har sett for meg! Ønsker dere alle en super fredagskveld, og håper dere vil dele den meg meg i kommentarfeltet på facebook! Jeg kommer til å sitte å svare dere så lenge jeg er våken i kveld! Dette blir kult, jeg gleder meg! 

JEG VIL HELLER HA DEG...

I går var det problemer med facebook og instagram, så derfor poster jeg dette innlegget på nytt i dag.  

Alle jenters favorittsang har en mening. Som regel så er det en eller annen setning som gjør at sangen passer perfekt i den situasjonen man er i. Enten det er kjærlighetssorg, utroskap, eller enkelt og greit forelskelse. Jeg har de siste ukene hatt en sang som har blitt gjenspilt i hodet på meg selv flere ganger om dagen, og jeg har også hørt på den mye! Sangen har et budskap som faktisk ikke helt gikk opp for meg før nå, det er akkurat det jeg har gått rundt og tenkt den siste tiden. 

Jeg vil heller ha deg... Ja, jeg ville heller ha han, og utrolig nok så har vi hørt denne sangen en million ganger, før jeg endelig har innsett hvorfor jeg liker akkurat denne sangen så veldig godt. Sangen har en glad melodi, som får meg i godt humør, samtidig som jeg elsker teksten.

Når en sang begynner å passe inn i livssituasjonen, så passer plutselig hele teksen, og alt minner om han. Starten av sangen får meg til å tenke tilbake på første gang jeg møtte ham tidlig på sommeren i 2013, jeg husker alt vi sa og gjorde. Jan har vært en støttespiller fra dag en. Vi har alltid hatt det gøy sammen, og han har alltid fått meg i godt humør. Fra første gang jeg fikk en klem, visste jeg at Jan alltid ville være der for meg, uansett hva. 

Og rett hadde jeg i det. Nå skal han plutselig fly ned på one way ticket om bare 11 dager, og jeg gleder meg som aldri før. Han er min aller beste venn, og blitt den personen som jeg konstant går rundt og tenker på. Jeg har lenge hatt følelser for pappaen til lillemann, og skal ærlig si at jeg aldri trodde noen kunne ta plassen hans i hjertet og tankene mine, men der tok jeg feil! 

Ekte kjærlighet er når man ikke har lyst til å oppnå noe annet enn å se et smil rundt munnen på den du bryr deg om. Ekte kjærlighet er når man støtter hverandre gjennom gode og dårlige perioder. Ekte kjærlighet er når man bryr seg, ikke fordi man må, men fordi man vil! Ekte kjærlighet er å vise tillit, og i tillegg få den samme tilliten tilbake. Ordet i seg selv kan leses fra begge kanter, noe som for meg gjør nettopp dette ordet mer verdt. 

Hvordan kan et forhold være om man ikke har tillit til hverandre, og stoler på personen man er glad i? Jeg har innsett hvem som er den rette for meg, og hvem jeg vil dele hverdagene mine sammen med. Han er fantastisk og jeg syns egentlig han er alt for god til å kunne velge meg. Likevel så gjør han det, og han gjør det med et smil. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har fortalt meg det siste døgnet at jeg fortjener en som bryr seg, og er der hundre prosent. 

Han er fantastisk, og det er faktisk ingen ord som beskriver ham bedre. Jeg syns det er litt skummelt å gå så offentlig med følelsene mine, og forholdet til meg og Jan, når vi faktisk ikke er sammen ennå. Men det er den veien jeg setter kursen, og så håper jeg bare på det beste! For jeg vil heller ha deg... ;) 

JEG VAR ALT FOR UNG.

Noen vil like å se på meg den dag i dag og kalle meg for ung til å være mamma. Så når jeg forteller at jeg har to barn, en på 9 måneder og en på 4 år, så får de som regel sjokk. Det har ikke vært mange de siste årene som ikke har visst at jeg er mamma, fordi de en eller annen gang har kommet over bloggen. Her nede på Kypros derimot, vet jo ingen hvem jeg er, eller historien som ligger bak meg.

Det finnes både positive og negative sider med å være anonym. Jeg må si at jeg ikke helt har bestemt meg om jeg faktisk liker det eller ikke. Det er jo veldig lett å slippe å forklare seg hele tiden, og at folk bare vet at jeg ble mamma i ung alder. For jo eldre jeg blir, desto verre syns jeg det er. Da jeg var 14 år og var blitt gravid, så tenkte jeg ikke at jeg var så ung som jeg nå tenker tilbake at jeg var. 

Jeg var jo bare et lite barn, og syns fremdeles ikke jeg kan anbefale de på min alder og bli mamma ennå. Det er hele fem år siden jeg ble gravid med Michelle. Fem år siden livet mitt tok en brå vending, og jeg trodde livet var over. Det jeg ikke visste den gang, var jo faktisk at det var der jeg faktisk begynte å leve, og følte livet mitt hadde en mening. 

Livets mening er opp til hver enkel person, for meg så er meningen med livet å gjøre mitt beste i livet for å gi barna mine alt de måtte trenge, men også ikke minst være den mammaen de fortjener å ha. Jeg skulle aldri tro at meningen med livet mitt ville være barn, mine barn. Jeg trodde aldri jeg en gang ville være typen til å ville ha barn og starte en familie før jeg var godt over gjennomsnittet i alderen. 

Likevel så forandret ting seg veldig fort når jeg først satt der usikker, og gravid. Jeg kan aldri i livet takke meg selv nok for det store valget jeg tok som 14-åring. Det er ingenting jeg er mer stolt over. Jeg hadde en viljestyrke til å stå i mot alle, og hva alle sa og mente. Og se hvor jeg er kommet nå! Jeg håper virkelig alle som slengte dritt og tråkket på meg mens jeg lå nede, klarer å få litt dårlig samvittighet for alt de sa...

Jeg sitter i alle fall her med stolthet og et megastort smil rundt munnen og er lykkelig! Jeg er verdens heldigste mamma, som har fått to nydelige gullunger. Jeg har stått på dag inn og dag ut, og jeg har mange mange år igjen som fulltidsmamma, og hverdagshelt for mine barn. Faktisk så har jeg resten av livet mitt på å sørge for at barna mine har det bra, og følge dem opp gjennom livet deres. 

Jeg var forbasket ung, og skjønner at folk reagerte som de gjorde. Likevel så kunne ikke livet mitt vært bedre. Jeg ville aldri anbefalt noen til å bli mamma i så ung alder som jeg ble, men jeg håper at jeg viser et godt eksempel på at det finnes gode eksempler, og at det er godt mulig å elske barna sine minst like høyt som våre foreldre elsker oss. Jeg håper jeg kan være en støtte for alle dere som blir gravide i ung alder, fordi jeg har har vært der selv, og jeg vet hvor vanskelig det kan være. 

Det begynner å bli lenge siden jeg har skrevet om graviditeten med Michelle. Og det føles godt å skrive om om det på en positiv måte. Jeg var på bund av livet mitt gjennom nesten hele svangerskapet, og hadde selvmordstanker... Jeg var deprimert og ville gi opp. Se på meg nå, og jeg håper jeg kan være en støttespiller for deg som går gjennom det samme. Det finnes lys i den andre siden av tunellen, selv om du gjerne ikke klarer å se lyset ennå, så betyr det bare at du ikke har kjørt langt nok. 

 

VIPS, SÅ VAR DET FREDAG



Jippi, fredag og helg! Ukene går som det suser, og nå har vi plutselig vært på Kypros i fire uker allerede. Jeg begynner virkelig å merke at dette er ingen ferie, men jeg koser meg lilkevel. Vi har fått rutiner, som gjør hverdagene våre gøy å våkne opp til. I dag er det fredag, og Michelle er allerede på plass i barnehagen. Hun må bli hentet tidlig, for det er også ballett trening i dag. Det er alltid litt gøy med en ekstra fin start på helgen, og Michelle syns balletten var kjempe gøy, så det er en perfekt start på helgen! Ønsker alle sammen en fantastisk fredag, og en fantastisk helg! Klikk på liker knappen, om du vil se video fra ballett timen forrige fredag. Husk å like facebooksiden min, så legges videoen ut her!  

ENDELIG VAR DEN HER!

I dag etter fire uker med venting kom endelig Michelle sin fine seng i posten på Kypros. Jeg sendte den hjemmefra en ukes tid før vi reiste, og de på posten sa at det ville ta max en uke før sengen ankom Kypros.  Nå tok det litt vel lengre tid enn som så, men Michelle har hatt en fin reserve seng i mellomtiden. Jeg var og hentet sengen, og fikk skrudd den sammen mens Michelle var i barnehagen i dag. Hun ble jo superglad for overraskelsen som ventet henne hjemme på rommet! Jeg laget også en liten Frozen seng til dukken til Michelle av en lekekasse, noe som også ble satt stor pris på! Alltid like gøy med fornøyde barn! Nå håper jeg hun begynner å sove gjennom natten i sin egen seng igjen! 




ET ROP OM HJELP


Var naken bildene mine et rop om hjelp? Har jeg det vondt med meg selv? Trenger jeg at noen skal merke at jeg ikke har det bra? Trenger jeg noen som kan redde meg, fra meg selv? 

Som jeg forklarte i blogginnlegget mitt i går, så var det flere som mente at jeg var blitt deprimert, og at jeg la ut nakenbildene som et rop om hjelp. Føler at jeg fikk forklart meg selv på at det ikke stemmer. Jeg er ikke deprimert, og bildene var overhodet ikke et rop om hjelp. Bildene postet jeg med flere tanker, og den største av alle tankene jeg satt med, var å få frem et poeng til dere.

Jeg er 19 år, har to barn, og er en av Norges mest offentlige personer på nettet hver eneste dag. Jeg har mange som følger meg, både dere som heier på meg, og de som bare er ute etter å lage overskrifter, og pes. Noe jeg liker å kalle nett- troll i den verden vi lever i. Jeg la ut bildene bevisst, og visste at det ville skape reaksjoner. 

Hvorfor? Jo, jeg vet det fordi jeg vet hva som folk klikker seg inn på, og hva som provoserer. Nakenhet provoserer, stolthet provoserer, og ikke minst suksess provoserer. Jeg postet bildet, fordi jeg visste det ville bli en stor ting ut av det. Men hvorfor blir det egentlig det? Hver gang vi kvinnfolk gjør en skeiv ting, eller legger ut bilder med mye hud blir det alltid oppstyr. Det hadde ikke trengt å være meg som la ut bilde, men bare en jente, eller dame. 

Det vil bli snakket om, det vil bli delt. Folk vil ha sin mening om det. Kritisere, eller hylle, alt etter hvorfor bildene blir lagt ut, og selvsagt også hvordan bildene ser ut. Jeg er 99% sikker på at om det var en ukjent mann som hadde postet et bilde som de jeg la ut, så hadde ingen reagert. Folk hadde ikke ofret det så mye som en tanke. Ikke om han var tynn, tykk, godt trent, hårete, full i tattoveringer, eller var pappa...

Det er et mye større press på jenter når det kommer til nakenhet og kropp. Jeg la ut bildene i dusjen for å få frem et poeng. For å få frem at vi ennå har et stort skille mellom gutter og jenter, selv i den verden vi har kommet til nå i 2015. Damer blir stemplet for hore, mens guttene får bare kreds, gjerne for akkurat samme hendelse. Jeg kjenner jeg er så lei av det. Likevel så er det ikke så mye jeg kan gjøre med det alene uansett. 

Jeg ville få frem et poeng om at uansett hvor lite "sexuelt" jeg viser frem på bildene, så er det likevel galt fordi jeg viser hud. Jeg visste faktisk ikke at ryggen min, og litt vått hår kunne fremstille meg som lite ansvarlig og sexsymbol, men det gjorde det altså. Og det er helt i orden egentlig. Jeg syns bare det er dumt at det er så stor forskjellsbehandling på gutter og jenter. 

Har vi ikke kommet oss noe videre på alle disse årene? En ting hadde vært om dere så rett inn i høna mi på et bilde, puppene mine flashet eller at jeg postet et bilde der jeg viser alt. Det er snakk om et bilde som viser mindre enn i en bikini, men siden jeg er naken så er det mye værre. Jeg må ærlig innrømme at jeg syns det er mye drøyere å poste et bikinibilde der jeg faktisk poserer, enn at jeg står og skjuler meg i dysjen med ryggen til kameraet. 

Det som plager med mest er vel egentlig det fakta at det er vi damer som kritiserer hverandre. Det er vi som dømmer, og kaller hverandre fæle ord. Hva skjedde med ordtaket "gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg"? 

Det er mange forskjellige grunner til å poste et bilde med mye hud. Gjerne det er et inspirasjonsbilde til treningen, før og etter ekstrem vekt forskell, eller enkelt og greit fordi du har lyst til å vise at du er stolt over kroppen din. Jeg vet at de forskjellige grunnene har sine forskjellige reaksjoner. Jeg håper at i en verden i fremtiden så vil reaksjonene bli like på alle de forskjelige grunnene.

Hvorfor skal vi alltid kalle noen for hore, fordi kroppen deres er stram og velltrent? Hvorfor skal vi alltid være sjalu og ekle, om noen er stolt og vil vise frem? Jeg håper at i fremtiden så vil janteloven være forbi, og at vi svelger alle negative kommentarer og bruker heller tiden på å kommentere om vi har lyst til å gi et kompliment eller hylle personen for noe. 

VIDEOBLOGG, MICHELLE: FORANDRINGER FOR STORE OG SMÅ

God morgen! I dag før barnehagen fikk vi tid til en liten video. Michelle snakker litt ut om flyttingen til Kypros, og hvordan hun syns det er her nede. Hun trives her, og jeg tror endelig hun ser på plassen som et hjem, og ikke bare en ferie med sol og bading. Det er ikke sånn at vi er ute og bader og spise is hver eneste dag her nede, selvom solen steker. Det har vært mye nytt å venne seg til, både for store og små. Med veldig mange forandringer i både rutiner og hverdagen. Jeg er så stolt over Michelle som tar flyttingen så fint, og er veldig glad for at hun begynner å se på denne plassen som et hjem! Ønsker alle sammen en nydelig torsdag!  

DET ER DETTE JEG VIL!

 

Jeg har den siste uken stått mellom hva jeg skal velge videre i livet. Både når det kommer til karrieren min, men også når det kommer til kjærlighetslivet mitt. Jeg har vært singel i to år og er veldig klar for et forhold, og ikke minst en "far" i familien vår. Jeg har alltid tenkt at det måtte være pappaen til minsten, fordi han er tross alt en jeg har hatt følelser for og et forhold og se tilbake på. Nå har det endelig gått opp for meg hva jeg virkelig vil, både for meg selv, og for ungene sitt beste. 

Jeg har innsett at den jeg har lyst til å dele hverdagen og barna mine sammen med, har alltid vært der på sidelinjen. Gjennom tykt og tynt har han alltid stilt opp for meg, og vært den personen som har støttet meg mest av alle. Han har fått meg til å smile, og fått meg til å le. Han har pushet meg til å nå målene mine, og har vært en støttespiller fra den dagen jeg møtte ham for aller første gang.

Jan er fantastisk, og som jeg også fikk flere tilbakemeldinger på etter innlegget "ingen er som du", hvorfor skal jeg fortsette å prøve å finne en som Jan, når jeg vet at ingen er som han? Jan ønsker bare å se meg smile og være fornøyd. Han vil meg ingenting vondt. Han har alltid vært den personen jeg med trygghet kunne si alltid ville være der når jeg trengte ham. 

Barna mine trenger ikke en far som har samme dna og gener. Barna mine trenger en far som er der for dem, og elsker dem som sine egne! En person som er der sammen med oss, og hjelper til. Ikke fordi han må, men fordi han har lyst. Det har tatt meg lang tid å skjønne dette, men nå som det endelig har gått opp for meg, så er det ingenting jeg heller vil, enn å få Jan tilbake til Kypros!

I går kveld ble det bestilt enda en Kypros billett, og det er så deilig å vite at Jan kommer ned igjen om bare to uker! Det ser ikke ut til at jeg kommer til å være så mye alene her nede på Kypros likevel... Men det er jeg bare glad for. Jeg vet at jeg klarer meg fint alene, men hvorfor skal jeg sitte her alene når jeg har en person som vil være her sammen med meg? Vi får se hva tiden vil bringe, men dette føles veldig spennende!

Livet begynner endelig å falle på plass på alle stadier, og jeg elsker det. Med mye motgang i livet så setter man litt ekstra stor pris på de små tingene. Jeg har alltid fått høre av min snille, gode morfar, som dessverre gikk bort for fem år siden, at "Du kommer lenger med smil, enn med bil." Det ligger mye bra bak denne tanken, og jeg tror faktisk at det også stemmer. Smil til verden, så smiler den tilbake til deg til slutt! 

DET ER MENNESKELIG Å VÆRE NAKEN

Jeg har en følelse av at det er ennå litt tabu å snakke om nakenhet. Og det å vise nakne bilder. Selv nå som vi bare har noen måneder igjen av 2015, så er vi fremdeles der at vi skal kritisere bilder som deles på sosiale media, som viser litt ekstra hud. Det er helt menneskelig å være naken. Vi har alle sammen sett en naken kropp, og jeg vil banne på at vi er alle sammen født nakne. Det er i alle fall alle jeg kjenner...

Jeg skjønner at det blir mye oppstyr rundt et bilde med mye hud, når det er jeg som poster det. Jeg har en blogg der flere tusen kommer til å se det. Det er helt i orden om du ikke hadde postet dette bilde selv på en kanal på nettet som min, det er forståelig. Likevel så er det ikke forståelig å kritisere bilde fordi jeg har barn. Hva man legger ut på sosiale media budre ikke være av bakgrunn til om man har barn eller ikke. 

For om man ikke har barn nå, så får man det mest sannsynlig i fremtiden. Og om man kansje ikke får barn selv så vil man likevel få tante-barn, venner med barn, eller nabo-barn som vil ha tilgang til å kunne se bildene som en gang ble postet på internett. Derfor er det den verste kommentaren noen gang å kritisere et bilde fordi jeg er mamma.. Hadde jeg blitt kritisert fordi jeg liksom skal være et forbilde som blogger, så hadde jeg forstått det mye bedre. 

Jeg la ut bildene bevisst. Alt jeg legger ut tenker jeg meg om tre ganger før jeg poster. Jeg står for det jeg legger ut, og vil også kunne stå for det den dagen barna mine spør meg om det jeg har skrevet og bilder jeg har langt ut. Selv den dagen jeg blir bestemor vil jeg med stolthet sitte å fortelle om hvorfor jeg har delt så mye som jeg har gjort på bloggen gjennom livet. 

Jeg la ut de bildene for å komme frem til et poeng. Jeg skrev også en tekst som jeg egentlig ikke så for meg at jeg ville få kritikk på, men det gjorde jeg altså. Grunnen til jeg fikk kritikk på innlegget og teksten var fordi bildene var som de var. Hadde innlegget hatt et bilde av meg i kjeledress, så hadde jeg nok ikke fått en eneste negativ kommentar, men jeg velger å forklare meg selv likevel. 

Selvsagt får jeg tid til å dusje alene i ny og ned, men det er ikke ofte. Jeg bor for tiden i 35 grader, og syns det er deilig å kunne ta meg en dusj for å både å kjøle oss ned, og fordi jeg har en liten griseunge som søler med måltidene. Jeg vil helst ikke gå å vente til barna er i seng om kvelden, før jeg får bort svettelukten og størknet grøt. Enkelt og greit så kunne jeg gjort det, men det er ikke noe jeg har lyst til.

Jeg kan selvsagt gå i dusjen i det barna sovner om kvelden, og ta med babycallen inn på badet. Men da har jeg noe annet jeg må gjøre før barna våkner igjen. Jeg har nemlig en jobb jeg også, selv om mange av dere ikke liker å se på bloggen som en jobb... Så er den det. Jeg vil heller prioritere bloggen fremfor en dusj, fordi det er bedre å ikke blogge når barna er tilstede, og heller dusje sammen med de, enn det er å blogge med de tilstede og dusje alene.

Jeg fikk også en kommentar på at det virker som jeg er deprimert for tiden, og skylder dette på barna mine. Jeg vil heller få diagnosen depresjon fra en psykolog, enn en eller annen som kommenterer i kommentarfelet mitt. Jeg er ikke deprimert, jeg er sliten. Jeg har lov til å være sliten jeg også. Jeg syns denne kommentarer festet seg litt for godt, fordi jeg har opplevd å ha depresjon tidligere, og det er ikke noe som bør bli brukt på den måten som det ble i denne sammenhengen. 

Jeg hadde aldri byttet bort barna og mammarollen med noe i hele verden. Det er viktig for meg at det kommer tydelig frem på bloggen. Men av og til så blir det perioder der jeg kunne hatt det bedre, og da kommer det så alt for godt frem på bloggen. Nettopp fordi jeg alltid skriver så ærlig og åpent om livssituasjonen min som jeg gjør. Men vær så snill og aldri tro at jeg er misfornøyd med barna mine, eller legger noe som helst skyld på dem. 

Nå ble dette innlegget så alt for langt, så jeg skal komme tilbake til hvorfor jeg postet bildene som jeg gjorde  i morgen. I mellomtiden så kan vi smile og le, og jeg skal prøve å holde meg mest unna sosiale media de neste døgnene, fordi jeg virkelig trenger en pause fra tilbakemeldingene, og all kritikken. Jeg skal selvsagt poste blogginnlegg likevel. 

JEG DUSJER ALDRI ALENE

Det er normalt å være usikker på om man noen gang har dusjet sammen med noen. Kanskje du har dusjet med foreldre, venninner etter gymtimen eller svømming, kjærester eller lignende. Jeg kan vel trygt innrømme at jeg både har dusjet sammen med foreldrene mine når jeg var mindre, søsken, klassevenninner, og kjæresten min tilbake i tid. Jeg har vel egentlig også dusjet med flere også. 

Det er faktisk helt normalt å ha delt dusj med noen en eller annen gang opp gjennom livet, og gjerne spesielt i barndommen. Men noe dere gjerne ikke vet om meg, er at jeg stort sett aldri dusjer alene. De siste årene har jeg delt dusj nesten hver eneste dag. Ikke fordi jeg syns det er supergøy å dusje sammen med noen, men fordi jeg faktisk har vært nødt, og ikke hatt noe valg. 

Jeg er alenemamma til to små, og kan umulig gå å ta meg en dusj når jeg føler for det. Og når man griser oss ut med babygrøt i håret og over alt, så hadde det jo vært litt deilig å tatt seg en dusj før vi forlater huset. Derfor så har jeg alltid to små som er med meg i dusjen, dag inn og dag ut. Det er den eneste muligheten jeg har, om jeg skal ta meg en dusj. Noe som vi alle trenger og gjøre for å ta vare på oss selv. 

 Har du noen gang tenkt over hvor deilig det er og faktisk ha muligheten til å dusje alene? Har du noen gang satt pris på den friheten? Jeg tror nok ikke jeg hadde satt noe særlig pris på de minuttene alene i dusjen, om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg tror aldri jeg hadde tenkt over at det er et problem en gang når man er aleneforeldre. En ting er om man er to stykker hjemme, og bytter på å få dusje. Men det er noe helt annet når det ikke er noen som kan se etter barna mens du tar deg en dusj.

Nå som jeg har besøk har jeg fått kjenne mye på hvor lett det er å hoppe i dusjen med en gang jeg har skitnet meg til under frokosten, eller føler meg svett og ekkel etter en tur til butikken her på Kyoros. Jeg misunner alle som slipper å tenke to ganger før de vurderer å hoppe i dusjen.. Så neste gang du tar deg en dusj, ofre deg en liten tanke, hvordan ville det bli om du hadde hatt to barn også med deg inn i dusjen? 

SNEAKPEAK: WILLIAM SITT ROM





Nå er William sitt rom snart ferdig, og jeg syns det er super koselig å stelle i stand et lite gutterom. Dette er jo første gang i William sitt liv at han har et helt eget babyrom! Klikk på "liker" knappen om du ønsker bilder av det ferdige resultatet! 

SKAL JEG TØRRE Å RISIKERE ALT VI HAR?

Livet handler om valg. Hele tiden, hver eneste dag, mange dager til dagen er det valg vi må ta. Enten er det store valg som blir med på å forme livet videre, eller så er det små valg som hva vi skal ha til middag. Uansett så er det hele tiden valg som må tas. Den siste tiden har det blitt en god del av de store valgene i hverdagen min. Fremtiden min formes i disse dager, og det skremmer meg. Jeg er livredd for å ta feil valg. Men samtidig tenker jeg at om jeg ikke våger, så er det i alle fall ingenting jeg vinner. Man må prøve seg litt frem før man finner ut om valget du tok var det rette eller ikke. 

I kveld mens ungene sover skal jeg sette meg ned å virkelig begynne å arbeide med noe som har med karieren min fremover å gjøre. Det er vikig at jeg tar de rette valgene når det kommer til karieren min, for i min bloggverden så handler det som regel om vinn eller forsvinn i de aller fleste retningene og valgene man tar. Jeg håper bare at jeg klarer å se ulemper og fordeler, og klarer å faktisk se om jeg har noe å vinne på dette, eller om jeg skal bli stående på trygg jord.

Den eneste grunnen til at jeg er kommet her jeg er i livet er jo fordi jeg som regel har valgt bort de trygge valgene, og satset. Alt fra valget om abort som 14-åring, til å lage en blogg og faktisk bli Norges største. Det er jo egentlig helt sykt når jeg tenker på hvor jeg startet. Jeg har hatt en interessant barndom, som har vært med på å forme meg som person. Jeg har levd et liv der valgene mine har hatt stor betydning.

Jeg er en person som har klart å stå for egne meninger og valg, uansett hvor vanskelig det har vært.  Det har handlet om å bevise for meg selv at jeg er god nok. Jeg kan hvis jeg bare vil. Jeg kan bli best om det er der målet mitt er. Jeg klarer å strekke meg hver eneste dag, fordi jeg hele tiden setter målene mine høyere og høyere. Likevel så skremmer det meg veldig å la et valg forme hele fremtiden min. 

Når jeg valgte å beholde lille Michelle i magen, så visste jeg ikke hvordan livet ville se ut fem år senere. Og jeg kan vel inrømme at jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg å ha kommet til hvor jeg er i dag. Hadde jeg visst svarene på forhånd, hadde jo valgene mine vært lette. Men det var de ikke, og det tror jeg at jeg har klart å forklare flere ganger på bloggen tidligere også. Jeg hadde det knalltøft, og har jobbet hardt for å komme her jeg er i dag. 

Jeg har ikke vært heldig, men jeg har valgt å kjempe for å oppnå noe. Jeg har lagt mine egne behov til sides for å gi barna mine en bra fremtid. Jeg hadde et mål da jeg fikk Michelle, og det var å gjøre noe positivt ut av det livet jeg hadde satt meg selv og datteren min opp i. Jeg ville bevise for alle sammen rundt meg, og meg selv at jeg kom til å klare meg. Og at datteren min skulle få en minst like bra oppvekst som de gjenomsnittlige barna i Norge.

Jeg ville ikke at hun skulle få noen konsekvenser i livet fordi jeg var uforsiktig, ung og dum som 14-åring. Det var ingen andre enn min egen feil at jeg hadde havnet i den situasjonen. Jo for all del, pappaen til Michelle også, men jeg tror dere skjønner hva jeg prøver å si her. Michelle skulle i alle få slippe å ta våre konsekvenser i livet sitt. Hun fortjente en retferdig start på livet. Hun fortjente en mamma som ga alt, og litt mer for at hun skulle ha det bra. 

Jeg ser tilbake og klarer faktisk å innse at jeg har klart det målet jeg satte meg for snart fem år siden. Jeg har vært flink, ikke heldig! Jeg er imponert, men likevel så er ikke livet hennes over enda. Det har bare så vidt startet. Jeg har også en liten prins som fortjener alt. Og det er de to alle valg i livet mitt står på. Den eneste grunnen til at jeg tør å ta sjanser er fordi de hele tiden gir meg en bekreftelse på at jeg gjør noe rett. 

De gir meg bestandig en trygghetsfølelse på at de har det bra, og vel så det. Jeg er derfor veldig redd for å plutselig ta noen sjanser i livet som vil være feil, og som vil ødelegge hva vi har, og alt jeg har oppnådd frem til nå. Jeg skal bruke kvelden i kveld til å tenke meg grundig gjennom ting. Men jeg har alltid en tanke som spiller meg i bakhodet: Den som intet våger, intet vinner... 

JEG LEVER

Det er herlig å kunne legge alt av ansvar over på mamma av og til. I dag har barna vært sammen med mamma mens jeg har brukt tiden til meg selv litt, rett og slett. Jeg lever bare en gang, jeg også. Selv om jeg gjerne tenker at mitt liv bare dreier seg om barna og bloggen, så må jeg ikke glemme at jeg må sette av litt tid til meg selv også innimellom. I dag har jeg derfor lagt alt av tanker og bekymringer til sides. Jeg har slappet av med bassenget, og for en gangs skyld tatt livet med ro! Herlig!  





MY WISH CAME TRUE

I dag er det mandag, og en litt ekstra kjip dag å stå opp på om morgenen. Nye uke, som medfører nye muligheter i livet. Hva vil denne uken bringe? Jeg sitter her rimelig trøtt etter å ha vært dum nok til å sitte våken til over 03.00 på natta i går. Jeg vet jo at jeg skal skal tidlig opp, så jeg var ingenting annet enn dum. For første gang i William´s sitt 9 måneders gamle liv, sov Will gjennom natta! Jeg var inne hos han i 23.00 tiden og ga han en ny flaske, som han tok i mot uten problemer. Så hørte jeg ikke noe fra han før i dag tidlig. 

Det er jo helt fantastisk! Jeg fikk ikke sovet fra jeg la meg til jeg stod opp likevel, for Michelle kom opp og var litt tullete i natt, men så lenge man bare har et barn og ta seg av, så gjør det liksom ingenting! Jeg våknet derfor opp med litt overskudd. Overskudd til å se rundt meg, overskudd til å innse hva jeg har oppnådd i livet mitt så langt. Jeg har fått imponerende mye skryt den siste uken av arbeidet jeg gjør som blogger og mamma. 

Jeg syns alltid det er vanskelig å ta det til meg når jeg får skryt. Til og med om noen bare sier at jeg ser bra ut så kan jeg tror at de mener det ironisk. Men i dag satte jeg meg opp i senga når jeg våknet, og tenkte, "shit, Anna, se hva du har klart!" Det er mandags morgen og jeg våkner opp til verdens herligste jente, og en fornøyd prins i drømmehuset mitt. Jeg har en jobb jeg elsker, og har en kjærlighet i hjemmet som oser! Drømmen min har gått i oppfyllelse! Jeg er så stolt over å ha kommet meg her i livet, for jeg vet hvor mye motgang jeg har hatt! 

TJENE PENGER PÅ Å SITTE PÅ RÆVA


Gjesteinnlegg - Jan  

Jeg er tilbake i Oslo etter en lang reise hjem. Utslitt. Men jeg har ingenting å klage over. 

Har logget seg inn på bloggen hennes nå, fordi jeg ønsker å dele noe. Noe som imponerer meg, som inspirerer meg, og som jeg vil dere skal tenke litt på. Min beste venn er også mitt største forbilde.

Etter en uke sammen med Anna og barna forstår man virkelig hvor ekstremt mye arbeid som ligger bak det hun gjør. Og det hun leverer til dere lesere hver eneste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg får høre "Sykt digg det må være å blogge. Tjene penger på å sitte på ræva" - Jeg tror faktisk jeg får høre det nesten hver eneste dag fra forskjellige personer.

Det gjør meg forbanna. Fordi jeg vet så godt at om de hadde hatt det samme pågangsmotet, den samme viljestyrken, og den samme viljen til å lykkes som toppbloggere i Norge, så ville de selv ha drevet firmaer og tjent de pengene de snakker om. 

De aller fleste i Norge jobber fra 08:00 til 16:00, så har de FRI resten av dagen. I tillegg til at de har FRI hele helgen. Tror du Anna har hatt FRI èn eneste helg de siste 5 årene? Bare en eneste kveld kanskje? Nei. 

Dama står opp mellom 04.00 og 06.00 stort sett hver eneste dag. 7 dager i uken, 365 dager i året. De sier at å være småbarnsforeldre er en 100% jobb. Vell, Anna er alene om de, så et enkelt regnestykke sier at hun jobber 200% som mor. I tillegg har hun en fulltidsjobb som Norges desidert største blogger, som igjen er en 140% stilling da hun jobber 7 dager i uken, i motsettning til de fleste som jobber 5 dager i uken. 

Det er 340% det. Det er 18 timer jobb, hver eneste dag i 7 dager det. I et år. I fem år! 

- Det er umulig å forstå, det må oppleves og ses for å skjønne hvor hard det er, og hvor mye hun står på i en helt vanlig hverdag alene med to små og Norges største blogg... 

Dette fant jeg i arkivet før jeg reiste fra Kypros: 

"Ungene er i seng. Jeg får for første gang i dag muligheten til å sette meg ned i sofaen og ta et dypt pust. Enda en dag er gjennomført. Jeg føler meg sliten, og tårene presser på. Jeg føler meg mer enn sliten, jeg føler meg rett og slett ferdig. Jeg vet at det ikke er over. Jeg vet at jobben ikke er ferdig. Jeg er en mamma, og en blogger. To jobber som krever hundre prosent av meg døgnet rundt. 

Nå er det kveld og tid for å jobbe, frem til en av barna trenger meg til å være der for dem. Jeg er utslitt, og vet at dagen i morgen blir lik som dagen i dag. Når skal jeg få en pause? Finnes det egentlig noen pauser i livet? Jeg er usikker... Nå har jeg i alle fall noen minutter til meg selv. Bare meg selv. Hva skal jeg tenke, hva skal jeg gjør? Alt som går rundt i toppen på meg angår barna eller bloggen. Kan jeg ikke skru det av noen minutter. Ta et dypt pust, og slappe av? 

Det siste døgnet har vært en av de værre. Jeg har så lyst til å få en dag pause, og en hel natt med søvn. I kveld kjenner jeg tanken av å bare ville gi opp...." 

Anna. Du er mitt største forbilde, min beste venn, og mitt lille crush. Jeg er ekstremt glad i deg, og ekstremt stolt av deg. Jeg håper du vet det. Og jeg håper du av og til klarer å legge deg med et smil. Selv om du er utslitt. Du er en helt fantastisk mor, en helt fantastisk jente, en fantastisk businesswoman, og har de mest fantastiske barna jeg har møtt. <3

MAMMA SIN SOLSTRÅLE

reklame

I dag er det siste dagen av helgen, og siste dagen med sjansen til å få 15% rabatt på alt på babyshop.no! Bruk rabattkoden ANNA15, og shop til you drop! Nettbutikken deres har så utrolig mye fint til baby og barn. Jeg tror faktisk at over 70% av både klesskapet til Michelle og William er bare klær og sko fra Babyshop.no. Min favoritt butikk til barna uten tvil. Kjolen Michelle har på seg finner dere HER, og skoene er i merke MOVE, som dere også finner på siden deres. Ha en super søndag videre!  Rabattkoden gjelder ikke Bugaboo og Emmaljunga. 





RUN.

 

I dag var jeg så heldig å få sove lenge! Mamma tok barna i dag, og jeg fikk brukt morgenen på meg selv. Jeg valgte derfor å ta meg en skikkelig joggetur langs strandpromenaden. Det var varmt, men herlig! Jeg følte for å springe så langt øye kunne se. Jeg har hatt veldig mye å tenke på den siste tiden, og vet ikke hvordan jeg skal rydde opp i tankene mine... Jeg har aldri i mitt liv vær så usikker på hva jeg vil i livet. 

Dette er et stort valg som faktisk blir med på å forme livet mitt, og barnas videre. I går fikk jeg beskjed om at enda en Kypros billett var bestilt, men denne gangen var det ikke Jan som kommer... Det er den andre siden av mine forvirrelser som skal komme ned å se sønnen sin, Michelle og meg... Han kommer allerede om en uke! 

Jeg har så mange tanker, og jeg burde egentlig sette meg ned for å skrive. Det er det som alltid har hjulpet meg gjennom ting tidligere. Å dele tanker med dere, har gitt meg svar på ting jeg har spurt meg selv om. Men nå ligger det bare en haug av blogginnlegg i arkivet som jeg faktisk ikke tør å poste. Jeg bestemte meg derfor for å prøve å lette på tankene med en løpetur.

Jeg vet ikke helt om løpeturen lettet noen av tankene mine, men jeg fikk i alle fall lettet på en god del svette, haha. Å løpe i 09.30 tiden på Kypros er varmere enn å løpe på den varmeste tiden i Norge. Jeg løp i 30 grader, og jeg kan ærlig si at jeg var sliten og varm etterpå. Dere kan se bilder fra joggeturen på instagram @Stavangermamma

 

HOUSE TOUR: THE MASTER BEDROOM

Jeg vet at det er mange av dere som har ventet i spenning på Housetour videoen, som jeg har lovet dere. Den er på vei, men det er ikke alle rom som er helt ferdige ennå, og derfor venter jeg en ukes tid med å lage den. I mellomtiden vil jeg derimot vise frem rom for rom i huset den neste uken, og håper at det faller i smark. Først ut er i overetasjen, på mitt soverom. Jeg har en fantastisk utsikt så langt jeg kan se utover Middelhavet til alle kanter fra sengen min. Herlig å våkne opp til det hver morgen! Kom gjerne med forslag til hvilket rom dere vil se neste gang! 













William 9 måneder

Tenk så fort tiden går, William er alt blitt 9 måneder gammel i dag. Nå begynner det virkelig å bli travelt. Han er overalt på kort tid, og skal gjøre alt han ikke har lov til. Jeg vil nå si at personligheten hans, har han hatt lenge. Han er en skikkelig god gutt, og vet med en gang om han har lov eller ikke til å gjøre forskjellige ting. Nå har William fått to veldig små søte tenner nede. Han står oppreist uten å holde seg, og går om han klarer holder i noe. Han er fantastisk. Jeg er så stolt, og må med stolthet si at hans aller første ord er "mamma" og det blir sagt i alle fall 150 ganger i løpet av en dag. 

Jeg tror ikke det er lenge til Will begynner å gå. Jeg kan nesten ikke vente til den dagen han tar sine første små skritt i livet uten hjelpemiddler. Han er så liten, men samtidig så stor. Han er min lille prins, som jeg egentlig vil skal være en liten baby for alltid. Likevel syns jeg det er så spennende å se ham lære seg nye ting hver eneste dag! 

Jeg er så evig takknemlig for å ha en så snill og god sønn som William er. Han er glad og førnøyd stort sett hele dagen, og smiler fra øre til øre! Han har alltid vært kliss lik pappaen sin og se til, men jeg må innrømme at jeg ser mer og mer likheter hos William og Michelle, som vil si at han begynner å ligne litt på mammaen sin også med tiden! En skikkelig hjerteknuser er han. Ønsker alle sammen en fin dag videre!

DENNE KAMPEN TAPTE JEG....

Har du noen gang følt for å gi opp? Bare legge bort alt å gi helt opp? Jeg har, opp til flere ganger. Jeg påpeker stadig vekk at det er slitsomt å være mamma, men sanheten er vel egentlig at det er sitsomt å være menneske, uansett situasjon, jobb eller rolle man har i livet. Noen ganger får vi nok. Noen ganger klarer ikke kroppen mer. Noen ganger er du utslitt. Vi er ikke lagd til å klare oss gjennom alt, en vakker dag dør vi alle uansett...

Jeg har lært meg som person og som mamma og velge mine kamper. Hvilke kamper jeg må ta, og stå på mitt, og hvilke kamper som kan ses lettere forbi. Når det kommer til barna så prøver jeg mitt beste 24 av 24 timer i døgnet. Men av og til så klarer man ikke å gi alt lengre... Det gjør i alle fall ikke jeg etter mange slitsomme dager på rad. I dag tapte jeg for første gang en kamp mot Michelle. Jeg ga opp, jeg ga meg. Jeg orket ikke mer.

Jeg hadde tatt på meg knall rød leppestift, som hun syns var veldig urettferdig. Jeg prøvde å muntre henne opp med at når hun ble litt større så kunne hun også få leppestift i akkurat den fargen hun ønsket selv. Men den dagen hun ble stor var litt for lenge til i hennes øyne, og hun mente at hun måtte jo også få lov til å få. Jeg prøve å si nei, det er ikke noe for små jenter. Jeg sa til og med at jeg kunne ta av min, om det var for dumt at hun ikke skulle få...

Hun slo seg helt vrang, og begynte å hyle og skrike som alle med en fire-åring i hus helt sikkert har opplevd. Jeg hadde sovet lite, og klarte ikke å roe henne ned, uansett hva jeg sa. Vi hadde dårlig tid, og måtte gå. Mens Michelle sto og nektet å gå ut dørene uten rød leppestift på seg.. Til slutt fikk jeg helt nok. Jeg orket ikke å ta den kampen. Michelle ble derfor med ut dørene glad og førnøyd i røde lepper...

Jeg var veldig skuffet over meg selv for å gi opp den kampen, med en gang. Men i ettertid så har jeg tenkt, hvorfor skulle hun ikke fått leppestift egentlig? Var det en kamp som var verdt å ta, i tillegg til og tape kampen? Jeg ser egentlig ingen problemer med den leppestiften på Michelle. Det var en engangs ting, som hun heldigvis ikke maser seg til hver eneste dag. Jeg er for utslitt til å ta kamper, jeg kan unngå. 

Om Michelle får ha på seg leppestift i en time, før den går av, av seg selv, skader jo ikke det noe. Tvert i mot, Michelle var snill som et lam resten av kvelden, og har aldri vært så fornøyd. Hvis så lite skal til for å glede henne så mye, så vil jeg jo heller se henne lykkelig og glad, enn å starte en krangel her hjemme! Syns faktisk hun kledde rødfargen fantastisk godt, om jeg skal innrømme det! 

- Klikk gjerne på "liker" knappen om du noen gang har følt deg sliten og utmattet, jeg tror virkelig ikke jeg er den eneste som har følt det... 

INGENTING ER BEDRE ENN MAMMA´S HJELP

God morgen, og god lørdag. Sent i natt kom endelig mamma inn dørene her hjemme. Jeg hadde hatt en kveld med veldig mange tanker og følelser, og hadde akkurat sovnet påp sofaen i det hun banket på døren i 03-tiden. Jeg er så glad for å ha mamma her igjen, det er ingenting som er bedre enn mamma´s hjelp, uansett hva det er hun hjelper til med. Om det barna, husarbeid, bloggen, eller rett og slett bare hjelper meg med å tenke riktig og gir meg råd. 

Etter i gårkveld har jeg innsett at jeg gjerne trenger litt mer hjelp enn hva jeg vanligvis trenger når det kommer til gutter og kjærlighetslivet. Jeg har så langt fått et råd, og det er å holde mine tanker litt for meg selv før jeg finner ut av hva jeg virkelig vil gjøre videre. Noe som jeg selv også er veldig enig i. Nå har dere sett en uke live med tanker og følelser som jeg faktisk har hatt i nåtid, så jeg håper at om en stund, så kan jeg komme tilbake til dere med en liten fortsettelse, på veien jeg valgte...

Det skal bli godt å ha mamma her kjenner jeg. Jeg kan faktisk sitte å skrive blogginnlegg midt på lyse dagen, selv om det er lørdag! William hviler for første gang i dag, og Michelle er ute i hagen med mormoren. Herlig å få litt tid til å komme seg etter en kveld som i går. Det ser ut til at jeg får veldig mye besøk neste uke, i tillegg til at mamma også er her, ettersom hun skal bli værende to uker denne gangen! 

Det å få hjelp, og det å ha folk jeg kjenner og er glade i på besøk, har gjort til at Kypros endelig føles mer hjemme. Jeg trives godt, og setter mer og mer pris på plassen og huset for hver eneste dag som går. Alt som skulle til var litt rutiner, og tryggheten fra de hjemme rundt meg. Nå håper jeg på to fantastiske uker sammen med mamma. Håper hun er like glad for å være tilbake som det vi er for å ha henne tilbake! 

Jeg ønsker alle sammen en strålende fin lørdag. Vi har fremdeles ingen planer for dagen, men siden det er lørdag og barnehagefri for Michelle, så tror jeg hun har litt større dømmekraft enn oss andre, når det kommer til planer for helgen, haha! Om jeg kjenner henne rett så tror jeg nok det blir tivoli på oss i kveld, men vi får se hva som er planen hennes, og hva hun har sett for seg. Ballett- timen i går gikk over all forventning, Michelle var superflink og hadde det veldig moro! 

EN NY AVLASTINING

reklame

I dag er jeg så heldig å få lov til å gi dere fantastiske blogglesere et unikt tilbud i samarbeid med Babyshop! Start helgen med et supert tilbud! Fra og med i dag får dere hele 15% rabatt med å bruke rabattkoden ANNA15 Dette tilbudet gjelder i alle Babyshop sine fysiske butikkene og på Babyshop.no! Løp og kjøp, dette tilbudet varer ut søndag! Babyshop har et stort utvalg av alt du trenger til barnas første leveår. De har klær som passer et hvert barns personlighet, og man finner veldig mye forskjellig inne på nettsiden deres, og i butikkene! 

Hjemme i Norge har jeg egentlig aldri satt noe særlig pris på hvor god avlasting det er å ha en barnestol. Jeg har tatt det helt for gitt at jeg slapp å holde minsten under alle måltidene. Både sine egne måltid, og våre andres. Det er mye som går ann å gjøre med en hånd, men når det kommer til det å spise, eller mate Will, så er det deilig å kunne ha de to armene jeg har fått til meg selv. 

Jeg var så heldig å få tilsendt en Babybjørn barnestol i slutten av uke nummer to her nede på Kypros. Livet var plutselig tusen ganger lettere når stolen var på plass. Jeg fikk meg en helt ny avlasting, som jeg tidligere ikke visste var en avlastning. Det er veldig vanskelig å ikke ha noe barnestol i hus, nå har jeg fått erfare det også. Jeg er veldig glad for at jeg slapp og vente så alt for lenge, men uken uten barnestolen i hus var et mareritt. 

Jeg måtte velge meg ut en babystol raskt, og valget falt på Babybjørn barnestolen som jeg faktisk har hatt til Michelle i Norge tidligere. Jeg brukte den også til William hjemme hos mamma den siste tiden, før jeg med tungt hjerte valgte å selge den på et av hagesalgene mine tidligere i sommer. Jeg tenkte overhodet ikke at jeg ville trenge den her nede på Kypros. Stolen er helt super, og William liker seg godt i den! 

Rabattkoden gjelder ikke Bugaboo og Emmaljunga.

EN GLAD OG SPENT JENTE!

Nå er Michelle superklar for sin aller første ballet-time her nede på Kypros. Hun har gledet seg til dette så lenge, og jeg håper at det blir sånn som hun har sett for seg. Jeg er kjempe spent på hennes vegne! Hver fredag fremover skal hun være på balletskolen. Det blir en fin start på mange helger fremover! God helg fra oss! 







EN DAG MED MANGE FØLELSER...

God morgen. Det var rart å stå opp i dag. Siste dagen med Jan i Kypros sammen med oss, noe jeg ærlig kan si er veldig trist, samtidig som det er andre ting som skjer i dag som jeg gleder meg veldig til. Heldigvis kommer mamma ned på Kypros med det flyet Jan skal reise hjem med, med andre ord så er det ikke så mange timer jeg vil bli sittende alene. Jeg hadde vært helt i kjelleren om Jan skulle ha reist, og det ikke var noen som kom inn for å skifte plass med han.

Etter en uke med utrolig mye help, og mye moro hadde blitt helt forferdelig å plutselig måtte stå på egne ben igjen. Jeg har hatt en fantastisk uke, og det tror jeg også kommer veldig tydelig frem i de siste blogginnleggene mine. Jan skrev et fantastisk blogginnlegg i går, som sjamerte meg i senk. Jeg skal nyte de siste timene med Jan, før det blir en tøff og trist avskjed i kveld...

Han er fantastisk, det er umulig å beskrive han bedre enn det. Han er så mye mer enn bare en venn, og det er skremmende... Jeg håper og tror jeg vil se han igjen om ikke lenge. Han er alltid velkommen ned, anytime. Det er veldig tydelig her hjemme at jeg ikke er den eneste som kommer til å savne ham. Barna har blitt så knyttet til ham denne uken, og Michelle har sagt flere ganger at han må komme på besøk mer! 

Ønsker alle sammen en fin start på helgen, og fredagen. Håper for vår del at dagen her hjemme blir lang og bra. Nyte nåtiden mens den er der, uten å bekymre oss for mye om hva som vil skje eller ikke skje fremover. Takk for alle fine tilbakemeldinger den siste uken, det betyr så fantastisk mye at dere setter av tid til å legge igjen en positiv kommentar. Jeg er evig takknemlig! 

JEG VIL LEVE LIVET MITT SAMMEN MED MIN BESTEVENN


Gjesteinnlegg - Jan 

Etter en uke sammen med Anna og barna her på Kypros sitter jeg igjen med mange tanker, og ikke minst mange følelser jeg ikke satt med for 3 år siden. Jeg møtte Anna i mai 2013, som faktisk begynner å bli en god stund siden. Lange før William kom til verden, og en Michelle som ikke var fylt 2 år en gang. 

Jeg har skrevet gjesteinnlegg her før. Og har snakket mye om Anna og min beundring for henne tidligere. Da først og fremst sett fra et bestevennperspektiv. Som jeg har sagt mange ganger, og som jeg enda sier til henne; "Jeg er fan av deg som person, ikke som blogger"

Aldri har jeg vært lengre rundt Anna og barna en det jeg har vært denne uken. Tidligere har jeg kun vært med henne og barna i maks 3 dager. Denne gangen ble det nesten 8. 

De siste dagene har jeg blitt nedringt av venner og familie som lurer på om innleggene den siste uken bare er et stunt? Eller er det faktisk sannhet i de? Jeg forklarer at det absolutt er sannhet. Alt er faktisk helt sant. Vi har det bedre sammen enn noen gang, og jeg trives oppriktig godt sammen med ungene, og sammen med Anna.

Jeg tror vi begge er ganske forvirret akkurat nå. Vi har jo trossalt vært venner i så lang tid. Men èn uke sammen, der vi stort sett er rundt hverandre 23 av 24 timer i døgnet gjør normalt at venner begynner å krangle. Det har vi enda ikke gjort, og jeg kan ærlig innrømme at det skremmer meg litt. 

Jeg er en person som ikke går inn i et forhold dersom jeg ikke er 100% innstilt på det. Og de siste 3 årene har jeg ikke kjent på den følelsen. Jeg er en person som gir alt av meg selv til personen jeg går inn i et forhold med, og jeg er i en alder der jeg ikke lengre ønsker å "leke" kjærester. Jeg kan med andre ord være en krevende kjæreste dersom jeg ikke får 100% tilbake.

Jeg vil leve livet mitt sammen med min bestevenn. Jeg vil reise, jeg vil drømme, jeg vil leve.

Men min bestevenn er ikke som alle andre bestevenner. Hun er tobarnsmor, hun bor i Kypros, hun lever et liv i offentligheten, med media og TV-team som en del av hverdagen. Og ikke minst, hun har to andre menn og forholde seg til. Hun har to barn som trenger stabilitet og trygghet. 

Anna er fantastisk. Og vi har ganske mye til felles kontra det vi hadde for 2,5 år siden. Vi er begge drømmere, med ambisjoner som vi tørr si høyt. I sommer sluttet jeg i jobben min som jeg har hatt de siste tre årene, og bestemte meg for å satse alt på mine egne prosjekter. Sterkt innspirert av en bestevenn som selv har satset alt!

Både meg og Anna deler disse drømmene, målene, ambisjonene, og vi har begge pushet hverandre for at vi skal klare å nå våre egne mål. Jeg har hjulpet henne med bloggen, og hun har hjulpet meg med shoppic.no som akkurat nå er mitt lille barn.

Kanskje kan vi en gang dele drømmene, målene og veiene mot de?

Jeg sitter med en følelse det er lenge siden jeg har kjent på, og jeg vet det blir tøft for meg å reise i morgen. Mye tøffere en det jeg så for meg når jeg landet her sist fredag. Jeg håper jeg lander i Kypros om ikke alt for lenge, for vi trenger tid til å finne ut av ting. Men dette er ikke noe PR-stunt, det er simpelthen tanker og følelser, med en ekstrem ærlighet. Som jeg synes er skummelt å dele med 80.000 mennesker. 

ET INTERVJU FRA HJERTET

Nå har vi filmet i en uke her nede, og i dag er siste dag med innspilling for denne gang! Jeg er klar for nytt intervju, og for å gi de siste kreftene. I går kveld ble det mye filming rundt temaet som jeg har blogget om den siste uken. Jeg tror også det blir et stor fokus på nettopp dette i dag i intervjuet også. Jeg er klar til å svare ærlig fra hjertet på mye av det dere alle har lurt på de siste dagene. Jeg fikk ikke tid til å videoblogge selv i går kveld, fordi det ble filming til langt på natt, så derfor skal jeg prøve igjen i kveld, å se om jeg også rekker å legge videoen ut i kveld! Ønsker dere alle en fin dag videre! 





OPPDRAGELSE ER IKKE MEDFØDT

Hver eneste morgen har vi en taxi-driver som henter oss. Han kjører oss til barnehagen, og kjører meg også for å hente henne på ettermiddagen. Hver eneste dag. Det er en herlig start på dagen å møte ham, for det finnes bare godhet og positiv energi av ham. I dag etter å ha levert Michelle i barnehagen begynte han å fortelle meg om hvor smart Michelle virker, og hvor tydelig og flink hun var til å snakke. Denne driveren er jo gresk, men snakker overraskende bra engelsk. 

Med andre ord så skjønner han ikke et eneste ord av hva jeg og Michelle sitter å snakker om i bilen. Likevel så sa han til meg i dag på vei hjem noe som uten tvil gjorde denne morgenen tusen ganger bedre. Han begynte å fortelle meg om hvor fantastisk mamma jeg var, og hvordan han elsket måten jeg og Michelle snakket sammen på. Han sa at jeg har gjort en fantastisk jobb med henne. Og det sier han bare ut i fra hva han har sett på bilturene frem og tilbake til barnahagen den siste tiden.

Det er ingenting i hele verden som gjør meg så glad som komplimenter om oppdragelsen til barna mine. Det er noe som virkelig treffer meg, og speielt om det er personer som ikke hadde trengt å si noe om det. Han får sin betaling uansett om han får med til å føles bra eller ikke. Jeg syns det er så godt å finne mennesker som bare har godhet i seg, og faktisk velger å dele dem med de rundt seg. 

For det meste så er folk som regel ute etter å kommentere noe om det er negativt, og ikke om du har gjort noe bra. Jeg får ofte høre at Michelle er smart, og lett og ha med å gjøre, og at jeg har vært heldig. Som om det ikke ligger noen som helst jobb bak en det å oppdra et barn. Hvordan barna blir har så mye mer å si på oppdragelse enn hva gjerne noen uten barn tror. For en god oppdragelse, holdninger, kommunikasjon, omgivelser, regler, konsekvenser,  kjærlighet og trygghet har alt å si på hvordan barna blir. 

Man blir ikke født med en super personlighet, og fantastiske holdninger, de må læres. Og med en gang noen faktisk gir meg tilbakemeldinger på nettopp det, er jeg i himmelen. Jan har også denne ukene hele tiden påpeket akkuratt dette. Hvordan han og Michelle skulle snike til seg noe sjokolade fra kjøleskapet, der Michelle stoppet han å sa at de måtte spørre mamma om lov først. 

I dag fikk jeg virkelig den klappen på skulderen som jeg trengte. En bekreftelse på at jeg gjør noe rett. At timene og arbeidet blir lagt merke til. Når de slitne dagene er verdt alt. Da sitter jeg å smiler fornøyd fra øre til øre, og kan nesten ikke vente på å se hvordan Michelle og William vil vokse opp å bli når de blir eldre. I dag hyller jeg min mamma, og alle andre mødre der ute! Jobben vi gjør er fantastisk, vi må bare minne oss selv på det av og til! 

PRØVER MITT BESTE

 

Fytti-katta for noen travle dager. I dag lot jeg mobilen ligge hjemme mens vi var en tur på stranda. Det har vært så mye de siste dagene at jeg kjenner jeg begynner å bli rimelig sliten. Sliten mentalt og fysisk. Jeg jobber dag inn og dag ut, med barna og bloggen, samtidig som jeg også har kameraene rundt med nesten hele dagene, og mange av kveldene. Nå er det sånn at karieren min er en stor del av livet mitt og jeg prøver mitt beste på å levere hele tiden. Men i kveld... I kveld er jeg sliten! Nå må jeg løpe videre, for Jan og jeg skal ut å spise med barna. Kameraene er selvsagt tilstede, og vi er allerede for sene... Tenkte at jeg kunne lage en liten videoblogg i kveld, som gjerne utrykker litt mer av hva jeg tenker og føler i disse dager. Håper alle sammen får en fin ettermiddag!  

LETS GO TO THE BEACH!

Nå skal vi teste ut strandlivet igjen. Michelle er ferdig i barnehagen for dagen, og vi er klar for å oppleve en ny ettermiddag. Filmkameraet er selvsagt på plass, så her skal det jobbes! Været har heldigvis blitt noe bedre her på Kypros, men vi lever enda i en sky av sand. Likevel trenger vi å komme oss ut av huset litt nå, og håper at ikke været er for gale. Ønsker alle sammen en strålende fin onsdag videre! 

DET VERSTE MED MEG.

 

Jeg tror du som leser hadde fått sjokk om du møtte meg, og prøvde å føre en samtale. Speielt om samtalen handlet om følelser. Jeg er en blogger, og det å legge ut på følelser og tanker ned på papir er det jeg er flinkest til... Det er lett å skrive, det er en trygghet bak det. Når jeg skal sitte å føre den samme samtalen jeg tidligere delte i et blogginnlegg til 80 000, til en person, ansikt til ansikt, så er det en helt annen situasjon. 

Jeg blir helt stum. Jeg klarer ikke å få samlet tankene mine, og jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg tenker og mener. Alt blir så mye mer vanskelig når jeg må forklare meg. Når jeg skal være like åpen og ærlig som jeg vanligvis er når jeg er alene og sitter å skriver. Jeg blir tatt helt ut fra min egen komfortsone når jeg skal brette ut tanker og følelser høyt. En ting er å skrive det, en annen ting er å snakke om det. 

Jeg er helt ærlig i alt jeg skriver, når jeg begynner å brette ut på følelsene mine på bloggen. Bloggen min er som en levende dagbok som jeg hele tiden får respons fra dere lesere. Jeg får svar på spørsmål jeg stiller meg selv, samtidig som jeg får støtte og hat. Det er alt en del av hele prossen. En livshobby og jobb, som jeg trives veldig godt med. Bloggen har hjulpet meg gjennom veldig tøffe tider, og jeg har en respekt for bloggen min. 

Den har på mange måter fungert som en psykolog for meg. Gjerne litt rart, men det er sant. Jeg klarer å se, klarer å tenke og å få svar på ting jeg lurer på når jeg begynner å skrive. Jeg har gått fra å være elendig på skolen, til å faktisk være en av de flinkeste i skriving, og finner virkelig gleden i det å skrive. Når det kommer til snakking derimot, så er jeg et helt annet menneske.

Det værste med meg, er at jeg lukker meg helt og sperrer alt av tanker inne. Selv de enkleste ting klarer jeg ikke å få frem når jeg sitter ansikt til ansikt og skal forklare hva jeg føler fra langt inni hjertet mitt. I går kveld hadde jeg og Jan den der talken som bare måtte komme. Jeg har skrevet innlegg på innlegg uten å helt komme med noen forklaring til han, utenom den vanlige bekreftelsen som vi hele tiden gjennom dagene kommer med. 

Han sto for mesteparten av snakkingen som vanlig, og jeg satt der og gikk mer og mer inn i meg selv. Jeg prøvde å stable ordene etter hverandre, men ikke en eneste setning klarte jeg å få frem. Hvordan er det mulig at det skal være så vanskelig, når det er så lett å skrive ned tankene på et hvit ark. Min værste egenskap er det å utrykke hva jeg tenker. Samtidig som det også er det jeg kan best, bare på helt forskjellige måter...

Jeg tror aldri jeg vil forandre meg når det kommer til dette, og det syns jeg er trist, samtidig som jeg tror det er muligheter for meg og forbedre meg kraftig. Med tiden følger alle svar. Det stemmer i de aller fleste situasjoner for meg i alle fall. Både når det kommer til valg som må tas, kjærlighetslivet, eller rett og slett bare det å være meg selv ting som jeg ikke kan, eller som kan forbedres. 

VELGE MED HJERTET, ELLER HODET...



Jeg har aldri vært typen til å snakke om følelser og sånn i nåtid, men venter som regel til jeg vet litt mer. Jeg pleier å vente til jeg har fått en liten bekreftelse, eller en liten tanke om det jeg føler er noe som faktisk bør sies høyt. Likevel så sitter jeg her å skriver om akkurat det jeg tenker i dette minuttet. Jeg sitter å ser Jan sitte med William på fanget, og Michelle ligger ved siden av på sofaen. Hele gjengen er helt avslappet, og koser seg i hverandres selskap...

Jeg finner en "familie" situasjon i alt vi gjør om dagene. Det er noe jeg har savnet i livet mitt, og noe jeg virkelig ser frem til å få fast. En pappa person i familien, har mye mer å si enn hva jeg har tenkt tidligere. Jeg står å vipper på tanken om å følge hva tankene mine har sagt er rett, og hva hjertet mitt føler. Syns det er skikkelig skummelt å sitte å skrive dette nå... 

Helt siden jeg ble gravid med William har jeg hatt vanskeligheter for å se etter en kjæreste. Sannheten er vel at jeg hele tiden har håpet at meg og pappaen til William ville finne veien tilbake til hverandre, noe som ikke ser ut til å ville skje på noen år. Jeg har likevel ikke følt meg singel, og ikke sett på andre gutter. Men nå plutselig så ser jeg at det finnes andre der ute for meg. Det finnes noen som er villig til å ofre mye for å se et smil rundt munnen på meg. 

Jeg har endelig innsett at det er noen som er der for meg, uansett. Skal jeg lytte til hjertet og åpne øyene for å se hva jeg har, til tross for at jeg ikke har barn med han. Eller skal jeg sitte alene i mange år, for gjerne en vakker dag ende opp med en som ikke er tilstedet for oss nå? Jeg går litt hardt ut nå, og det er bare tanker og følelser som krangler om plassen nå... Jeg vil så gjerne ha noen svar. 

Jeg vet ikke hva det beste er, for akkurat nå sitter jeg her og er alt for glad i to gutter. En som jeg har et langt forhold med, og en sønn sammen med, eller en person som er villig til å ofre alt for å få meg til å smile og være glad. En som passer på barna mine, og hjelper meg dag og natt selv om ikke en av dem er hans, men likevel behandler begge to som sine egne... 

Nå har Jan og Michelle laget en hytte her i stuen med hagemøbelputene'', mens han danser rundt med William som er strålende fornøyd. Uansett hva og hvem, så er jeg fornøyd med situasjonen min i dag. Jeg har den familie følelsen som jeg en vakker dag ønsker å våkne opp til hver eneste dag...

FILMCREWET ER PÅ PLASS!

Jeg vet at det har vært flere av dere som har lagt merke til myggen som har kommet seg med på bildene på bloggen den siste uken. Og da kan dere jo bare gjette hva som fåregår her nede på Kypros. Jeg er tilbake på jobb, og filmteamet er på plass. Jeg kan desverre ikke si noe om hva vi filmer til, men det skal dere selvfølgelig få vite mer om senere. 

I dag har det vært en ekstremt intensiv dag med mye filming. Vi har rett og slett filmet hele dagen. Crewet var på plass kl. 07.00, og vi er ikke ferdige før langt ute på kvelden. Gøy, men slitsomt. Jeg er ikke helt i form i dag i utgangspunktet, men heldigvis er barna friske og fine! Håper alle sammen har hatt en super dag så langt. Her lever vi fremdeles i en forferdelig luft, som gjør at vi blir holdt innendørs. 

SANDSTORM

Det siste døgnet har vi levd i en sand-dyne. Alt rundt oss er bare sand, og luften vi puster inn er ikke noe behagelig. Vi skal derfor prøve å holde oss mest mulig innendørs i dag. Det er varmere enn noen gang, og solen er ikke tilstedet en gang, huff for et vær. I norske regndager er det mye klaging på været, men jeg tror faktisk jeg heller ville foretrukket å være i pøsende kaldt regnvær, fremfor å leve i en sandsky som det er umulig å puste normalt i....

Jeg og William har mye vi skal gjøre i dag så det var ikke helt etter planen at været er som det er. Jeg vil jo ikke utsette barna for å bli syke av å puste inn denne luften. Dette været skal komme fra Afrika var det noen som sa her i dag tidlig. Og noen fortalte meg også at de aldri har sett Kypros som dette. Det går ikke ann å se lengre enn ti meter foran seg, og minner veldig om en sterk tåke, med en ekkel luft. Aldri opplvd noe lignende før. 

De neste timene skal jeg derfor bruke på å vaske huset menst minsten sover. Michelle er i barnehagen nå, så da har jeg litt tid til meg selv. Jan har trosset vær og vind og gått ned på stranda, haha, akkuratt som om det ikke er nok sand i luften, så tok han altså turen ned der. I dag tidlig var guttene hjemme alene, mens jeg leverte Michelle i barnehagen. Jeg fikk noen snapper, og det så ut som de hadde det riktig så koselig uten oss jentene i hus! Sjekk gjerne snapchat-bilde Jan sendte meg her! Ikke glem å like facebook siden min. Ønsker dere alle sammen en fin dag videre. 

DET ER UMULIG Å IKKE FALLE FOR HAN....

Etter en skikkelig travel dag med ungene, er det deilig å endelig slappe litt av sammen med Jan, alene. Det er fantastisk å ha han her, og han er til stor hjelp med barna og for min trivsel her nede. Nå har vi akkurat poppet champangen, og skal nye en magisk kveld ved bassenget! 

Jeg blir så imponert over hvordan Jan overasker meg gang på gang, og imponerer. Han er helt fantastisk, og verden hadde virkelig trengt flere av han. Jeg kjenner det er umulig og ikke falle for han og situasjonen når det plutselig kommer en person her hjemme som med en gang skaper en familiefølelse for meg. En "fars" rolle, som hjelper til med husarbeid, mat, nettene, og generelt holder barna fornøyd og glade. Jeg kommer til å måtte lete lenge for å finne noen som er like bra som Jan... Han er fantastisk. 



5 SPØRSMÅL OG SVAR - DEL4


Michelle, språk og barnehagen: 
Det var utrolig mange spørsmål rundt nettopp dette, så da tenkte jeg å gi dere svar på mest mulig i et svar. Michelle har jo alltid hørt oss snakke litt engelsk hjemme, og har plukket opp noen ord derifra. Men det er selvsagt nytt for henne med et helt nytt språk. Kommunikasjon er bassert på 80% kroppsspråk hos oss alle. Og jeg vil like å tro at barna til og med er flinkere på kroppspråket, og komunikasjonen med andre med ulikt språk enn det vi eldre er. Det hjelper selvsagt at hun kan både telle, farger og hverdagsord på engelsk allerede. Hun liker seg i barnehagen, og da har jeg troen på at kommunikasjonen går greit. Jeg har allerede hørt henne komme hjem å si nye engelske ord! Vi snakker mest mulig engelsk her hjemme til William, og Michelle tar fort opp noen gloser her og der, som hun bruker selv! Jeg tror jeg har hatt det vanskeligere enn henne med å levere henne i barnehagen her nede, og det er jo godt! 

Har du norske eller greske tv-kanaler? 
Jeg er virkelig ikke et tv-menneske, og har egentlig tven mest til pynt i stua. Tv-kanalene er greske. Derfor ser vi som regel på filmer som vi har tatt med oss hjemmefra, eller så finner jeg frem Michelle sine yndlingsprogram på nettet, så hun får sett det på norsk. Selv så ser jeg nesten aldri på tv, men om jeg gjør så søker jeg det opp på nettet jeg også. Jeg prøver å sette på filmene hun allerede kjenner til på engesk når vi ser dem, sånn at Michelle kan få med seg noen nye ord når hun ser film også. Hun har faktisk lært mye av det, etter som hun kan alle replikkene utenatt i både Frost og Happy Feet! 

Skal du begynne på skole igjen når du kommer tilbake til Norge neste år? 
Det var jo egentlig planen at jeg skulle tilbake på skolebenken denne høsten. Jeg kom inn på den skolen jeg ønsket, men jeg fikk ikke barnehageplass til lille Will, som vil si at jeg måtte være hjemme med han dette året uansett hvor jeg var i verden. Han er født i desember, noe som er helt feil tid på året å bli født, om du ønsker barnehageplass det første leveåret. Jeg er egentlig veldig glad for at jeg ikke måtte tilbake på skolen nå. Nå er jobben min å være den beste mammaen jeg kan være alene med to små, samtidig som jeg har en blogg som jeg er knyttet til. Jeg lever et helt annet liv enn de aller fleste på min egen alder. Det er nå jeg tjener mine penger, og gjerne synd å si det, men jeg kommer aldri i mitt liv til å tjene så bra som jeg gjør nå. Derfor må jeg prioritere jobben min mens jeg har den. Jeg kommer ikke til å kunne leve av bloggen resten av livet, så en utdannelse trenger jeg, men det er bare ikke nå jeg trenger den. Jeg skal sette meg tilbake på skolebenken, den dagen jeg har energi til overs og er motivert til det. Nå har jeg alt for mye annet som skjer i livet mitt, som er viktigere enn skole. Når barna er blitt litt større, og bloggen er borte kan jeg begynne å gjøre lekser og lese til eksamen igjen! 

Når har du tenkt å la William begynne i barnehage? 
Jeg har egentlig tenkt å ha ham hjemme under hele oppholdet på Kypros. Gjerne de siste månedene, så kan han være med Michelle noen timer i uken i barnehagen. Vi reiser jo hjem når han er blitt 1,5 år, så det er jo normalt å være i barnehage i den alderen. Jeg har fått plass til både han og Michelle i barnehage hjemme i Norge fra august 2016. 

Hvordan kombinerer du bloggingen og barna? 
Barna kommer alltid først uansett hva. De kommer foran mine behov hundre ganger, før jeg kan ofre en eneste tanke på meg selv. Bloggen er på et vis som min tredje baby. Jeg må sette bloggen foran meg selv i stor grad. Jeg har lært meg en metode som funker supert som både fulltids alenemamma, og som landets største blogger. Jeg har barna 24 timer i døgnet, men heldigvis så sover de i alle fall et par timer hver natt, og på dagtid. Når barna er i seng om kveldene så skriver jeg så mange blogginnlegg jeg klarer, før jeg går i seng. Jeg lager alle blogginnleggene til neste dag, klar før jeg lar meg selv gå å legge meg. Av og til har jeg mer tid og energi til overs, og da skriver jeg flere innlegg som jeg lagrer i utkast. Jeg poster 3-4 blogginnlegg hver eneste dag. Likevel så tar det meg bare 5 minutter å poste innelggene, som er laget klar på forhånd. Jeg poster når William hviler, noe han gjør to ganger til dagen. Da er Michelle enten i barnehagen, eller så sitter hun på siden av meg og skriver bokstaver. Bloggtid, er tegnetid her hjemme. Når blogginnleggene mine er skrevet på forhånd kan jeg fukusere hundre prosent på hva Michelle snakker om ved siden av meg, mens jeg klikker på publiseringsknappen. Jeg er ikke på pc og mobil, med mindre jeg jobber. Og det er overraskende liten tid jeg bruker, når barna er tilstede. Det handler om å være effektiv når jeg har muligheten, og fokusere på barna når jeg ikke jobber. Den vanlige "facebook-tiden" som andre har på mobil og pc, bruker jeg til å blogge og dele innlegg til å forsørge familien min. Jeg har lært meg en rutine på kombinasjonen som passer oss bra, og som gjør at bloggen blir skjermet mer for barna, enn hva det gjerne ser ut til her på bloggen. Det er viktig for meg at barna ikke ser på min jobbetid på bloggen som en negativ tid, men heller at Michelle gleder seg til å lære nye bokstaver, og bli flinkere til å skrive flere ord! Med andre ord. Når andre mammabloggere sier at "det er umulig å lage 3 blogginnlegg hver dag, uten at det går ut over barna". Så sitter jeg på nettene å skriver, mens de mest sannsynlig sover. 

HVOR ER JEG NÅ?

I dag våknet jeg opp på en sofa i en ukjent stue. Jeg våknet opp etter en veldig lang og slisom natt, og klarte ikke å kjenne meg igjen når jeg åpnet øyene denne morgenen. Barna har holdt meg våken hele natten, og jeg var for trøtt til å klare å se at jeg våknet opp på sofaen i min egen nye stue. Jeg kan vel trygt si at jeg ikke har fått tid til å teste ut sofaen med en hvil, før jeg har krasjlandet der i natt. Jeg har nok vært for trøtt til å gidde å gå opp trappen til rommet mitt, for jeg visste vel at barna ville våkne igjen før det var morgen. 

Jeg våknet også opp i William sin babyseng tidligere i natt. Der var litt mer betryggende for da så jeg i alle fall hvor jeg var med en gang. Mens å vokne opp i dag tidlig på sofaen føltes som om jeg hadde vært på en knall hard fest og blitt for full til å vite hvor jeg endte opp for å legge meg. Jeg hadde ikke ennå lagt meg i går kveld før barna begynte. Den ene vekker den andre, og sånn holder det på. 

Michelle slo seg plutselig helt vrang, og jeg måtte inn til henne i alle fall 4 ganger før jeg la meg. Hun fikk til slutt lov til å være med opp til meg og sove på mitt rom for å ikke vekke broren. William hadde allerede våknet to ganger innimellom Michelle. Når jeg endelig la meg i 22.00-tiden, var det minsten som trengte mammaen sin. Jeg husker å gå ned til han i alle fall 5 ganger, før jeg sovnet i sengen hans. 

Da jeg våknet igjen for å lage en flaske til han, så jeg at klokken begynte å nærme seg 04.00. Jeg har en regel på at det aldri er morgen før 04. Jeg nekter å stå opp før det, spesielt om jeg ikke enda har fått sovet noe selv- Jeg blir jo helt vrak, og skal tross alt være hundre prosent tilstede det neste døgnet for dem også. Etter jeg ga William den siste flasken, må jeg ha gått og lagt meg på sofaen, rett og slett! 

Jeg syns det er skummelt å se hvor mye det å ikke få nok søvn påvirker oss. Man trenger søvn, alle sammen. Selv superhelter trenger en natts søvn for å lade opp kreftene til å redde verden dagen etter. Jeg fikk meg to timers søvn i natt, og det kjenner jeg overhodet ikke er nok. Speielt ikke med tanke på at de siste ukene har vært lite søvn hver eneste natt. Hvor mange timer sov du i natt? 

OCEAN AQUARIUM PARK

Vi har hatt en super dag i Aquarium park i dag. Michelle syns det var kjempegøy, så det var bra. Jeg må innrømme at jeg ikke syns det selv. Jeg ble skuffet over hvor lite det var og hvor små burene var, og skitne burene var... Jeg ble rett og slett litt trist, og syns synd på dem, så der skal vi ikke dra tilbake. Men jeg er glad for å ha vært der, for da trenger jeg ikke å tenke på å oppleve det igjen. Dyrene i dyreparken i Kristiansand har et luksusliv i de digre burene, sammeliknet med det dyrene har her. Huff.. Enda en helg er overstått, og en ny uke igjen i morgen. Ønsker alle en fin avsluttning på søndagen! 











SØNDAGS-FROKOST

sponset

God morgen! I dag har vi hatt en deilig og lang søndagsfrokost her hjemme på Kypros. Etter en travel dag i går, var det herlig å kunne nyte morgenstunden sammen. William tester stadig ut nye ting. I dag var det Stabburet makrell i tomat som var på menyen. Det er så sunt, og jeg syns det er viktig at barna bli kjent med gode matvaner fra tidlig alder. Selv om vi nå er i utlandet, er det viktig at barna likevel får i seg den samme sunne maten som hjemme. 

Derfor pakket jeg med meg noen bokser med Stabburet makrell i kofferten. Det er jo ikke så veldig mange plasser man finner det her nede. Selv om det gjerne finnes en plass eller to, så koster det jo mange ganger mer enn hva det gjør hjemme i Norge. Barna er under utvikling hele tiden, og fisk er bra for hjernen! I en skive med marell i tomat, får barna i seg nok Omega3 fettsyrer til å dekke hele dagsbehovet!

Nå som Michelle har begynt i barnehagen har en ny hverdag startet. Frokost spiser hun hjemme før hun skal avsted, og så har hun lunch med seg i matboksen. I tillegg har de et fruktmåltid som barnehagen serverer barna. Det er godt å se at den nye barnehagen her på Kypros også har fokus på sunn og næringsrik mat for de små. 

SUNDAY IS FUNDAY

Nå pakker vi sekken, og er klar for en liten oppdagelsestur! Vi skal nemlig gå i en park vi aldri har vært i før i dag. Michelle er jo kjempe opptatt av pigviner og fisker, og egentlig dyr generelt, så denne dagen er for å glede henne litt, mens hun ennå har helg! Vi skal nemlig i Ocean Aquarum park! Jeg vet ikke hvordan det er, men jeg tror det er som en liten dyrepark, bare for dyr som lever i og rundt vannet! Michelle har gledet selv veldig til dette, og jeg håper vi får en morsom dag! Men først skal vi nyte en lang og god frokost. Ønsker dere alle en super søndag!


EN TRAVEL LØRDAG

I dag har det vært mye som har skjedd hele dagen. Deilig å kunne se at travle dager er positive dager. Som regel så føler at det er en negativ ting og være travel, og ha mange planer. Men i dag har jeg kommet meg positivt ut av det. Jeg er så glad for å ha fått besøk, og Michelle er også veldig glad for å se Jan igjen! Nå skal vi roe oss litt, og ta kvelden med ro her hjemme! Håper alle sammen har hatt en fin start på helgen! 



DE VANSKELIGE SPØRSMÅLENE

Om man har eller har hatt en fire-åring i hus, så vet man at det kan komme vanskelige spørsmål på de rareste tidspunkt. Jeg tror alle fire-åringer er veldig nysgjerrige, men gjerne noen mer enn andre. Jeg har en liten frøken som er veldig nysgjerrig, og som daglig spør meg tusen spørsmål. Omtrent alt jeg sier eller ber henne om å gjøre, får jeg spørsmålet "Hvorfor" tilbake. Og hun spør gjerne hvorfor på hvert eneste svar jeg gir henne. 

Det er de vanlige spørsmålene, som jeg ikke har noe problemer med, uten og av og til ikke klare å holde masken lengre, og begynne å le fordi jeg ikke vet svaret på hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor gresset er grønt, og hvorfor vannet og himmelen er blå, men likevel så syns Michelle jeg burde ha alle svarene på dette, noe jeg syns er veldig morsomt. Mamma vet alt, har jeg alltid trodd, og jeg ser også at det er noe de fleste barn tenker.

En ting er å få de vanlige spørsmålene, men problemet kommer når hun stiller meg de vanskelige spørsmålene. "Hvordan kom jeg inn i magen din" "Hvordan lagde du og pappa meg?" "Hvorfor lagde dere meg?" "Hvordan kom jeg ut av frøet i magen din?" Hvor kommer babyen ut fra magen til mammaen?" 

Jeg syns personlig at det er alt for tidlig å begynne å fortelle Michelle om sex, og hva som skal til for å lage et barn. Selv om jeg har lest at mange som har greie på det, mener man skal snakke til barna om sex fra de er små. Jeg syns det holder i stor grad at Michelle vet forskjellen på gutter og jenter nedentil. Jeg har ingen planer om å begynne å forklare henne noe mer om hvordan ting må gjøres mer enn det. 

Hun vet at det må en mamma og en pappa til for å lage en baby, og hun vet at babyen i magen er et lite frø før den begynner å vokse. Jeg syns det er veldig vanskelig å svare på spørsmål hun stiller meg når det kommer til hvordan babyer blir til, men jeg reagerte veldig på et av spørsmålene hun har kommet med. "Hvorfor lagte du og pappa meg?" Jeg vet ikke hva baktankene hennes rundt dette spørsmålet var, men det fikk meg i alle fall til å begynne å tenke. 

Det jeg svarte henne på spørsmålet var som sikkert alle andre foreldre også villet svart sin fire-åring: "Meg og pappa ville ha noe som er perfekt, og da kunne det bare bli deg"! Det hadde selvsagt aldri falt meg inn å begynne å forklare at hun bare kom, og at hun ikke var planlagt på noen måte, for det tror jeg veldig få av oss egentlig var... Jeg kom i alle fall som et sjokk for mine foreldre, bare 17 måneder etter at broren min ble født...

Jeg syns det er så viktig å svare på spørsmålene hennes på riktig måte, men uten å såre henne på et eller annet vis. Hun er en jente som har veldig mange følelser, samtidig som hun er smart og skjønner mye! Men når det kommer til spørmål om henne, så blir jeg veldig redd for hvordan jeg skal svare henne best mulig, på riktig måte. Det er heldigvis litt lettere å forklare at hun faktisk kom ut av magen min, i og med at jeg hadde keisersnitt med henne.

Men hun vet likevel at William kom ut nedentil, og at det er der de aller fleste babyene kommer ut av magen. Hun syns selvsagt det var litt morsomt, men jeg syns det er viktig at hun lærer seg slike ting, så kan vi heller komme tilbake til selve sex-praten når hun blir litt eldre, og jeg har forberedt meg på hva jeg skal si, og hvilke ord jeg skal bruke! 

INGEN ER SOM DU

Jeg har spurt meg selv flere ganger denne sommeren, hvordan det er mulig at jeg har vært så heldig. Det er veldig mange venner som har kommet og gått gjennom livet mitt, men det er en person som alltid er er der for meg og stiller opp når jeg trenger ham. Jeg har kjent Jan i tre år denne sommeren, og jeg kan med trygghet si at det ikke finnes mange personer i verden som er så gode som han. 

Han kjenner meg bedre enn de fleste, og det går an å være sammen med han uansett hvordan humøret mitt er. Er jeg trist og lei meg, får han meg som regel alltid til å smile på en eller annen måte. Er jeg glad, får han meg til å le så jeg griner. Jeg trives så godt i hans selskap, og kan være hundre prosent meg selv. Vi kan være seriøse og snakke om jobb og fremtiden, samtidig som vi har vår syke humor som ingen andre skjønner noe av. 

Jeg er så heldig som har en venn som Jan. Jeg er så utrolig glad i ham, og det var så godt å se han igjen i natt. Det er ikke lenge siden jeg så han forrige gang, og det kom uventet og overraskende at vi skulle ses igjen så tidlig. Jeg er så glad for at han er kommet ned til Kypros, og denne uken skal nytes! Jeg sitter og smiler fra øre til øre nå. Jeg føler på mange måter at jeg aldri helt klarer å vise ham hvor mye jeg setter pris på han...

...Derfor prøver jeg her. Han sier selv at han i aale sår har vært en av mine største fans, ikke bare fan av arbeidet jeg legger i bloggen, men fan av hvordan jeg er som person. Han ser meg for den personen jeg er bak bloggen, og bak mammalivet. Han kjenner meg som den jenta jeg er alene. Jeg føler mange ganger at jeg ikke fortjener å ha en person i livet mitt som er så god som han. Han er fantastisk på alle måter. 

Jeg kan skrive tusenvis av ord på hvor godt han alltid behandler meg og barna. Likevel så tror jeg ikke det er mulig å se hvor mye alt han gjør betyr for meg. Vi har hatt våre perioder der vi ikke har snakket sammen. Mest fordi jeg har stengt ham ute... fordi det er det jeg er flinkest til. Men når vi tar opp kontakten igjen, så er han alltid der, hundre prosent. Vi kan snakkes i timesvis på telefonen, uten et eneste kjedelig øyeblikk. 

Hver gang du har hentet og kjørt meg hjem, har samtalene gått i ett fra Stavanger til Kristiansand og tilbake igjen. Det er veldig imponerende, med tanke på at jeg virkelig ikke er noe flink til å snakke. Det sier mye om deg, og den tryggheten du gir meg. Noen venner blir for alltid, og jeg har troen på at du og meg alltid vil ha samtalene gående i fremtiden. Jeg håper at denne uken blir bra, og at du koser deg med oss på Kyoros. Kjempeglad i deg, Jan, jeg håper du vet det veldig godt! 

ET FARVEL FOR DENNE GANG

Denne uken har virkelig godt fort. Jeg skal innrømme at denne uken med mamma tilstede har gjort min trivsel her nede mye mye bedre. Jeg trengte litt tid for å komme meg inn i en ny hverdag, og nye rutiner med barna. Mamma har vært til stor hjelp denne uken, og jeg takker henne til tusen for å komme ned på en spontantur som hun gjorde. Planen var hele veien at hun skulle komme ned, men bilettetene hun fikk fra meg til bursdagen sin er 11.september.

Noe som vil si at hun allerede er tilbake igjen om en uke akkurat. Da skal hun faktisk være i to uker. Jeg er veldig takknemlig for at hun har muligheten og lyst til å være her sammen med oss! Jeg trodde aldri jeg ville få så hjemlengsel som jeg gjorde i starten av oppholdet vårt her nede. Men sannheten er vel ganske enkel. Jeg har alltid vært veldig mammadalt, og har alltid følt at livet er lettere når hun er nær meg. 

Det er heldigvis ikke en trist avskjed i kveld. Jeg skal bare sitte oppe noen timer før min gode venn Jan, kommer inn dørene her hjemme. Jeg er ikke noe glad i å være alene, spesielt ikke når jeg ikke er helt på hjemmebane ennå i en helt ny verden. Jeg skal bruke disse timene alene til å lette på tankene og skrive ned blogginnlegg. Det er uten tvil den beste terapien for meg. Jeg har mange tanker i kveld, og det skal bli godt å få skrevet det ned svart på hvitt. 

GIRLS ONLY

God fredagsettermiddag! Nå har vi startet kvelden hjemme hos oss som er en time foran dere i Norge. Jeg og Michelle har funnet frem litt fredagskos, og er godt i gang med jentekvelden vår med Happy Feet på tv! Ønsker alle sammen en fantastisk helg! 




ALT ER IKKE BARE LUKSUS OG IDYLL

I dag har jeg stått på hele dagen. Den ene dagen jeg skulle ta livet litt med ro, og samle opp energi til uken som kommer. Jeg har vasket og vasket ute. Drømmelivet med sol og varme, og en stor villa er ikke bare avslappende og koselig. Det er et stort hus, og stort ute-område som skal holdes rent. Jeg tror aldri jeg har vært så svett i mitt liv, ekkelt men sant. Jeg renner. Nå har jeg akkurat vasket hele gjerde på fremsiden av huset, og alt av gulver utendørs! Mye jobb, men fint ble det! Nå skal vi gå å hente Michelle i barnehagen, og ta oss en vel fortjent helg! 






GOD MORGEN FREDAG

Deilig å våkne opp til fredag og helg! I dag er det mye som skal skje, samtidig som det ikke er noe vi skal gjøre på dagtid mens Michelle er i barnehagen. Vi har vært i butikken og handlet inn mye mat og drikke. Men resten av dagen skal vi holde oss hjemme rundt huset som i går. Det er deilig å slappe av litt. Vi har mye planer for helgen, og uken i vente, så jeg tenker at jeg kan bruke dagen i dag på å vaske og styre på her hjemme! Ønsker alle sammen en strålende fin fredag! 








woman in red

I  dag hadde vi en fantastisk solnedgang, så vi gikk en liten tur ned på stranda foran huset vårt. Nydelig med solnedgang, det må jeg si. I kveld er mamma sin siste kveld her nede på Kypros for denne gang. Det er ikke lenge til hun kommer tilbake, men kvelden skal likevel nytes! Jeg har lagt ut en liten video på instagram fra stranden, sjekk den ut @Stavangermamma. Håper alle sammen har hatt en kjempe fin dag. 



NOEN KOMMER, MENS ANDRE GÅR

I morgen er det fredag, noe som betyr reise dag. Jeg føler mye av trivselen for min del, her nede, handler om trygghet. Jeg finner trygget i å være sammen med de som står meg nær, og de som kan hjelpe til med barna, bloggen og innflyttingen. Nå har mamma vært her nede en uke med oss, og det har vært til stor hjelp. Jeg er evig takknemlig for at hun kunne komme ned denne uken. 

Jeg følte ikke for å være alene igjen riktig enda, så derfor får vi nytt besøk allerede i morgen når mamma drar. I kveld kommer min gode fantastiske venn Jan, ned på en liten ferietur for å være sammen med meg og barna. Michelle har gledet seg masse til å se Jan igjen. Og det skal jeg ikke legge skjul på at jeg også har! Det kommer til å bli så koselig å ha han her på Kypros denne uken, før mamma kommer ned igjen. 

Planen var hele veien at hun skulle komme ned til Kypros 11. september, og denne uken her ble bare en bonus uke. Bursdagsgaven hun fikk av meg i år var nemlig turen ned til oss om en ukes tid. Ikke visste jeg at jeg ville ha henne ned mye før det da jeg bestillte biletten. Jeg er heldig som får så mye besøk på sparket, men jeg tror det hjelper veldig på trivselen for alle oss fremover!

YEEY, PAKKE I POSTEN

reklame

Min første pakke i posten kom på døra her på Kypros i går! Jeg ble superglad, for denne pakket fra Babyshop har jeg ventet på! Jeg har de siste par ukene funnet ut hvor mye mer travelt det er å ha baby i hus, uten en barnestol. Nå er endelig barnestolen fra Babybjørn i hus, og gir meg muligheten til å spise med to hender igjen. Det blir veldig travelt å ha William på fanget mitt hver eneste måltid. Og dere kan jo tenke dere hvor mye søl det blir når jeg holder ham, under hans måltid, haha! Nå er i alle fall redningen i hus, og det føles så avslappende og godt allerede! 






SHADES ON

God morgen! Nå er Michelle levert trygt i barnehagen, og William har dagens første hvil. Noe som faktisk vil si at jeg har frie hender for en stund. Det er så mye som har blitt gjort denne uken, så i dag skal jeg bruke "fri" tiden min mens William sover til å legge meg ned på solsengen, og slappe av. Det har ikke blitt noe soling på meg enda, de to første ukene jeg har vært her nede. Men jeg har faktisk funnet ut at man blir vel så brun av å leke rundt med barna i solen, som å ligge på en solseng. I dag føles det ut til å bli en bra dag, jeg er i strålende humør, og smiler til livet. Jeg tenker at det vil bli deilig med noen timer fri nå mens lille Will sover, men tenker å hente Michelle litt tidlig fra barnehagen i dag også, sånn at vi kan finne på noe gøy alle sammen. Ønsker alle sammen en strålende fin dag! 

5 SPØRSMÅL OG SVAR - DEL3


Kommer du til å flytte hjem før tiden, siden du har skrevet at du savner Stavanger? 
Jeg savner mye med å bo hjemme i Norge, og jeg har ikke bodd her i to hele uker enda. Jeg vet likevel at jeg ikke kommer til å flytte hjem før august neste år. Jeg har nå satt Michelle i barnehage, og på ballettskole, så vi har allerede startet et nytt liv med en hverdag her nede. Hun er forberedt på at vi skal bo her et år, og da blir det feil å forandre planene, bare fordi jeg har litt hjemlengsel. Jeg har heller tenkt å få mer besøk, og reise mer hjem, og andre steder dit hvor folk jeg savner bor. Nå er hjemmet vårt på Kypros, og det vil det bli i et helt år. Det kommer til å være et lærerikt år for både store og små. 

Har du noen planer for julen, skal du hjem til Norge? 
Jeg har hele tiden sagt at vi skal være i Kypros denne julen, og forhåpentligvis få besøk. Likevel vet jeg aldri når jeg lenkter hjem, og gjerne også Michelle har et ønske om å dra hjem i julen, og feire den som normalt med familien. Jeg syns julen kan være like koselig med få, men bare meg og ungene syns jeg blir litt trist på julekvelden, så om ingen kommer på besøk reiser vi nok hjem likevel, eller en annen plass. 

Hva skal du gjøre dette året i Kypros?
Dette året i Kypros skal jeg bruke på å sette pris på livet, og det jeg har, samtidig som jeg skal jobbe med hvordan fremtiden min innen karriere kan bli best mulig. Jeg har mange idéer, og skal bruke dette året til å planlegge hvordan jeg kan klare å gjennomføre planene mine. Jeg skal blogge, være sammen med barna, og ta livet med ro. 

Har Michelle begynt i en engelsk eller gresk barnehage på Kypros? 
Michelle har startet i en engelsk barnehage. Jeg vet at mange rundt meg sier at hun bør gå i en gresk barnehage for å lære gresk, for engelsk vil hun lære på skolen uansett. Jeg snakker jo gresk selv. Jeg ville helst hun skulle begynne i engelsk barnehage fordi jeg ønsker at hun skal lære seg språket allerede nå. Jeg vil at hun skal kunne kommunisere med pappaen til William, og jeg syns det er mye mye viktigere enn å lære et tredje språk. William kommer automatisk til å lære seg engelsk samtidig som han begynner å snakke på norsk, fordi vi allerede snakker engelsk med ham alle sammen. 

Skal du være med på tv igjen snart, fra Kypros? 
Du vet aldri om jeg og barna dukker opp på tvskjermen, det er bare å vente å se;) Jeg og barna har jo vært på tvskjermen i flere år, og jeg må si at jeg trives veldig godt foran kamera. Jeg merket det spesielt godt etter at jeg spilte inn til de siste episodene av Bloggerne i sesong 4. Da merket jeg hvor trygg jeg var med kameraene rundt meg, og hvor naturlig jeg klarte å være. 

IKEA-SHOPPING!

I dag har vi fått mye ut av dagen! Vi har vært på stor-shopping på IKEA i hovedstaden her på Kypros, og jeg fikk også tid til å skru sammen det som skulle skrus til Michelle sitt rom, før hun kom hjem fra barnehagen. Jeg har likevel mye igjen å skru, men ser at det ikke var så gale som jeg så for meg. Jeg hater virkelig å skru sammen ikea-møbler, men må man så må man. Om man ikke har en mann i hus, må man jo ta saken i egne hender! 

Nå begynner ting virkelig å komme seg her hjemme i huset. Det føles mer og mer som et hjem hver eneste dag. Michelle ble så glad da hun ble overrasket med nye ting på rommet sitt i dag. Hun er så takknemlig for små ting, og det er virkelig ikke vanskelig å glede henne! Nå skal hun hjelpe meg med andre ting for å komme i orden her hjemme. Michelle hadde hatt en like fin dag i barnehagen i dag, og det gjør meg så glad! 

Hverdagene er så annerledes enn hva den er hjemme i Norge. Jeg føler at dagen var nesten over når Michelle hadde kommet hjem og spist middag i Stavanger, mens her er dagen så vidt startet etter barnehagetid. Dagen er ennå ung, og vi skal bruke de neste timene med sol til å være ute i bassenget, før jeg må sette meg ned å skru litt videre, med god hjelp fra Michelle! Ønsker alle sammen en super dag! 



EN GOD MORGEN

Nå har det vært morgen her hjemme i flere timer allerede. Michelle var veldig spent på ny dag i barnehagen, og er trygt plassert der nå. I dag skal hun være en liten time lengre enn i går, for å ta det skritt for skritt de første dagene. Vi skal bruke disse timene til å ta en liten handletur på IKEA! Jeg har aldri vært på IKEA her nede på Kypros før, så dette kan jo bli interessant! Ønsker alle sammen en fantastisk flott dag! 




NY UKE, NYTT BESØK

I kveld har vi hatt oss en liten tur ut. Jeg tenkte at Michelle ville ha gleden av å gå på tivoli i kveld. Det er jo veldig fristende for henne når vi går eller kjører forbi det hver eneste dag. Det er jo ikke lenge til mamma reiser hjem igjen, og det er mye vanskeligere å finne på ting når jeg har barna alene. Når det er sagt så skal jeg faktisk ikke være alene når mamma reiser hjem. Jeg får nemlig besøk i det hun drar til flyplassen. Da kommer nemlig en annen. Kan dere tenke dere hvem det kan være som kommer på besøk til oss på fredag? 

SEPTEMBER 1ST.

Nå tar vi livet med ro etter en fin dag med nye rutiner i hverdagen. Vi slapper av i bassenget nå mens William tar sin lille hvil. Michelle har vært i barnehagen noen timer i dag, og hadde hatt det kjempegøy. Jeg kjenner det kommer til å bli så mye bedre her nede med en hverdag med rutiner, barnehage og trening. Michelle skal jo også begynne på ballettskole denne uken, så nå begynner ukene og fylles opp! Jeg elsker det! Ønsker alle sammen en super start på en ny måned, nå begynner høsten!

BARNEHAGESTART

Første høst dagen, og en perfekt dag for første barnehagedag! Både Michelle og jeg er veldig spente på de neste timene. Hun gleder seg veldig, og har selvsagt fått med seg en litt ekstra god matpakke i dag, med en liten overraskelse. Hun skal jo ikke være i barnehagen mer enn noen få timer i dag, en myk start! Ønsker alle sammen en fin dag! Krysser fingrene for at dagen til Michelle i ny barnehage går som hun håper, og har sett for seg! Lykke til jenta mi! 





hits