hits

juli 2017

NY BABY INNEN NESTE ÅR!

Jeg kan vel med en gang innrømme at det å planlegge barn ikke alltid er like lett. Om man planlegger for mye, så kan det typisk nok være vanskelig, mens det derimot kan gå veldig fort dersom tankene på barn knapt er tilstede. For å si det sånn så er det ingen hemmelighet at både Michelle og William kom som et sjokk, mens Lucas faktisk var planlagt. Før jeg hadde fått en positiv test med Lucas, så var jeg innom denne samme tanken som jeg sitter med nå.

Et planlagt barn kan faktisk være vanskeligere å få enn en uventet graviditet. Nå skal det sies at Lucas kom så snart det var mulig for vår del, og at jeg er veldig takknemlig for hvor snart vi klarte å bli gravid med han. Men det er ikke alltid det er tilfelle. Vi har vært innom tanken på flere barn mange ganger etter at vi fikk Lucas, og om noen få dager er han allerede 10 måneder gammel. Tiden går så utrolig fort. Og før vi vet ordet av det, er det alt to år mellom Lucas og neste baby, om vi blir gravid igjen snart. 

Jeg har aldri vært så åpen om ønsket mitt om flere barn, som jeg er nå om dagen. Jan og meg snakker titt og ofte om det, og er begge to veldig klar for enda ett barn. Jeg vekslet noen tanker med han tidligere i dag om han var mest gira på å få en hund i løpet av det neste året i stede for å få enda et barn helt enda. Da fikk jeg ett klart og tydelig svar at han heller ville ha to barn til i løpet av kort tid, enn en hund. Så kanskje det blir en liten til på oss før vi vet ordet av det! 

 

EN SISTE OVERRASKELSE!

I dag er vår aller siste dag her hjemme før det bærer mot Oslo, selve dagen i dag går med til pakking og forberedelser mens vi til kvelden har planlagt en siste overraskelse før vi reiser, for de eldste barna her hjemme. Den siste uken har vært hektisk med pakking og planlegging før avreise, og det er mange spente her hjemme som alle er overraskende gira på å komme i gang med vårt nye eventyr. Både William og Michelle vet veldig godt at vi skal flytte til Oslo, og begge to både gleder seg og er veldig spente på hvordan det blir på en ny plass.

Men først skal vi runde av kapittelet her på sørlandet, og det skal vi gjøre med Kaptein Sabeltann forestilling nå i kveld. Vi skal ha med både William og Michelle på forestilling i kveld, og jeg er veldig spent på hvordan de takler å være oppe så sent. Det begynner nemlig ikke før klokken 23:00 i natt, og det blir mildt sagt spennende å se hvor mange av oss som fortsatt er våkne når forestillingen er ferdig. Vi gleder oss i alle fall veldig alle sammen, og kanskje spesielt William, som virkelig har fått en kjærlighet for Kaptein Sabeltann. 

NY PLASS OG NYTT NAVN!

I går slapp vi nyheten om at det offisielt har skjedd en navneendring her hjemme. Tidligere har vi vært fire Rasmussen her hjemme, mens vi nå er blitt fem. Det er rart, og veldig uvant, men samtidig føles det veldig godt. Vi har lenge snakket smått om hvordan vi vil løse navnekabalen når den tid kom, uten at vi i utgangspunktet har hatt veldig sterke meninger noen av oss. Likevel ble det ganske tidlig klart at det var uaktuelt å endre navn på alle barna, samtidig som det har vært et ønske helt siden det bare var Michelle og meg, at vi en gang skulle få oss en familie der alle skulle bære samme navn.

Nå har det altså skjedd, og jeg har forstått det sånn på Jan at han også synes det er fint at vi nå alle sammen kan kalle oss familien Rasmussen. Av barna er det bare Michelle som er stor nok til å ha et forhold til etternavnet sitt, og etterhvert ble det også ganske klart at hun også hadde et ærlig ønske om at pappa også skulle ta Rasmussen som etternavn. Vi hadde en prat om at Jan hadde endret navnet sitt for et par dager siden, og da var det veldig godt å se hennes reaksjon på at pappa nå faktisk heter Jan Rune Rasmussen.

På mange måter er det kanskje litt utradisjonelt å gjøre det så lenge før et bryllup, men samtidig følte vi det passet seg bra akkurat nå. Nå er det bare to dager til vi starter enda et nytt kapittel her hjemme, og da er det fantastisk å gjøre det som en stor, omsorgsfull familie, som nå alle sammen bærer navnet Rasmussen. 

JEG PRØVER Å FÅ BARN

Plutselig sitter jeg her med mer barn enn jeg noen sinne kunne tenke meg, og har fremdeles lyst på flere. Jeg har alltid vært glad i barn, men jeg har helt ærlig ikke tenkt at jeg skulle ha noen barn selv. Etter at jeg fikk Michelle, ble tanken fort at det kun skulle være oss to livet ut, før jeg plutselig satt med flere barn og elsket dem himmelhøyt alle sammen. Og jeg tror at ønsket på et til og enda et til, kommer av den kjærligheten jeg faktisk har med de barna jeg har. Og ikke minst, Michelle, som kom først. 

Nå som vi har stått på hode med flyttingen, har jeg trengt noe tid for meg selv til å slappe helt av mellom slagene. Jeg prøvde først å ligge strekk ut på sofaen på mobilen, og trodde jeg slappet av da. Men mens jeg leser kommentarer eller nettaviser så setter min hjerne i gang en tenking som inkluderer jobb, innlegg og bekymringer. Jeg slapper ikke det minste av, tvert i mot får jeg flere tanker enn da jeg først la meg ned. Jeg har også en dårlig egenskap med å bruke hele tiden til å planlegge resten av pakkingen. 

Etter noen timer i går, så fant jeg ut hva jeg skulle bruke den lille pausen min på. William lekte fint selv, Lucas sov, og Michelle var hos nabo-vennen sin. Tro det eller ei, men jeg lastet ned Sims på macbooken, og satte meg ned for å spille. Jeg vet ikke, det er ca. 10 år siden jeg spilte det sist. Jeg kjente igjen alt, og det var helt fantastisk å ikke tenke på noe annet enn hvilke farger på veggene i Simshuset jeg skulle ha. Jo forresten, jeg skal ikke lyve. Jeg hadde også en stor glede i å prøve å lage barn. 

Jeg klarte å bli gravid, og fikk til og med en liten jente!! Jeg var så glad at jeg måtte vise det til Jan. Han var flink til å engasjere seg, utrolig nok og sa jeg måtte kalle jentebabyen for det navnet som jeg har plukket ut til den dagen min lille jente kommer. Jeg var så fornøyd og plutselig er det nesten like gøy å prøve å lage barn på Sims som på ekte. Haha, neida. Men det var utrolig koselig å bruke noen timer på et dumt spill, uten å føle at jeg alltid må bruke alle timene jeg har på noe fornuftig.

DETTE ER VÅRE NYE NAVN!

Dette hadde vi virkelig ikke tenkt til å gå ut med så tidlig, men allerede nå finnes det plasser der man kan se at det faktisk har vært navneendringer her hjemme i hus. Det er ganske rart, men føles ganske fantastisk også. Jeg har lenge snakket om at vi en dag drømmer om å kunne bære samme navn alle sammen, og det gjør vi faktisk akkurat i dette øyeblikk. Det å bytte navn i seg selv er en ganske stor ting, men som overraskende nok er veldig, veldig enkelt. Jeg tror ingen av oss var helt forberedt på hvor fort det skulle skje. Men nå har det altså skjedd!

Nå er vi alle en stor familie her, og vi er og blir familien Rasmussen. Det er et navn som jeg føler eierskap til, og som jeg føler er oss. Jan har alltid vært en del av oss, men vi hadde et stort ønske om at vi som lever sammen hver dag, og som er så glade i hverandre, skulle få bære samme navn alle sammen. Jeg vet at det ikke bare var en lett avgjørelse for Jan å endre etternavnet, for jeg vet samtidig at det er et navn som betyr mye for han. Det er et navn som jeg vet han har en drøm om at skal bæres videre en gang i fremtiden, og kanskje ender vi opp med det navnet senere i livet.

Men nå er det altså offisielt, vi er familien Rasmussen, og jeg synes det er fantastisk gøy å for første gang ramse opp navnene våre sammen, Anna Rasmussen, Michelle Rasmussen, William Rasmussen, Lucas Rasmussen, og vårt nyeste medlem Jan Rune Rasmussen! Og hvem vet, kanskje blir vi enda en liten Rasmussen om ikke alt for lenge!

KOMMER TIL Å SKJE FLERE DRAP HER

Ferieidyllen her på sørlandet er som mange av dere sikkert vet forstyrret av en forferdelig drapssak fra Sørlandssenteret denne uken. Fire barnedrap på tre år sitter vi igjen med her nede, og jeg merker jo selv hvordan alle disse sakene berører lokalsamfunnet her. Det føles både håpløst, trist, men ikke minst føles det skummelt ut. Helt ærlig, det føles faktisk overhodet ikke bra. Først blir jeg nyskjerrig og kanskje litt redd når nyhetene først tikker inn om ting som skjer i nærheten av der jeg bor. Så kjenner jeg at jeg blir trist, før jeg i dag kjenner at jeg både blir sint og ikke minst sitter med en del spørsmål.

Det er ikke typisk meg å blande meg inn sånne type saker overhodet. For det første vet jeg at mange blir provosert når ufaglerte uttaler seg om så vanskelige ting som drap. Og for det andre synes jeg sjeldent det er en god ide at bloggere eller offentlige personer blander seg inn i ting de ikke har noe med. Men samtidig sitter jeg med et behov for å få noen svar, og jeg lurer fælt på om andre også sitter med de samme spørsmålene. Det er først og fremst der jeg føler at jeg sitter med et ansvar, og når jeg sitter med den stemmen jeg har, så har jeg et behov for å bruke den. Jeg er også en mamma, som er bekymret for mine egne barn. 

For hvordan kan det egentlig skje, igjen? Fire drap begått av barn i Agder, på bare tre år? Hvorfor skjer det? Finnes det virkelig ingen virkemidler som kan hindre det? Og hvor mange ganger må det skje før det kommer lovendringer? Det som overrasker meg mest, er vell at det i denne siste saken kan virke som om at dette ikke kommer som noe sjokk på de som har kjent til tilstanden til denne 15-år gamle jenta. 

Etter hva jeg forstår handler det i hovedsak om at det ikke finnes noen hjemmel i loven som gjør det mulig å hindre unge mennesker som er i stand til å gjøre noe sånt. Det har vært mye skriverier de siste årene om både beltelegging i psykiatrien, og strafferammene for barn under 18 år, og jeg skal ikke sitte her å foreslå noe som helst. Men akkurat sånn som det er nå, så føler jeg som en helt vanlig innbygger i Agder at det i alle fall må gjøres noe drastisk for at jeg skal føle meg trygg her nede. For akkurat her og nå, så føler jeg nærmest at det ikke er trygt.

Så lurer jeg jo veldig på om det er flere her i nærheten som er i stand til å begå så alvorlige hendelser. For da føler jeg som innbygger at jeg har krav på å få vite om det. Og ikke minst håper jeg at de som eventuelt vet noe i så fall gir beskjed dersom det faktisk er slik at de ikke har gode nok virkemidler. Trist og uforståelig er i alle fall disse sakene uansett, og jeg håper virkelig at dette var siste gangen.. 

HER FLYTTER VI NÅ!!

I dag våknet vi opp til ett skikkelig regnvær på sørlandet. Det er ikke akkurat mye som minner om sommerferie i dag. Når jeg ser utover stuevinduet og utover skjærgården, er det bare hvitt og tåkete. Jeg kjenner at det blir lettere å flytte etter helgen, om dagene hjemme skal være slik frem til vi flytter. Vi har nå kun hatt sommervær de siste ukene, så jeg bør vel ikke klage på en dag med ufint vær. Jeg håpet vel egentlig bare å kunne nyte Søgne sin sommer-skjarm før vi nå flytter her i fra.

Nå begynner ett nytt kapitel for oss. Denne gang setter vi kursen inn til Oslo!! En stor forandring fra en liten plass på landet til plutselig mitt i Oslo, men jeg tror forandringene likevel ikke blir for store. Vi har funnet oss en fin plass og bo, og flytter inn med barna 2.august. Dagen før skal Jan og meg reise inn til Oslo med flyttelass, og gjøre det lett for oss å bare starte hverdagen med en gang når vi henter med oss ungene dagen etter. Det er mye som skjer for oss i høst, og jeg gleder meg til å ta dere med på enda en reise i livet vårt! 

Vi skal flytte veldig nært Oslo sentrum, samtidig som det er på en plass hvor trikkene ikke kjører rett utenfor vinduet. Det er mulig til å gå mye tur uten for mye trafikk akkurat der vi har funnet oss en plass. Helt perfekt plassering for oss. Hvorfor vi har endt opp i Oslo, kommer jeg tilbake til i løpet av kort tid, når jeg har lov til å røpe det! Jeg gleder meg som et lite barn til å fortelle dere alt! 

JEG HAR TUSEN TING Å RØPE FOR DERE!

Denne uken er det mye som skjer i livet mitt, og så utrolig mye jeg har lyst til å røpe og fortelle dere om. Alt fra bryllupsplanleggingen, hva som skjer denne høsten, boklansering, og flytting. Først og fremst så må jeg dessverre si at jeg ikke kan røpe alt helt enda. Jeg må sitte på pinebenken litt til før jeg får lov til å røpe noe som helst. Nå som det nærmer seg med stormskritt, så er det vanskeligere og vanskeligere og ikke fortelle dere noe. Eller, for min del syns jeg det er vanskelig å ikke snakke så mye om det generelt. 

Når det kommer til boken min, begynner den å ta skikkelig form. Jeg fikk tilsendt den siste utgaven av boken tidlig denne uken, og planen den neste uken er å lese gjennom hele boken min nok en gang, for å rette, og se at alt stemmer og kanskje til og med ta bort og legge på. En bok krever mye lesing. Men snart er den helt klar til lansering, og da kan jeg ærlig innrømme at det blir deilig å lene meg tilbake uten å lese min egen historie flere ganger, men å la alle andre som vil stå for lesingen. 

Selv om jeg må innrømme at det er spennende å lese, spesielt fra livet mitt før mammarollen, og bloggen. Den finnes en person i boken som ikke bloggen er blitt kjent med. Den Anna som formet meg, var en helt annen person enn den jeg er i dag. Det er lett og forstå i boken min, og det er lett å bli kjent med den Anna som gjorde at valgene mine ble som de ble. Hvor får jeg styrken min fra når jeg er nede? Hvorfor var sex et tema for meg så ung? Hvem var jeg som et barn? Hvem er jeg i dag? Alle nysgjerrige skjeler der ute, kan få alle svarene om mitt liv i denne boken. 

Boken min kommer ut til høsten, og nærmere dato for det får jeg vite i løpet av neste uke, så det blir utrolig spennende. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å ha boken skikkelig i en ferdig laget bok. Jeg kommer til å føle på en virkelighet først da, om at historien min skal ut i det åpne. Frem til det kommer jeg til å være veldig travel med annet, så tiden kommer nok til å gå utrolig fort frem til boklanseringen nå for min del. Om dere har noen spørsmål i forhold til boken min, er det bare å spørre. Jeg deler gladelig noen snikutdrag!! 

FÅ DAGER IGJEN TIL VI FLYTTER!

Nå er vi kommet oss hjem igjen til Norsk jord, og er snart klar for et helt nytt kapittel i livet vårt. Det er kun en uke igjen til vi flytter, og denne uken skal vi bruke til å bli klare til store forandringer. Dagen i dag har vi brukt på å nyte det å være hjemme igjen. For uansett hvor mange ganger vi flytter på oss, så fant vi fort ut at dette er vårt hjem. Etter to intense uker med ferie, tror jeg det var godt for alle å komme hjem og sove i egne senger i natt. Vi landet i Kristiansand i går kveld, og jeg tror jeg kan snakke for alle sammen når jeg sier at det var godt å komme hjem! 

Om akkurat en uke tar vi med oss sengene våre til en ny plass. Hvor vi skal, skal jeg komme tilbake til i løpet av denne uken. Mitt fokus denne uken blir å få pakket, og ikke minst vasket ut av huset. For selv om vi ikke selger huset, så er det fint å rydde oss helt ut likevel. Vaske ut av kjøkkenskap, tømme klesskap ordentlig, og ja, flytte oss videre. Jeg begynte å vaske huset skikkelig før vi reiste på ferie. Jeg må innrømme at det var en drøm å komme hjem til helt nyvaskede kjøkkenskap og dører. Det er jo ikke akkurat det jeg prioriterer å vaske daglig til vanlig, akkurat. 

Planen for flyttingen er at Jan og meg reiser inn med fly på mandag, med ett flyttelass. Så dagen etter kjører vi hele gjengen. En full bil, med en veldig klar og spent familie. William har begynt å skjønne flyttingen mer og mer, og plutselig når han våknet i dag, så lurte han på om vi ikke skulle dra snart. Vi gleder oss hele gjengen til nye eventyr, samtidig som det er godt å kjenne på følelsen at det er her hjemme vårt er. Det er godt å ha en plass å forbinde med sitt barndomshjem, og nettopp det, er her i Søgne for mine små. 

JEG KAN IKKE EIE TRE HUS

I en alder av 21 år, så sier det seg nesten selv at det ikke er normalt å eige eget hus. Nå har jeg vært så heldig å få muligheten til å allerede sitte med to hus. Det ene eier jeg fult og helt alene, mens det andre eier jeg 50/50 sammen med Jan. Jeg vil likevel si at jeg har vært utrolig heldig som har fått den muligheten. Nå er jeg kommet i en situasjon der jeg plutselig tenker at feire i utlandet er noe vi trives godt med, og at en egen plass hadde gjort reisene mer behagelig for oss. 

Jeg har fått tre barn som jeg er evig takknemlig for, samtidig som tanken på flere i fremtiden er der. Vi trenger plass, og vi trenger å komme ned til noe vi kjenner til. Vi trenger en barnesikret plass, samtidig som et uteområdet, og en plass der vi kan ta med oss venner og familie på tur. Vi trenger også rom til at barna om ikke så mange år også kan ta med sine venner. Når det ikke blir lengre mulig å få plass på et vanlig hotellrom for oss med barna, så kjenner jeg på et veldig stort ønske om å fremdeles ville gi barna mine litt privatliv, selv om vi blir flere i familien. 

Poenget mitt er vel kun at når jeg har mulighet til å velge mellom å få et feriehus og skape minner med mine, eller å ha et hus i Stavanger som leies ut og ikke blir brukt, så blir valget for min del veldig enkelt. Jeg er spontan, samtidig som jeg har sterke meninger om hva jeg ønsker i livet. Alt jeg vil mens jeg fortsatt lever, er å være en person som var tilstede og skapte opplevelser og tradisjoner, som kanskje mine barn ønsker å føre over på sine egne barn i fremtiden. Om vi skulle kjøpt et feriehus nå, så ville jeg at dette skulle bli gammelt med oss.

Jeg har tenkt at jeg ikke ønsker å ha tre forskjellige hus nå. Jeg føler ikke jeg har tid, eller mulighet til å ta vare på alle samtidig. For alle boliger må tas vare på, samtidig som jeg ikke har penger eller samvittighet til det. Om feriedrømmen min skal bli virkelig må jeg selge huset i Stavanger, om jeg skal ha samvittighet til å kjøpe et nytt. I alle fall om det er det drømmehuset jeg har funnet. Det koster faktisk halvparten av Stavanger-huset mitt, og da vil jeg føle at jeg har gjort noe bra. Kjøpt et feriehus, samtidig som jeg sitter igjen i pluss. 

JEG HAR FUNNET DRØMMEHUSET

Wææ, nå har jeg funnet drømmehuset mitt. Uten tvil et hus som passer oss perfekt, med både stor nok plass, beliggenhet og ikke minst hva det skal brukes til. Jeg har lenge ønsket å realisere Kypros-drømmen min, og kanskje dette huset er nøkkel min inn til å gjøre tanker om til virkelighet. Dette huset ligger i strandlinjen med havutsikt til alle kanter. Det har en stor tomt, og ikke minst, mange soverom. Perfekt til oss alene, og sammen med venner eller familie. Planen er jo å bruke det til korte og lengre ferier. Wii, skal vi kjøpe det?

HJEMMESKOLE ELLER IKKE, MICHELLE ER SKOLEJENTE

Nå har vi akkurat våknet opp til vår siste dag på Kypros i år. For å være helt ærlig tror jeg nesten jeg allerede nå kan si at det ikke blir noe Kypros-tur på oss neste år. Eller, det tar jeg tilbake. Det kan jo hende at vi ønsker å ta en liten uke pause med bryllupsplanlegging og alt som skjer, og drar på en tur ned hit. Med bryllup i utlandet, bryllupsreise og alt så vet jeg allerede nå at det kommende året blir hektisk. Selv om ikke alltid hektisk trenger å være noe negativt. 

Den siste dagen her nede har jeg store planer om å ta Michelle med med på en liten jentetur til nabobyen i dag. Vi skal handle litt i en butikk som jeg har vært i selv hundrevis av ganger som liten. Min tanke med å ta henne med dit i dag, er for å kjøpe inn litt skolesaker, for det har de blant annet mye av her. Selv om det ikke er så mye hun trenger med tanke på alt man får på de norske skolene, men noe er gøy å ha liggende hjemme. Noen notatbøker, ekstra blyanter og viskelær, perm til løse ark som blir krøllete i ranselen. 

Michelle har allerede valgt ut sin egen skole ransel, og den ble lagt fra hva jeg hadde sett for meg. Jeg syns det er fint å se at Michelle har egne meninger og ønsker om hvordan ting skal være, og kanskje jeg også får meg noen overraskelser i dag. Der vi skal i dag, har de alle forskjellige utseender og motiver på alle tingene. Jeg kommer til å vise Michelle hvilket «merke/bamse» jeg alltid valgte som liten. Kjenner jeg henne rett, så kommer hun til å velge noe helt annet. 

 Vil bare minne igjen om at annet som har med Michelle og skolestart, ønsker jeg å holde privat, da dette ikke er en del av bloggen eller mitt liv i det offentlige. Jeg vet at mange lurer, gjerne egentlig media mest, men dette er en sak som ikke blir kommentert fra min side. Det har vist seg å være alt for mange meninger og tanker rundt dette, og derfor velger jeg å tie. En ting er sikkert at dette er mitt barns private liv, og det ønsker jeg ikke å dele. Jeg kan fortelle mye om mitt liv, men her går min strek for hva som er greit å dele og ikke. 

DETTE MÅ JEG GJØRE

Nå har jeg vært på Kypros flere ganger i mitt liv enn jeg har tellingen på, og etter så mange turer ned hit, så kjenner jeg at det er ting jeg ikke kan reise her i fra en ferie uten å ha gjort. Jeg har mye av minnene mine fra hjembyen, som er Limassol. Samtidig som de siste årene og minnene mine har blitt laget i Ayia Napa. Jeg trives godt både den ene og den andre plassen, og denne ferien har jeg prøvd å få frem mine fine minner fra Limassol, og gjenskape dem her vi har vært denne gangen, sammen med mine barn. 

Det er utrolig mye fint å gjøre på Kypros, enten det er som unge eller eldre par, familier med store eller små barn. Det er ikke bare en stor festplass som veldig mange forbinder med når de hører Ayia Napa. Selv om det selvfølgelig har et stort område der denne festplassen er, der det er perfekt for jentegjenger og guttegjenger å dra på tur også. Men denne plassen trenger man hverken å gå gjennom, eller gå innom om man ønsker å holde seg borte. Det er ikke fest plassen jeg tenker på når jeg ønsker å ta med min småbarnsfamilie hit. 

1.Spise ute på restaurant: Selv om vi har bodd på All Inclusiv på hotellene de to siste årene vi har vært på Kypros, har jeg en rekke restauranter jeg må innom for å være fornøyd med turen. Jeg har opp mot fem plasser jeg har lyst til å spise middag i Ayia Napa før jeg reiser hjem. Denne turen har vi faktisk kun spist på tre av plassene foreløpig, så det blir mye mat de neste dagene før hjemreise. 

2.Gå innom huset mitt: Jeg må gå i gata der jeg bodde i 2015, hver eneste gang jeg er nede på Kypros. Det er litt rart, men det har jeg faktisk gjort lenge før jeg flyttet dit selv. Jeg har alltid likt de husene, og jeg husker tilbake i 2011, når jeg så de for første gang, at jeg sa at jeg skulle bo her en dag. Det er veldig rart, men den plassen betyr så forferdelig mye for meg. Jeg angrer veldig mye på at jeg flyttet hjem før jeg skulle, for hadde Jan flyttet inn med meg der, så tror jeg at vi hadde hatt et veldig fint opphold. 

3.Tivoli: Ingen Kyprostur, uten en eller fem turer innom tivoli i Ayia Napa. Det er kjempegøy for alle aldergrupper, og til og med Lucas kan storkose seg inne i gratis lekeland. Der liker de to store også seg. Ellers trives Michelle og William kjempe godt i karusellene, jeg skal ikke lyve, det gjør jo jeg også. Denne turen har vi vært der flere ganger, til og med har Jan og meg vært der alene og tatt en karusell og to selv. Det er godt å være litt barnslige vi også. Karuseller er det gøyeste jeg vet. 

4.Spise mini donuts: Ja. Jeg er helt forelsket i mini donuts, selv om jeg ikke en gang like donuts. Jeg tar alltid på sjokolade saus og farge-strøssel, så håper jeg at ingen andre har lyst på, så jeg får spise dem i fred. Neida. Hele gjengen sloss jo om hver bit, så det ender som regel med at vi må kjøpe to og dele. De er helt fantastiske. Et lite tips, noen plasser koster de mindre enn andre. Den meste jeg har funnet var på 5,50 euro, mens den minste jeg har sett er på 2,50 euro (for 12 mini donuts). 

5.Badeland: For alle første gang etter at jeg fikk barn, tok jeg med Jan og barne til badeland i Ayia Napa. Jeg er vant til å gå mye i badeland selv som liten i Limassol, og hadde et stort ønske om å videreføre dette på mine barn. Badelandet på Kypros er noe helt annet enn det man kan finne i Norge. Jeg vil faktisk anbefale alle å ta en dag der om dere er her en gang. Dette også er en plass som passer store og små i alle aldre. Jan og meg kunne godt der for vår egen del, samtidig som det var fantastisk opplegg til de minste barna. 

JEG FIKK BARN FOR TIDLIG

I dag har vi hatt en kjempedag i badeland alle sammen, eller, faktisk bare fire av oss. Meg, Jan, William og Michelle tok turen til WaterWorld i Aya Napa. Lucas har vært igjen her sammen med bestemor og bestefar, mens vi har hatt hele dagen i badeland. Faktisk lot vi alt være igjen her hjemme, og hadde verken med oss mobiler eller kamera. Vi har rett og slett løpt rundt i sklier og badebasseng gjennom hele dagen, og nå har vi akkurat hatt en fortjent formiddagshvil.

Det blir lange dager både for store og små her nede, og nå er det ikke mange minuttene før vi skal få i oss litt middag. På forhånd var jeg spent på hvordan barna ville takle både mat og varme, men alle tre har holdt seg friske og raske hele ferien gjennom. Jeg kjenner at en dag som i dag er fantastisk deilig av og til, og det er kanskje disse dagene både meg og Jan virkelig får kjenne på barnet i oss. Vi er tross alt ikke eldre enn at vi kunne gått i vannland kun for vår egen moro.

Jeg elsker følelsen av å skape minner sammen med barna, og ikke bare for barna, om dere skjønner hva jeg mener. Det er ingen hemmelighet at man velger bort et vanlig «ungdomsliv» ved å få barn så tidlig, og mange får nok også barn for tidlig. Mange har også ment at jeg fikk barn for tidlig. Men det handler nok mer om hvorvidt man er klar for å gi slipp på det typiske ungdomslivet som involverer fest, alkohol, og ingen forpliktelser. Er man moden nok til å velge bort de tingene, så må jeg innrømme at det kan være helt fantastisk å være forelder i ung alder.

Alt i alt har vi hatt en fantastisk dag i badeland, og løpt rundt som fire barn hele gjengen. Her er det såpass mange som ikke aner hvem vi er, så jeg vil tro at mange har trodd vi har vært fire søsken som var sluppet løs i badeland! Eller, i alle fall tre av oss! 

DU ER IKKE PAPPAEN HENNES

Først og fremst hadde vi en super bursdag i går, og tilbragte dagen sammen på stranden før vi gikk ut og spiste både middag og kake på kvelden. Alt i alt en flott feiring av verdens beste jente. De tre siste dagene har virkelig vært fine her nede, og nå satser vi på at våre siste dager her blir like bra. Været har vært perfekt hver eneste dag, noe som det egentlig alltid har vært når vi har vært her. I tillegg var det godt for meg og Jan og få skrevet ned noen tanker rundt det at Michelle nå er blitt 6 år gammel, og mimre gjennom alle opplevelser vi har hatt med henne gjennom disse årene.

Men likevel måtte noen lage storm i vannglass etter siste innlegg på bloggen i går. Et innlegg med fokus på forholdet mellom en pappa og datteren hans ble vridd rundt i alle mulige retninger, og endte opp med masser av kommentarer fra mennesker som ikke aner noen ting om hva de snakker om. "Du er ikke pappaen hennes, hun har allerede en pappa" eller kommentarer som "Hun har ikke kontakt med barnefar, så da er Jan eneste pappa" Ingen av de påstandene er riktig i det hele tatt, og hverken Jan eller barnefar fortjener noe som helst av den kritikken. 

Jeg kommer ikke til å utbrodere noe mer om forholdet mellom oss, fordi det er en privatsak som angår de andre, og ikke bare meg. Men at hun ikke har kontakt med barnefar stemmer ikke, og det stemmer heller ikke at Jan ikke er pappaen hennes, for det er han. Så om det skal fortelles noe mer om forholdet mellom oss alle, så gjør vi det sammen alle tre. Og frem til det så synes jeg at folk bør holde seg for gode til å legge seg opp i den saken i det hele tatt. Michelle har mange venner rundt seg, og det er det viktigste.

TIL MICHELLE FRA PAPPA

Kjære Michelle, jeg møtte deg for første gang da du bare var et år gammel, og synes allerede den gang at du var den skjønneste skapningen på jord. Mamma hadde fortalt meg mye om deg, og jeg husker jeg var spent på å møte deg en ettermiddag i 2013. Der og da visste jeg lite om at jeg du en gang skulle bli en så stor del av livet mitt. Du fartet rundt i huset med en rosa dukkevogn, og akkurat som du er den dag i dag, så var du supergira på å vise den frem til meg. Jeg har egentlig aldri hatt små barn rundt meg, så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle bidra i leken, men selvstendig som du er, lærte du meg raskt veldig mye.

Siden den gang har vi feiret mange bursdager sammen, og vi har tilbragt utrolig mange timer sammen. Vi har flyttet sammen. Vi har opplevd mange ferier sammen, vært mange ganger i Kypros sammen, vært i Legoland, og en million ganger i Dyreparken. Vi har egentlig funnet på utrolig mye gøy sammen, og selv om du noen ganger synes jeg kan være litt plagsom, så vil jeg du skal vite at jeg elsker å være med deg, jeg elsker å leke med deg, og jeg elsker at jeg får lov til å kalle deg min.

Jeg er utrolig takknemlig for å få være en del av livet ditt, og jeg vil at du skal vite at jeg virkelig skal gjøre alt jeg kan for at alle dine små og store drømmer skal gå i oppfyllelse. Jeg lover å være der for deg når du trenger meg, og ikke minst når du ikke trenger meg. Det er tross alt hverdager det er flest av, men en hverdag med deg er aldri kjedelig. Jeg vet at mamma synes det er litt skummelt at du blir så stor, så du må love meg en ting. Aldri slutt å være deg selv, aldri slutt å tøyse, aldri slutt å si hva du mener. For vi elsker den Michelle vi er så heldige å få kjenne. Den som alltid har et gullkorn på lur, og den som har den mykeste og beste klemmen i hele verden.

Og husk, selv når du blir større og har en pappa som kanskje er litt teit og overbeskyttende, så elsker jeg klemmene dine! Gratulerer med dagen skatt! 

-Jan

GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN, MICHELLE!

For seks år siden møttes vi for aller første gang. Du var så liten, og så perfekt. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde skap det lille vesenet jeg satt med i armene mine. Jeg var ung og usikker, men du gjorde meg likevel så trygg. Med dine 2,9kg og ditt lille hjerte klarte du å få meg til å føle meg elsket. Du viste meg for seks år siden hva kjærlighet er og hva kjærlighet betyr. Jeg har aldri elsket noen før jeg forelsket meg i deg, min lille Michelle. Siden første stund var det oss to. Vi var et team, og vi hadde hverandre. 

Jeg var sikker på at hvis vi to hadde hverandre, så trengte vi ingen andre i denne verden. Du var mitt alt, og jeg elsket det høyere enn livet. Det var oss to lenge. Og på mange måter så føler jeg fremdeles at det alltid vil være noe unikt mellom oss. Et mor og datter forhold som ingen kan komme mellom eller ta fra oss. Bestevenner som alltid er der for hverandre. Du er min lille engel, og for meg så vil du alltid være min lille helt. Du forandret livet mitt, og gav livet mitt en mening.

Nå seks år senere kan jeg stå like rak i ryggen og fortelle deg det samme. Du er grunnen til at vi har skapt en familie. Uten deg hadde jeg nok aldri visst hva kjærlighet er. Du har lært meg mye, og mye mer enn du noen sinne vil forstå. Du har lært meg hva rettferdighet er, og hvordan man ikke skal tillate andre mennesker å behandle oss. Du har lært meg rett og galt. Du har lært meg å vise omsorg og tilgi andre mennesker. Du har lært meg å si unnskyld, og viktigst av alt, du har lært meg å være enn mamma. 

Tusen takk Michelle, for den fine gaven du har gitt meg. Mamma skapte deg, men du formet livet likevel på så mange fine måter. Tusen takk for de seks årene vi har hatt sammen, og jeg gleder meg til de årene vi har foran oss. Vennskapet vårt blir sterkere for hver eneste dag, og jeg er så takknemlig for den fine, snille jenta du er blitt. Gratulerer så mye med seks års dagen, vennen. Mamma elsker deg himmelhøyt, og jeg gleder meg masse til å gjøre dagen din perfekt! 

Se alle bildene fra bursdagsselskapet HER! 

HVA SKAL JEG MED EN UTDANNELSE?

I de siste ukene, og ikke minst i går har jeg snakket en del om tankene mine rundt det å få flere barn i fremtiden. Jeg har skrevet mye om drømmene om enda en liten jente i hus, og blant annet spurt litt om råd og tips på hvordan vi faktisk får en jente. Mange gode tips har rent inn, men aller størst har skepsisen og bekymringene vært hos mange, noen har til og med gått så langt at de sier at jeg ikke bør få flere barn. Jeg forstår at det sikkert er like mange meninger om saken som det er lesere, og meninger er alltid lov å ha, men når noen begynner å argumentere for at jeg ikke bør få flere barn, da har man bommet fullstendig.

Jeg har blant annet fått diverse råd om at jeg blant annet bør få en utdanning og en fast jobb, og da lurer jeg fælt på hvordan barna skulle være tjent med en mor som er borte halve dagen og i tillegg tjener mindre penger. Og neida, jeg sier ikke at det er negativt, jeg er den første til å heie frem kvinner som både tørr å satse innenfor næringsliv og utdannelse. Men jeg driver allerede et selskap, og inntekten min har jeg skrevet om før. Jeg tror de aller fleste vet at jeg både har mer penger, og mer tid til barna mine en gjennomsnittet, og det er jeg utrolig takknemlig for!

Jeg synes det bare er helt utrolig at andre skriver offentlig hva de tenker om en sånn type sak. Jeg forstår at andre har meninger om det, og jeg har også hatt meninger om både unge og eldre foreldre, men jeg sier det jo ikke til dem? Jeg kjenner dem jo ikke, og jeg aner ikke hvilket privatliv de egentlig lever. Skulle jeg liksom gått bort til to foreldre i midten av førtiårene og fortalt jeg jeg ikke synes de skal få flere barn, fordi de ikke klarer å være aktive nok? For alt jeg vet kan de være toppidrettsutøvere begge to.. 

Poenget mitt er. Dere skal ha lov til å både dømme meg, og ha tanker om hvordan vårt liv egentlig er, men man trenger ikke alltid blåse ut det man har i fantasiverden sin. Husk at vi også lever et liv som ikke synes på bloggen, og spesielt barna. 

TELEFONEN OM AT BARNET DITT ER LAGT INN PÅ SYKEHUS

Vi teller ned dager her nede til Michelle sin store bursdag som er i morgen. Hun gleder seg så mye til å endelig bli 6 år. Det skal vi selvsagt feire med litt kaker og litt ekstra oppmerksomhet rundt bursdagsbarnet. Jeg husker utrolig godt hvordan denne dagen i fjor ble brukt. Michelle og meg var nemlig i Oslo på jentetur, for vi skulle på sommertid på tv2. Det var så utrolig koselig å bruke dagen sånn selv om vi fikk en dum telefon hjemmefra på vei hjem. Det verste en mamma kan få høre er at et barn er havnet på sykehus, og denne dagen i fjor ble William lagt inn på sykehus, og natten til Michelle sin 5 års dag ble der. I år håper jeg virkelig at vi kan våkne opp friske alle sammen. Og foreløpig ser det ut til at vi får en helt fin dag i morgen. Her er et tilbakeblikk på sommertid-sendingen med Michelle. Håper alle nyter fine sommerdager! 

SLIK LAGER MAN EN JENTEBABY!

 

For et par uker tilbake skrev jeg et innlegg der jeg fortalte at jeg på mange måter har utrolig lyst på en liten jente. Tanken på å få enda en Michelle, enda et lite skjønt rosa vesen gjør meg helt babygal. Nå er det faktisk 6 år siden sist jeg bar frem en jente, og jeg klarer virkelig ikke slå meg til ro med at det skal bli den eneste. Vi har snakket en del om det her hjemme, og jeg tørr med 90% sikkerhet si at vi ikke er ferdige. Spørsmålet er egentlig mer når, enn hvis.

Sist jeg skrev at jeg drømmer om en liten jente, spurte jeg etter tips og råd for hvordan man lager et sånt mirakel, og det rant inn masser av gode tips. Og jeg kan love vi skal prøve alt sammen! Jeg er veldig åpen for flere tips og triks, men først tenkte jeg å dele noen av de crazy rådene jeg har fått av dere lesere. Her er fire tips jeg har plukket ut! Har du noen flere?

  1. Ha sex et par dager i forveien før eggløsning.
  2. Dropp orgasmen, riktignok for jenter, haha!
  3. Send mannen i en varm dusj før samleie.
  4. Spis kylling, blåbær og masser av ris!

JEG LIKER Å VÆRE ANONYM

annonse

Nå har vi vært her nede i en uke akkurat og til kvelden venter det oss et besøk som sitter på fly akkurat nå. Det har vi gledet oss til. Planen vår i dag er å sette kursen mot stranda. Vi kan vel innrømme at vi ikke har vært mer enn en dag på stranda etter at vi kom ned, så det er vel på tide med litt forandring fra bassengkanten for både store og små. Jeg har lest på nettet faktisk, og funnet frem de fineste strendene i nærheten. Den fineste som jeg syns er jo uten tvil Nissi, men den ligger et godt stykke unna, så vi har valgt en annen fin, som jeg også har vært på flere ganger før.

For meg er det nesten viktigere at stranda ligger litt for seg selv. Tro det eller ei, men jeg er veldig glad i å være «alene i verden» om det er mulig å si det som blogger. Kanskje veldig rart, men jeg liker å være helt anonym. Poenget mitt er at jeg får litt den følelsen når jeg tar med familien min på en strand som det er veldig få mennesker på. De fleste strender er jo som regel fylt med turister, mens den vi skal på i dag ligger veldig gjemt, så jeg håper å kjenne litt på den følelsen i dag.  Det blir gøy å ta med barna tilbake der og vise Jan denne plassen for aller første gang! 

DETTE TJENER JEG PÅ AT DU KLIKKER INN PÅ BLOGGEN MIN!

Det er vell svært lite som engasjerer like mye som penger, og kanskje spesielt i bloggverden er det stadig et tema som tas opp. Jeg vil si det er ganske misforstått hvordan en inntekt og en blogg snakker sammen, så jeg tenkte å klarere opp i noen enkle ting. Jeg ser nemlig stadig vekk at enkelte «troll» i kommentarfeltet slenger fra seg litt dritt, så blir de konfrontert med at de bør lese innlegget, før de igjen svarer at de ikke har tenkt å sponse noen ussel blogger ved å klikke seg inn.

Så til deg som er redd for å «sponse» bloggere med klikket ditt, kan jeg berolige deg med at du sponser meg mye mer ved å sende meg en panteflaske i postkassen, vell og merke bare et par ganger i året. Selve klikket ditt tjener jeg mikroskopisk lite penger på, og uten andre inntekter rundt bloggen hadde det vært mer lønnsomt for meg å ta en helt annen jobb enn blogger. En rask hoderegning vil anslå at jeg tjener ca 1 krone i måneden på ditt besøk, dersom du går inn hver dag. 

En annen misforstått ting er hva som blir sponset eller ikke. Mange tror at en stor blogger kan fly og bo hvor man vil, uten å måtte betale for det. Det stemmer i alle fall ikke for min del. Jeg betler for fly og hotell på vanlig måte når vi er ute og reiser. Ikke har jeg sponset bil, og ikke har jeg sponset hus eller hytte. Ikke en gang betacarotenen eller barberhøvlene mine er sponset på noen som helst måte. Som blogger er det først og fremst større samarbeid med kjente merkevarer som gir inntekter, i tillegg til at man kan hente inn litt penger via affiliatesamarbeid.

Jeg ser veldig mange bruker begrepet «clickbait» for tiden, og jeg mistenker at ganske mange ikke helt vet hva det betyr. Overskriftene mine har alltid en sammenheng med innlegget det ligger til, men jeg lager de ofte på en måte som enten skal provosere eller engasjere. Det handler mer om hvordan jeg blogger, og hvordan jeg legger opp innleggene mine her. For meg er det viktig å gi av meg selv, samtidig som jeg ønsker å legge til rette for at folk skal kunne diskutere og ikke minst la seg engasjere over hva jeg skriver. Så for de av dere som tror at det kanskje handler om penger, så gjør det ikke det. Jeg ønsker kun oppmerksomheten din, i mine innlegg. 

PÅ DENNE TUREN ER JEG TROFAST

annonse

Tidligere i sommer var vi på en romantisk tur til Roma, da jeg plutselig kom med et innlegg om at jeg ikke var trofast. Denne turen ville jeg ikke være like dum. Jeg har derfor husket å pakke med meg det viktigste for meg på hele turen.En ting som er dyrt og unødvendig å glemme å ta med seg, men som må erstattes om den glemmes, er barberhøvelen. Jeg har vært ekstremt nøye med å ikke kjøpe masser av forskjellige høvler ut av det blå, og har som jeg har sagt tidligere vært ivrig Shai-bruker i snart fire år nå!

Shai ble jeg introdusert til via en venninne, og siden den gang jeg startet tilbake i 2013 har jeg spart tusenvis av kroner på forsendingene fra Shai. Og i tillegg har jeg sluppet de unødvendige og dyre turene på butikken for å kjøpe nye høvler stadig vekk. På denne turen er jeg derimot trofast mot min favoritt, og har tatt med høvlene mine hjemmefra. Faktisk, når jeg bodde her nede hadde jeg med en hel ekse med Shaihøvler fra Norge, som jeg brukte under hele oppholdet på Kypros i 2015. 

Jeg mener det er to ting man bør være trofast mot for sin egen del, det er kjæresten og barberhøvelen! Så, til de av dere som ikke har testet den enda, så anbefaler jeg på det sterkeste å prøve høvelen, og akkurat nå kan du det, uten å måtte betale for den! Det eneste du betaler for en prøvepakke er 79,- i porto. Senere 368 kr inkludert frakt per pakke. Da får du en hel Shaibox tilsendt, til en verdi av over 300 kroner! Se alt du får, og bestill din prøvepakke HER! (annonselink)

DERFOR ENDRET VI BRYLLUPSDATOEN

Uansett hvilken tid på året det er eller hvilket år det er snakk om, så står livet mitt aldri stille. Jeg vet ikke om det har med personligheten min å gjøre eller om det har med antall, eller bare livssituasjonen min generelt. Det er alltid nye ting som skjer, og som regel så er det mye samtidig. Nå er det flytting og nye prosjekter, samtidig med bryllup som vil være tema det neste året. Vi holder for øyeblikket fremdeles på med gjestelistene og save the date som snart skal sendes ut. 

I starten av august blir også selve invitasjonene laget klar for å sendes ut til høsten, og det er en kjempe spennende og morsom tid foran oss. Plutselig er det ikke et år til bryllupet vårt lenge, men det er faktisk kun noen måneder unna. Jeg kan vel røpe såpass at bryllup skjer fremdeles i 2018, men en god del kortere tid frem enn planlagt. Den egentlige datoen var satt til 07.07 med allerede leid lokalet på denne datoen. Nå er datoen endret, og samme lokalet er leid til den nye datoen som er satt. 

Grunnen til at vi endret datoen er faktisk på grunn av været. Uten at vi ønsker å røpe hvor vi skal gifte oss helt enda. Det er ikke i Norge, men vi må likevel tenke på vær-behold, og hva som passer drømmebryllup best. Jeg gleder med til de neste månedene med planlegging til bryllup. Det blir nok dessverre en veldig bryllupsplanlegging preget blogg etterhvert, så håper jeg dere vil være med på den reisen også gjennom livet mitt. Jeg gleder meg i alle fall veldig til å vise frem alt! 

INGEN VIL TRO JEG SNAKKER SANT

Jeg våknet kjempetidlig i dag. Ikke fordi at barna vekket meg, men fordi jeg faktisk hadde bestemt meg for å stå opp tidlig. Jeg gikk ut dørene 07.00 (gresk tid) og hadde retning mot treningsstudio. Jeg har aldri jogget frivillig noen sinne, men de tre siste dagene har jeg faktisk fått meg selv til treningssenteret hver eneste dag. Jeg er veldig stolt over meg selv, selv om det gjerne høres teit ut. Jeg er ikke den type jente som liker å sette av tid til å trene. Jeg har aldri prioritert det i min timeplan. 

Nå som jeg har tre barn, og kroppen min har gått gjennom mer enn gjennomsnittskvinnen så merker jeg at det krever mer fysisk aktivitet, om jeg skal ønske å spise akkurat det jeg vil, uten å legge på meg for mye. Jeg har aldri hatt noe i mot ett par kilo opp eller ned, og det har jeg fremdeles ikke noe i mot. Men jeg merker på vekten at den kun har gått en vei de siste to årene, og jeg tror ikke min siste graviditet har hjulpet noe til for å unngå at den stiger. 

Jeg skal være veldig forsiktig med hva jeg skriver om vekt, for jeg vet at jeg kan treffe veldig mange såre punkt hos mange av dere. Jeg vil derfor skrive tydelig at jeg overhode ikke syns jeg ser tykk ut, eller at det er noe i veien for å ha ett par ekstra kilo på kroppen. Poenget mitt er kun at jeg nå må ta vare på helsen min, nettopp fordi jeg ikke velger kosthold i forhold til hvor lite aktiv jeg er. Jeg har derfor satt av en time hver dag nå i ferien til å gå innom treningssenteret. 

Jeg vet ikke hvordan det er mulig å få mer energi etter å bli svett og utslitt, men det gir meg en sinnssyk energi-boost av å ha vært der. Jeg føler jeg kommer hjem igjen helt ferdig oppladd med tålmodigheten på topp igjen. Det er lov å si at det er deilig med en times pause når man har tre barn eller? Jeg syns i alle fall det er utrolig deilig å koble av litt, for å komme sterkere tilbake. Jeg tror bare det handler om å finne ut hva den lille pausen kan være. Litt tid til seg selv er viktig, uansett hvordan den brukes. 

TIL KYPROS FOR Å BLI!

Det er en dårlig skjult hemmelighet at vi skal flytte, og jeg har sett at flere spekulerer i om vi skal flytte ned til Kypros igjen. Flere ganger har jeg snakket om å eventuelt flytte ned igjen, og vi har vært åpne hele gjengen for at det er en liten drøm vi sitter med. Likevel er det ikke hit vårt neste stopp blir. Det passer simpelthen ikke inn i planleggingen vår, og vi vil heller ikke reise så langt vekk fra det nettverket vi har.

I tillegg er det mye spennende som skjer fremover og utover høsten, som vi ikke verken kan eller vil flytte fra. Derfor har Kypros vært utelukket i avgjørelsen om et nytt stoppested. Det forandrer derimot ikke drømmene våre om en egen plass her nede igjen, og jeg tror ikke jeg overrasker dere, eller meg selv, dersom vi kjøper oss enten et hus, eller et feriehus her nede.

Jeg har sett flere som har lurt på om vi har reist til Kypros for å bli, eller om det denne gangen bare er en ferie. Det er kanskje rart for mange å se for seg, men jeg kjenner denne plassen bedre en jeg gjør der hvor vi faktisk bor nå, og selv om jeg elsker Søgne, og setter enormt stor pris på mulighetene plassen gir for barna, så forandrer ikke det at Kypros er en del av meg.

Men denne gangen er det altså bare en ferie for store og små. En ferie jeg beskjedent må innrømme at vi fortjente alle mann her hjemme. Vi kjente det var nødvendig med en avkoblingsperiode nå før flyttingen starter fra 1.August, for da er det litt av et hardkjør som venter oss alle sammen! Vi er tilbake i Norge siste uken i Juli, og har èn uke på å pakke de siste tingene før vi flytter. Som jeg har skrevet tidligere har vi bestemt oss for å ikke selge huset i Søgne.

HELE FAMILIEN BYTTER NAVN

Vi har det helt strålende sammen her nede i varmen, og det er fantastisk å få tilbringe så mye tid rundt hverandre døgnet rundt. Nå som barnehage og hverdag er over for en stund, så føler jeg virkelig at tiden vi har sammen her nede gjør oss veldig, veldig godt. Det er allerede over et år siden sist vi var på Kypros, og det er så rart og se hvordan barna forandrer seg på den korte tiden. Siden den gang har vi blitt enda et medlem, Michelle blir snart 6 år, William har gått fra å være baby til å bli en selvstendig liten gutt, og sist men ikke minst er vi blitt forlovet. 

Jeg føler på mange måter vi er blitt en skikkelig fullkommen familie, med to stabile og tydelige foreldre, og tre helt nydelige barn. Det eneste som ikke er A4 må vell være at vi ikke har samme navn. Meg og alle barna heter Rasmussen, mens Jan heter Lossius. Meg og Jan har så vidt begynt å diskutere navnetradisjoner og hvordan vi skal løse etternavnkabalen når vi gifter oss, men har enda ikke bestemt oss for hvordan vi løser det. For meg har det hele tiden vært viktig at spesielt barna alle bærer det samme navnet, og det var derfor uaktuelt at Lucas skulle hette noe annet en Rasmussen.

Uten at det har vært noen problem for Jan, vel og merke. Nå som det kommer til giftemål og endring av etternavn, kan det plutselig se ut til at vi alle vil bære Lossius navnet også, eller kun det. Vi er selvsagt enda i tenkeboksen, men jeg tror hverken jeg eller Jan har noen store tanker eller spesielle ønsker om hva vi vil hete. Likevel har vi jo gjort oss noen tanker. Jeg har alltid hatt lyst på kun et etternavn, både til meg selv og barna. Det er liksom den eneste tanken jeg har gjort meg. Jeg syns både Lossius og Rasmussen er to veldig fine etternavn for seg selv. 

Nå har jeg allerede byttet mitt eget etternavn tidligere. Tilbake i 2011, valgte jeg bort mitt navn som jeg ble født med, og valgte min mors families etternavn. Jeg har vært fornøyd med det i alle år, likevel så er det jo ingen hemmelighet at jeg har lyst til å bære navnet til min kjære også videre. Det blir spennende å se hvilket navn vi ender opp med. En ting er sikkert, vi skal hete akkurat det samme alle fem, neste år på denne tiden! 

HAN SKAL FÅ SIN STRAFF!

annonse

Nå har vi søkt dekning for varmen her nede og nyter vår tredje dag i solen. Vi har enda ikke sett en eneste sky disse dagene, og temperaturen ligger godt oppe på 30 tallet i skyggen. Før vi reiste har vi kranglet mye om hvem som kommer til å bli brunest av meg og Jan, og jeg må tørre å påstå at jeg leder! Med tre barn blir det ikke mye tid til å ligge på en solseng, men uansett er jeg ekstremt overrasket over hvor brun jeg har blitt på denne korte tiden, og jeg gleder meg til han skal få sin straff når vi reiser hjem med meg som en stor vinner. Jeg er kort oppsummert helt sykt fornøyd med både oppholdet, opplevelsene våre, og brunfargen min!

Som mange av dere sikkert vet så bruker jeg Betacaroten Ambre, og jeg smiler som en sol selv om Jan hevder det nærmest er juks. Aldri har jeg fått så fin brunfarge på så kort tid! Og viktigst av alt, jeg blir overhodet ikke solbrent etter at jeg startet med betacaroten. Jeg vet at over 2000 av mine lesere allerede bruker Betacaroten Ambre, men jeg håper enda flere har lyst på en prøvepakke! Om du ikke enda har testet den, kan du bestille en prøvepakke gratis, der du kun betaler 59,- for frakt! Det er ingen bindingstid, og du kan når som helst avslutte abonnementet! Bestill din prøvepakke HER!

J*VLA IDIOT

For et par uker siden da vi slapp nyheten om at vi skal flytte på oss haglet det inn med kommentarer. De aller fleste kommentarene var spørsmål knyttet til flyttingen, og selv om det ikke nødvendigvis var spørsmål jeg ville svare på, så er det i det minste lov til å stille spørsmål. Problemet oppstår som regel når man trekker konklusjoner, og på det tidspunktet var det eneste som var røpt at vi skulle flytte. Ikke hadde jeg fortalt hvor vi skulle flytte, eller hvor lenge. Det var med andre ord store muligheter for å lage sine egne tanker om det, og det er jo kanskje noe av det som kan være spennende med en blogg. Det er nemlig også lov til å lage sine egne tanker og historier, og basert på det tenke høyt inni deg hva du mener om det.

Fortsatt er det en del ting jeg ikke kan røpe enda med tanke på flyttingen, men Jan og våre nærmeste har visst alt om hva som skjer de neste ukene. Det var nok også litt av grunnen til at det gikk litt varmt for han i kommentarfeltet den dagen, der han blant annet kalte noen for idiot i kommentarfeltet. Normalt sett sletter jeg kommentarer som er usaklige, laget for oppmerksomhet, eller omhandler vårt privatliv. Men før jeg rakk det, svarte Jan på en kommentar han ikke tålte. 

"Så bra for barna å bli flytta sånn rundt på hele tiden #stabilitet" Lød kommentaren under innlegget på Instagram."Du har jo ikke den minste peiling på hva du snakker om? Kanskje flytter vi bare til nabohuset? Vet du om vi skal selge dette huset? Skal barna bytte barnehage? Skal vi flytte for alltid? Fortell meg! #idiot" Lød svaret fra Jan.

For det første er det ikke greit at han kaller noen for idiot i kommentarfeltet mitt, tro meg, det er det ikke. Men jeg setter pris på at han forsvarer meg når noen går for langt i sine egne tanker. Han vet tross alt svarene som han selv spør om, og det er gjerne svar man bør ha før man konkluderer med #stabilitet i enden av en kommentar. Også vet jeg at grensen hans går når noen trekker konklusjoner på vegne av våre egne barn. Dere må gjerne ha masse tanker om både meg og Jan, men barna kjenner dere ikke. Det er det bare noen ytterst få som gjør, og det er de som danner den trygge sirkelen i våre barns hverdag.

Noe av det viktigste for meg det siste året har vært at folk på en ny plass skal få bli kjent med oss gjennom de vi er, ikke gjennom bloggen. På den er det nemlig lett å la seg rive med, la seg provosere, eller trekke konklusjoner. Uten at det nødvendigvis beskriver vår hverdag eller våre personligheter i stor grad. Det er vell derfor jeg også forstår frustrasjonen til Jan, for han vet hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Han vet hvor mye arbeid som legges ned hver dag, og han vet hvor mye som kreves spesielt den neste tiden. Jeg har tatt mange vanskelige valg i livet, men til syvende og sist flytter vi faktisk kun fordi det er det beste for barna. 

DET ER HAN SOM ER FAREN

Noen ganger føler jeg meg uten tvil heldigere enn andre ganger. Sist vi bodde på Kypros, kunne jeg aldri i livet ønsket meg en så fin familie bare to år senere. Det er så utrolig mye som har skjedd i livet mitt de to siste årene, og jeg vil si at det er utrolig mye mer positive ting enn det har vært negative. Personer har kommet og gått ut av livet mitt i løpet av de to siste årene, men jeg vil nå kunne innrømme at den beste gaven og personen som har kommet inn i livet mitt er Lucas. 

For første gang føler jeg at jeg sitter igjen med en fantastisk familie, en ekte familie. En familie der mor og far bryr seg om hverandre og barna. Man trenger ikke gener for å kjenne på stolthet, og man trenger heller ikke gener for å kjenne på kjærlighet. Det er vel nettopp derfor ikke biologiske søsken ikke får barn sammen i utgangspunktet, fordi det trenges noen nye og andre gener inn i bildet. Det samme vil jeg like å si om familie. En far og en mor er kun de personene som et barn kan se opp til og føle seg elsket og trygge i armene til. 

Det trenges ikke gener for å kjenne på kjærligheten mellom far og sønn. Er man vokst opp med en person så positivt tett på fra en tidlig fase i livet, skal det mye til for å ikke kjenne på følelsen av det båndet som kun en pappa kan få til sine barn. Jeg har fått en fantastisk pappa til alle mine tre barn, og de er så heldige som får være sammen med han vær eneste dag. I vår familie så er det Jan som er faren, til alle tre barna. Han har ikke tatt noen andre sin plass, den plassen har alltid stått tom. Nå er den ikke det, og det er jeg så takknemlig for! 

VI HAR REIST HJEM!

I går kveld tok vi turen hele gjengen ned til Aya Napa, vi vandret rundt i vår gamle hjemby og fikk gjort noen av de tingene vi har savnet mest med plassen. Først hadde vi et spesielt møte med gamlehuset her nede, og fikk mimret litt hele gjengen. Det er jo et hus som har formet oss veldig den dag i dag, og spesielt meg, Michelle og Jan har sterke minner fra plassen. Hadde det ikke vært for det huset, så hadde nok kanskje ikke Lucas eksistert, og det er ingen garanti for at vi hadde blitt den familien vi er i dag. Følelsene mellom meg og Jan blomstret på nettopp den plassen, og det var der vi for alvor ble kjent med familietilværelsen slik vi har det i dag. Michelle har også mange minner fra plassen, og vi kjørte forbi hennes gamle barnehage i går kveld. 

Det er rart og være turist på en plass jeg egentlig forbinder med å være hjemme. Jeg fikk en skikkelig følelse av at vi har reist hjem når vi gikk gjennom gatene, og det toppet seg egentlig når vi var på tivoliet i sentrum. En plass vi har ekstremt mange minner fra, og som det var gøy å se William oppleve skikkelig for første gang. Han la spesielt sin elsk på pariserhjulet som ruver over 40 meter over bakken, og sier selv at han ikke synes det var skummelt. 

I dag har vi startet morgenen grytidlig, og spist frokost for lengst. Solen skinner og temperaturen er allerede godt over 30 grader i skyggen. Planen i dag er å komme oss av sted raskest mulig til stranden, og få en fin dag der. Jeg er spent på å se hvor mye sand som blir spist, og eventuelt hvor godt det fester seg til solkremsmørte kropper, men ellers gleder vi oss veldig alle sammen til bading og sol. Håper du får en fin dag! 

MITT EGET HUS PÅ KYPROS

annonse

Jeg vet ikke hva det er med Kypros, men uansett hvor lenge det er mellom hver gang jeg er her nede så føles det alltid som hjemme når vi er her. Jeg merker virkelig at jeg tenker mye på perioden for to år siden når vi bodde her nede. Lucas er nemlig akkurat like gammel som William var da vi flyttet ned hit, nå. Jeg kan ærlig si at det var mye jeg skulle gjort annerledes med valgene mine når jeg bodde her nede, samtidig så kan jeg ikke ønske noe utenom det som skjedde heller. Hadde ikke den perioden i livet mitt blitt som det ble, så hadde jeg aldri hatt Lucas i dag, og det ville jeg selvsagt ikke vært foruten. 

Det er noe i meg som ikke tror jeg ville ha flyttet hjem igjen i desember 2015, om Jan og meg ble et par allerede i september det året. Jeg tror vi hadde levd Kypros-drømmen videre i sommerparadiset sammen. Kypros-drømmen min kommer jeg ikke til å legge bort for jeg har ett stort ønske om å ha et egent hus her nede som vi kan bruke i perioder der det passer for oss å ta livet vårt bort fra Norge og til sol og varme. Det tror jeg kan friste de fleste skjeler fra tid til en annen. 

I kveld er planen at vi skal ta en kveldstur inn til der huset vi bodde i for to år siden er. Det er så fint å kunne mimre litt sammen med Michelle. William husker ikke stort fra oppholdet, og det syns jeg egentlig er veldig synd, men Michelle husker så og si alt, og det er utrolig gøy å vise henne tilbake til ting som vi både har savnet og har lyst til å se eller oppleve på nytt. Jeg vet med sikkerhet at det største savnet fra gaten vi bodde i for Michelle sin del, er uten tvil tivoliet som lå rett over gata. Kanskje vi får oss en tur innom der også i kveld! 


Om du drømmer om en gratis reise til New York har jeg fått muligheten til å gi deg det! Akkurat nå kan du vinne en drømmetur til New York for to personer, der både luxushotell og flybiletter er inkludert! Alt du trenger å gjøre er å melde deg på HER! (annonselink)

NÅ KAN JEG RØPE HVOR VI BOR!!

I går brukte jeg hele dagen på å innse hvor lykkelig og heldig jeg er. Hele gårsdagen besto av reising og transport, og med tre barn på 9 mnd, 2,5 år og 5 år, så er sjansen også stor for at det fort blir to meget stressede foreldre på tur. Jeg frykter alltid det verste når vi skal ut å reise, men gang på gang blir jeg overbevis om at mine barn er vant til å reise, og ikke minst at de er fine, snille og veloppdratt alle tre. Jeg er så stolt, og så fornøyd med reisen vår. Dette var den aller første flyturen til Lucas, og for oss som en familie på fem, men jeg må si jeg er meget imponert over hva min lille gjeng klarer å få til.

Nå kan jeg røpe hvor vi har reist, og hvor vi bor! Vi er på en aldri så liten tur til Kypros igjen. Kanskje noen hadde det i tankene? Det er i alle fall ikke så stort sjokk. Kypros er mitt lille hjerte, og jeg trives så utrolig godt her. Først skal vi tyvstarte ferien alene her, før vi får besøk neste uke. Michelle hoppet rett ut i bassenget i går ettermiddag, og husket helt hvordan hun skulle svømme, etter den ene uken i Kypros der hun lærte det i fjor. William er i sjokk over alt som han opplever for første gang på ny etter at han er blitt så stor og skjønner mer av hva som skjer. En helt ny verden, og det er så gøy å oppleve det sammen med han.

Lucas har vært en drøm på hele reisen. Jeg kjenner ingen baby som er så rolig og fornøyd som han. Han gjør ikke annet enn å smile til alle rundt seg og bare være helt aldeles skjønn. Jeg gleder meg til å se hva denne ferien har av opplevelser på vent til oss. Denne ferien kunne ikke ha startet noe bedre, og jeg er så glad for å være fremme. Jeg er så glad for at vi skal ha to uker her, for jeg kjenner det skal bli godt å virkelig kjenne på det å ha ferie. 

Vi er et godt stykke unna fra der jeg er vant til å være. Tro det eller ei så er det midt i Ayia Napa jeg er mest kjent i turistområdet, mens nå bor vi på en helt ny plass for min del. Likevel er det ikke skikkelig Kypros-ferie, om vi ikke går innom alle plassene jeg har som favoritter her fra tidligere. Jeg kjenner at det likevel ikke gjør meg noe å være på et nytt hotell på en ny plass, for her føler jeg virkelig jeg kan slippe ut håret, og legge meg ut på en solseng, uten at en eneste skjel kjenner meg eller gjengen igjen fra bloggen. Det er deilig av og til! 

DA FORLATER VI LANDET!

annonse

Da er vi bare timer unna å forlate landet for en stund. Dagen i dag har gått til lek, pakking og tilnærmet nedvask av hele huset. Alle skaper skinner, og selv dørene er vasket grundig! Nå gjenstår bare den siste delen av pakkingen før vi forsvinner ut dørene i morgen tidlig. Vi er både spente og glade alle mann, og spesielt William gleder seg veldig! Det er rart, men på mange måter er det hans første tur til utlandet også. Nå er han tross alt stor nok til å forstå mer av det. Han skjønner at vi skal opp i et fly, og han forstår at vi skal være borte for en stund.

Lucas skal på sin første flytur noensinne, uten at han nok tenker noe særlig over det enda. Likevel må vi innrømme at vi alle er veldig spente her hjemme, og vi har hatt en utrolig travel dag før avreise. Koffertene pakkes, og forhåpentligvis senkes stressnivået mitt parallelt med at koffertene lukkes i kveld.

Jeg kjenner det skal bli utrolig godt å komme seg bort for en stund, og rett og slett bare nyte den neste tiden i et varmt og deilig klima. Det skjer liksom noe med hodet når man reiser av sted. Dagene blir mye mer avslappede, og hverdagene generelt mye enklere. Alt i alt gleder vi oss voldsomt, og jeg skal være flink til å oppdatere dere de neste dagene! Kanskje sender jeg en livevideo når vi lander i morgen! God sommer!

BLIR SINT HVIS DET ER EN GUTTEBABY I MAGEN



 

Jeg har i det siste hintet veldig til at vi virkelig kunne tenkt oss flere barn her hjemme. Og som jeg har sagt tidligere, så elsker vi livet som storfamilie. Jeg er utrolig takknemlig for de vi har, og ikke minst for hvor fantastisk de oppfører seg. Fredag hadde vi en helt utrolig dag i dyreparken, og jeg må innrømme at jeg er stolt over måten de oppfører seg på, selv i store folkemengder. Alle tre har sin egen personlighet, og de elsker å utfolde og utforske verden på sine egne måter, samtidig som de veldig godt vet hva som forventes av de. De vet hvor grensene går, hvordan man skal oppføre seg, og ikke minst vise takknemlighet for ting de setter pris på. 

Det er kanskje ikke så rart at mine egne barn er grunnen til at jeg ønsker flere. Jeg har gått veldig mye frem og tilbake i mine egne tanker på tanken på flere barn, samtidig som Jan og meg selvsagt har snakket mye om det den siste tiden. Det er kanskje ikke så rart at vi ønsker flere, når vi faktisk kun har opplevd et svangerskap sammen. Selv om vi har tre barn å følge opp, så føler jeg helt ærlig at tankene på flere barn hadde vært en helt annen om barna mine hadde andre personligheter enn de tre vi har. Vi vet at vi ville klart en til i denne familien, og vi vet at vi ville vært lykkelige med en til i familien. 

For min del handler det om å lage min egen liten gjeng med mennesker som bryr seg om hverandre, og som bryr seg om meg. Spesielt gjerne det siste året så har tanken på å lage min helt egen familie vært mer i fokus enn noen gang. Jeg har ikke så mange rundt meg lengre, og da er det veldig fint å både vite og ikke minst se at barna mine alltid vil ha noen rundt seg. Jeg tror ikke dette er så unaturlig å tenke, når jeg har kommet i den situasjonen jeg er. Alle trenger noen rundt seg, og for meg har det vært viktigere enn noen gang og ha barna mine. 

Jeg forstår at det kanskje ikke virker gjennomtenkt eller lurt, når det kommer så tilfeldig og brått på som ett blogginnlegg gjør. Men for oss har dette vært en tanke siden graviditeten med Lucas, og er overhode ikke fremmed. Om vi ønsker å få flere barn, så er dette et privat valg, som faktisk ikke har noe med bloggen å gjøre. Uansett om jeg deler en ny graviditet, så er det ikke dermed sagt at det er greit å slenge ut hva dere syns og mener om saken. Barn er små mirakler, og vår fremtids håp, uansett om du er første eller femte barnet i en familie. 

Jeg skrev ett innlegg denne uken om mitt store ønske om en baby jente neste gang. Det kan jeg selvsagt ikke velge, og det er jeg fullstendig klar over. Likevel når jeg har fått så mange, så tør jeg å innrømme at jeg har veldig lyst på en liten pike, ettersom at vi jenter nå er i undertall i familien. Det betyr likevel ikke at jeg hadde blitt ulykkelig om det også var en liten guttebaby som skjulte seg i magen! Så nei, jeg blir ikke sint om jeg får en guttebaby selvfølgelig og det er selvsagt ingen nedtur, som jeg også så noen kommentere. Men hvis noen har noen tips til hvordan man kan lage jentebaby, er vi veldig mottakelig for litt tips og råd!

BRYLLUPSDATOEN ER ENDRET!

Nå er det virkelig lenge siden det har vært bryllupssnakk her på bloggen, men for de av dere som lurer, så skal jeg fortsatt gifte meg. Vi er godt inne i planleggingsprosessen, og nå har vi akkurat fått bekreftet at datoen for bryllupet er endret og fastsatt. Datoen vi i utgangspunktet hadde booket var faktisk 07/07/2018, som hadde vært nøyaktig et år til i går. Men nå er den altså flyttet, og jeg kan røpe at vi skal gifte oss tidligere en det! Det er heller ikke lenge til invitasjonene blir sendt ut, og plutselig er det heller ikke så lenge til bryllupet!

I går satt vi i timesvis å diskuterte detaljer på hverandre. Slips eller skjorte? Hvordan skal blomstene se ut? Hvilke kjoler skal bridemates ha? Hvilke brudekjoler liker vi, og så videre! Jeg elsker å sitte å dille med detaljer, og setter utrolig stor pris på de gangene Jan også engasjerer seg, selv om det ikke er noen hemmelighet at jeg er den som bruker flest timer på Instagram og Pinterest. Spesielt de siste to ukene har vi sett utrolig mange taler på YouTube sammen, alt i fra Best Man taler, Maid of Honor taler, og ikke minst taler til hverandre. Jeg tror vi begge blir veldig rørt av gode taler, og vi må vell kunne si at vi begge håper sterkt på et par fine taler fra de som kommer på den store dagen vår.

Michelle er også mer og mer involvert i planleggingen, og jeg vet hun gleder seg enormt til den store dagen. Allerede i 2016 skrev jeg et innlegg med mange av tankene hennes, blant annet at vi skulle gifte oss den sommeren hun er 6 år, så får vi se om det stemmer. Innlegget kan du lese her! 

NAKENBILDER, FLYTTING OG KAOS!

annonse

For en uke det har vært! Etter en ganske heftig uke kjenner jeg det skal bli godt med helg nå.. Det har vært flyttesnakk, nakenbilder, og sist men ikke minst et utblåsning i går. Jeg har merket at spesielt nakenbildene og flyttingen diskuteres heftig, og jeg er blitt rent i senk av utelandske medier som har skrevet saker på Snapchatblemmen min. Faktisk hadde Danmarks to største aviser store oppslag på onsdag, og jeg har hatt nærmere 30.000 dansker innom bloggen de siste dagene. I dag har vi hatt en fantastisk deilig dag i Dyreparken med hele familien, og kost oss med både Sabeltann og masser av spennende dyr.

Ellers er jeg bare inne for å minne dere på at Hotels.com skal gi bort en drømmetur til New York for to personer, der både luxushotell og flybiletter er inkludert! Alt du trenger å gjøre er å melde deg på HER! (annonselink)Det tar bare 5 sekunder å delta! Lykke til! 

HOLD KJEFT

Nå har jeg gått gjennom kommentarer og innspill etter gårsdagens innlegg, og jeg må si jeg er sjokkert over hvor mange som virker å misforstå innlegget med vilje. Selvfølgelig gjør noen det for oppmerksomheten, og fordi det det finnes så mange enkle ting man kan vri og vende på, som igjen gjør at innlegget får en helt annen betydning. Men jeg synes helt ærlig hun tar opp noe utrolig viktig, og som jeg flere ganger reagerer på selv. For saken er enkel, ordet voldtekt tulles om, og slenges rundt som om det bare var et ord.

Og helt ærlig, for de aller fleste her i landet, så er bare voldtekt et ord. Mange grufulle ord, sammensatt, som igjen ender opp i et ord. Voldtekt. Jeg vet jo hva voldtekt er tenker du kanskje? Jeg vet også definisjonen på voldtekt, men jeg håper jeg aldri finner ut hva det faktisk er. Jeg har nemlig aldri opplevd en. Anna har fortalt meg om sin opplevelse, en opplevelse jeg ikke unner min værste fiende. Jeg har sett henne gråte, jeg har sett henne fortelle om det. Likevel vil jeg aldri si at jeg vet hva voldtekt er, og jeg vil aldri slenge ordet rundt meg.

Anna skriver at man ikke bør snakke om voldtekt. Det skal man selvfølgelig gjøre, og det vet jeg dere skjønner at hun også synes. Men man skal ikke snakke om noe man ikke vet noe om. Det er poenget hennes. Alt for mange tar det ordet i munnen sin, spytter det ut, men uten å ane hva det egentlig er. Man kan sammenlikne med kreft. Du tuller ikke med kreft. Selvfølgelig. Du kjenner noen som har følt det på kroppen. Du har jo sett det. Du kjenner også noen som har blitt voldtatt, men du vet det  ikke. For det kan man ikke alltid se.

Så neste gang du tuller med at noen med litt mye sminke i ansikter ser "helt voldtatt ut". Så bare hold kjeft heller.

Jan 

HAN VOLDTOK MEG

Jeg hater det. Hvorfor skal vi alltid dra opp ordet voldtekt, som om det er en lek eller et skjellsord? Jeg bli forbanna. Ikke snakk om det som om du vet hva det er. Ikke bruk det i en morsom sammenheng eller for å hente inn oppmerksomhet, og sist men ikke minst, ikke fortell meg at min oppførsel eller det jeg legger ut offentlig trigger sjansen til å bli voldtatt. Jeg hater det ordet, jeg hater handlingen, og jeg kan ærlig innrømme at det er et ord jeg aldri sier høyt. Det er et ord som skremmer meg. Og mange ganger skulle jeg ønske det skremte deg også. 

Jeg sier ikke man ikke skal snakke om tema når man er blitt utsatt, for det er nettopp det man må. Det jeg mener er at ikke bruk ordet opp. Ikke snakk om det som om du vet hva det betyr, eller skjønner alvorligheten i det. Det er det umulig å gjøre før man ikke ønsker å vite det. Før man sitter å skjemmes av ordet. Jeg føler at ordet voldtekt står med fet skrift hvor enn jeg leser det. Om det er en artikkel eller i en kommentar, så klarer jeg ikke å se bort fra det. Nevner noen ordet i en samtale så klarer jeg ikke le det bort, men blir å tenke på det over lang tid etter at samtalen er over. 

Jeg takler ikke at mennesker skal snakke om det som om det er noe som skjer like ofte som man pusser tenner. Det er dessverre forferdelig mange, og alt for mange som opplever det verste marerittet jeg vil si en jente kan oppleve. Jeg snakker sjeldent om det fordi jeg blir sint og redd, og på en eller annen måte så er det fremdeles en tanke i meg som stiller spørsmålet: Kunne jeg gjort noe annerledes for at det ikke hadde skjedd meg? Var det min egen feil, at det skjedde meg? 

Jeg vet så veldig godt at det ikke stemmer, men uansett hvor mange ganger jeg forteller meg selv at det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes, er det selvsagt en gjeng med idioter som sitter å skriver noe helt annet på nettet. Jeg klarer ikke å se forbi det, dessverre. Og må derfor sette foten min ned. Det er ikke greit å snakke om voldtekt. Det er ikke greit å snakke ned jenter, som om det var vår egen feil. Denne verden er fylt med idioter og fæle mennesker, og det er kun deres feil at forferdelige ting skjer. Ingen kan fortelle meg noe annet. 

Les også: Skammen over å ha bli voldtatt.

IT'S A GIRL!

Helt siden sekunder etter Lucas kom til verden, mens jeg enda lå på fødestuen har jeg tenkt på tanken om flere barn. Jeg har hele veien vært åpen på at jeg kunne tenke meg flere, samtidig som jeg også har dager der jeg kjenner at de vi har holder i masser. Likevel klarer jeg ikke helt slå fra meg tanken, og jeg skal ærlig innrømme at det ikke vil være noe negativt om jeg slipper en babynyhet i nærmeste fremtid. Akkurat nå er vi en overvekt av gutter i familien, mens vi for bare tre år siden kun var to jenter. Tanken om å utligne til 3-3 kjenner jeg også er en veldig fin tanke, og jeg er jo faktisk blitt lovet fem forsøk til her hjemme!

Tanken på gjerne utvide familien med en jentebaby får meg til å smile, og det hadde vært fantastisk å få handle inn rosa på rosa i årene fremover. Bare det å kunne slippe nyheten "IT'S A GIRL!" gjør at jeg får helt gåsehud. Nå er det faktisk også snart 6 år siden Michelle kom til verden! Etter at Lucas kom til verden har jeg egentlig hatt følelsen av at Jan har sett seg ferdig med barn for en stund, og kanskje også for alltid. Men etter en lang prat på tirsdag fikk jeg følelsen av noe annet. Han har jo tross alt bare opplevd et svangerskap, og en fødsel. Samtidig er det viktig for oss å forsørge de barna vi allerede har, og sørge for at de får den oppmerksomheten og stimuleringen de trenger i oppveksten, alle sammen.

Men det gjør de, og vi er superheldige som får ha tre så blide og fornøyde barn i hverdagen. Samtidig som hver og enkelt av de gir oss noe helt fantastisk. Både meg og Jan elsker barn, og elsker å tilbringe tid sammen med de, enten det er opplevelser med hele familien, eller en til en opplevelser med hvert og enkelt av de. Å ha barn er en gave i seg selv, og jeg kommer ikke til å slå fra meg tanken på barn før jeg er for gammel til det. Faktisk er det en stor del a meg som håper å kunne slippe en babynyhet snart!

BOKEN MIN HAR FÅTT EN TITTEL!

reklame for egen bok

Etter mye frem og tilbake har boken min endelig fått en tittel. Boken har vært ferdig en god stund allerede, faktisk i over en måned. Likevel er det mye arbeid som gjenstår, og mange som skal lese gjennom den, og komme med innspill. Det er også en del som skal trekkes fra, og en del som skal legges til. I tillegg til at det skal tas en del beslutninger i forhold til lansering, fotografering, boksigneringer osv. Akkurat nå er jeg derimot veldig glad for å fortelle at vi har landet på en tittel.

Boken blir en bok som i alle fall skal leve opp til navnet. En bok som beskriver mye av min reise fra jeg var helt liten, til den dagen i dag. Hvem er egentlig Anna Rasmussen, hvem var jeg som liten, og hvorfor endte akkurat jeg opp som den jeg er i dag? Hva var det som gjorde at jeg ble mor allerede som femtenåring? Det er en bok som nok vil gi en del svar til dere på hvorfor jeg er den jeg er, og hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Det er også en bok som har gitt meg utrolig mange svar, gjerne også på ting jeg egentlig ikke har tenkt over.

Det er rart hvordan hendelser i livet som helt ung, former tankene og valgene man tar når man blir eldre. Jeg kjenner jeg er veldig spent på å gi ut noe så personlig, og jeg håper virkelig noen av dere har lyst til å lese historien min. Boken er ute i løpet av høsten, og jeg lover dere en bok som helt ærlig beskriver mine opplevelser, mine tanker, og mange av mine kontroversielle valg.

 

SELGE VI HUSET I SØGNE

Etter at jeg la ut på bloggen i sist uke at vi skulle flytte i august, har jeg fått inn en hel hau av både meninger og spørsmål. Et av de flest stilte spørsmålene: Skal vi selge huset vårt i Søgne? Jeg kan innrømme at vi ikke skal gjøre det. Jeg har dette året bygget opp et helt nytt nettverk for min egen del, samtidig som barna har sitt nettverk her. Det er her vi ønsker at vår «base» skal være. Det er her jeg ønsker at barna skal kalle «hjemme» uansett hvor vi bor og flytter på oss. 

Jeg har en million tanker og ting jeg ønsker å gjøre med dette huset, og mye av endringene er så smått som å henge opp flere bilder på veggene og få inn noen nye møbler. Det tar tid å lage et hjem til sitt eget. Og nå som vi akkurat har bodd her ett år, så begynner vi å vite litt mer om hvordan vi ønsker å ha det. Jeg er blitt helt hekta på oppussing programmer, og sitter og ser gjennom sesong på sesong for å fange opp så mye som mulig, til inspirasjon for å bruke videre, både i huset vårt her hjemme, men også huset mitt i Stavanger. 

Jeg er veldig glad i design og oppussing. Jeg sa alltid når jeg var mindre at jeg ønsket å bli interiørarkitekt, uten å egentlig vite helt hva det betydde. Jeg er veldig glad i design, og har veldig tydelige tanker om hva jeg liker og ikke. Uansett hvor engasjert jeg blir når jeg ser på oppussings program så må jeg nok sette det litt på vent på en god stund. Vi har vært veldig tydelig med hverandre her hjemme på at vi ikke skal begynne å pusse opp noe, noen sted, før bryllupet neste år er forbi, for akkurat nå har vi ett helt annet kapittel foran oss først! 

AVSLUTTE MENS LEKEN ER GOD

På søndag inviterte jeg dere hjem til oss på sørlandet. Jeg var veldig i tvil på hvordan det ville gå, og ikke minst om det ville dukke noen opp i det hele tatt! Jeg ble utrolig overrasket over hvor mange som dukket opp! Det var lang kø og helt kaos med biler på hele området. Det var så mange mennesker på et sted, at vi måtte dirigere trafikk og det var umulig å få plass til alle inne om gangen, så vi måtte lage en lang kø. Jeg er evig takknemlig for oppmøte, og beklager så mye for at det var flere av dere som måtte stå noen minutter i kø. 

Klokken 16, bestemte vi oss for å stenge dørene. Da hadde vi akkurat fått inn de siste som var i den lange køen. Vi valgte å avslutte, mens «leken» var god. Jeg fikk solgt utrolig mye mer enn jeg forventet, og er veldig fornøyd med det. Jeg har likevel en god del igjen, som jeg tenker å selge når jeg åpner dørene igjen den siste uken i juli. Jeg tenker at jeg da setter ned prisen mye av det som er igjen, for å få bort alt før vi flytter! Igjen, tusen hjertelig takk for oppmøte, og ikke minst tusen takk til våre venner som stilte opp og var til utrolig god hjelp med salget her på søndag! 

Jeg syns det var utrolig hyggelig å møte så mange som følger meg og livet mitt på bloggen. For meg så er det veldig viktig å kunne sette noen ansikter på leserne mine som jeg til vanlig kun har et tall på. Bli kjent med noen på samme måte som dere blir kjent med meg. Jeg tok meg tid til å snakke med fire 16 år gamle jenter som dukket opp her på søndag. De hadde mye spørsmål, og fortalte litt tanker selv. Jeg syns det er utrolig interessant å høre andres oppfatning av mitt liv. 

En av disse jentene hadde følgt bloggen min helt fra start, og jeg hadde tatt bilde med henne for noen år tilbake også. Jeg kjenner jeg oser av takknemlighet når noen har følgt livet mitt og min reise gjennom så mange år. Jeg vet ikke hvordan jeg kan takkeA, mer enn å sette av min tid til å slå av en skikkelig prat. Jeg prøver for det meste å være tilgjengelig for mine lesere, uansett hvor lenge dere har følgt bloggen. Ønsker dere å ta et bilde eller slå av en prat, så er jeg veldig i imøtekommende til det. 

Selv hvor lyst jeg har til å bruke hele dagen min sammen med leserne, så er det vanskelig å bruke tid når jeg har tre barn med meg på for eksempel et kjøpesenter. Da må dessverre prioriteringen min gå til barna. Men møter du meg alene (uten barn) så må dere bare stoppe meg, for jeg har minst like lyst å snakke med dere som dere har lyst å snakke med meg! Jeg ønsker alle sammen en kjempe fin sommer, og er du innom sørlandet i sommer, skal du ikke se bort i fra at vi går rett på hverandre! 

MENTALT FORSTYRRET, OG TRENGER HJELP

Etter et døgn med totalt kaos så tenkte jeg å gi litt lyd fra meg, og ikke minst svare på litt beskyldninger, hets, sjikane, mobbing osv. Som sikkert en del fikk med seg la jeg ut tre små sladdede bilder av rundt 400 bilder jeg frykter kan være på avveie. Tanken bak de tre bildene var å vise dere litt av det som jeg frykter har endt opp i feil hender. Det ene bildet er et helt vanlig kjærestebilde av meg og Jan, det andre bildet er et etterbilde fra svangerskapet, og det tredje bildet er et helt vanlig massasjebilde. Ellers handler innlegget om at det jeg frykter mest er at våre private minner og ferier skal spres rundt, og at jeg selv skulle taklet belastningen fint om "nakenbildene" skulle bli spredt.

Responsen har vært helt enorm, både fra lesere og media. Men den har vært veldig blandet. Noen synes det er fint at jeg tørr stå frem, og eventuelt kunne hjelpe noen av de tusner som sitter i samme situasjon. Noen synes det er lurt av meg å avdramatisere det faktum at noen muligens sitter på disse bildene. Mens andre ytrer at jeg er det dummeste mennesket i landet, at barna mine bør skjemmes over meg, og egentlig at jeg er helt syk i hodet. Men da lurer jeg fryktelig på hva jeg har gjort galt?

1. Min snapchatkonto ble innlogget fra Storbritannia i 14 timer. Der har jeg bilder fra graviditeten, bilder av ferier, bilder av barna etc. Generelt bilder som omhandler vårt privatliv, og som jeg ikke ønsker å dele.

2. For å skape litt forståelse for hvilke typer bilder som var borte, så plukket jeg ut tre bilder som kan misforstås og tolkes seksuelt, der de er tatt i helt andre private sammenhenger.

3. Jeg tenkte også at jeg ved å dele noen få bilder som er svært redigerte/sladdede ville få større forståelse for hvilke type bilder som jeg frykter er lekket.

Bare for å gjøre en ting helt klinkende klart: Jeg bryr meg null og niks om noen sprer bilder av meg, eller i det hele tatt får tak i bilder av meg. Jeg sitter ikke å er lei meg her. Men det gjør meg forbanna om noen har fått tak i bilder av barna i private settinger. Noen sier at det er upassende å publisere sladdede bilder av meg selv når bloggen handler om barna, men fakta er at det er mange år siden bloggen sluttet å på noen måte handle om Michelle. Hun har knapt vært på bloggen i 2017, foruten bursdagsfeiringen hennes. Jeg synes det bare er så rart hvordan folk vrir på innlegget, eller lager problemer på våre vegne.

Ellers går det igjen at jeg er oppmerksomhetssyk, og at "bloggen må gå sykt dårlig når du må legge ut noe sånt". Fakta er vell at det ikke er første gang det er så mye opperksomhet rundt ting på bloggen denne uken, det var det både i går, på torsdag og på fredag, og da om helt andre ting. Det sier seg selv at jeg ønsker at det jeg skriver og deler skal være aktuelt, på samme måte som andre medier er avhengig av gode saker, likevel er det til syvende og sist ikke meg som bestemmer hvilke innlegg som engasjerer. Men jeg merker jo at dette absolutt gjorde det.

Jeg har ingen problemer med å stå i dette, men jeg håper at alle som opplever at bilder blir delt tar kontakt med slettmeg.no, så kan jeg kanskje bruke denne oppmerksomheten til å hjelpe noen som sitter i en vanskelig situasjon. Så kan jeg heller leve fint med at en lektor på NTNU hevder i kommentarfeltet hos VG at jeg er mentalt forstyrret, at jeg skulle hatt hjelp, og at jeg er underholdning for hele landet. Det er jo tross alt jobben min. Men jeg lurer jo fælt på hva som er min feil oppe i dette? 

NAKENBILDER PÅ AVVEIE!

I går skjedde noe jeg har fryktet en god stund, men som jeg ikke har vært nok bevisst på. Det har seg nemlig sånn at snapchatkontoen min ble logget på fra en helt annen plass enn jeg har oppholdt meg. Rettere sagt fra en by i Storbrittania. Snapchat er desidert den verste plassen noen kunne hacket meg, fordi jeg bruker Snapchat til å forevige absolutt alt mulig rart, men kun helt private ting. Ting som er privat mellom meg og Jan, private feriebilder, og ikke minst der jeg dokumenterer barnas oppvekst.

Akkurat nå frykter jeg disse bildene kan være på avveie, og lurer veldig på hvem eller hvilke mennesker som har kommet seg inn på Snapchat-brukeren min, eller om de i det hele tatt har kommet seg helt inn til alle private bilder. Samtidig tenker jeg at det umulig kan være verdens undergang om de kommer ut, og at jada, de er snakkis den dagen de kommer ut, men glemt uken etter. Likevel er det utrolig ekkelt å vite at disse bildene kanskje er i feil hender. Jeg ser for meg at mange tenker at jeg er dum som i det hele tatt har sånne bilder, men dette er bilder som er tatt i helt private settinger, som i det minste beviser at jeg faktisk har et privatliv jeg også, i alle fall frem til nå. Ja, det er drøye bilder, men man må huske på at de er tatt i situasjoner som overhodet ikke er sex-baserte.

Det kan være å vise frem bikiniskille til venninner, det kan være før/etter bilder etter svangerskapet, og det kan være interne spøker mellom meg og Jan. Uansett vil bildene tolkes på helt andre måter dersom de havner offentlig, og det synes jeg er trist. Nå har jeg i alle fall holdt på i timesvis med å bytte passord på alle kanaler, i tillegg til å fjerne alle bilder fra telefonen min. Bildene har jeg lagt over på harddisker, og låst inne i en safe. Slik at de ikke skal se dagslys på en god stund.