hits

mai 2016

JEG KAN FREMDELES SMILE OG LE

Den siste tiden har det skjedd mye. Mye mer enn jeg noen gang har opplevd tidligere på en gang. Jeg har tusen millioner ting som jeg går å tenker på. Både ting som gjør vondt, frustrasjon, fortvilelse, skuffelse, men sist men ikke minst mye glede oppe i det hele. Jeg er utrolig stolt over hvordan vi i denne perioden har klart å unngå å la ting påvirke de små. De har hatt noen fantastiske dager, selv om ting ikke har vært så greit for meg. Jeg har trukket meg unna når jeg har følt for det, mens barna har vært med Jan og besteforeldre her nede på sørlandet. 

Vi har allerede startet sommeren vår, og har vært her nede i snart to uker allerede. Vi kommer til å holde oss her nede en god stund. Vi trives her, og barna trives her. Planen var egentlig å starte med innspilling denne uken hjemme i Stavanger, noe som ikke er blitt aktuelt etter at situasjonen er som den er. Jeg skulle også feire 20 årsdagen min som bare er noen dager unna, i Stavanger med venner på fredag, noe som heller ikke blir noe av. Bursdagen min vil heller bli feiret med Jan og barna på selve dagen her i Søgne. 

På en tid som nå så er det viktig at jeg klarer å tenke på en dag om gangen. Jeg tenker at det viktigste for meg i disse dager er å se og vite at barna kan ha det gøy. Michelle får meg til å smile og le, og William er stadig mer og mer kjærlig, og sjarmerer ofte med sine herlige smil. Hverdagen vår går fremdeles rundt, og jeg er den samme. Jeg kan åpne meg på kveldene, og vise at jeg er sårbar og har det vondt, men på dagene er det viktig å være mamma. Jeg har et ansvar oven for mine barn, uansett hvor tøffe dagene kan være.

EN LITEN ISABELLA ELLER EN LITEN ETHAN?

I disse dager har navn vært et stort tema hjemme. Michelle har fått vite navnet på babyen som vi har bestemt til den lille, og syns det var helt nydelig. Både Jan og meg syns navnet hørtes hundre ganger bedre ut når Michelle sa det, enn når vi selv har snakket om det. Hun sier det på en helt spesiell og skjønn måte. Hun har også sin egen måte å si navnet William på, men jeg har vel egentlig aldri reagert noe særlig over dette før nå. Hun har et unikt tonefall i det hun sier det. 

Etter innlegget i går har jeg fått utrolig mange fine navn skrevet i kommentarfeltet, som er blitt gjettet på den lille i magen. Blir det en jente eller blir det en gutt, blir det en liten Isabella eller blir det en liten Ethan? Tusen takk for at dere klarer å gjøre denne tiden enda mer spennende for oss. Det er veldig koselig å lese alle de fantastisk skjønne navnene som kommer, og kanskje den lille skal hete nettopp det du har gjettet! Jeg kan innrømme at navn på M eller W er utelukket, så alt annet er en mulighet;)

Jeg ser flere reagerer på at jeg skriver «den» lille eller «en» baby, men dette har ingenting med kjønn og gjøre. Dette er vel mest hvordan jeg egentlig snakker selv, og uansett om man skal si «ei» på jente og «en» på gutt, så er det «en» som faller meg mest naturlig å skrive, uavhengig av kjønnet. En baby, eller ei baby. En liten fantastisk skapning er det uansett, og vi er i lykkerus over å snart bli foreldre til enda et mirakel! 

NAVNET PÅ DEN LILLE I MAGEN!

Noe av det kjekkeste jeg vet i graviditeten er å finne gleder på veien, som minner meg på at jeg gleder meg til den lille babyen i magen kommer. Noen ting gjør meg mer babysyk enn andre, og for meg syns jeg det er utrolig gøy å tenke på babyklær, og handle inn ting til den lille. Nå som vi faktisk allerede har funnet navn på den lille er det blitt utrolig gøy å kjøpe inn personlige klær med navnet. Både smokker, bodyer, tepper og lekekasser med navnet på er bestilt, og jeg kjenner at jeg gleder meg mer og mer til å treffe babyen i magen. 

Jeg har funnet nettsider som selger helt utrolig søte babyting til den nyfødte, men også mye fint til de to eldre også. Michelle og William har fått matchende klær som babyen, med sine navn på, og jeg gleder meg til å avbilde dem alle tre i like klær med navnet sitt på. Jeg vet ikke hvorfor babyklærne klarer å få meg i godt humør, men jeg får en skikkelig god følelse av å bli kjent med den lille nykommeren vår på. 

Jeg føler at med å kjøpe inn klær og ikke minst babyutstyr er med på å forberede meg til å ta imot babyen. Jeg føler at jeg på mange måter får tiden til å gå fortere ved å stelle i stand med alt som skal ordnes før den lille kommer. Jeg har funnet flere favoritt butikker den siste tiden, og deler gladelig med dere om det er noen som vil ha en liten "mine favoritt baby - nettbutikker" innlegg! Hva tror du vår lille baby vil hete? 

JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE NOEN RÅD!

Etter at jeg delte ting, har det vært mange som har kommet til meg å spurt om råd til hvordan de skal dele sin historie, og tørre å stå frem. Jeg har opplevd at flere har spurt meg om råd, og jeg syns det er fantastisk å kunne bidra til at andre tør å stå frem med sine historier. Samtidig så syns jeg det er veldig skummelt å bli spurt om råd, fordi dette er så nytt og vanskelig for meg enda. Jeg har nettopp delt ting for aller første gang, og tør ikke å gi noen råd om hva som er best å gjøre. Jeg vet nemlig ikke svaret på dette selv.

Det eneste jeg vet i følge ting som er skjedd med meg, er at jeg er veldig glad for at jeg endelig har begynt å dele ting. Noe sitter fremdeles litt lengre inne, mens andre ting blir delt med de som trenger å vite mer detaljer i disse dager. Jeg har følt en stor lettelse med å dele ting. Jeg har følt en behagelig følelse, og kan endelig snakke ut om ting. 

Nå har det seg sånn at Jan har visst om ting i en god stund nå, men å gå fra det steget med å fortelle litt, til nå og fortelle mer detaljert, og forskjellige hendelser føles som en stor lettelse. Jeg er ikke alene lengre, og jeg står ikke alene i denne kampen. Jeg har flere mennesker rundt som er her for meg, og klar til å ta en hver kamp sammen med meg. Jeg vet at den prosessen jeg nå er i gang med er riktig å gå gjennom, uansett hvor vanskelig det kan være akkurat nå. 

Jeg har ingen råd til noen, dessverre. Jeg har ingen råd til meg selv eller noen andre, jeg vet ikke hva som er best og gjøre, og det gjelder vel også i min egen situasjon. Jeg kan ikke si at det ikke gjør vondt, eller vil bli verre, fordi det vet jeg at det vil bli. Det eneste jeg vet er at det var riktig å dele ting, det var riktig å komme ut med det. Jeg vet at jeg har en støtte, og en hau med mennesker rundt meg som står i stormen sammen med meg. 

FAMILIEDAG PÅ SPA

I dag har vi valgt å nyte livet med en dag på spa. Jan og meg tok med oss Michelle for en liten familiedag på spa uten minstemann. Vi har hatt en helt fantastisk og avslappende dag sammen. Kjempe deilig å kunne skjemme seg selv bort litt av og til. Utrolig nok syns Michelle det var minst like behagelig og gøy å være på spa som vi gjorde. Hun setter alltid pris på når vi finner på ting sammen med bare henne, og spesielt når hun får gjøre noe helt nytt. Vi har hatt en fredelig og rolig avslutning på uken. Håper alle sammen har hatt en fin helg!



GRAVIDOPPDATERING!

Tiden går fremover, og lille i magen vokser hver eneste dag. Magen min har blitt veldig mye større den siste tiden, og gleden over den lille babyen er stor. Vi gleder oss veldig til å bli enda en liten i familien. Jeg kjenner liv hver eneste dag, og sparkene kan ses tydelig fra utsiden. Veldig stas. Jeg merker at jeg er mer og mer gravid, på kroppen, og den føles plutselig mye tyngre. 

Jeg har gått opp like mye i vekt frem til nå i dette svangerskapet, som jeg gjorde gjennom hele svangerskapet med William. Jeg har lagt på meg 11kg frem til nå. I svangerskapet med Michelle la jeg på meg 8 kg. Det betyr vel ingenting annet enn at jeg har et godt å sunt svangerskap. Vekten min er nemlig den samme som i alle graviditetene mine, det som er forskjellen fra nå og tidligere, er vekten min før graviditetene. 

Jeg var på svangerskapskontroll hos Jordmor forrige uke. Vi fikk høre på hjertelyden og alt var akkurat som det skulle. Det er alltid en god bekreftelse å få vite at babyen i magen har det bra. Jeg har ikke vært noe bekymret de siste ukene, ettersom at dette er en like aktiv baby som både Michelle og William har vært. Det er godt for meg å kjenne på den bekreftelsen alene. Det er aldri gøy å være bekymret. 

Nå har vi kommet godt i gang med innkjøp av babyklær. Endelig har jeg fått kjenne på den følelsen av at vi faktisk skal bli en til. Tanken tidligere har vært veldig uklar, mens nå snakker vi om dette barnet med navnet. Ja, det stemmer, vi har faktisk bestemt navnet allerede! Vi har hatt det i tankene våre de siste månedene, og har vært veldig enige om dette fra vi visste kjønnet på babyen. Navnet på den lille er også noe Jan og meg har valgt å holde for oss selv. 

Når det kommer til å røpe kjønnet så har dette blitt litt utsatt av andre ting som har kommet opp. Vi har følt at en sånn fin nyhet, ikke skal måtte komme mellom alt det triste og dumme som nå står på. Vi har derfor ikke laget videoen ennå. Nå som det virkelig begynner å bli sommer, så er det godt mulig at vi får muligheten til å lage videoen ute i finværet. Jeg holder dere oppdatert. 

JEG GIR IKKE OPP NÅ

Gjennom over fire år har jeg drevet denne bloggen, og gått fra å være en liten hobby-mammablogger, til å være landets største. Jeg har gått fra å ha et mål om å nå frem til mennesker på min egen hjemplass, til å klare å dele ting med hele landet. Både gode og vanskelige dager. Jeg har hatt mine oppturer og nedturer gjennom de siste årene, og gjennom bloggkarrieren min. Jeg har hatt tider der jeg mest har lyst å gjemme meg bort, og tider der jeg ønsket alt oppmerksomheten jeg kunne få.

Jeg har opplevd ting med denne bloggen som jeg aldri ville klart uten. Først og fremst har jeg lært meg å legge ord på mine egne tanker og følelser, og ikke minst uttrykke meg på en måte som jeg blir forstått, respektert og sett. Jeg har aldri vært flink til å snakke for meg, før den siste tiden. Men jeg fant likevel en måte å få frem mine tanker og meninger på gjennom skrivingen. 

Bloggen har gitt meg en mestringsfølelse. En følelse av å bli tatt på alvor. En følelse av å kunne få til de målene jeg selv setter meg. En følelse av å lykkes, selv om jeg sto alene. Arbeidet med bloggen har jeg fått til selv. Det er blitt et levebrød, men viktigst av alt, så har det gitt meg en livsglede. Det har gitt meg muligheten til å være meg selv, uten å være redd for hva andre vil tenke og mene.

Ja, jeg har gått mye i motbakke, også med bloggen. Jeg har opplevd fortvilelse, og ikke minst misforståelser i det jeg skriver. Likevel så vet jeg at over 70% av mine lesere støtter meg, og forstår meg. Da har ikke de siste 30% så veldig mye å si. Jeg har gått fra å være en liten jente, til å være en ung kvinne. En selvstendig kvinne, som står opp for meg selv, mine meninger, og mine valg. 

Jeg gir ikke opp nå. Jeg kan ikke legge bloggen bak meg på en tid som jeg virkelig innser hvor mye den har hjulpet meg gjennom livet de siste årene. Jeg har hatt de tøffeste dagene mine på veldig lang tid, og har følt at bloggen ikke var viktig. Det var ikke viktig å oppdatere med flere innlegg om dagen, fordi jeg har det veldig vondt. Jeg har kommet med et innlegg hver dag gjennom denne uken, og er veldig glad for at jeg har klart det.

Å ta en pause fra bloggingen gjør meg mer vondt enn godt, og det siste jeg trenger nå er mer ubehag. Jeg har det veldig vondt nå, og humøret mitt går i bølger. Jeg har heldigvis et helt utrolig støtteapparat rundt meg til en hver tid, og barna har det godt. Jeg kobler av med å ta noen pauser når jeg trenger det, for å ikke la dette gå ut over mine barn. Barna har hatt noen fine dager denne uken, og ingenting i verden føles bedre enn å vite at de har det bra, og er trygge. 

Tusen takk for all støtten dere gir meg. Jeg setter virkelig stor pris på det. Jeg prøver å ta til meg råd og gode ord, og prøver mitt beste på å innse at dette ikke er min feil, og at jeg ikke er alene! 

KONTRASTEN BLIR STOR!

Kontrasten blir så alt for stor, og så unaturlig. Dagene mine er fult med tanker, og følelser, mens jeg prøver å fortsette å leve en vanlig hverdag sammen med mine på sørlandet. Det er vanskelig, og jeg ønsker ikke å legge skjul på det på noen måte. Jeg har en fantastisk støtte i disse dager med mange fantastiske mennesker rundt meg, og vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem på dager som de siste dagene. Jeg syns det er vanskelig å skrive videre på bloggen, uten å nevne noe av det som har skjedd, men hverdagen må gå videre. I dag har vi storkost oss med grilling i hagen, og Michelle har fanget rundt på sommerfugler. Jeg finner de små gledene i livet, og fokusere på det positive. Ønsker alle sammen en god helg!


REAKSJONEN GJØR VONDERE ENN VOLDEN.

Jeg klarer ikke å forstå. I dag gjør det vondt, det som gjorde for vondt til å merkes noe til i går. I dag er smerten der. Smerten over hvordan jeg er blitt sviktet. Smerten av skuffelse. Smerten av fortvilelse, for å fremdeles ikke få den forståelse jeg fortjener. Jeg ønsket bare en forståelse, en reaksjon som viser at du ikke visste noe, en reaksjon som viste at du brydde deg, og at du syns det gjør vondt å vite at jeg opplevde og måtte gjennomgå alt jeg gjorde som liten. Du fikk detaljer, som jeg aldri før har delt med noen, og klarte å skuffe meg, såre meg, få meg til å føle meg enda verre enn jeg gjorde før. Du sviktet meg, med den reaksjonen du gav meg. 

Andre ting var viktigere.. Som mamma selv, så finnes det ikke en eneste ting i verden som er viktigere enn hvordan mine barn har det, eller hva de opplever. Det finnes ingen annen ting i verden som hadde ødelagt meg mer enn om jeg fikk en beskjed om at et eller flere av mine barn har opplevd noe av det samme som jeg har. 

Det gjør så vondt, og er så mye å bære på, at jeg ikke vet hvordan det skal være naturlig for meg å reagere. I går kveld etter at innlegget mitt var publisert så ble jeg overrasket over hvordan jeg ikke klarte å være trist eller lei meg. I går klarte jeg å være sterk. I går klarte jeg å finne noe positivt med det hele. I går kveld fikk jeg for første gang en opplevelse og bekreftelse på at jeg selv ikke kunne vært en bedre mamma. Mine barn er trygge i mine armer, og vil alltid ha min støtte uansett hva. 

På min mest sviktet dag gjennom hele livet mitt. Den vanskeligste dagen gjennom 20 år, gav meg likevel noe positivt som jeg ikke trodde skulle være mulig. Jeg fikk en bekreftelse på at mine barn aldri kunne hatt en bedre mamma enn meg. At mine barn får den oppveksten jeg aldri fikk, med trygge rammer, og mennesker rundt som virkelig elsker dem og bryr seg om at de skal ha det bra. Jeg innså for første gang i går kveld, at mine barn aldri kan føle seg sviktet av meg. For uansett hva, så kan de komme til meg og føle en trygghet.

Smerten jeg går rundt med i dag kan ikke beskrives. Jeg føler meg sviktet av de som virkelig er «pliktet» til å alltid være der. De som skulle vært de som brydde seg mest. De som skulle gjort alt for å gi meg en klem på en dag som denne, velger å legge skylden over på meg, velger å se forbi traumatiske år i mitt liv. Det ble alt for tydelig for meg, at mine foreldre, aldri har følt den samme overbeskyttende følelsen for meg, som det jeg kjenner oven for mine egne barn, hver eneste dag. 

JEG KAN ALDRI TILGI DEG

Hvordan kan jeg begynne å beskrive smerten du har lagt igjen hos meg? Det er faktisk ikke mulig. Det gjør vondt når jeg våkner, og det gjør vondt når jeg går å legger meg. Jeg tenker på det ofte. Jeg reagerer med sinne, frustrasjon og fortvilelse. Hvordan kunne du, hvordan klarte du å gjøre dette? 

Jeg ser på mine egne barn og kjenner en stor fortvilelse. Første gang du løftet hånden mot meg var jeg mindre enn Michelle er nå. Jeg var liten, jeg var alene, jeg var redd. Redd for hva du ville gjøre meg. Redd for hvor sint du ville bli denne gangen. Du har påført meg mer smerte enn du gjorde den gang. For skuffelsen og redselen jeg fremdeles lever med, gjør like vondt som alt det fysiske du gjorde.

Du kunne bli så sint. Av verdens minste lille ting, kunne du totalt klikke. Du satt med en liten 6 år gammel jente på fanget, og fortale hvordan du skulle leie inn skumle menn til å skjære ansiktet til mamma i hjel med et barberblad. Du hadde store planer om hvordan du skulle kidnappe oss med til Australia, og hvordan du skulle farge håret mitt mørkt, og ta på meg fargelinser, så ingen kunne kjenne oss igjen. 

Jeg er lei av å gå rundt å late som om dette aldri har skjedd. For det har skjedd flere ganger, gjennom flere år, og gjennom hele oppveksten, og jeg husker det. Jeg husker alt, minst like godt som deg. Jeg kan ikke tilgi deg, eller akseptere det du har gjort. Jeg kan ikke leve videre å tenke at det du har gjort ikke har skadet meg på noen måte. For du var dessverre pappaen min.

Da jeg selv ble mamma, og fikk et ansvar, har jeg kjent en følelse av å passe på at barna mine har det bra. En følelse alle oppegående personer har ovenfor sine egne barn. Den følelsen av å sørge for at ingenting skader barna på noen som helst måte. En helt unik og enorm overbeskyttende følelse. Mitt barn skal aldri måtte lide, være redd eller oppleve noen form for vold. Det er min oppgave som mamma å passe på mine barn. De skal alltid være trygge i mine armer. 

Etter jeg ble mamma har jeg tenkt mer på det jeg gikk gjennom i min barndom. Det ingen så, eller forsto, det ingen visste om. Det som flere selv den dag i dag klør seg i hodet uten å skjønne noe av. Hvorfor var det ingen som reagerte, når en liten jente som meg forsto at dette ikke var greit. Hvorfor fortalte du meg at de visste det, at de ikke brydde seg om meg? Det i seg selv, er uakseptabelt at mine barn noen gang får høre av en voksen person.

Du sa hun visste det, og at hun tydeligvis ikke brydde seg. Du sa hun ikke ville ha oss. Du sa til meg at når hun fant ut at hun var gravid med meg, så ville hun ta abort. Du sa at du stoppet henne. Det var første gang jeg fikk høre ordet abort. Da var jeg fire år, og ble fortalt "at mammaen min ville drepe meg når jeg var i magen hennes." Du gjorde alt du kunne for at vi skulle hate henne.

Jeg er lei av å leve dette livet. Jeg fortjener bedre. Jeg har lært meg at dette ikke er noe jeg trenger å sitte med alene. Jeg har for første gang fortalt ALT til de som kan hjelpe meg til å gå videre. Jeg lukker en dør i livet mitt nå. Jeg hater deg, og alt du har gjort. Jeg kan aldri akseptere eller forstå det du har gjort. Det er her marerittet mitt slutter, og kontakten brytes for godt. Jeg har vært sterk lenge nok, nå tar jeg et steg for meg selv og mine egne barn. Jeg håper jeg aldri ser deg igjen. 

ALLE FAMILIER TRENGER ET HODE SOM TENKER PÅ ALT

Jeg burde egentlig vært i seng for lengst. Klokken er rett over 01.30, og alle her hjemme sover. Det er skikkelig stille i huset, og jeg er ikke trøtt en plass. Jeg har en million ting jeg tenker på, og en million ting som bidrar til å ta fra meg nattesøvnen min og holder meg våken. Jeg har mye jeg skal gjøre, og jeg føler at det ikke er nok timer i døgnet til å gå gjennom alt som må bli gjort. Alt fra små ting som hårfrisyre på Michelle i morgen, til husarbeid og jobb, jeg har så mye jeg tenker på som overhodet ikke har vært nødvendig å bruke energi på så sent, når jeg burde sovet. 

Jeg er vel bare en typisk mamma, som alle andre. Stresset til tider, med en haug av ansvar som jeg skal holde styr på. Jeg tror at vi alle har de dagene der vi tenker litt mer enn andre dager, på litt mer enn hva som er nødvendig. Jeg tror ikke jeg er spesiell, eller veldig rar som føler at jeg må bruke natten på å gjøre noen av morgendagens plikter. Jeg føler at en «mammarolle»  uansett må til for å få en familiehverdag til å gå rundt.

En «mammarolle» som klarer å tenke på alle de tingene en må for å kunne ha ansvaret for hus, mann, barn, jobb og sist meg ikke minst seg selv i det hele. En «mammarolle» trenger ikke en gang nødvendigvis å være en mamma eller dame i det hele tatt, men den personen i familien som tenker litt mer enn resten, og som holder styr på det meste, uansett hvem og hva! Alle familier trenger et hode som tenker litt ekstra på alle, og som vet hva som skjer til en hver tid. Jeg kan vel trygt si at jeg er typisk mamma som må ha kontroll til en hver tid, og som tar på meg denne jobben med glede. 

Om det så betyr at jeg må sitte våken på natten som nå, med et smil om munnen, og vite allerede nå at Jan våkner med barna i morgen, så er det verdt det. For selv om jeg er hodet i familien, og med stolthet og trygghet kan ta på meg den rollen, så er det likevel mye Jan også har kontroll på i hverdagen. Vi har fått en rutine på at han alltid er der på morgenen, nå som jeg er gravid. Han står opp med barna, og lager frokost, før jeg kommer meg opp av sengen. Det er blitt utrolig deilig, selv om jeg fremdeles merker at det er uvant å dele ansvaret. 

Av og til blir jeg så fascinert over hvordan to foreldre, som vi nå de siste månedene har blitt, klarer å jobbe sammen, og være et så bra team. Jeg har tatt på meg den rollen som allerede i flere år er innøvd med å ha kontroll på alt som skjer til en hver tid, mens Jan tar seg mer av den praktiske delen i familielivet. Det føles veldig godt å være to voksne her hjemme, og det føles veldig godt å ha noen å dele både oppturer og nedturer sammen med. Nå er vi veldig inne i forskjellige faser med barna. Både Michelle og William lærer veldig mye nytt i disse dager, og det er godt å dele fremskrittene og stoltheten med Jan. 

DETTE LIVET MÅ TA EN SLUTT!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er virkelig ikke meg selv for tiden. Det er plutselig en mye lengre vei til å finne latteren og smilene mine om dagene. Jeg har så utrolig mye jeg går å tenker på. En ting opp på den andre. Det er så mye som skjer som jeg egentlig har lyst til å fortelle dere alt om, som jeg ikke kan gjøre. Jeg ønsker forståelse, jeg ønsker å bli tatt på alvor. 

Jeg er frustrert over så veldig mye at jeg har prøvd å fokusere på en dag om gangen. Nå har jeg derfor avlyst de planene jeg hadde i tiden fremover, for å unngå og måtte tenke for mye på det, og om jeg kommer til å ha nok energi til å gjennomføre de. Alt fra bursdagsfeiringer til innspilling og intervjuer er blitt avlyst. Jeg klarer ikke mer nå. Det er begrenset hva et menneske skal tåle og bære. Det som er viktig akkurat nå er hverdagen sammen med Jan og barna, og ikke minst min kropp og helse som i disse tider skal være en god mamma for fosteret i magen også, samtidig som jeg skal være tilstede for de barna vi allerede har. 

Jeg er lei av å ikke bli respekter og tatt på alvor. Jeg er lei av at mine valg ikke skal bli sett på som mine valg, men valg som er påvirket av andre rundt meg. Jeg er lei av å være den «jenta» som hele tiden skal være et svakt punkt. En jente det er lett og kritisere, hate, slenge dritt mot og misforstått. Jeg snakker ikke om hva du som bloggleser tenker eller mener, og jeg tenker ikke på hva de rundt i gata som vet navnet mitt mener om meg. Jeg tenker på de personene i livet mitt som burde være der når jeg trengte de, på samme måte som jeg ville vært her når de hadde trengt meg. Venner, familie, bekjente. 

Jeg er lei av å late som at livet mitt er helt perfekt og at familien min alltid har vært der for meg. Jeg er lei av å lyve om ting som ikke stemmer. Jeg er lei av å pynte på sannheten, for det har jeg gjort til alle jeg kjenner gjennom hele oppveksten. Det er på tide at jeg kan ta mine valg, og bli respektert for de valgene jeg tar for meg og min lille familie. 

HJEMME BRA, MEN BORTE ER BLITT BEST

Nå har vi vært mye borte fra hjemme den siste måneden. Vi har faktisk vært like mye på sørlandet den siste måneden, som det vi har vært hjemme i det nye huset. Vi har vært på sørlandet hele denne uken også, og liker oss litt for godt her nede. Det er en veldig fin plass å dra, når vi føler for å komme oss litt vekk fra byen. Jeg merker at hele gjengen trives mer og mer nede i Søgne. Det er nå vi har muligheten til å være så fleksible, før barna knytter seg til barnehagen, men ikke minst skole.

Michelle begynner jo på skolen neste år, og da blir vi mer låst til å holde oss hjemme. Det gjelder både turer til sørlandet og utlandet. Fra og med neste år må vi også holde oss til helger og skoleferiene, som alle andre normale mennesker må. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det, samtidig som det skal bli godt å komme inn i en vanlig hverdag igjen, både for oss to, og de små. 

Vi kommer selvsagt til å få en mye bedre hverdag når barna begynner i barnehagen i høst. Da tenker jeg bedre med tanke på rutiner og for barnas skyld med aktiviteter, teste seg selv, og ikke minst leke sammen med andre barn hver eneste dag. Vi har det fantastisk nå som får lov til å være hjemme sammen med begge barna hele døgnet. Jeg syns det er en gave, uansett hvor slitsomt det kan være til tider. 

Det er en mulighet ikke mange får. Jeg er derfor veldig takknemlig, likevel så føler jeg at jeg ikke klarer å gi barna mine det de trenger i en normal hverdag. For en liten periode som nå, så det er jo ikke noe barna tar skade av. Men nå som jeg bare blir mer og mer gravid, og ikke klarer å være like aktiv som tidligere, så sitter jeg igjen med en dårlig samvittighet. Det føles derfor veldig godt, å kunne dra ned til sørlandet med barna, og finne på ting her, som barna liker og setter pris på! 

SNART VET ALLE KJØNNET PÅ BABYEN I MAGEN!

I dag var vi på vår aller første babyshopping. Vi handlet for første gang inn klær til babyen i magen. En stolt storesøster fikk være med på handelen, og hadde med seg en bok og pen til å skrive ned det vi trengte. Hun minner bare mer og mer på meg med tiden. Vi har egentlig ikke handlet noe, på grunn av at vi ikke har ønsket å røpe kjønnet til noen. Så med tanke på at det var jenter så tok «snik-bilder» av oss i butikken, så er det vel et tydelig tegn på at vi begynner å glippe ut på hvilket kjønn den lille i magen er. Håper bare det kan komme fra oss, og ikke fra rykter og andre. Vi ble selv veldig fornøyd med dagens koselige handel! 

DET BESTE I VERDEN

Har du noen gang tenkt på de små øyeblikkene du husker veldig godt igjen fra din egen barndom? Kanskje du bare husker et lite glimt på under fem sekunder, med minnet er der likevel. Etter at Michelle har begynt å få lov til å være mer og mer et lite barn med egne ønsker og meninger, så har jeg hatt flere tanker med tilbakeblikk på korte minner jeg husker fra da jeg var på hennes alder. 

Jeg husker naturligvis ikke alt, men små glimt fra forskjellige opplevelser sitter sterkt igjen i tankene. Første gang jeg lærte å sykle uten støtte-hjul. Da var var jeg bare fire år, og nabogutten som den gang var rundt 13 år løp ved siden av meg for å passe på at jeg ikke skulle falle av og slå meg. Jeg husker knapt hvordan han så ut, men den grønne sykkelen og selve syklingen husker jeg. 

Jeg husker hvordan det korte håret mitt blåste i vinden, og hvordan hjelmen satt litt på snei. Jeg husker været, og jeg husker følelsen av mestring. Jeg husker hverken noe av hva som skjedde før eller etter de minuttene på den lille sykkelen, men opplevelsen sitter likevel sterkt i meg som et godt minne. 

Michelle har hatt en sykkel stående hjemme i snart et år, som hun ikke har fått tid til å sykle så mye på. Hun hadde ikke sykkel nede på Kypros, og etter at vi kom hjem, så har det både vært vinter og andre ting som har kommet i veien for sykkelturene. Likevel trives hun veldig godt på sykkelen. I går fikk hun en ny sykkel, og var kjempestolt over å ha valgt den ut helt selv. 

Vi måtte derfor ut på sykkeltur i dag. Michelle har storkost seg, og vi har fått sett mange smil. Kanskje er nettopp denne sykkelturen en av mange små glimt fra barndommen Michelle vil huske og se tilbake på når hun blir stor. Det finnes ingenting i verden som føles bedre, enn å se et ekte smil i det lille søte ansiktet til de som betyr mest! Ønsker deg og dine en fantastisk start på helgen! 

DETTE VILLE DU ALDRI TRODD OM MEG!

1. Jeg kan gå kledd i morgenkåpe til alle døgnets tider. Du kan fint se meg smilende i forsetet med morgekåpen tredd over meg, selv om klokken er 15:00 på en tirsdag.

2. Jeg er kronisk redd for fisk og skalldyr. Reker er kanskje mitt værste mareritt. Hver gang vi kjører fra Stavanger til Kristiansand passerer vi en plass som heter Rekevik, og Jan truer alltid med at vi skal flytte dit. Det skumleste med reker er lukten.

3. Jeg har en stor drøm om å sove i telt i sommer, selv om jeg da er høygravid. Jeg er egentlig et friluftsmenneske, og er ganske enkel å få med på tur. Forutsatt at du serverer meg ristet brød med Nugatti.

4. Jeg har ingen planer om å bli over 60 år gammel. Jeg er simpelthen livredd for å bli gammel og hjelpetrengende, så jeg krysser fingrene for at jeg ender opp som Kris Jenner når jeg fyller 60, da kan jeg nok klare noen år ekstra.

5. Egg er det kvalmeste jeg vet. Kanskje bortsett fra reker da. Aldri fortell meg at arme riddere lages av egg, jeg forteller meg selv at de ikke gjør det, og har faktisk begynt å tro på det. 

JEG FRYKTET FOR LIVET HENNES

Gjesteinnlegg, Jan

Jeg husker spesielt godt en sen kveld da jeg satt i Oslo. Det var etter at jeg var kommet hjem fra mine to Kypros-turer, og klokken må ha vært nærmere midnatt. Anna ringte meg og var helt hysterisk, hun var helt fra seg. Slik hun kan være de dagene der ingenting går riktig vei, virkelig, virkelig langt nede. Jeg husker hun gråt og at vi pratet lenge, før hun plutselig sa "Sorry for at jeg ringte deg" og la på. 

Jeg ble virkelig redd for henne den kvelden, og sov ikke akkurat godt. Husker jeg sendte henne en lang melding etter at jeg våknet midt på natten, og at jeg virkelig var lettet da hun svarte meg etter at solen hadde stått opp. Høsten var generelt en vanskelig tid for meg, naturlig nok. Men vi klarte å beholde det vennskapet som Anna snakket om i innlegget tidligere i dag. Et vennskap der vi begge visste at vi når som helst kunne ringe hverandre, og støtte hverandre dersom ting var vanskelig.

For det er ikke akkurat noen hemmelighet. Vi har hatt våre vanskelige perioder, og det kommer helt sikkert flere i årene fremover. Som hun også skrev tidligere i dag, så er det sikkert ganske lett å trekke frem "perfekt" stempelet når man leser om vårt forhold, og hvordan jeg har kommet inn i familien her. Men livet er ikke bare en dans på roser, de tøffe dagene er der for absolutt alle. Mennesker har forskjellige problemer, men jeg tørr påstå at alle som leser innlegget her kan trekke frem episoder i livet sitt som de mener er tøffere en gjennomsnittet.

Jeg pleier alltid å si at uansett hvor tøff en dag, uke eller et år kan være, så finnes det masser av positive ting å henge seg opp i. Jeg er superheldig, som har Anna og to barn i livet mitt. Der jeg vet at alle tre er glad i meg, og trenger meg i hverdagen. Det er det jeg trenger i hverdagen for å holde meg oppe. Jeg er så heldig at jeg har tre personer i livet mitt som trenger meg, og det samme har Anna. Vi er så heldige at vi til og med snart skal bli fire.

Så til deg som føler at ingenting går riktig vei, bruk resten av kvelden på det som gjør deg glad. Bruk noen timer på kjæresten din, familien din, katten din, eller kanskje bare en film. Lukk de vanskelige tingene litt ute, og let frem det du har som gjør livet verdt å leve. For helt ærlig, livet er en berg- og dalbane for alle. Uansett hvor fint og flott alt ser ut, så gråter alle sine tårer innimellom. 

HJELP OG STØTTE FINNES IKKE BARE I EVENTYR

Jeg føler meg helt tom. Nok en vanskelig dag å stå opp. I morgen ville jeg ikke ut av sengen, men siden jeg har en familie som trenger at jeg fungerer, så måtte jeg opp likevel. Jeg merker at på dager som dette så er det veldig godt å ha en gjeng som venter på meg med frokosten, og som ønsker at akkurat jeg skal være tilstedet. En familie som trenger meg som en «mammarolle» og som har troen på at det ikke finnes en eneste i hele verden som kunne erstatte min plass. 

Jeg merker at jeg er blitt mye bedre til å håndtere disse periodene i livet mitt. Jeg er blitt mye flinkere til å snakke ut om hva som faktisk plager meg, og finne løsninger som vil hjelpe meg gjennom dagen. Å bare tenke på en dag om gangen, har jeg funnet ut er en veldig god teknikk. Ikke fokusere så mye på de smilene som skal komme i morgen, men de man skal se og vise i dag. 

På en morgen som i går så vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg gjennom en dag uten Jan. Det er utrolig hvor godt han klarer å støtte meg, samtidig være tilstedet for barna. I tillegg til det, så får han det også mulig for meg å være meg selv rundt barna, uansett hvor fortvilet og lei meg jeg kan være, uten at de merker noe til det. Han har lært meg på en helt ny måte å sette pris på de gode tingene i livet mitt. 

Spesielt på en dag som i går, så klarer han å finne alt det positive, og klarer å få meg fra og våkne med tårer, til å legge meg med et smil. Det er ikke en lett jobb, og en jobb faktisk ingen andre har klart i løpet av de fem siste årene. Hvis dagen min ser veldig mørk ut når jeg står opp, så er det vanligvis veldig vanskelig å snu om på dette. 

Jeg blir ofte litt irritert når jeg leser mine egne innlegg om hvordan Jan er med på å påvirke denne familien til noe bedre. Jeg føler jeg sitter å skriver en bok som ikke kan ha noen feil, at Jan sin karakter skal være den «perfekte prinsen» i eventyret som bare det finnes godhet i. Eller at jeg er så forelsket at det ikke er mulig for meg å se noen feil med han. 

Sannheten er at Jan var med på å få meg ut av tøffe tider lenge før vi snakket høyt om følelser. Han har alltid vært en telefonsamtale unna, og den personen jeg kunne ringe til alle tenkelige tidspunkt. Det er ikke nytt for meg å ha Jan som støtter meg. Men det er nytt å ha en person der nå, som støtter meg uten at jeg ringer og sier at ting ikke er så bra. Han ser nå selv om jeg våkner å har en bra eller mindre bra dag. 

Han kan gi meg en klem nå om han ser jeg trenger det, på en helt annen måte enn før. Derfor er jeg så åpen om støtten han gir meg. Det er en støttespiller alle som sitter i en vanskelig periode trenger. Jeg ligger fremdeles oppe i sengen min, mens Jan og barna leker sammen nede. Jeg hører latter, og jeg hører fornøyde barn. Det er alt jeg kunne drømt om å våkne til, på en dag som denne! Det motiverer meg til å ta på smilet mitt, for de tre herlige menneskene som venter på meg.

VINN 2 BILLETTER TIL JUSTIN BIEBER NÅ!

SHANGHAI, CHINA - OCTOBER 05: (CHINA OUT) Justin Bieber performs on the stage in concert at Mercedes-Benz Arena on October 5, 2013 in Shanghai, China. (Photo by ChinaFotoPress/ChinaFotoPress via Getty Images)

Hei dere! De av dere som fikk sett meg live sist uke fikk kanskje med seg at jeg snakket om noen Justin Bieber billetter jeg hadde planer om å dele ut. Jeg har 5 billetter igjen, og tenker å trekke en heldig vinner allerede nå i kveld! Vinneren får billetter til både seg selv + en venn til Justin Bibers konsert Lørdag 24. September på Telenor Arena! 

Jeg gjør konkurransen superenkel, slik at flest mulig skal få muligheten til å delta. Alt du trenger å gjøre for å delta er å klikke "LIKER" nederst i innlegget, og delta på kokurransen HER! Det tar deg maks 10 sekunder! Lykke til! - Vinneren annonseres på bloggen i løpet av kort tid! 

VANNET GIKK I DAG!

For en dag! Det har vært en hektisk og morsom dag for både store og små i dag. Tog, godteri, flagg, korpsmusikk, is, og veldig mange kilometer til fots. Dagen startet med at vi faktisk holdt på å forsove oss. William sov plutselig til 09:15, som gjorde at vi fikk en litt travel morgen i dag. Da bar det først ned for å se barnetoget i byen, før det ble kaker og brus på barneskolen jeg gikk på som liten. 

Vi hadde en koselig lunsj sammen med mormor etterpå, med karbonader, eggerøre og ferske baguetter. Før vi igjen tok bena fatt ned til sentrum for å se folketoget. Det har med andre ord blitt ganske mange kilometer på oss i dag. For en gravid kropp i en alt for trang bunad har kynnerne egentlig vart fra morgen til kveld. I siste bakken på vei hjem fortalte jeg Jan at det bare er et under at vannet mitt ikke har gått i dag, før han fortalte at hans vann allerede hadde gått for lengst. Han snakket heldigvis om to 17.Mai-ben med solide vannblemmer. 

Men jeg føler deg oppsummerer en fin 17.Mai feiring egentlig. Man står opp oppglødd, og legger seg utslitt. Vi har i alle fall hatt en fantastisk dag, og håper du har hatt det samme! Det er utrolig koselig at det er så mange som roper etter oss på sidelinjen fra toget, det gjør det litt mer spennende for Michelle. Hun kommenterte mer enn en gang at hun var sikker på at det var mange her som leste bloggen min i toget! 

Nå er barna i seng, og Jan og meg er like bak. Det blir en tidlig kveld for oss i dag. Jeg er så sliten og trøtt og er egentlig takknemlig for å være gravid med småbarn i dag. Jeg hadde ikke orket å feste natten lang med vonde ben i dag kjenner jeg. Jeg har kommet meg i morgenkåpen, og er klar for å legge meg under dyna med en siste is for dagen, og med god kos fra min bedre halvdel. Gratulere med dagen, kjære alle sammen! 

EN VIDEO JEG ØNSKER DU SKAL SE, RIVER OPP VONDE MINNER

Dette er et tema jeg ikke liker å ta opp. Det gjør vondt å lese, og det gjør vondt å vite at de som er glad i meg leser om ting som dette. I går kom jeg over et intervju som ble gjort for en stund tilbake, som de delte i går. Det er et intervju jeg ønsker at dere skal se, for det er det eneste intervjuet jeg faktisk har klart å dele ting om denne hendelsen og operasjonen etter. 

PYNTER OPP TIL NASJONALDAGEN

God morgen. I går hadde vi en helt uforglemmelig dag med gode venner inne på Ombo, igjen. Vi tok oss en spontantur ut av byen, og var ikke hjemme før sent. Både store og små koste seg veldig. I dag er det mye som skal gjøres klar til den store dagen i morgen. Pynting med norske flagg, og masse baking, står på planen. Ønsker alle sammen en helt nydelig dag!





DET BLIR EN DRØY 17.MAI I ÅR!

I kveld meget jeg meg endelig til å prøve bunaden. Det var jo et stort spørsmål om den ville passe, nå som jeg er kommet så langt inn i graviditeten. Ingen prøving skjer vel med skjorta på? Det gjorde det ikke hjemme hos oss i dag i alle fall. Så det ble en drøy 17.mai look på meg her hjemme, men heldigvis klarte jeg å presse på meg bunaden min i år også, og nå er jeg klar for en fin feiring på tirsdag! 

JEG ØNSKER SÅ SÅRT...

17.mai i år er viktigere enn noen gang før. I år handler dette om så utrolig mye mer enn bare en dag med feiring for min del. Det er den første nasjonaldagen som skal bli feiret sammen med Jan, og sammen som en familie. Jeg har aldri hatt en eneste høytid alene med bare barna, men nå begynner vår «lille» familie og bli ganske så stor etterhvert. Det er derfor på tide og lage egne tradisjoner, og skape nye minner som barna vil huske. 

Jeg har alltid vært opptatt av at alt skal være på stell, og at alt skal være riktig på sånne spesielle dager. Jeg ønsker så sårt at barna mine skal huske tilbake med bare gode og fine barndomsminner. Og gjerne ta med seg noen av våre tradisjoner videre over på sine familier når den tid kommer. Alle dager i oppveksten er viktige, men høytidene husker man litt ekstra godt. 

I år er det utrolig viktig at vi får en fin dag. Selvsagt med tanke på at barna skal kose seg. Men det er også en annen person jeg bryr meg veldig om som jeg ønsker å ha en fin dag sammen med denne dagen. Jan er ikke hjemme, der han alltid har feiret 17.mai tidligere. Han har flyttet inn til oss i Stavanger for litt under et halvt år siden, og skal for første gang feire store dager «alene» uten sin familie, og uten sine venner. 

Det er nytt for han, det er jeg sikker på, og det er derfor veldig viktig for meg å vise frem hvilke nasjonaldag jeg er vant med her i byen, og hvordan vi kan gjøre denne dagen like gøy for alle sammen. Jeg er så heldig som har alle de tre rundt meg denne dagen, og én liten nummer 4 som også er med fra innsiden av mammas mage. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til 17.mai, jeg er sikker på at vi klarer å få frem noen ekstra smil fra både store og små denne dagen! 

DETTE ER BARNA´S 17.MAI ANTREKK!

God søndags formiddag! Nå har jeg funnet frem klærne som barna skal ha på seg på den store dagen. Ingen av de skal gå med bunad i år, men fine blir de! Michelle skal ha på seg en nydelig beige/gull kjole, som er samme farge som vesten på min bunad. Det tror jeg blir veldig fint. William skal ha på seg dressen som han hadde på seg på julaften. Den var alt for stor da, men passer helt perfekt nå! Så nå krysser jeg bare fingrene for at jeg får plass i bunaden min, også! 




JEG MÅTTE AVBRYTE I SISTE LITEN

Nå prøver vi igjen. For en liten uke siden, satt vi egentlig klar til å gå igang med en livesending på facebook, som jeg måtte avbryte i siste liten. Jeg kom vel egentlig aldri frem til hvorfor, men beklaget veldig over at jeg valgte å stå over. Grunnen til vi måtte avbryte var rett og slett fordi noe privat kom i veien, og følelsene tok overhånd. Nå prøver vi på nytt, og denne gangen skal vi ikke sitte rett opp og ned på en stol, men dere skal faktisk få være med på kjøkkenet mens vi lager en litt sen middag. Håper det blir koselig, og at dere har noen spørsmål og komme med underveis. Dere finner oss live på facebook kl. 20.30 HER! Det er altså ikke mer enn 20 minutter til! Om du går inn og "liker" siden, får du automatisk opp en varsel på mobilen når vi er live;) Snakkes! 

4 TING JEG ELSKER MED 17.MAI! 

Nå begynner det å nærme seg 17.mai, og vi har startet å forberede dagen. Jeg føler at nationaldager handler om å være sammen med de man er glad i, spise masse godt, og se mange smil. Det handler om tradisjoner, og minner som blir skapt. Dette blir den første 17.mai sammen med min egen lille familie. Da er det viktig og huske på de tingene som jeg virkelig ikke kan gå en eneste 17.mai uten! 

1.Den familietiden på morgenen med stelling av hår, og på med finklær er en utrolig fin tid som jeg alltid har satt pris på. Det er som regel en dag der alle rundt stresser om plassen på badet, og litt fortvilet over å ikke finne verken det ene eller det andre. Jeg husker også at vi både fikk hjelp og hjalp hverandre på med bunadene. Uansett hvor travel de første timene av nasjonaldagen er, så er det en ting jeg virkelig liker, og som gjør starten på dagen til en tradisjon. 

2. En bytur på alltid til. Det er den dagen i året det er mest folk nede i Stavanger sentrum. Som regel alle er i godt humør, med et smil rundt munnen. Det er en fantastisk dag å være sosial på. Å kjøpe gassballong i byen er alltid en hit. Utenom det året da jeg var liten, og min fløy rett til himmels i det jeg sto og betalte.. Kjip hendelse for en 7 åring på 17.mai, som heldigvis ble reddet av litt mer godteri. 

3. Folketoget. Vi må få med oss et om ikke flere tog. Det er alltid like spennende og gøy både for små og store og se på toget. Michelle blir alltid like imponert over turnjentene, og jeg er sikker på at det er noe William også kommer til å bli litt mer fascinert av å se enn noe annet. Hvert eneste år, så får jeg ny inspirasjon til hva jeg kan foreslå for Michelle og begynne på. 

4. Kveldens siste måltid må være en krone-is! Det er nok denne dagen nordmenn spiser mest is i dette landet, og jeg er sikker på at vi kommer til å kjøpe noen is til oss i år også. Jan har sagt at han har et stort ønske om å få starte dagen med en is denne dagen, og da må vel jeg si at det er greit, så lenge vi avslutter med en is også! 

BLOTTING PÅ KJØPESENTERET

Gjesteinnlegg, Jan 

Etter at jeg kom inn i rollen som småbarnsforelder har det vært mange ting som har overrasket meg. Spesielt merker jeg at de små tingene er noe man virkelig setter ekstra pris på fra barna. Det kan være et morsomt spørsmål, et smil, eller andre tanker de ønsker å få utløp for. Alt i alt er hverdagen fylt med små gleder som en virkelig setter pris på. Og i dag fikk vi virkelig smilene frem når Michelle gikk i tog med barnehagen, og feiret 17.Mai!

Men det er også mange ting og problemer som dukker opp, og som jeg absolutt ikke har tenkt på tidligere. Og det definitivt største sjokket er hvordan ammende mødre blir behandlet i samfunnet. Faktisk synes jeg at det per dags dato er den mest hånlige og diskriminerende tingen som henger igjen i samfunnet. Jeg ble helt sjokkert når Anna fortalte om sine amme-historier, der andre mennesker kommer bort å lirer av seg dritt mot folk som tar vare på barna sine. Og om jeg noengang ser noe liknende av det hun har fortalt, så kommer det til å svartne totalt for meg.

Er vi seriøst der at det er kvalmt å amme i 2016? Kan de av dere som noengang har reagert på amming, please gi meg en forklaring på hva som er galt? Jeg kjenner at jeg dør etter å høre hva som provoserer dere så mye med en pupp at dere lirer av dere dritt mot en stakkars ammende mamma? Og om det seriøst har noen ting med dine seksuelle tanker og fremstilling av en kvinnekropp, så har du overhodet ingenting å gjøre ute i samfunnet. Jeg har hørt, lest og sett historier om sjikanering, og grove skjellsord som beskylder ammende kvinner for å blotte seg i offentligheten. 

Om Anna er med på det, så skal vi finne et kjøpesenter og amme på hver eneste bidige restaurant og kafe, jeg lover å ta med videokamera og mikrofon. For dette her kan jeg faktisk ikke sove på uten å gjøre noe med det. 

ALDRI UNDERVURDER BARNA DINE

Jeg har tatt meg selv i å stille spørsmålet, "vet barn egentlig hva kjærlighet er?» til meg selv flere ganger. Vet egentlig Michelle hva kjærlighet betyr, og hvor mye man trenger det i livet vårt for å ha det fint? Vet hun hvor elsket hun er hjemme, og hvor mye vi hadde ofret for så lite som et smil rundt munnen hennes? Vet hun at det ikke finnes noe annet mer dyrebart i hele verden, enn mine barn for meg? 

Svaret er ja. Barn ser, lærer og observerer alt. Det gjelder også kjærligheten de får, og ikke minst kjærligheten de kjenner selv. Barn har rikelig på kjærlighet, og forstår at man kan bry seg mer om noen enn andre. De forstår også at man ikke trenger å ha kjærlighet for noen som ikke behandler dem bra. Jeg er også sikker på at Michelle, og alle andre barn som er oppvokst med trygge rammen, har en viss forståelse på hva de kan forvente av kjærlighet tilbake fra en mor og en far. 

Jeg setter over en strek på alle barn som er oppvokst i andre enn «normale» hjem. For det blir en helt annen sak. Men de "normale» barna, rettere sagt, de barna med et normalt hjem, uten vold, rus og mishandling. De barna forstår veldig mye av ordet kjærlighet. Noen viser kjærligheten med kroppsspråket til daglig, andre bruker ord, og noen barn er gjerne ikke så tydelig på å vise kjærligheten selv om mor og far kan se det.

Jeg husker første gang Michelle sa til meg «Elsker deg også, mamma». Det er allerede mange år siden, likevel vil jeg aldri glemme det. Det føltes ut som en bekreftelse. En bekreftelse fra min egen datter, at hun vet hvor mye hun betyr. Fra den dagen, visste hun at hun har en mamma som elsker henne mer enn alt i denne verden. Å fortelle meg at hun elsket meg, var et trygghets tegn. Et tegn på at hun hadde det godt. 

Nå får jeg høre det daglig, flere ganger om dagen. Michelle er den type jente, som både bruker sterke ord, og er veldig tydelig på å vise frem kjærligheten. Hun tar ofte og legger armene rundt meg, og bare gir meg ord på ord med godhet. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er heldig som har en jente som henne. En jente som ikke er redd for å vise følelser. Jeg gleder meg allerede til første gang William sier det tilbake til meg. 

Likevel så ser jeg jo hver eneste dag, at han bryr seg om oss. Han vise til og med en kjærlighet med Michelle, uten å dele hverken ord eller klemmer. Han blir nok ikke lik Michelle, på det med å dele ut på klemmer dagen lang, eller med ordleggingen av kjærligheten han føler. Men jeg ser den likevel. Og det er det viktigste. Alle barn vet hva kjærlighet er. De vet hvordan det føles, og de vet hvordan de skal bli behandlet! 

EN GANG DEPRIMERT, ALLTID DEPRIMERT

Jeg har flere ganger i livet mitt vært inne i perioder, der jeg klarer å grave meg dypere ned enn vanlig. Etter at jeg faktisk var deprimert under svangerskapet i 2010, har jeg hatt disse periodene med både store og mindre mellomrom. I disse periodene mine merker jeg at jeg er inne i perioden, fordi at jeg bare disse gangene klarer å bli så sint, skuffet og lei meg til det nivået at ingenting annet kan gjøre det bra. 

Jeg har heldigvis klart å holde tankene mine borte fra barna, og aldri latt mine depressive perioder gå ut over dem. Men når kvelden kommer, så blir jeg plutselig en helt annen. Jeg blir plutselig en person jeg ikke selv vil være rundt. Det er akkurat som om det er to personligheter som styrer i hodet mitt. Den ene normale, og den andre som bare vil dra meg ned. Når kveldene kommer, så klarer jeg ikke holde tilbake tårene som har presset på hele dagen. 

Frustrasjonen kommer, og jeg finner ingen løsninger. Jeg har for mange ting som blir til problemer, og for mye som ikke kan løses av bare meg. For at livet skal gå rundt, så er man avhengig av at de rundt prøver å samarbeide litt, sånn at ting skal bli riktig. Når jeg kommer inn i disse periodene mine, så føles det som om hele verden bare går i mot meg, og at ingenting er ment til å gå godt med meg. 

Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke, om depresjonen jeg hadde tilbake i 2010, fremdeles henger litt igjen. Er det sånn at om man har vært deprimert en gang, så er man det for alltid? Vil disse periodene noen gang ta en slutt? Jeg har tidligere vært åpen om at jeg har ønsket å ta mitt eget liv. Det er ikke der mine svar leder i dag. Jeg er frustrert, fortvilet, og lei meg for mange ting som skjer i livet mitt nå. Jeg er inne i en av disse periodene, der jeg legger meg med tårer uten svar. 

Jeg har heldigvis for første gang en å dele alle tankene mine med, og en skulder og gråte på. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal ta en slutt i dag, eller i morgen. Men jeg føler likevel at jeg må gjøre noen forandringer i livet, for å få det godt. Hva enn disse forandringene måtte være, så fortjener Jan og se smilene mine om kvelden igjen. Han forteller meg ofte om hvor sterk jeg er og hvor mye jeg har oppnådd de siste årene. 

Men jeg trenger å klare å se det selv. Når andre prøver å dra meg ned, så er det mye jeg har taklet. Jeg har godtatt så utrolig mye mer enn hva som har vært greit, og når jeg da kommer til det punktet at jeg begynner å innse at det ikke er jeg som må ta på meg skylden, så klarer jeg å gå videre. Akkurat nå er det litt for mye som skjer i hodet mitt, og jeg føler at å rømme fra problemene ikke alltid er så ille som man vil ha det til..

DE VILLE JEG SKULLE DREPE HENNE!

Alt en mamma noen gang ønsker å gjøre er å beskytte barna sine. Den rollen kommer allerede fra første tanke på mammarollen og et lite foster i mammas mage. Den første tanker som faller inn, er at uansett hva, skal du være en trygg mamma, som skal trøste dine barn uansett situasjon. Om de har et mareritt på natten, eller om de faller og slår seg. Ja, til og med den dagen de får sin første kjærlighetssorg, så er det en overbeskyttende mamma-følelse som kommer frem. 

Abort, og det faktum å beholde et l barn i magen, er et av de såreste temaene du kan ta opp med meg. Jeg var en kamp, for å unngå å måtte ta abort. Jeg ønsket aldri å ta abort, fordi jeg visste at det var min egen feil at jeg var kommet i den situasjonen jeg satt i, og at jeg faktisk var i stand til å ta meg av dette barnet. I fem år har jeg nå prøvd mitt beste på å bevise hele landet at valget jeg tok for flere år siden, var det riktige valget å ta. 

Jeg får likevel spørsmål fra ukjente mennesker om jeg aldri har hørt om abort, og hvorfor i alle dager jeg ikke har tatt abort med mine snart tre barn. Sannheten er fordi jeg aldri ønsket noe annet, enn å bære frem de tre barna jeg har skapt. Jeg var veldig ung da jeg ble gravid med Michelle, for flere år siden, det var likevel ikke en grunn nok til å ta abort. Og det håper jeg at jeg har klart å bevise på disse årene. 

Ja, det handler om å bevise andre, fordi jeg selv var trygg på at jeg ville klare det. Det var jo alle andre rundt som noen gang tvilte. Jeg ble nesten tvunget til å ta abort, fordi de rundt tenkte at jeg var dum som i det hele tatt vurderte noe annet. Jeg måtte i møte med barnevern, fordi noen som kjenner meg godt, ville prøve og gjøre alt i sin makt for å få meg til å ta abort. 

Sta og bestemt som jeg var, klarte jeg å stå på mitt, og ønske om å beholde den lille prinsessen i magen min. Hvorfor burde det vært en kamp i det hele tatt? Det var jo mitt valg, hvorfor i alle dager skulle noen andre komme med sine meninger om å avslutte livet på et foster som allerede var blitt til? Jeg kan aldri forstå eller akseptere den stormen jeg den gang sto i. Jeg vil derimot prøve mitt beste for at alle skal bli kjent med min historie, og lettere akseptere valg om å fullføre en graviditet i ung alder. 

Jeg kan ærlig si at jeg mener folk generelt tenker for lett om en abort. Det er flere som mener at det er ikke et foster før det er 12 uker inn i svangerskapet, og at det derfor ikke kan kalles noe i nærheten av et drap. Men hvis dere studerer bildet over, av en glad nydelig jente. Hun ville ikke vært her i dag, om jeg tok abort. Hun ville vært dø. 

Jeg vet at også, at det er mange som tenker at «Ja, men om du aldri hadde født henne, så hadde du ikke visst hva du manglet». Det stemmer heller ikke. Jeg hadde ikke visst hvilke nydelig, omtenksom, kjærlig og snill jente Michelle ville bli, men jeg ville likevel manglet en stor del av livet mitt. Jeg var gravid, og visste at jeg ville få en liten jente, før folk hadde sluttet å mase om abort. 

Jeg visste at hver eneste år, på termindatoen, ville min lille datter vært et år eldre. På samme måte som man faktisk tenker om barn som er død av andre årsaker. Jeg tok en avgjørelse som alle som har en tilknytning til Michelle den dagen i dag, burde takket meg for. Nettopp fordi det var akkurat Michelle sitt liv det var snakk om, og det var Michelle sitt liv de ville jeg skulle avslutte! 

Jeg blir så sint og forferdelig trist når jeg tenker tilbake på hva enkelte var villig til og gjøre for å få meg til å ta abort. Jeg vil aldri kunne tilgi disse menneskene helt for måten de ødela meg på den tiden. På samme måte som jeg aldri vil godta at ukjente mener jeg bør abortere alle mine barn, fordi jeg er ung og barna ikke har samme biologisk pappa. Det er et tema folk burde eie respekt nok til å holde seg unna!

DET ER IKKE DIN PLIKT Å PASSE PÅ ANDRE GRAVIDE

Jeg merker at jeg lett lar meg påvirke av hva andre sier. Jeg tror ikke graviditeten og hormonene som medfølger akkurat gjør meg mindre påvirket. Det er veldig lett å ta seg nær av ting som andre slenger ut, spesielt når det angår hvordan man tar vare på egne barn. Det gjelder både barna vi har, og de barna som enda ikke er kommet til verden i mammas mage. Å være gravid er en jobb med å ta vare på barnet i magen. Man skal gjøre alt riktig, og det er flere øyne som står og ser på som mener både det ene og det andre.

Man skal ikke røyke når man er gravid, man skal heller ikke drikke alkohol, og man er en dårlig mamma allerede fra graviditeten om man gjør dette med babymage er det veldig mange som mener. Jeg er enig i mye som andre sier høyt. Jeg er enig i det faktum at mammarollen starter allerede i det du finner ut at du er gravid, og derfor skal du gjøre det beste du kan for at barnet i magen skal ha det fint. 

Det jeg derimot blir veldig fortvilet over, er forskjellen på å veilede gravide kvinner til å ta riktig valg, og det å si at det som blir gjort av enkelte gravide er feil. Gi ut feil informasjon på hva som er farlig og ikke, fordi man har hørt noe om det fra noen man kjente som var gravid. Jeg er veldig for å kunne ha litt mer tro på andre mennesker, og faktisk ha en tro på at de som går gravide, eller har barn, faktisk har litt kontroll på hva de kan og ikke kan gjøre. 

Jeg er sikker på at det er veldig mange som mener at forskjellige ting er riktig og galt, og det er derfor opp til hver enkel gravid, og finne ut hva som er riktig eller galt for henne. Ja, det skal selvsagt være lov å gi råd og fortelle hva enn har hørt, men aldri undertrykk noen, og si at det de gjør er feil, akkurat som om de ikke har noen kontroll over situasjonen de selv er i. Jeg er sikker på at den informasjonen som en gravid trenger å få med seg, får man gjennom jordmødre gjennom svangerskapet. Vi bor heldigvis i et såpass fint land, der vi har fagfolk som kan fortelle oss om ting vi lurer på. 

Jeg kjente det kokte over for meg når jeg leste gjennom kommentarene på innlegget i går. Når fikk man ikke være i solen, når man er gravid? Ja, man skal begrense varme, og ikke akkurat overnatte i en badstue, for det kan være farlig for fosteret. Men dette sier seg selv. Jeg kan love at kroppen reagerer fort på hva barnet i magen tåler og ikke tåler. Jeg klarer ikke ligge lenge i solen, når jeg er gravid, så derfor ligger jeg så lenge jeg selv orker. Jeg har så pass kontroll over egen kropp i mitt 3. svangerskap. 

Jeg liker ikke å bli sett på som mindre smart, bare fordi jeg er offentlig, og legger ut bilde av at jeg tok meg 10 minutter på solsengen kl. 19.00 i Norge. Du skal få lov til å fortelle meg hva du selv tenker er lurt, men ikke kom her og fortell meg at mitt barn kommer til å ta skade av disse 10 minuttene med sol. Jeg var på fem syndenturer i svangerskapet med William, den sommeren jeg var gravid med han. Det ble en frisk og fin gutt av han også! 

JEG ØNSKET FLERE GANGER SOM LITEN, AT HAN VAR PAPPAEN MIN!

Jeg er utrolig glad for alt mine barn får muligheten til å oppleve. Jeg ønsker å lage så mange minner jeg bare kan, for at de skal huske barndommen sin med gode og fine tanker. Jeg merker spesielt godt etter at Jan kom inn i bilde, hvor viktig det er for meg å skape barndomsminner sammen med barna. Jan snakker alltid om den fine barndommen sin på sørlandet, og alt han ønsker å gi videre til barna våre. Dager som i går får meg til å innse hvor viktig gode barndomsminner faktisk er. 

Jeg skal innrømme at jeg har mange gode tanker om min egen barndom, men det finnes veldig mye jeg ikke kan se tilbake på og skryte av. Det finnes ting fra min barndom jeg ikke ønsker at barna mine skal måtte ta med seg videre i livet. Jeg ønsker at barndommen deres skal være mye bedre enn min egen, på alle mulige måter, og nå føler jeg at jeg har fått en unik mulighet til å gjennomføre ønske mitt. 

På båtturen i går, tok jeg meg selv i å være veldig emosjonell flere ganger i løpet av turen. Jeg syns det var så fantastisk å se hvordan Michelle trives med sjølivet og tilværelsen nede på stranda. Jeg syns det var helt spesielt å se måten Jan lærte fra seg sine egne barndomsminner, så tydelig over på de to små i går. Jeg satt og så på et eventyr av et minne og se tilbake på, første gang Michelle fanget sin egen krabbe, og stolt fortalte meg om hvordan man skulle gjøre det, for tro meg, jeg har ikke fanget en eneste krabbe i løpet av livet. 

Det var en mann en gang som sto meg så nært at jeg flere ganger ønsket han var min pappa. En mann som til og med var dna, men som ikke akkurat var min far. Han satte likevel sine dype spor i barndommen min, og så og si alle gode barndomsminner har en sammenheng med han. Det var min unge og spreke morfar, som tok på seg det ansvaret. Han døde dessverre alt for tidlig, og fikk aldri møtt mine barn.

På dager som i dag, så føler jeg at barna får en mulighet til å møte han likevel. Jeg har aldri møtt en mann i mitt liv som noen sinne har minnet meg mer om han, enn det Jan gjør. At barna mine får lov til å kalle en mann som min morfar og Jan for pappa, gjør meg skikkelig glad innvendig. Jeg kunne aldri bedt om noe bedre for barna. Jeg gleder meg til å lage barndomsminner sammen med Jan og barna videre. Dette er bare starten, og det føles ut som det er på en riktig god vei til å bli vellykket! 

UMULIG Å IKKE SMILE!

 

Vi starter nok en drømmedag på sørlandet, med sol og strålende fint vær. Jeg føler sommerferien er i gang for fult. I går var vi ute på båttur, noe som ble veldig velykket med fornøyde barn. I dag har vi andre planer. Vi skal ta en tur til dyreparken, igjen. Vi begynner å bli veldig gode kunder der, etter flere turer allerede i år. Michelle elsker det, og jeg må vel innrømme at jeg syns det er minst like gøy selv også! Ønsker alle sammen en nydelig onsdag! 






DET ER MOTBYDELIG AT DU UTTALER DEG!

Jeg kjenner jeg blir like provosert hver eneste gang jeg hører eller leser noen artikler som handler om amming. Når ble det unaturlig å mate sitt eget barn?  Ja, barna trenger mat, på kafe, på bussen og andre offentlige steder. Hvorfor i alle dager skal vi som gjør det mest naturlige i verden skjule oss, fordi du ikke tåler å se en pupp og en baby sammen? 

Problemet er at alt som er sexy, som har med brystene og gjøre er plutselig blitt mer vanlig enn å mate barn fra melke-kanalene. Det er blitt lov å gå med kløft ned til navlen, så lenge det ikke har en sammenheng med et spedbarn og gjøre. Det er ikke lov til å amme offentlig, fordi at du er for kåt, eller ikke har noen kjennskap til hva et lite barn trenger. Tror du aldri du har vært et spedbarn som trengte mors bryst som baby? 

Jeg blir så provosert. Man skal ikke gå i magetopp, eller sole seg toppløs når man er gravid, på samme måte som man heller ikke skal amme offentlig. Jeg har alltid vært like irritert på folk som faktisk tør å uttrykke sine meninger om amming, for det er et tema som virkelig er et ikketema. Det skal ikke være mulig å være i mot offentlig amming. Når skal denne ammedebatten noen sinne ta en slutt? 

Det er vel først og fremst i utlandet det hele startet, men nå syns jeg det er blitt for mye klaging på ammende her i dette landet også. Jeg tør ikke å amme offentlig, det kan jeg trygt si, fordi jeg vet at det vil komme ubehagelige kommentarer. Jeg må likevel amme babyen min, til alle måltider. Og må derfor holde meg inne i starten, eller gå på plasser som er regnet for ammende. 

Det burde ikke være sånn. Og jeg syns det er forferdelig at det er blitt sånn at vi som ammer, må trekke oss bort. Jeg husker spesielt med Michelle at jeg satt å gjemte meg i trappene til kjøpesenteret som gikk ned til parkeringen, for at folk skulle slippe å se meg amme. Jeg satt aldri med brystet tydelig fremme, men likevel var jeg livredd for hvilke kommentarer jeg ville få. 

En gang jeg satt å ammet i skjul, kom en dame bort til meg og spurte om jeg kunne være snill å ikke amme mens de var der, fordi de var litt pene folk. I sjokk som jeg var der som 15 år og nybakt mamma til et lite nurk på knapt 3 uker, gikk jeg jo bort derifra? Jeg valgte derfor å ikke forlate huset i den mest intense ammeperioden med William. Det burde jo ikke være sånn! Denne gangen har jeg mest lyst å amme tydelig, akkurat der jeg ønsker, bare for å stå for det jeg faktisk mener, men jeg tør ikke. 

Når det kommer til barna, og hvordan jeg starter livet som mamma til hvert enkelt barn er så sårbar tid for meg. Det er en tid der alle kommentarer om mammarollen og hvordan jeg er med den lille babyen går rett inn på meg. Da burde ingen få sjansen til å ødelegge ammeperioden min. Jeg elsker barne mine, og jeg elsker mammarollen. Jeg elsker å gi barna mine en best mulig start på livet, og de gangene jeg har mulighet til å amme, ønsker jeg og gjøre det.

Jeg har ikke ammet barna mine til de var så store, men jeg gav de begge to en start med amming, og gjorde mitt beste. Alle har ikke mulighet til å amme barna sine, men det skal ikke være en unaturlig ting å faktisk gjøre det. Jeg gleder meg til å få enda en liten nyfødt baby, som skal ligge å kose på brystet mitt. Det finnes ingenting i hele verden som føles bedre en det tette båndet du knytter med din nyfødte sønn eller datter! 

Jeg våknet opp og hadde født! 

Jeg gleder meg ikke til fødselen. Det tør jeg å si høyt. Det burde ikke være flaut å innrømme at man gruer seg til en sånn opplevelse. Den ene gangen man vet man får smerter, uten å vite hvor lenge de varer, når det kommer til å skje, eller hvilke komplikasjoner som vil følge med. En fødsel er en enorm stor opplevelse enten man har et positivt syn, med smerter, eller et traumatisk syn med samme smertene. 

I natt hadde jeg en skikkelig ekkel drøm. Jeg drømmer mye for tiden, og jeg vet at graviditeten skyldes mye av dette. Drømmene mine kan handle om alt fra gode og hyggelige ting, til skumle mareritt, eller ting som egentlig er helt realistisk. Det som derimot er felles med alle drømmene mine om dagen, er at de alle sammen er så tydelige og ekte, og jeg husker hver en minste detalj etter jeg våkner opp. 

I natt våknet jeg opp og hadde født! Jeg hadde mareritt om min egen fødsel. I utgangspunktet så er ikke fødselen noe jeg ser frem til. Jeg gruer meg veldig, og den var vel det første jeg tenkte på etter at vi fant ut jeg var gravid igjen i slutten av januar. Jeg har ikke noe hyggelig opplevelse jeg sitter med etter min første fødsel, som var med William for under 1,5 år siden. Og når jeg da i utgangspunktet har hatt fødselsangst i så mange år før, så gjør ikke fødselen med William noe trygger på situasjonen akkurat. 

Heldigvis er en drøm bare en drøm, og jeg kan legge drømmen bak meg. Man vet aldri hvordan en fødsel kommer til å bli, uansett hvilke type fødsel man har hatt tidligere, eller hvordan man forbereder seg i forkanten. Med William så var det veldig viktig for meg å prøve å føde. Jeg ville ikke sitte igjen med den samme følelsen som etter Michelle, så at det blir vanlig fødsel denne gangen også er jeg bestemt på. 

Jeg må bare forberede meg bedre på nettopp det jeg ikke visste kunne skje forrige gang. Nå vet jeg litt mer om hva jeg blir redd for, og hvordan jeg ønsker at de rundt skal håndtere situasjonen, litt bedre. Jeg vet også at det er redselen som tar overhånd, og ikke nødvendigvis smertene i seg selv. Jeg vet også nå hvor mange komplikasjoner og plager en fødsel følger med, så nå kommer ikke dette som en overraskelse om det skjer igjen. 

Vi skal på sykehuset for samtale om noen uker, for å snakke ut om min forrige fødsel, og hvordan jeg kan være mer trygg denne gangen. Damen vi skal snakke med på sykehuset, er faktisk den samme som jeg snakket med når jeg var livredd i 2011, da det var Michelle som skulle komme til verden. Den gang var en helt annen situasjon, enn det er i dag, og det ente derfor med keisersnitt i 2011. Det er ikke noe jeg ønsker skal skje denne gangen! 

HAN SKJEMMER MEG BORT!

Rikelig på kjærlighet, klemmer og kos. Det er viktig for alle og en hver. Jan er ikke kjip når det kommer til å vise kjærligheten, og det føles veldig behagelig, spesielt på en ellers slitsom dag. Vi er småbarnsforeldre, og går oppe i hverandre hele dagen, med en oppgave om å oppdra barna våre sammen. Det er tøft nok som det er, og da er det ekstra viktig å få den kosen fra kjæresten min også, som minner meg på at vi bare er mennesker vi også! 



NÅ SKAPES SOMMERMINNENE!

Vi nyter sommerværet her nede på sørlandet. Jeg tror jeg kan innrømme at jeg aldri har vært en finere plass i dette landet enn nede i Søgne på en fin sommerdag. Vi spiser is, og har virkelig fått sommerferie-faktor. Barna koser seg med is og bading, mens vi planlegger en båttur senere i dag. Hverken meg eller barna, har så mange båtturer vi kan skryte på oss, så det er herlig å være med på alle sommerminner som Jan er vandt til. Michelle har gledet seg lenge til å være med på båttur, og Will har forelsket seg i redningsvesten, så dette lover bra! Ønsker alle sammen en fantastisk dag! 




JEG LIKER Å RØMME...

Jeg har mine plasser jeg liker å rømme. Enten om jeg prøver å komme meg bort fra hverdagen, eller om det er meg selv, eller andre jeg vil vekk fra. Jeg har alltid en plass jeg må om ting ikke går helt på skinner. Jeg må komme meg langt bort hjemmefra, fordi jeg ikke ønsker at barna eller meg skal se på hjemme som en negativ plass. Derfor så liker jeg å reise langt bort om noe skulle komme i veien. Om det bare er meg og mine hormoner, så er det godt å lufte tankene på nye steder. 

Nå føler jeg at jeg har fått en plass der jeg virkelig kan slappe av, og legge alle problemene til sides. Vi har reist ned til sørlandet igjen, for å nyte soldagene uten stress og for mye å tenke på. Her føles det som ferie, og her føler barna seg mer avslappet. Dette kommer nok mye av at jeg også klarer å legge bort stresset her nede, for det er ikke noe hemmelighet at humøret mitt smitter over på barna. 

Vi reiste ned her i dag tidlig, og jeg tenkte det ville være deilig å være en plass, ingen visste hvor jeg var. Men om vi ikke er hjemme, så er det ikke så veldig mange andre plasser vi pleier å befinne oss enn her nede. Vi reiste ned til Søgne i dag tidlig, og blir ut uken. Vi har hatt en fantastisk dag i solen, og barna er sovnet godt i sengene sine. Nå ligger Jan og meg på takterrassen og nyter de siste minuttene av solen for i dag. Deilig å være tilbake! 

HILS PÅ VÅR LILLE...

Nå har det gått såpass lang tid etter at vi var på ultralyd å fikk møte vår lille før første gang, at vi har bestemt oss for å dele et lite bilde av babyen med dere! Vi er superstolte over den lille nykommeren vår. Vi har kan også bekrefte at den lille i magen ser ut til å være frisk og fin, og har det veldig fint i mammas mage. Jeg har tidligere vært litt bekymret over lite liv fra den lille, men dette er en liten og rolig baby, som trives med det! 

JEG HAR OPPLEVD FOR MANGE SOM IKKE SATTE PRIS PÅ DET DE HADDE...

Jan har kommet med flere gjesteinnlegg den siste tiden. Han er flink til å skrive, og ikke minst uttrykke sine tanker og følelser. Flere ganger så føler jeg at jeg er sammen med en blogger, fordi han alltid har vært så tett på bloggen, og hjulpet meg på veien. Nå har det kommet til det punktet der han faktisk skriver om oss. Om barna, og om familien vår. Han deler veldig personlige ting, og jeg syns han er fantastisk som klarer å åpne seg til dere han også. 

Det er ikke en selvfølge at han skal ønske å dele sine tanker med alle mine følgere, selv om han er sammen med meg. Men for min egen del, så setter jeg veldig stor pris på at han kan skrive, og utlevere sine tanker. Grunnen til at jeg selv setter så stor pris på det, kommer jo av at jeg er så åpen og personlig til dere selv, og utleverer alt fra min side av livet. Derfor føles det godt når andre som står nært kan uttale seg om ting. 

Jeg syns derfor det er så godt å lese gjennom kommentarene etter Jan sine innlegg, og se alt det fine dere skriver til han. Han fortjener virkelig å se at det ikke bare er meg som setter pris på jobben har gjør i familien vår, og ikke minst hvor unik han er som kommer inn i livet vårt å tar rollen sin på alvor. Jeg setter veldig stor pris på at jeg har funnet en så fantastisk mann som Jan. Barna mine fortjener en som han i livet sitt, og jeg kan aldri takke Jan nok for den jobben han legger ned med de. 

Jeg tar ingenting for gitt lengre, fordi jeg har opplevd for mange som ikke setter pris på hva de har/hadde. Jeg klarer derfor ikke på noen som helst måte å skrive i et blogginnlegg hvor fantastisk mannen jeg våkner opp til hver morgen er. Da snakker jeg egentlig ikke bare om Jan som verken kjæreste, eller pappa. Da snakker jeg om Jan som person, og alle de fantastiske personene som finnes rundt han. 

Familien hans, vennene hans, alle som har noe med han og gjøre, har tatt oss i mot som sine egne. Jan sine venner har blitt mine venner, og familien hans får meg til å føle at både jeg og barna er en av de. Det går ikke an å takke Jan nok for alle de nye personene han har kommet med inn i vårt liv, likevel er det han som pleier å takke meg for å la han få lov til å være en del av meg og barnas liv. 

JEG SKAL BLI PAPPA!

- Gjesteinnlegg Jan

Meg og Anna har vært gjennom litt av en reise de siste årene. Og først nå i vår har vi virkelig fått snakket om hva som har skjedd siden første gang vi møttes Sommeren 2013. Jeg husker egentlig ganske mye av de første gangene vi møttes, og har alltid følt at det har vært helt spesiellt de gangene. Jeg husker hvordan jeg løyv til henne om at jeg skulle på noen viktige møter i Stavangerområdet en helg, og at det kanskje passet fint å treffes da. Haha, jeg skulle absolutt ikke på noen møter, men reiste simpelthen 3,5 timer i bil bare for å være noen timer sammen med henne. Jeg husker første gang jeg så henne på Madla, og husker til og med en gang jeg solgte fyrverkeri i Stavanger, fremfor Kristiansand, bare så jeg kunne få truffet henne noen timer dagen før nyttårsaften.

Det er nok mange slike ting jeg aldri har fortalt henne heller, men minnene dukker stadig opp. Felles for både meg og Anna var nok at vi aldri forstod helt hva den andre av oss tenkte. Før det plutselig ble veldig tydelig den første uken vi hadde på Kypros i høst. Tiden etter den første Kyprosturen ble en følelsesmessig berg-og dalbane for oss begge før ting løstnet igjen i Des​ember. Jeg husker godt kjøreturen til Stavanger og de utrolig spesielle følelsene jeg satt med den kvelden hun skulle lande sammen med ungene på Sola, og ikke minst følelsen av og se de igjen når de kom ut av ankomsthallen. Og siden den dagen, har vi nærmest vært uadskillelige, og bare hatt to netter fra hverandre. 

Den dagen jeg stod og tok de i mot på Sola, så hadde jeg allerede tatt et valg. Jeg valgte ikke bare Anna, men jeg valgte William og Michelle også. Dette valget hadde jeg visst om i flere år, og har alltid vært klinkende klar på at barna ER mye av Anna. Hun er så mye mer med barna i livet sitt, og jeg forklarte henne for lenge siden at det er noe av et som gjør henne så fantastisk vakker. Måten hun stråler på rundt ungene. Det er den Anna jeg ble stormforelsket i. 

Derfor valgte jeg fra og med den dagen jeg tok de i mot på Sola, at jeg skulle ta i mot alle tre. Jeg ventet ikke på Anna den kvelden, jeg ventet på familien min. Jeg er utrolig takknemlig for å få ha den rollen både for William og Michelle, og har egentlig i flere år følt et ansvar for å gi de begge en farsrolle i livet deres. Nå er vi så heldige at vi venter en liten baby til, noe som også gjør at jeg blir pappa på papiret. Men det forandrer ingenting.

Jeg kan være så mye pappa på papiret jeg bare vil. Men det er den pappaen jeg er foran ungene som teller. Og det er det ansvaret jeg skal ta, og som gjør at jeg våkner tidlig hver eneste morgen med et stort smil. Jeg elsker denne familien her, og jeg er så takknemlig for hvor bra vi har det sammen. Derfor kan jeg knapt vente med å få dele kjærligheten vår med enda en liten hjerteknuser. 
 

VERDENSNYHET!

Sponset

Kjenner du til det suget, om ha lyst på noe søtt og godt hele tiden? Føler du at du burde få en stopp for småspisingen og lysten på noe godt hele dagen? Da tror jeg dette er en super nyhet for deg! Denne uken har jeg fått tilsendt en verdensnyhet, nemlig Swiss Diet. Et produkt som stopper dette godtesuget, og som jeg virkelig har fått lyst til å prøve etter svangerskapet. 

Jeg har aldri tidligere testet noen liknende produkter, nettopp fordi jeg har hatt null tro på at de faktisk virker. Men her er jeg faktisk overbevist om at dette er verd et forsøk. Swiss Diet er verdens første vektreduserende gele som smaker som en vanlig fiberbar. Fibergelen inneholder Glucomannan, som er det eneste naturlige virkestoffet som faktisk er vitenskapelig bevist at bidrar til vektreduksjon.

Swiss Diet er altså en gele med bærsmak som man spiser tre ganger til dagen, ca 30 minutter før frokost, lunsj og middag. Gelen gir deg en naturlig metthetsfølelse, som igjen gjør at du blir mindre sårbar for småspising hele dagen. Swiss Diet kommer i flotte portionspakker slik at du enkelt kan ha den med i vesken og spise hvor det måtte passe deg. Produktet er et perfekt tilskudd til deg som ønsker å gå ned i vekt, beholde vekten du har, eller for deg som allerede går på diet. Og ikke minst deg Jan, som går å småspiser hele dagen.

Tullprat, tenker du, okei, jeg skal prøve å forklare hvordan den fungerer. Når gelen når magesekken og kommer i kontakt med vann, sveller den opp. På denne måten skapes en naturlig metthetsfølelse, og det er enklere å kontrollere apetitten din. Du spiser med andre ord mindre, fordi gelen gir deg en følelse av at du ikke er like sulten. Swiss Diet er et helt naturlig produkt, uten bivirkninger. Fordelene med produktet, kontra de mange pillene og pulverne som aldri fungerer er: Dokumentert effekt, enkel forpakning som tar liten plass, den er lett å spise på farten, har god smak, og passer for alle. Gelen inneholder faktisk bare 14 kalorier!

Swiss Diet 28 Dager inneholder 28 dagspakker à tre porsjoner per pakke. Akkurat nå er det stor lanseringskampanje på produktet, og du får 28 dagers forbruk for bare 790,- Ordinærpris er 1190,- så vær rask! Du kan teste produktet for superpris 790,- HER! 

NÅ KUNNE INGENTING BLITT BEDRE

Nok en herlig sommerdag vi står opp med. Dagen i dag har startet med en herlig frokost, før vi allerede har beveget oss ut i hagen. I dag har vi tenkt oss på stranda en tur, for å teste ut strandlivet. Været blir jo som regel ikke noe finere enn det er i dag i løpet av hele sommer i Stavanger, så da må dagene nytes mens vi faktisk har de her. Det er fantastisk hva litt godt vær gjør med humøret. Ønsker alle sammen en superfin dag ute i finværet! 


OUR LITTLE LOVE

Dette svangerskapet har dere ikke fått en eneste svangerskapsuke oppdatering. Riktig nok fordi jeg ikke ønsker å oppgi termindatoen, likevel tenker jeg at jeg kan dele litt om hvordan ting ligger ann. Jeg er over halvveis i svangerskapet nå, og magen har endelig startet å ta sin plass. Den kom sent, men når den kom, så har den vokst mye de siste to ukene. Jeg har også begynt å kjenne liv fra den lille i magen nesten hver dag den siste tiden, og syns det er helt fantastisk. Jan har også kjent de første bevegelsene fra utsiden. 

Formen min nå er egentlig veldig fin, jeg har lite plager, og har endelig en avslappende følelse med graviditeten. Jeg hadde utrolig mye plager frem til jeg var i 4. gravidmåned, så det er deilig å kunne få litt tid til å nyte graviditeten før det blir verre igjen på slutten av svangerskapet. Dette svangerskapet kan ikke sammenlignes med hverken mitt første eller andre svangerskap, så om jeg ikke hadde vært helt galen, så hadde jeg trodd at dette ville bli et tredje kjønn. 

Vi har nå visst kjønnet til den lille babyen i over en måned, og det har gjort oss veldig trygge på hvordan livet fremover vil være med et nytt lite familiemedlem. Vi tenker nå på babyen som h*n, som gjør det lettere for oss å føle at den lille faktisk kommer til verden om ikke så alt for lenge. Jeg tror spesilet gjerne for Michelle sin del, så har det å vite kjønnet vært med på å se ting litt klarere for hennes del, på hvordan ting vil bli, og hvilke tanker vi alle setter oss for den lille. 

Navn er også et tema som ofte går igjen her hjemme. Hva skal den lille hete? Michelle har kommet med flere forslag, men jeg tror at Jan og meg begynner å bli veldig bestemte på hva vi vil at vår lille nykommer skal hete. Dette er en utrolig spennende tid for oss, og jeg vil veldig gjerne dele denne tiden så mye som mulig med dere følgere. Jeg tenker derfor at det vil være koselig å komme med en uke-oppdatering hver uke fremover! 

JEG KLARTE Å RØPE KJØNNET I GÅR!!

Det har vært to strålende fine dager de to siste dagene. Vi har derfor vært ute store deler av dagene og mobilene har blitt igjen inne. Først nå kom jeg inn og satte meg ned for å lese gjennom de siste kommentarene som har kommet inn de siste to dagene. Jeg la da merke til at innlegget mitt om kroppspress, egentlig hadde noe i teksten som fanget oppmerksomheten deres mer enn selve blogginnlegget. Jeg skrev nemlig «døtrene mine». 

Det ble derfor det store spørsmålet med innlegget, røpte jeg nettopp kjønnet? Er det en liten jente vi venter? Når jeg skrev innlegget så tenkte jeg i hovedsak på å ikke rette dette helt mot Michelle, men å skrive «døtrene mine» med tanke på om det kommer en jente i fremtiden. Det hadde ingenting med denne graviditeten og gjøre. Noen ganger føler jeg vel at det er lettere å snakke med tanke på livet fremover, og ikke at alt bare skal være rettet mot Michelle den dagen i dag, men at jeg faktisk snakker om mine fremtidige barn også. 

Med en gang jeg ser at folk begynner å tippe på kjønnet så får jeg et sug i magen. Akkurat som om jeg har gjort noe galt. Rettere sagt, den følelsen man får når man har gjort noe galt og blir tatt for det. Det er ikke verdenes største hemmelighet hvilket kjønn den lille i magen er. Det er jo noe alle kommer til å få vite  når barnet blir født uansett. Det føles bare utrolig deilig å kunne ha den hemmeligheten til oss selv. 

Jeg klarte å røpe meg til min venninne i går, når vi satt å snakket om helt andre ting. Men Jan og meg har vel egentlig funnet ut at det ikke er verdens undergang om vi glipper oss nå. Vi har hatt hemmeligheten for oss selv lenge nok. Derfor blir det nok ikke lenge til vi røper oss her på bloggen også. Men når det kommer til å skrive «døtrene min eller guttene min» i en sammenheng med et tema i andre innlegg, så gjelder det ikke den lille i magen. Jeg skal røpe kjønnet veldig klart og tydelig for dere, den dagen vi gjør det! 

GODT MED LITT NYE INNTRYKK

Vi hadde en fantastisk dag inne på Ombo i går hele gjengen. Vi reiste ikke fra øya før kl. 19.00, og William sovnet fint i bilen på turen hjem. Michelle var så heldig og fikk lov til å sove over, og kommer ikke hjem før nå snart. Jeg vet at alle fire hadde en kjempe fin dag, med litt nye inntrykk. Det er helt fantastisk hvor rolige barna blir, av å kunne leke rundt selv i hagen, uten at vi må følge med hvert eneste lille minutt. Nei, det var faktisk helt fantastisk avslappende å være på landet i går, og jeg merker at vi ikke må vente for lenge med å dra inn igjen! 



JEG VAR FOR UNG FOR «UNGE MØDRE GRUPPA»

Mitt største problem de siste årene har alltid vært alderen min. Uansett hva det har vært, så er jeg alltid for ung. For ung til å være mamma, for ung til å ta egne valg, for ung til å kunne bo for meg selv, for ung til å bli tatt på alvor. Jeg har vært «for ung» så lenge jeg kan huske, og føler endelig at det har sluppet litt tak, fordi jeg nå venter barn nummer tre, og har bevist ting en million ganger for alle. Jeg vil like å påstå at man ikke er «for ung» før man har en handling som man har gjort eller sagt, som tilsvarer noe annet. 

Man er ikke for ung, bare fordi man ble født på årstallet man er født i. Personligheten vår kan ikke dømmes fra et tall, og da må jo dette også gjelde andre ting som mammarollen, eller andre valg. Jeg husker så veldig godt at jeg gjorde en feil en gang. Jeg ble så skuffet og lei meg at jeg gikk like lavt som de som skuffet meg. Og det vet jeg jo veldig godt ikke er noe lurt, likevel så står jeg for det i dag også. 

Jeg var medlem av en «Unge mødre» gruppe på facebook. En lukket gruppe med flere tusen medlemmer, der vi kunne stille spørsmål eller fortelle om ting og tang. Det ble som regel mange diskusjoner inne på den siden, og jeg inkluderte meg aldri. Etter at jeg fikk bloggen, og ble et litt tydeligere navn i gruppen, var det plutselig meg det ble en diskusjon om. Jeg valgte derfor å inkludere meg i et veldig reelt tema. 

Jeg skrev vel ikke noe annet enn at jeg faktisk var et medlem i gruppen jeg også. Jeg håpet vel at de ikke visste det, og stoppet diskusjonen der. Der tok jeg grundig feil. Jeg var for ung for denne gruppen mente de. Jeg hadde ingenting der å gjøre. De sa at aldersgrensen på «Unge mødre» som gikk på TV var 16 år, og at den også måtte gjelde på Facebook. Provesert som jeg ble, så måtte jeg jo spørre hvor «unge» de var da, som kunne styre denne gruppen. 

Alle de 5 admin var over 25 år, og den ene var 37 år det året. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte bare kommentere, at vist det var det som var «Unge mødre» i dag, så var jeg veldig forvirret. Jeg syns at tittelen sa seg selv, at den passet meg bedre. Men nå var jeg plutselig «for ung» for «Unge mødre»? Jeg har siden denne dagen i 2011, vært bannet fra denne facebooksiden, og tenker det er like greit. 

Jeg syns ikke at en 37 åring kan kalle seg mer rettet til å være en mer ung mamma enn det jeg var. Føler man seg ung og sprekt i den alderen så er jo det helt fantastisk. Men når aldersforskjellen er større mellom meg og henne, enn det er på mine barn og meg, så er det jo litt skremmende hvordan de uttaler seg om rett og galt på en sånn side. Og desto mer jeg tenker på det, desto mer patetisk er det. Jeg tror vi alle vet at jeg selv var med på Unge mødre på tv i to sesonger, før jeg ble 16 år, og enda en sesong som 16 åring. Så jeg vil like å påstå at det ikke er noe som heter «for ung» til å være ung mamma! 

JAN KOMMER TIL Å DREPE MEG

Dagen i dag startet med en tur til sykehuset. Alt med både meg og den lille i magen er helt i orden. Vi har derfor store planer for resten av dagen! Vi skal en liten tur ut av byen, for å treffe noen venner av oss. Både barnehager og skoler har vært stengt de to siste dagene, noe som gjør det mye lettere å sosialisere oss litt. Vi reiser derfor en liten tur vekk fra Stavanger i dag. Selv om vi ikke skal så langt, så er det likevel en «stor» reise.

Vi må kjøre et stykke, før vi skal ta båt til en av øyene rett utenfor byen. Michelle er jo veldig spent på båtturen, og ikke minst å være inne på Ombo igjen. Det begynner å bli en god stud siden vi har vært der nå. Jeg merker at jeg ikke er en typisk byjente, når det kommer til å reise. Jeg er egentlig mer glad i natur og den sosiale kulturen som er på landet. Jeg merker derimot at frøken Michelle er en skikkelig byjente. 

Jeg syns det er kjempe gøy å gå på skogstur, og ikke minst være en plass uten for mange mennesker rundt. Jeg syns det er veldig maset å aldri ha et «privatliv» i egen hage her i byen, der husene er tett i tett. Heldigvis har vi fått oss en veldig koselig nabolag, men jeg tenker om man ikke liker naboen sin, så føles det jo ubehagelig å vite at uansett hva som blir gjort eller sagt i hagen, så får de det med seg. 

Når jeg var liten så hadde jeg en stor tanke om å flytte ut fra byen. Nå kommer Jan til å drepe meg, men han er jo en bygde-gutt. For Søgne er jo en bygd, men det er nok nettopp derfor jeg syns det er så sjarmerende å være på sørlandet. Det er liksom veldig på landet, samtidig som det likevel er kort vei til Kristiansand by. Drømmen om å flytte ut av byen en gang, leder oss nok mot sørlandet en dag. I mellomtiden får jeg nyte den byen vi bor i, og heller reise mye! 

BARE DE TYNNE BARNA SKAL FÅ BADE I SOMMER

Det har alltid vært blandede meninger når det kommer til hvordan jeg utleverer meg selv i media, og ikke minst på bloggen. Spesielt med tanke på disse "nakenbildene" som har høstet stor debatt flere ganger. Det som ofte går igjen i kommentarfeltene er at bildene kommer til å skade barna mine, og at de vil mobbes for disse bildene når de begynner på skolen.

Sannheten er at jeg tvert i mot tror det kommer til å lære barna mine noe mye viktigere, jeg tror tvert imot at disse bildene kan bidra til at mine barn står enda bedre rustet til å takle kroppspresset som finnes når de skal ut i samfunnet. Jeg håper og tror at mine barn , og spesielt døtrene mine skal se at det er lov til å være stolt av kroppen sin. At de har en mor som ikke skjuler seg, eller skjemmes over hennes egen kropp. Jeg håper at de kan ta lærdom av det, og akseptere at det er lov til å være stolt av den kroppen man har.

Alt for mange av de som roper høyest om bildene, er de mødrene som dekker seg til foran ungene når de skal på stranden. De mødrene som ikke blir med ungene ut i vannet fordi de skjemmes over egen kropp. Det sender da HELT feil signaler til barna. Det sender signaler om at de selv ikke er gode nok, som jeg skal love dere at en fireåring får med seg. Er det dette vi ønsker, at kun de barna som er tynne nok skal få bade på stranden? For helt ærlig, jeg blir ikke sjokkert om det er tilfellet om noen år.

Jeg kjenner det blir så dobbeltmoralsk når man i det ene øyeblikket kritiserer en mor i bikini, for så i hyle ut om kroppspress dagen etter. Jeg er gravid for tredje gang i en alder av 19 år, og jeg er ikke like tynn som en Victoria Secret-modell, men jeg er superstolt av den kroppen og de formene jeg har. Og det er noe jeg er glad for at jeg kan vise til barna mine. 

VI SKAL LIVE IGJEN, I KVELD!

For litt over en uke siden, satt jeg og Jan og sendte live video på facebook i over en time. Vi syns det var en stor suksess og har derfor tenkt å være live litt fremover. I kveld kommer vi til å sitte live fra 21.00 til 21.30, der dere kan stille oss spørsmål mens vi sitter live. Etter forrige gang, merket vi at det ville være lettere om vi fokuserte på et spesielt tema, der dere kunne stille spørsmål i en kategori, sånn at det både ville være lettere å følge med på videoen, og ikke minst, lettere for oss å få med alle spørsmålene. 

I kveldens livesending kan temaene stå mellom graviditeten, forholdet vårt, huset, eller barna. Det finnes hundrevis av forskjellige spørsmål på de ulike temaene, og derfor kan vi ta et tema om gangen. Vi har fremdeles ikke bestemt oss helt for hvilket tema det blir i kveld, og trenger litt ønsker fra dere på hva dere ønsker at vi skal fokusere på i kveld. Kveldens video kommer opp på Facebooksiden vår kl.21.00 HER! 

VI I GANG MED BRYLLUPSPLANLEGGING HER HJEMME!

Vi har vært veldig tydelige på bloggen tidligere om at vi har snakket mye om å gifte oss, og at dette er noe vi begge to har veldig lyst til. Den siste tiden har Michelle fått være en del av disse samtalene, fordi hun er veldig opptatt med alt som har med kjærester og gjøre. Michelle har vært super giret på tankene vi har delt, og hun er i full gang med å både planlegge selve bryllupet og dato. 

Det er gøy å se hvordan hun virkelig liker tanken på at Jan og meg skal være sammen for alltid. Hun har selv hatt en god venn som de har kalt kjærester i over to år nå, som hun sier hun skal gifte seg med når hun blir stor. Jeg syns det er skjønt at små barn også kan føle på den følelsen av å bry seg litt ekstra om en person. Uansett hvilket kjønn det er snakk om. Om det bare er en god venn de virkelig forguder, eller motsatt kjønn som de kaller for kjæreste.

Det viser bare at de har en kjærlighet og en trygghet på denne personen. Det er viktig å kunne ha gode venner fra liten alder. Jeg syns det er fantastisk at Michelle bryr seg så mye om denne gutten, at hun snakker om han jevnlig selv om det går lang tid mellom hver gang de treffes. Michelle fikk en invitasjon til å komme på besøk til de for å leke i dag pga barnehage fridag. Hun er derfor sammen med de i dag, og var helt i hundre for dette hele morgenen. 

Hun er fast bestemt på at den dagen de to blir voksne, skal de gifte seg. Hun er en liten jente med et utrolig stort hjerte. Hun er omtenksom og kjærlig, og vet veldig tydelig hva hun vil. Når det kommer til våre bryllupsplaner har hun snakket om alt fra hvordan gifteringen må se ut, til hvilke rollen hun og søsknene skal ha under bryllupet. Hun er fast bestemt på at hun skal være blomsterpike, som skal kaste blomster. 

Hun har også funnet en oppgave til lillebroren, som hun fast bestemt mener må holde oppe kjolen/sløret for at det ikke blir skittent. Den minste babyen mener hun at er så liten, så den må noen passe på i mellomtiden i kirken. Noe som hørtes ut som en god plan. Hun har også bestemt at bryllupet skal skje på sommeren når hun er 6 år, så vi får jo vente å se i spenning på om noen av hennes planer faktisk blir virkelighet! 

DET LIGGER NAKENBILDER AV MEG UTE PÅ NETT!

Har du noen gang googlet navnet ditt og «nakenbilder» og sett hva som har kommet opp? Jeg skrev både «Anna Rasmussen» og «mammatilmichelle» for å se hva som egentlig dukket opp. Sjarmerende nok som det var så trengte jeg ikke skrive alt, fordi i det jeg trykket på «N» kom det opp «mammatilmichelle nakenbilder» i søket på google. Noe som da vil si at andre har testet dette ut før meg.

Jeg kan vel ærlig si at jeg vet jeg har lagt ut utfordrende bilder på nettet flere ganger. Alle bildene som ligger ute av meg uten klær, har jeg jo tatt selv, og lagt ut selv. Gjerne ikke like kult om noen år til, men den tid den sorg. Jeg har vært stolt over kroppen min gjennom de siste årene, og lar meg derfor ikke stoppe av å vise frem kroppen min på nettet, uansett om jeg er mamma eller ikke. 

Det som slo meg derimot var jo at det er litt fascinerende å se hvordan alle nakenbildene mine er samlet i ett søk. Jeg har flere ganger postet bilder fra dusjen, samtidig som det ble en lettkledd høst i bikinien. Jeg har alltid irritert meg over at jeg har fått slengt mot meg at, fordi jeg er mamma skal jeg ikke kunne vise frem kroppen min. Det er vel flere ungdoms-jenter som har tenkt til å bli mamma i løpet av livet? Jeg har jo aldri vist frem høna eller brystvorter..

Det jeg syns er så kult med disse bildene er at jeg ser forskjellen på graviditeten nå, og bildene tatt i høst. Jeg ser først nå at jeg faktisk har blitt en del større. Spesielt gjerne i ansiktet faktisk. Jeg er over halvveis i svangerskapet, og mimrer tilbake på tiden der jeg kunne ligge på magen, uten at det føltes som jeg lå på et fjell. For selv om magen ikke er synlig hver dag ennå, så kjenner jeg godt til den lille når jeg ligger på magen! 

JEG SITTER MED EN ENORM STOR SKYLDFØLELSE

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kjenner at dagene tømmer meg for energi. Jeg føler ikke jeg klarer å komme i overskudd. Vi holder på i 24 timer i døgnet, hver eneste dag, 7 ganger i uken. Vi har to barn som krever sin oppmerksomhet. Vi har et hus å ta vare på, med husarbeid, som ikke akkurat er lite, når fire mann går hjemme hele dagen. Jeg er over halvveis på vei i svangerskapet, og vi har to jobber som vi skal klare å leve av. Vi har for mye å gjøre. Dagene våre er for hektiske. 

Vi har ikke muligheten til å gi barna det de trenger. For en jente på snart fem år, og en gutt på 1,5 år trenger å leke med andre barn på sin egen alder. De trenger å få teste grensene og få utfordringer, som vi som foreldre ikke er i stad til å gi dem. De trenger å gå i barnehage, alle barn trenger det. Jeg er utslitt, og dagene hjemme blir bare travlere og travlere. Vi har fire måneder igjen som dette, og da er det nesten termin..

All respekt til de hjemmeværende som velger å ikke la barna gå i barnehage. Men det er noe jeg ikke klarer å se for meg så mye lengre. Det går ikke ann å drive et firma alene, med to barn på fulltid hjemme samtidig som vi prøver å få ferdig oppussingen av huset. Det er ikke normalt å ha så mye på en gang, og derfor kan jeg ærlig innrømme at det går ikke ann å ha det sånn så mye lengre. Vi har minimalt med muligheter til barnevakt, derfor bruker vi bare det når vi virkelig må. 

Jeg har derfor funnet ut at vi må finne en løsning på hverdagen vår, før ting slutter å fungere. Vi kan ikke slutte å jobbe, og vi kan ikke legge barna til sides. Barnehageplass har de ikke før august, uansett hvordan vi vrir og vender på ting. Så da er jo spørsmålet, hvordan kan vi gjør hverdagen vår enklere enn sånn den ser ut i dag? Jeg tok første steget i dag, med å bestille vaskehjelp. 

Å unngå og måtte tenke på husarbeid, er i alle fall en stor lettelse for meg. Jeg tror det vil hjelpe oss litt på veien mot en enklere hverdag. Ellers så sitter jeg å tenker på om det kunne vært lurt å få dagmamma, som kan være hjemme sammen med oss. Jeg er ekstremt forsiktig med hvem jeg lar være med barna alene. Derfor ville det være utenkelig å ha en fremmede som bare kom å hadde barna. Men i og med at vi vil være tilstedet i huset uansett, så har tanken slått meg. 

Jeg tror at jeg aldri hadde klart det, med tanke på at jeg faktisk hadde stresset mer over det, enn å faktisk brukt tiden til noe fornuftig. Samtidig så kjenner jeg at det hadde vært utrolig deilig med litt avlastning. Å ha barn i barnehage er den mest fantastiske avlastningen som finnes, og det blir godt for barna å komme seg tilbake i barnehagen igjen! Jeg bare håper at det vil være mer barn hjemme i sommer som barna kan leke med på dagtid. For det er uten tvil det å være sammen med andre barn som mangler for de to små. 

Jeg føler meg så hjelpesløs når jeg vet hva barna mine trenger, uten mulighet til å gi dem det. Barna mine skulle startet i barnehage allerede når vi kom hjem i desember i fjor, for sitt eget beste. Michelle spør meg hver eneste dag, om hun ikke kan begynne i barnehagen igjen snart. Og forteller meg hvor mye hun savner å leke med vennene sine. Jeg syns synd på dem, og sitter med en enorm stor skyldfølelse for at de ikke har muligheten til å få de fantastiske dagene i barnehagen, som alle andre barn gjør...

JEG KAN IKKE BEVISE AT JEG ELSKER HAN

Har du noen gang tatt deg selv i å tenke, når på dagen du egentlig er mest betatt av din kjære? Jeg får flere ganger i uken spørsmålet om hva jeg liker best med Jan, eller hva som gjør meg ekstra tiltrukket til ham. Den siste tiden har jeg faktisk tatt meg selv i å tenke på tidspunktet på dagen jeg føler kjærligheten sterkest. Kanskje det er helt normalt, og at det er en helt naturlig tid på døgnet å forelske seg litt mer.

Når vi har lagt oss om kvelden, og han ligger der ved siden av meg i sengen og ser på meg. De trygge gode øynene hans, som bare vil meg alt godt. De snille øynene hans som lyser at han bryr seg om meg. Det er et blikk med ekte kjærlighet. Hver kveld når han ligger der å holder rundt meg, og forteller hvor heldig han er som har meg, da føler jeg meg som verdens heldigste. Jeg forelsker meg på ny og på ny for hver eneste kveld vi deler sammen.

Jeg får ofte høre etter at Jan har skrevet gjesteinnlegg, at dere håper jeg ser hva jeg har fått, og at jeg viser han hvor takknemlig jeg er for det. Jeg vet veldig godt hvilke fantastisk mann jeg deler hverdagene mine sammen med. Han er uerstattelig, og selvfølgelig setter jeg enormt stor pris på å ha han i livet mitt. Jeg ønsker ikke at noen skal tro at jeg tar han forgitt, for det gjør jeg overhodet ikke. Likevel så tenker jeg at det viktigste er ikke alle andre, men hva han tenker, og føler. Vi har det helt fantastisk sammen, og ingen andre skal kunne påvirke hvordan vi har det.

Jeg elsker Jan. Jeg kan ikke bevise det, og det trenger jeg ikke heller. Det er det bare han og meg som kan kjenne på. Han er så omtenksom, kjærlig og god. Det finnes ingenting vondt med han. Jeg prøver mitt beste på å både vise han det, og fortelle han det, hver eneste dag hvor mye jeg setter pris på han som person, kjæreste, og sist men ikke minst som pappa! Det er ingen i denne verden som kunne tatt hans plass i familien, på samme måte som han mestrer den! 

MTM SHOP - VINNERE 2016!



Her vil alle vinnere bli oppdatert fortløpende, fra og med 9. Mai 2016. Alle vinnere kontaktes direkte via Facebooksiden til MTM Shop. 

090516: Nike Air Max - Wenche Hagen - (Sammen med Shoppic.no)
120516: Nike Air Max - Andrea Bakken - (Sammen med Shoppic.no)
150516: Birkenstock - Fredrik Rørheim - (Sammen med Shoppic.no)
180516: Nike Pant - Anne Thorsen - (Sammen med Shoppic.no) 
190516: Nike Shorts - Sigrun Berg - (Sammen med Shoppic.no)
200516: Nike genser - Sonja Lund - (Sammen med Shoppic.no)
220516: Nike/CK Goodiebag - Nina Vik - (Sammen med Shoppic.no)
240516: Nike/CK Goodiebag - Sebastian J. Øya - (Sammen med Shoppic.no)
270516: Adidas Goodiebag - Hege Bakke - (Sammen med Shoppic.no)
280516: Nike/CK Goodiebag - Trine Nes - (Sammen med Shoppic.no)
290516: Birkenstock - Lena Andersen (Sammen med Shoppic.no)
300516: Nike Goodiebag - Thea Olsen (Sammen med Shoppic.no)
040616: Nike Goodiebag - Guri Lien (Sammen med Shoppic.no)
050616: Nike Goodiebag - Marit Foss (Sammen med Shoppic.no)
070616 Adidas Goodiebag - Amalie Bye (Sammen med Shoppic.no)
120616 Nike Goodiebag - Torill Dahl (Sammen med Shoppic.no)
020716: Kari Traa Goodiebag - Silje Berge (Sammen med Shoppic.no)
020716: Asics Nosa Tri 11 - Trine Andresen (Sammen med Shoppic.no)
140616 Nike Goodiebag - Birgitte Lie (Sammen med Shoppic.no)

JEG SITTER MED EN KLUMP I HALSEN

Har du noen gang innrømmet noe vanskelig til noen du er veldig glad i? Kanskje du har såret dem, og må fortelle hva du har gjort? Det kan egentlig være hva som helst. Kanskje du ikke gjorde leksene dine, og det er din tur til å vise det frem til læreren? Har du noen gang kjent på den klumpen i halsen du sitter med når noe skjer? Jeg er sikker  på at alle har opplevd det en eller annen gang i løpet av livet. Jeg har i alle fall kjent på klumpen i halsen flere ganger. 

Noen ganger så varer denne følelsen litt lengre enn vanlig. Som nå, etter jeg postet innlegget mitt i går. I det jeg trykket publiser, så kjente jeg det. Eller, for å være helt ærlig, så kjente jeg den klumpen lenge før det. Jeg kjente den allerede da Jan og meg begynte å snakke om og dele dette innlegget, lenge før det var skrevet. Det er et veldig vanskelig tema for meg, og det er viktig for meg at dere ikke tror at jeg ikke syns det er skummelt å dele ting av og til.

Jeg har delt mye på bloggen i løpet av de siste fire årene. Jeg har delt utrolig mye. Jeg har delt alt fra ting som handler om kroppen min, til ting som skjer på innsiden. Det finnes mye som er vanskelig for meg å dele, men likevel velger jeg å gjøre det. For den følelsen etter klumpen i halsen er verdt all frykten jeg sitter med når det står på. Jeg er sikker på at noen liker meg mindre som person etter innlegget mitt i går. Enten det er med å se ned på meg som mamma, eller om det er meg som blogger. 

Alt trenger man ikke dele på en blogg, det er jeg fullstendig enig i. Men er det ting jeg føler for å dele, så kommer jeg til å gjøre det. Dette handler om mitt liv og mine grenser. Jeg vet at det jeg deler kan hjelpe noen andre på en eller annen måte. Om det så bare er å gi noen i samme situasjon et lite smil rundt munnen en kveld, så har jeg oppnådd det jeg var ute etter. Jeg vil nå frem til de som sitter i samme situasjon som jeg har vært i eller er i. 

Hvor mange hundretusen mødre finnes det i dette landet? Hvor mange av disse har opplevd å være frustrert eller oppgitt? Hvor mange i dette landet er eller har vært ung mor? Hvor mange i dette landet er tenåringsjenter med venninneproblemer, kjærlighetssorg og masse hormoner? Hvor mange i dette landet har følt seg alene og annerledes? Hvor mange i dette landet har en psykisk lidelse? Hvor mange i dette landet føler at andre dømmer dem? Jeg er her for alle disse, og skriver nettopp det jeg har opplevd i samme situasjon. 

Jeg er ikke alene om å være alle disse tingene. Og jeg er ikke alene om det jeg skrev i innlegget mitt i går heller. Vi er veldig forskjellige, men samtidig så finnes det utrolig mange likheter mellom oss mennesker generelt. Vi ønsker å passe inn, bli elsket og likt av de vi omgås. Vi er bare mennesker alle sammen, med nesten akkurat de samme problemene som naboen, læreren, dama i kassen på butikken, eller ham du satt ved siden av på flyet. Vi er bare oss.  

Gårsdagens innlegg finner du her -> NÅR DU IKKE VET HVEM BARNEFAREN ER...

NÅ SKAL VI HJEM

Nå har vi satt kursen hjemover igjen mot Stavanger. Vi har fått oss noen dager på sørlandet igjen, og som alltid har denne turen vært like vellykket som de andre. Denne gangen satte vi faktisk av en hel dag til å være i badeland, noe barna virkelig elsket. Vi klarte å holde smilet på alle fire fra vi kom til vi gikk. En skikkelig vellykket opplevelse for både store og små. Jeg ble utrolig overrasket over hvor barnevennlig plassen var, og hvor avslappende det var å være der, selv med lille Will som er så liten. 

Ellers hadde vi en dag der vi satt litt ekstra fokus på eldstejenta. Jan og meg tok med oss Michelle på kino. Det var visst noe som het barnefilmfestivalen denne uken, og derfor fikk vi se en film som egentlig ikke kommer på kino før om noen måneder. Filmen var kjempegøyal og Michelle storkoste seg. Siden det var en spesiell førpremiere på filmen, var det et lite «show» på scenen før filmen begynte, som gjorde hele opplevelsen ekstra  moro.

Jeg har tidligere snakket mye om hvor viktig det er for meg med alenetid med hvert enkelt barn. Uansett hvor mange barn, eller hvilken alder barna er i så er det viktig med litt alenetid med oss voksne. Jeg merker at det er lettere å finne på aktiviteter med Michelle på alenetiden vår, enn det er med William. Dette kommer selvsagt av alderforskjellen. Likevel så er det fantastisk å se hvordan selv han setter pris på den alenetiden han får sammen med Jan og meg. 

Akkurat nå sitter Michelle og William i baksetet i bilen, og vi har kommet oss et godt stykke på veien hjem. William sover, mens Michelle sitter med headsettet og  synger høyt og tydelig. Jeg tror ikke hun er klar over at vi bare hører hennes stemme. Det er utrolig koselig stemning i bilen nå. Alltid like gøy å være på biltur med denne gjengen. Neste gang vi skal ut på tur, skal det faktisk bare være Jan og meg. Det ser jeg frem til, men akkurat nå nyter jeg Michelle sine høye toner fra baksetet! 

NÅR DU IKKE VET HVEM BARNEFAREN ER...

Dette er noe jeg aldri har skrevet om tidligere, en situasjon jeg plutselig satt i. Jeg vet allerede hva du tenker, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg aldri har snakket om det tidligere. SLUT. Jeg kan høre deg tenke det, og egentlig forstår jeg deg. Men har du noen gang tenkt på at det hver eneste helg hele året er tusenvis av jenter og gutter som ligger med flere en 1 person i løpet av en helg. Hvorfor er man slut fordi man stod for det man gjorde, og beholdt barnet? Den jenta eller gutten som hadde sex med fem forskjellige den helgen, og som stappet i seg angrepiller dagen etterpå, hvorfor tenker du ikke det samme om henne?

Dette innlegget sitter dypt inne for meg, og det er vanskelig å skrive. Jeg vet at dette både vil sette meg i et dårlig lys, og ikke minst hvor mange fæle kommentarer som vil bli kastet etter meg, etter dette innlegget. Likevel føler jeg at jeg er pliktet til å dele. Jeg vil dele med andre i samme situasjon, som kan forstå min fortvilelse, og frustrasjon. Jeg vil hjelpe de andre i samme situasjon til å vise hvor mange flere i dette landet som kommer i denne situasjonen. Det er ikke kult å sitte å føle seg skitten og ekkel, og jeg vil påstå at det føles enda verre når en føler seg alene. 

Husker dere det mest stilte spørsmålet jeg gikk under hele graviditeten med William? Husker dere hvor sårt og vanskelig det var for meg å dele hvem barnefaren til William egentlig var, på bloggen. Dette var noe jeg valgte å holde helt hemmelig frem til i fjor. Ikke fordi jeg selv ikke visste det, men fordi jeg visste at det ville såre en annen person. En person som ønsket å være barnefaren til dette barnet, en som hadde en mulighet for å være det, men som ikke var den som ble. 

Det var en periode tidlig på året i 2014 der meg og Jan hadde utrolig god kontakt. Jeg begynte å ha følelser for ham, og trives utrolig godt med noen helgeturer ned til sørlandet. Jeg fikk muligheten til å være litt bare "Anna" og ha barnefri, mens jeg fikk godt selskap fra Jan. Naturlig som det ble, så endte vi opp med å ha sex, dette skjedde dessverre bare noen dager før barnefaren kom hjem fra hvor enn han hadde vært. Da han kom hjem, hadde vi sex for første gang etter at det var slutt, høsten 2013... Dette viste seg å være kvelden lille Will ble til. 

Jeg skjemmes over det jeg gjorde, og vil alltid bære med meg et nag videre. Jan var ikke barnefaren til den lille i magen, og det plaget meg lenge. Jan valgte likevel å leve videre med det som skjedde den vinteren, og har aldri latt det påvirke vårt vennskap. Han er fantastisk og det vil han alltid være. Jeg husker fremdeles den natten jeg ringte han, og fortalte han om graviditeten. Det er ingen tilfelidhet at han var den første som fikk vite om graviditeten. Vi ønsket begge to at dette skulle være hans barn. 

Det er en håpløs situasjon å sitte i, når du vet at farskap står mellom to forskjellige. Jan visste fra første dag at det var en stor mulighet for at det ikke var han som var faren, men håpet var der fremdeles. Vi fant tidlig ut på nøyaktig dato hvem som måtte være barnefaren til dette barnet, og forsikret oss med en DNA test når William var født, selv om man kunne tydelig se på hele Will hvem som var faren. Likevel føler jeg meg så dum. Hvorfor måtte jeg rote meg borti eksen min på den tiden? 

Jeg kan spørre meg selv en million spørsmål, og tenke på muligheter og tanker om hvordan jeg kunne gjort ting annerledes. Sannheten er at det er ingenting jeg kunne gjort annerledes. Man gjør feil, og lærer på veien. Noen feil er dessverre mye større enn andre, men man kan ikke annet enn å leve videre. William hadde aldri vært den gutten han er i dag, om noe annet hadde skjedd den gangen. Han er verdens beste gutt, og er elsket for akkurat den han er. Jan er ikke Will sin biologiske far, men han ble pappaen likevel! 

HVOR MYE SKAL BARNA BIDRA HJEMME?

Nå som Michelle bli 5 år, og er eldstemann her hjemme, er det naturlig for meg å la henne være med å hjelpe til hjemme. Hun har alltid villet hjelpe med å lage middag, dekke på bordet, og nå som hun skal bli storesøster på ny, har det vært mer interresse fra hennes side å hjelpe til med William også. I dag hadde hun kjempelyst til å prøve og  bytte bleie på William helt selv. Dette er noe hun ikke har gjort tidligere, men selvsagt sett en million ganger etter han ble født. 

Flink som hun er så klarte hun det helt riktig, uten problemer, og helt uten hjelp. Hun spurte ikke en eneste gang om hva hun skulle gjøre, eller noe. Hun var kjempeflink og beviser nok en gang at hun er flink for alderen sin. Å bytte bleie på en snart 1,5 åring er vanskelig nok for oss voksne når han ikke jobber på lag, at hun klarte det med full ro er fantastisk imponerende. 

Det er ingen tvil om at Michelle trives med å hjelpe mammaen sin. Hun gleder seg også veldig til å bytte bleie på den nye babyen som er på vei, og syns det er bra å øve på lillebroren i mellomtiden. Selv har jeg aldri hatt småsøsken som jeg kan «hjelpe» på denne måten som hun nå har muligheten til. Derfor er det ekstra stas for meg å se at hun faktisk er så positiv og glad for den storesøsterrollen hun har fått. 

Likevel så stiller jeg meg selv et spørsmål. Hvor går grensene egentlig på hvor mye barna skal bidra hjemme? Sånn som i dag når Michelle skiftet bleie, så var det jo plutselig helt fri for både meg og Jan. Jeg satt og så på selvfølgelig, men likevel var det en stor avlastning å se at hun kunne hjelpe til! Jeg tror at så lenge barna ønsker å hjelpe til, så skal de få lov til å få utfordringer og teste seg selv litt. Samtidig som det er viktig ikke å gi de for vanskelige oppgaver. 

Om Michelle ikke hadde klart å skifte den bleien på William i dag, som hun hadde så lyst til. Så hadde hun jo aldri villet bytte bleie noen gang igjen på småsøsknene. Både William og Michelle var så fornøyde etter at hun hadde tatt på han bleien. Det er jo selvfølgelig mye mer stas når storesøster bytter bleie, enn når mamma eller pappa gjøre det! 

OM JEG BARE VISSTE HVEM DU VAR, ANNA...

 

-Gjesteinnlegg, Jan 

Jeg er kanskje en av de personene som har vært tettest på deg de siste årene, jeg er nok også en av de som kjenner deg best. Vår reise de siste årene fra bekjente, til bestevenner, til kjærester har vært litt av en reise. Og vi har på mange måter hatt utrolig god tid til å bli veldig godt kjent med hverandre. Jeg føler jeg kjenner deg bedre en noen andre, jeg føler vi kan snakke om absolutt alt, og jeg føler vi forstår hverandre ekstremt godt. Likevel føler jeg av og til at jeg ikke kjenner deg. Eller at det bildet du tegner av deg selv ikke likner på noe bilde jeg har av deg. Du snakker om en person jeg ikke kjenner, en person jeg har vanskelig for å forstå. Du snakker om en fortid som er vanskelig, en tid jeg virkelig skulle ønske jeg kjente deg.

Du har av og til sagt du er veldig glad for at jeg ikke kjente deg på den tiden, fordi du frykter det hadde forandret den jeg ser på deg som i dag. Jeg har vært veldig tydelig på en ting gjennom de siste fire årene sammen med deg. Nemlig at jeg aldri vil dømme deg for den du var tidligere, den eneste jeg dømmer er den du er i dag. Den du er mot meg, og den du er mot barna. Samtidig så har jeg et behov for å forstå hvem du var tidligere, og ikke minst hvorfor du var den du var. 

Du har fortsatt de dagene der du er frustrert og lei det for fortiden, ting du skulle ønske du kunne forandret. Og det virker som om du av og til frykter at jeg skal dømme deg eller tenke nedverdigende om den du var for mange år siden, uansett hvor tydelig jeg er på at det ikke kommer til å skje. Faktum er at uten ditt mot i 2010, så hadde ingen av oss vært der vi var i dag. Helt ærlig, så er veldig mye av det jeg har fått til det siste året, din fortjeneste. Du tok et knalltøft valg for seks år siden, og takket være det så er vi den familien vi er i dag. Takket være det er vi blitt et par. 

Vi har snakket veldig mye om hvordan de minste detaljer i hverdagen kan påvirke livene våre for alltid. De aller minste valg, sender deg ut på forskjellige retninger i livet. Det kan være noe så lite som å ta en ekstra dusj, som gjør at du ikke rekker bussen, som igjen gjorde at du møtte mannen i ditt liv. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg droppet eiendomsmeglerstudiene og begynte på en retning mot digital markedsføring, samtidig som at du tok ditt livs viktigste valg, fikk en fantastisk datter og startet en blogg. Der møttes våre veier i Januar 2013.

Jeg vil du skal vite en ting Anna. Den personen du er i dag, er en sum av de erfaringer du har gjort tidligere. Uten dine opplevelser tidligere, uten den du var den gangen, ville ikke vi vært der vi er i dag. Jeg dømmer deg ikke for den du var, jeg hyller deg heller for de valgene du tok. For uten de, ville det ikke vært noe oss. Det ville ikke vært noen familie, i alle fall ikke med meg involvert. Innlegget jeg skriver nå skulle egentlig være et innlegg der jeg tenkte å få ned det jeg ville sagt til deg de tøffeste dagene dine i 2010. Faktum er at jeg ikke kunne gjort noen forskjell. Det er ingen i verden som kunne taklet den situasjonen bedre en deg, og alt jeg ønsker å si til deg er:

- Tusen takk for at du turte å ta de vanskelige valgene. Tusen takk for at vi er der vi er idag. 

"ELDRE" MØDRE HAR ET UFORTJENT BRA RYKTE!

Jeg får stadig spørsmål om Michelle har noen kjennskap til hvor ung mamma hun egentlig har. Spesielt nå som hun er blitt så stor, har det blitt mer naturlig å få spørsmål om hun egentlig vet noe om det. Hun er en utrolig smart jente, som det er mulig å snakke til om ting. Jeg har alltid kunnet snakke med henne om tanker og meninger som hun eller jeg har, og hvorfor. Det har derfor selvsagt vært et tema hjemme hos oss flere ganger, hvor ung jeg var når jeg fikk henne. 

Likevel så er hun et lite barn som alltid har sett opp til mammaen sin. For henne har jeg alltid vært «voksen» og blitt tatt på alvor i en hver situasjon. Hun har alltid visst hvem som er mammaen sin, og vet veldig godt hvilke grenser og regler som må følges hjemme. Hun har aldri sett ned på meg ung mamma. En av utfordringene jeg så for meg når jeg ble mamma, var at barnet mitt ikke ville kunne se på meg som «den som bestemmer» eller at jeg ikke var «trygg» nok for den lille i magen, til å bli kalt for mamma. 

Jeg fryktet mye når jeg gikk gravid som 14-åring, fordi alle andre syns at man er for ung til å bli mor. Ja, jeg er helt enig, man skal ikke «leke» med et lite barns liv på den måten. Man skal ikke bli gravid med vilje i ung alder, bare fordi det ser kult ut å trille barnevogn. Jeg har alltid vært tydelig på at jeg ikke råder noen til å bli gravide, fordi jeg vet hvor lett foreldrerollen ser ut fra en blogg. Å komme i en situasjon som ikke er ønsket, derimot, er noe helt annet. 

Man skal ikke greie alle under samme kam. Vi er forskjellige alle sammen, dette gjelder selvsagt også 14-åringer. Jeg var faktisk i stand til å oppdra et barn, på den alderen. Det er Michelle et levende bevis på, og jeg er forferdelig stolt over den jobben jeg har gjort. Det har vært vanskelig, og flere utfordringer vil komme. Jeg er fremdeles ung, og har snart tre barn. For deg som ser på vil jeg aldri bli «gammel nok», men for mine barn, er jeg «voksen»! 

Akkurat nå så er Michelle for ung til å forstå hvor negativt verden ser på unge mødre. For henne er jeg fremdeles den samme superhelten som andre barn ser på sine mødre. Alderen har ingenting å si for barna, det er måten de blir oppdratt på som teller. Det er tryggheten og kjærligheten de får hjemme som betyr noe, og ikke hvilket årstall jeg ble født i. Alderen min vil alltid være min største utfordring, ikke fordi jeg har det vanskeligere enn eldre mødre, men fordi at DU ikke har troen på at jeg er like bra som deg. 

Når barna mine begynner på skolen, vil de selvfølgelig få utfordringer, fordi du har lært ditt barn det du tenker om yngre mødre. Et barn lærer ikke å dømme selv, de lærer og hører fra sine foreldre. For barn er det ingenting som heter «å ikke være gammel nok til å bli mor», den setningen har de fra en annen plass. De såkalte gode «gamle/eldre» foreldrene, burde være mer forsiktig og flinke til å være så gode som ryktene sier at de er. Alder har ingenting å si, ikke lær barna noe annet! 

Anna´s 6 måter til å forklare at hun tisser på seg!

-Gjesteinnlegg, Jan 

Etter innlegget med 10 syke ting Anna har sagt i graviditeten fikk vi voldsomt mange fine tilbakemeldinger. Og det var tydelig at folk trengte litt humor fra oss. Så vi bestemte oss for at jeg skulle skrive ned de neste tingene hun sa angående graviditet og tissing. Planen var å finne 10 forskjellige sitater fra henne, men jeg kom til 6. 

Det har egentlig blitt en morsom greie dette, men av og til må jeg innrømme at jeg freaker litt ut også. Spesielt når jeg ikke aner hva det egentlig vil si at man tisser på seg. Hvor mye tiss, er "tisser på seg"? Jeg lever i alle fall i troen på at det er en liten dråpe, og jeg skal ærlig si at jeg ikke fysisk har merket noe til det. Psykisk er det derimot ikke til å unngå. Hun er nemlig veldig flink til å gi tydelig beskjed om hva som har skjedd, eller er i ferd med å skje. 

1."Jeg har ikke tisset på meg, jeg bare lekker litt!» Anna måtte skikkelig på do under en biltur, og plutselig sier hun at hun ikke må like mye på do lengre, så kommer hun med denne setningen.. Det gjorde meg ikke akkurat lite bekymret. 

2.«Okei nå tisser jeg på meg» Dette er den mer konkrete og hysteriske meldingen hennes. Her snakker vi akutt krise. Jeg vil si at vi ca har 15 sekunder på oss til å finne en passende location.

3. «Slapp av, jeg tror det bare var en skvett» Jeg vet ikke helt om jeg vil forklare denne nærmere..

4. «Nå sprenger jeg her!» Igjen et akutt tilfelle som kan inntreffe når som helst. 

5. «Jeg tror jeg har en lekkasje i hytta» Det trenger ikke alltid være så voldsomt dramatisk, jeg får stadig høre at hun har en liten lekkasje. Men hvor mye er egentlig en lekkasje for dere jenter? Kan noen forklare meg det? 

6.«Jeg tror jeg tisset litt i sengen i natt» Jepp, en fantastisk setning å våkne opp til. Jeg pleier bare å svare med. «Ja, det gjorde jeg og.»