april 2016

VIL DU SOVE I SENGEN MIN?


Ja, litt sykt, men nå har DU faktisk muligheten til å sove mange netter i min seng. Leiligheten jeg og barna bodde i før vi flyttet til Kypros er nå til leie fra 1.juli! Bilder fra hvordan leiligheten ser ut nå, kan du få om du kontakter min mor direkte på facebook, HER. Men jeg velger å legge med noen bilder fra gode minner jeg har hatt i leiligheten på Tasta. Leiligheten ligger i Stavanger, har god plass, to soverom, og passer perfekt til en liten familie på tre, eller to voksne. Kjempe barnevennlig og fint område. Leiligheten hører til min mors hus, og ligger rett og slett bare noen hus borte fra der vi er flyttet nå. 






SLIK RØPER JEG KJØNNET PÅ BABYEN!

De siste månedene har det vært mange spørsmål om kjønnet på den lille i magen. Spørsmålet går igjen hos både ukjente og familie og venner som lurer på om det er rosa eller blå som skal kjøpes inn. Vi har hatt et par fantastiske uker med hemmeligheten som svært få vet om. Det har vært utrolig deilig å kun tenke på oss og den lille i magen, uten at alle vet like mye som oss om det nye familiemedlemmet vårt. Den siste tiden har jeg derimot startet å dele mine tanker om hvordan jeg har sett for meg at vi annonserer kjønnet på den lille. 

Jeg har tenkt mye på at jeg ønsker å lage en video, på samme måte som vi annonserte graviditeten egentlig. En video der dere ser hvor lykkelige vi alle fire er for å bli enda en liten i flokken. Vi gleder oss veldig til å bli en til, og syns det er utrolig stas å dele gledene med dere på veien. Derfor har jeg vært veldig tydelig på at jeg har et ønske om å dele kjønnet, før barnet kommer til verden, jeg ønsker bare å gjøre det på en «riktig» og koselig måte. 

Jeg har flere tanker om hvordan jeg egentlig ønsker å lage videoen, men dette er jo noe som krever litt arbeid. Samtidig så har jeg flere ulike ideer som jeg syns hadde vært gøy. Derfor handler det vel egentlig bare å velge den måten både jeg og Jan syns virker kjekkest for oss å dele nyheten om kjønnet på. Det er jo veldig spennende hele prossesen egentlig, med tanke på at det er så utrolig mye nytt, uansett hvor mange barn man har fra før. Vi har en jente, og vi har en gutt. Jeg føler at kjønnet på den lille i magen er med på å bestemme hvordan vi velger å annonsere det på. 

En video der barna er inkludert i annonseringen av kjønnet er viktig. De er en stor del av hele denne graviditeten og skal selvfølgelig få være med på en hver annonsering. Samtidig syns jeg det er kjempe viktig at både Jan og meg er med i videoen, sånn at dere kan oppleve hele familien vår samlet. Og forhåpentligvis få et inntrykk av gleden vi deler sammen over å dele babykjønnet med dere! Om du ikke ennå har sett videoen av at vi annonserte graviditeten, kan du se den her!

HVOR ER VI NÅ?

God lørdagsmorgen! I går kveld brukte vi hele fredagskvelden på å reise, og sent i natt var vi kommet frem. Vi har akkurat våknet, og klar for noen dager nede på sørlandet! Det er utrolig å kunne reise når som helst, uten noen planer om når vi må være tilbake. Vi skal ha noen dager her, og reiser hjem ut i neste uke, når vi føler for det. Det er mye som jobbes med i det nye huset denne helgen, så det er deilig å kunne holde seg borte hjemmefra. Er du kjent i Krisiansand området, så haddet det vært supert med noen tips til ting vi kan finne på her! Ønsker alle sammen en fantastisk helg! 



10 SYKE TING ANNA HAR SAGT UNDER GRAVIDITETEN

Nå har Jan tatt seg den friheten til å skrive en liste med morsomme ting jeg har sagt til han disse månedene i graviditeten. Nå er jeg halveis, som vil si at jeg sikkert kommer til å si mye mer gjennom de siste månedene, men her er i alle fall ting han har fått tid til å liste ned frem til nå. Jeg syns det er utrolig morsomt å se hvilke ting han har tatt med, fordi selv så har det jo vært helt naturlig for meg å komme med disse kommentarene. En ting er sikkert, Jan lærer noe nytt om graviditeten for hver eneste dag!  Ønsker å sende ut et smil til alle, og ønsker dere en riktig god helg! 

1. "Ups, jeg tisset på meg!" At Anna går rundt å sier dette, er plutselig blitt helt normalt. Første gang hun sa det tenkte jeg vel at det umulig kunne være akkurat det hun sa, men jo det var det! Det har skjedd flere ganger, og jeg er sikker på at jeg ikke har hørt det for siste gang denne graviditeten! Jeg kunne vell egentlig hatt et innlegg med "Annas 10 måter for å forklare at hun tisser på seg"

2. "Det er veldig skummelt å nyse når jeg ikke har på truse... fordi det er mye lettere å tisse på meg da". Ja, Anna hadde vært i dusjen her om dagen, og gikk rundt i morgenkåpen, naturligvis uten undertøy. Plutselig så nøys hun, og så litt forskrekket ut der hun sto, så kom det en litt uventet setning ut munnen hennes..

3. "Jeg MÅ ha 2 avokadoer nå" Sagt klokken 22:40 en torsdagskveld. Jepp, jeg har jo selfølgelig tilbudt meg å skaffe alt hun måtte ønske, og blir veldig glad om det faktisk er noe godt hun skal ha, for da kjøper jeg gjerne med noe godt til meg selv. Men i det siste har det gått i rare ting som Avokado og knekkebrød...

4. "Jan, jeg dør av sult nå, jeg må ha mat!" En typisk ting hun sier om kvelden, jeg forklarer at jeg selfølgelig kan kjøpe hva hun måtte ønske til alle døgnets tider. "Hva har du lyst på vennen?" - "Årrh, ingenting." 

5. "Årh, nå fikk jeg sykt lyst på noe godt" - En setning som vær eneste gang får meg i godt humør, og jeg øyner et håp om at vi faktisk skal kose oss med noe snop en sen torsdagskveld. Før hun følger opp med setningen "Faktisk fikk jeg veldig lyst på små tomater egentlig." ........

6. "Jan, se så stor magen er i dag!" Jeg bekrefter og synes det er kjempestas, hun følger opp med å bli sur. "Synes du jeg er tjukk eller?" Jeg trekker meg tilbake og forklarer at nei selfølgelig ikke, magen er faktisk nesten ikke synlig i dag! 

7. "Stooooopp" Annas avbalanserte måte å kommunisere følgende: "Kan du stoppe bilen Jan, jeg må tisse og for alles skyld bør jeg ikke tisse ned i setevarmeren" 

8. "Kan du sjekke nesen min" Smått hysterisk er vi på et kjøpesenter med et par hundre mennesker, Anna forklarer høylytt at jeg må sjekke henne for neseblod, igjen.

9. "Se så liten magen er i dag Jan"! Jeg bekrefter nikkende og sier at hun ser helt fantastisk ut, før hun tydelig presiserer. "Ja, men jeg ER gravid Jan. Husk at det er en baby der inne! Jeg har faktisk veldig vondt i magen i dag!" 

10. "Vist det lukter fisk i huset vårt Jan, da sover du ute i natt!" Under graviditen har Anna en rimelig heftig luktesans, og er veldig lite interessert i noe av den maten jeg liker. Jeg foreslo fiskekaker en dag, hun var helt enig, så lenge jeg lagde disse utendørs. Det snødde denne dagen...

JEG HAR NOE Å DELE MED DERE!

reklame

I dag er faktisk ingen vanlig fredag. Som noen av dere kanskje allerede har sett har noen av de største nettbutikkene i Norge lagt opp til tidenes shoppingdag for alle som elsker shopping. Skjønnhetsgiganten Blivakker.no som er Norges desidert største skjønnhetsbutikk gir dere derfor 25-80% på absolutt alle varer frem til midnatt! Dette gjelder også merker som BareMinerals, GHD og NYX! Dette salget varer som sagt KUN frem til midnatt, og du finner alle tilbudene her!

Green Friday heter dagen, og er vårens svar på Black Friday som dere sikkert kjenner igjen fra november. Med andre ord, dette er sesongens desidert største salgsdag hos BliVakker, og en utmerket dag for å handle inn alt du trenger. Kanskje er du ekstra smart, og tar med deg alle produktene du trenger før sommermånedene møter deg i døren.

Jeg har valgt ut mine favoritter, et par nye produkter som jeg har lyst til å prøve ut, og mine faste produkter som jeg ikke kan leve uten. BareMinerals er foundation nr 1 for meg, og har vært det de siste årene.

Jan har jobbet i BliVakker tidligere, og viste meg da en Shampoo og Balsam han selv mente var helt fantastisk. Det er disse flaskene fra Agadir Argan Oil. De etterlater det mest silkemyke resultatet jeg noensinne har opplevd, og lukter i tillegg helt himmelsk. 

Ellers har jeg forelsket meg i produktene fra Ole Henriksen, og bestemte meg for å teste ut to nye produkter der. 

HAN ER VÅR FØRSTE GUTTEBABY SAMMEN!

Jeg tar meg selv ofte i å tenke på hvor mye Michelle forandret meg som person. Jeg har derimot ikke lagt så mye vekt på hvordan jeg har forandret meg etter at jeg ble tobarnsmamma, og etter at jeg fikk en sønn. Jeg har faktisk forandret meg mye etter graviditet nummer to også, men det har selvsagt vært litt mindre tydelig. Michelle forandret meg og livet mitt drastisk, og har på mange måter en spesiell plass i hjerte mitt. Ikke bare fordi hun er datteren min eller eldstemann, men fordi jeg føler på mange måter at hun reddet meg til å bli den personen jeg er i dag. 

William har dessverre ikke fått like mye skryt på bloggen, og det kommer selvsagt mye av at Michelle har vært her sammen med meg lenger, og jeg har derfor  hatt mer tid på å skryte av henne. Det betyr derimot ikke at jeg bryr meg mindre om William eller at han er mindre verdt i familien. Michelle var den første jenta mi, og William vil alltid være den første gutten min. Han er og vil alltid være den eldste «storebroren» på samme måte som Michelle er den eldste «storesøsteren» i familien, uavhengig av hvor mange flere vi blir. 

Han har satt sine spor, og kanskje  særlig  hos Jan. Jan har alltid vært veldig tydelig på at Michelle er helt unik, men at William er den første babyen vår, med tanke på at han var så liten når Jan ble en del av oss. Michelle har alltid vært så veslevoksen og flink  for sin alder, derfor har hun alltid vært «stor» mens Jan har kjent henne. Selv om hun bare var 1,5 år når de startet å ha kontakt. William var en del av oss, lenge før vi ble oss. Jan var til og med den første som fikk vite om graviditeten med William i 2014. 

William har forandret mitt syn på det å ha en sønn. Han har endret mitt syn på det jeg tenkte i graviditeten med Michelle, når jeg ønsket en jente, bare fordi jeg var alene. Jeg har fått opp øynene for  at en mamma og en sønn kan få minst like god kjemi som en mor og datter kan. Det er ikke en større utfordring å ha en sønn, det bare krever en annen håndtering på forskjellige ting, spesielt når han blir eldre. Jeg er så glad for at William har fått en pappafirgur, fordi det fortjener alle små gutter. De fortjener å ha noen å se opp til. 

Samtidig så tenker jeg nå at det ikke hadde vært verdens undergang om han bare hadde hatt meg, og storesøster. William har noe han ser opp til med oss alle tre, og det er ingenting i verden som er bedre enn det. Det viktigste er at han har noen å kunne se opp til, på samme måte som at han nå snart skal bli et forbilde selv som skal lære babyen i magen ting videre i livet. 

William er helt spesiell, og det er noe unikt med det å være «Guttemamma». Det kan umulig være lett å være Michelle sin lillebror, når hele landet driver og dømmer opp og ned på likheter og ulikheter mellom de to. Derfor er det ekstremt viktig for meg å få frem at ja de er utrolig forskjellige, både i personlighet og væremåte. De har satt sine forskjellige spor i hjertene våre, og er unike på sin fantastiske måte begge to. En mamma kan aldri si at hun elsker det ene barnet mer enn det andre, og det gjelder også hos oss. Hvert barn i denne familien har hver sin rolle som  gjør familien vår til en familie! 

KJÆRE JÆVLA IDIOT!

De siste månedene har vært mange lange dager, både travle og rolige. Det har innebært at vi av og til liker å ta oss en biltur alle fire for å lufte tanker og høre litt musikk. William har begynt å synge med på sine favoritter, mens Michelle er veldig opptatt av hva de forskjellige tekstene egentlig betyr. Alt i alt så trives vi veldig godt i bilen alle sammen, og det har egentlig vært en måte for oss å koble litt av på.

Men i går opplevde vi noe som sjokkerte oss veldig, og som jeg som ikke har lappen ble veldig overrasket over. Jan sier han har opplevd det flere ganger før, men jeg så jo også hvordan han reagerte, noe som bekreftet hvor alvorlig det vi så var. Dere har sikkert opplevd det mange ganger selv. Du ser ambulansen komme i speilet et par hundre meter bak deg, sakker farten, blinker til høyre og legger deg rolig ut i veiskulderen. I går skjedde det som ikke skal skje. Bilen foran oss var opptatt med en forbikjøring, og la seg i venstrefilen, der det allerede hadde plassert seg to biler.

Disse tre bilene presterte derfor å blokke hele veien for ambulansen, som både kom med sirener og lys. Jeg skjønte vell ikke helt hvor provoserende og alvorlig det var før jeg så Jans reaksjon. Og når tankene kom hos meg forstod jeg egentlig hvor fucked det er. Ambulansen, og en eventuelt døende pasient tapte 10 sekunder på den manøveren der, og dette skjedde garantert 10 ganger til før de hadde ankommet den plassen de var på vei. Da snakker vi over halvannet minutt. Det er forskjellen på ganske mange liv/død per år det. 

Jeg kjenner jeg blir rasende. Selv om det sikkert kan føles som en "liten" ting for noen at jeg bruker et helt innlegg på disse 10 sekundene, så tror jeg personer som har vært i situasjoner der sekundene teller forstår frustrasjonen min. Jeg tror samtlige ambulansepersonell i hele Norge deler frustrasjonen. Jeg har også tenkt en del på hva jeg eventuelt kan gjøre for at de situasjonene ikke oppstår, og jeg har vell egentlig ikke funnet noen spesiell løsning akkurat. Likevel føler jeg det er riktig å ta det opp, og bringe det frem. For makan til idiotkjøring på Norske veier skal du lete lenge etter. 

-Bildet hente fra NTB Scanpix

MAGEBILDE: STORESØSTER PÅ NYTT

Jeg lovet dere et bilde av babybumpen i går, men det ble det dessverre ikke noe av. Det går litt i rykk og napp med den magen, og når jeg stod klar for å ta bildene i går, så var magen plutselig helt borte. Veldig rart det der, men nå har jeg prøvd på nytt! Michelle ville være med på bildene sammen med babymagen til mamma. Hun gleder seg veldig til å bli storesøster på ny. Nå er hun så stor at hun husker veldig mye fra sist svangerskap, og er utrolig forståelsefull med hele graviditeten og alt som skjer.

Vi snakker mye om navn på den lille i magen her hjemme, og jeg vet at Michelle allerede har kommet med en hel haug av gode forslag. Kanskje den lille i magen får et navn valgt av storesøster? Michelle tar uten tvil storesøsterrollen på alvor, og er i full gang med å prøve å få William til å bli klar for storebror rollen. Det er en vanskelig jobb, med tanke på hvor liten Will fremdeles er, men jeg er sikker på at Michelle er en god lærer! Han kunne i alle fall ikke hatt noen bedre og  sett opp til, nå som han virkelig skal få lære seg hvordan man skal behandle babyer fint! 

DAGER SOM DETTE FINNES DET BARE TAKKNEMLIGHET!

God morgen. I dag har vi startet dagen med en fantastisk god frokost. Vi laget egg og bacon, baguetter og noe godt å drikke. Når en morgen starter med et stort smil hos alle fire, så skal det mye til for å ikke være takknemlig. Takknemlig for at vi har muligheten til å våkne opp å spise denne gode frokosten sammen, og ikke minst ha så god tid til hverandre. Vi har hele dagen på å være sammen, hvorfor ikke bruke denne dyrebare tiden til noe godt? 

Jeg har vært litt fortvilet de siste dagene, og følt på flere måter at jeg ikke har strukket til på alle områdene jeg ønsker i løpet av en dag. Jan og meg satt oss derfor ned og  snakket i går kveld, og ble enige om å ta tak i dette. Vi har derfor store planer for dagen i dag. Vi skal ut på skogstur, alle fire. Vi har pakket sekken klar, med gode muffins som vi laget i dag tidlig, og så er vi klare for noen timer med klatring i trær, og kanskje  et lite glimt av et lite ekorn. 

Jeg savner de dagene jeg tok med barna ut, når jeg var alene med dem. Jeg var ute så mye mer, og fikk oppleve en følelse jeg har lengtet litt etter den siste tiden. Jeg har savnet å være tilstede for barna mine. Selv om jeg er rundt de 24 timer i døgnet hver eneste dag, så er det fremdeles en del av meg som ikke har vært helt tilstede likevel. Jeg har vært sliten, og tenkt på en million andre ting, som faktisk har tatt oppmerksomheten litt  bort fra dem. 

Jeg vil tro at alle kan ha sine perioder der de ikke føler at de strekker helt til. Om det er på jobben, med barna, med mannen eller andre ting. Hverdagen kan være vanskelig, selv på «normale» dager. I dag skal jeg gjøre mitt beste med å legge alle problemer og beskymringer til side, og nyte dagen sammen med de to små sjarmørene mine, og ikke minst han største sjarmøren i huset også. Ønsker alle sammen en fin onsdag! 

DENNE BØR DU TESTE!

sponset

Er du flink til å ta vare på ansiktshuden din? Ønsker du å bli kvitt hudormer, og oljet hud, men syns at det tar for lang tid med ansiktsvask, masker, skrubb og rensemelk?  Jeg ønsker meg en ren og glatt hud, men for meg må dette skje raskt og enkelt.  Derfor ble jeg glad for å høre om May Beauty The Incredible Face Gel. Så nå har jeg en gladnyhet til deg som ønsker å ta vare på huden din, men uten å bruke hele kvelden på det! Prøv The Incredible Face Gel, det blir nemlig ikke enklere enn dette. Face gelen masserer lett bort døde hudceller og hudormer fra huden din, og du blir ren og frisk!  Her skal jeg vise deg hvor lett dette er å utføre: 

1. Påfør face gelen der du ønsker å rense huden din for døde hudceller og hudormer. 

2. Masser lett face gelen inn i huden.

3. Skyll så godt med rent vann, og nyt resultatet! 

Jeg hadde faktisk hørt om produktet før jeg testet det nå de siste to ukene, men var veldig spent på om det fungerte like bra som jeg hadde hørt. Meg og Jan googlet rundt og lette etter andre tilbakemeldinger, og det virker som folk over hele verden er samstemte, dette produktet virker! Ikke bare virker det, men det er enkelt og rimelig også. Så enkelt at jeg til og med har fått Jan til å teste det! Jeg lokket han med spakveld her om dagen, dro frem kremen, og det hele endte med at også han ble strålende fornøyd med resultatet!

Du kan bokstavelig talt se resultatet med det samme, hvordan huden er fri for smuss etter behandlingen. Jeg er veldig godt fornøyd etter min behandling. Resultatet ble en jevnere og renere hud, etter bare noen få sekunder. Dette var så enkelt og greit at jeg skal virkelig gjøre dette regelmessig fremover. Nå kan du få prøve dette produktet med 30 % rabatt, ved å bruke rabattkode mamma30. For å benytte deg av dette tilbudet, klikk her! 

NÅ HAR BABYMAGEN ENDELIG KOMMET!

Denne uken har det skjedd mye! Babymagen min har blitt så mye tydeligere og større denne uken, og jeg kan med et stort og stolt smil vise den frem. Jeg husker at det var nøyaktig på denne tiden i svangerskapet med Michelle at magen så smått startet å titte frem. Jeg legger med et bilde ut over kvelden, fordi jeg rett og slett ikke makter å ta bilde nå... Jeg er nå i 5 gravidmåned, og rett rundt halvveis i svangerskapet, og syns egentlig tiden har stoppet litt opp. Noe som bare er bra, med tanke på at vi tidsnok skal bli fem. Nå er det godt og  bare være oss. 

Jeg kjenner at dette svangerskapet har vært en mye større påkjenning på kroppen, og jeg har ikke hatt et like fint svangerskap kroppsmessig som mine to første. Jeg har vært plaget med både det ene og det andre fra dag en i dette svangerskapet, noe som selvfølgelig går ut over min tilværelse med barna. Jan har tatt seg litt for mye av dem, mens jeg har gått rundt og hatt vondt. Noe jeg ikke trives med i lengden. Jeg hater  ikke å være hundre prosent tilstede for barna mine, og så ikke alle disse plagene komme. 

Jeg er sliten, og jeg har vært sliten gjennom hele graviditeten. Jeg ønsker ikke å være så sliten, men det føles veldig håpløst når det ikke er noe jeg kan gjøre med det. Formen min styrer dagene mine. Jeg skulle ønske at jeg var like sporty som jeg så ut. Magen er ikke i veien ennå, og jeg er overhodet ikke «tung» i kroppen ennå, kan jeg ikke bare ha et like fint svangerskap denne gangen også? Kan jeg ikke bare oppleve det samme på kroppen som sist?

Jeg er fortvilet, for uansett hvor sliten jeg er, så føler jeg ikke jeg kan  klage over det. Nettopp fordi jeg har to friske barn som fortjener en mamma som er tilstede og i god form. Vi planla dette svangerskapet, og gledet oss til å gå gjennom en graviditet sammen. Jeg hadde derimot ikke sett for meg hvor hardt dette svangerskapet ville være. Heldigvis har jeg noen måneder igjen, sånn at det får en mulighet til å snu seg til et fint svangerskap. Men nå er jeg bare glad for at det fremdeles er noen måneder igjen, sånn at jeg får tid til å «hente inn» krefter før vi blir enda en liten. 

LIVE VIDEOBLOGG IKVELD!

I kveld skal jeg faktisk teste ut noe nytt! I kveld 21:00 møter du meg live på min Facebookside! Jeg tenkte at vi kunne kjøre en live spørsmålsrunde der dere kan fyre løs med alt dere lurer på direkte. Jeg skal prøve å få svart på så mange spørsmål jeg bare klarer, og i og med at vi sitter live, så kan dere følge med om vi røper oss med ting vi ikke skulle sagt. Vi får tross alt ikke klippet bort noe.. Jeg sier vi, fordi Jan også blir med på videoen. Jeg håper vi sees! Du finner oss live HER på Facebooksiden min fra og med klokken 21:00!  Spørsmålene stiller du direkte i kommentarfeltet på videoen når vi går live! 

Dump han, og lev livet videre, alene!

Jan er den første personen som noen gang har stolt på meg, og vært trygg på at jeg aldri i livet ville gjort noe med noen andre. Han har god grunn til å kunne stole på meg, likevel så hadde det vært forståelig om han ikke helt klarte å stole på meg i starten av forholdet vårt. Noen ganger tar det tid å bygge opp tillit, samtidig som det noen ganger kan være lett å stole på noen fra dag en, om en aldri har gjort noe direkte mot han/henne. 

Jeg har for første gang et forhold der Jan kan sitte på mobilen sin hele kvelden, uten at jeg ofrer en tanke hvem meldingene kommer fra. Jeg har aldri  vært bekymret  om han sitter å skriver med jenter, eller hva han deler med kompiser. Han er en mann som virkelig er ærlig, og lett og stole på. Han gjør det veldig lett for meg å være like ærlig tilbake. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne ta tilbake alt jeg har gjort dumt i mitt tidligere forhold, samtidig som jeg vet at det heldigvis ikke har noe å si på forholdet mitt i dag. Følelsene mellom meg og Jan er så mye mer intense og ekte enn jeg noen gang har opplevd før. Det forholdet jeg har fått nå, gjør det vanskelig for meg å tenke hvordan det er mulig å såre den du faktisk er sammen med. Jeg skulle ønske jeg visste den gang, at det gikk ann å ha et forhold der man faktisk kan stole 100% på hverandre. 

Jeg skulle ønske jeg i stedet for å dumme meg ut selv, hadde tatt tak i problemene med en gang, og gått fra han mens ting ennå var fint fra min side. Før jeg hadde fått tid til å ville såre han tilbake. Før han fikk tid til å såre meg igjen. Det er ikke greit om noen er utro, og det burde være den tydeligste beskjeden om at dette forholdet ikke er bra. Dump han, og lev livet videre, alene! 

JEG HAR VÆRT UTRO...

Jeg syns det er forferdelig flaut å være åpen om dette. Jeg har gjort ting jeg ikke er stolt over. Og jeg har valgt å gå videre i livet, og legge de tingene bak meg. Jeg var den type jente som det med god grunn var vanskelig å stole på. Jeg var den type jente som brukte andre gutter til hevn fordi jeg var såret, og ønsket å såre han like mye tilbake. Forholdet jeg sikter til var basert på å skuffe hverandre gang på gang, like hardt begge veier.

Det var ikke ekte kjærlighet, forholdet vårt var ikke bra. Det finnes ingenting godt i å ville såre en person man egentlig er veldig glad i. Det skal ikke være mulig å ønske noen andres oppmerksomhet når man er i et forhold og elsker en person. Jeg syns det er dumt at jeg brukte over tre år på et forhold som gjorde oss mer vondt enn godt. Det er et forhold som nå er forbi, men jeg spør meg selv, er det lov å legge det helt bak meg? 

Jeg var ikke en person eller kjæreste jeg ønsket å være. Jeg har likevel vært denne personen og tatt dumme valg, kan jeg legge denne tiden bak meg å være en helt annen? Er det sånn at om man har vært utro en gang i livet, så er man utro uansett hvilket nytt forhold man kommer inn i? Jeg er helt i mot det å være utro, og kan ikke tenke meg hvordan det er mulig, den dag i dag. Likevel så vet jeg at det er mye uenighet rundt nettopp dette. 

Er man alltid en dårlig kjæreste, om man har vært det i et tidligere forhold? Jeg mener at det faktisk er mulig å forandre seg etter hvem man har et forhold med, og ikke minst følelsene som ikke er de samme i forskjellige forhold. Jeg vil tro at hvordan du blir behandlet i et forhold, har veldig mye å si på hvordan du selv behandler partneren din. Dette gjelder overhodet ikke i alle forhold, men i noen vil jeg tro. 

Vet du at du ikke kan stole på partneren din, så er det lettere å tenke at forholdet ikke er ment til å vare uansett, å gå på samme smellen. Om du derimot har et fantastisk forhold, der det ikke er snakk om å være sjalu eller usikker på partneren din, så er det jo ikke en gang et spørsmål om du skal gjøre noe dumt med en annen. Jeg skal ikke sitte her å skrive at det finnes noen unnskyldninger for å være utro, for det gjør det ikke. Likevel så ønsker jeg å få frem at det er mulig å forandre seg med årene. 

NÅ SKAL VI UT PÅ NYE EVENTYR!

Etter at vi flyttet hjem fra Kypros igjen i vinter, så har jeg hatt veldig lyst til å bli hjemme. Jeg har på ingen måte følt at jeg ville reise bort med det første. Nå er det allerede fem måneder siden vi kom hjem, og jeg har startet å savne ferieparadiset. Vi har derfor nå bestemt oss for å ta en tur ned i juni! Vi har booket billett, og klar for å reise tilbake. Vi skal faktisk reise sammen med Jan sine foreldre, så det gleder vi oss til. 

Det kommer til å bli utrolig rart å reise tilbake, samtidig som jeg alltid har likt meg på Kypros. Jeg kan ikke la noen få dumme dager nede på Kypros i høst ødelegge hele forholdet mitt til den plassen. Jeg gleder meg til å dra tilbake, og det var herlig å se reaksjonen på Michelle når vi fortalte det. Hun trivdes kjempegodt der nede, og det skal bli gøy for henne å treffe igjen venner hun fikk da vi bodde der. 

Utenom den ene Kyprosturen som nå er bestemt, så skal vi være i Norge hele sommeren. Jeg husker at jeg reiste utrolig mye den sommeren jeg var gravid med William, noe som var en stor påkjenning på kroppen. Jeg var både i Kypros, Mallorca, Kreta og Rhodos i flere uker, med stor babymage. Det året hadde jeg termin i desember, så jeg er mye lengre på vei denne sommeren, og derfor holder vi oss hjemme. 

Vi skal bruke mesteparten av sommeren på det skjønne sørlandet. Der trives vi veldig  godt. Ellers skal vi kose oss hjemme i hagen i det nye huset! I dag skal vi faktisk ta en kjøretur sørover. Vi er blitt så godt vandt med veien, at tre timer i bil ikke er noe stress for en liten dagstur med grilling! Vi kjører hjemmefra nå, og kommer hjem igjen til kvelden! Ønsker alle sammen en super søndag! 

HAR DET KLIKKET FOR KLIKKHORA?

Jeg vet at flere har kommentert den siste tiden at jeg lurer dere med overskriftene mine, og at de overhodet ikke har noe med innleggene og gjøre. Jeg syns det er utrolig trist at det skal være et problem hva overskriften blir kalt. Jeg har tidligere vært veldig tydelig på at min jobb er å skape spenning, for å få nettopp deg til å lese bloggen, det står jeg for. Det jeg derimot blir skuffet og irritert over å lese, er at overskriftene og innholdet ikke henger sammen, for det gjør det alltid. 

Jeg syns også det er kjempetrist å se at det første som nå blir kommentert når det blir lagt ut et nytt innlegg er «klikkhore». Før de i det hele tatt har vært inne på bloggen å lest hva som egentlig står i innleggene mine. Ja, jeg bryr meg om å få lesere, det er tross alt det jeg blogger for. Jeg ønsker at akkurat du skal inn på bloggen å lese det jeg deler. Jeg har derimot ingen hensikt bak klikkene. Jeg tjener ikke en eneste krone på å «lure» deg inn på bloggen, så hvorfor er det så galt om du har klikket deg inn? 

Det skader ikke din hverdag, med å «hjelpe» meg, uten om et halvt sekund av livet ditt, fordi du tar deg jo ikke tid til å lese innleggene mine uansett. Jeg har allerede fått flere kommentarer i dag på at jeg bare er ute etter klikk, og standardkommentaren «klikkhore» uten å poste et eneste innlegg. Nettopp fordi JEG får kommentarene, uansett hvem som skriver på min blogg. Jeg har ikke laget en eneste overskrift  i dag, likevel er det noen som klarer å mene at selv gjesteinnleggene mine er klikkbaserte. 

Jeg kan skrive «barn» i overskriften, og få en beskylding for å bare være ute etter klikk. Nettopp fordi det er blitt lett å slenge den kommentaren etter meg. Jeg kan skrive hva som helst, og folk vil nå være uenig at det har en sammenheng med innlegget, fordi jeg er ærlig om at jeg ønsker lesere på bloggen min. Jeg har på ingen måte noen interesse av å lure deg inn på bloggen min, det er jo akkurat derfor jeg i første omgang startet å skrive om at alle ønsker lesere og klikk, men det har vist seg å være lite viktig. 

Er janteloven enda så hard at man ikke skal unne noen andre et leserklikk på bloggen, fordi de tjener penger på bloggen? Unner vi ingen noe godt, fordi vi ikke selv har hva de har? Jeg får ingenting annet enn glede, av at dere leser bloggen min. Pengene jeg tjener kommer ikke fordi jeg har lesere lengre, og det er derfor trist å lese hvilke beskyldinger dere kommer med. Jeg beklager om du føler deg lurt av overrskriftene mine, men har det så mye å si om du klikker deg inn egentlig? 

Som blogger så er det viktig å lytte til leserne, men det er samtidig veldig viktig at bloggen ikke forandrer meg. Bloggen skal fremdeles være meg, jeg skal ikke forandre på overskrift og innhold, fordi en av hundretusen er uenig. Det er helt frivillig å lese bloggen min, men da skal den leses slik den er laget. Det er lov å mislike innhold, og skape debatt, men det er fremdeles du selv, som velger å følge meg, for nettopp den personen, og bloggeren jeg er. 

Det er som å gå ned på bensinstasjonen å kjøpe en brus til 40 kr, og så etterpå skjelle ut hun i kassa fordi den var så dyr. Det er jo ditt valg, at du ikke kjører 100 meter lengre ned i gata for å kjøpe den samme brusen til halve prisen, det er jo ikke hun i kassa som har tvunget deg til å kjøpe den der. Du kan på samme måte velge å lese bloggen min, og akseptere innholdet, eller gå en annen plass der du liker innhodet bedre. Det finnes tusenvis av blogger i dette landet, du har selv valgt å bli nysgjerrig på mine overskrifter.

JEG FRIDDE I SOMMER

-Gjesteinnlegg, Jan

I går skrev Anna innlegget "JA, VI SKAL GIFTE OSS!" der hun fortalte litt om planene våre fremover. Hun fortalte blant annet om gifteplanene våre som allerede i Januar ble et tema etter at hun testet positivt. Vi har hele graviditeten vært tydelige på at dette var en planlagt graviditet, men jeg var også tydelig på ovenfor henne at den dagen du blir gravid, om det er nå eller i August, så blir du ikke kvitt meg.

Jeg kom rett og slett med en liten trussel. Spesielt med tanke på utfallet de to siste graviditetene, der ingen av fedrene har stilt opp. Og det sier seg selv at det da var vanskelig for henne å stole på at jeg faktisk kom til å bli. At jeg faktisk ønsket dette like mye som henne, og at jeg kom til å ta ansvaret for både William, Michelle og den kommende babyen. Det var ekstremt viktig for meg å få henne til å stole på meg, og mine tanker om at den dagen, ja da vil jeg være et fullverdig familiemedlem, og anse oss fire (snart fem) som en eneste stor familie.

For det har vi blitt på veldig kort tid. Her i hjemmet lever vi ekstremt tett sammen, alt for tett vil nok mange si. Både meg og Anna er hjemme hver dag, og jobber hjemmefra. Begge ungene begynner ikke i barnehagen før etter sommeren, Anna er gravid samtidig som hun jobber 100%, i tillegg til at vi har et hus vi pusser opp. 

I 2016 har vi bare hatt 1 natt borte fra hverandre, og siden hun landet i Stavanger i Desember har vi kun hatt 2 netter i hver våre senger. Med andre ord lever vi så tett at vi er avhengig av å være bestevenner for å klare det. Jeg er veldig sikker på at om vi ikke hadde kjent hverandre gjennom så mange år, så ville det vært vanskelig. Men vi er så heldige at vi kjenner hverandre inn og ut. Kjenner hverandres styrker og svakheter, og prøver å ta hensyn til det så godt vi kan. Og oppe i alt så har vi også klart å være kjærester, og kommet inn i en skikkelig god hverdagsrytme. 

Jeg tror jeg har tullet med Anna i forhold til giftemål helt siden 2013. Jeg har vell egentlig alltid tullet med frieri osv, men de siste månedene har det forandret seg fra tull til alvor. Og spesielt de siste dagene har vi snakket veldig mye om det. I sommer fridde jeg jo faktisk til henne på et bilde som ble lagt ut på Instagram, den gangen mest ment som tull, men ja, det viser seg jo nå at det kanskje ligger litt mer i det? 

JEG BYTTET NAVN, FOR Å FÅ EN NY START PÅ LIVET

Har jeg noen gang snakket om hvem jeg var før jeg ble den jeg er i dag? Jeg har sikkert nevnt det en gang eller to, men det er ikke en person jeg akkurat trives med å snakke om. Jeg liker ikke å snakke om verken personen jeg pleide å være, eller den tiden generelt. Tiden før jeg ble mamma, og ikke minst tiden lenge før jeg ble blogger. Jeg har blitt et annet menneske, og de som kjente meg den gang, tror vel egentlig enten at jeg fremdeles er som før, eller at de er i sjokk over forandringene.

Jeg kjenner faktisk ingen som har forandret seg så dramatisk som det jeg gjorde på et år. Jeg forandret meg fra å være den «tøffeste jenta» som var først ute med alt, til å være en usikker og mindre tydelig jente. Nå er jeg ikke akkurat lite tydelig lengre, og usikker er jeg vel heller ikke så mye som jeg var i 2010-2012, med tanke på bloggen som har gjort meg veldig synlig igjen. Men i en stor gruppe mennesker, vil det være vanskelig å legge merke til meg nå. Jeg er ikke den som roper høyest, som jeg den gang var. 

Jeg var en jente som var litt for «tøff» for alderen, og kan vel med hånda på hjerte si at jeg hadde helt feil venner. Jeg var den type jente, som ingen av foreldrene egentlig likte. Jeg var aldri uhøflig, eller stygg, men jeg var vel med på å påvirke andre venner til å teste litt grenser. Jeg likte tidlig å bestemme over meg selv, og kunne gjerne bli straffet hjemme med husarrest, så lenge jeg bare stod på mitt, og kom hjem litt senere enn innetiden.

Jeg drakk alkohol, og røykte lenge før mine jevnaldre egnetlig hadde begynt å tenke på å prøve det. Jeg var 12 år da jeg for første gang drakk meg drita full, og måtte bli hentet hjem. Jeg var vel den type jente som alle egentlig så for seg kom til å ende opp gravid, fordi jeg var så på tuppa. De fikk jo til og med rett. Jeg ble gravid som 14 åring, når vennene mine startet og dope seg.

Alle tenkte at det var livets undergang at jeg ble gravid så ung. Alle tenkte at jeg måtte ta abort, og at det ikke en gang var et spørsmål. Alle tenkte at livet mitt var kjørt, og at det aldri i livet ville bli noe av meg. Jeg er sikker på at flere av både foreldre og skole «kamerater» har tenkt at jeg aldri kom til å fullføre skolen. De fikk rett i det også. De tenkte at Anna Vasiliou, var den crazy jenta, som levde livet, og brydde seg ikke om konsekvensene. 

Da jeg ble gravid så ung, tok jeg et valg. Det beste valget jeg kunne tatt. Jeg valgte å beholde barnet i magen, bytte navn, og få en ny start på livet mitt. Nå var det min tur til å vise om ikke noen andre enn meg selv i alle fall, at jeg ikke var noe verre enn andre. Hvorfor skulle andre klare å mestre livet mer enn meg? Hva hadde jeg gjort for å ikke klare å takle en situasjon jeg selv hadde kommet meg opp i? 

Det var vanskelig  plutselig å endre personlighet, væremåte og ikke minst livssyn på så kort tid. Men jeg klarte det. Det ble en vel oppegående person av meg også. Jeg satt i det verste utgangspunktet valgte å ta tak i mitt eget liv. Jeg valgte å bli den beste mammaen jeg kunne være. Jeg valgte å skaffe meg et levebrød, der det ikke fantes noen garanti for å lykkes, men jeg gjorde det. Og står her den dag i dag, med Norges største blogg, verdens herligste barn, og stolt av det jeg har fått til!

For fem år siden, ville ingen i hele Stavanger trodd at jeg ville klare å overbevise hele Norge, om at jeg takler mammarollen med glans. For fem år siden, ville ingen trodd at jeg noen sinne ville få råd til å kjøpe mitt eget hus. For fem år siden ville ingen i hele Stavanger trodd at jeg som 19 åring, ville sitte på millionlønn, hus, bil, mann og snart tre barn. Jeg var den jenta INGEN hadde troen på. 

Så jeg sitter her stolt i dag, og tar meg helg med god samvittighet. Jeg håper noen som kjente meg den gang, kan ta seg selv tid til å lese dette innlegget, og tenke over hvor store forandringer som har skjedd. At de kan se hvem jeg har blitt, og kjenne en stolthet. For ikke en eneste person som den gang kjente meg, har gitt et inntrykk av en eneste forandring. Av og til hadde det vært fint å kjenne på litt skryt over den harde jobben jeg har lagt ned, fra noen som faktisk har sett hvilken jente jeg en gang var! 

JA, VI SKAL GIFTE OSS!

Ja, tenk det! Jeg har funnet mannen i mitt liv. Hvem skulle trodd det? For fem år siden, når jeg ble gravid med Michelle, så forberedte jeg meg selv på at jeg aldri noen gang kom til å finne en mann som ønsket å dele livet sitt med oss. Jeg trodde aldri jeg ville finne en mann som ønsket å bli en del av vår lille familie. Jeg trodde jeg hadde ødelagt sjansen min til  å noensinne få en mann forelsket i meg, og jeg var iallefall sikker på at Mr. Perfect ikke lengre eksisterte. 

Der tok jeg grundig feil, og takk gud for det. Lenge før jeg og Jan ble et par, så har han alltid sagt at en dag kom jeg til å bli mamma til hans barn. Jeg har hele tiden ikke tenkt noe særlig over dette, men likevel sitter vi her under samme tak i dag. Vi venter barn nummer tre. Vi er blitt en familie. Den tiden vi startet å snakke om å prøve å få enda en liten i familien, sa Jan til meg noe. 

Han sa at den dagen jeg blir gravid, har jeg låst meg til han for resten av livet. Han sa at å bli gravid med ham var som å svare på et giftemål. Den dagen jeg valgte å bli gravid, valgte jeg også å dele resten av mitt liv, sammen med min bestevenn. Det var den beste «trusselen» jeg noensinne kunne fått! Jeg er så uendelig heldig, som har han. Vi har snakket mye om å gifte oss, fordi det er noe begge to har veldig lyst til. 

I starten av svangerskapet, om ikke før, ga jeg Jan klar beskjed om at jeg gleder meg til den dagen han frir, men at det ikke er lov å gjøre det mens jeg er gravid. Nå merker jeg at, nå som jeg er halvveis i graviditeten, så er ikke denne tanken like sterk lengre. Jeg ser ikke lengre det store problemet, og gleder meg som et lite barn til den dagen han går ned på kne, om det så er i morgen eller om 5 år, så er jeg iallefall klar for det.

Jeg er den type jente, som har satt et mål i livet. Det er kanskje et veldig teit mål, men et mål jeg har valgt å stå for. Jeg ønsker bare å bli fridd til en gang i livet, på samme måte som jeg også bare skal gifte meg en gang i livet. Jeg ønsker heller ikke å være forlovet i flere år, for blir man fridd til, skal det også bli bryllup. Derfor har Jan og meg bestemt oss for at den dagen han går ned på kne, så blir det bryllup innen et år. 

Vi skal gifte oss. Og jeg syns det er fantastisk at vi har funnet hverandre. Vi er en familie, og lever et liv som godt gifte 35 åringer gjør. Vi er unge, og for unge til hverdagen vår i fleres øyne. Men vi mestrer familierollen, samtidig som vi klarer å finne tid til å jobbe, men også ikke minst være litt kjærester oppe i det hele også. Jeg har funnet mannen i mitt liv, for flere år siden, men innså det ikke tydelig før i fjor sommer! 

VIDEOBLOGG: MICHELLE RØPER KJØNNET PÅ DEN LILLE I MAGEN!

Det er ikke alltid like lett for barn å holde på hemmeligheter, det kan jo til og med være vanskelig for voksne å holde helt tett til tider. Vi valgte tidlig å fortelle Michelle om kjønnet på den lille i magen, fordi Michelle faktisk er veldig flink til å holde på hemmeligheter. Hun har vært superflink, og frem til nå har hun enda ikke røpet kjønnet foran noen andre. Mens på en video så kan det være veldig vanskelig å ikke røpe seg, det var jo bare oss i rommet? Så en litt unaturlig del av videoen måtte derfor klippes bort. Beklager dette, men håper på forståelse. Det er ellers en veldig koselig video der Michelle svarer på litt spørsmål! 

JEG SITTER HER MED TÅRER I ØYENE, OG FØLER EN STOR SKUFFELSE!

Jeg har vært veldig ærlig i dette svangerskapet, og sagt ting som det er. Jeg er ikke redd for å si noe feil merker jeg, og jeg føler heller ikke at jeg må legge skjul på at jeg er fortvilet, bekymret eller av og til sitter med et spørsmålstegn. Jeg har vært veldig tydelig med dere at dette svangerskapet føles merkelig på kroppen, og at dette svangerskapet skiller seg ut fra de to andre. Jeg har derfor også lyst til å legge litt vekt på noe som jeg har fokusert mindre på i innleggene mine om graviditeten, mest fordi det egentlig har vært et sårt tema for meg. 

Jeg tenker ofte veldig mye på andre alenemødre, og hvor stor respekt jeg har for dem. De som er alene med barna sine hele tiden, og tar oppgaven på strak arm. Jeg hyller de hver eneste dag, fordi jeg selv vet hvor tøft det er å være alene. Jeg vet at det ikke bare er slitsomt fysisk, men også at det faktisk er veldig sårt og vanskelig psykisk. Jeg har vært alene gjennom to svangerskap, der jeg ikke har ønsket noe annet i hele verden, enn å dele graviditeten med faren. 

Jeg syns derfor det er tøft å ta opp dette temaet, fordi jeg ikke ønsker å såre noen som sitter gravide og alene. Jeg ønsker ikke å få noen til å føle seg verre på noen som helst måte, av at jeg endelig har det jeg alltid har drømt om. Det er vanskelig plutselig å være sammen med en fantastisk person som er villig til å gjøre alt for at jeg og familien har det bra. Det er vanskelig fordi jeg hele tiden er så overbeskyttende over den personen jeg var før han kom inn i bildet, den personen jeg var når jeg var alene. 

Det er flere ganger han må oppleve meg, som frustrert, nettopp fordi han gir meg det jeg så sårt trengte og ønsket i begge tidligere svangerskap. Jeg kan ikke noe for det, enn å syns synd på meg selv, fordi jeg for første gang i mitt liv ser hva jeg virkelig har gått glipp av. En mann, en pappa, en kjæreste som bryr seg om meg, barna, og ikke minst den lille i magen. Han gir meg en trygghet om at han uansett hva, aldri kommer til å forlate oss. 

Den eneste tryggheten jeg aldri fikk i de to andre svangerskapene. En trygghet jeg trengte. Jeg er for første gang, ikke alene om dette barnet, eller dette svangerskapet. For første gang opplever jeg en mann med min side som kan bekymre seg sammen med meg. Oppleve de fantastiske tingene i svangerskapet, sammen med meg. Være med på å dele minner, komme med forslag til navn og fremtidsønsker for dette lille barnet. Det føles så forferdelig urettferdig, å ha det så godt, fordi jeg unner alle alenemødre det samme! 

Jeg unner meg selv det, tilbake til både svangerskapet i 2011 og i 2014, det samme. Jeg føler en stor skuffelse, fordi jeg vet at om jeg hadde hadde det sånn som jeg har det nå, så ville alt gjennom hele prosessen vært lettere. Jeg sitter med tårer i øyene, fordi jeg er så evig takknemlig for den mannen jeg nå har fått. Jeg sitter her med tårene fordi jeg skulle ønske at det kunne være flere som han, som tok tak i det barnet de selv var med og laget, uansett om det var planlagt eller ikke! 

VI HADDE ALDRI STÅTT HER I DAG, HVIS IKKE!

Tiden etter vi kom hjem fra Kypros har gått så utrolig fort, og jeg har fått tid til å glemme alle de negative tingene med sommerparadiset. Når jeg ser tilbake nå, på hele oppholdet mitt nede på Kypros i høst, så er det bare gode minner og tanker som faller inn. Det var et eventyr jeg er så glad for at jeg turte å ta med barna mine på. Det er et eventyr og noen måneder av livet jeg aldri vil glemme. Jeg kan ærlig si at jeg savner å våkne opp til gode temperaturer med en nydelig utsikt utover Middelhavet i et stort palass  av et hus. De tre beste minnene jeg har fra hele oppholdet, skal jeg gi dere i et innlegg! 

1. Følelsen av å mestre. Jeg fikk en skikkelig mestringsfølelse i det jeg kom inn i det fantastiske huset. Jeg hadde klart å fly ned alene til Kypros med to barn på flyet. Det er fem timer i fly, alene med to barn under 4 år. Dette hadde gått så overraskende bra, og alt gikk virkelig på skinner. Barna var fantastiske, og jeg fikk den beste starten på oppholdet jeg noen gang kunne fått, takket være mine to små! 


2. Første uken sammen med Jan. Jan kom ned allerede første uken i september. Jeg forelsket meg denne uken for første gang i mannen i mitt liv. Jeg har alltid hatt et godt øye til Jan, men denne uken var fantastisk. Denne uken kunne ikke vært bedre. Jeg fikk besøk av den beste, på et tidspunkt jeg virkelig trengte å ha noen nær. Jeg er så takknemlig for at Jan la alt til side i Norge, og tok flyet ned til oss! Vi hadde aldri stått her sammen i dag, om han ikke hadde kommet ned denne uken! 


3. Halloween. Denne dagen, er den dagen jeg har snakket mest om etter at vi kom hjem til Norge. Vi hadde en perfekt dag, virkelig. Den startet allerede tidlig på morgenen med at Michelle ble kledd i halloween outfiten hun hadde vært med å plukke ut. Vi hadde funnet et event, som bare var en kjøretur unna huset, som vi bestemte oss for å gå på. Noe av den beste ideen vi har hatt. Vi fikk mange fine timer i Halloweenparken, og vi storkoste oss alle sammen. På kvelden fikk Michelle gå trick or treat i gatene, til de restaurantene vi kjente folk på. Der fikk hun en liten godteripose som vi på forhånd hadde delt ut, som de skulle gi henne. En dag som jeg lengter tilbake til, og en dag med garantert mest smil fra store og små gjennom hele oppholdet! 










SØSKENKJÆRLIGHETEN OSER OVER!

I dag føltes det fantastisk deilig å våkne opp om morgenen. Solen skinte inn vinduet, og Jan hadde allerede stått opp med barna. De lekte kjempefint sammen på lekerommet, og var klar for en ny dag. I dag skal vi tilbringe store deler av dagen ute. Vi skal få hjelpe-besøk idag igjen, og jobbe ute i hagen. Jeg har så lyst å bli ferdig med mest mulig før 17.mai. For med en gang den dagen er over, så er sommersesongen i gang, og det er mye tid som skal tilbringes i hagen. Så i dag kommer vi til å prøve å få unnagjort mye! Søskenkjærligheten mellom de to små oser over i solskinnet! Ønsker alle sammen en nydelig vårdag! 




DET FØRSTE MAGEBILDET

Er det en liten gutt eller jente som skuler seg i den lille magen til mamma? Jeg har fått flere kommentarer fra andre mødre at magen kommer nok snart. Jeg har også fått høre om andres graviditeter, og hvordan de opplevde det å gå gravid med tredje barnet. Jeg fikk en kommentar som jeg tenkte det kunne være litt nyttig å ta opp. Jeg har fått beskjed om at morkaken ligger på baksiden denne gangen, noe som er forskjellig fra mine to tidligere svangerskap. 

Jeg syns derfor det har vært ekstra rart å kjenne så lite liv i magen. Nettopp fordi jeg vet at om morkaken ligger på fremsiden, er det naturlig at man kjenner mindre liv fra den lille, enn om den ligger på baksiden. Nå er det sånn at dette er helt motsatt hos meg. Da jeg kjente mye liv gjennom begge svangerskapene med morkaken på fremsiden. Jeg har også hørt at liten mage i starten av svangerskapet, kan tyde på at man venter en jente. Det kan vi jo vente å se om det stemmer;)

Når man går gravid så er det utrolig mange kjerringråd og tanker om nettopp forskjellige ting som hele tiden skal sammenlignes med tidligere graviditeter og ikke minst andre på nettet. Jeg har en ting felles med alle svangerskapene, og det er at jeg har fra tidlig i svangerskapet hatt enormt mye kynnere. Noe som jeg egentlig bare har sett på som positivt tidligere. Det som skiller seg ut denne gangen er at de for første gang føles vonde. 

Jeg vil veldig gjerne høre fra dere, om det er noen som har opplevd det samme. Jeg vet at alle svangerskap er forskjellige, men dette svangerskapet har føltes veldig rart på kroppen. Jeg sitter med en helt annen tanke om selve graviditeten enn jeg har gjort de andre gangene. Hva kan det komme av? Som regel så tror jeg at kroppen kjenner til vår egen kropp bedre enn oss selv, og finner fortere ut om det er noe annerledes med denne gravidititen, enn jeg gjør selv... 

SKAL FORELDRE BESTEMME IDRETTEN FOR BARNA?



 

Jeg kjenner jeg alltid blir like sur, når jeg opplever barn som ikke får en stemme i hjemmet. Alle barn skal bli hørt og sett av sine foreldre. Noen ganger skal barna få lov til å være med på å bestemme hvordan sin egen oppvekst skal være. Barn har mye mer meninger om ting, enn vi av og til tenker de har. De har interesser og ting de er flinke til, samtidig som alle barn har noen ting de misliker og ikke er like flinke på. 

Skal et barn gå på en idrett de selv ikke ønsker å gå på? Jeg mener, selvsagt kan det være sunt for et barn å teste ut nye idretter, for å finne ut om det kan være noe for han eller henne. Skal de likevel tvinges til å gå, om de ikke trives, eller føler seg flinke? Interesse og mestring har veldig mye sammenheng hos barn. Hvis det er noe som et barn er flink til, så blir det fort likt. Hvis det er noe barnet ikke får til, så er det vanskelig å elske det. 

Et barn skal ikke måtte føle seg mindre flink. Det er derfor en oppgave vi som foreldre har, til å være oppmerksom på om dette er noe barnet trives med, og eventuelt motivere og skryte, sånn at mestringsfølelsen faller på plass for barnet uansett om de ikke får det til med en gang. Da er vi med på å hjelpe barna til å bli interessert i sporten vi nå har meldt de inn på. 

Jeg kjenner jeg blir så provosert når jeg ser barn som ikke ønsker å delta på treninger, fordi de rett og slett ikke er interresert. Hvorfor skal de da måtte gå? Er det ikke viktig å se barna i nettopp denne situasjonen? Det er så lett å se barn som ikke ønsker å være på en trening, og som faktisk er med på å ødelegge for de barna som ønsker å være der. 

Jeg er helt enig at barn må teste ut forskjellig, men når det er testet en eller to treninger, så forstår man fort om dette var noe for barnet eller ikke. Om det da ikke var det, så blir det feil å sende de på enda en trening, fordi du som foreldre selv ønsker at barnet ditt skal bli god, og like nettopp denne sporten. Ja, vi er med på å velge interresser hos barna, men de skal få lov til å velge etter å selv ha prøvd. 

Michelle har vært både på svømmetreninger, ballett, turn både med og uten foreldre, og nå er hun plutselig også blitt interresert i håndball. Hun er en sportglad jente, som tester ut det hun ønsker. Likevel så er det bare turnen hun står igjen med, og smiler like bredt etter hver trening. Hun ville selv begynne på balletten, men siden det ikke var det samme type ballett her, som den hun gikk på i Kypros, så syns hun ikke det var like gøy. Da skal jo ikke jeg tvinge henne til å gå! 

SLIK TJENER DU PENGER PÅ BLOGGEN DIN

Hvordan tjene penger på blogg? Det evige spørsmålet som dukker opp både fra lesere og fra personer som knapt vet hva en blogg er. Det finnes utallige måter å tjene penger på blogging, og du kan faktisk tjene penger på bloggen din selv om du absolutt ikke har mange lesere. Den enkleste måten å tjene penger på blogging er via noe som kalles affiliate. Affiliate er kort forklart et samarbeid der du får en provisjon av alle salgene som kommer via dine reklamelenker.

Jeg bruker flere affiliatesystemer, men aller mest har jeg brukt Tradetracker det siste året. Tradetracker er en enkel affiliateplattform der du tjener penger på lenker du legger ut om forskjellige produkter etc. Det kan være alt fra en 2XU Tights du har kjøpt, til en krem du er fornøyd med og ønsker å anbefale til dine lesere. I starten av en bloggkarriere er det vanligste å motta gratis produkter, som deretter annonsøren ønsker at du skal skrive om, etterhvert som du blir større er det mer vanlig å prissette seg med priser per blogginnlegg, per Instagrampost. Disse prisene varierer selvsagt etter hvor mange lesere du har.

Da jeg først startet å blogge for over 4 år siden, prøvde jeg å søke meg frem til hvordan jeg den gangen kunne tjene penger på bloggen min. Det var litt vanskeliggere den gang å finne ut hvordan jeg som den gang var en liten blogger kunne tjene mine første kroner på bloggen min. Nå er det blitt mitt daglige levebrød, og gått fra å være en hobby til en jobb. 

Penger kan du faktisk tjene selv om du bare har 10 lesere. Du blir kanskje ikke rik med en gang, men det er en fin måte å tjene sine første internettkroner på. Man lærer utrolig mye om netthandel og bloggbusiness, og jeg anbefaler egentlig alle blogger å prøve seg litt frem. Du kan lage din egen affiliatebruker her, og tjene dine første kroner allerede i dag. 

Jan er den perfekte "jentepappaén"

Det er en dag i uken som skiller seg litt ut i vår ellers like hverdag. Vi har en uke, der nesten alle dager er like her hjemme. Barna er sammen med oss hele døgnet, og vi setter oss ned for å jobbe, når barna er i seng. Mandager derimot skiller seg litt ut fra uken. Det er den eneste dagen i uken vi har en ting vi må rekke. Michelle har en time av denne dagen satt av til turnen. Dette er noe hun virkelig ser frem til hver eneste uke. Dette er en tid hun og Jan får helt alene, og noe de gjør sammen. 

Jan syns det er utrolig gøy å kunne kjøre Michelle på turnen, og se henne i aktivitet sammen med andre barn. Han syns det er gøy å få muligheten til å vise at han er litt "jentepappa" han også. Det er noe med de pappaene som setter av tid til å bli med jentene sine på turn og ballett, og faktisk finner en interresse i å være tilstede. Jeg er så takknemlig for at Jan trives i turnhallen sammen med Michelle. 

For min del, så gir dette meg en unik mulighet til å være en time alene med William også. De kan få litt tid alene med hver av oss, og faktisk få en god bekreftelse fra oss i en hel time, med hvor stolte vi er. Jeg vet at Jan er like sjokkert over alt Michelle kan for hver eneste trening. Mens jeg får en hel time her hjemme på å faktisk få med meg alt William har lært seg den siste tiden, uten en storesøster som også skal kreve oppmerksomheten til mamma. 

Jeg har alltid sagt at alenetid med barna er gull verdt. Derfor syns jeg det er deilig å ha denne timen hver eneste mandag. Jeg vet at Jan elsker å være en aktiv pappa fra starten, som kjører og henter på treninger. At han ikke bare har fokus på William og fotball, men også er stolt og førnøyd i balletthallen også, gir meg en skikkelig trygghet på at papparollen er det han er skapt for. Han er en fantastisk mann, og det har jeg aldri lagt skjul på, men han imponerer meg hver eneste dag med hvor god pappa han er!

ER JEG EGENTLIG GRAVID?

Den siste tiden har jeg følt meg veldig merkelig. Jeg husker fra de to tidligere svangerskapene at det ikke gikk en eneste dag uten at jeg følte meg gravid. Starten av dette svangerskapet var veldig synlig. Det var vanskelig å holde det hemmelig, fordi jeg virkelig hadde alle tenkelige gravidsymtomer. Når jeg kom meg over i 2. trimester, så forsvant mye av plagene. Hvor blir baby-tankene mine av? 

De siste ukene, om ikke den siste måneden, så har det vært mindre tydelig at jeg er gravid. Jeg har to andre barn som stjeler oppmerksomheten min dagen lang, samtidig som jeg ikke helt har fått gravidmagen på plass helt ennå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å «glemme» at jeg er gravid. Hvordan er det mulig å glemme det? Jo, i en travel hverdag med tusen andre ting å tenke på, så er det godt mulig. Selv om jeg til og med skriver om graviditeten nesten hver eneste dag, så har ikke kroppen min følt at jeg er gravid likevel. 

Allerede på ulltralyden fikk vi se at denne er en veldig rolig baby, som ikke gjør mye utav seg, i alle fall ikke ennå. Jeg har nesten ikke fått kjenne et eneste spark fra den lille, og det føles veldig rart. Både Michelle og William var som to turboer i magen, og sparket mye fra veldig tidlig i svangerskapet. De kunne være så mye at det ble ubehagelig, og det er derfor veldig skummelt plutselig å få en så rolig baby. Tanken har slått meg flere ganger? Er jeg egentlig gravid? 

Jeg har også opplevd å være mer bekymret for barnet i magen. Jeg har lagt om kostholdet, og prøver å lytte til kroppen om jeg føler meg sliten. Jeg har vært bekymret for om den lille har det bra, og om alt er som det skal. Jeg er i 5 gravidmåned, med mitt tredje barn, hvor blir det av magen? Tanken har slått meg flere ganger at kanskje den lille ikke har det så bra som de andre to har hatt det der inne. Det er da det føles veldig betryggende å kjenne babyen, som gir fra seg et lite spark, for å berolige mammaen sin litt en søndagskveld. 

KJÆRE ANNA, IKKE GI OPP NÅ!

SONY DSC

Etter innlegget mitt i går, tenkte jeg at det ville være godt for meg å dele mine tanker rundt hva jeg ville sagt eller rådet meg til om jeg kunne stå foran den personen jeg den gang var, gravid og fortvilet med Michelle i 2010. Jeg har mange tanker og råd som ville vært fantastisk for meg å høre i den perioden. Jeg var langt nede en periode, og trengte all støtten jeg bare kunne få. Dette innlegget er derfor til alle som i dag sitter uønsket gravid, med en redsel og frykt inni seg, på samme måte som jeg gjorde vinteren 2010/2011. 

Kjære Anna. Du har mye å se frem til. Det føles vanskelig nå, og jeg vet at du føler at du ikke klarer å holde ut lengre. Men det blir bedre. Det blir faktisk bedre enn bare bedre. Livet ditt vil ha en mening, og du vil tenke at all smerten du når går gjennom vil være verdt det. Du går gjennom en periode nå, som du aldri kommer til å oppleve igjen. Du er gravid med ditt første barn, du venter et lite mirakel! 

Kjære Anna, uansett hvor mørke dagene kan være, så vil du våkne hver eneste dag sammen med din nydelige datter fremover. Du vil oppleve en kjærlighet og en trygghet du aldri har vært i nærheten av tidligere. Du vil våkne opp hver eneste dag og føle deg like elsket som du elsker dette barnet. Du vil oppleve likheter mellom deg og din prinsesse hver eneste dag, og være kjempestolt over de minste ting.

Kjære Anna, du må ikke gi opp nå! Når du klarer å komme deg gjennom denne perioden av livet ditt, så vil du få en premie som er helt unik. Du vil være noens superhelt for resten av livet. Du vil lære deg hva som er viktig i livet. Du vil kjenne på en mestringsfølelse som ingenting annet enn mammarollen klarer å gi deg. 

Kjære Anna, du har fått en gudegave. Dette lille mirakelet var ikke planlagt for deg og i dine fremtidsplaner, likevel så valgte dette barnet å komme i livet ditt nå. Fra den dagen du får lille Michelle i armene vil du ikke se noen fremtid uten henne. Kjære Anna, det finnes ingen jente i hele verden, som den lille prinsessen du nå går å kjemper for. 

Kjære Anna, en dag vil hun vise deg takknemlighet for den tøffeste kampen du noen gang har kjempet. Hver dag etter at Michelle kom til verden, så kunne jeg tatt enhver kamp for å forsikre meg om å ha Michelle i livet mitt, jeg skulle ønske at jeg fikk et bilde av den hverdagen vi lever nå, da jeg bare var 14 år. Kjære Anna, dette er starten på et fantastisk mirakel, og starten på livets mening! 

JEG VIL MØTE DEG!

I dag har vi laget boller, og er klar for besøk og jobbing i hagen. Vi har jobbet i hagen i hele helgen, men det er fremdeles mye jobb og gjøre. Derfor får vi familiebesøk i dag som skal hjelpe til i hagen. Planen min er å ha en fantastisk hage som det er mulig å lage gode minner i når sommerværet kommer. Jeg vil det skal være en trygg plass for de små, og en plass de kan løpe rundt, uten at jeg skal være redd for at de kan løpe ut i veien. Vi skal opp med gjerder, og porter, sånn at barna ikke går ut uten at vi vet om det, og ingen andre kommer inn. 

I går hadde jeg laget klar et blogginnlegg der jeg egentlig inviterte blogglesere hjem for å hjelpe til i hagen vår i dag, mot betaling og grillmiddag sammen med oss. Jeg turte faktisk ikke å poste innlegget fordi jeg tenker at de fleste har bedre ting å gjøre på en solskinns-søndag. I tillegg så følte jeg meg skikkelig dum, som ba andre om hjelp. Derfor spurte jeg rett og slett noen i familien i stedet.

Jeg har kjempe lyst til å møte noen blogglesere, både i Stavanger og andre byer jeg er i. Å møte de hjemme hos meg selv, er så personlig jeg klarer å gå, men jeg følte det ville bli feil måte og møte noen av dere på, med å spørre om hjelp. Derfor tenker jeg at jeg vil heller invitere noen hjem til oss på grilling i hagen en fin sommerdag i stedet. Og tror det hadde blitt en fantastisk dag for meg. 

Uansett hvor lenge jeg har drevet bloggen nå, så kommer det stadig nye lesere og de som har følgt meg fra starten vet nesten alt om livet mitt. Da føler jeg en stor interresse for å møte dere som faktisk følger med på livet mitt daglig. Jeg ønsker å bli kjent med deg. Jeg har flere ganger truffet mange lesere i Oslo, og det har vært like koselig hver gang. Kjenner det snart er på tide igjen nå. Jeg føler jo på mange måter at jeg bare skriver i en dagbok for meg selv, uansett hvor mange lesertall som viser på statisikken. 

Søknadspapirene til abort, legen ville vi skulle signer umiddelbart!

SONY DSC

- Dette innlegget skrev jeg helt i oppstarten av min bloggkarriære, og vet at det er veldig få av mine lesere i dag som har lest dette innlegget. Jeg deler det derfor på nytt. Det er noe unikt med å lese blogginnlegg som er skrevet mens ting er pågått, i forhold til mimre innlegg som skrives lang tid etter. Det føles veldig rart for meg å lese gjennom dette innlegget som ble skrevet for så lenge siden. Dette er noe jeg egentlig hadde glemt helt ut, før jeg leste gjennom innlegget i dag!

Vi var på hytta. Jeg sprang på toalettet stadig vekk, og skjønte ikke hvorfor jeg måtte tisse hele tiden. Mamma kommenterte dette, og sa; du er vel ikke gravid vel, siden du tisser så ofte?  Det fikk meg til å tenke...det var jo en mulighet for det. Jeg gikk meg en liten tur ut, og ringte venninna mi. Og fortalte henne at jeg kanskje var gravid. Hun sa at jeg måtte ta en test for sikkerhets skyld når jeg kom hjem fra hytta. Jeg kom hjem på en søndag og måtte vente til mandagen etter skolen. Det var en laaang dag! Vi tok bussen til byen rett etter skolen. Kjøpte testen på apoteket. Følte alle så rart på meg, og turde ikke å ta testen fra hylla og bort til kassen, så dette gjorde venninna mi for meg. Vi tok bussen hjem igjen etter dette.

Da jeg kom hjem, gikk jeg å drakk vann, sånn at jeg måtte tisse fortest mulig. Låste meg inn på do,og tok testen. Jeg lukket øynene å tenkte at dette ikke var mulig! Men når jeg åpnet øynene igjen, viste testen to streker(testen var positiv). Pulsen min gikk fortere enn vanlig, jeg prøvde å puste rolig. Jeg tenkte at det sikkert var feil. Jeg ville liksom ikke tro på den.

Det gikk ikke mange minuttene før jeg ringte venninna mi. Fortalte henne dette, og hun var hjemme hos meg under ett minutt senere (hun bodde i huset ved siden av meg). Vi snakket, og ringte noen andre venninner i jente gjengen (vi er en jente gjeng på 6). Jeg kjente tårene presset på! 4 av jentene kom, og vi ble enige om å ta en ny test, bare for å å være 100% sikker. Kvelden gikk i tårer og mange tanker.

På tirsdagen gikk jeg på skolen, jeg fortalte det til de 2 andre jentene i gjengen. Etter skolen tok jeg og Hanne (hun var en av de som fikk vite dette denne dagen) turen til byen. Kjøpte en ny test, og denne gangen var det jeg som tok den til kassen og betalte. Vi tok bussen hjem igjen, og hun var med meg å tok testen. Vi hadde låst oss inn på do sammen. Hun holdt testen mens vi ventet. Plutselig så hun helt sjokkert ut og sa: ANNA :o. Testen viste : Gravid uke 3+!! Jeg skalv som bare det. Det var da det gikk opp for meg at jeg faktisk var gravid.

Senere denne kvelden spurte jeg om mamma kunne komme opp på rommet mitt for jeg måtte fortelle henne noe. Hun ble med opp. Vi satte oss ned, og hun spurte hva det var. Jeg kjente hjerte i halsen, pulsen økte. Jeg sa at jeg var gravid. Hun ble stum, og sa ikke noe på en lang stund. Hun spurte om jeg var sikker, og om jeg hadde tatt test. Jeg sa ja, og viste henne begge testene. Heldigvis ble hun ikke sint. Vi ble enige om å hode det mellom oss en stund. Kjente meg kjempe lettet. Vi bestilte time hos fast legen min for å ta en test. For sikkerhets skjuld.

Fikk time hos legen dagen etter. Tok en ny test. Den var like positiv som de andre to. Han tok frem søknadspapirene om abort, legen ville vi skulle signere og levere de med det samme. Han mente at jeg var altfor ung til å bli mor. Jeg ville ikke signere, hadde ikke fått tenkt meg om enda. Vi tok papirene med oss og gikk. Jeg fortalte barnefaren om at jeg var gravid med hans barn, samme uke. Dette var veldig vanskelig, og jeg begynte og grine. Snakket med ham i telefonen. Jeg og barnefaren var ikke kjærester. Var bare veldig gode venner. Han tok dette minst like hardt som meg.

Ukene frem mot jul, ble brukt til mye tenking, frem og tilbake. Mamma kontaktet Amathea, som er en rådgivnings tjeneste for gravide. Vi var ofte hos dem disse ukene. Jeg likte veldig godt damene som jobber der. Følte at de var der for å hjelpe meg med å ta det riktige valget for meg. Og de tok meg på alvor. Da jeg var i uke 9, fortalte vi det til pappa, broren min og stefaren min.

I denne perioden følte jeg at de fleste rundt meg prøvde å overtale meg til at abort var det eneste rette. Pga dette og alle tankene og hormonene som kranglet inni meg, ble jeg deprimert og lei meg. Jeg klarte ikke å gå på skolen før i begynnelsen av februar. Jeg holdt meg vekke fra alle, jeg trakk meg tilbake fra de nermeste også. Jeg var mye med mamma, fordi hun var den eneste jeg klarte å dele tankene mine med.

Da jeg begynte på skolen igjen, hadde vi et møte med læreren og rektor. De har vært støttende fra dag 1. Vi ble enige om å ikke si noe i klasserommet, fordi jeg ikke ønsket det. Var vanskelig å komme tilbake, alle så på meg anderledes enn før. Og ryktene var allerede spredd. Tror ingen virkelig skjønte hvor vanskelig jeg hadde det, og at hver gang noen gikk forbi meg, fikk jeg sug i magen. Jeg mistet alt som kan kalles selvtillit. Jeg gikk i store klær selvom magen ikke viste før jeg var hvertfall 4-5 mnd på vei.

I begynnelsen av mai, trengte jeg virkelig en pause for alt snakket. Vi reiste til Kypros en uke. Det var kjempe kjekt, fikk tankene litt bort fra det verste. Jeg gikk i stramme singletter, og fikk være stolt over magen litt. Den ferien trengte jeg virkelig! Da jeg kom hjem, og begynte å kjøpe inn baby ting. Og jeg begynte å grue meg til fødselen. Så begynte kampen om keisersnittet, som jeg har skrevet et eget innlegg om (i fødselshistorien). Jeg hadde baby shower for noen venner og familie i slutten av juni. Da visste jeg at jeg skulle få keisersnitt og hadde begynt å glede meg til Michelle skulle komme:)

JAN VAR HOMO!

Jan har alltid vært helt spesiell for meg. Fra den første dagen vi var sammen for flere år siden, har jeg alltid hatt et godt øye til ham. Han var så unik, og så utrolig snill. Det var bare et problem. Jeg kunne ikke falle for en gutt som liker gutter. Det ville jo vært et stort problem om jeg fikk følelser for en homo. Derfor lot jeg aldri følelsene mine ta helt tak i ham. Vi var derfor veldig gode venner lenge, og jeg kunne snakke med ham om alt mellom himmel og jord. 

Jeg hadde hatt flere venner som var homoseksuelle før, så å ha den perfekte «gay-bestfriend» så jeg ingen problemer i. Det var rart fordi han hadde aldri bekreftet at han var det, og jeg hadde aldri hatt så gode venner som han som var det. Jeg tenkte at den dagen ville komme, der han fortalte meg det rett ut, eller kanskje han bare trodde jeg visste det, fordi det var tydelig i hans øyne. 

Månedene i vennskapet vårt gikk, og plutselig ble det veldig tydelig at han ikke var homo. Jeg følte meg som en tulling som hadde gått og trodd det i så lang tid. Vi har heldigvis ledd av det i etterkant, men det er jo litt tragisk hvordan jeg bare var sikker på at han var homo. Jeg har fått et inntrykk fra alle de jeg kjenner som er det at de er så forferdelig snille, og at det bare finnes godhet i dem. De kan snakkes med om alt, og vet alltid hvilke svar de skal gi deg støttende tilbake! 

Jan var så perfekt på alle disse områdene. Jeg trodde det var for godt til å være sant at han faktisk var heterofil. Hvordan i alle dager har jeg fått møte den snilleste, mest omtenksomme og godhjertete mannen på jord? Han var den gang, og er fremdeles den snilleste personen jeg noen gang har kjent. At jeg skulle klare å vinne hans hjerte, når jeg i starten trodde at det var umulig, så er det veldig godt å tenke at noen ganger har jeg også hatt flaks i livet. 

Jeg er veldig sikker på at de fleste vil klare å vri mine tanker om innlegget til noe negativt. Enten at det er i den forstad at det var et problem om han hadde vært homo, eller i den forstand at jeg trodde kjæresten min var homo. Det finnes ikke en vond tanke i verken beskyldingen om hva jeg trodde Jan var, eller mine tanker om andre som er det. Jeg er glad for å finne kjærligheten med min aller beste venn. En unik kjærlighet jeg aldri har opplevd tidligere!

JEG VIL IKKE BO MED DEG, MAMMA!

Det er noen ord som jeg aldri trodde jeg ville høre Michelle si noen gang. Jeg kjente at det stakk inni meg lenge før hun hadde fullført setningen. «Mamma jeg vil ikke bo med deg, når jeg blir voksen». I det hun sa «når jeg blir voksen» så forsto jeg jo fort at det overhodet ikke var noe mer alvorlig i det. Men tanken på å ikke bli ønsket traff meg. 

Det er ikke lenge til mamma ikke er like kul lengre. Det er ikke lenge til jeg har en liten frøken her hjemme som blir uenig, og krangler tilbake. Det er ikke lenge til jeg faktisk får høre fra min egen datter at hun hater meg, og at jeg er dum. Jeg kjenner at det er litt skummelt, samtidig som jeg håper at vi kan krangle og være uenige uten bruk av dumme ord. 

Jeg husker jo selv at jeg har kranglet med min mamma når jeg var mindre, og sagt alt mulig av stygge ting, som jeg overhodet ikke har ment. Som jeg også vet at jeg kommer til å oppleve med Michelle om noen år. Det hun sier under en krangel, vet jeg jo innerst inne at hun ikke mener, samtidig som jeg selvfølgelig blir lei meg. Jeg gruer meg til den dagen der jeg må kjempe for å være god nok for mine egen barn. Den dagen kommer, og den dagen blir vanskelig. 

Jeg vet at det er en periode alle må gjennom, noen mildere enn andre. Men jeg tror alle mødre har vært mindre likt av barna på et tidspunkt i oppveksten. Jeg håper bare jeg klarer å passe på meg selv i den tiden, og tenke på alle de fine øyeblikkene, og at hun ikke mener noe av det hun egentlig sier i en krangel i tenårene. Jeg angrer på å være så vanskelig med min mamma, og det har jeg ikke angret mer på før jeg ble mamma selv! 

NÅ ER DET NOK!

Det har vært mye den siste tiden. Jeg kjenner jeg er trøtt og sliten av dramaet i media, som jeg forsåvidt  har forårsaket selv. Jeg trenger helg nå, borte fra intervjuer og presse som ringer meg. Jeg tar helg med familien min nå. Jeg legger dramaet på vent til mandagen igjen. Jeg setter mobilen på lydløs. Jeg kjenner at det hadde vært deilig med en 8-16.00 jobb i dag, der det går ann å ta helg når man kommer hjem. I dag hadde jeg trengt det kjenner jeg. 

Jeg startet helgen med å kunne se en klarere hverdag. Nå har jeg endelig meget meg til å ta en synstest, og synet mitt hadde blitt dobbelt så ille som det var for tre år siden. Jeg var klar over at synet mitt ikke var noe bra, men så galt trodde jeg ikke det var. Nå ser jeg plutselig hele verden i 3D og det føles fantastisk. Jan kjente et lite behov for å stelle seg litt ekstra i dag, fordi han nå har funnet ut at jeg nesten ikke har sett hvordan han ser ut, haha! 

Vi starter helgen med et stort smil her hjemme. De ble ferdig med peisen i dag, og det ser helt fantastisk ut. Jeg tenkte å gi dere en skikkelig housetour en dag, hva sier dere til det? Jeg kommer til å legge ned mye jobb i det om det skal gjennomføres, derfor er det viktig for meg å vite at dette er noe dere ønsker. Klikk gjerne på likerknappen under om du kunne tenke deg å se en video av drømmehuset vårt! Ønsker alle sammen en fantastisk helg! 

Jeg er takknemlig for å fremdeles være i livet!

Jeg vil takke så mye for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk etter Jan sitt blogginnlegg i går. Jeg er virkelig heldig som har han. Jeg satt og spiste kveldsmat på kjøkkenet med Michelle mens Jan skrev det fine innlegget. Jeg snakket med henne om hva som var positivt og negativt her i livet. Hun hørte en samtale av meg og Jan tidligere på dagen, og lurte på hva ordet positiv betyr. 

Jeg syns det var et godt spørsmål, og valgte å ta meg god tid til å gi henne en skikkelig forklaring. Jeg satt for meg et mål om at hun skulle kunne forskjellen på positiv og negativ før vi startet en ny samtale. Jeg fortalte henne at positiv og negativ er det motsatte av hverandre. Jeg fortalte henne at positiv var glade tanker og handlinger, mens negativ var noe dumt, trist eller uønsket. 

Jeg spurte om hun kunne spørre meg om å få godteri. Første svaret mitt var «JA, selvfølgelig skal du få godteri». Så spurte jeg henne, tror du dette var et positivt eller negativt svar, hun svarte positiv. Jeg spurte henne om å spørre igjen. Denne gangen svarte jeg «nei». Da forsto hun med en gang forskjellen på positiv og negativ, og svarte fort at det var negativt. Jeg tenkte at jeg ikke skulle gi meg så lett. 

Jeg spurte henne derfor om hun kunne si meg 10 positive ting i livet hennes. Hun begynte å ramse opp det ene etter det andre, mens hun tellet  på fingrene. Hun kom fort frem til ti, og da spurte jeg om hun kunne si en negativ ting i livet hennes. Det syns hun var litt vanskelig. Etter å ha tenkt seg om en stund, uten å komme på noe, sier hun «jeg har bare positive ting!». Det føltes fantastisk, å få høre dette, selv om jeg selvsagt hadde vært en god lytter, om noe var vondt! 

Michelle spurte meg fort tilbake om jeg kunne si 10 positive ting i mitt liv, og da gikk det ikke lang tid før jeg kjente jeg ble litt emosjonell. Jeg kjente meg lykkelig, og jeg kjente hvor mange ting jeg har å være tankkmelig for. Jeg er så uendelig gald for å våkne opp hver eneste morgen sammen med de mest fantastiske personene i denne verden. Jeg er så takknemlig for fremdeles  å være i livet, og tilbringe hverdagen min med de beste menneskene jeg kjenner på denne jord. 

VIL DU GIFTE DEG MED MEG?

Anna kom med et veldig overraskende og rart spørsmål her en kveld. Plutselig spurte hun meg. "Hva ville du gjort om du bare fikk 2 minutter med meg, resten av livet, fra og med nå" Jeg ble litt satt ut, men bestemte meg for å faktisk ta dette seriøst, brukte noen sekunder på å tenke og svarte.

Det første minuttet ville jeg  brukt til å fortelle deg alt det fantastiske meg og barna skal finne på de neste årene, og forsikret deg om at jeg alltid kommer til å være der for de. De neste 50 sekundene ville jeg fortalt deg hvor fantastisk du er, og hvor takknemlig jeg er som har fått en hel familie takket være deg, de siste 10 sekundene hadde jeg holdt rundt deg og hvisket "Vil du gifte deg med meg" og forhåpentligvis fått et ja. 

Det er rart, og jeg håper jeg ikke får de to minuttene før om mange titalls år. Men jeg vet ikke. Jeg er den typen som hater å krangle, og jeg nekter å legge meg til sengs før vi har ordnet opp i alt av problemer, slik at vi begge kan starte neste dag på blanke ark. Jeg prøver virkelig å ta hver dag som et nytt eventyr, og jeg synes vi er blitt en familie som blir stadig flinkere til å vise kjærlighet til hverandre hver gang vi møtes, og hver gang vi går hver vår vei.

Om det så bare er en tur på butikken, så kan den turen plutselig bli den siste. Jeg er veldig emosjonell på det området, og har nok et over gjennomsnittet behov både for å gi, og få bekreftelser. Og ikke minst ville det vært nærmest umulig å leve videre dersom en ulykke skulle skjedd, og jeg ikke hadde følt at vi hadde ordnet opp i en krangel på forhånd. 

Man vet aldri når eller hvor et liv tar slutt. Det er bare en ting vi alle vet, og det er at vi ikke lever evig, uansett. Vi vet ikke hvem sin tur det er til å dø neste gang, og vi vet ikke når det vil skje heller. Jeg vil derfor forsikre meg om at når den forferdelige dagen kommer, at jeg i alle fall kan sørge for å unngå å føle at jeg kunne gjort noe annerledes i forholdet for å gjøre det bedre. Jeg vil leve en hverdag der jeg vet at Anna, og andre jeg bryr meg om vet hvor mye de faktisk betyr for meg, den dagen de dør.

Jeg vil at det ikke skal være noe tvil om at Anna vet hvor høyt jeg elsker henne, og at jeg en dag ønsker at hun skal gå ned kirken i en hvit kjole og si "Ja" til å leve resten av livet sammen med meg. Jeg vil at hun skal vite hvor mye hun har forandret livet mitt på alle måter, og hvor fantastisk hun har vært med å oppdra barna alene i alle disse årene. Jeg vil gi henne en trygghet på at den dagen Anna må forlate oss, skal jeg stå der, og være sterk for de tre barna våre! 

-Jan

TRO MEG, DE ELSKER AT JEG HATER DEM

Jeg har tydelig rørt noen punkter som var litt ømme for noen hårsåre bloggere der ute. Noen har tatt seg friheten til å lage et stort oppstyr, med å være tydelig ufin mot og om meg. Det går veldig fint, irriterende å lese, men jeg lar det likevel ikke gå inn på meg. Jeg går ut mot en hel bloggplatform, og aldri bloggerne som blogget der. Likevel så forstår jeg at noen føler et større ansvar for å bli sett i en sånn sak, enn andre. Noen liker også oppmerksomhet, men prøver vel å være litt mer diskre enn meg på det området. 

Media har intervjuet meg i hele går kveld. Der de lurer på hva som skjer nå, og mine tanker om det jeg har delt. Jeg elsker å provosere, når det kommer til å svare på ting andre sier i media, fordi jeg bryr meg lite om saken. Det at deres egne bloggere skriver om saken gjør jo bare at den blåses enda mer opp. De har aldri fått så mye media oppmerksomhet, som når landets største blogger hater dem, det er deres sjanse til å få navnet på trykk i de store avisene.

UB gikk over grensene, og ødela også mitt personlige liv med den kontrakten og avtalene deres som aldri ble noe av. Jeg fikk ikke lov til å starte å pusse opp kjøkkenet, fordi de ønsket å være med på prosessen, om det ble et samarbeid der. De fikk ikke dette samarbiedet, og forsinket meg 2 måneder med innflyttningen i det nye huset, fordi jeg ikke fikk starte på kjøkkenoppussingen, i mitt eget hjem. 

Et bloggsamarbeid, skal aldri gå ut over privatliv, men selvsagt så er det ganger det det også må det. Jeg har lyst å fortelle alt som jeg kan, uten å bryte noen av mine plikter i kontrakten som er taushetsbelagt. Det er mye som kan deles, uten at jeg gjør noe galt. UB`s bloggere elsker det at jeg nevner dem i blogginnlegg og skaper debatter i media. Hvem liker ikke den oppmerksomheten? Jeg elsker hver eneste blogger som skriver mitt navn på deres blogg. Uansett om det er positivt eller negativt.

Om jeg da får et helt blogginnlegg hos noen, er jeg i lykkerus, fordi uansett om det er hat eller skryt, så er det bra for meg. Jo mer mitt navn blir nevnt, desto mer treff dukker opp i google, ergo mer lesere til min blogg. Enkelt og greit, sånn er det jo med en hver sak eller en hver avis eller offentlig person. Derfor tør jeg å være ærlig om dette også. Jeg er ikke redd for å tråkke  på noens tær, fordi bloggplattformen jeg angriper vet at det er ikke personlig, mot en enkelt i UB. Det er jo hele gjengen samlet, med noen unntak. 

Jeg syns det også er viktig at jeg kan fortelle hvilken stand jeg selv var i, den dagen jeg signerte kontrakten med UB. Jeg var veldig lett påvirkelig den dagen, og burde aldri vært i noen jobbmøter. Jeg var knust og jeg var ødelagt. Jeg burde holdt meg hjemme denne dagen. Men jeg gikk på møte som var satt opp, og tårene klarte jeg ikke holde inne. Jeg satt og gråt på en signering, og jeg var veldig lett påvirkelig.

Jeg skal ikke skylde på den som lot meg overtale til signering, hun gjorde bare jobben sin. Men selv, burde jeg vist bedre og utsatt dette møtet. Jeg hadde akkurat fått en nyhet fra familie som var tung å bære på, samtidig som min daværende kjæreste gjorde det slutt med meg, men også faktisk sin egen sønn, som han den dagen fortalte meg han ikke var klar for å ha, et år etter han var født? Jeg var ødelagt, og det visste også de som var tilstede under signeringen. Det er det som sårer meg, denne dagen.

VAR JESUS OGSÅ ET SEXSYMBOL?

Hvordan kan du mene at barn tar skade av et bilde der jeg viser mindre en det gjennomsnittet gjør på en badestrand? Hvordan kan du mene at et så uskyldig bilde faktisk skal få skylden for at barn sender nakenbilder til hverandre? 

Og når ble alle bilder som inneholder litt hud forbundet med sex, og ikke minst, hadde dere blitt like provosert om Jan la ut samme bilde? Er vi enda der at kvinnene ikke får vise noe hud, og at all kvinnehud er synonymt med seksualitet og nakenhet. Jeg får høre at jeg desperat er ute etter oppmerksomhet, men ser dere ikke at jeg prøver å ta opp en kamp mot denne seksualiseringen av kvinnekroppen.

Også over til en annen kamp, som jeg tror det er umulig å vinne. Men du som skriver at du synes synd på barna mine som kommer til å google sin mor når de blir eldre og finne et slikt bilde. Vet du hva, jeg tror de barna som får se hva deres foreldre kommenterte i offentligheten på internett vil få vesentlig større problemer, enn de som fikk se moren sin ta en kamp mot et kvinnesyn som jeg synes fortsatt henger igjen fra 1950. 

Har dere aldri vært i en svømmehall, der dere ser nakne kropper i dusjen til villt fremmede mennesker. Har du noen gang sett på det som seksuelt? At du ser puppene henger, og hvilken nippelfasong eller hvor mye hår de har nedentil, har dette vært taumatisk? Alle har sett sine foreldre nakne, og alle har sett noen andres kropp naken, uansett alder eller kjønn. Vi er mennesker og ble født nakne alle sammen, om jeg ikke tar helt feil. 

Jan fortalte meg forresten at de på hans barneskole hadde et gigantisk bilde av Jesus der du tydelig så kjønnsorganet hans. Tror du noen av elevene der som sender nakenbilder i kveld, skylder på det bildet? Eller var det bare fordi han var mann? Jesus henger i kirken her på Tasta på et stort kors fremme på alteret, der han bare har et lite tørkle foran tesiklene, har noen tenkt at han sendte ut feil signaler til de små barna som er med barnehagen og barneskolen på julegudstjeneste? 

Hvorfor er det så mye mer forferdelig at mine barn skal se bilde av meg i dusjen på nettet når de blir eldre, enn at nabobarna finner sine foreldre? Når ble det verre eller mer galt å vise kropp? Jeg husker fra jeg var mindre at mer enn halvparten av damene på stranda lå og solte seg toppløse, uten å skjule noe. Viser bildet mitt mer enn disse damene jeg sikter til på en solskinnsdag gjør, foran barn i alle aldre? 

Hadde jeg postet et bilde der jeg tilfredstilte meg selv, eller viste nippel, så er kritikken og tilbakemeldingene forståelige. Men når man skal dra det så langt som å beskylde meg for å være grunnen til at 10-åringer sender nakenbilde, er det ikke ok. Kan jeg i samme slengen spørre hva i alle dager en 10-åring har en mobil eller nummeret til noen i motsatt kjønn for? Hvis en 10-åring tar seg til rette med å sende nakenbilde, så er det mye som er feil i livet deres. Det sier vel mer om foreldrenes oppdragelse på dem, enn min blogg og mammarolle. 

NÅ DUSJER JEG ALENE!

I høst så kom jeg med et innlegg der jeg skrev at jeg aldri dusjet alene. Tro det eller ei, men etter at jeg fikk meg samboer så har jeg faktisk dusjet alene hver eneste tur i dusjen, nesten, etter at han flyttet inn med oss. Det føles helt fantastisk, og plutselig har innlegget jeg skrev i høst litt andre tanker fra min side. Jeg trodde virkelig at alle andre hadde det som meg med to små i dusjen uansett tidspunkt på dagen. Der ser jeg at jeg har tatt grundig feil. 

Nå har jeg plutselig tid til både det ene og det andre, uten noen bekymring om jeg kan hoppe i dusjen før minsten våkner, eller om Michelle har det fint. Det er en skikkelig frihetsfølelse å kunne hoppe i dusjen når jeg selv ønsker og føler for å ta meg en dusj, uten at jeg må ha med meg både den ene og den andre. Jeg fikk tanken tilbake på innlegget mitt i ettermiddag når de to små dusjet sammen. 

Plutselig tok minsten dusjhodet og spylte på hele meg med klær på, og badet bak meg. Jeg måtte skifte og styre, samtidig som William egentlig skulle utav, tørkes og legges. Det føltes fantastisk å kunne sende Michelle ut av dusjen i et håndkle for å tørke seg selv, mens Jan la William, og jeg fikk skiftet og tatt meg en dusj alene i sammen slengen. Livet er fantastisk når man er to, og da blir plutselig det å dusje alene, ikke lengre en tanke i hverdagen en gang! 

Dere finner innlegget jeg skrev i høst her: JEG DUSJER ALDRI ALENE! 

TERMINDATO!

Det er en tydelig interesse rundt graviditeten, og det er flere som lurer på både kjønn, navn og ikke minst termindatoen. Når kommer den lille, og hvem er den lille? Vi har funnet ut kjønnet, og delt det med noen få, vi har termindato, som vi også bare har delt til våre egne foreldre og besteforeldre. Kjønnet på barnet i magen, skal dere få vite før den lille kommer til verden, men enn så lenge, så er ikke det viktig å dele. Når det kommer til termindatoen, så er dette noe jeg har valgt å holde hemmelig av forskjellige grunner. 

Jeg har gått gjennom et svangerskap offentlig før, og opplevde et par ting som jeg ikke ønsker skal skje igjen. Jeg delte kjønn, navn og termindato lenge før jeg var 20 uker på vei. Noe jeg angrer på ennå, og ikke ønsker å gjøre igjen. Navnet ble «oppbrukt» og plutselig det mest brukte navnet i hele 2015. Termindatoen ble ikke en spesiell dag lengre, fordi at han ikke ble født den dagen. 

William ble født over en uke på overtid, og jeg måtte bruke den siste spennende ventetiden, på å lese at sønnen min allerede var født på sosiale media, mens jeg satt med stor babymage fremdeles. Jeg leste hver eneste dag fra en uke før termindatoen, til William ble født, rykter om at noen hadde sett meg på sykehuset, eller at noen som kjente meg hadde sagt til de at han var født. Jeg følte at den siste ventetiden ble slitsom, i stedet for spennende. 

Jeg ønsker ikke å lese på nettet at babyen min er født, igjen. Det er så privat det går ann å bli, og en sak jeg vet 100% mer enn noen andre. Jeg kan si at termin er i september-oktober, men ønsker ikke å si en spesifikk dato. Babyen blir født når den selv er klar for det, og ingen rykter klarer å få fødselen til å starte tidligere. Jeg kan love at jeg kommer til å gjøre det veldig tydelig når babyen kommer! 

I DAG FÅR VI IKKE LOV TIL Å VÆRE HJEMME I EGET HUS!

Tenk det, haha. I dag er vi "kastet ut" av det nye huset. Vi har derfor bestemt oss for å gjøre noe gøy sammen med barna, for å få dagen til å gå! Vi kom hjem fra Kristiansand sent i går kveld. Vi måtte komme hjem til i dag, fordi vi får montert en ny peis i huset i dag, og måtte låse opp dørene før 08.00 i dag tidlig til dem. For å unngå at vi går i veien hele dagen, har jeg sagt at vi skal holde oss borte. Gleder meg til å se peisen, og ikke minst vise den til dere! Nå camper vi hos mamma, før vi skal videre på helsestasjonen med William, og deretter lekeland! Ønsker alle sammen en fantastisk onsdag! 

5 TING JEG LIKER MED Å VÆRE GUTTEMAMMA!

Om man er guttemamma eller jentemamma, så spiller egentlig ikke det noen rolle. Man elsker den mammagaven man er tildelt uansett kjønn. Mitt forrige innlegg var jo 5 ting jeg likte med å være jentemamma, og nå er det guttemamma som står for tur. Jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om hvilken kjønn den lille i magen min er, fordi jeg har vært så heldig å få en av hver allerede. Det å få et barn er et mirakel, det å få to er fantastisk, men tredje baby er jo helt sinnsykt. Babygleden blir aldri mindre, uansett hvor mange barn som kommer. Mammagleden blir bare større, jo fler barn en får. 

  1. Kjærligheten: Jeg føler at kjærligheten blir vist med å være sammen. Leke sammen, og tilbringe tid med hverandre. William er veldig kosete av seg, enn så lenge, så jeg får ofte en kos eller et kyss i ny og ne, men det er ikke alltid han har tid til det. Det er likevel en fantastisk kjærlighet mellom mor og sønn! 
  2. Hobbyer: Blir han en fotballproff? Eller finner han seg en helt egen hobby, som håndball, basket, ishockey eller dans? Han har både en onkel og Jan som er store fotballfan selv, så det blir nok en liten påvirkningskraft fra noen kanter, likevel er det spennende å se om han finner en annen interesse enn fotball likevel! 
  3. Minner: Det er ofte ting som jeg blir minnet på,  når jeg tenker tilbake på min egen barndom. Hvilke opplevelser opplevde jeg, som han kan ha glede av? Han er en gutt, men kan jo likevel være interessert i å lage blomsterkrans på sommeren, eller leke med dukker i dukkehuset i hagen. Jeg har flere «gutteminner» fra barndommen som jeg vet at jeg ønsker han skal oppleve. Spikke fløyte, lage hytte høyt oppe i treet. Alle naturminnene, minner meg om min morfar som la igjen mange gode minner før han døde, alle minnene han var med på, ønsker jeg å gi videre til gutten min!  
  4. Gamle leker: Jeg var en skikkelig jente-jente som liten, og hadde bare rosa leker. Likevel hadde jeg en bror som drog med en haug av gutteleker ut fra rommet sitt hver eneste dag gjennom barndommen. Togbanen husker jeg spesielt godt! Tro det eller ei, men William har allerede fått på plass togbane på lekerommet! Noen leker går aldri ut på dato! 
  5. Forståelse: Når William blir stor, og får seg kjæreste, vil det være lettere for meg å sette meg inn i «kjæresten» sin plass, og få han til å forstå hennes sider og tanker om  ting. Jeg vil at han skal kunne ha forståelse for hennes valg. Han har jo også en eldre søster, så det er kanskje vanskelig å unngå å bli vant til jenter i hus. Jeg tror at det er lettere å ha en gutt gjennom puberteten, enn det er å ha jenter, samtidig som  jeg selv har vært jente og gått gjennom perioden selv. Det er vel akkurat derfor jeg har forståelse for  hvor dramatisk det kan være, i forhold til å være guttemamma! 

VI TRIVES SÅ GODT, AT VI BLE IGJEN HER!

Vi har noen fantastiske dager her i Søgne, og bestemte oss derfor for å bli her! Vi skulle egentlig bare ta oss to netter på sørlandet, og reise hjem i går, men vi er her fremdeles. Kjenner at jeg trives litt for godt her nede! Jeg har hele tiden vært veldig tydelig med Jan på at jeg har lyst til å flytte ned her i løpet av livet. Det er jo tross alt her Jan kommer fra, og har alle venner og familie. Men det mer vi er her, og solen er på plass, det mer vil jeg flytte her tidligere. Nå har vi jo akkurat fått oss hus i Stavanger, så det blir ikke nå med det første. 

Det er deilig å kunne ha sørlandet å kunne rømme til, når hverdagen blir litt for travel hjemme. Det er en fantastisk plass, som ungene trives godt på. Vi har brukt de siste dagene nede på stranda, grillet og lagt stresset hjemme i Stavanger. Vi har hatt god tid, og vært ute store deler av dagene. Jeg føler for første gang etter at jeg kom hjem fra Kypros at jeg virkelig kan senke skuldrene litt, og ikke ha noen bekymringer. 

Det har vært mye stress med bloggen de tre første månedene av året, og ikke minst så har vi stått på hodet å jobbet i huset. Nå har vi kommet oss i hus, bloggen går på skinner, livet er bra, og ingen behov for å stresse. Vi har en fleksibel hverdag, og muligheten til å dra og komme hjem igjen når det skulle passe oss. Da må vi bruke den muligheten vi har, for det er en unik mulighet som ikke mange får.

Jeg gleder meg til å være på sørlandet mesteparten av sommeren, det blir helt fantastisk. Jeg gleder meg til å oppleve en Norsk sommer med båt, fisking, bading og grilling. Jeg er ikke vandt til å være i Norge på sommeren, derfor så blir det spennende å teste ut alle barndomsminnene som Jan snakker om. Han har så mye han har lyst til å gjøre meg barna og meg i sommer her i Søgne, og jeg gleder meg skikkelig til å skape sommerminner sammen med han! 

MITT VERSTE VALG

Det vil alltid være ting som jeg ikke kan fortelle på bloggen, men om jeg ønsker å fortelle, så forteller jeg gladelig. Jeg har fått utrolig mange spørsmål den siste måneden på mitt bloggbytte tilbake til blogg.no bloggen. Lesere, venner, men sist men ikke minst pressen og media har vært veldig opptatt av å få med seg hvorfor jeg valgte å gå tilbake igjen. Jeg har egentlig vært veldig tilbakeholden med begrunnelse på hvorfor. Nå velger jeg å snakke ut. Grunnen til at jeg ikke har snakket ennå, er fordi jeg ventet på å motta min siste betaling fra UB, som nylig kom, en måned for sent. 

Det er veldig mange grunner til mitt bloggbytte. Jeg valgte å prøve å gå min egen vei med bloggen i desember, og gav UB 5 måneder til å bevise meg at det var en plass jeg ville være. Etter 5 måneder uten et eneste samarbeid som ble lovet meg under signering av kontrakt i november, valgte jeg å gå tilbake der jeg hører hjemme på Mammatilmichelle-bloggen. 

Man forsvarer alltid bloggplatformen man selv blogger fra. Når jeg da ikke en eneste dag i UB, hadde noe til overs for de, hadde jeg ingen grunn til å bli. Jeg ble lovet en fantastisk samarbeidsavtale i november, der ingenting er gjennomført. Det eneste som skjedde med bloggbyttet var at jeg mistet min faste trafikk inn på bloggen, og mistet blogg-gleden, og sluttet å blogge. Jeg var på en bloggplatform som ikke ønsket at jeg skulle være størst, eller ha mange lesere. De var mest opptatt av å endre meg, og mitt innhold på bloggen.

 De var bare ute etter å skape «profiler». Selv etter jeg hadde gitt klar beskjed om hva mitt ønske og mål med bloggen var. Jeg fortalte også til min agent i UB en uke før jeg annonserte graviditeten, at jeg var gravid. Da ville plutselig UB lage en pressemelding på graviditeten, og annonsere det for meg på sine kanaler. Er ikke dette akkurat hva bloggen MIN handler om? Dele nyheter, og tanker om ting og tang på bloggen min, skape spenning, skape trafikk. Når i alle dager trenger en blogger en pressemelding? 

Bloggen er til for at vi skal dele alt som skjer i egne kanaler og få lesere og klikkene og ikke minst oppmerksomheten selv. Derfor klarte jeg ikke å gå rundt å tenke på dette så mye lengre, og bestemte meg derfor veldig fort, for at jeg måtte bort derfra. Jeg kunne ikke annonsere en fantastisk nyhet som en graviditet på en blogg jeg ikke trives på, derfor ble det som det ble. Det ble bloggskifte på samme dag som innlegget om graviditeten ble annonsert. 

Jeg har aldri hatt det bedre enn jeg hadde det i Side2 både på anntall lesere, lønn og ikke minst trivsel som det jeg hadde i høst. Jeg er sur på meg selv som lot meg påvirke av en kontrakt som aldri ble gjennomført. Jeg hadde en fantastisk god lønn spesielt de siste tre månedene i Side2, og skulle ønske jeg kunne si det det samme om de 5 siste månedene også. 

Jeg kjøpte meg hus i november. Da hadde jeg 1 million kroner på kontoen min, og tok opp lån på noen millioner, for å få råd til å kjøpe huset vi i dag bor i. Jeg har etterpå fått mine verste lønninger noen gang hos UB, samtidig som jeg den siste måneden har levd på mine egne samarbeidsavtaler. Det er overhodet ikke synd på meg, for jeg tjener fremdeles mer enn nok, men det gav meg et stort inntrykk på at trivsel er verdt mer enn penger.

Skulle jeg fortsette i UB, der jeg ikke trives med en lønn jeg ikke er fornøyd med, eller skulle jeg gå tilbake der jeg trives mer enn noe annet, med egne samarbeidsavtaler, og samme lønn som i UB? Valget var enkelt, selv om jeg ikke har fått en kontrakt med Side2 ennå, så vet jeg hvor velkommen jeg er på blogg.no, og at den dagen de ønsker en avtale, så er jeg 100% klar for det! I mellomtiden imponerer jeg meg selv med hvor godt den siste måneden, og starten på denne har gått. Og jeg kjenner en stolthet over valget jeg tok og å komme tilbake igjen, og ikke minst en stolthet over pengene jeg idag tjener, fordi det er eget arbeid som er lagt ned i det! 

DETTE ER HELT MOTBYDELIG!

Jeg fikk et spørsmål her en dag, som jeg ikke klarte å ignorere. Jeg fikk et spørsmål om hva mine tanker rundt en video var, og da klarte jeg ikke unngå å se videoen. Jeg så videoen og fikk meg veldig fort noen tanker rundt den. Jeg ble også veldig fort provosert, fordi jeg hater når kvinner blir forskjellsbehandlet fra menn. Videoen var egentlig en mann som hadde funnet seg en veldig mye yngre dame for å kunne «bestemme over henne, slik han ønsket». 

Jeg syns det i seg selv er motbydelig. Man skal ikke endre på noen, uansett alder eller kjønn. Enten så er man forelsket i en person uavhengig av alder, eller så gifter man seg ikke med personen i det hele tatt. Videoen jeg snakker om er selvsagt Farmen-Andreas, og hans kone. Dette er selvsagt mine meninger, og andre skal få lov til å mene akkurat det de ønsker om saken. Nå har dette paret fått seg et lite barn, der mor skal gjøre alt med dette barnet. 

Hvordan i alle dagen kan en kvinne gå inn for å bli gravid, og få barn samtidig som hun vet at hun skal ha hele annsvaret for hus og barn. Et barn skal bli oppdratt sammen, om foreldrene bor i samme hus. Selv har jeg aldri hatt et valg om å være alene med barna. Men jeg kan love at om jeg var i et forhold og gift med barnefaren i første svangerskap, så hadde jeg forlangt at han også gjorde like mye med det barnet som meg. 

Nå er jeg så heldig og har en samboer og papparolle til mine barn. Hos oss er det veldig viktig at begge to kan trøste begge barna, om de er lei seg eller slår seg, samtig som både meg og Jan skal kunne lage mat, skifte bleier og ikke minst leke med barna. Det er et delt ansvar og en jobb vi samarbeider om. Jeg har aldri hatt dette tidligere, men jeg har aldri bodd med en annen mann tidligere heller. Det er en selvfølge for både Jan og meg at han også skal være med på ansvaret som følger med. 

Som dere veldig tydelig forstår, så er jeg veldig lite enig i det forholdet disse i videoen lever. Det er en verden jeg aldri kunne blitt en del av. Jeg er en kvinne som ikke lar meg bli undertrykt eller forskjellsbehandlet hverken av samfunnet, eller hjemme med mann og barn. Forskjellsbehandlig mellom kvinne og mann er noe av det jeg kommer til å legge mest vekt på i oppveksten til mine egne barn, de skal aldri få lov til å tro at det er noe som heter «damejobb eller mannejobb». 

5 SPØRSMÅL OG SVAR

Hva ville du gjort om du vant 1 million kroner? En million kroner er ikke så mye penger som det hørres ut til. Hadde jeg vunnet 1 milliom kroner i dag, ville jeg ikke ha lagt merke til det, med tanke på at pengene ville gått rett til  huset. Jeg har et lån som må nedbetales, og 1 million hadde jo hjulpet selvfølgelig, men det hadde ikke forandret hverdagen vår akkurat. Hadde jeg vunnet 1 million kroner om 5 år frem i tid, når hele lånet mitt mest sannsynlig er ute av verden, så hadde det vært noe annet. 

Hvordan reagerte foreldrene dine, og Jan sine, når dere ble sammen? Mine foreldre ble kjempeglad, fordi det vet hvilken type Jan er, og ikke minst hvordan han behandler meg og barna. Mamma har alltid kjent Jan, så lenge jeg har kjent han,  og det samme om Jan sine foreldre egentlig. Jeg har vært mye sammen med Jan sine foreldre, lenge før Jan og meg ble et par. Tror ikke akkurat forholdet vårt kom som et sjokk for noen av dem! 

Kommer du til å avsløre kjønnet på babyen? Det har vi ikke tenkt så mye på ennå. Vi har akkurat fortalt kjønnet til foreldrene til Jan denne helgen, og vi har flere som må vite det før det kommet ut offentlig. Vi har ingen hastverk  å fortelle noe helt ennå. Men jeg kan love dere at kjønnet blir avslørt før babyen er kommet til verden, uansett! 

Hvorfor uttaler du deg så kraftig om barneoppdragelse, og kjefting på andre barn, når du er så ung? Barneoppdragelse er den største delen av livet mitt. Jeg lever et liv med snart tre små barn i huset, og blir stadig møtt av kritikk på mammarollen min. Nettopp fordi jeg er ung og "uerfaren". Jeg syns det er viktig at jeg uttaler meg om alt jeg tenker på, her på bloggen, nettopp fordi jeg er en tydelig person. At jeg er ung, har ingenting med hverken mine meninger om barneoppdragelse og kjefting å gjøre  eller noe annet om mine utalelser. 

Fikk du noen resons fra venner på innlegget ditt "JEG FIKK IKKE EN ENESTE GRATULASJON. IKKE ÉN!" ? Utrolig nok, så er det, det første innlegget mitt som virkelig har fått fatt i meldinger fra venner. Det var utrolig mange som plutselig sendte meg gratulasjoner, og skrev at de syns det var utrolig tøft å lese innlegget mitt. Kontakten mellom venner skal gå to veier, men ikke når det kommer til å gratulere noen med baby, eller med dagen. Du starter ikke en samtale med bestevenninnen din på bursdagen din, uten å få en gratulasjon fra henne? Ikke i den verden jeg lever i alle fall. Men de innlegget mitt ble direkte skrevet til, har faktisk virket akkurat som jeg håpet det skulle! 

ET LITE SJOKK PÅ SØRLANDET!

I dag har vi virkelig kost oss på sørlandet! Vi dro i formiddag inn til dyreparken sammen med ungene, og har egentlig latt de styre dagen vår fra morgen til kveld. Det har gjort at vi virkelig har fått en fin dag. Michelle simpelthen elsker dyr, og er faktisk spesielt begeistret for de farlige dyrene, William derimot flørtet veldig med en sjiraff og jeg tror han legger seg med følelsen av en ny venn i kveld. Nå er vi på plass hjemme hos foreldrene til Jan, og får besøk av noen venner i kveld etter at ungene er i seng. Det føles utrolig godt å koble helt av en helg, og ikke minst la ungene styre hverdagen noen dager. I går fikk foreldrene til Jan vite kjønnet på den lille i magen. De var rimelig samstemte i hva de trodde kjønnet ville være, men jeg tror de fikk et lite sjokk begge to...





HVOR ER DE NAKNE BARNA NÅ?

Plutselig skal det finnes en fasit på oppdragelsen, en fasit på mammarollen, og rett og galt i alt man lar barna gjøre eller ikke gjøre. I dagens samfunn er det blitt en "ikke pedagogisk" oppdragelse, den vi selv ble gitt som små, hvorfor er det blitt sånn? Hvem kan si at vi og generasjonene over har blitt feil oppdratt i barndommen, fordi foreldre slapp oss ut dørene alene fra en tidlig alder, eller lot oss gå på stranda naken til vi var langt over 4 år. 

I dagens sammfunn er det feil å la barna gå i bikini på stranda, og det eneste som er godkjent og pedagogisk riktig er å ha på både jente og gutt uv-drakt fra hode til tær på barna om det er over 18 grader i luften. Når ble det farlig å la barna gå nakne? Når ble det feil oppdragelse? Hvor er de nakne barna på stranda blitt av nå... de finnes ikke lengre. Det er ikke akseptert lengre. 

Det ble menneske av meg, og det ble menneske av de rundt meg også. Hvorfor er vår oppdragelse feil? Hvorfor er det ikke lov å slippe små barn ut dørene alene lengre? Det er plutselig ikke naturlig å gjøre lengre, fordi det er kommet seg så langt ut av hva som er riktig at det bare er blitt en fjern tanke. Hvorfor er det blitt sånn? Hva skjedde med den oppdragelsen, der barna skulle få lov til å slå seg, og teste seg selv, uten for mange som tar de i mot før de faller. 

Vi søker rundt på nettet og finner eksperter om alt mulig, og noen som mener at måten du oppdrar barna dine på er feil, uansett. Jeg syns ikke det er greit å si at en oppdragelse er bra, eller mindre bra, så lenge barna er oppegående, og forstår samfunnet i den alderen det forventes. Ingen kan si at måten hverken mine barn, jeg, eller mine besteforeldre, er oppdratt feil. Men en ting er sikkert, jeg hadde aldri turt å oppdra mine barn i dag, på samme måte som mine besteforeldre ble. 

Alle mennesker er forskjellige. Det vil også si at foreldre er kjempeforskjellige, og har forskjellige måter å oppdra sine egne barn. Jeg oppdrar mine barn på en måte, som gjerne andre himler med øyene, samtidig som andre oppdrar barna på en måte jeg er helt uenig. Så lenge barna har det fint, så er oppdragelsen deres helt i orden. Det burde ikke finnes en fasit på rett og galt, fordi det har det aldri gjort tidligere! 

5 ting jeg liker med å være jentemamma!

Nå som jeg skal bli mamma til enda en liten, tenkte jeg det hadde vært kult å liste opp 5 ting med hva jeg liker som jentemamma, og senere i uken 5 ting jeg liker med å være guttemamma. Det finnes flere som har «bare» jenter eller «bare» gutter. Derfor tenkte jeg å sette i perspektiv hvilke positive forskjeller det er med å ha gutt eller jente. Det er en stor forskjell på hvordan kjærligheten vises og kommer frem på med mine to. Samtidig så vet jeg at alle er forskjellige, og derfor er det gjerne noe «guttemammaer» kjenner seg igjen i her, samtidig som «jentemammaer» kan finne seg igjen i innlegget som kommer snart om «5 ting med guttemamma».

  1. Kjærligheten: Jeg føler en lettere fysisk måte å vise kjærligheten til jenta. Klemmer, kyss og generell kos, er en del av hverdagen, samtidig som det selvsagt er mye snakking også. Nå er det litt på grunn av alderen hennes også, men det er mye kjærlighet som blir tydelig vist i hverdagen.
  2. Hobbyer: Kommer hun til å drive med de samme hobbyene og interressene som det jeg selv gjorde som liten? Kommer hun til å trives best på turn, svømming, ridning eller håndball? 
  3. Minner: Det er ofte ting som jeg blir minnet på,  når jeg tenker tilbake på min egen barndom. Hvilke opplevelser vil jeg ta med min datter på videre i livet, som jeg selv fikk som liten? 
  4. Gamle leker: Det er fantastisk å se den lille jenta de leke med dine gamle leker. De lekene du husker selv du brukte timesvis med, har nå din prinsesse gleden av. 
  5. Forståelse: Når jenta blir større, så tror jeg det er lettere å forstå om Michelle kommer i jentekrangler, eller andre jente problemer som jeg selv kjenner meg igjen i. 

DØDEN SKAL MAN IKKE TULLE MED!

Nå setter jeg en strek. Ja, dere kan kalle meg oppmerksomhetssyk, eller glad i klikk, men ikke vurder tanken på at jeg noen gang kunne brukt noens død til å trekke klikk. Hvis noe så tragisk kunne skje meg, som å miste et av mine barn, så ville jeg aldri skrevet et eneste blogginnlegg noen gang igjen. Så pass oppegående er jeg faktisk, uansett hva dere vil like å ta meg for noen ganger. Det blir ikke riktig å dra "oppmerksomhetssyk" over til å fronte mine avdøde barn for å trekke til meg blogglesere. 

Jeg kjenner jeg blir helt satt ut når jeg må slette kommentarer på at jeg gjør alt for å trekke oppmerksomhet, til og med døden. Jeg skrev en overskrift tidligere i dag om at "Eldstejenta er borte" i en sammenheng med et innlegg der hun var dratt på hyttetur med mormoren sin. Hadde Michelle mistet livet eller gått ut døra hjemme, uten at jeg visste hvor hun var, så hadde jeg overhodet ikke brukt tiden min på å skrive et blogginnlegg om det. Jeg hadde jo enten sørget og vært helt ødelagt, eller vært ute å lett etter jenta mi.

Jeg vet at flere av dere mener at jeg "Lurer" dere med overskriftene mine, men hvis dere faktisk leser innleggene mine, så finner dere en sammenheng med overskriften og innlegget, uansett hvor drøy eller klikkbar overskriften er. Det er aldri meningen å lure dere, og det ønsker jeg ikke dere skal føle på. Men en bok er ikke spennende uten en god tittel på boken. Min jobb er å gjøre det spennende, og ikke minst få akkurat deg til å ville lese innholdet i innlegget. 

Jeg kunne lagt meg flat, og unnskyldt meg til dere. Jeg kunne sagt at jeg ikke skulle gjøre det igjen, men jeg har et fokus på bloggen min. Det fokuset legger vekt på å være ærlig med dere. Jeg kan dessverre ikke love noe jeg ikke kan holde. En god overskrift er en del av jobben min, og det må til. Det vil alltid være en sammenheng mellom overskrift og tekst, det kan jeg love. Men jeg kan ikke love å slutte med klikkbare overskrifter. 

Nå er vi kommet frem til Søgne, og sola skinner over sørlandet. Minstemann er i seng, og vi er klar for å starte helgen. Håper dere har hatt en fin lørdag, det unner jeg dere alle. Vi har hatt noen fine timer på hytta før vi kjørte videre sørover. Ønsker alle sammen en kjempefin lørdagskveld! 

SÅ LITEN, MEN SAMTIDIG SÅ STOR!

Nå har jeg og Jan fått et døgn alene med William, og det er rart hvor annerledes man tenker, når man bare har et barn å fokusere på. Jeg merket spesielt i dag hvor mye jeg begynner å tenke på ting med William, når jeg i dag har hatt tid til det. Jeg har hele tiden tenkt at han er så liten at han skjønner ikke noe om  det at han snart blir storebror, og at det er umulig å tenke seg hvordan han blir som en eldre bror. 

Men de siste timene sammen med William alene, så begynner jeg å tenke på hvor stor og oppegående gutt han faktisk er. Han er så utrolig «Gutt» som jeg vil kalle det. Voldsom, og han sitter aldri stille. Men samtidig så er han så utrolig kjærlig og omsorgsfull. Jeg ser hvordan han triller rundt på dukkevogna til Michelle, og holder babyen som hun har lært ham, og jeg tenker hvor fantastisk det er med søsken. 

Alt de lærer hverandre videre, og alt den kjærligheten som finnes mellom dem. William har lært så utrolig mye fra Michelle, og jeg er helt sikker på at uansett hvor liten han er, så kommer han til å lære babyen vår mye nytt gjennom alle årene  som er i vente. De kommer til å ha så utrolig mye glede av hverandre, alle tre. Jeg gleder meg til å møte en William, som ikke lengre er den minste i flokken. 

Nå har han ennå god tid på å være den minste i noen måneder til. Men jeg tror ikke han vil ha noen problemer med å være en av de eldste. Han kommer alltid til å være den største storebroren i gjengen, uansett om vi får ett eller fire barn til i fremtiden. På samme måte som Michelle alltid vil være den eldste storesøsteren. Det er faktisk helt fantastisk som mamma, å se på hva barna klarer å lære fra hverandre.

Hvilken jobb Michelle har gjort med William til nå, og hvilken jobb de begge to vil gjøre som kommer til å påvirke babyen i magen fremover. Jeg er sikker på at de begge to har mye de vil lære den lille, samtidig som det er mye som de minste fanger opp automatisk. Det jeg syns er det fineste med søsken, er måten de lærer å være sammen med andre mennesker i samfunnet på, når de vokser opp med søsken.

De lærer fra de er små, hvordan de må dele, krangle, løse situasjoner, be om unnskyldning, men også sist men ikke minst vise kjærlighet til et annet menneske. Michelle og William er så glad i hverandre, og det er så tydelig i alt som skjer i hverdagen vår. Michelle er uten tvil overbeskyttende ovenfor lillebroren sin. Og Michelle er uten tvil William sitt største forbilde, og en som han virkelig ser opp til!

ELDSTEJENTA ER BORTE

Det føles alltid like rart ikke å ha Michelle rundt meg. Det er veldig sjeldent hun ikke er sammen med meg, og har tross alt vært sammen med meg hver eneste dag etter at hun ble født. Det finnes selvsagt noen unntak, som også denne helgen. Michelle var så heldig at hun fikk reise alene på hytta med mormoren sin i går. De har hatt en jentedag på hytten, uten en plagsom lillebror, eller en masete mamma. Hun hadde gledet seg så mye til å reise sammen med mormoren sin, og hun har tellet ned dager til hun skal dra hele uken.

I går når hun hadde dratt, føltes det skikkelig tomt i huset. Hver gang Michelle ikke er her, så er det et stort hjerte i familien som ikke er tilstede. Heldigvis, har hun bare vært borte en natt, og i dag er det vi som drar sørover. Vi skal ned til Kristiansand, og tar med oss Michelle på veien. Hytta ligger bare en time unna Kristiansand, så det er herlig for henne å slippe den lange kjøreturen helt fra Stavanger. 

Jeg kjenner det er skikkelig på tide å sette kursen sørover nå. Vi har kommet oss vel inn i huset, og kan ta oss helg med god samvittighet. Det har vært så mye å gjøre i huset de siste månedene at vi ikke har fått muligheten til å dra så ofte ned til sørlandet, som vi skulle ønsket. Forhåpentligvis, så har vi ingenting som stopper oss fremover i å være mye på det skjønne sørlandet mot sommeren! 

Vi har allerede satt oss i bilen, og neste stopp er hytta. William har sovnet i bilen, noe som er helt perfekt. Det er langt å reise for en liten gutt, så ingenting er bedre enn at han sover på turen. Som regel så reiser vi alltid etter leggetid, for da kan begge to sove i bilen, men vi skal rekke middag sammen med Michelle og min mor på hytta, så vi måtte bare hive oss rundt! Ønsker alle sammen en helt fantastisk lørdag! 

VIDEOBLOGG AV MICHELLE

Michelle syns det er så utrolig morsomt når jeg finner frem kameraet, og det er like morsomt å se hva hun finner på å si. I går fant jeg frem kameraet etter at vi hadde pakket ut lekene og spist middag. Hun var fremdeles veldig gira, som dere kan se. Fantastisk med glade og takknemlige barn! Ønsker alle sammen en strålende fredag videre! 

EN TREBARNSMAMMA PÅ PARADISE HOTEL 2017!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er blitt hekta på Paradise Hotel. Noe i meg syns det er flaut å innrømme, samtidig som det faktisk er utrolig gøy underholdning. Jeg har sett på de to siste sesongene, og tidligere har jeg fått med meg en episode her og der. Men de to siste årene har jeg virkelig ikke gått glipp av en eneste episode. Jeg syns det er flaut å innrømme, fordi det er ikke akkurat et program jeg ønsker at mine barn skal følge med på når de blir eldre.

Det slo meg her en kveld jeg satt og så en episode, at jeg faktisk ikke er gammel nok til å melde meg på Paradise Hotel ennå! Jeg er ikke gammel nok til å drikke sprit på tv. Det er helt i orden det altså, jeg liker ikke å drikke en gang, men det er veldig rart å tenke på. Jeg er gravid med mitt tredje barn, har mann, hus og jobb, men ikke gammel nok til å være med på 20 års aldersgrense tv program! 

Jeg ser for meg søknaden min neste år «Hei, jeg heter Anna, trebarnsmor og 20 år, kjempe lyst til å delta på Paradise Hotel 2017, når jeg er ferdig å amme minstebabyen!» Det låter ikke så særlig kult akkurat. Det som sikkert  hadde vært enda verre er jo faktisk å  se «mamma» på tv, etter at jeg faktisk var blitt «mamma». En ting er om man gjør flaue feil før man blir foreldre, men etterpå er man ikke så unnskyldt på disse områdene. 

Nå er det sånn at jeg i dag, med det livet jeg lever nå, aldri kunne tenke meg å være med på et program som dette. Likevel så tenker jeg jo tanken på «hva om jeg ikke hadde barn, mann, eller bloggen». Hadde det da vært en mulighet at jeg falt for fristelsen med å melde meg på? Jeg tror gjerne jeg kunne gjort det, med tanke på den jenta jeg pleide å være. Jeg har jo forandret meg totalt på alle områder etter at jeg fikk barn. Men tilbake i mine tidligste ungdomsår, var jeg både glad i drama, drikke, liv og røre! 

Det er så deilig for meg, å vite at dere aldri har sett den siden av meg, og at jeg fikk en helt ny start når jeg startet bloggen da Michelle ble født. Jeg undrer likevel på hvordan dere egentlig ser på meg som person. Hvordan ville dere beskrevet meg. Hvilke type jente inne på Paradise Hotel, tror DU at jeg ville vært? For jeg tror at dere har mer rett på akkurat dette enn det jeg selv gjerne tenker. 

UMULIG Å IKKE SMILE AV DENNE DAGEN

I går ettermiddag var vi på lekebutikken og totalt skjemmet bort barna. Som jeg også nevnte i går, så er jeg veldig klar over at det ikke er helt etter boken på barneoppdragelse, eller at det bør gjøres så ofte. Men jeg ble positivt overrasket over hvor mange som faktisk sa at det er helt i orden å skjemme barna bort en dag. Michelle var helt i hundre i hele går, og det var verdt hele ettermiddagen. Det var umulig å ikke smile av å se hvor utrolig glad hun var. Hun var jo i sjokk over hva hun fikk lov til å kjøpe, og har egentlig flyttet inn på lekerommet etter vi kom hjem fra lekebutikken! Veldig morsomt. Ønsker alle sammen en fin start på helgen! 










DEN HORA LURTE DEG!

Gjesteinnlegg, Jan

"Hvordan klarte den hora å lure deg også til å bli gravid?" Et spørsmål som faktisk har blitt stilt siden vi gikk offentlig med graviditeten. Jeg husker ikke om jeg fikk det på Facebook, eller via Instagram, men jeg skal love dere at det fikk meg til å tenke. Tenke på hvor tydelig vi må presisere at dette var en hundre prosent planlagt graviditet. Dette var noe vi diskuterte i felleskap, og kom frem til at det hadde vært fantastisk å få enda en gledesspreder i hus. Men ikke viste vi at vi ville treffe på første forsøk. 

Jeg husker godt kvelden hun fortalte meg at hun var gravid, og kanskje enda bedre den kvelden vi testet sammen, og fant ut at testen var negativ. Vi hadde i flere uker sett på YouTube der par delte sine store nyheter, der kjærester overrasket hverandre med en positiv test. Jeg var supergira, og satt for meg selv og planla min reaksjon. Dere så vell også videoen der jeg kjører muntert ned til nærmeste butikk for å kjøpe en test. Da var jeg helt dønn sikker på at vi skulle få se en positiv test. Jeg ble skuffet over resultatet, og Anna begynte vell smått å tulle med at mine "babyer ikke kan svømme enda", noe jeg fikk bekreftet at de faktisk kunne bare et par dager senere. 

Men når jeg plutselig da fikk servert en eske konfekt i sofaen, og oppdaget til mitt livs sjokk at det var en positiv test oppi der, da forsvant absolutt alle tankene om en planlagt reaksjon. Dere fikk se det for noen dager siden, og dere får se en totalt sjokkert Jan, en dønn ekte sjokk-reaksjon. Likevel ble jeg litt skuffet da jeg så min egen reaksjon på filmen noen timer senere, jeg visste jo at filmen skulle vises til over hundre tusen nordmenn og syntes selv jeg ikke så like glad ut på skjermen som i virkeligheten. Derfor er det veldig viktig for meg å vise til dere at dette var noe jeg var minst like glad for som Anna, og som betyr enormt mye for meg.  For sannheten er at jeg kan knapt vente med å se familien vår vokse seg enda større. 

 

OPPDRAGELSE KAN DE FÅ EN ANNEN DAG

I dag skal vi gjøre noe kjempegøy, som overhodet ikke er pedagogisk riktig. Tvertimot imot, tror jeg nesten det er å sette oppdragelsen på vent. Jeg skal gjøre noe barna kommer til å like veldig godt, og som kommer til å svi litt i lommeboken min. Vi skal nemlig på den største lekebutikken i Stavanger, og la barna handle inn leker til det nye lekerommet sitt! Jeg skal ha ekstrem god tålmodighet, og legge "nei" igjen hjemme. Dette er barna sin dag, og vi følger etter. Oppdragelse kan de få en annen dag! 

Barna mine er ikke bortskjemt, og Michelle får alltid beskjed om å ønske seg ting til jul og bursdagen. Men nå som det er så lenge til bursdag eller jul, så tenkte jeg at det kan umulig skade dem for livet, å få en dag med mye "gaver" uten en høytid. Jeg elsker å kunne se barna mine smile fra øre til øre, og som regel så får jeg smilene frem hver eneste dag. Likevel føles det litt godt å være litt "kul mamma" også innimellom!

DE BESTE INNLEGGENE KOMMER ALLTID FRA SENGEKANTEN, UANSETT!

Nå har vi fått oss et nydelig kontor som jeg utrolig nok har fått jobbet godt på de siste dagene, her i det nye huset. Samtidig, så merker jeg jo at det er fra sengekanten blogginnleggene kommer mest naturlig. Nå har Jan akkurat sovnet ved siden av meg i sengen, og tankene mine fikk tid til å ta sin plass. Jeg ser litt tilbake nedover bloggen min, og leser gjennom deres tilbakemeldinger, og setter selvsagt igjen med en følelse av at dette er mer ekte, uansett hvor personlig jeg kan være, så er det viktig at jeg av og til stopper opp, og egentlig gir dere et lite tegn på at jeg lever, bak alle innleggene mine.

Her jeg sitter i sengen, så tenker jeg på innleggene jeg har kommet med denne uken, og tilbakemeldingene dere har kommet med den siste tiden. Jeg har sett at det er flere som syns at jeg har vært veldig negativ, og bare skriver om dumme ting. Det er sånn som er godt for meg å få tilbakemeldinger på, for det er vanskelig for meg å se dette selv. 

Jeg setter meg som regel ned og  skriver når jeg har noe på hjertet, enten jeg er sur, oppgitt, provosert eller rett og slett bare fornøyd med tilværelsen. Jeg merker jo at jo mer oppgitt og provosert jeg er, desto  mer har jeg på hjertet og vil dele. Det betyr jo også at jeg får tid til å skrive 10 forskjellige negative innlegg, på den tiden jeg er i mitt rare humør. Samtidig som jeg gjerne bare ville skrevet tre innlegg på samme tid om jeg var strålende fornøyd. Med andre ord, så blir det perioder med negative innlegg, selv om livet mitt egentlig er fint og flott. 

Jeg prøver jo å la meg selv engasjere å ikke minst bli provosert, for å ha noe å levere til dere. Det er overhodet ikke meningen å virke negativ over lang tid, for jeg tror egentlig at jeg har vært veldig tydelig på at jeg har det veldig fint akkurat nå. Jeg er så takknemlig for både den flotte mannen jeg står opp med hver eneste dag, og de fantastiske barna mine. Jeg er takknemlig for at jeg igjen får lov til å ha muligheten til å bære frem enda et lite mirakel til denne verden. 

Det er så mange ting jeg er takknemlig for, og et blogginnlegg som jeg virker misfornøyd, forandrer ikke hva jeg er takknemlig for. Det forandrer ikke hvordan jeg møter dagene mine med et smil, eller hvordan jeg tenker på dere som følger meg og gjengen min hver eneste dag! Jeg ville egentlig bare si, tusen takk til DEG, som har gjort det mulig for meg, å være hjemme hver eneste dag sammen med de jeg bryr meg mest om i hele verden! Tusen takk for at jeg får muligheten til å være mamma på fulltid, fordi det er ingenting jeg heller kunne ønsket meg enn den dyrebare tiden jeg får sammen med barna mine! 

NÅ KAN JEG ENDELIG LEGGE DET BAK MEG!

I kveld er det den siste episoden for sesongen med Bloggerne sammen med meg og gjengen! Jeg gleder meg til kveldens episode, og en rolig avslutning på sesongen. Jeg er glad for at det nå er over, og at jeg kan puste lettet ut og legge hele dramaet i høst bak meg sammen med dere. I kveldens episode som starter kl. 21.30 på TV2 Livsstil, får dere et koselig gjensyn fra oss sammen med barna hjemme i Stavanger. Jeg syns det er fantastisk å få muligheten til å delta i en serie som denne, og være hundre prosent meg selv. Jeg håper det kommer flere sesonger fremover! Noen andre som krysser fingrene for enda en sesong? 


ER DET GREIT Å VEIE GRAVIDE PÅ KONTROLLENE?

I  dag var det tid for jordmorbesøk. Jeg har samme jordmor nå, som jeg har hatt med mine tidligere svangerskap, og er så glad for det! Det føles godt å gå til hun som har kjent meg og historien min så lenge. Samtidig så kjenner hun til redselen med fødselen, noe som gjør det mye lettere å snakke om temaet igjen med henne. Nå har jeg også med meg Jan på hver eneste kontroll, og syns det er fryktelig koselig at han blir med på alt som har med svangerskapet å gjøre!

Når det gjelder kontroller i svangerskapet, så er det alltid spørsmål om hva som er bør gjøres og ikke under kontrollene. Det samme spørsmålet går om og om igjen år etter år. «Er det greit å veie gravide på kontrollene?» Selv har jeg egentlig ikke tenkt noe særlig over det å gå på vekta på en kontroll før jeg begynner å lese om andres mening om dette. Jeg har tenkt hele tiden at jordmødre og leger tar en kontroll på alt, fordi det er jobben deres å holde oss friske, og at vekt var en del av dette. 

Er man overvektig eller undervektig, eller til og med om man er helt normal, så er det viktig å følge med på vekten under graviditeten. Går man opp for mye, eller ned for mye, så må det tas tak i. Jeg har aldri opplevd å gå opp noe særlig i vekt, og det er nok nettopp derfor dette er et lett tema for meg å snakke om, men jeg vet andre gravide som syns det er et sårbart tema. 

For min del så har det å gå på svangerskapskontroller gjennom svangerskapet vært med på å gjøre svangerskapene mine lettere og kjekkere. Jeg har hatt en kjempefin opplevelse med hele oppfølgingen, og tenker at dette er veldig viktig. Om det å stå på vekten, ødelegger gleden for en svangerskapskontroll, så syns jeg jordmødrene skal ta hensyn til dette, og heller veie litt sjeldnere, om det absolutt er nødvendig og  veies. 

Jeg husker en kontroll i svangerskapet med William der jeg rett og slett var for svimmel til å stå på vekta, og da sa jordmora med en gang at vi heller skulle ta veiingen på neste kontroll. Med andre ord, så er det ikke så viktig å ta vekten om alt ser helt fint ut. Da bør gravide som sterkt ønsker å ikke veies på hver kontroll slippe unna. Jeg er så glad for å ha jordmoren jeg har, og heldigvis så har svangerskapene mine vært uten noen plager på vekten, men likevel så har jeg forståelse for de som syns det stikker litt i magen å gå på vekten på hver kontroll. 

KJØNNET PÅ DEN LILLE I MAGEN!

Jeg ser det hagler inn med tanker om hvilket kjønn den lille i magen kan være. Jeg får stadig spørsmål både fra venner og familie, men også selvsagt presse og lesere. Jeg syns det er kjempekoselig at dere spør og ønsker å vite kjønnet. Jeg ser også at det er et flertall som gjetter på jente, hvorfor det? Det er en 50-50 prosent sjanse for at det blir en jente eller en gutt. En ting som i alle fall er sikkert, er at det er 100% sikkerhet for at det blir en av de;) 

Nå har vi visst om kjønnet på den lille i magen i noen dager, og har fremdeles ikke sagt det til noen andre enn de som bor under samme tak her hjemme. Det føles veldig godt å ha det for oss selv, men jeg kjenner det skal bli godt å fortelle venner og familie om det snart også. Likevel så spør jeg meg selv hver eneste dag etter at vi fant ut kjønnet: Har det egentlig noe å si om vi får vite det nå så tidlig i svangerskapet, eller om vi hadde ventet til en senere ulltralyd noen uker før fødselen? 

Selv så vet jeg at jeg hadde ønsket å vite kjønnet på den lille før fødselen uansett. Men måtte jeg vite det så tidlig? Jeg tror svangerskapet hadde hatt mer spenning om jeg ventet noen måneder med å få vite det. Jeg føler tiden går plutselig sent og de bare fløy forbi de tre første månedene, hvorfor er det blitt sånn? Er det ikke de første månedene i svangersapet som egentlig går sakte? Det har i alle fall vært sånn før, men denne gangen har det snudd helt etter jeg annonserte graviditeten. 

Jeg ønsker ikke at dette svangerskapet skal gå noe fort egentlig. Jeg har ikke den samme trangen om å føde fortest mulig som jeg har hatt tidligere. Jeg har ingenting i mot at det fremdeles er en stund til at babyen kommer. Jeg vet jo kjønnet, samtidig som jeg vet at babyen har det veldig bra i mamma sin mage. Jeg føler for første gang ingen hastverk, samtidig som jeg overhodet ikke er glad i smertene jeg går rundt med hver eneste dag i graviditeten heller. 

Jeg fortale om alle plagene mine tidlig dette svangerskapet, men sannheten er at de er her fremdeles. Jeg har vondt i både magen og bekkenet hver eneste dag, og det går selvsagt ut over humøret mitt. Jeg føler for første gang at kroppen min ikke er glad i å gå gravid, for fysisk så har mine to tidligere svangerskap egentlig vært helt perfekte for  kroppen, mens denne gangen er det ikke i nærheten av å være godt og koselig. 

Forhåpentligvis får jeg opp humøret litt, når vi begynner å kjøpe inn søte babyklær og babymagen min kommer skikkelig frem. Jeg trenger å bli litt babysyk kjenner jeg, for nå er det ikke noe gøy å gå gravid. Enten det er en liten jente eller gutt dere snart skal få møte, så er jeg veldig glad det er en stund til h*n ser dagslyset. For akkurat nå tror jeg ikke jeg er helt klar til å gå gjennom enda en fødsel, når jeg føler meg så utslitt allerede? 

SANNHETEN OM BRUDDET MED EKSEN

Jeg visste jeg hadde valgt feil, før jeg valgte ham; men verden stod å så på. Så sier jeg i kveldens episode om bruddet mellom meg og Mathijs i norvember i fjor. Jeg tok dere lesere med på en rar reise i høst, og syns egentlig at det hele er veldig rart å se tilbake på. Jeg er tross alt ikke noe annet enn et menneske jeg heller, jeg går på smeller og gjør feil. Av og til gjør jeg også de samme feilene gjentatte ganger før jeg faktisk lærer. 

Jeg var forelsket i fantasien av å være en familie. En ekte familie, med dna. Jeg visste at jeg og Mathijs hadde hatt det fint sammen når vi en gang var kjærester, men i høst gikk det opp for meg mer enn noen gang hvorfor vi ikke har vært kjærester de to snart tre siste årene. Jeg vet det er mange som mener jeg er en tulling som går offentlig og kritiserer min sønn sin biologiske far så offentlig, men det er av og til det eneste jeg kan gjøre for å forsvare meg selv, dessverre. 

Jeg har aldri vært fan av å kritisere andre, for å komme høyere opp på «liker» listen selv, men hva kan jeg gjøre? Jeg blir disset og hengt ut på nettet for å  skifte partner hver uke, når sannheten er at jeg ikke er blitt behandlet riktig. Vi vet alle grunner til at et forhold kan ta slutt, men det finnes så mange grunner når det kommer til det forholdet. Men når man bryter et forhold til et barn, så finnes det ingen grunner til å forsvare det..

Jeg kan ikke si så mye mer enn at han gjorde det ikke bare slutt med meg den dagen, men gav meg også klar beskjed om at han overhodet ikke var klar til å bli pappa. Selv om han bare så sønnen sin to ganger i året fordi han bor i et annet land, så kan jeg ikke sitte å forklare situasjonen noe positivt lengre. Ingen skal bli påtvunget papparollen, men ingen skal få lov til å ta papparollen uten å ønske den heller. Jan er den eneste pappaen William har, og William er kjempe heldig som har han. 

Sannheten var at pappaen til William ønsket meg, uten den pakken jeg kommer med. Barna er en del av meg, og det burde han vite etter å ha vært sammen med meg fra Michelle var baby, til  faktisk å ha et barn med meg selv. Jeg forstår ikke hva som skjedde i høst med han, og jeg ønsker derfor ikke å forsvare ham eller ta på meg skylden i media, når jeg er helt frustert over hvordan situasjonen egentlig er.

Hat meg for å dele dette offentlig, men forhåpentligvis så kan dere prøve å forstå at det ligger tusen ting bak dette som er verre, og at jeg bare deler litt. For meg er dette helt naturlig, og noe dessverre William får med seg når han blir eldre uansett om jeg hadde vært offentlig eller ikke. Barn er ikke dumme, og forstår så forferdelig mye mer enn vi tror. Jeg har tross alt vokst opp i dette selv, og skulle ønske at mine to kunne sluppet det. 

DET BURDE IKKE VÆRE FLAUT Å GRUE SEG TIL FØDSELEN!

Heldigvis kan jeg si at ingen fødsler er like. Jeg sitter og  gruer meg skikkelig til fødselen, og det har jeg gjort fra den dagen testen viste positiv. Ja, egentlig til og med før vi bestemte oss for å få en til, snakket jeg med Jan om redselen min for å føde igjen. Den ligger bak i hodet mitt hver eneste dag. Jeg er livredd for å føde. Jeg var redd allerede i 2011, når jeg skulle ha Michelle, og det endte til slutt opp med et planlagt keisersnitt etter flere samtaler på sykehuset. 

Når jeg ble gravid med William satte jeg meg et mål om at denne gutten skulle jeg føde. Jeg ville oppleve det. Jeg ville få mestringsfølelsen alle snakket om. Jeg ville si at jeg klarte det, og jeg ville skryte av meg selv. Jeg orket ikke høre mer fra «venner» at «Ja, men du har jo aldri født, du fikk henne bare i armene dine uten noe smerter». Jeg ville kunne svare de at «Jo, jeg har gått gjennom både en fødsel og et keisersnitt, og kan love at det finnes smerter med begge to». 

Et keisersnitt er aldri smertefritt det heller. Det finnes også flere forskjellige fødsler, på samme måte som det er stor forskjell på keisersnitt også. Jeg kommer alltid til å forsvare et keisersnitt om det bli satt opp mot en fødsel. Jeg tror dette i bund og grunn ligger igjen fra hvor mange ganger jeg har fått høre dumme ting om keisersnitt. For alle vet at det er vondt å føde, uansett om man har opplevd det eller ikke. Det samme gjelder ikke keisersnitt. 

Mest fordi det er færre som har tatt keisersnitt, og fordi som regel alle har en god opplevelse med det, og ønsker ikke å «sutre» over at joda det gjør vondt det også. Jeg hadde vondt i magen under keisersnitt-arret i to år etter Michelle var kommet til verden. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet ikke om dette egentlig burde vært sjekket opp mer, men det var min erfaring med keisersnittet. Men andre ord et inngrep jeg aldri ønsker å gjøre frivillig igjen. 

Fødselen med William var også en opplevelse som jeg ikke sitter med mange gode minner fra. Jeg fikk holde sønnen min med en gang, og jeg fikk mestringsfølelsen alle snakker om, men jeg fikk også fødselsangsten tilbake. Nå på kontroller så har jordmødre og leger beskrevet min forrige fødsel som «en tøff fødsel». Det finnes noen fine og noen vanskeligere fødsler. Alle kommer med mye smerte, men likevel er noen verre enn andre. 

Når en jordmor og lege kaller fødselen min for en tøff en, så skal jeg påstå og tro at det ikke bare var dramatisk for meg, men en tøffere fødsel enn de «vanlige» man  pleier å oppleve. Jeg prøver å si til meg selv at så lenge fødselen blir litt bedre enn med William, så skal jeg ikke klage, eller være redd. Men det er ingen garanti for at den blir bedre eller lettere. Det er ingen garanti for noen ting, og det er nettopp det som er så skummelt med fødsler. 

Jeg er veldig glad for at det er lenge igjen til fødselen. Jeg skal bruke de neste månedene på å snakke med de som bør snakkes med, for at fødselen ikke skal være det marerittet jeg selv går rundt og  tenker at det vil være nå. Dette er også hovedgrunnen til at jeg ikke har noe hastverk med å få fart på svangerskapet. For er det noe man gruer seg til, så ser man i alle fall ikke frem mot det. Det er flaut å være redd for å føde. Tusenvis gjør det hver eneste dag.. Men det burde ikke være flaut eller teit å fortelle noen om man er redd for fødselen! 

BABYMAGEN UKE FOR UKE

Jeg begynner plutselig å se tegn til den lille babymagen min! Jeg hadde  aldri trodd at jeg ville være så liten med tredje svangerskapet, når jeg ble så fort stor i svangerskapet med William. Jeg skal gladelig dele bilder uke for uke gjennom dette svangerskapet også, når magen kommer litt mer frem. Men i mellomtiden har jeg lyst å vise dere bilder fra tidlig i svangerskapet med William, helt frem til fødselen. Magen min ble veldig fort stor, allerede før uke 10 hadde jeg babymage. Mens nå er jeg 4 måneder på vei, og har såvidt sett noe til magen ennå. Jeg vet at flere har spurt om termindato, noe som jeg faktisk aldri har gått ut med. Jeg ønsker å holde det hemmelig, noe jeg lærte etter mitt forrige offentlig svangerskap, hvorfor kan jeg fortelle mer om i et eget innlegg, for det er mye jeg har på hjertet når det kommer til dette. Det er nettopp derfor jeg ikke har sagt akkurat hvor langt jeg er på vei, og bare skriver ca. Se hvor mye større jeg var med William! Bildet over var jeg knapt 9 uker på vei. 









SLUTT Å LA DINE PROBLEMER GÅ UT OVER MINE BARN!

Er dette en fase alle mødre må gjennom, eller er dette noe spesielt mot foreldre som fronter barna sine mer enn andre? Jeg husker at jeg skrev et langt innlegg om nettopp dette helt i starten av min bloggkarriere, når Michelle var bare noen måneder gammel. Den gang var det hun som ble kalt for stygg og mindre pen. Nå er det William sin tur å få gjennomgå. Hvorfor skal jeg tillate dette, og hvem i alle dager føler seg så truet at de må kritisere utseende til barn som ikke en gang kan snakke? 

Jeg blir helt oppgitt. Det verste en mamma kan få høre er at barna er stygge. Rett og slett forferdelig er det. Det stikker langt inne i hjerterota, fordi vi som mødre og fedre er de eneste i verden som kan forsvare dem. Nei, barn er ikke stygge. Ingen er stygge i foreldrenes øyne. Alle har hver sin sjarm uansett hvordan de ser ut, og foreldre elsker barna sine akkurat som de er. 

Dette gjelder også meg. Ja, jeg føler meg som en totalt idiot som legger ut bilder av barna mine, når noen tør å skrive hatkommentarer om dem. Beklager at jeg er så godtroende og tenker at ingen i verden synker så lavt. Jeg beklager at det finnes fæle mennesker, og jeg beklager at de føler det vil hjelpe de på noen måte med de problemene de selv har med seg selv. Det jeg derimot nekter å beklage for, er stoltheten jeg har over mine barn, og at jeg ønsker å vise dem stolt frem til alle. 

Jeg har nå to, snart tre barn. De to jeg allerede har er veldig forskjellige, men selvsagt like vakre i mine øyne. Jeg er mammaen til begge to, og jeg blir like lei meg hver eneste gang jeg får en kommentar på at Michelle er så mye penere enn William. Det finnes ingen konkurranse mellom barna mine. Jeg elsker dem like høyt, og får vondt hver gang jeg må lese at den ene er penere enn den andre. 

Det burde ikke være nødvendig å skrive hvor tragisk det er å hate små babyer på nettet, men det skjer dessverre for ofte. Nå setter jeg foten ned. Jeg skal ikke slutte å dele bilder av barna mine fordi en gutt eller jente sliter med sine problemer og skriver på nettet. Jeg har valgt å  være offentlig, og det er synd at folk tar seg friheten til å trø på mine barn, men det er sånn det er blitt. Jeg er så glad for at barna mine fremdeles er så små, og jeg har heldigvis nok av tid på å forklare dem hvordan denne verden har blitt, og at det ikke har noenting med de å gjøre. 

JEG HAR VÆRT ALENE I FEM ÅR

Jeg får ofte tilbakemeldinger på det jeg skriver, og jeg vet at mange av leserne mine er mødre selv, både unge og eldre, alene og med partnere. Jeg har veldig mange forskjellige mødre, og selvsagt andre mennesker å forholde meg til. Likevel så tror jeg at de leserne som gir meg tilbakemeldinger og deler egne historier med meg er de jeg tenker mest på når jeg skriver og deler om livet mitt og mine erfaringer. 

Jeg husker før Jan kom inn i bildet, hvor mange alenemødre som henviste seg til meg på mail og meldinger. Fortalte meg hvordan jeg hadde hjulpet dem  til å takle det samme som meg. Hvor takknemlige de var for alt jeg delte, både oppturer og nedturer. Jeg hadde fokus på hvor viktig det var å sette pris på jobben til alle som var alene. Enten de er alene om ett, to eller fem barn. Det er kjempetøft å være alene om ansvaret for et lite barn. 

Nå som vi er blitt to om alt her hjemme, så føles det ikke like naturlig å fortelle hvordan ting var før. Samtidig som det er veldig viktig for meg at dere ikke glemmer at jeg også har vært alene i fem år. Jeg har hatt to barn alene i snart to år, og Michelle fra den dagen hun ble født. Det er viktig for meg at dere som fulgte meg den gangen jeg var alene, ser positivt på det at jeg nå har funnet meg verdens beste, fordi jeg vil like å tro at da er det mulig for alle enslige der ute å finne den rette likevel! 

Livet er som regel aldri en dans på roser, og av og til må man gjennom flere tornebusker enn hva man selv tror en tåler. Jeg har hatt mine kamper gjennom mitt unge liv, med å prøve å få en hverdag der jeg kan vårkne og legge meg hver eneste kveld like lykkelig, og ikke alt for sliten. Og den hverdagen har jeg fått nå! Den kom uventet og brått, men den kom, og det var lenge før jeg trodde det ville skje. 

Jeg føler for første gang i mitt snart 20 år lange liv at ting går min vei. Jeg har to fantastiske barn, som er friske og fornøyde. Jeg har en kjæreste og samboer som jeg kan dele alt med, og le sammen med hver eneste dag. Jeg er gravid igjen, og gleder meg over graviditeten og ikke minst det lille barnet som snart er en del av hverdagen vår. Jeg har et hus på plassen jeg alltid ville barna mine skulle vokse opp, samtidig som jeg har en jobb jeg trives med! 

Jeg kunne ikke bedt om noe annet. Men det betyr ikke at veien bak meg ikke har vært tøff. Livet går opp og ned for alle, og jeg kan vel ærlig innrømme at jeg har hatt flere  nedturer enn gjennomsnittet på veien. Det som er så positivt, er jo å se tilbake nå, og gå å gi Jan en god klem mens jeg ser ungene sove søtt i sengene sine. Jeg føler jeg har vunnet, og livet mitt er såvidt startet! 

Jeg skulle ønske at jeg kunne gå tilbake til hver eneste nedtur jeg har hatt, og vise et bilde av det livet jeg lever i dag. Fortelle meg selv at hvis jeg bare holder ut litt lengre, så skal du se hvor fint du får det! Heldigvis så har jeg klart å holde ut, men jeg vet selv hvor nær jeg har vært å gi opp. Jeg har vært så langt nede at jeg aldri trodde det var mulig å komme meg så langt opp som jeg har kommet meg nå. Jeg er så fornøyd, og så glad med det livet jeg nå lever. 

Jeg vil så gjerne være det forbilde jeg var før for de som var alene. Jeg vil så gjerne vise dere at denne dagen kommer for dere også, det er jeg sikker på. Den kvelden du kan sette deg i sofaen sammen med «den rette» og tenke at nå, ja nå er du lykkelig! 

DERFOR ER DET IKKE NYE BILDER PÅ BLOGGEN LENGRE!

Har du lagt merke til at jeg de siste månedene har brukt gamle bilder i alle blogginnleggene mine? Og at jeg bare har tatt mobilbilder, om det har vært bilder fra nyere tid? Grunnen til dette er at jeg rett og slett har følt meg som en søppelsekk de siste månedene, og levd i flytteesker. Kamera har bare ikke vært en del av hverdagen vår overhodet, men nå er det tilbake igjen! Vi har endelig kommet oss i hus, og kameraet ligger endelig tilgjengelig som før! 





IKKE BARE EN LITEN, MEN TO NYE SMÅ!

Ja, tenk det! Vi skal ikke bare få en liten, som om ikke det var nok, men vi skal faktisk få to nye små! Dere har jo fått med dere at vi har et nytt familiemedlem hjemme hos min mamma. Hun fikk seg hund for under en uke siden, og Michelle ble fort veldig glad i den lille tassen, men som om ikke en hund var nok, så har min mamma altså fått seg to like valper! En liten gutt, og en liten jente! Michelle er jo så glad for de to nye familiemedlemmene vår, men jeg kjenner at jeg er glad de ikke bor i vårt hus. Jeg er kjempeglad i hunder, og er blitt helt forelsket i de to små, men jeg føler at vi har det mer enn nok travelt med to barn og et til som vi nå snart får! Vi får heller låne mamma sine litt ofte, i stedet for å skaffe oss egne! 





KONTORET: MAMMA PÅ FULLTID, OG BLOGGER PÅ HELTID!

Fra og med i går, er det her vi nå sitter og  jobber både Jan og meg. Det føles utrolig deilig å ha et kontor som vi begge to kan benytte oss av når vi trenger ro til å jobbe i fred eller sammen. Det blir veldig mye mindre synlig for barna at vi sitter på pc'en, når vi går bort annen hver gang på dagtid for å kunne jobbe. Vi jobber begge to hjemmefra samtidig som barna er hjemme med oss 24 timer i døgnet, så et kontor til oss er noe av det lureste rommet vi har i huset. Jeg trives veldig godt med å jobbe på kontoret om kveldene, og løpe inn for å poste innleggene på dagtid. Da føler jeg en mindre avstand til barna, og jeg elsker å ha dem hjemme samtidig som jeg jobber 100%. Likevel så har det hele tiden vært et fokus at barna skal være mest mulig skjermet fra følelsen av at «mamma må jobbe» samtidig som jeg føler at jeg får nok tid til jobben min! 



VIDEO: JAN SIN REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN!

Endelig har jeg gleden av å dele det fantastiske øyeblikket der jeg forteller Jan om graviditeten med dere! Jeg vet at videoen er etterspurt i flere uker nå, og endelig kan jeg vise den frem. Planen var egentlig at vi skulle finne ut av graviditeten sammen, men etter den negative testen ville jeg ikke skuffe han med enda en negativ test, bare fordi jeg var nysgjerrig. Jeg valgte derfor å ta testen mens Jan var på butikken en kveld. Han hadde overhodet ingen anelse om at jeg hadde planer om å ta en test mens han var borte.

Heldigvis kunne jeg overraske han med en positiv test. Han forventet det så lite at han faktisk ble overrasket over det positive resultatet. En ekte reaksjon fikk jeg i alle fall, uansett hvor mye han hadde planlagt reaksjonene sine på forhånd. Når man planlegger en reaksjon, men glemmer å planlegge at man faktisk kan bli overasket, så går det som regel ikke helt etter planen;) Nyt videoen, og lørdagskvelden videre! 

JEG ER TROSS ALT BARE 19 ÅR

Nå har vi faktisk vært en hel dag i det nye huset. Barna er i seng, og alt har gått på skinner hele dagen, Jeg er evig takknemlig for å ha fått muligheten til å kjøpe meg hus i min alder. For uansett hvilket ansvar jeg sitter på som snart trebarnsmamma, så er jeg tross alt bare 19 år. Jeg er kjempestolt over meg selv i dag kjenner jeg, og jeg gleder meg til å legge meg i den nye sengen. Jeg håper at vi får en fredelig natt, med barn som sover gjennom. 

Michelle fikk ny tannkost nå som vi flyttet til nytt hus, og hun kunne nesten ikke vente med å pusse tennene. Hun satt med spisebordet i stuen og pusset tennene, og var kjempeklar for å legge seg. Hun har syns det har vært veldig stas i dag, og er veldig glad for at vi er flyttet inn. Det er jeg og. Nå blir det litt rydding og jobbing før leggetid, men jeg kjenner at det blir en tidlig kveld på oss i kveld! 

Jeg vet at mange spør etter reaksjonsvideoen fra Jan, så den skal jeg sette meg ned med nå. Hold dere oppdatert, så kommer den på bloggen i løpet av kvelden eller morgendagen! Det er ingen grunn til at jeg har ventet med videoen, annet enn at jeg har hatt travle dager med flytting, og lite tid til å redigere videoen, men nå kommer den! Ønsker alle sammen en kjempefin lørdag videre!

INNFLYTTNINGSDAG!

I dag flytter vi inn i det nye huset, og jeg kjenner at jeg er supergira! Denne dagen har jeg sett frem til i fire måneder. Jeg vet at det er andre som bruker år på å pusse opp et hus, så sånn sett har jeg vært utrolig heldig. Men for meg som har bodd i noen andre sitt hus med to barn og mann, så føles det forferdelig godt å flytte hjem til eget hus nå! Jeg føler meg veldig stolt i dag, som faktisk har klart noe nytt med hele huskjøpet og hele oppussingen. Det er blitt til mitt eget, i alle rom, og jeg skal vise frem en ferdig video innvendig av huset, når vi er kommet oss helt på plass! I dag har jeg det super travelt, så jeg vil bare avslutte innlegget med å si tusen takk for alle  lykkeønskninger  fra dere med innflyttningen! Ha en strålende 2.april! 

TENKTE EGENTLIG Å HOLDE DET HEMMELIG EN STUND!

Ja, det er første april, og jeg vil starte nok en gang med å avkrefte at jeg skal spøke med noe som helst på bloggen min i dag. Jeg er så glad at denne dagen nå snart er over. Jeg ble faktisk oppringt av presse i dag som lurte på om tipsene de hadde fått inn om meg og Jan sitt friefri var sant, noe jeg selvfølgelig avkreftet. Vi har stått på i huset i hele dag også, og jeg tenkte egentlig å holde innflyttingen hemmelig til vi var kommet oss i hus, og sovet der første natta...

Men jeg er så utrolig gira og stolt at jeg ikke klarer å holde det for meg selv. Dette er siste natten i mamma sitt hus, for i morgen er den store flyttedagen! Tenk det. Fra og med i morgen starter vi et helt nytt eventyr. Jeg er så lei av spørsmålet "har dere kommet dere i hus?" fra venner, at jeg blir helt sprø. Jeg har lenge tenkt at når oppussingsprosjektet var over, så skulle jeg skrive et innlegg om hvor mye jeg satte pris på hjelpen både med barna, og arbeid i huset. 

Det jeg ikke visste når jeg startet dette, var hvor lite hjelp jeg ville få. Når jeg til og med må spørre om en av mine beste venninner kan være så snille å komme for å sitte barnevakt etter barna er i seng et par timer, sånn at vi kan jobbe i huset uten dem en kveld, så syns jeg det er ydmykende i seg selv. Når jeg da får til svar "Nei, det gidder jeg ikke" så begynner jeg jo å lure på hvilke venner jeg driver og samler på...

Jeg har heldigvis fått fantastisk hjelp fra min mamma, stefaren min og foreldrene til Jan som nok en gang har stått på hodet for meg og barna. Både i huset og med å passe barna. Evig takknemlig for at jeg har de. Men venner har jeg sett lite til de siste fire månedene. Mye fordi jeg ikke har hatt tid, og fordi ingen har tilbudt seg å hjelpe i huset. Jeg skal ikke si alle, for det finnes mange på sørlandet som har tilbudt seg å komme inn til Stavanger for å hjelpe oss, men de her, de som bare er 10 minutter unna. De bryr seg lite om å hjelpe. 

GRUNNEN TIL AT JEG HATER APRILSNARR

Er du gravid? Venter du tvillinger? Skal dere skilles eller gå fra hverandre? Er du forlovet? Er du kjempesyk? Fantastiske nyhet, eller en forferdelig nyhet, hva er morsomt med å tulle med dette? Vil du at de som er rundt deg skal bli lei seg, for alt dette kan være med på å gjøre noen venner eller familien din helt fortvilet, uansett om det er positivt eller negativt, fordi det bare var tull.

Om du sier du skal skilles eller er dødssyk, så blir de jo forferdelig lei seg med en gang. Og om du deler en fantastisk nyhet, så blir de rundt lei seg når du sier at det bare var tull. Jeg forstår ikke hva som er morsomt eller vitsen med å skremme de man er glad i, eller få de lei seg. Hvorfor skal man tulle med så alvorlige ting? 

Ja, noen småspøker i løpet av første april går alltid fint, men det er bare det at alt for mange drar det alt for langt. Hvert eneste år er hele facebook newsfeeden full av patetiske spøker. Nei, om de spøkene hadde vært sanne, så vet jo alle at man ikke poster det 1.april, uansett om man er 12 uker på vei denne dagen, eller om man ble fridd til kvelden før. 

Kall meg gjerne kjedelig, men jeg har bare så forferdelig stor medfølelse til alle de berørte som blir lurt og lei seg. Jeg skulle ønske at denne dagen ikke var en dag full av meningsløse spøker. Har du aldri blitt lurt så hardt at du enten hoppet av glede, og ikke fikk det du hoppet for likevel, eller lurt så hardt at du fikk vondt i magen? Det er ikke en følelse jeg unner noen. 

DET ER INGEN SOM KOMMER TIL Å TRO MEG!

Det er fredag, og helgen har egentlig stått på hele uken. Vi har ikke noen forskjellige dager her hjemme, nå som vi jobber i huset og har barna med oss på det. Det har vært en rar prosess hele oppussingen, men i går tok vi faktisk med oss barna i huset for å jobbe sammen med de. De var utrolig flinke, og til og med lille Will var med og  bar ting alene ut i containeren. Veldig imponert over begge to sin innsats i huset i går. Nå er det ikke mange dager igjen før alt er helt klart! 

I dag er det 1.april, og jeg er sikker på at hele verden er i ferd med å lage sinnsyke spøker og le mye. Jeg er dessverre ingen fan av denne dagen, og tviler på at noen i det hele tatt kommer til å ta noe jeg skriver seriøst. Jeg kommer ikke til å komme opp med en spøk på bloggen i dag, og skal derfor holde meg til innlegg som er helt normale ut denne dagen. Ingen crazy overskrifter, bare enkelt innhold som jeg kunne delt på en hvilken som helst annen dag. 

Jeg er virkelig ikke fan av denne dagen, og har faktisk laget et innlegget klar på nettopp dette. Jeg har allerede advart Jan om at han overhodet ikke får lov til å lage noen som helst spøker i dag, og det har han lovet meg. Usikker på om han klarer å holde det, men det får dagen vise seg. Uansett, jeg skal ikke tro på noe alvorlig noen forteller eller skriver på nettet i dag, skal du? Om du ble forlovet på ekte i natt, eller vil annonsere at du er gravid, vent med det til i morgen;) 

hits