hits

mars 2016

VI VET HVEM SOM SKJULER SEG I MAGEN!

I dag fikk vi hilse på den lille i magen. Alt så helt fint ut med den lille, og vi gikk ut der i fra med klar beskjed om hvilket kjønn babyen er. Jeg er så heldig, og har i dag fått kjenne litt på den stoltheten over de to som jeg allerede har. Nå kommer det en til liten baby, som skal være en del av oss. Det føles helt fantastisk, og veldig mye mer ekte, nå som vi vet hvem den lille er. Vi har bestemt oss for å holde kjønnet på babyen hemmelig enn så lenge. Det er noe med graviditeten som Jan og meg hadde lyst til å ha for oss selv noen dager, før vi deler det med familien som selvsagt må få gleden av å vite det før bloggen! Jeg kan innrømme såpass, at det er ingen sure miner her hjemme, og vi gleder oss mer enn noen gang til babyen blir en del av hverdagen vår! 

HILS PÅ VÅRT NYE FAMILIEMEDLEM!

Familien vår blir stadig større, og de siste årene er det jeg som har bidratt til det. Nå kan jeg vel si at jeg nok en gang holder på med å gjøre familien enda litt større med den lille i magen som er på vei. Om ikke det var nok, har vi den siste uken fått et nytt familiemedlem. Denne gangen på fire ben. En liten fantastisk hvit skapning er blitt en liten Rasmussen, han også! Denne familieforøkelsen er det mormor som har bidratt med, men Michelle er jo i hundre, for den nye lille valpen! 

HVOR BLIR DET AV BABYMAGEN MIN?

Jeg ser meg selv i speilet, og spør, hvor blir magen av? Jeg er nærmere 4 måneder på vei, og det finnes ikke en eneste endring på kroppen. Skal man ikke få magen tidligere enn de forrige graviditetene  man har gått gjennom? På denne tiden med William, var magen min allerede kjempetydelig babymage, mens nå finnes den ikke. 

Før jeg annonserte at jeg var gravid fikk jeg utrolig mange kommentarer på at jeg hadde lagt på meg, og spørsmål om jeg var gravid. Som dere sikkert forstår nå, så var det bare klærne jeg gikk i som gjorde at jeg så større ut enn jeg pleier, for her finnes det ennå ikke en babymage, og da kan det umulig ha vært en mage der for over en måned siden. 

Jeg ville så gjerne vise frem litt babymage, og vise dere første magebildene osv. Men sannheten er at jeg ikke har tatt et eneste bilde av magen min enda. Før nå, og det er ikke akkurat så veldig «babymage». Jeg har lyst til å vise dere måned for måned bilder gjennom graviditeten min med William, før jeg får sjansen til å dele flere bilder av magen min fra dette svangerskapet. Forhåpentligvis så er det ikke lenge til det vises litt på kroppen at vi har en liten på vei! 

JENTE ELLER GUTT I MAGEN?

Jeg kjenner meg så spent! I morgen formiddag skal vi på ultralyd, og får vite hvem som skjuler seg i magen min. Er det en liten gutt eller er det en liten jente? Vi har gjettet en million ganger, og har våre tanker om hva den lille kan være, men har vi rett? Jeg husker så godt at første gang jeg ble gravid, så veide håpet litt i overkant over på jente. Jeg ville ha en prinsesse jeg klarte å snakke med, og leke med. Jeg var ung og tenkte at jeg kan mye mer om jenter enn gutter. Utrolig nok så fikk jeg ønsket mitt, ikke bare første gang men andre gang også! 

Når jeg ble gravid med William så hadde jeg veldig lyst på en liten gutt, mest fordi jeg ikke hadde det. En av hver føltes veldig magisk og perfekt. Så fikk jeg nok en gang vite at håpet mitt lå trygt inni magen til mamma denne gangen også. Jeg syns det er litt fælt å si at jeg «håpet på gutt, og håpet på jente» men det er vel bare noe man kan innrømme om man faktisk får det man håpet mest. 

Nå kjenner jeg mer trygghet på at hva enn det blir så blir det fantastisk. Nå har jeg opplevd både en liten gutt og jente, og derfor føler jeg det blir lettere å sette seg inn i akkurat det kjønnet barnet måtte være. Jeg føler på mange måter en ny type spenning. En vinnerfølelse, som det bare ikke går ann å tape. Det er et lite mirakel inn i magen min nå, og jeg gleder meg til å møte han eller hun på ultralyd i morgen! 

Jeg føler personlig at jeg kommer nærmere den lille i magen, med en gang jeg vet kjønnet. Jeg føler det er litt lettere å tenke fremover, og forestille meg situasjoner som kan komme når jeg vet hvem det er. Jeg vet at det selvsagt knyttes sterke bånd og forventninger med de som ikke ønsker å vite kjønnet også, men for min del, så er det å finne ut av kjønnet en del av graviditetsgleden, for under en fødsel er det så mange magiske øyeblikk uansett! 

SKUFFET OVER EN NEGATIV GRAVIDITETSTEST

Ting har forandret seg mye de siste fem årene. Veldig mye. Heldigvis får jeg vel si, for livet forandres underveis for alle. For fem år siden var jeg 15 år. Jeg var ung, jeg var redd, og jeg var akkurat blitt mamma. Jeg var blitt mamma til verdens beste lille frøken. Min livsglede, mitt lille mirakel, mitt alt! Jeg kan bruke dager på å beskrive hvor fantastisk Michelle er, og hvor mye hun har forandret livet mitt til det bedre. 

Likevel var det et sjokk for meg å finne ut at jeg var gravid igjen som 17 åring. Hvordan klarte jeg å gå på samme tabbe to gang? Det burde jo egentlig være umulig. Jeg var redd for hvordan det ville ødelegge meg som mamma for Michelle, det å bli mamma til enda et barn. Hvordan kunne jeg liksom elske to barn? Hvordan kunne jeg være 100% tilstede for to barn, og gi dem all oppmerksomheten de fortjente? Jeg var redd, og var ikke overbevist om at det var lurt å fullføre graviditeten i 2014.

Likevel valget jeg å endre mitt syn på graviditeten. Finne gleden, og tenke positivt. Michelle var mye av grunnen til at jeg valgte å beholde den lille babyen i magen, på grunn at den gleden og kjærligheten hun har gitt meg i alle disse årene. Jeg hadde rett nok en gang, og fødte en nydelig liten prins sent på året i 2014. Jeg ble forelsket på nytt, og har delt kjærligheten og livsgleden med barna mine hver eneste dag etter at jeg ble tobarnsmamma! 

Nå har jeg kommet til et nytt kapittel i livet mitt. Jeg ønsker flere barn. Jeg gleder meg til å bli flere i familien. Jeg vet hvor mye kjærlighet barna deler med hverandre, og for første gang i mitt liv så har jeg en mann med min side, og en pappa til mine barn. Vi står sammen om dette. Vi ønsker å få enda en liten til å være med på reisen gjennom livet sammen med oss. Vi ønsker å bli en familie på fem. 

Det er ingen større kjærlighet i denne verden enn den du finner hos ditt barn. Det kan jeg med trygghet si, som selv er mamma. Om man ikke er forelder selv, så vet man likevel hvor mye man er knyttet til sine egne foreldre, eller også søsken for den slags skyld. Det er en uendelig kjærlighet der, som det er umulig å komme mellom. 

Vi har blitt så trygge på at vi ønsker flere barn at vi har begynt å prøve. Jeg har aldri i mitt liv prøvd å bli gravid med vilje. Jeg har alltid vært litt for heldig, og blitt det fort. Det er nok noe bak det, at man får barn lettere om man ikke prøver, men om man prøver, så tar det litt mer enn et forsøk før det faktisk blir en graviditet. 

Jeg var veldig sikker på at jeg ville bli kjempeglad om jeg fikk en positiv test. Det var ikke en bekymring jeg hadde. Men det som overrasket meg, var hvor skuffet jeg ble da testen viste negativ. Det var ikke så lett å få en positiv test, som mine to tidligere svangerskap. Har jeg plutselig litt for lyst på et barn til? Kan det være mulig å ha så uflaks? 

Jeg har alltid tenkt på hvordan ting ville vært nå om mine positive tester med Michelle og William var negative. Hvordan ville livet mitt sett ut i dag? Hvem ville jeg ha vært? Jeg er så takknemlig for mine to fantastiske små, som stadig vokser seg større. Takk gud, for de to positive testene som skremte livet av meg for noen år tilbake! Nå venter vi i spenning på en positiv test snart, og jeg håper at det ikke blir så lenge til! 

- januar 2016

NÅR BLE DET ULOVLIG Å KJEFTE?

Kjenner jeg blir litt satt ut, når jeg leser enkelte svar på innlegget mitt om å kjefte på andres barn. Jeg blir overrasket over hvor mange som sier at man aldri skal kjefte på et barn, for mitt spørsmål da er jo; Hvordan kan man sette grenser og gi barna en god oppdragelse uten å kjefte? Å irrettesette andres barn, er jo bare et annet ord for å kjefte, med samme betydning. Jeg kjefter på mine egne barn hver eneste dag, men jeg begynner jo å lure på hva i alle dager dere kaller "å kjefte"? 

Det sier seg selv at man skal snakke til barn med måte, og tilrettelegge snakkemetode, ord og forventninger til barnets alder og ferdigher. Jeg kaller alle uenige tilbakemeldinger for kjefting, om det så er å si "Nei, det kan du ikke gjøre" eller "Nå må du tenke deg om i skammekroken". Man må jo kjefte på barn for å få dem til å fungere i samfunnet. Nei man trenger ikke heve stemmen, eller bruke ord man ellers ikke vil bruke, men man skal kunne gi beskjed enten det er mine eller dine barn. 

Ingen kan komme her å fortelle meg at de som små aldri har blitt kjeftet på av sine foreldre. Jeg tror folk har misforstått ordet "kjefte", fordi det ikke høres pedagogisk riktig ut. Men av og til må man stoppe opp litt å tenke på hva som er logisk riktig i en situasjon, og ikke bare det perfekte pedagogiske livet. Om jeg så hadde sagt "snakket til", hadde det vært bedre? Jeg ville likevel utrykket meg til mine og dine barn på samme måte som jeg ville gjort når jeg selv kaller det kjefting. 

Jeg er overhodet ikke noe pedagogisk tilrettelagt mamma, og det tør jeg å si høyt. Jeg har sikkert noen leker som ikke har fått terningskast seks av eksperter, og barna mine spiser ikke fisk til hvert eneste måltid. Jeg kan likevel se sunn fornuft i valg jeg tar, og måten jeg behandler mine og andres barn. Det sier seg selv at man skal snakke til barn på en riktig måte, hvorfor skal ikke det være en selvfølge når det er jeg som utaler meg? 

VIDEO: FØRST BLE TESTEN NEGATIV...

Jeg har vært tydelig på at denne graviditeten var planlagt, og hvor glad jeg ble når testen viste positivt. Men sannheten er at jeg ble litt for ivrig, og tok en test, litt for tidlig, og fikk derfor feil svar på testen. Skuffelsen over en negativ test overrasket meg mer enn jeg ville trodd. Og har filmet dette også. Jeg var så sikker på at den umulig kunne være noe annet enn positiv, vi hadde jo planlagt dette klokkeklart! Hvordan kunne vi få en negativ test? Jeg skrev et blogginnlegg den kvelden som jeg ønsker å dele med dere en annen dag, men nå vil jeg først dele videoen fra kvelden, før testingen! Dere merker hvor positiv og gira Jan er på å teste, han også. Dere skal få se reaksjonsvideoen på Jan som får vite om den positive testen også, men jeg har veldig lyst til å vise frem denne først! 

SISTE SJANSE - VINN TRENINGSTØY FOR 10.000 KRONER!

Reklame

Vinneren får et år med valgfrie produkter fra  blandt annet Nike, Kari Traa og New Balance til en verdi av 10.000 kroner - ALLE som deltar mottar en premie på epost. Det nærmer seg trekning av konkurransen, og alle som deltar mottar sin premie allerede 3.April! 

Du melder deg enkelt på under, tast inn epostadressen din i feltet, og trykk "meld meg på"
 



I tillegg får du akkurat nå min favoritt 3-1 jakke fra Kari Traa til kanonpris! Klikk på bildet under og spar 1000,- på jakken i dag! 

 

DERFOR GÅR IKKE BARNA MINE I BARNEHAGE!

Fra vi kom hjem fra Kypros i midten av desember i fjor, så har jeg hatt begge barna hjemme på fulltid. Michelle har ikke gått i barnehagen på fire måneder, mens William som nå er blitt snart 16 måneder har aldri gått i barnehage. Jeg håper virkelig at barna ville få en mulighet til å komme seg inn i barnehagen så fort som mulig, men det viste seg at de hadde fullt opp permisjonsplassen til Michelle ut året. Som vil si at Michelle ikke har barnehageplass før til høsten. 

William er født så sent på året at det er vanskelig å få han inn i barnehagen innen det første året. Selv om det ble søkt om barnehageplass til ham fra august 15, så fikk han aldri barnehageplass. Det var også mye av grunnen til at jeg valgte å flytte ned til Kypros dette året. Men nå har han endelig fått barnehageplass fra høsten av han også! 

Jeg kunne helt sikkert fått barna inn i barnehage tidligere, men da måtte jeg har fått de inn i en annen barnehage enn den jeg ønsker de skal gå i. Det ville jeg ikke. Da var det bedre å holde de hjemme dette halvåret, frem til de får plass i barnehagen Michelle har gått i fra hun var en liten baby. Der kjenner vi alle både barna og ansatte, og jeg vil ikke at det siste året i barnehagen for Michelle skal være «skummelt» med nye mennesker. 

Hun trives så godt i den gamle barnehagen, og spør etter den hver eneste dag. Hun leker med barna der på fritiden, og skal begynne på skole sammen med så og si alle på avdelingen sin. Det ville blitt helt feil å sende henne i en annen barnehage nå. Når det gjelder William, så ønsker jeg sårt at han også skal begynne i den samme barnehagen som Michelle alltid har gått i. Det er en fantastisk barnehage som jeg trives med at barna mine går i. 

Barna begynner i barnehage fra og med august. Jeg gleder meg på deres vegne, samtidig som det skal bli godt å kunne være høygravid, å slappe litt av på dagtid før den lille i magen kommer til verden i høst. Jeg er veldig glad for at barna får begynne i det som er vår drømmebarnehage. Det føles godt å vite at de er så nær, om noe skulle skje! Barnehagen ligger bare 500 meter i luflinje fra det nye huset, det samme gjør skolen! 

JEG KJEFTER PÅ BARNET DITT, OM DU IKKE GJØR DET.

Har du noen gang vært offentlig en plass, og reagert på andre barn sin oppførsel? Lekeland, svømmehallen, på kino, i køen på butikken? Jeg ser barn overalt, hver eneste dag. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er mamma selv, eller om det faktisk bare er mange barn alle veier nå. Uansett, som mamma selv så kan jeg fint begynne å snakke med en liten på butikken, uten å tenke noe mer over det. Mens når jeg møter barn uten noen som helt oppdragelse innlært, så reagerer jeg plutselig veldig. 

Vi var på lekeland i dag, der det var helt kaos med barn og foreldre til alle kanter. Det er siste dagen i påsken, så kanskje  ikke så veldig gjennomtenkt av meg å dra ut der i dag, men vi gjorde nå det. Jeg blir helt sjokkert over hvordan noen barn oppfører seg, og foreldre som sitter og ser på uten å bry seg om hva som skjer. Foreldre som sitter med hodet ned i mobilen, avisen eller strikketøyet, mens barnet enten gråter fordi han har slått seg, eller andre barn som er stygge med barn de overhodet ikke kjenner. 

Det er aldri lov til å være stygge med noen, selv om man kjenner dem, men når store barn, kommer og  dytter vekk små barn og bare hiver seg foran dem som om de eier plassen, så reagerer jeg. Er det da greit at jeg som en person utenfra skal få lov til å kjefte på dette barnet og si at dette han holder på meg ikke er greit? Eller må det ha noe med meg og mine barn å gjøre, før jeg kan si noe? Jeg kjenner jeg blir så frustrert på en plass som det. Jeg kan ærlig innrømme at hvis jeg mener noe er feil, eller mine barn blir feil behandlet av andre barn, så har jeg full rett til å kjefte på barnet jeg overhodet ikke kjenner. 

Blir situasjonen for ille, så ville jeg til og med sagt at han/hun måtte følge meg til sine egne foreldre, sånn at jeg kan fortelle de at barnet deres slo en annen, og hva de syns om det. Jeg kan ærlig innrømme at jeg måtte gi tydelig beskjed til tre forskjellige barn i dag, hvordan de måtte oppføre seg. Det var mest med tanke på hvordan de måtte oppføre seg i forhold til meg og mine, men det var jo sagt på en måte som de skulle tenke seg om hele dagen på lekeland. 

Jeg mener at barnevernet hadde trengt å se hvordan enkelte foreldre oppfører seg i en situasjon der de er offentlig med andre. Jeg tenker jo om det er så tydelig offentlig,  at foreldrene overhodet ikke har lært barna folkeskikk og medmenneskelighet, hvordan er disse foreldrene, og barna hjemme i sitt eget hjem bak lukkede  dører. Håper virkelig at dette er en plass der barnevernet sitter på lur, og følger meg, for her burde de tatt tak i mye, i alle fall på en dag som i dag! Jeg kjenner meg i sjokk over dagen i dag, og hvilke barn og foreldre jeg har sett, og syns det er utrolig at det er mulig...

GLAD FOR AT DET ER OVER!

Jeg har aldri vært lettet over å ikke være på tv. Men denne uken kjenner jeg meg så lettet over å ikke være med på Bloggerne lengre. Jeg kommer tilbake på tv-skjermen om noen uker, men enn så lenge er jeg borte. Jeg kommer til å gi beskjed når jeg er tilbake igjen, men denne uken kan jeg puste lettet ut. 

Det føles helt feil at det som ble filmet i høst gikk på tv forrige uke. I alle fall måten media og avisene fronter episodene på, bare for å dra til seg klikk selv. De skriver det som om det er i nåtid, og at jeg nå har gått fra Jan, og valgt han andre på ny, noe som bare blir helt feil. I alle fall sånn situasjonen er nå, som jeg er gravid med Jan, og ikke det er lenge siden vi slapp nyheten. 

Denne uken puster jeg lettet ut, og tenker at jeg er så glad det er over. Jeg er så glad for at det ikke kommer en eneste episode igjen sammen med han andre noen gang på tv. Jeg syns også det er fantastisk å tenke på at det som kommer senere i sesongen nå, bare er kjekke ting, og ting jeg ønsker å dele. 

Det som er igjen på Bloggerne av meg er alt fra Kjendisgallaen i november og min uke i Oslo når det ble slutt mellom meg og han andre, Vixen blog awards i januar, og ikke minst filming her hjemme i Stavanger, der jeg blandt annet snakker ut og faktisk forteller rett ut hva som skjedde mellom meg og han andre, og hvorfor jeg er så bitter ovenfor ham. 

Jeg vet at ting som blir sagt og gjort på tv kommer ut, og det er vel også derfor jeg ønsker å gi en ærlig avslutning på sesongen, i og med at jeg tok dere med på de rareste ukene i mitt liv. Jeg gleder meg til resten kommer på tv, og er utrolig glad for at høsten er over!

10 SPØRSMÅL OG SVAR

Hvor mange soverom er det i det nye huset? Vi er fremdeles ikke kommet oss helt i hus ennå, men jeg gleder meg veldig. Per dags dato bruker vi to rom i huset til soverom, ett til oss, og ett til barna. Det er likevel fire soverom i huset, så det er mulig at vi endrer på soveroms løsningen etterhvert. 

Hvis du fikk tre ønsker, hva ville det være? Hvis jeg kunne fått tre ønsker som faktisk ble oppfylt, så er det nødt til å være at barna mine for alltid kan holde seg friske og glade, at barna mine blir skoleflinke og får seg den utdannelsen de ønsker, og det siste ønsket mitt måtte jo ha blitt evig ønskeoppfyllelse resten av livet;))

Har dere planer om å kjøpe hytte? Det har vi veldig lyst til å gjøre. Og vi kommer til å gjøre det i løpet av livet, men det blir nok ikke i løpet av dette året. Vi vet at vi har lyst til å få noe eget på sørlandet etterhvert, sånn at vi lett kan hive oss nedover til Jan sin hjemplass med tre barn. Samtidig som vi har veldig lyst på en hytte i snøen, så vi får se hva fremtiden bringer! 

Har dere tenkt noe på navn til den lille ennå? Ja, faktisk så har vi allerede navnet klart om det er en liten gutt som skjuler seg i magen. Om det er en liten jente, så har vi ikke helt kommet frem til et navn  ennå, men vi tenker på navn ofte! 

Når får dere vite kjønnet på den lille i magen? Det får vi mest sannsynlig svaret på når vi skal på ultralyd om bare noen dager! Det er veldig spennende, og vi gleder oss til å finne ut hvem som gjemmer seg i magen. 

Går Michelle på turn? Hun har ikke startet på turnen igjen etter at vi kom hjem fra Kypros. Forrige uke meldte jeg henne faktisk på igjen, fordi hun selv begynte å spørre. Så da var det på tide å få henne inn på både balletten igjen og turnen! Hun starter rett etter påsken. 

Vil du noen gang flytte til Kypros igjen med gjengen? Nei, det kommer jeg nok aldri til å ville gjøre igjen. Det er ikke et sted jeg ønsker å bo med familien min igjen, men jeg må tilbake likevel. Vi skal på ferie til Kypros nå i sommer, så jeg liker meg godt nede på Kypros, men bare på ferie. 

Liker du fremdeles å blogge, eller er det bare blitt til en jobb som må gjøres? Ja, etter at jeg kom tilbake på Mammatilmichelle-bloggen så har blogg-gleden kommet tilbake igjen, her trives jeg med å blogge. Her kommer innleggene automatisk, her kan jeg slappe av og fremdeles nå mine egne mål, det føles herlig! 

Hva gleder deg mest som mamma? Jeg gleder meg over mye, men hver eneste dag som mamma er noe å glede seg til. Det finnes ikke en eneste dag som er lik her hjemme. Jeg har selvsagt noen ting som jeg gleder meg til som mamma likevel. Jeg gleder meg til å se Michelle og William møte den lille babyen for første gang. Så gleder jeg meg veldig til julen i år, og ikke minst skolestart for Michelle neste år! 

Skal navnet på barnet starte på W eller M? Nei, jeg ønsker ikke at barna mine starter på samme forbokstav. Da føler jeg at de to eldste også burde hete noe på samme bokstav. Så det blir ikke et navn på verken M eller W, uansett kjønn. 

DET MÅ BANKES INN PÅ BARN

Bloggen min har gitt meg en fri tilgang til en annen verden. Det har gitt meg muligheten til å se en vei som en forelder jeg aldri kunne sett uten bloggen. Jeg har fått se hvor ille nettmobbing er blitt. Jeg har lært på den harde måten, hvordan jeg ikke skal oppdra mine egne barn. Haterne mine, har og vil gjøre meg mer oppmerksom på hvordan jeg vil lære mine barn nettvett. 

Jeg kommer til å være så streng med å la barna være på nettet når de blir eldre. Jeg kommer til å være det marerittet av en forelder når det kommer til bruk av pc. Barna mine vil ikke få lov til å sitte noen andre plasser enn i stuen, der vi kan se på skjermen til enhver tid, hva som foregår. 

Jeg kommer til å snakke mye om at man ikke får lov til å kommentere noe man ikke liker, eller er uenig i. Er det noen andre tanker man har enn positive, så holder vi oss borte. Jeg skal lære barna mine hvordan de aldri må skrive noe på nettet som de ikke hadde turt å si ansikt til ansikt. 

Michelle er fire år og vet allerede at «Har man ikke noe fint å si, så sier man det ikke» hun kan også «gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg» og vet at om hun plager William, må hun forvente å bli plaget tilbake, mens hvis hun ikke gjør noe, så er han som regel snill med henne også. 

Nettvett må bankes inn på barn allerede fra to års alderen. Det er ikke lov å slå hverandre i barnehagen, neivel, det betyr at det heller ikke er lov å være stygge med noen på nettet heller. Det er faktisk vår oppgave som foreldre å vise barna rett og galt i samfunnet. Internett er blitt en så stor del av samfunnet at barneoppdragelsen må omfatte nettvett også. 

Kall meg nasi, men det er så forferdelig viktig for meg at jeg, og alle andre foreldre tar tak i våre barn. Finner ut hvordan de tenker, og fortell hva som er rett. Er barna allerede gamle nok til å sitte på pcen, følg med på hva de gjør. Som foreldre har vi all rett til å se på hva barna våre gjør på nettet. 

Av egen erfaringer, så syns jeg personlig det er helt ok at vi som foreldre kan sjekke inboksen til våre barn, og se hva og hvordan de snakker med andre. De skal kunne ha et privatliv selvfølgelig, men man ser fort om det er noe man bør ta tak i eller om det bare er tenåringshemmeligheter, som man fort kan skumlese forbi. 

Mobbingen må ta slutt, og det starter faktisk med oss foreldre. Det er vi som må gripe inn, enten vi har barn på 2 år eller på 16 år. 

TRUER MED BARNEVERNET

Det finnes mange forskjellige typer barneoppdragelse i verden, men jeg vil like å tro at man blir sliten uansett hvordan man oppdrar barna våre. Man blir sliten, irritert og frustrert til tider, jeg tror ikke det finnes noen andre veier å gå i mammarollen.

Når jeg valgte å forlate Mammatilmichelle bloggen i slutten av desember, sa jeg at jeg hadde klart å oppnå det jeg ønsket med bloggen, nettopp bevise for hele landet at jeg er og har vært en god mamma for Michelle, siden den dagen hun kom til verden. Der tok jeg grundig feil. For jeg har aldri i mitt liv fått høre hvor dårlig mamma jeg er før nå. 

Jeg har ikke gjort mitt enda, fordi jeg ennå får kommentarer og tilbakemeldinger på at jeg ikke er en god mamma. Bare fordi jeg er ung, har en blogg og barn med forskjellige menn, så er jeg en dårlig mamma? 

Alderen min, jobben min og sist men ikke minst fedrene, har jo overhodet ingen påvirkning på meg som mamma. Jeg er den mammaen jeg alltid ville vært uansett alderen min eller hvor jeg jobber. At jeg har barn med flere forandrer heller ikke noe på mammarollen min, det går jo på far side om det har noen som helst å si. 

Jeg er drittlei av å bli rakket ned på som mamma. Jeg ville heller blitt sexuelt trakkasert enn å bli hatet på mammarollen min. Å vise kropp og pupper er iallefall ikke privat i forhold til hva mammarollen er. Hvordan du opptrer med dine barn og hvordan dine barn ser på deg som mamma er privat, men samtidig en sak hele landet skal legge sine tanker i. 

Jeg har aldri sagt at jeg er en helt perfekt mamma. Jeg gjør feil, og det vil jeg bestandig gjøre. Men ingen kan komme her å kalle meg noe annet enn en god mamma for det om. Barna mine er veloppdratte, og fornøyde barn med mat på bordet, tak over hodet og foreldre som elsker dem mer enn noe annet. 

Ja, jeg kan bli sliten jeg også, men jeg tør jo aldri skrive det høyt, nettopp fordi jeg får en lastebil med kritikk tilbake med en gang jeg gjør det. Skriver jeg at jeg er sliten en dag, så truer folk med å kontakte barnevernet, fordi de mener jeg bør bli fratatt ungene mine? 

Det finnes dessverre verre mødre enn meg. Jeg sier dessverre fordi jeg heldigvis vet selv at jeg ikke er så ille. Jeg syns synd på de barna som har foreldre som doper seg, og ikke gir barna mat og nok omsorg. De foreldrene som ikke viser kjærlighet, og der det finnes vold i hjemmet. De barna syns jeg synd på, ikke mine!

NÅR BLE DET NOEN GANG ET SPØRSMÅL OM DET VAR TIL BARNAS BESTE?

Jeg kjenner jeg blir så sur og provosert når det er snakk om far og mor som ikke bor sammen. Når det er snakk om å være egoistisk eller å la barna bestemme. Hvorfor i alle dager skulle tankene til mor og far og deres ønsker involveres i saken? 

Uansett hva eller hvilken situasjon man står i, så skal man alltid tenke på barnets beste, og hva barnet ønsker. Uavhengig av alder eller kjønn. Barna skal alltid være i fokus, når ble det egentlig et spørsmål? Jeg er selv vokst opp med skilte foreldre, og har selv biologiske pappaer til mine barn og forholde meg til. 

Ja, det kan være tider der det er vanskelig, og jeg ikke ønsker det mine barn ønsker, samtidig som det er tider der jeg må kjempe for mitt barns valg. Uansett så har det aldri vært snakk om hva som har blitt gjort. Nå er det mest Michelle som har vært stor nok til å ha sine egne meninger og ønsker om ting.

Uansett alder på barn, så skal de bli hørt og sett. Men jeg føler foreldre enkelte ganger glemmer barna i situasjonen. Glemmer hva som faktisk er best for dem i kampen mot å vinne sine ønsker selv. De glemmer hva de egentlig krangler og diskuterer om, for er ikke det at barna skal få en best mulig oppvekst og barndom, selv med skilte foreldre? 

Jeg blir så sint når jeg hører og leser om foreldre som er egoistiske i en sånn sak, der det handler om hva som egentlig er det beste for barnet. For det beste for barnet er at foreldrene kan godta et hvert ønske barnet har. Det beste for barnet er å bli sett og hørt av begge foreldre, uten å få dårlig samvittighet, eller føle på å ha skuffet noen. 

Det skal være ok å ville være hos far/mor, på samme måte som at det skal være helt ok om barnet ikke ønsker å være hos far/mor. Barna skal ikke være de voksne, og det er det så alt for mange eksempler på. Det har aldri vært  snakk om ting gjøres for barnas beste. En ting er klinkende klart, barnas beste finnes ingen steder i egoet ditt..

VIDEO: MICHELLE SIN REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN!

Det er alltid litt skummelt å fortelle eldstemann at det kommer enda en liten i flokken. Jeg merket spesielt første gang, at det var vanskelig å fortelle om graviditeten med William. Jeg forventet den gang alt fra tårer til latter, og ante ikke hva jeg kunne få. Denne gangen så visste jeg at hun ville bli glad, og ta graviditeten som en positiv overraskelse. Hun er en fantastisk storesøster blitt, og elsker rollen hun har i familien. Det ser vi tydelig her hjemme hver eneste dag! Michelle er utrolig glad i lillebroren sin, men håper at denne babyen blir en liten jente, haha! 

DET BURDE VÆRE LETTERE Å ANMELDE DET

Ja, selvfølgelig burde det være mulig å anmelde sånn som dette. Det er for mye og for mange som rammes av mobbing i hverdagen, og hvis vi noen gang ønsker en slutt på dette i samfunnet vårt, må mobberne faktisk oppleve å få konsekvenser. Jeg vil selvfølgelig anmelde mye, men dessverre har det ingenting for seg. 

Det fleste som blir anmeldt til politiet, blir henlagt. Man kommer ingen vei, fordi det finnes for lite beviser. Har man en kommentar eller en melding fra en anonym, så går det ann å spore opp personen og finne ut hvem det er. Men tror du virkelig at dette er noe politiet bruker energien sin på? 

Dessverre så er ikke dette viktig nok. Det er ikke viktig nok med mobbere, og ofrene. Det er til og med stor sansynlighet for at saken blir henlagt om de så har mobberen og truslene lagt ut foran seg. Beklager å si det, men mobbing er ikke så ille virker det som. Er det rart at det finnes så mange som mobber på nettet? 

Jeg sa det i går, og sier det igjen. Å bli mobbet på nettet er en ting, men når noen sender et brev med hat hjem i min private postkasse, så er det blitt for ille. Det er ikke greit lengre. Det føles forferdelig ukomfortabelt. Og selvfølgelig ønsker jeg at denne/disse jentene skal få seg en lærepenge, og faktisk bli funnet. 

Jeg ønsker at hele landet skal se hvem som har turt å ta sin frihet til å sende meg ikke bare et, men flere brev i posten med ren hat. Det er forferdelig, og jeg vil like å påstå at dette er noe verken jeg eller NOEN andre fortjener å oppleve! Jeg håper at en dag i fremtiden, vil mobberne bli konfrontert, for alt de finner på å gjøre, og ikke bare det verste. 

Hvis man ønsker at barna våre skal vokse opp i et mobbefritt samfunn, så må vi faktisk starte nå. For dessverre så blir mobbingen bare verre og verre, og det skremmer meg! Jeg hater at det å sjekke postkassen, skal være skremmende, fordi det kan skjule seg et hatbrev, mellom regninger og reklame. Dette er ikke greit. 

Gårsdagens innlegg finner dere her -> JEG BLIR HATET I MITT EGET HJEM!

JEG BLIR HATET I MITT EGET HJEM!

Jeg har flere ganger opplevd å bli hatet, ikke bare på nettet, men i mitt eget hus. I mitt eget hjem, når haterne frem til meg, og klarer å ødelegge dagen min, og påsken vår. Hvorfor tar du deg friheten til å skrive ned i et brev, hvor forferdelig jeg er? 

Jeg hater deg, du som flere ganger har sendt meg et brev hjem, i min private postkasse, og skriver forferdelige ting til meg. Det verste av alt, er at jeg ser på skrivemåten, at det er akkurat du som sendte det forrige brevet mitt også. Blir du glad av å sitte å skrive dette? Du kan umulig ha det noe godt med deg selv, som bruker tiden din, til å gå ned til postkontoret for å sende meg et hatbrev. 

Dette brevet var en snillere versjon av et lignende brev jeg fikk for en stund tilbake:

Anna! Nå kunne vi ikke dy oss. Hvor mange ganger må du terpe på at du er en god mamma når du aldri har vært det. Hadde du ikke hatt Wenche, hadde barna dine vært under barnevernet for lenge siden. Mer udyktig mamma enn deg finnes ikke. Ei som sikkert kjenner deg bedre enn det vi gjør fortalte Wenche hjalp deg med alt mulig. Så reiser du til Kypros for at du og barna skal være der alene, etter noen få dager griner du så mamma´n din må slippe alt og komme. Så reiser hun hjem og hun iler ned igjen fordi da klarer du nesten ikke å få i deg mat.

Noen mer stakkarslig og dårlig mamma enn deg finnes ikke. Det er forresten sikkert mye sant i det da jeg leste på nettet noen kalte deg for riskluddera. Fra det ene mannfolket til det andre, det er deg. Stakkars ungene dine hva må ikke de gjennom når de blir eldre og får lese/høre alt om deg.Så dummer du deg ut igjen og sutrer på nettet fordi ingen ringte if gratulerte deg med graviditeten. Det er vel ikke en blogg familie og venner skal lese om graviditeten, normalt er det å gledestrålene fortelle det personlig eller ringe til familie/venner om en slik nyhet. 

Lurer virkelig på hva familie/venner til han nye kisen din innert inne tenker om at han har slått seg sammen med riksluddera. Fortsett og skryt av hvor god mamma du er, få også han nye kisen din til å rose deg opp i sky for hvor enestående mamma du er. Det eneste du oppnår er å dume deg enda mer ut. 

Jeg kjenner jeg blir så ødelagt. En ting er å bli mobbet på nettet. Men når nettrollene plutselig tar en del av den virkelige verden, utenfra blogg, instagram og facebook, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Ja, det ødelegger meg. Det er blitt en del av hverdagen å bli mobbet, og det er ikke greit. 

FOR EN FANTASTISK PÅSKEDAG!

Dagen vår startet med en tur i Kongeparken, etterfylt av mye tid ute i det fine været. Vi har faktisk hatt vår første grilldag i år, med vellykket grillmiddag, og marshmallows til dessert! Superkoselig med alle rundt grillen. Nå er det snart sengetid for minstemann, og vi er klar for en koselig langfredagskveld! Jeg er så glad for å ha barna hjemme med oss de siste påskedagene. Det er vanskelig å ha skikkelig påske uten dem! 





5 TING SOM MÅ GJØRES I PÅSKEN!

LETE ETTER PÅSKEEGG - Dette er en påske tradisjon jeg husker fra jeg var liten selv. En tradisjon jeg har hatt lyst til å føre over på mine barn. Hvert eneste år etter Michelle sin første påske, har hun fått lete etter påske-egget. Samme tradisjon fortsetter vi selvfølgelig med i år også! Denne gangen skal også William finne et påskeegg til seg selv. I morgen tidlig på påskeaften, skal vi gå ut i skogen hele gjengen. Der har vi gjemt påske-eggene på plasser de klarer å finne de selv. Michelle får selvsagt litt vanskeligere gjemmeplass enn William, fordi han er så liten. 

SPISE SNOP OG KOSE OSS SAMMEN MED PÅSKEEGGET - En stor del av påsken handler om å kose seg med godteri sammen med barna. Sette seg ned i sofaen og kose oss sammen. Vise barna at man har tid til å, ja, rett og slett se på at de spiser godteri og koser seg. En del av det å sette seg ned i sofan, handler om å vise barna at vi kan senke skuldrene litt. 

SPILLE SPILL - Ingen påske uten brettspill. Nå er Michelle blitt så stor at vi faktisk kan sitte å spille brettspill med ekte regler, uten at hun blir fornærmet om hun ikke vinner hver gang. Tidligere har jeg i alle år latt hun vinne. Mens nå er hun stor nok til å forstå spillet og vinne, uten hjelp fra oss motstandere! 

MALE PÅSKEEGG ELLER LAGE ANNEN PÅSKEPYNT - Dette er noe jeg husker å gjøre mye som liten, både hjemme og i barnehagen. Dette var gøy, og noe jeg for første gang i år har hatt lyst til å gjøre med Michelle og William også. Det er en gøy aktivitet å gjøre sammen, samtidig som det er en fantastisk gave å gi til besteforeldre. For tro det eller ei, de pynter med det i alle år senere. Min mormor har de siste årene fremdeles hatt fremme de eggene jeg malte som liten! 

GÅ UT PÅ TUR MED KVIKKLUNCH I SEKKEN - Som dere kan se i alle mine punkt, så handler påsken for meg å være sammen med familien min. Enten det er ute i snøen/solen, eller inne i sofakroken. En siste ting som virkelig må gjøres i løpet av påsken er å ta med seg Kvikklunchen ut i sekken. Det er alltid en sikker vinner, både for stor og små! 

HER HJEMME FINNES DET IKKE "MINE OG DINE"

Det finnes bare en ting jeg hater mer enn folk som hetser på nettet, og det er de få som tror de vet alt , og videreformidler feil informasjon videre. Folk som tror de vet ting om barna, barnas fedre, graviditeten, og ikke minst forholdene mellom meg og de forskjellige personen jeg omgås. 

Dette innlegget er til deg, du som turde å påstå at mine barn ikke har samme etternavn. Vi er ikke i 1970 lengre, og det er like naturlig å ha mors etternavn, som fars. Barna mine heter William Rasmussen, og Michelle Rasmussen, thats it! Det er ikke noe mellomnavn, og ikke to etternavn. Det er enkelt. 

Det måtte bli sånn, fordi jeg var den eneste som var der og ønsket navnet mitt på papiret til både min datter for snart 5 år siden, og for William for 1,5 år siden. Det var ingen andre muligheter, og det sårte meg veldig der og da. Men nå er jeg utrolig glad for at det ble sånn. Barna mine har mitt etternavn, både de to som allerede er her, og den neste som er på vei. 

Det med etternavn har blitt veldig personlig for meg, og det er noe Jan og meg har snakket mye om. Vi har kommet frem til hva som er viktig, og hva som føles riktig. Det vil altså si at den lille i magen også bare skal hete Rasmussen, med tanke på de to vi allerede har. Jan er omtenksom, og forstår dette ønsket bedre enn noen andre. 

Jan er på mange måter blitt en Rasmussen, og en vakker dag når vi en gang gifter oss, så får Jan bli en Rasmussen på papiret, han også. For han er en utrolig viktig person i vår Rasmussen familie. Det er ingen som blir sett på som mine og dine her hjemme. Her hjemme er alle våre, og vi er deres! 

JEG SKULLE ØNSKE DET IKKE BLE FILMET

Jeg har hatt en veldig tøff uke. Jeg har prøvd å manne meg opp til denne uken i hele vinter, men jeg har tydeligvis ikke klart å komme helt frem til hvordan jeg ønsket denne uken skulle være. Jeg håpet at jeg kunne ha god samvittighet denne uken, og at det som ble vist på tv fra i høst ikke skulle komme mellom meg og Jan. 

Likevel så klarte det å komme mellom oss. Vi visste begge to veldig godt at det som ble filmet i høst, kom til å vises på tv nå. Vi visste det når det ble filmet, og ikke minst når vi ble et par i desember. Han visste alt som jeg hadde filmet og sagt, både under oppholdet hans på Kypros og etterpå. 

Jeg ville at vi skulle være langt forbi dette når det kom på tv. Og på mange måter så er vi jo det. Vi er blitt et par, samboere og gravide. Mye kan skje på kort tid. Vi har snakket så utrolig mye om hvordan det vil være å se Bloggerne episodene nå, og hvordan det ikke har noen ting å si på hvordan vi har det nå. 

Uansett hvor mange ganger vi har gått gjennom denne uken, så klarer jeg å sitte med en forferdelig følelse nå. Jeg føler meg som en tulling. Og jeg er så flau over meg selv. Ja, alle kan gjøre feil. Men det føles forferdelig. Selv hvor godt Jan takler hele situasjonen fra i høst, så føles det så feil. 

Jeg skulle ønske det hele ikke ble filmet. Jeg skulle ønske at jeg valgte Jan etter den første uken på Kypros, og jeg skulle ønske at jeg aldri skuffet ham, hverken på tv, bloggen eller om det bare hadde vært på privaten. Jeg skulle ønske jeg aldri gav han andre den siste sjansen sin. Jeg skulle ønske at jeg ikke reiste til Amsterdam og filmet der..

Jeg kan angre så mye jeg bare vil, men dessverre så forandrer ikke det fortiden. Men det er viktig for meg å vise dere hva jeg virkelig tenker og føler om det som skjedde i høst. Jeg er flau over hele situasjonen, men håper inderlig at det er flere enn meg som har vært usikre på noe i løpet av livet, og tatt feil valg. 

For hvis det er noe jeg har lært gjennom hele denne prosessen, så er det hvem som virkelig er den rette for meg. Og det er det som er bra med å gjøre feil, man lærer på veien. Hadde jeg ikke tatt det valget jeg tok i høst, så hadde jeg umulig kunne gått inn i et forhold med Jan, uten følelser for en annen. 

Jeg måtte avslutte et forhold helt, før jeg hadde samvittighet til å gå videre. Jeg måtte vite hvordan det ville blitt, og er veldig glad for at det ikke tok lengre tid før jeg innså hva som var det rette. Jeg måtte bli skuffet den siste gangen, for å forstå at det ikke er sånn livet skal være. 

VIDEO: MIN FØRSTE REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN!

Som dere ser i videoen, så er jeg veldig overrasket over at testen viser positiv. Det var fordi jeg testet noen dager for tidlig, og fikk en negativ test først. Jeg stolte likevel ikke på den første testen, og valgte å ta en ny. Jeg merker at jeg nå tre måneder senere skjelver når jeg ser videoen, fordi jeg kjenner igjen gleden og den fantastiske følelsen i kroppen av en sånn nyhet, nå ønsker jeg å dele den med dere! Jeg tror aldri man blir vant til å se en positiv graviditetstest uansett hvor mange svangerskap man går gjennom. Enhver test er så spesiell, og følger med hele graviditeten videre. Et lykkelig øyeblikk på badegulvet i januar! 

BARNEROMMET: PERFEKT TIL JENTE & GUTT!

Nå er det endelig ferdig! Barna sitt soverom er klar til bruk. Barna skal for første gang dele soverom, og jeg er kjempefornøyd med hvordan rommet er blitt. Jeg var veldig i tvil om jeg ønsket at barna skulle dele soverom, eller ikke. Derfor så lot jeg Michelle ha en stemme i avgjørelsen, og hun hadde veldig lyst å dele rom med lillebroren. Derfor ble det et soverom, som bare er til soving. Og et lekerom, der barna kan leke rundt! Nå som soverommet er ferdig, så er jeg glad for at jeg valgte å ta barna på samme rom. Det er jo lett å bytte rundt på rommene i ettertid, om det ikke skulle vise seg å være så lurt likevel. Det er fire soverom i huset, men nå bruker vi bare to til soverom og de andre to til kontor og lekerom. Gleder meg til å vise dere resten, men her får dere se det nydelige soverommet til de to små! Mintgrønn er plutselig blitt en stor favoritt, og passer perfekt til både jente og gutt! 







DET FÅR BLI EN BEDRE PÅSKE NESTE ÅR...

Hele påsken vår har dreiet seg om å komme oss inn i det nye huset. Enten vi har vært i huset, ute og handlet inn ting, eller rett og slett pakket ned fra mamma sitt hus. I dag er jeg hjemme i mamma sitt hus, mens Jan er oppe i det nye huset og jobber. Min oppgave i dag er å pakke sammen alt mulig som skal kjøres bort til det nye huset. Det er utrolig mye som skal pakkes, men heldigvis så har jeg mange flytteesker som har stått ferdig klar, helt siden jeg flyttet til Kypros i fjor august. For håpentligvis så blir det ikke noe flytting på oss på mange år frem i tid! Jeg gleder meg til å slå meg til ro i det nye huset om bare en ukes tid! Håper alle sammen nyter fine påskedager! Siden jeg er alt for travel for tiden, så er det ikke mange bilder som blir tatt lengre. Jeg tenkte derfor at jeg skal vise frem barnerommet i løpet av dagen, sånn at dere kan få litt nye bilder her på bloggen! I mellomtiden får dere et fint tilbakeblikk på oss i Kypros i høst! 

Jeg er ikke stolt over å skuffe Jan så offentlig!

I kveld på bloggerne er det siste kvelden til Jan nede på Kypros. Vi koser oss med bassenget, og snakker ut om blandt annet uken som har vært, og følelsene som har kommet. Jeg syns det er veldig rart å sitte å se episoden nå som alt er helt fantastisk mellom meg og Jan, for det er så tydelig hvor snill han er allerede da. Det er bare dumt at jeg ikke klarte å se det godt nok selv på den tiden. Episodene både i kveld, i morgen og overmorgen er knyttet til valget jeg tok i høst.. Det vil altså si at dere også får se meg nede i Amsterdam i høst sammen med han andre. Jeg er ikke særlig stolt over de neste episodene, og spesielt ikke over å skuffe Jan så offentlig som det hele ble. Heldigvis har hele historien en lykkelig slutt, takk gud for det! Det er bare 30 minutter til episoden starter på TV2 Livsstil, kl. 21.30! 

 

THIS IS HOW LOVE IS SUPPOSED TO BE

Det er en person, og bare en person som noen sinne har behandlet meg som ham. En person som har fått meg til å føle meg sett og hørt. En person som har vært der når jeg har trengt ham, og vist meg at han ikke har dømt meg. Det er en person som elsker meg for den jeg er, og med all min baggasje. Det finnes en person som kan få meg til å føle meg trygg i enhver situasjon, og i enhver samtale vi har. Det er deg.

Du ser meg, og gir meg en trygghet på at jeg er den eneste i denne verden for deg. Du ser på meg, og får meg til å føle meg fin, uansett om det er tidlig på morgenen, sminkefri eller rett og slett når jeg overhodet ikke føler meg konfortabel. Du behandler meg som en prinsesse, hver eneste dag. Du får meg til å føle meg både voksen og barnslig, på de rette tidspunktene. Du er alt jeg noen gang kunne drømt om Jan. 

Dette er kjærlighet. Dette er ekte kjærlighet. Og før nå har jeg aldri i mitt liv visst hvordan kjærlighet skal være. Jeg har heller ikke visst hvor godt det er mulig å bli behandlet. Eller hvilken trygghet det går ann å føle.. Jeg har aldri opplevd kjærlighet med en annen mann noen gang. Likevel så har jeg trodd i flere år at jeg visste hva det vil si å elske noen, og hva kjærlighet virkelig betyr. 

Jeg trodde ikke at kjærligheten man føler for sine barn, var i nærheten av den følelsen som en kjæreste kunne gi. Jeg pleide å si at om man ikke har barn, så kan man umulig vite hva ekte kjærlighet er. Det var fordi jeg faktisk ikke trodde det, før jeg opplevde kjærlighet fra noen andre enn mine barn. 

Jeg er heldig, så utrolig heldig. Jan er virkelig en mann med hjerte av gull. Han har en enorm omsorg og kjærlighet i seg, som jeg setter så utrolig stor pris på. Jeg er evig takknemlig for å ha funnet mannen i mitt liv. En bestevenn som jeg i alle år har vært så utrolig glad i, har nå blitt til så mye mer. Er dette ment å skje? Skulle vi alltid bli et par? 

Jeg spør meg selv ofte om ting skjer for en grunn. Og jeg tror faktisk at veldig lite i denne verden er tilfeldig. Uansett hvor urettferdig og unødvendige ting som kan skje i løpet av livet, så tror jeg alt skjer av en grunn. At jeg og Jan nå er blitt en lykkelig familie med barna våre, er overhodet ikke en tilfeldighet!

Dette er sånn kjærlighet skal være...

FØRSTE INNLEGG FRA DET NYE HUSET!

Nå er det bare en siste lille finish igjen i huset, før det er innflyttingsklart! Jeg og Jan har vært i huset i hele dag, og jobber som galne for å bli ferdige og klar til å flytte inn i løpet av påsken! Det er utrolig gøy å legge på plass klærne i skuffene, og ikke minst fylle inn i kjøkkenskapene! Det begynner endelig å føles ut som vi skal bo der nå. Jeg tenkte jeg kunne dele en del bilder fra huset, men jeg klarte å glemme kameraet igjen hjemme, så det må bli litt senere i uken. Nå skal vi snart få oss litt lunch og en liten pause, før vi fortsetter jobbingen i huset! Jeg gleder meg som et lite barn til å komme oss i hus. Jeg merker at det blir bare kjekkere og kjekkere å være i huset for hver eneste gang jeg er der! Siden kameraet ble igjen hjemme, kaster jeg med et koselig bilde av meg og min kjære! Ønsker alle sammen en super tirsdag! 

SNIKTITT FRA KVELDENS EPISODE!

Denne uken blir en dramatisk uke på Bloggerne nede på Kypros. Jeg tenkte jeg kunne vise dere en liten sniktitt på kveldens episode som starter kl. 21.30 på TV2 Livsstil. Jeg har enda ikke sett en eneste episode sammen med Jan, men i kveld skal vi faktisk se den sammen. Mye har skjedd på disse månedene, heldigvis. Jeg er så glad for å ha kommet til der jeg og Jan står i dag, for jeg kjenner det er mange forskjellige følelser som dukker opp når jeg tenker på høsten og tiden på Kypros! 

KJÆRE ANNA

gjesteinnlegg

Kjære Anna.

Jeg har ofte snakket om hvor fantastisk du er, og hvor imponert jeg er av den jobben du har lagt ned med ungene. Hvor fantastisk flink du har vært som alenemamma, og hvordan du har oppdratt to fantastiske barn.

I dag har jeg lyst til å bruke et helt innlegg her til å skryte av deg, og jeg tar meg den friheten til å skrive et innlegg på vegne av hele familien vår.

Jeg vil du skal vite hvor utrolig glade vi er i deg. I tillegg vil jeg på vegne av oss alle tre takke deg for den fantastiske tryggheten du gir oss. I en situasjon der statistikken dømmer deg nord og ned som ung mor, har du klart å skape en fantastisk ramme rundt familien vår. Du har skapt din egen arbeidsplass, og sikret barna dine med en trygg og stabil inntekt.

Du er 19 år. Du  gir barna dine trygge omgivelser hver eneste dag, du tar vare på en krevende og bekreftelsessøkende kjæreste, i tillegg er du opptatt med å lage enda et fantastisk menneske. På toppen av det hele driver du Norges største blogg, og har ditt eget aksjeselskap. Beklager spåkbruken Anna, men fy faen så stolt jeg er av deg. 

Oppe i all kritikken, og ikke minst de siste dagers positive meldinger, følte jeg veldig for å logge meg inn på bloggen din for å legge igjen disse ordene. For til syvende og sist, så er du bare et helt vanlig menneske du også. Som påvirkes av ting rundt deg. Men du fortjener en hel lastebil med skryt for hvordan du har håndtert dine første 19 år i livet. 

Man kan si mye om forbilde, eller ikke forbilde. Men du har bevist hva man kan gjøre om man bare ønsker det sterkt nok. Selv med et utgangspunkt der "eksperter" ville ristet på hodet og dømt deg ned. Jeg vet du er et fantastisk forbilde for andre som har slitt, eller som skal gjennom noe liknende av det du har vært gjennom. 

- Tusen takk for at du er du. Verdens beste mamma. Verdens beste kjæreste. Verdens beste blogger. - 

Jeg fikk ikke en eneste gratulasjon. Ikke én!

I kveld vil jeg ta opp noe jeg synes er vanskelig å snakke om. En ting som jeg stadig blir minnet på, og som har vært ekstra tydelig de siste ukene. Jeg får stadig flere følgere både på facebook og instagram, men vennene mine ser jeg mindre og mindre til. Jeg har tidligere vært veldig åpen om at jeg ikke har mange venner. Jeg har svært få, egentlig. Ja, nesten ingen, og jeg får stadig færre. 

Det at jeg har så mange følgere rundt på nettet, har gjort at de som kjenner meg trekker seg vekk, og rett og slett slutter og bry seg. Jeg har 310 000 følgere på instagram, og kan ærlig innrømme at jeg kjenner bare 20 av de. Hvor mange av dine venner følger deg på instagram? Er ikke dette en plass man skal følge med på hvordan venner har det, like bilder og av og til legge igjen en kommentar. 

Jeg har merket spesielt godt etter at jeg ble samboer med Jan, hvor mange  venner han har i forhold til meg. Venner som ringer, bare for å snakke og spørre hvordan det går. Venner som gratulerer graviditeten og som venter på neste gang gjengen tar turen til sørlandet igjen. Venner som bryr seg om Jan, og de rundt ham. Venner av Jan, som er så gode venner at de automatisk blir venner av meg. 

Hvor er mine venner? Hvem ringte meg sist for å spørre hvordan jeg har det. Hvem ringte meg sist, bare for snakke. Jeg la først merke til hvor tydelig det var når jeg annonserte at vi ventet en liten baby. Jeg fikk ikke en eneste gratulasjon fra en eneste venn denne dagen. Ikke en! Jeg fikk selvsagt en haug med gratulasjoner fra blogglesere, og noen jeg vet hvem er, og setter stor pris på det. Men det ble plutselig alt for tydelig hvem som ikke gjorde det, og hvem som ennå ikke har sagt noe om det. 

Jeg kjenner bare jeg blir så utrolig skuffet. Skuffet av venner som ikke tror at jeg legger merke til om de gratulerer eller ikke, og skuffet over hva det gjør med venner og bekjente når man får mye tilbakemeldinger fra media og ukjente. Jeg skulle ønske at det ikke var sånn. Jeg husker faktisk de to siste gangene venner kommenterte på instagram bildet mitt.

Jeg savner gode gamle dager, der jeg hadde venner hjemme hos meg døgnet rundt. Jeg var en sosial og glad jente, som alltid var sammen med vennene mine. Jeg hadde mange venner, en hel haug. Jeg hang i alle gjengene og kunne være med så mange forskjellige. Jeg husker så godt den tiden. Hvor er alle disse nå? De kan umulig ikke ha fått med seg at jeg venter et barn. Hva stopper dem i å si noe til meg? 

Jeg vet at med en gang jeg hadde fått vite en sånn nyhet fra en av mine venner, så hadde jeg hoppet i taket. Jeg hadde jo ringt med en gang og spurt om både det ene og det andre. Jeg hadde vist at jeg fremdeles bryr meg om de. Om de så hadde hatt en blogg der hele hverdagen lå ute på nettet, så hadde jeg fremdeles ringt og spurt om hvordan det egentlig går. Fordi, dessverre, så utleverer jeg ikke hver minste lille detalj om livet, selv om det ser sånn ut.

Så dette er et rop til deg, som har lagt vennskapet vårt bak deg, fordi du tror jeg har mange rundt meg. Jeg trenger deg, og trenger å se at du bryr deg like mye om meg, som jeg gjør om deg. Dette er det tydeligste hintet jeg kan gi deg, for å få den lille meldingen jeg ønsker meg... Venner kommer og går, men jeg håper så inderlig at du er en av dem som blir! 

TIDENES PÅSKEKONKURRANSE - ALLE FÅR PREMIE!

Reklame

Get Inspired vet dere allerede min begeistring over, og jeg er så heldig å få arrangere tidenes påskekonkurranse! Vinneren får et år med valgfrie produkter fra  blandt annet Nike, Kari Traa og New Balance til en verdi av 10.000 kroner - ALLE som deltar mottar en premie på epost. Premien får du levert 3.april! 


Du melder deg enkelt på under, tast inn epostadressen din i feltet, og trykk "meld meg på"
 



KITCHEN IN THE MAKING!

Siste lille finish på kjøkkenet blir gjort i dag, og jeg har lyst til å vise noen bilder. Kjøkkenet er så godt som ferdig i løpet av en time og to nå, men jeg vil likevel dele bilder fra prosessen allerede nå, så får dere heller se ferdig resultat senere. Jeg kjenner jeg er kjempestolt over hele huset. Det føles utrolig deilig å tenke på at dette huset er mitt, og at jeg har gjort det til mitt eget. Nå har selvsagt Jan også vært en del av huset, men i utgangspunktet har vi samme smak og stil, og blitt fornøyde begge to! Gleder meg til å vise dere hele huset, om ikke så alt for lenge! Ønsker deg en super søndag! 




HER ER JEG IKKE REDD

Jeg er en dønn ærlig blogger. Jeg skriver om folk og ting som skuffer meg, og skryter når jeg blir imponert. Jeg har skrevet dritt om personer jeg er glad i, samtidig som jeg har skrytt personer jeg hater ufortjent opp i skyene. Jeg er ærlig, og tør og dele akkurat det jeg mener. Liker jeg deg, så roper jeg det ut, hater jeg måten jeg har blitt behandlet på skal jeg sørge for at det også blir ropt ut, og sett. Det er den jeg er, og det er derfor jeg har kommet her.

Du skal aldri være redd for at jeg bruker bloggen «mot» deg, men jeg skal skrive om det du gjorde, uten å nevne deg. For ting som angår mitt liv, og påvirker tanker, humør og hverdagen min vil jeg skrive. Bloggen er den plassen jeg kan uttale meg om akkurat det jeg ønsker, og faktisk bli «hørt». Bloggen er den plassen folk ser meg, selv om jeg kan velge å stenge verden ute, for å unngå tilbakemeldinger.

Bloggen er min største sikkerhet, og her er jeg ikke redd for å dele eller si akkurat det jeg ønsker og mener. For ja, jeg tør ikke uttale meg om en damn shit, om du står foran meg med de skumle øyene dine. Du skremmer meg. Men her kan jeg dele. Her kan jeg mene at du har behandlet meg urettferdig. Her kan jeg si akkurat det jeg tenker om deg, uten å være redd deg. Det føles forbanna godt. 

Han har alltid sagt at jeg vil bli mammaen til barna hans!

Har du noen gang sett for deg hvem du kommer til å gifte deg med? Har du noen gang tenkt på hvordan hun eller han ser ut, og ikke minst hvordan dere kommer til å møte hverandre? Det som de fleste sikkert har tenkt på i løpet av livet er jo; Har jeg allerede møtt personen jeg kommer til å gifte meg meg? Disse spørsmålene har kvernet i hodet på meg i flere år. Ja, faktisk fra jeg var veldig liten. 

Jeg har vel aldri før nå tenkt tanken på at jeg virkelig ønsker å gifte meg en dag. Jeg har alltid tenkt at det aldri vil skje meg. Men for første gang så har jeg virkelig troen på at jeg en dag kommer til å gifte meg. For noen dager siden fikk vi besøk av God kveld Norge. Dette kommer på tv i kveld. Der snakker jeg og Jan ut om tankene våre rundt å gifte oss, faktisk. 

Jan begynner også å snakke om at han alltid har sagt til meg, gjennom de siste årene at vi to kommer til å gifte oss en dag. Han har også i flere år sagt at jeg kommer til å være mammaen til barna hans. Noe som ser ut til å stemme, haha. Jeg gleder meg til å se intervjuet i kveld, for vi hadde en koselig dag med gjengen på terrassen med filmteamet på besøk. Alltid gøy å se nye klipp av barna på tv. Ikke minst, så gleder jeg meg til å få Jan hjem i sofakroken igjen, etter en lang dag med jobbing i huset! 

ALT GÅR IKKE PÅ SKINNER

God morgen! Hele gårsdagen ble det jobbet i huset for å få kjøkkenet på plass. Jan gikk bort i huset igjen nå, for å møte foreldrene sine og fortsette på kjøkkenet. Det er utrolig mye som skal skrus sammen. Jeg var der selv i noen timer i går, og fikk skrekkelig vondt i bekkenet. Derfor må jeg stå over i dag. Jeg skal derfor ta med barna og mormor rundt for å kjøpe inn ting som trengs. Det er jo mye ennå som ikke helt er kommet i hus, som gardiner og lignende. 

Jeg hadde en liten episode i gårkveld som jeg ikke likte. Jeg var alene hjemme, og hadde Michelle inne i min seng. Vi så film på pcén min, før hun skulle legge seg. Plutselig våkner William. Det er ikke overraskende det. Problemet oppstod først da jeg skulle reise meg opp for å hente ham. Jeg klarte ikke å sette meg opp i sengen om det smalt. Jeg måtte få hjelp av Michelle til å få meg opp. Hun måtte faktisk ta skikkelig i, for jeg klarte ikke å få meg opp selv. 

Heldigvis var hun våken og ved siden av meg i sengen. Hun klarte faktisk å hjelpe meg opp på sengekanten. Men neste steg var å reise meg. Bekkenet hadde låst seg helt, og det var forferdelig vondt. Men opp måtte jeg. Når jeg var kommet meg inn på rommet til William var neste problem å klare å bøye meg ned for å ta ham opp. Jeg fikk det til, men vondt var det. Det er tydeilg at jeg har gjort for mye i går, og at jeg virkelig må ta kroppen min på alvor fremover. 

Jeg vil jo ikke ha det som i gårkveld gjennom hele svangerskapet. Et svangerskap er ikke bare en koselig tid, selv om graviditeten er planlagt og ønsket. Det er en enorm påkjenning for kroppen. Alle svangerskap er ulike, og dette er det verste for meg til nå. Kroppen min har ikke vært helt på lag med meg og graviditeten gjennom de første månedene. Jeg håper så inderlig at dette vil snu snart! 

DET VIL ALLTID BARE VÆRE 15 ÅR MELLOM MEG OG DATTEREN MIN

I Oslo denne uken så hadde jeg også et intervju med VGTV, som jeg har lyst til å vise dere. Enkelt og greit fordi jeg ble spurt spørsmål som jeg vil at dere skal vite svarene mine på. Jeg liker at jeg har bloggen min til å utrykke mine egne tanker og følelser på, spesielt når jeg får mye hets. Jeg kan forsvare meg selv. Jeg vet at det er flere av dere som støtter meg som lurer på hvorfor jeg orker  fremdeles å forsvare meg til idioter som ikke vet historien bak det de hater på. Grunnen til at jeg gang på gang forsvarer meg er jo fordi det angår ikke bare meg, men hele familien min. Det ligger inne i morsrollen å forsvare barna sine. Derfor føler jeg at jeg må ha siste ordet på en hver hat-kommentar! Ønsker alle sammen en fin påskefredag! 

NESTE GANG ER DET MIN TUR Å STØTTE DEG

God fredag, og ikke minst god påske! I dag starter påskeferien for de fleste. Vi har ikke fått så veldig påskestemning helt ennå, men det må vi få ordne i løpet av helgen. Vi har fått besøk av foreldrene til Jan, som er kommet hit for helgen. Det jobbes nå for fulltmed å skru sammen kjøkkenet. Forhåpentligvis så er det på plass etter stor hjelp og innsats fra hele gjengen! Det er mye som skal skrus sammen. 

Vi startet dagen med en koselig frokost sammen, før vi tok turen bort i det nye huset. Utrolig mye som skjer i disse dager. Både med hus, barna, graviditeten, bloggen, intervjuer og ikke minst Bloggerne som går på tv. Jeg har ennå ikke fått tid til å takke Gilmakeup, så mye for en fantastisk makeup i Oslo, tidlig tirsdagsmorgen. Hun måtte være på hotellet allerede 05.30, for å rekke å style meg til dagen i hovedstaden.

Vi hadde det hyggelig hele morgenen sammen, og det var utrolig koselig å endelig få tid til en makeup av henne. Som regel så er barna rundt meg, både hjemme og i Oslo, og da tar jeg meg aldri tid til å bli sminket og fikset på håret. Men nå som jeg var alene og hadde så utrolig mye som skulle skje, så var det helt fantastisk å få til en makeup. Tusen takk for en utrolig koselig start på dagen, og ikke minst den fineste makeupen jeg noen gang har fått! 

Jeg merker med en gang at jeg er tilbake igjen med kollegaer jeg trives med her på blogg.no. For tro det eller ei, alle bloggere er jo kollegaer, om de er på samme plattform. Enten man liker bloggeren eller ei. Jeg syns det er fantastisk å være en blogg.no-blogger igjen, og få muligheten til å være en del av denne flotte gjengen igjen. Jeg føler det er et helt annet støtteapperat i bloggerne her, enn andre plasser. Jeg føler vi kan passe på hverandre, og heie hverandre frem. 

Det er flere bloggere her som jeg er en skikkelig stor fan av. Fan av personlighet og væremåte, og ikke minst innholdet på bloggen deres. Jeg setter utrolig stor pris på at flere bloggere på denne platformen har bein i nesa til å kunne forsvare andre, selv konkurrentene sine. Jeg hinter selvsagt veldig til de som faktisk forsvarte meg i blogginnlegg på egne blogger, etter at jeg annonserte graviditeten. Blant annet Peter, som er en fantastisk tobarns far selv, som valgte å forsvare meg i et blogginnlegg. 

Det blogginnlegget hans traff meg virkelig rett i hjertet, og jeg har tenkt på det flere dager etter at han postet det. Det er så godt å se at selv han, som er over 30 år, ønsker å uttale seg om at det ikke er i orden å oppføre seg som enkelte har gjort på nettet. Jeg er så glad for at jeg har møtt Peter, og mange andre av bloggerne som nå er mine kollegaer igjen. Fordi da vet jeg om det er de som står i stormen, så er jeg der, og forsvarer dem, om de måtte trenge det! 

DU HAR ALDRI VÆRT ET ANDRE-VALG

Jeg merker at uansett hvor tøffe måneder jeg hadde i Kypros, så kjenner jeg en følelse jeg ikke trodde jeg ville kjenne på. Jeg trodde ikke jeg ville se på Kypros som noe annet enn et mareritt etter min høst nede på Kypros. Sannheten er at nå som jeg ser hvordan hørsten ble, så lengter jeg tilbake. Noe i meg ser nå hva som kunne bli gjort annerledes da. Jeg husker at jeg fortalte dere om at Jan kom til å bli igjen på Kypros med oss dette året, om han ble igjen på Kypros i høst. Hvordan ville ting vært nå om han ble igjen med oss der nede? 

I kveldens episode kommer han ned til Kypros for første gang. Det er tydelig at han allerede da når han kommer ned, er mer enn bare en venn for meg. Likevel klarer jeg å mot si mine egne tanker, og fortelle kameraene at "Jan er blitt en veldig god venn". For pokker heller, Anna. Mannen er fantastisk. 

"Ingen er som du" innlegget var det første innlegget der jeg virkelig åpnet høstens drama til dere. Dette innlegget ser du bli postet på kveldens episode av Bloggerne kl. 21.30 på TV2 Livsstil. Av og til kan det være vanskelig å se det som står rett foran øynene på deg. I innlegget som ble skrevet 5.september skrev jeg:

Jeg har spurt meg selv flere ganger denne sommeren, hvordan det er mulig at jeg har vært så heldig. Det er veldig mange venner som har kommet og gått gjennom livet mitt, men det er en person som alltid er er der for meg og stiller opp når jeg trenger ham. Jeg har kjent Jan i tre år denne sommeren, og jeg kan med trygghet si at det ikke finnes mange personer i verden som er så gode som han...Jeg kan skrive tusenvis av ord på hvor godt han alltid behandler meg og barna. Likevel så tror jeg ikke det er mulig å se hvor mye alt han gjør betyr for meg.

ADOPTIVBARN ER IKKE DINE BARN!

Se for deg en lykkelig familie på fem. To godt voksne mennesker med gode jobber, tre vakre barn, som ler og elsker sine søsken og foreldre. De har et liv sammen. En hverdag med barnehage, skole, jobb og middag rundt spisebordet. De krangler, og lager minner sammen. Pappaen er aktiv og fotballtrener på laget til eldste sønnen, mens de to minste jentene alltid har en mamma som stiller opp på dansingen. De er den mest a4 familien av alle. 

Det er bare en ting som mangler. Barna ligner verken på foreldrene sine, eller på noen av søsknene. For de møtte først mammaen og pappaen sin når de var rundt et år. Det var i et annet land. Alle tre barna deres er adopterte. Barna kommer fra forskjellige biologiske foreldre, men har selvsagt ingen kontakt med dem. Barna er verdens lykkeligste, og første gang mammaen og pappaen møtte hvert av barna sine, var det den beste dagen i deres liv. De ble foreldre. De ble en mamma og en pappa.

De går offentlig på gata, hånd i hånd alle fem. De spiser is nede på brygga en sommerdag. Du ser de, og tenker for en fantastisk glad og lykkelig familie. Du ser selvsagt med en gang at barna ikke ser ut som sine foreldre. Etter å ha sett en stund, velger du å gå bort til familien. Du peker på dem og roper høyt "BARNA DINE HAR TRE FORSKJELLIGE FEDRE, STAKKARS DEM"...

Det å være offentlig, uansett hvor, gir deg ingen grunn til å komme bort å kommentere familien, uansett om det er meg eller noen andre. Offentlig på gata, eller offentlig på nettet, vi har ingen blitt bedt om å bli tråkket på. Jeg håper inderlig at det ikke hadde falt noen inn å si noe sånn til noen på gata. Men dessverre så er det dette jeg møter på daglig. 

Jeg har sluttet å la meg overraske av hva som kan skrives i norske kommentarfelt, men det er spesielt noen gjengangere som virkelig irriterer og sårer meg. Typisk "Stakkars barn, tre barn med tre ulike fedre". Jeg forstår bare ikke, det eneste som skiller vår familie kontra en "vanlig" familie er noen papirer. Men er det virkelig papirene som teller? Hadde ting vært annerledes om Jan adopterte barna? Eller er det genene som teller? 

Jeg kjenner jeg mildt sagt blir rasende av tanken. Jan er 100% pappa for samtlige barn her i huset, han er den de står opp med hver enste dag, og er den pappafiguren som leser eventyr når de skal sove. Å si at genene er det som teller for hvem du har som pappa, blir like idiotisk som å si at adoptivbarn ikke er dine egne barn. Jan ville vært den samme pappaen for mine barn nå, som om han hadde adoptert de to eldste. Vi er en lykkelig familie på fem.  

 

Sorry, dette var min feil!

God formiddag kjære deg! Etter innlegget i går forstod jeg at det var noe jeg hadde gjort galt. Og derfor må jeg bare beklage dette. Videoklippet fra Bloggerne som ble lagt ut var til kveldens episode, og ikke gårsdagens. Jeg fikk tilsendt feil klipp, og det beklager jeg. Med andre ord så starter ikke dramaet på tv før i kveld. Gårsdagens episode fikk dere derimot en liten smakebit på de første dagene på Kypros. Det er ikke før i kveldens episode at Jan kommer ned! 

Nå har vi akkurat vært i et møte hos min regnskapsfører, og jeg syns det er utrolig deilig å ha avtaler tidlig på dagen, for da føler jeg at jeg får en mye lengre og bedre dag. Nå dukker snart God kveld Norge opp her hjemme. Hele gjengen er klar for et intverju med dem. Vi har faktisk rigget oss til på terrassen i det flotte været. Jeg føler alltid at det er fint vær rundt påsketider. Fantastisk med sol og utevær! Ønsker alle sammen en strålende dag! 

OMG! NÅ STARTER DRAMAET!

Hele høsten har vært veldig full av følelser og nye opplevelser. Det var også et stort guttedrama, og et valg som måtte tas mellom to menn i høst. Alt ble filmet, og nå starter dramaet på TV. Fra og med i kveld får dere virkelig se hvordan tiden min på Kypros var. Episodene ser du på TV2 Livsstil fra mandag til torsdag kl. 21.30! En liten smakebit på kveldens episode, kan du se under! 

JEG ER BEST I DET JEG GJØR, NÅR JEG TRIVES DER JEG GJØR DET!

De siste dagene har jeg fått veldig mange spørsmål, om hvorfor i alle dager jeg er tilbake på Mammatilmichelle-bloggen. Hva skjer? Er du tilbake igjen? JA! Jeg er tilbake, tilbake der jeg hører hjemme. Jeg må forresten si at jeg elsker at dere spør om jeg er tilbake, og ikke om jeg har sluttet.

Jeg har vel aldri vært så mye tilbake som det jeg er nå. Jeg nyter det, og trives med bloggingen igjen. De siste månedene har jeg vært så og si helt borte fra bloggverden. I den forstand at jeg ikke har blogget noe særlig. Og når jeg har kommet med noe, har ingen følt at det er meg, eller mitt det jeg leverte... Jeg er helt enig! 

Trivsel er verdt mer enn penger, og det har jeg funnet ut de siste månedene. Folk spør meg, hva skjedde, hvorfor ville du ikke være på bloggplatformen du nå gikk fra. Jeg gikk fordi jeg aldri følte at det var min blogg jeg blogget på. Og skrive i noen andre sin dagbok er ikke like gøy som å skrive i sin egen. Man kan liksom ikke dele like mye der, som i sin egen. 

Jeg valgte derfor å gå min egen vei, som er min sterkeste egenskap. Jeg vet at mange tror jeg er tilbake i et nytt samarbeid med Side2, noe som ikke helt stemmer. Jeg elsker folka i Side2, og de får meg alltid til å føle meg velkommen. Siden ting skjedde så brått, valgte jeg å ta en sjanse. Jeg er derfor foreløpig bare en blogg.no blogger, uten kontrakt med Side2. 

Jeg måtte dele nyheten om graviditeten, før det ble for mange som fant ut av det. Jeg valgte derfor å ta overgangen tilbake til min gamle blogg i samme slengen. Det er ingen plasser jeg heller ville delt denne nyheten enn på den bloggen der jeg hører hjemme. Jeg trives best som Mammatilmichelle. Jeg måtte bare prøve noe annet for virkelig å innse det. 

Jeg vet også at det er flere som lurer på hvorfor det bloggnavnet, når jeg nå snart har to barn til, utenom Michelle. Og det er egentlig et godt spørsmål. Jeg vil alltid være like mye mamma til alle mine barn. Men det er en forskjell mellom å være mammaen til Michelle, og Mammatilmichelle.

Mammaen til michelle er den jeg er som mamma til min eldste datter. Mens Mammatilmichelle er min profil. Det er meg. Vanskelig å forklare, men lett og forstå om man bare vil;) Jeg er veldig glad for å være tilbake. Jeg har savnet blogg-gnisten min, og det føles utrolig deilig når den er kommet tilbake igjen. Når jeg valgte å gå tilbake igjen, så var det et valg mellom å slutte og blogge eller starte igjen der jeg trives. Valget var enkelt! Im back!

ET SVANGERSKAP SKAL VÆRE EN FIN TING

Nå har vi akkurat kommet oss inn dørene igjen her hjemme. Dagen startet tidlig med en tur til doktoren. Vi har i dag vært på svangerskapskontroll. Jeg kom hjem fra Oslo i går kveld etter en hektisk dag, med mange intervjuer. Det var så utrolig deilig å være hjemme igjen. Ut uken har vi et stort fokus på å bli ferdig i det nye huset, sånn at vi kan flytte inn i løpet av kort tid. Jeg har et stort ønske om å komme oss i hus før påsken, men jeg ser jo at det kan bli vanskelig, ettersom at eletrikerne som jobber i huset, overhodet ikke samarbeider med oss om å bli ferdige. 

I dag er faktisk Michelle på langtur, uten oss. Hun er på vei opp til Haugesund en tur, sammen med mormoren sin. Det vil si at vi har hele formiddagen alene med lille Will. Det er godt å få kjenne på å ha han også alene litt. Det har jeg vel egentlig ikke hatt så mye av siden vi bodde på Kypros, og Michelle var i barnehagen. Det er derfor deilig å få litt kvalitetstid med han også. Det har vært et fantastisk vær de siste dagene, og solen stråler i dag også. Derfor tenkte jeg at Jan og meg kunne ta oss en trilletur i finværet! 

Slappe litt av, nye dagene litt. Jeg merker at tiden går så alt for fort. Og før jeg aner det, så er svangerskapet over. Det er overhodet ingen dans på roser å være gravid. Men likevel så syns jeg det er utrolig koselig å få litt tid med babymagen, og ikke minst spenningen og forventningene som strømmer gjennom kroppen. Det er veldig mye som skjer når man er gravid, spesielt i hodet med tanker og følelser. Jeg har lyst til å få tid til å nyte graviditetstiden litt, selv om jeg har travle dager med oppussing av hus, og to barn som er hjemme. 

Et svangerskap skal være en fin ting. Uansett hvor mye ubehag og smerter det føler med seg. Jeg har vært gravid to ganger tidligere. Og jeg så aldri det fine med å være gravid. Jeg tror det er umulig å se de positive sidene helt til å starte med. Det var i alle fall umulig for meg, både første og andre gang. Jan og meg har snakket mye om navn og kjønn allerede. Om bare noen uker så får vi faktisk muligheten til å vite hvilket kjønne den lille i magen er, om vi ønsker å vite det. Dette er en skikkelig spennende tid for oss, og det må vi faktisk huske på i vår travle hverdag! 

På bildet over var jeg 12 uker på vei med William. Jeg var en del større da, enn hva jeg er nå. Magen viser ikke enda denne gang. 

JEG HAR ALLTID FØLT MEG ANNERLEDES

Jeg sitter alene på flypassen nå. Jeg har funnet meg et hjørne der ingen kan se meg. Jeg føler meg alene. Helt alene. Jeg har funnet en plass der ingen kan dømme meg, se rart på meg, eller ta bilde av meg. Jeg føler meg alene, og for første gang i dag, så føler jeg meg ikke sett ned på. For uansett hvor og hvem jeg har snakket med, så har alle spørsmål som kommer av nysgjerrighet og naturlig bedømmelse. 

Vi har alle en måte vi ser for oss et «normalt» liv på, og tro meg, jeg vet jeg ikke er i nærheten av hverken din eller min versjon av hva som er normalt. Jeg har alltid vært annerledes, og alltid følt meg utenfor, samtidig som jeg likevel er inkludert. Hvordan går det ann å forklare det? Jeg er her, blir snakket om og blir snakket til, men det er ingen som er i nærheten av å være i samme situasjon, eller forstår mine valg. 

Det føles veldig vanskelig til tider, å være så forskjellig. Jeg tror ikke bare det er jeg som føler meg utenfor her i landet. Vi har alle noe vi vet ikke er helt «normalt» med oss selv. Men jeg føler meg forferdelig alene. Er det ingen som forstår at jeg er lykkelig nå? Er det ingen som kan akseptere at barna mine har det godt med meg? Er det ingen som kan ignorere hva som er normalt, og aksepterer det som er virkelighet? 

Jeg sitter her i et hjørne på flyplassen med tårer i øyene. Hvordan vil denne verden være om 10 år, når Michelle er 15, om samfunnet fortsetter i den retningen det har gjort de siste fem årene? Jeg syns det er skummelt å tenke tanken på hva mine barn vil bli mobbet for, og plaget på skolen med. Når så lite som en alder kan mobbes så hard, at man skal ønske å ta sitt eget liv. For ja, så dypt var det for nøyaktig fem år siden. 

Jeg nekter å havne der igjen. Likevel så vet jeg hvor lett det er å havne der. Det tror jeg alle dere også vet. Selv skal jeg ikke en gang prøve å legge skjul på at graviditeten for meg er et svakt punkt i meg. Alt går inn på meg på en helt annen måte enn det gjør til vanlig. Nettopp fordi kroppen i seg selv jobber for å kunne forsvare et lite barn, og gjøre meg klar til å bli mamma på ny. 

Jeg visste at hatet ville komme, i det jeg slapp nyheten. Det var derfor veldig viktig å kunne kose meg med nyheten selv alene med Jan og positive tanker disse første tre månedene. Følelsesmessig, så er det første gang jeg har kommet meg gjennom de første 12 ukene uten et stort press fra alle kanter på at jeg bør ta abort. Jeg husket heldigvis å vente med nyheten til jeg var godt passert 12 uker. Og dette er noe av det beste jeg har gjort. 

Likevel er det folk som hetser over babynyheten vår. Som vi selv er kjempe lykkelige over. Et hvert barn er et mirakel, uansett hvem som er foreldrene, hvilke religion det har, uansett hudfarge, og uansett hvilket land eller hjem det er født i. Et svangerskap er en gave, planlagt eller ikke! Vi er så utrolig heldige som nå skal bli en til, og jeg vil ikke la meg selv knekke sammen, fordi samfunnet sier noe annet. 

TRE BARN, MED TRE FORSKELLIGE MENN

Det vil alltid være et stort fokus på at jeg har tre barn, med tre forskjellige. Jeg kommer meg ikke vekk fra det. Det vil jeg ikke heller. For Michelle og William hadde aldri vært de samme, om de ikke hadde hatt de genene de har. Jeg har likevel ikke bare en familie. Vi er en mamma, en pappa, og to søsken hjemme hver eneste dag. Vi er så nært det går ann å være en "ekte" familie, uten å være det. Jeg ville ikke byttet ut min familie med noen andre. Flere av dere har spurt etter klipp fra God morgen Norge, fra i dag tidlig. Om du klikker på bildet over kommer direkte inn til klippet! 

reklame

De siste månedene har jeg hatt for vane å tipse om gode tilbud og rabattkoder i de nettbutikkene jeg bruker til vanlig, og i dag kom jeg over 4 tilbud som du absolutt ikke burde gå glipp av. Helt siden graviditeten startet har jeg blitt helt forelsket i superundertøy og treningsgensere, og i dag fant jeg et tilbud som passet den kategorien midt i blinken! 

1. GetInspired.no - Min absolutte favorittbutikk, med et fantastisk dagstilbud som dere MÅ få med dere! Kari Traa Tikse-settet under selges i dag samlet for superprisen 799,- inkludert gratis frakt. Du får tilbudet, i tillegg til 200 andre supertilbud fra blant annet NIKE, Kari Traa, Adidas og mange flere HER!

2. Nelly.com - Akkurat nå sparer du inntil 80% på flere tusen produkter hos Nelly.com. I tillegg kjører de superkampanje med 50% på over 300 topper. Du finner alle tilbudene HER!

3. AdamsMatkasse har blitt en favoritt i dette huset, og akkurat nå kjører de stor kampanje til nye kunder! Du får halv pris på din første bestilling + en GRATIS fruktkasse! Dette tilbudet aktiverer du HER!

4. X-Life.no - X-Life er en av Norges største treningsbutikker! Akkurat nå har de stor salg på blant annet 2XU. Du finner alle deres beste tilbud HER!

MYE HAT ETTER JEG GIKK OFFENTLIG MED GRAVIDITETEN!

God morgen! Nå kjenner jeg at jeg er skikkelig spent. Jeg har kommet meg til Oslo og siden sist jeg blogget har mye skjedd. I går var første episode av Bloggerne, og jeg lurer på hva dere syns om det! Det er ikke før neste uke at drama på tv begynner, men jeg syns likevel at det er gøy å høre hva dere tenker og syns om meg og gjengen denne sesongen! 

Det har vært veldig mye hat på nettet etter at jeg annonserte at jeg var gravid igjen. Jeg var på God morgen Norge i dag tidlig for å snakke om hetsen. Jeg syns det er synd at det er så mange som føler de må si sin negative mening om mitt privatliv. For det er faktisk mitt privatliv, uansett hvor mye jeg deler det med dere. Jeg kommer til å sette meg ned, og ta skikkelig tak i nettopp hetsen i et blogginnlegg i løpet av kort tid, for jeg har mye jeg vil si om saken, og flere forklaringer og komme med. 

Nå har jeg en travel dag i Oslo, før jeg i ettermiddag setter kursen hjemover igjen. Jeg liker meg ikke borte fra gjengen min merker jeg. Trodde det ville bli deilig med litt fri, og tid til meg selv. Men der tok jeg grundig feil. Jeg trives best i travle dager sammen med gjengen min jeg. Våkne netter, bleieskift, krangling, latter, lek og mas, er den hverdagen jeg trives best i! Og ikke minst ha en som holder rundt meg om kvelden, og kysser meg god natt.

Jeg hadde skikkelig problemer med å sove i går kveld. Selv hvor trøtt jeg var. Jeg visste også at jeg måtte opp kl. 05.00, så det føltes helt håpløst. Jeg har en lang dag foran meg nå. Jeg er akkurat ferdig i TV2, og har kommet meg tilbake til hotellet igjen nå. Nå skal jeg bare blogge, og spise frokost, før jeg skal sjekke ut av hotellet, og komme meg til neste intervju. Når jeg først er i hovedstaden, må jeg få gjort så mye som mulig! Ønsker alle en superduper dag!

FEST SETEBELTET!

I kveld starter de første episodene av meg og gjengen i denne sesongen Bloggerne! Jeg er superspent, og gleder meg til å få tilbakemeldinger fra dere på serien. Det blir sendt ny episode hver eneste dag fra mandag til torsdag på TV2 Livsstil kl.21.30! De neste to ukene er jeg med i alle episodene, så fest setebelte dere, dette blir dramatisk! 

Heldigvis får dere en myk start, og et tilbakeblikk til sent i fjor sommer. En koselig ettermiddag med gjengen her på Tasta. Det ble filmet litt før vi flyttet til Kypros. Men mesteparten av filmingen er jo fra Kypros, og våre gode og dumme dager nede i varmen. Jeg gleder meg til å ta dere med på reisen. Nå er jeg faktisk på flyplassen på vei til Oslo. Jeg skal likevel få med meg første episode som starter kl. 21.30, fra hotellrommet!

Barna er igjen hjemme sammen med Jan, så dette blir en veldig effektiv Oslotur, med mye jobb. Morgendagen starter med tidlig oppmøte på God morgen Norge! Jeg skal møte i studio allerede kl. 07.00, så er jeg på TV-Skjermen rundt kl. 07.40! Det er akkuratt tidsnok til at du kan ta deg 10 minutter av morgendagen før skole og jobb, til å slappe av i sofaen foran TV ;)

EN FAMILIE PÅ FEM

Jeg er veldig glad for at jeg annonserte graviditeten på den måten som vi valgte å gjøre det på nå. Jeg husker at jeg elsket videoen med Michelle som sier hun skal bli storesøster, når jeg annonserte graviditeten med William, og visste at jeg ville gjøre noe av det samme denne gangen. Samtidig så ville jeg gjøre noe helt annerledes.  

Det er og var et veldig viktig fokus for meg at det blir en positiv vinkling i annonseringen. Jeg ville at det skulle være tydelig at både store og små gledet seg over nyheten, og at dette var en gladnyhet vi kom med. Vi er så glad for å bli en til, og derfor er det veldig viktig å få vise det frem også. 

Vi rigget oss til med hobbybordet, og hadde en koselig stund sammen, med kamera på filming. Filmen varte selvsagt veldig lenge, men jeg kortet den ned til et minutt, og både Jan og jeg ble kjempefornøyd med videoen. Alle gode ting er tre, pleide jeg å si når jeg var alene med Michelle og William. Nå har det blitt til at alle gode ting er godt, sammen med de du elsker;) 

ET NYTT MIRAKEL

Tenk det, i går slapp jeg nyheten igjen! Vi skal bli til en familie på 5! Jeg har en liten baby i magen, og gleden er stor. Vi ønsket oss en liten til, og heldigvis tok det ikke lang tid, før ønsket ble oppfylt! Jeg er godt over 12 uker på vei med den lille i magen, og det føles på hele kroppen. Kanskje mye av mitt fravær fra bloggen i februar, plutselig fikk en litt bedre forklaring? 

Jeg har vært utrolig dårlig de første tre månedene. Jeg håper på at den verste kvalmen, trettheten og smerter i magen og bekkenet ikke følger med videre i svangerskapet. Jeg har heldigvis god hjelp fra både Jan, og storesøster Michelle til å håndtere hverdagen som gravid igjen. Jeg kan fremdeles ikke tro, at Michelle skal bli storesøster igjen, og William allerede skal bli storebror, og den «mellomste» i gjengen! 

Jeg har alltid hatt et ønske om å få en stor og fin familie. Michelle kom som en overraskelse, og William var vel ikke mindre overraskende. Men denne gangen er jeg for første gang gravid med vilje, om det går ann å si det sånn. Jeg har fått to fantastiske uventede mirakler som har forandret livet mitt helt, de to har fått meg forelsket i mammarollen, og gitt meg ønsket på å få flere. Nå venter vi en liten, igjen. 

Jeg er så glad, og det føles så deilig endelig å slippe å holde det hemmelig, for tro meg, det er vanskelig når jeg har hatt så mange symptomer og plager de siste månedene. Dette svangerskapet har kroppen min hatt en tøffere start enn mine to andre svangerskap. Alle barn er unike, dette gjelder også for svangerskap. Jeg har følt at kroppen vet hva den skal gå gjennom, og derfor gir meg smerter og ubehag allerede, bare fordi den vet hva den må gjøre etterhvert.

Vi er kjempeglade for å dele denne fantastiske nyheten, og Michelle gleder seg til å bli storesøster til enda en liten!