januar 2017

BILDEDRYSS - EN VELLYKKET DÅPSFEIRING

Her er flere bilder fra en minnerik barnedåp som ble feiret for lille Lucas på søndag. Vi hadde en fantastisk feiring, og barna var virkelig noen englebarn gjennom hele dagen. Både Michelle og William satt fint gjennom hele gudstjenesten, og Lucas ga ingen lyd fra seg han heller. Det var en dag som virkelig ikke kunne gått bedre, med tanke på barnas oppførsel. Jeg kjenner jeg er så stolt over å få lov til å være mammaen til alle tre, og det er ingenting som gjør meg mer stolt enn å ta dem med til en stor mengde mennesker, når de oppfører seg som de gjorde denne dagen! En dag vi kommer til å huske lenge! Igjen, tusen takk for alle fine gratulasjonene som har kommet både før og etter dåpen! 

















EN EMOSJONELL DÅPSDAG

Vi hadde en magisk barnedåp i går, fra start til slutt. Det var først da gjestene var gått at jeg kjente på følelsen av at de som ikke var tilstedet, ikke var en del av dagen vår. Det er selvfølgelig utrolig sårt, men det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det viktigste var at vi som var til stede fikk oppleve en så spesiell dag sammen. Jeg innser bare mer og mer at de jeg har rundt meg nå er de som virkelig bryr seg om meg og familien vår. De som ikke har noe til overs for oss, skal heller ikke få lov til å være en del av oss, tenker jeg. 

Jeg prøver å trøste meg selv med hvor godt jeg har det, og ikke minst hvor godt barna mine har det. Hvor heldige de er som har et nettverk rundt seg som er glad i dem, og ønsker å ta del i livet deres. Jeg tar ingen sin kjærlighet for gitt, og i hvert fall ikke de nye menneskene som har kommet inn i livet mitt og vist kjærlighet ovenfor meg og barna. Jeg er evig takknemlig for de menneskene jeg har fått, og for at jeg har lov til å være meg selv rundt en helt ny familie og nye kjennskap. Jeg er takknemlig for at både jeg og barna er blitt tatt i mot med åpne armer. 

Det går ikke ann å ta den kjærligheten for gitt, når man har opplevd å bli såret og sviktet. Jeg er derfor så evig takknemlig. Takknemlig for all kjærligheten, all hjelpen, men ikke minst så er jeg takknemlig for måten jeg er blitt tatt i mot. Jeg har fått lov til å bli en del av en ny familie, både jeg og mine barn. Jeg har fått meg en svigermor som ikke bare stråler men som har fått en rolle i mitt liv på første rad. Jeg har fått nye besteforeldre og oldeforeldre til mine barn, som tar dem inn i varmen som sine egne. Det går ikke ann å ta det for gitt, alt man kan er å være takknemlig for den kjærligheten man omringes av! 

KAKEBORDET - LUCAS SIN DÅP

Nok en gang har jeg fått løftet bort mye ansvar fra mine egne skuldre på en viktig dag. Denne gang var det kjære Anne Brith som var en engel og laget kakebordet til barnedåpen. Nydelig og god kake, og søte elefant cookies, og fantastiske makroner! Både vi her hjemme og gjestene ble imponert over bake-kunster og jeg har bare mer og mer lyst til å lære meg å lage mer selv. Jeg har i alle fall mye å lære meg før jeg skal i gang å prøve. Tusen takk Anne Brith for en fantastisk hjelp med kakene! 











SELV DE MINSTE DETALJENE MÅ VÆRE PÅ STELL

Det ble ikke så veldig mye av dåpen som ble lagt ut på bloggen i går, men tenkte jeg kunne legge ut alt fra bordpynt til kirken og festen i løpet av kort tid. Kakebordet skal jeg selvsagt også vise frem, men først må jeg bare igjen få takke så mye for alle gratulasjoner, igjen, på den store dagen vår. Det er alltid stas men noen gratulasjoner fra dere.Jeg hadde lyst til å starte ukens blogginnlegg med bilder av bordet dekket til dåpen og gavebordet. Jeg syns det ble veldig fint selv, om jeg har lov til å skryte litt over egen innsats. Ønsker alle sammen en magisk start på en ny uke! 













LUCAS SIN BARNEDÅP 29 01 2017

Tusen takk for alle fine gratulasjoner på dåpsdagen til lille Lucas som var i dag! Det har vært en veldig lang dag, så jeg kommer med bilder og ikke minst fortelle dere alt om den store dagen i morgen! Håper alle har hatt en fin søndag! 

ALT KLART TIL DEN STORE DAGEN

De siste dagene må jeg virkelig si at mine kreative sider har slått til! Jeg gjør både det ene og det andre, og blir meget imponert over hvordan idéene mine bare faller på plass. Jeg bestemte meg for at jeg hadde lyst til å lage mine egne sjokolader, som jeg kan pynte med på kakebordet i dåpen i morgen. Jeg syns det var super gøy å styre på, samtidig som det faktisk smakte helt himmelsk! Noen sjokolader ble med salte peanøtter mens noen ble med mandel og noen med kokos. Jeg fant fort hvilken som ble min favoritt, og tenker at dette faktisk er noe jeg kan lage oftere her hjemme. Det er ingen hemmelighet at farge for dåpen er blå, og da måtte selvsagt også sjokoladen få sin blåfarge! Jeg har litt av hvert jeg må styre med nå bare en dag før selve dagen. Håper alle sammen får en fin lørdag videre! 











CAMP SENKVELD 2017 TRAILER

God lørdags morgen. Nå er det under en uke til Camp Senkveld 2017 begynner på tv, men du kan starte lørdagen med å se en liten smakebit fra Camp Senkveld tiden. Som dere ser, så har vi hatt en skikkelig tøff uke, og jeg gleder meg til å se den på TV selv, men ikke minst å få vise dere alt jeg har fått muligheten til å være med på. Som dere ser så har det vært veldig mange tøffe konkurranser som er blitt unnagjort på kort tid. En minnerik uke som jeg er så heldig å ha på video! Camp Senkveld starter på tv fredag 3.februar kl.22.15 på TV2! 


 

DET SOM MANGLER

Ny da, og nye ting som må fikses. Nå har jeg laget mange fine marengs som falt godt i smak her hjemme, og i dag har jeg en ny bake-plan. Vi må også bestille blomster i dag, og jeg som har så lite peiling på blomster har selvsagt ikke funnet ut hvordan jeg vil ha det. Håper de har noen gode forslag, så stoler jeg på at de finner ut av det. Hvis det plutselig ikke blir noe jeg har sansen for, så blir det bare en enkel bukett i stedet. Dåpen er bare få dager unna, og jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er kun blomster som egentlig mangler før ting er helt klart til den store dåpen. 

Jeg tenkte det var på tide med en spørsmålsrunde igjen. Det enkleste er om spørsmålene kommer i kommentarfeltet på Facebook i lenken til dette blogginnlegget HER! Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det går med tankene rundt dåpen og den emosjonelle biten, hvem kommer eller ikke kommer, og hva jeg tenker og føler om det hele problemet. Jeg har gjort mitt beste til å ta vare på meg selv i denne tiden, og bruker mye energi på å legge til rette for at det skal ta minst mulig av min energi akkurat nå. Problemet i Stavanger har vært gående i ett helt år nå, man lærer seg sakte men sikkert å legge det til siden når det trengs. 

Dette er kun Lucas sin dag, og ingenting skal få ødelegge feiringen vår på samme måte som det ødela min bursdag, Michelle sin bursdag, Lucas sin fødsel, William sin bursdag, juletiden, og julaften. Nå har det snart gått et år, uten at de har vært en del av vårt liv og høytidene. Det er da lettere å akseptere at de ikke er tilstedet, og feire på samme måte som i fjor, uten den store sorg og smerten som det førte med seg gjennom alle høytidene for første gang. Jeg skal komme tilbake til dette når jeg har overskudd til det, nå prøver jeg mitt beste for å gjøre det beste ut av den situasjonen som er! 

DET ER IKKE MIN FEIL AT DU TJENER DRITT

Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, du som sier at jeg ikke gjør noe i jobben min. Du som sier pengene mine er overbetalt, og yrket mitt ikke er noe i forhold til ditt. Jeg kan faktisk kanskje gjøre en forskjell for nettopp deg. Med min store stemme kan jeg si meg enig at helsesektoren i dette landet burde blitt betalt mye bedre. Jeg er helt enig i at det å redde liv og ta vare på syke og eldre mennesker, er viktigere for samfunnet, enn meg. Jeg har like lyst som alle andre ha noen som passer på oss når vi blir syke og gamle, men ikke minst når man skal føde et barn. Man ønsker alle å bli passet på, få omsorg og kjærlighet, om man er syk og gammel selv, eller om man er pårørende. 

Det finnes ingen yrker i verden som er viktigere enn helsesektoren, og det kan jeg ikke si meg uenig i. Jeg er et menneske, en mamma som alltid vil vite at barna mine er i trygge hender om noe skulle skjedd dem. Både William og Lucas har vært inne på sykehuset i forbindelse med sykdom det siste halvåret, i tillegg til at jeg har vært flere turer inn på fødeavdelingen, der jeg ikke bare trengte hjelp med fødselen den dagen Lucas ble født, men jeg trengte de også til en mental støtte gjennom en tøff tid i slutten av svangerskapet. Jeg trenger helsevesenet minst like mye som alle andre familier. 

Det er ingen yrker som topper dette, og jeg beklager at jeg personlig ikke kan gjøre noe med hva man tjener i dette yrket. Alt jeg kan bruke stemmen min til, er å si meg helt enig. Alle i helsevesenet burde hatt millionlønn i et så rikt land som dette. Det samme syns jeg om skolelærere og barnehageansatte som er med på å forme barna våre og lærer de nesten alt de kan. Jeg syns det er kjempe viktig at yrker som krever så mye, burde bli betalt for jobber som faktisk gjøres. Likevel er det mest dette yrkene som man får mest igjen for personlig. Man får mange nye kjennskap, men føler seg som en superhelt i hverdagen, man får muligheten til å passe på andre mennesker og bruke kunnskapen til noe positivt. 

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hjulpet. Jeg har selv startet utdannelsen for å jobbe i helsesektoren selv, men hoppet av fordi jeg ble gravid med William. Jeg ble gravid, og måtte sette en strek over enkelte ting i livet mitt, for å gjennomføre hverdagen med to barn alene. Jeg kunne ikke kutte jobben og inntekten, og jeg kunne hvert fall ikke kutte ut barna. Så da var det bare utdannelsen jeg måtte legge bort. Så jeg startet å fokusere hundre prosent på jobben, og ble Norges største blogger. 

Man skal aldri undervurdere andres arbeid, om man aldri har jobbet i yrket selv. Jeg jobber mer enn man klarer å sette seg inn i. Jeg er kanskje ikke like viktig som de som jobber i helsesektoren, men det har aldri vært et mål. Jeg har likevel en jobb som krever mye, og nettopp fordi det hele yrket er så nytt, så blir det veldig undervurdert. Hvis det hadde vært så lett å starte Norges største blogg, og tjene millionlønn på det, så hadde vel DU også gjort det? Det er naturlig, og et menneskelig overlevelse instinkt om å ønske å tjene mest mulig penger for å leve akkurat som man selv ønsker.

Jeg er en grunder, aksepter det. Så kan jeg heller rope høyest om at jeg syns ditt yrke, i helsesektoren, er viktigere enn meg i samfunnet. Dere burde tjent mest i et land som dette. Jeg kan ikke si noe annet, for jeg vil selvsagt at barna mine alltid skal ha noen i helsesektoren å kunne gå til når de eller deres barn igjen trenger hjelp. Jeg ønsker at barna mine skal få all den omsorgen og kjærligheten de i helsesektoren klarer å gi dem, når dem trenger det. Jeg har aldri vært så fornøyd noen sinne, enn å oppleve helsepersonellet på sykehuset når William var innlagt i sommer, eller når Lucas var der for noen uker siden. Så tusen hjertelig takk, for at du står på hver eneste dag! 

EKTE HJEMMELAGET PIKEKYSS

Nå er det virkelig bare barnedåp som står i hodet på meg om dagen, og i går kveld laget jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å lage selv. Etter å ha spurt på bakeri om noen hadde mulighet til å lage søte lyseblå marengs på bestilling, uten hell, tok vi saken i egne hender. Det var Jan sin idé om at vi skulle få til å lage dette selv, og planen var da selvfølgelig at han skulle lage dem. Jeg innså veldig fort at dette var veldig mye lettere enn jeg trodde, og tok derfor raskt over prosjektet hans. Jeg ble meget imponert, selv, og tenkte å gå i gang med å lage enda en porsjon med marengs til barnedåpen i dag! 

Du kan også enkelt lage marengs selv! Oppskrift : Alt du trenger er 3 egg og 2dl sukker. Du skal kun bruke det hvite i egget, så man må skille bort eggeplommen. Visk eggehviten til den blir skum, begynn deretter å tilsette litt og litt sukker mens du visper. Blandingen skal vispes helt til den ser ut som noe jeg ville sagt lignet på glasur. Ta gjerne litt konditorfarge i blandingen for ønsket farge på marengsen. Lag til slutt fine pikekyss-topper av marengsen på et stekebrett, før den så settes i ovnen. Marengsen skal være i ovnen i ca. en time på 100 grader. Slå deretter av ovnen og la marengsen bli værende frem til ovnen er kjølt ned, før man tar marengsen ut. Lykke til! Dette er super enkelt, prøv det gjerne selv! 



DETTE BLIR MIN REDNING!

Inneholder annonselenker

Vinteren er alt for lang i Norge, eller, man kan vell nærmest ikke kalle det en vinter her nede på sørlandet. Det føles nærmest som en evigvarende høst. Jeg er jo en jente som er vant med solbrun kropp året rundt, men jeg tror helt ærlig jeg aldri har vært så bleik noensinne før. Redningen for meg fremover blir Betacaroten Ambre, som jeg akkurat har bestilt en prøvepakke fra. Jeg elsker prøvepakker, da jeg enkelt kan teste produktene uten å betale dyre dommer for det. Faktisk, fungerer denne prøvepakken på en måte som gjør at jeg ikke betaler noe for produktene, men bare 39,- for frakt.

Om jeg blir like fornøyd som tidligere så får jeg automatisk tilsendt ny forsendelse hver andre måned, for 299,- inkludert frakt. Og dersom jeg ikke er fornøyd med prøvepakken, så kan jeg avbestille produktene innen 14 dager. Det er altså en abonnementsløsning, uten noen bindingstid. Genialt spør du meg! Og jeg elsker det at jeg kan si opp pakken med en eneste gang dersom jeg ikke er fornøyd. Med andre ord koster prøvepakken bare 39,- kroner! DET finner du ikke billigere andre steder i alle fall.

Om du også er lei av en vinterbleik hud, så kan du teste en prøvepakke du også, den bestiller du på få sekunder HER! 

Dagens Facebookvinner er Hedda Andersen, du blir kontaktet direkte på Facebook! Gratulerer!

JEG HAR TJENT 800 000 BARE I JANUAR

Det er alltid et stort tema hva vi «dumme» bloggere klarer å tjene i måneden. Hvorfor vi som ikke gjør en damn shit, kan få så mye igjen for det lille vi gjør. Veldig mange mener det er urettferdig, og dette spesielt om de har veldig dårlig råd selv. Det er forståelig å tenke at livet er urettferdig, når man selv ikke har det samme. Dette er ikke et tema jeg skal skrive mer om nå, fordi jeg allerede har fortalt gjentatte ganger hva jeg tenker og mener om denne saken. 

Penger vil likevel alltid være et tema, og jeg føler for første gang at jeg ikke lengre er alene, om å ønske og fortelle hvor mye jeg faktisk tjener på det arbeidet jeg, og alle andre bloggere gjør. Jeg føler selv at det begynner å bli kjent for de fleste at det ligger mye penger i en veldrevet blogg. Det ble et stort tema i 2016, med skattelistene som skulle ut fra 2015. Jeg klarte i 2015 å tjene hele 2,3 millioner kroner på bloggen min. Noe jeg var veldig stolt over, med å se tilbake på at jeg var alenemamma til to små og kun 19 år, og at jeg faktisk hadde mammapermisjon det året. 

I 2016 hadde jeg ingen blogg-avtale, det vil si at jeg sto for alt som handlet om sponsor og samarbeid selv, og ikke ble betalt for lesere. Noe som selvfølgelig var veldig kjipt med tanke på at jeg vet hvor mye jeg ville tjent på å bli betalt per sidevisning, når jeg gjennom hele året toppet blogglisten nok et år. Alt jeg tjente var mine penger. Det var mitt arbeid, og ingen andres fortjeneste enn min egen. I 2016 tjente jeg selvsagt mye mindre enn året før, på grunn av en klikk-avtale, som jeg ikke hadde. Jeg klarte likevel å tjene 1 557 511.

Jeg er skuffet, fordi jeg vet at det første andre tenker over dette er: Nå går bare bloggen en vei, og det er i dass». Jeg er så glad for at ikke alle skjønner seg på dette, men selv om et år går «dårlig» så går neste år til tops. Dårlig er helt feil ord å bruke, for det finnes flertall av Norges befolkning som aldri har opplevd å ha den inntekten på et år. Jeg er stolt, fordi alle disse pengene er mine. Det er jeg som har skaffet sammarbeid, selv uten en kontrakt og sikkerhet.

Nå er jeg tilbake med kontrakt, og vet allerede nå at dette året blir mye bedre. Jeg har allerede i januar 2017, sendt faktura for over 800 000 kr eks moms. Og er klar for å starte 2017 med mange fine samarbeid, men ikke minst for å ta dere med på en ny reise i livet mitt, enten det er hverdagslivet, frieri og giftemål, eller barn! Tusen takk til du, som gjør det mulig for meg å gi barna mine et liv med tak over hodet, og mat på bordet. 

Om jeg tok selvmord som 14-åring, hadde verden blitt et bedre sted...

Om en måneds tid er det allerede 5 år siden bloggen min havnet på topp 5 på topplisten i Norge. Det er 5 år siden eventyret mitt startet, og hele 5 år siden at jeg klarte å bevise for meg selv at jeg klarer de målene jeg setter meg. Det har vært mye motgang gjennom disse årene, og jeg har forandret meg dramatisk både som blogger, men ikke minst som menneske. Jeg har selvsagt blitt mye større, men det handler om så utrolig mye mer enn bare det. Jeg var 15 år, når blogg-drømmen min startet, det var der tryggheten på mammarollen falt inn. Det var da jeg begynte å leve igjen.

Jeg har hele tiden fortalt om hvordan Michelle forandret livet mitt. Hvordan alt i mammarollen har fått meg til å bli et bedre menneske, og behandle både meg selv og alle rundt meg bedre. Jeg vet at det å få Michelle forandret mye. Det er rart å si det, men vi to har jo faktisk vokst opp sammen, vi kunne vært søstre. Hun har vært med å forme meg, på samme måte som jeg har formet henne. Vi er et lag, vi er venninner, vi er alt for hverandre, og det beste av alt, vi har kun 15 år mellom hverandre, og har et helt liv foran oss, sammen. 

Jeg kan likevel ikke si at det å bli mamma forandret meg til å bli den jeg er i dag. For å starte bloggen min, er noe av det lureste jeg noen sinne har gjort. Jeg tok et valg om å dele. Jeg tok et valg om å utlevere alt, uten å skjule detaljer fra sannheten. Jeg bestemte meg for at hvis jeg skal skrive en blogg, og få dette til, så må jeg kunne være meg selv. Jeg må kunne dele om ting som føles ubehagelig og vanskelig. Jeg må kunne dele ting som andre gjerne heller ville holdt til seg selv. Dette er mitt liv, og alt skal komme frem.

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å begynne å skrive om hvor vanskelig det var for meg å bli gravid som 14-åring. Hvordan alle mente jeg måtte ta abort, fordi jeg aldri i livet kunne ta vare på et barn. Dette barnet ville ha det så mye bedre om det slapp å leve et liv sammen med meg, mente alt fra lærere, leger, familie, venner, bekjente og ukjente. Alle hadde tatt dette valget for meg, men jeg var ikke enig. Dette var min utvei i livet til å bevise det motsatte. Dette var min mulighet til å starte på nytt. Dette var livet jeg ønsket meg.

Jeg ville være viktig for noen. Jeg ville være elsket. Jeg ville være den forelderen som aldri skulle svikte dette lille barnet. Vi skulle bli vår egen familie. Ingenting annet betydde noe, dette barnet var mitt. Det var mitt valg å ta. Og til slutt så klarte jeg å stå gjennom det store presset alene, selv hvor redd og usikker jeg var selv. Det kom ikke uten problemer, derimot. Jeg fikk depresjon i svangerskapet, og så ingen ende i tunellen. Jeg begynte å tenke at alle hadde rett. Jeg er jo ingenting, hvordan skal jeg ta meg av et lite barn? 

Jeg ønsket å ta mitt eget liv flere ganger, men det var kun en kveld jeg var innstilt på å gjennomføre det. Jeg orket ikke mer, jeg trodde jeg ikke hadde mer å gi. Jeg kom meg sakte men sikkert tilbake til tankene på at det å beholde det lille barnet i magen var det rette. Etter at Michelle ble født, så var det kjærlighet fra første øyeblikk. Hun er en engel. Hun er mitt alt. Hun ga meg en grunn til å leve. Hun ga meg sjansen til å starte på nytt, og legge fortiden bak meg. Hun gjorde meg voksen på rekordtid. 

Jeg har gjerne ikke vokst så mye i høyden etter den gang. Jeg har heller ikke blitt noe særlig flinkere i matte. Jeg har heller ikke lært noe nytt om vitenskap etter det. Det jeg derimot har lært de siste fem årene etter at jeg ble mamma, og startet bloggen, er det å tro på meg selv. Jeg tror ikke lengre på at jeg ikke er noe flink mamma, fordi jeg har lært med tiden at barna mine ikke kunne hatt det bedre. Jeg tror ikke lengre på ting skjer tilfeldig, fordi man må jobbe hardt for å oppnå det man vil i livet. 

Jeg tror ikke lengre på at om jeg hadde tatt selvmord gravid som 14-åring, at verden hadde blitt et bedre sted. Jeg tror ikke noe på det, fordi jeg har lært meg selv at jeg er viktig. Jeg har vokst, og funnet troen på at jeg gjør en positiv forandring for mange. Jeg har lært at jeg ikke alltid er skurken, selv om skurken selv prøver å motbevise meg. Jeg har lært at jeg ikke er syk i hodet, fordi jeg ønsker å beskytte barna mine. Det er et morsinstinkt, som alle oppegående foreldre har over barna sine, selv meg! 

KUN FEM DAGER IGJEN

God morgen! Nå er vi på vei ut dørene her hjemme. Vi har mye vi må rekke på få dager nå, for i helgen skal vi ha barnedåp for Lucas. I dag skal vi prøve å få unnagjort alt som har med klær å gjøre. Kjøpe det som mangler, vaske, stryke og henge opp. Jeg har en plan over hva Jeg og  guttene skal ha på seg, men må finne noe til Michelle.. Jeg skal gå i bunad, Jan og William skal gå i dress, og jeg hadde egentlig håpet å finne en bunad til Michelle også.

Lucas skal der i mot slippe unna finstasen, til etterfesten. Han skal jo mest sannsynlig sove og ikke minst bli bært rundt, så han trenger bare å ha på seg noe behagelig, tenker jeg. Jeg har gått på den smellen før, der både Michelle og William hadde finklær etter kirken i sine egne dåp. Det var vel spesielt sist, med William at jeg gikk å tok på han noe behagelig tøy midt i festen. Jeg har litt å styre med de neste dagene, og gleder meg mest til å oppleve dagen sammen med en fin gjeng. Vi blir svært få i festen etter dåpen, men sånn måtte det bare bli denne gang. Jeg kjenner at det selvsagt er sårt, men det viktigste denne dagen er at vi som er her skal ha en minnerik dag sammen, og feire lille Lucas. 

VÅRT FJERDE BARN

Som trebarnsforeldre kan kveldene og ettermiddagene bli ganske så hektiske, og det krever en del planlegging for at kveldene skal gå best mulig for seg. Dagen går på lange måter fra null til hundre på bare noen få minutter. Det er middagslaging, spising, rydding, leking og kveldsbad, og det i en periode på dagen der både voksne og barn er slitne i utgangspunktet. I tillegg krever ettermiddagen at det ligger en plan for bloggen, slik at det ikke skal gå ut over barna etter at de er kommet hjem fra barnehager. Stort sett går det veldig bra, mens andre ganger kan det være vanskelig å få alt til å gå prikkfritt.

I dag har jeg hengt etter på bloggen, og må ta det igjen mellom slagene. Det endte med at Jan sa: "Nå tar jeg Michelle og William i badekaret, og så tar du bloggen og Lucas". Det får meg på mange måter til å føle at vi allerede har fire barn her i huset. Bloggen er en veldig viktig del av oss som familie. Guttene er litt for små til at de forstår så mye av akkurat det, mens både meg, Jan og Michelle kan snakke om akkurat det temaet, og ikke minst at alle tre ønsker å bidra på det området. På samme måte som man ikke kan ta fri fra å ta vare på et barn, kan man ikke ta fri fra bloggen.

Verken blogg eller barneoppdragelse er 08-16 jobber, de krever begge mye planlegging, rutiner, og mye tid. På samme måte gir de oss noe i hverdagen. Bloggen gir oss arbeid og et levebrød, mens barna gir oss kjærlighet og opplevelser. Begge deler påvirker vårt humør her hjemme. Samtidig føler jeg at vi akkurat nå har mer en nok å holde styr på i hverdagen, og tanken på et fjerde barn er akkurat nå ganske fjern. Jeg tror vi har nok akkurat nå, og jeg føler balansen vi har hjemme er helt perfekt som den er.

Vi er to jenter, tre gutter, og en blogg. Vi er en familie, og vi er familien Rasmussen.

DETTE VENTER OSS DE NESTE UKENE

Det er mandag og hverdagen er for alvor i gang denne uken. Jeg føler året så langt har vært preget av veldig mange avtaler, og at det først nå føles ut som at året virkelig starter. Vi har for så vidt masser av avtaler de neste ukene også, men Februar gir oss for første gang i år muligheten til å faktisk legge litt andre planer. Vi har endelig noen åpne helger som jeg gleder meg til å legge planer for, og etter at jeg var med på innspillingen av Camp Senkveld har jeg virkelig fått opp interessen for vinter, snø og skigåing.

Jeg har i alle fall veldig lyst til å få til en helg på fjellet snart, og ikke minst få kjøpt inn ski til de små og pulk til minstemann. Jeg vet Jan også setter veldig pris på vinteren, og er vokst opp med bålgrilling og skiturer. Jeg føler på mange måter det er mye lettere å koble av på fjellet, alt er så stille. Alt går liksom mye saktere. Ellers handler helgene fremover om å finne aktiviteter som får oss i godt humør, og som kan skape minner. Også gleder jeg meg til å vise Jan hvor mye han undervurderer skiferdighetene mine. De er nemlig ikke så aller verst!

CAMP SENKVELD - HEIA TEAM THOMAS

I går kveld kunne jeg røpe at jeg er med i årets sesong av Camp Senkveld som kommer til å gå på tv hver fredag gjennom hele våren. Jeg må innrømme at jeg er så glad og takknemlig for å få muligheten til å være med, det har virkelig vært en helt fantastisk opplevelse og et minnerikt opphold sammen med deltakere fra hvert lag. Jeg var så heldig og kom på lag med Thomas sammen med fem andre flotte kjente profiler. 

Blått lag besto av Thomas, Katarina, Henrik, Markus, Eilev og meg. Som jeg må si var et helt fantastisk lag! På Harald sitt lag med røde jakker var Adelén, Nadya, Kristoffer, Håvard og Hallgeir, som jeg må innrømme var noen tøffe konkurrenter. Det er rart hvor fort man blir kjent med mennesker man aldri har møtt før, på så kort tid når man lever på en camp så tett på hverandre. Jeg må si at jeg virkelig dro hjem fra Rjukan med nye fantastiske kjennskap, fra begge lag. 

Camp Senkveld vil bli vist på hver sending av Senkveld med Thomas og Harald, der det vil bli vist en konkurranse på hver sending fra og med 3.februar, og til og med ut mai. Senkveld går på tv hver fredag kl.22.15 på TV2. Håper du vil følge med på en tøff konkurranse, med kreative, tøffe, og ikke minst morsomme feil og fall. Jeg gleder meg i alle fall som et lite barn til å se alt vi fikk oppleve på tv sammen med Jan i sofakroken! 

DET ER IKKE MENINGEN AT DU SKAL FORSTÅ

Jeg tror ikke det er meningen at vi skal kunne sette oss inn i hva andre personer tenker. Jeg tror ikke det skal være mulig å forstå ting og handlinger som blir gjort, som man vet man aldri hadde ønsket eller turt å gjøre. Jeg tror ikke at vi skal kunne vite hvordan andre mennesker er skrudd sammen. Alt man skal forstå oss på er oss selv, våre handlinger og vår holdning. Hva vi selv skiller mellom rett og galt. Vi har alle noe som betyr mer enn alt annet i livet, og for meg er svaret enkelt. Mitt svakeste punkt, mitt sterkeste punkt, mitt alt: Barna og Jan. 

Det er lett å sjarmere meg, og det er lett å såre meg. Det er lett å gjøre meg glad, og det skal ikke mye til for å gjøre meg redd eller lei meg. Alt i mitt liv går i ring rundt dem. Jeg elsker dem, og ønsker å beskytte dem fra alt og alle. De er meg, og alt som engasjerer meg til å stå på videre i livet er dem. For meg så finnes det ingenting i verden som går foran barna. Ikke penger, ikke en annen kjærlighet, ikke en gang mitt eget liv, og dette er noe jeg selv tar som en selvfølge. Det er dette som er riktig for meg. 

Jeg kan skade meg selv hver eneste dag til livet mitt tar en slutt. Jeg kan ta mitt eget liv på den mest brutale måten. Jeg kan lide og slåss. Jeg kan gjøre alt, så lenge barna mine er i trygge hender og jeg vet at de har det godt. Det er en selvfølge for meg. Det er rett for meg. Jeg hadde aldri i mitt liv såret eller vært stygg mot barna, om det så var snakk om død og liv. De er den eneste gode grunnen til å leve. Uten dem ville jeg ikke ønsket å leve mer. 

Jeg forventer ingen forståelse, for dette er kun mitt syn på livet. Man velger egne verdier, og man velger egne valg. Jeg har aldri tenkt å sette meg inn i det du mener gjør livet vært å leve, men dette er hva jeg mener om livet. Man velger verdier gjennom livet, etter opplevelser, barndom, kjærlighet og hat. Hvis man hater noe, eller noen, så er det lett å elske det motsatte. Gjøre ting annerledes, og ikke minst velge rett og galt ut i fra det. Det er vel nettopp derfor man ikke skal kunne forstå oss på andre mennesker, fordi vi alle har levd helt forskjellige liv.

Det å elske noen med samme verdier kan også være med på å starte en familie, selv hvor ulike to mennesker har levd før vi treffer hverandre. Man velger som regel å leve live videre sammen med noen som på en eller annen måte har fått de samme verdiene i livet som oss selv, men også ikke minst de samme livsgledene og interessene. Når jeg spør meg selv hvorfor jeg er så sikker på at jeg ønsker å leve resten av livet mitt sammen med Jan, etter så kort tid inn i forholdet, så er svaret ganske enkelt: Han tror på meg, og mine verdier, som nå er blitt våre. 

DET SKAL IKKE MYE TIL FOR Å FÅ MEG FORNØYD

I går ble vi overrasket av Jan, og vi hadde en fantastisk dag sammen. Det er så gøy å ha dagene fylle av planer sammen med gjengen. Jeg håper virkelig ikke det blir lenge til vi kan dra tilbake i stallen igjen. Jeg elsker å finne nye ting å gjøre sammen, og håper at dette er noe som gjør at Michelle og meg får med mor og datter tid sammen. I går kveld røpte jeg også at jeg er med i årets Camp senkveld med Thomas og Harald, som begynner på tv om kort tid. Du kan finne en video om meg fra Campen HER! Ønsker alle sammen en fin søndag! 









OBS SPOILER: DETTE SKJEDDE UKEN JEG VAR BORTE!

For en uke siden fikk jeg muligheten til å være med på noe spennende! Jeg reiste opp i snøen sammen med en gjeng med fantastiske mennesker som jeg ikke kjente fra før. Jeg kom hjem igjen for en ukes tid siden, med minnerike opplevelser og nye gode venner. Nå kan jeg for aller første gang røpe hva som egentlig skjedde den uken jeg var borte fra bloggen, barna, mann og hus. Jeg fikk muligheten til å være med på årets Camp Senkveld sammen med Thomas og Harald i en hel uke! 

Første episode starter allerede på tv fra 3.februar, og skal gå helt frem til slutten av mai! Det har vært en fantastisk opplevelse å være med på, og jeg er så takknemlig for alle de fine minnene fra turen jeg kan ta med meg videre i livet. Jeg har virkelig fått testet meg selv i utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle. Jeg takket fint ja til å være med, og tenkte dette kom til å være en morsom opplevelse. Jeg tenkte at i et humor-porgram kan det umulig skje ting som vil sette meg i en ubehagelig situasjon. Jeg trodde med andre ord at dette ville bli lett som bare det. 

Jeg tok grundig feil, for jeg har ikke opplevd annet enn å bli utfordret, og gjort ting jeg ikke kan. Jeg har virkelig presset meg selv, grått på tv, men viktigst av alt så har jeg kjent på en utrolig mestringsfølelse! Jeg har vært så uendelig stolt over meg selv, for mange konkurranser. Jeg har imponert meg selv, på områder jeg slett ikke trodde jeg skulle få til. Og selv den verste utfordringen vi kunne fått, endte jeg, lille meg, mammabloggeren opp med høyest poeng-skår fra begge lag! Det er imponerende det! 

Jeg blir også å se naken, skremt, glad og fornøyd gjennom hele campen. Jeg er så glad for at jeg ble med på denne turen, og gleder meg til å følge med selv foran tv-skjermen i ukene fremover. Jeg vet enda ikke selv hvilket lag som vant hele campen men det har vært veldig jevnt frem til finalen! Dette blir spennende! Jeg kommer til å skrive om hver enkel episode, og røpe litt egne tanker underveis, og ikke minst dele flere herlige bilder fra meg og gjengen på camp! Heia, team Thomas!! Skal du følge med? 

FOR EN OVERRASKELSE!

I dag tidlig overrasket jan meg og Michelle med morsomme planer for dagen. Jan hadde ringt rundt og virkelig lagt i stand et opplegg for dagen i dag. Vi bor i en bygd med bondegårder og hester til alle kanter, og både Michelle og meg har mast lenge om at vi har lyst å ri en dag. Plutselig i dag tidlig skulle vi få muligheten til det. Michelle syns det var utrolig gøy, og jeg storkoste meg selv på hesteryggen. Jeg er selv en tidligere hestejente, men la dette bak meg en god stund før jeg ble gravid med Michelle. Det er med andre ord veldig lenge siden jeg har ridd på en hest.

Jeg syns det var veldig skummelt til å starte med, men fant fort tilbake til gamle kunster. Jeg hadde det helt fantastisk på hesteryggen, og jeg så på smilet til Michelle at hun koste seg minst like mye som det jeg gjorde i dag. Hun har ikke ridd uten at vi leier henne før, men i dag fikk hun virkelig testet det å ri alene også. Hun var superflink, og slutter aldri å imponere meg! Det er så gøy å finne nye ting vi kan kose oss med og gjøre sammen. Dette må vi virkelig få til å gjøre oftere. Dette var sporty av oss, og kjempegøy! For en lørdags-formiddag! 

Jeg skal poste bilder fra dagen på hesteryggen om litt, men i mellomtiden finner dere video av det på instagram: Mammatilmichelle eller på facebook HER om litt! Ønsker deg en fantastisk fin lørdagskveld! 

DEPRIMERT AV BLOGGINGEN

Da prøver jeg å starte på ann igjen, etter nok en tur bort uten pc. Jeg kjenner det er godt å slippe unna i ny og ne, men plutselig har det blitt litt for lett for meg å skyve bloggen unna om ting er vanskelig, i stedet for å bruke den til noe positivt som jeg alltid gjorde før. Jeg syns det alltid var mye lettere å skrive om ting var vanskelig før, fordi nå er det hele tiden noen som mener jeg skriver om for personlige ting, mens andre mener jeg kun deler for å få oppmerksomhet og klikk inn på bloggen. 

Ja, jeg ønsker at innleggene mine skal leses, men når jeg deler ting som faktisk er vanskelig i livet mitt handler det mest om å nå ut til de som faktisk opplever litt av de samme tingene jeg gjør. Jeg prøver å nå ut til de som faktisk kan kjenne seg igjen, og støtte seg opp mot meg som åpenhjertig sitter å deler mine tanker i nettopp den situasjonen jeg sitter i. Jeg føler også det plutselig er blitt vanskelig å dele, fordi det er vanskelig å forstå hva som egentlig er problemet, når man ikke leser alle innleggene, men kun ett par. 

Jeg har det ikke vanskelig fordi jeg ikke vandt en bloggpris på prisutdelingen i går, selv om det selvsagt er kjip, så er det ingenting i forhold til alt annet som skjer i verden. Jeg er heller ikke blitt deprimert av noen dumme negative kommentarer, for det er blitt en del av hverdagen min. Det som derimot stadig graver meg dypere og dypere, som jeg fremdeles ikke har funnet en ende på, er det problemet som ligger over meg i forhold til min barndom, situasjon med familien nå, og ikke minst alle møtene som jeg må gjennom med advokat og andre på grunn av dette. 

Jeg er ødelagt, og klarer ikke få meg ut av dette før det er helt over. Jeg vet ikke en gang når det skal ta slutt, og det er veldig frustrerende. Det går ut over hvem jeg er, og hva jeg står for. Jeg føler meg dum og teit som ikke kan skrive noe om dette for å i alle fall la dere få vite hva som egentlig skjer i livet mitt nå, men sannheten er at jeg ikke har lov. Ikke nå, ikke før det er over. Jeg ønsker å dele, så den dagen vil komme, i mellomtiden håper jeg dere klarer å lese litt mellom linjene, og forstå at det er dette som plager meg, ingenting annet. 

Blir jeg deprimert av bloggingen? Nei, det blir jeg ikke.Jeg blir heller ikke deprimert av kommentarer, eller alt som bloggen følger med. Min plan har aldri vært å kommer her jeg er nå, mens jeg er så offentlig. Det har likevel kommet opp nå, og jeg må leve med det. Det er derfor det er viktig for meg å sette av tid til pause når jeg trenger det, samtidig som jeg må dele at ting er vanskelig når jeg føler at det hjelper meg gjennom ting. Jeg håper kun på en liten forståelse, ikke noe annet. Man har alle vært gjennom en tøffere tid i livet, nå er det min tøffe tid som står på... 

STARTE MIN EGEN PAPPABLOGG?

Nå har akkurat kvelden senket seg her hjemme. Anna er vel hjemme etter turen til Oslo, en tur hun nok kommer til å kommentere senere. Det er ingen hemmelighet at vi igjen er inne i en litt vanskelig periode her hjemme. Det har skjedd mye saker og ting de siste ukene, og det har alt i alt vært veldig hektiske dager siden nyttår. Vi føler vell på mange måter at vi ikke helt har fått satt året enda. Dette er mye av grunnen til at jeg har vikariert på bloggen i det siste, da Anna ikke helt er i form til å drive bloggen alene for fullt.

Men nå er hun hjemme igjen og innstilt på å overta bloggen igjen. Hun får fri ut kvelden i dag, men er tilbake i morgen formiddag. Det tror jeg hun gleder seg til. Ellers fikk hun mange spørsmål i går om jeg kommer til å starte en egen pappablogg på sikt. Og akkurat det er noe vi har diskutert lenge før Lucas ble født. Jeg kommer nok ikke til å starte noen pappablogg med det første, eller rettere sakt noensinne. Det er ikke min greie, og jeg trives simpelthen best bak Anna. Jeg føler det heller er mitt ansvar å komme med pappasynspunkter og pappaposter her på Annas blogg, og forholder meg til det.

Nå sitter jeg i en situasjon der det simpelthen er viktigere at jeg hjelper henne. Blant annet med bloggen når det trengs. Og selv med litt stavefeil, så føler jeg selve skrivingen går bedre og bedre. Eller, jeg er ikke lengre redd for å skrive om det som er vanskelig, og jeg er ikke redd for å fortelle om følelser og opplevelser. Men nå skal vi prøve å få en rolig kveld her hjemme, vi har faktisk funnet vår første serie som vi ser sammen. Eller, bortsett fra Frikjent, som vi fikk sett begge sesongene av.

Jan

JEG TRENGER HENNE MER EN BARNA

Meg og Anna lever som dere vet veldig tett. Vi er samboere og småbarnsforeldre, vi er kjærester og bestevenner. Vi har siden vi ble sammen for litt over et år siden levd veldig tett på hverandre. Det er i utgangspunktet noe jeg er veldig glad i. Jeg trives veldig godt med å leve på den måten, mest fordi jeg er avhengig av å ha de jeg elsker rundt meg. Trodde jeg. Jeg er en person som lett blir sjalu, og en person som er veldig glad i å involvere meg selv i både oppturer og nedturer. Og når man da er samboer med meg, så er det vanskelig å blokke meg ute. Den siste tiden har jeg imidlertidig begynt å skjønne at det ikke er nærheten jeg er avhengig av, men tryggheten. Ikke den tryggheten man har med å stole på mennesker, men den tryggheten man får når man vet andre mennesker har det bra. Jeg er ikke avhengig av å ha Anna rundt meg hele tiden, men jeg er avhengig av at hun har det bra.

Jeg tenker veldig, veldig mye på henne når hun ikke er rundt meg. Enten jeg selv er på julebord, eller hun er på en jobb. Og jeg kjenner at jeg nærmest er avhengig av å vite at hun har det bra. At hun koser seg. Det skal ikke så mye til for at jeg får den bekreftelsen, for eksempel bare en engasjert telefonsamtale, eller et stort smil på et bilde. Men faktum er at jeg trenger henne for å yte mitt beste. Ikke fysisk, men psykisk. Jeg trenger henne som min mentale støtte og store motivasjon.

For det er der mye ligger. Anna er min store motivasjon til å være den beste av meg selv. Hun er den jeg alltid ønsker å imponere. Jeg kjenner jeg sitter med en voldsom følelse av forelskelse. Jeg vet at Anna synes det ordet er veldig kleint, men jeg er veldig, veldig forelsket i henne. Jeg bryr meg skrekkelig mye om hva hun tenker til en hver tid, og prøver hele tiden å imponere henne. Ikke imponere henne med å prøve å se veldig bra ut, men imponere henne med å være den mannen hun fortjener. Være den pappafiguren hun fortjener å se at barna har. Være den kjæresten som viser henne hvor mye hun betyr for meg. Jeg vet blant annet at hun er veldig opptatt av at kjøkkenbenken skal være ren hele tiden, og at det ikke skal være smuler på den. Derfor har jeg vasket den sikkert 5-6 ganger det siste døgnet.

Jeg trenger henne på mange måter mer en jeg trenger barna. Eller, hun er den som gjør meg til den beste pappaen jeg kan være. Hun er den som gjør at jeg alltid stiller opp for de små. Det kan kanskje være et svakhetstegn for noen, men fakta er at jeg er den beste pappaen jeg kan være når jeg selv har det bra. Og bra har jeg det når Anna har det fint.

Akkurat nå kjenner jeg det skal bli godt å få min store forelskelse hjem igjen. Jeg håper vi kan ha en rolig middag, og at vi kan prøve å få en fin kveld sammen. For Anna, jeg bryr meg virkelig om deg. Og uansett hvor flau du blir når jeg bruker ordet forelskelse, så er jeg veldig forelsket i deg. Og kunne virkelig ikke sett for meg en hverdag uten deg. For du er mye større en du tror. Ikke som blogger, men som menneske.

Jan

BLI MED PÅ BLOG AWARD!

Hei dere, jeg stikker bare raskt innom for å minne dere på at dere akkurat nå kan følge årets Vixen utdeling. Vixen sender nemlig livesending nå klokken 20:00 i samarbeid med Nettavisen, og du kan følge prisutdelingen live HER! Håper så mange som mulig har lyst til å følge med. Jeg er i alle fall veldig spent på kvelden. Fingers crossed!

Vinner av dagens Facebook-konkurranse i samarbeid med Get Inspired er: Eli Pedersen Sterri! Vennligst ta kontakt med meg på Innboks via MammatilMichelle Facebooksiden min.

VANSKELIG Å BLI FORLATT NÅ

Nå sitter jeg her alene hjemme i stuen, Lucas har akkurat tatt seg en liten hvil og de store er i barnehagen. Anna er landet i Oslo og har fått sjekket inn på hotellet der hun skal bo. Planen var egentlig at jeg og Lucas skulle bli med på turen østover, men vi bestemte sammen at det beste var om vi ble hjemme i dag. Selv om jeg vet hun har veldig godt av den alenetiden, så kjenner jeg at jeg virkelig skulle ønske jeg fikk bli med. Jeg ville uansett ikke vært tilstedet på prisutdelingen, så det handler ikke om den. Men jeg kjenner jeg synes det er vanskelig å være så langt borte fra henne når det skal skje noe stort.

Vinner hun "Folkets Favoritt" i kveld kommer jubelen til å stå i taket her hjemme, men jeg synes også det er vanskelig å ikke ta del i hyllesten hun fortjener. Hun vet jeg er den som klapper høyest og blir mest rørt over alt hun oppnår, men jeg skulle så gjerne fått vise det til henne i kveld. Om hun ikke vinner, så kjenner jeg det vil være enda vanskeligere å være så langt borte fra henne. Jeg vet det er en pris som betyr mye for Anna, og jeg vet at hun blir lei om hun ikke vinner den. Og i sånne situasjoner er jeg veldig avhengig av å kunne trøste henne. Være der for henne.

Jeg kjenner jeg er veldig spent på kvelden, og håper at Anna får kost seg slik hun fortjener på en kveld som dette. Meg og Michelle kommer til å følge nøye med på hva som skjer der inne utover kvelden, og jeg vet vi er spente begge to. Selv om Michelle poengterer hele veien at mamma er "verdens beste blogger". 

Jan

SISTE KVELDEN MIN MED JAN

Det er kun noen få dagen siden jeg kom hjem fra en uke borte. I morgen tidlig drar jeg igjen. Jeg får virkelig mye alene tid, og trodde egentlig ikke jeg skulle være så fornøyd med det. Jeg syns det var vanskelig de første dagene, det må jeg innrømme! Mens nå plutselig så kjenner jeg på hvor godt det gjør meg både med å være borte fra barna, men også være litt borte fra Jan. Jeg får alenetid til kun meg selv, og mine interesser. Jeg får være sammen med venninner, og være en skikkelig jente-jente uten å tenke på typen. 

Jeg er helt meg selv rundt Jan, på samme måte som jeg er helt meg selv rundt gamle venninner. Likevel så oppfører man seg likevel litt annerledes på en eller annen måte. Temaer som bli snakket om er annet, og ikke minst fnisingen forsterkes, og gutte-praten kommer alltid frem! Noe en hver jente trenger å ha en gang i blant. Jeg gleder meg skikkelig til i morgen, og jeg gleder meg nok mest fordi jeg slipper å ha dårlig samvittighet for å dra bort igjen, nettopp fordi jeg kun blir borte en natt.

Jeg reiser inn til Oslo i morgen, der det er mye som står på planen min for dagen. Høyest prioritert i morgen er å ha det kjempekoselig sammen med gamle kjente, og ikke minst le mye! I morgen er også Vixen Blog Awards, noe som er noe å glede seg til i seg selv. Det blir koselig! Jeg skal være med venner både før og etter prisutdelinger, og syns det er vel fortjent med en kveld «ute» med litt bobler i glasset. Det er ikke ofte jeg unner meg en kveld som i morgen, så da skal jeg virkelig få en best mulig kveld i morgen! 

Jan kom akkurat hjem fra butikken med blomster til meg, og mye kos for kvelden. Vi skal nemlig slå på TV og sitte i sofaen og gjøre minst mulig sammen i kveld. Jeg syns det er stas når Jan lager i stand en koselig kveld for oss, spesielt før jeg skal reise bort. Ønsker alle en fin kveld videre, og om du føler du har litt flaks i dag, kan du melde deg på konkurransen min på facebook! Vinneren trekkes allerede i kveld! Du finner konkurransen HER! 

Jeg slenger med et nydelig bilde av min lille skjønnas. Jeg tok bildet i dag mens vi satt å koste, og jeg må si jeg er helt forelsket i denne lille gutten min. Syns det er vanskelig å innrømme at jeg trenger litt tid borte bra de, for det er ingenting i verden som føles bedre enn å komme hjem igjen til gjengen min! 

Dagens Facebookvinner er Helene Hagen, du blir kontaktet direkte via Facebook :) Gratulerer! 

JEG HATER HAN FOR DET

Hvor kan jeg begynne? Det er ingenting i verden som er vanskeligere enn å føle seg skuffet av en person som betyr så mye. Være skuffet over handlinger som er gjort, og ikke minst være redd for at ting kan skje igjen. Jeg husker veldig godt hvordan jeg følte meg når Jan fortale meg om spillingen. Det er lenge siden nå, og jeg har heldigvis fått bevist at det er en fortid som han har lagt helt bak seg. Men jeg var selvfølgelig redd for at det kunne skje igjen. Det ville ødelagt veldig mye for oss, om han fremdeles ikke klarte å stoppe med å spille bort penger. 

Jeg vil si det er en sykdom, man blir hektet, og syns det er vanskelig å stoppe, før det er for sent. Og for sent er jo allerede den dagen du har tapt mer penger enn du spilte, som dessverre skjer alt for fort. Jeg er oppvokst med to helt forskjellige syn på penger. Den ene dele der penger har vært viktig, uansett hvordan man skaffer dem, og unngår skatt på best mulig måte, mens den andre delen, som jeg selv har arvet der det er veldig viktig å gjøre alt riktig økonomisk og ikke minst betale alle regninger og lån i god tid før utløpsdato. 

Jeg er av den typen som aldri bruker mer penger enn jeg må, men kan bruke mye penger på det som faktisk er nødvendig. Jeg kjøper meg ikke mange vesker av dyre merker, men kan holde på en over flere år, og være fornøyd med det. Når det kommer til eiendom der i mot kan jeg kjøpe det jeg selv føler jeg har råd til, fordi jeg vet at det er en sikkerhet i eiendom, som prisen som regel stiger hele tiden. Da vet jeg at jeg gjør et trygt kjøp, selv om det er snakk om store summer. Jeg tenker med andre ord alltid godt gjennom hva jeg bruker pengene mine på.

Det har kommet veldig godt med, når jeg har vært så flink til å jobbe i så ung alder. Jeg fikk veldig rask mye penger inn på konto, og var smart som sparte store summer av lønnen min opp gjennom årene. Jeg er glad for jeg har vært så flink med pengene mine og ikke minst utgiftene mine, som det jeg har vært i svært ung alder. Jeg vet der i mot at det ikke er noen selvfølge når man plutselig får tilgang til mye penger i skolealder. Det er derfor jeg vet at jeg syns det er trygt å være litt streng med pengebruken, selv ovenfor Jan.

Når jeg fikk vite om spille-problemene hans, kjente jeg et sug i magen. Jeg tenkte først at dette kan jeg ikke være en del av. Hvordan skal jeg tørre å dele økonomi med en som kan ta alt både jeg og han har tjent opp? Hvordan skal vi få en familie med hus og barn til å gå rundt om han plutselig begynner å spille igjen? Jeg hater spilling av penger, og har aldri gjort det selv. Jeg har likevel mye kjennskap til det fra tidligere år, og vet hvor mye det kan ødelegge i en familie. Det skal aldri få lov til å påvirke min familie. 

Vi har derfor gjennom hele forholdet vårt alltid hatt en åpen økonomi, der jeg til en hver tid kan se hva Jan har brukt penger på, og der selvfølgelig han også kan se mine utgifter. Det har vært en stor trygghet i å ha det slik, og jeg har vært veldig tydelig om det er noe jeg er misfornøyd med at han eller vi skal bruke pengene våre på. Jeg er nok litt streng, men føler at det må til, for at jeg skal kunne leve med en trygghet. Han har aldri spilt så lenge jeg har kjent ham, men jeg vil jo ikke at det skal endre seg! Jeg føler det er min oppgave å holde han for god til å falle tilbake der! 

Jeg vet ikke hva som er normalt når det kommer til samboere og hvordan økonomien i forhold normalt er, men jeg føler i alle fall at vi har løst det på en veldig fin måte. Hvis man har et problem med penger, enten det er snakk om at man har lite eller mye, om man bruker det feil eller er spilleavhengig, så er det viktig å kunne dele problemet med partneren sin. Det er så utrolig mye lettere å fikse opp i det, når det kommer ut i dagslyset! 

JEG HAR SPILT BORT EN HALV MILLION!

Hva skjer med et menneske når man våkner opp etter å ha tapt store summer på pengespill. Det er ganske mye skal jeg si dere. I flere år slet jeg med spillavhengighet, og kunne tape titusener på en kveld. Jeg hadde tidlig en ganske ok inntekt, uten noen særlig form for utgifter.

Hjernen min tenkte enkelt og greit at "jeg trenger bare 5000,- i måneden" alt jeg tjener over det, kan jeg gamble med. Helt siden jeg var veldig liten har jeg hatt store planer om å bli rik, og som ungdom dukker ofte gambling opp som det enkleste alternativet. Til slutt fortalte jeg alt til de rundt meg, og har siden fått kontroll på spillingen. Men jeg vil anslå at jeg tapte rundt en halv million over en toårsperiode.

Da jeg ble sammen med Anna fortalte jeg henne raskt om min bakgrunn i forhold til spill, slik at hun skulle vite om de problemene. Det er flere år siden jeg har spilt for noe mer en 500,- kroner, og etter at vi ble en familie her, så har egentlig interessen forsvunnet. Det har likevel gjort at vi har et ganske åpent regime når det kommer til penger her hjemme. Vi har begge oversikt over hverandres kontoer og forbruk, og akkurat det føles veldig behagelig. Med tre barn og to hus følger det veldig mange utgifter, og det siste vi hadde trengt var at resten av inntektene ble gamblet bort.

Jeg vet at Anna har veldig mange tanker rundt disse tingene. Og når det kommer til penger så er hun veldig forsiktig, og spesielt når det kommer til risiko. Anna er et kontroll-menneske, og det blir veldig tydelig i økonomien. Jeg vet også at gambling har ødelagt ganske mange familier tidligere, og er veldig bestemt på at det ikke skal skje her i huset. Men for guds skyld, har du et spillproblem, eller kjenner du noen som har det? - Snakk om det! 

Jan

FLYTTER VI TIL OSLO?

I fem lange år etter at bloggen ble populær i februar 2012, har jeg alltid hatt en tanke om å flytte til Oslo. Alt er mye lettere der når man har en karriere som innebærer at man må være synlig. Man må kunne stille opp på intervjuer, radio, tv, og ikke minst diverse eventer. Og alt dette er som regel i hovedstaden. Jeg har alltid tenkt at livet mitt ville vært enklere om jeg bodde i Oslo, og hadde barna i barnehage der, for da kunne jeg stille opp på alt jeg må være med på, uten å reise bort fra familien hver eneste gang det skjer noe.

Jeg har alltid hatt lyst til å være mer tilgjengelig enn jeg er, og syns det er mye vanskeligere å være en profil som meg, når jeg er så langt unna. Jeg har flere ganger hatt lyst til å ta med meg gjengen, og flytte inn i en leilighet sentralt i Oslo. Likevel er det veldig mye som holder meg tilbake. Jeg elsker å ha muligheten til å bo der vi bor nå, med stort hus, og mye uteplass der barna kan springe rundt uten at vi skal være bekymret for trafikk eller andre mennesker. I mine øyne har jeg virkelig funnet en perfekt plass der barna kan vokse opp.

Jeg er vant til å bo i hus selv, med hager og gater der det er trygt å gå ute selv i barneskole-alder. Jeg har ingen ønske om at mine barn skal bo midt i Oslo i en leilighet, uten mulighet til å gå til og fra venner selv. Det kommer en tid der de er mer enn gamle nok til det, men da kommer jeg mest sannsynlig til å tenke at det er for trangt å bo i en leilighet med mann og tre tenåringer. Jeg er sikkert veldig kritisk nå til det store bylivet, men jeg syns det er veldig vanskelig å gi slipp på det vi allerede har, i forhold til det vi ville fått.

Noe i meg har lyst til å være egoistisk å flytte inn til Oslo i morgen den dag, mens den større halvparten i meg forteller meg at det er her vi bor nå som er best for barna. Selv om det er kipt å reise mye bort fra dem nå, så tror jeg likevel de vil takke meg for det om noen år. Takke meg for å bo her, og takke meg for mulighetene til besøk fra venner og diverse i huset vi bor i, når det blir populært med overnattinger blant vennegjengen. 

Vi har tre barn som skal få sine privatliv her hjemme, og jeg vil mer enn gjerne at de skal henge rundt med venner i vårt hus, enn hos andre eller ute som de måtte gjort om vi ikke hadde hatt plass. Jeg husker veldig godt selv hvordan det var med venner på besøk, og hvor mye det gav meg gjennom årene å kunne ha de så tett på hele tiden. Vi blir boende i Søgne til barna er blitt store, og selv velger å flytte bort. Men i mellomtiden kan vi kanskje finne en leilighet å leie, som gjør det lettere å ta med gjengen når vi må frem og tilbake til Oslo! 

MINE MÅL FOR 2017

Vi er kommet oss 17 dager inn i det nye året, og jeg har endelig tid til å lage årets liste med mål for 2017. Hva ønsker jeg å oppleve dette året? Hva vil jeg bruke energi på? Hvor skal fokuset mitt være? Og hvem skal jeg bruke tiden min på? Et nytt år, betyr på mange måter, en helt ny start. Det er en perfekt tid å starte litt på ny med blanke ark. Viske bort det som gikk galt og rett og slett gjøre alt på ny, bare bedre denne gang. Jeg ser for meg et år med mye som skjer, men også et år vi skal ha tid til å sette oss tilbake i sofaen og nyte nuet. Slik ser mine mål for 2017 ut:

Plasser jeg vil dra: Vi snakket mye om å dra til Legoland i Danmark, sist sommer. Det ble aldri noe av, etter som at jeg var gravid, og ikke i særlig god form, men jeg håper vi klarer å få til en tur eller to i år. Det er jo bare å ta båten over anytime for oss, så det må vi få til. Jeg har aldri vært i Legoland selv, så det hadde vært koselig. Jeg har også veldig lyst til å dra mye til syden i sommer, og finne oss et drømme-paradise som vi kan nyte sol og varme sammen med barna! 

Minner som skal gjenskapes: Vi har snakket mye om Kypros, og hva vi husker godt fra september i 2015, som vi ønsker å oppleve igjen. Derfor har jeg lyst å reise ned til Kypros sammen med Jan og barna i løpet av sommeren for å gjøre alt vi pleide å gjøre den første uken sammen der nede. Det er alltid koselig og mimre tilbake på gamle minner, og lage nye minner sammen fra de gamle! 

Årets fokus: Barna er selvsagt alltid mitt sørste fokus uansett årstall, men i år har jeg bestemt meg for å huske meg selv også. Sette av tid til meg selv, og gjøre ting som jeg har veldig lyst til, uten barna. Om det er sammen med Jan, eller bare meg, så er det viktig å sette av litt tid til å kun være «Anna» og ikke bare mamma eller være på jobb.

Ting jeg vil oppleve: Jeg har hatt skikkelig lyst til å kjøre helikopter en gang i livet mitt, men trodde vel egentlig ikke at det ville skje allerede i 2017, men dette kan jeg allerede krysse av på listen. Jeg fikk meg en helikoptertur sist uke, og syns det var helt fantastisk! Andre ting jeg vil oppleve i år, er noe så lite som å dra på flere hytteturer sammen med familien. Jeg elsker å være i snøen med gjengen, og håper vi kan nyte flere dager på hyttetur i vinter. 

Ting jeg ikke skal gjøre i år: Jeg har satt meg mål om å ikke røyke eller snuse gjennom hele 2017. For mange er dette et veldig vanskelig mål, men jeg som ikke er bruker av dette, syns selvsagt det er en selvfølge og ikke starte i år heller. Jeg har faktisk heller ikke drukket alkohol så langt i 2017, og kun en kveld i 2016, så det hadde jo vært litt kult om jeg satt opp dette også på listen, men jeg ser for meg at det blir flere kvelder i år med litt bobler i glasset enn i fjor. Det vil jeg si er vell fortjent!

EN TIDLIG OVERRASKELSE!

reklame

Ny uke er i gang og en av de butikkene som virkelig markerer det er Get Inspired! Jeg har akkurat hentet en ny pakke i postkassen, der jeg har funnet meg noen av mine favorittnyheter fra blant annet Kari Traa! Get Inspired er akkurat nå i gang med et gigantisk favorittsalg kalt Kickstart Week! Der har de samlet massevis av populære nyheter med 20-50% rabatt kun denne uken. Dette supersalget finner du HER!



Get Inspired er min soleklare favoritt når det kommer til treningsklær og sporty mote for jenter. De fører merker som Nike, Adidas, Kari Traa, New Balance, Peak Performance, Timberland, Aimn, Casall, og mange flere. Her finner du alltid gode tilbud. Det er rett og slett en skikkelig jentebutikk av og for jenter. Og nå kommer de altså med en tidlig salgsoverraskelse i Januar. Så om jeg var deg, ville jeg vært rask og sjekket ut Kickstart Week salget akkurat nå, de aller beste tilbudene blir nemlig kjøpt opp først! Klikk HER og gjør et superkupp på blant annet Kari Traa tightsen jeg har på meg nedenfor.



TUSEN, TUSEN TAKK!

Først og fremst må jeg si tusen, tusen takk til alle dere som har stemt på meg før premieutdelingen på Vixen Blog Award. Jeg er uendelig takknemlig for samtlige av dere som har lagt igjen en stemme den siste tiden, og skylder dere veldig mye for det. Av en eller annen grunn er jeg like spent før hver prisutdeling, og like skuffet hver gang jeg ender opp uten priser. Etter så mange år i bloggtoppen har jeg faktisk enda aldri vunnet en eneste pris for bloggen min. Og om jeg først skal vinne en pris, så er det "Folkets Favoritt" jeg virkelig ønsker å vinne.

For det er nettopp det jeg ønsker å være. En som deler oppturer og nedturer med folket, en som faktisk driver en dønn ærlig blogg. Jeg har aldri ønsket å bygge noen fasade rundt bloggen min, eller være en person jeg ikke er. Jeg vil bare være meg selv, og setter uendelig stor pris på alle som følger meg på den reisen. For jeg tror store deler av livet nettopp handler om dette, å faktisk finne seg selv, og finne sine verdier. Hvem er jeg, og hva bryr jeg meg om? Hva kan jeg gjøre for at andre mennesker som har opplevd noe av det jeg selv har opplevd, skal få det litt bedre?

Det er med andre ord en pris som henger høyt for meg, og som jeg hadde satt uendelig stor pris på å faktisk vinne. Jeg reiser inn til Oslo allerede nå på Torsdag, og er superspent på hvordan kvelden blir. Jeg vet jeg i alle fall kommer til å kose meg voldsomt uansett hvordan kvelden måtte ende prismessig. Jeg har allerede lagt litt planer for mitt døgn i Oslo, og gleder meg veldig. Nå har jeg faktisk akkurat testet antrekket også, og håper at dere vil like det. Ellers er jeg veldig sliten etter en lang og hard uke, og akkurat nå er jeg veldig klar for å slappe litt av med en film her hjemme. Jan har akkurat vært på butikken og handlet inn litt sunn snacks, jeg har nemlig funnet ut at jeg skal bli sunn! Men mer om det senere...

ANNA RASMUSSEN ER TILBAKE!

Jeg merker det er veldig rart å sette seg ned å blogge igjen etter en lang uke borte bra bloggen. Det føles rart å komme tilbake, uten at dere har visst hvor jeg har vært, eller hva jeg har gjort, men likevel vet mye av tankene som har strømmet gjennom hodet mitt og ikke minst Jan sitt, den siste uken. Det har vært en del ting som har skjedd mellom meg og Jan, samtidig som jeg har hatt en utrolig utfordrende uke i seg selv. Jeg har testet mine egne grenser på et nivå jeg aldri har opplevd tidligere. Jeg har vært redd, sliten, stolt og enormt glad gjennom hele uken. 

Jeg gleder meg virkelig til å fortelle mer om hva som egentlig har stått på denne uken. Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse, og er skikkelig stolt over meg selv. Jeg er så glad for at jeg valgte å reise bort denne uken, selv om jeg har savnet de hjemme masse. Barna har hatt en fin uke sammen med Jan, men jeg kjenner det er utrolig godt å ta tilbake hverdagen igjen, og være her sammen med gjengen min. 

Jan delte et innlegg her om dagen, som jeg virkelig ikke trodde han ville dele. Han skrev innlegget, som gav meg tårer i øyene, og som fikk meg til å innse at han virkelig mener det, når han sier han er lei seg, og at han elsker meg. Han hadde aldri trengt å dele dette innlegget, men jeg kjenner at jeg er veldig glad for at han skrev det likevel. Han er så mye mer for meg enn kun en kjæreste, og det påvirker hele meg, om ikke alt er som det skal være mellom oss to. 

Jeg kommer til å skrive mer om enkelte ting som jeg har følt på og opplevd denne uken, i løpet av kort tid, men nå var jeg bare utrolig gira på å komme i gang, med det første innlegget igjen. Jeg har virkelig savnet å kunne skrive og nå ut til dere, men nå er jeg endelig tilbake! Det har vært gøy å låne bort bloggen en uke, men det blir lenge til neste gang! Jan kommer likevel til å poste innlegg nå og da, for et lite gjesteinnlegg når det passer seg. Ønsker alle sammen en superfin start på en ny uke! 

EN SISTE MULIGHET!

Da er vi på vei hjemover mot sørlandet, og er klare for å starte en ny uke i morgen. Uken som alenepappa går mot slutten, og for en uke det har vært. Den har vært både fin og vanskelig, og jeg sitter igjen med masse ny læring. Det viktigste jeg tar med meg fra denne uken er at jeg en gang for alle har bevist at jeg kan ta vare på barna, selv når de er syke. Det sier seg selv at sykdom byr på ekstra utfordringer, og jeg er veldig stolt over jobben jeg har lagt ned den siste uken.

Det har vært både fint, og litt vanskelig å dele så mye av mine tanker her, og jeg må innrømme at jeg trives best i rollen litt bak Anna. Eller når jeg kan fokusere på å skrive tanker og følelser knyttet til henne. Slik som jeg blant annet gjorde sist tirsdag. Det innlegget fikk enormt med respons, og jeg er dere evig takknemlig for måten dere har reagert på innleggene den siste uken.

Nå er det også en spesiell kveld, da det er siste mulighet for å stemme frem din favoritt til prisen "Folkets Favoritt" på Vixen Blog Award. Jeg er enormt takknemlig for alle de tusener av stemmer som har kommet inn, og jeg vet at det betyr veldig mye for Anna også. Jeg mener av hele mitt hjerte at det er en pris hun virkelig fortjener, etter å ha jobbet knallhardt med bloggen gjennom så mange år. At hun har klart bragden å være Norges største blogger over flere år er en utrolig prestasjon i seg selv, men at hun har gjort det samtidig som hun har vært alenemamma i så lang tid er helt uten sidestykke.

Jeg synes det ville vært veldig fortjent om hennes innsats denne gang ble belønnet med en pris. En slik pris og oppmuntring hadde hun virkelig fortjent nå, og jeg setter utrolig stor pris på hver av dere som tar dere noen få sekunder til å legge igjen en stemme til henne HER! (Har du stemt tidligere, kan du stemme igjen nå)

Jan

8 TING SOM FÅR ANNA TIL Å KLIKKE!

Haha, dette ble et veldig spontant innlegg. Men jeg tørr påstå at Anna er en ganske fargerik person, med en ganske avansert personlighet. Derfor har jeg lyst til å lage et innlegg som viser litt av hennes rariteter på en morsom måte. At hun klikker er nok å ta litt hardt i, men hun reagerer nok litt kraftigere en gjennomsnittet!

1) Hennes største frustrasjon skjer om hun poster et innlegg på et tidspunkt som ikke er "rent". Alle innlegg SKAL postes på hele eller halve klokkeslett. Til nød kan hun publisere 11:11 eller 22:22. Hun klikker når hun finner dette innlegget.

2) Smuler. Anna hater smuler, og i alle fall på kjøkkenbenken. Når jeg smører niste til barnehagen bruker jeg alltid en plastpose under, slik at det ikke skal etterlate smuler på kjøkkenbenken.

3) Når ungene går uten strømper. Jeg er mildt sagt litt slepphendt når det kommer til strømper, og går veldig mye barfot selv. Men når jeg i tillegg glemmer å ta på sokker på barna, blir hun ikke veldig fornøyd.

4) Mennesker som ikke kan kjøre bil. Anna har som kjent ikke sertifikatet selv, men kan ofte fungere som en erfaren kjørelærer i passasjersetet. Om du kjører foran oss, og ikke kommer deg av gårde med en gang det grønne lyset kommer, så risikerer jeg tinitus. 

5) Når jeg hevder at hun ikke er flink til en ting. Anna er av den oppfatning at hun er "GOD" i alt. Hun mener blant annet at hun er god til å stå på ski. Jeg er litt usikker på hva hun legger i ordet "god" og derfor tolker jeg det slik at hun "klarer" å stå på ski. Det faller ikke alltid i god jord.

6) Når hun taper i et spill. Skulle du være så uheldig å vinne over Anna i et brettspill, kan du være trygg på at hun går å legger seg umiddelbart.

7) Når jeg hevder jeg er raskere en henne. Anna mener seriøst at hun er raskere en meg, og er desperat etter å bevise det. Jeg synes det er en direkte useriøs påstand. Hun utfordret meg til og med høygravid, og ville absolutt ha kappløp opp en bratt bakke. Jeg fikk heldigvis snakket henne ut av det, men når hun leser dette, så er hun nok klar, igjen...

8) Når hun blir minnet på hva hun faktisk spiser. Anna ser på maten hun spiser på som mat. Ingenting annet. Om du prøver å fortelle henne hva hun faktisk spiser, eller hvordan det blir laget får du problemer. Tidligere denne uken smakte hun hjort. Og hun freaker helt ut når hun innser at det er fetteren til julenissens reinsdyr hun spiser på.

Jan

VI ER DONE!

Det ble en ny spesiell kveld i går. Anna kom hjem til oss sent på kvelden, og vi fikk snakket ut. Vi fikk vært rundt hverandre, vi fikk mimret tilbake til de spesielle øyeblikkene vi sammen har opplevd. Vi fikk ledd av de små, teite øyeblikkene vi har delt. Som den gangen i 2013 jeg besøkte henne for første gang, og skulle imponere henne med at jeg hadde god økonomi og var blitt voksen. Jeg viste at Lexington var et dyrt merke, så jeg tok henne med på Lexington butikken i Stavanger. Det skulle jeg gå "bananas" tenkte jeg, men endte opp med å kjøpe et håndkle. Hun synes selvfølgelig det bare var utrolig merkelig, men vi kan heldigvis le av det i dag.

Vi snakket om alle gangene hun kom på besøk til oss nede på sørlandet, både med og uten barn. Om alle de teite tingene vi har gjort for å imponere hverandre opp gjennom årene. Vi snakket om hvor lei oss vi ble hver gang vi hadde vært på besøk hos hverandre, men ikke viste hvor lang tid det ville gå før vi så hverandre igjen. Jeg husker jeg flere ganger gråt i bilen på vei hjem fra Stavanger, og jeg vet at hun også slet med å forlate meg. Jeg husker alle gangene jeg insisterte på å kjøre henne fra Krisitansand til Stavanger, egentlig bare for å få noen ekstra timer sammen med henne i stedet for at hun måtte ta tog eller fly.

Det føltes veldig godt å ha en kveld sammen der vi bare snakket om fortid og fremtid. Hvor vi fikk lov til å smile litt sammen, bare holde litt rundt hverandre. Vi er begge klare for å fortsette reisen sammen, og jeg gleder meg veldig til å se hvor ferden tar oss. Vi snakket mye om hva vi har lyst til i sommer, og fikk lagt noen planer på minner og opplevelser vi har lyst til å oppleve igjen. Akkurat nå er hun på vei ut døren, for et siste oppdrag før vi reiser hjem til sørlandet i kveld. Det skal bli godt å komme hjem i vår egen seng, og starte en ny uke sammen. Vi er done her. 

Jan

UNNSKYLD, ANNA!

Dette kommer nok til å bli mitt ærligste blogginnlegg på veldig, veldig lang tid. Det er et veldig personlig, og ærlig innlegg, som jeg nok synes er vanskelig å publisere. Det er likevell sånn at jeg ønsker å skrive om det, kanskje mest fordi jeg ofte blir fremstilt veldig "perfekt" her inne på bloggen. Det har seg nemlig slik at også forholdet mellom meg og Anna ofte bærer preg av tårer. Ofte feller vi tårene sammen, og ofte er det min jobb å trøste henne. Men i går forlot vi hverandre oppløst i tårer. Jeg hadde såret Anna, og det på et tidspunkt der det passet seg veldig, veldig dårlig.

Jeg er en type mann som ikke er redd for å vise følelser, jeg gir veldig mye av meg selv, og jeg krever veldig mye tilbake. Jeg bryr meg veldig mye om de rundt meg, og gir virkelig hundre prosent for at de jeg er glad i skal ha det bra. De siste månedene har jeg derfor forsøkt å strekke meg så langt jeg bare klarer for å støtte jenten jeg elsker gjennom en veldig vanskelig tid. Jeg føler at jeg hver eneste dag, i hver eneste handling har hennes trivsel i tankene. Jeg prøver å stå på hver eneste dag for å gi henne et smil.

Derfor er det spesielt vondt å selv være grunnen til noen tårer som hun ikke fortjener. Anna har grått alt for mange tårer den siste tiden, og det føles mildt sakt grusomt når jeg selv blir grunnen til enda flere tårer. Jeg prøver så inderlig hardt å være den beste av meg selv, og bryr meg så utrolig mye om å være den store støtten i livet hennes. Jeg elsker henne virkelig, og ønsker henne virkelig bare det aller beste i livet. Og jeg har det virkelig helt fantastisk når hun smiler og har det bra.

Det vil sikkert være veldig mange spørsmål i forhold til hva jeg faktisk har gjort, og hvordan jeg klarte å såre henne på et veldig vanskelig tidspunkt. Jeg har ikke vært utro, men jeg har simpelthen skapt en usikkerhet i henne. En usikkerhet som virkelig ikke har vært meningen å skape, men som uansett gjør veldig vondt. I alle fall når jeg vet så godt hvor viktig jeg er for henne, og i alle fall når hun er i den situasjonen hun er.

Jeg er fryktelig lei meg, og synes det er veldig vanskelig. Akkurat nå vil jeg bare ha henne hjem her, og gi henne verdens største klem. Jeg trenger å få henne til å smile, og jeg trenger å gi henne den gleden i hverdagen hun fortjener. Hun er virkelig det kjæreste jeg har, og for meg er hun uerstattelig. Ingen kan noensinne ta hennes plass hos meg, og jeg føler meg som verdens heldigste som får dele livet mitt med henne. Følelsen jeg får når hun skryter av meg, eller kysser meg. Følelsen hun gir meg når vi ler sammen, når vi opplever ting sammen. Jeg er virkelig alt for glad i henne.

Kjære Anna, jeg elsker deg, og det har virkelig ikke vært meningen å såre deg. Jeg håper vi kommer oss gjennom dette og, og at vi kan fortsette reisen vi har startet. For det er virkelig ingenting jeg heller vil, enn å leve livet mitt sammen med deg. Jeg vil dele oppturene, og jeg vil dele nedturene med deg. Jeg vil så gjerne være den støtten du fortjener, og det mennesket som virkelig setter pris på akkurat den du er. Jeg elsker den Anna du er i dag, den Anna som bare jeg kjenner. Den Anna som er seg selv, og som alltid støtter meg.

Din Jan. 

BARE OSS TRE IGJEN

Da har vi våknet opp til en ny dag på fjellet. Etter en morgen og natt der samtlige på hytta sliter med sykdom. Anna forsvant ut dørene sent i går kveld, etter at hun ble kalt ut på oppdrag. Kanskje får vi sett henne i løpet av dagen, ellers møter vi henne ikke før sent søndag kveld. Vi er godt i gang med en nugattipreget frokost, mens vi kikker på snøen som daler sakte ned. Gårsdagen ble på mange møter en følelsesmessig storm, og kontrasten er derfor stor når vi ser ut på et snødekt, vindstille, vinterlandskap. Det eneste vi hører nå er vedkubbene som knitrer i takt med frokost-tyggingen.

Jeg kjenner jeg har en veldig tankefull morgen, samtidig som jeg er veldig rolig. Nå skal vi bare se an formen litt utover formiddagen, og forhåpentligvis skal Michelle få testet skiene sine skikkelig. Kanskje får vi laget en snøhule også, som jeg tidligere har skrevet om min begeistring for. Men ja, kort fortalt er det bare oss tre igjen, og vi er inne i mitt siste døgn som alenepappa for en stund. Det har alt i alt gått veldig fint, og jeg føler jeg har bevist både for meg selv og Anna at jeg klarer å ta vare på gjengen når det trengs.

Jeg skal prøve å få knipset litt vinterbilder i dag, og få dokumentert både skigåing og eventuelt hulebygging. Også oppdaterer jeg dere videre litt utover dagen. Ellers vil jeg veldig gjerne minne dere på at dere enda kan stemme på Anna til prisen "Folkets Favoritt" under årets Vixen Blog Award, og jeg ville satt veldig, veldig stor pris på hver av en av dere som tar dere tid til å legge igjen en rask stemme. Det kan du gjøre HER! (Husk at du kan stemme hver 12 time) 

Jan

FRIERI - DET PERFEKTE TIDSPUNKT!

Det er vell ingen hemmelighet at meg og Anna har snakket veldig mye sammen om fremtiden. En fremtid som vi er ganske tydelige på at vi ønsker å dele med hverandre. Vi har begge brukt noen timer de siste månedene på å leke med bryllupstanker, både hvem som skal komme, hvor det skal være, hvordan ringene skal være, og ellers sett på masser av de små detaljene. Ellers vet jeg at Anna blir ganske misunnelig og gira når hun ser andre som bærer forlovelsesringer, og hun tar det stadig opp. Faktisk snakker vi så mye om frieri og bryllup at jeg er redd hun ikke blir overrasket den dagen jeg går ned på kne. Jeg risikerer nærmest at hun ikke sier "JA" men at hun sier "JA, det passer bra nå! Jeg fikk akkurat hentemelding på Posten der det stod at all bryllupspynten er kommet".

Jeg har ganske store tanker om hvordan jeg ønsker at et frieri skal være. Derfor handler mye om å finne det perfekte tidspunkt. Om det er om 1 uke, eller 6 måneder vet jeg ikke. Men jeg vet jeg ønsker å gjøre det helt spesielt, jeg vet jeg ønsker å overraske henne. Og egentlig har jeg lyst til å involvere barna i øyeblikket, fordi at de er en så stor del av historien vår. De er en veldig stor grunn til at vi fungerer så godt sammen, og vi har veldig like verdier og tanker rundt barna. Jeg liker å se på meg selv som en over middels engasjert pappa, som ønsker å ta del i livet deres på lik linje med Anna. Og jeg vet hun er stolt av meg, samtidig minner jeg henne på at alt jeg kan har jeg lært av henne. Det er hun som er min læremester og mitt forbilde.

Jeg vet vi skal gifte oss, jeg vet jeg skal fri snart. Alt handler simpelthen bare om å finne det perfekte tidspunktet. Og kanskje er det er like rundt hjørne!

Jan 

HUN SKAL IKKE BO MED OSS

God kveld fra fjellet. Her er vi akkurat ferdig med middagen, og veldig klare for en spillekveld sammen med Michelle. Jeg tenkte egentlig bare å lage en liten oppsummering på hvordan uken som alenepappa egentlig gikk. Det ble nemlig en uke med et par uforutsette ting, som blant annet sykdom og ikke minst en super spontan tur opp til fjellet. Men uansett er ikke pappauken helt ferdig, det har seg nemlig slik at Anna fortsatt er på jobb her, og at hun skal i ilden igjen ganske snart. Da kommer hun ikke til å bo her sammen med oss, og jeg fortsetter med noen dagers aleneansvar for Michelle og Lucas.

Det jeg kanskje er mest fornøyd med i pappauken er at vi klarte å komme oss ut flere ganger, og at vi faktisk fikk tatt en del turer ut i frisk luft. Jeg er og veldig glad for all tiden jeg har fått med hver og en av de, og jeg vet at spesielt Michelle har satt veldig stor pris på de timene vi faktisk bare har lekt med dukker, og levd oss inn i verdens tryggeste fantasiverden. Ellers er jeg veldig fasinert over hvordan Michelle vokser til, og hvor ekstremt klok hun er blitt. På vei opp til fjels i går hadde vi en lang samtale om religion, jesus, verdensrommet, vi snakket om hvordan ting blir laget, og vi snakket om positive og negative ting i livet.

Michelle er et utrolig følelsesladet menneske, som virkelig bryr seg om hvordan andre har det. Derfor var hun helt i ekstase når hun fant ut at vi faktisk skulle få besøke mamma. Men jeg må løpe av sted, nå begynner spillkvelden her til kvelds! 

Jan

SKULLE TRO HUN VAR DØD

Okeei, da var vi plutselig samlet i en hytte langt, langt hjemmefra. Plutselig ble ikke uken helt som planlagt likevel, og plutselig åpnet muligheten seg for at vi kunne få reist opp til Anna i noen dager. Det føles naturlig nok fantastisk å møte Anna igjen, og med tanke på hvordan vi har skrevet her på bloggen de siste dagene, så skulle man nesten tro hun hadde vært bore i månedsvis. Skulle faktisk tro hun var død. Men når vi lever så tett på hverandre, sammen med tre barn, så blir det fort veldig tydelig når noen mangler.

Det er i alle fall veldig deilig å komme opp her, og vi kan i alle fall røpe at vi har masser av snø rundt oss. Derfor er både ski og akebrett med på turen, og jeg vet at både store og små er veldig klare for litt lek i snøen. Ellers har vi et usikkerhetsmoment i at vi ikke vet når Anna må forlate oss her oppe, hun kan nemlig bli kalt ut på oppdrag på kort varsel. Da må meg, Michelle og Lucas bli igjen på hytten i mellomtiden, uten å helt vite hvor lenge Anna blir borte.

Vi kjørte opp veldig spontant i går kveld rundt klokken 18:00, og var fremme ca 23:00. Både Michelle og Lucas trives godt i bil, og turen opp gikk helt perfekt. Det høres kanskje litt vilt ut, men vi kjørte opp hit uten et eneste stopp og uten en eneste klage. Så jeg tror alle tre gledet seg veldig til å se Anna igjen! Men akkurat nå er både store og små veldig klare for å komme i gang med dagen, og vi krysser fingrene for en super dag sammen i snøen!

Jan

NÅ KOMMER PLUTSELIG JAN OG BARNA!!

Jeg har aldri i mitt liv vært så glad for å sende hele familien min i en fem timers lang biltur, før i kveld! Jeg kjenner jeg er så utrolig spent, og glad, for i kveld kommer nemlig Jan sammen med både Michelle og Lucas, her til meg! Jeg er så lykkelig akkurat nå, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg mens jeg venter. William måtte bli igjen hjemme, fordi han ikke er noe glad i å kjære langt i bil, og det blir alt for langt for kort tid. Det er bare noen dager til jeg skal hjem selv, og da er det helt fantastisk å kunne dra hjem sammen med gjengen på søndag! 

Jeg vet ikke helt hva som skjer videre nå. Det eneste jeg vet er at jeg får en hel dag sammen med gjengen min i morgen, og får sovet sammen med Jan for første gang igjen i dag. Jeg kjenner det skal bli så utrolig deilig, skulle tro jeg hadde vært borte i månedsvis. Det føles så utrolig mye lengre siden enn kun fire dager siden jeg dro hjemmefra. Jeg har lært mye de siste dagene, og det er uten tvil dager som jeg har opplevd mye mer enn jeg kunne gjort på helt vanlige fire dager. 

Jeg kommer ikke til å være helt tilbake på bloggen helt enda, derfor kommer vi hele uken skrive nederst i innleggene, om det er jeg eller Jan som oppdaterer. Jeg ser flere har spurt om det er meg eller han som er på Instagram og Snapchat, og det er faktisk begge to. Jan er på der, når han skal dele innlegg, mens jeg er på når jeg har fritid her. Jeg gleder meg sånn til å se barna igjen, at jeg ikke klarer å konsentrere meg om skrivingen en gang. Det er veldig spesielt. Jeg tror aldri jeg har savnet barna eller Jan så mye, som jeg har de siste dagene. 

Jeg må bare benytte sjansen, og takke så utrolig mye for alle stemmene og de fine ordene jeg fikk etter innlegget som Jan skrev her i går. Det er fantastisk å lese innlegg og kommentarer som det, når jeg er så langt borte, og trenger en motivasjon og støtte. Tusen tusen takk. Dere er fantastiske, og jeg er så takknemlig for at dere er så snille og gode mot meg som dere er. Nå gleder jeg meg veldig til å løpe inn i armene til Jan, og få den beste klemmen i hele verden! 

Anna Rasmussen 

EN HVERDAG UTEN EN MAMMA

Nå er hverdagen her hjemme tilbake til normalen, eller i alle fall på det sporet som var planlagt denne uken. Ungene er i barnehage, og Lucas har noen timer sammen med bestemor. Jeg har med andre ord et par timer for meg selv, som jeg da skal bruke til noe helt fantastisk som heter støvsuging. Ellers har vi hatt en helt fantastisk morgen her hjemme, der alle små har vært i storform. Samtidig er det ingen tvil om at vi alle savner Anna her hjemme, og at det selvfølgelig er uvant for oss alle at hun er borte. Samtidig som at jeg tror det er veldig sunt for oss. Også at det er sunt for barna å faktisk kjenne på et savn av og til. Og spesielt når vi er så vant med å leve veldig, veldig tett over så mange år. 

Det er så mye lettere å sette pris på hverandre når man faktisk får litt avstand i ny og ne. Og selv om det kan være vondt å savne noen, så føles det veldig godt å av og til faktisk bli savnet. Kjenne på at man faktisk er betydningsfull for andre mennesker. Så samtidig som at dette er tøft og nytt for oss, så er jeg av en klar oppfatning av at det er sunt for både store og små. Men jeg må virkelig innrømme at det skal bli skrekkelig godt å få henne hjem igjen, for det å være alene med tre barn er litt av en jobb. Så jeg sender en god klem til alle alenemødre og alenefedre her i landet, for dere skal virkelig være stolt av den jobben dere gjør.

Nå må jeg komme i gang med husarbeid her hjemme, også kommer jeg med flere livstegn i løpet av dagen.

Jan

START ÅRET MED ET STORT SMIL

sponset

Jeg kan innrømme at jeg ikke alltid syns det er like gøy å ta masse bilder av meg selv. Jeg har mine dager der jeg uansett hva ikke klarer å ta et bilde som jeg blir fornøyd med. Som blogger, så må jeg ta bilder, nesten hver eneste dag. Jeg har endelig funnet min løsning til hvordan jeg blir fornøyd med det første bilde jeg tar. Et stort hvit smil, kan aldri bli et dårlig bilde. Jeg har funnet meg en tannbleking, som jeg tar hjemme selv, og som jeg syns virker kjempe bra! 

Premium White profesjonelt tannblekingssett er perfekt for deg som ønsker hvitere tenner! Du får det samme resultat med å bruke denne hjemme selv,  som du oppnår hos en tannlege. Den største forskjellen er kun at det er mye billigere å gjøre det selv! LED lyset som følger med i Premium White tannblekingssettet gir blekingen et overveldende hvitt resultat! Ønsker du å starte året med et stort smil, så kan du bestille nå!

Få drømmesmilet til kampanjepris kun 449 kr NÅ! (før: 1190kr) 


Det føles rart å vite at Jan er alene med barna hjemme nå. Jeg vet at jeg savner dem masse når dette innlegget blir publisert, for det gjorde jeg allerede før jeg reiste hjemmefra. Det skal bli godt å komme hjem igjen til mine fire fine. Jeg vet at de har det fint uten meg noen dager til, så skal det bli utrolig godt å få meg hjem igjen. Håper det står bra til med bloggen, og håper dere er snille med Jan, og legger igjen noen oppmuntrende og motiverende kommentarer til han. Det fortjener han! 

Anna Rasmussen 

EN HYLLEST TIL HUN SOM OFRET ALT!

Jeg er sammen med en kjæreste som har ofret hele livet sitt for det hun tror på. En jente som tok et valg som hun trodde på, og som siden aldri har sett seg tilbake. Jeg lever livet mitt sammen med denne personen, som helt siden hun var liten har sloss for det hun mener er rett. En jente som har opplevd motgang og vanskeligheter jeg ikke unner min største fiende. En jente med et ufattelig stort hjerte, og et ubeskrivelig stort mot. En mamma som setter barna foran seg selv til en hver tid, og dessverre er veldig dårlig til å unne seg litt selvskryt.

Jeg føler at en av mine viktigste oppgaver ikke bare er å delta aktivt i barnas oppvekst, men også å være den som sørger for å ta vare på henne. Anna valgte som 14 åring å legge sitt eget liv til siden for å gi Michelle den beste barndommen hun kunne få. Og siden har hun aldri sett seg tilbake. Hun har i alle disse årene fokusert på barna, det å være til stede, og det å være deres trygge havn. Samtidig som hun har ønsket å skape minner, og mestringsfølelse hos de alle sammen. Men oppe i det hele er det sjeldent hun setter av noe tid til å ta vare på seg selv, det å selv kjenne på en mestringsfølelse, det å skape sine helt egne minner. Det å utfordre seg selv som menneske, det å faktisk leve litt.

Hun er den mest fantastiske kvinnen jeg noen gang har møtt, og det å få kalle henne kjæresten min er jeg uendelig stolt over. Hun er det mennesket som får meg til å strekke mine egne grenser, hun er den som får meg til å yte det beste jeg har. Hun er hele tiden den jeg ønsker å gjøre stolt. Og nettopp stolt er et ganske stort ord. Å høre henne si at hun er stolt av meg, gir meg en ubeskrivelig energiboost.

Jeg er så inderlig stolt av henne, og så glad for at hun akkurat i dette sekund får utfordret seg selv som menneske. At hun akkurat nå får være Anna, og at hun akkurat nå får skapt noen minner som hun alene kan ha med seg i bagasjen. Minner hun kan være stolt av. Anna er rett og slett min store favoritt, og selv om hun er blitt sviktet alt for mange ganger av mennesker rundt seg, så ønsker jeg å vise at hun ikke bare er min favoritt. Jeg vil at hun skal få se at hun er deres favoritt. Jeg vil at hun skal få se hvordan tusenvis av mennesker faktisk bryr seg om henne, og som lar seg imponere av det hun har viet litt liv til.

Jeg ber derfor om at de av dere som ønsker å gjøre meg verdens største tjeneste, stemmer på henne i kategorien Folkets Favoritt på Vixen Blog Award HER. Det hadde hun så inderlig fortjent. Og til alle dere som tar dere tid til å gjøre det, tusen hjertelig takk fra en sliten, men lykkelig hverdagspappa.

Jan

ANNA KNAKK HELT SAMMEN

Det er en følelsesmessig spesiell uke for oss begge når vi uvanlig nok er så langt borte fra hverandre. Det er også begrenset med kommunikasjonsmuligheter der hun er, som gjør at vi ikke har veldig mye kontakt i løpet av dagen. Men Anna ringte meg 03:30 natt til mandag, og var helt på gråten. Det har seg sånn at Anna er i en situasjon der hun må flytte grensene sine, og blir utfordret til å presse seg veldig, veldig hardt. Jeg kjenner jeg virkelig er superstolt av henne, samtidig som jeg synes det er vanskelig å være så langt borte fra henne i sånne situasjoner.

Samtidig vokser hun veldig på de erfaringene hun tar meg seg nå. Hun får utfordret seg på en brutal, men veldig sunn måte. Og hun får i tillegg gjort det uten min skulder å støtte seg på. Hun er med andre ord veldig, veldig langt unna sin egen komfortsone, og midt oppe i utfordringer som ikke er typisk for henne. Samtidig har jeg aldri møtt et mennesker som har så stor fighter vilje som Anna. Normalt sett er det en vilje hun bruker rundt barna, eller når hun vet at jeg tar henne i mot dersom ting ikke skulle gått helt veien. Mens hun nå får testet denne viljen i noe som angår henne selv, uten det sikkerhetsnettet rundt seg.

Det er med andre ord veldig bra for henne, og jeg kjenner jeg er superstolt over hvordan hun klarer seg. Selv om hun knakk helt sammen i telefonen natt til mandag, så skinte stoltheten hennes veldig godt gjennom stemmen. Det er så gøy å se hvordan hun klarer seg uten oss, og jeg vet at hun vokser veldig på dette. Selv om jeg absolutt kjenner på at det skal bli veldig godt å få henne hjem snart! 

Jan

EN ALENEPAPPE UTEN NOEN PLAN

Dagen nærmer seg slutten her hjemme, og vi har rett og slett hatt en helt super dag, formen tatt i betraktning. Jeg merker dagene går veldig fort for tiden, noe jeg for så vidt er veldig glad for. Det er ingen hemmelighet at vi savner Anna her hjemme, og stemningen er stor hver gang hun ringer eller sender oss en oppdatering. Jeg skal innrømme at jeg er rimelig stolt av henne. Ikke helt på høyde med fødselen i Oktober, men sett bort i fra den rangeres dette rimelig høyt! Jeg skal også innrømme at jeg er rimelig stolt av meg selv også her hjemme. Barna er supersnille og ting går virkelig helt perfekt. Jeg styrer litt med å få laget en bra flette til Michelle, men googler meg frem til noe kult i kveld. Om noen av dere har noen enkle tips, så legg gjerne igjen noen linker i kommentarfeltet.

Ellers er det spesielt èn ting jeg virkelig har fått testet meg på de siste dagene, og det er planlegging. Med tre små barn alene er planlegging alfa og omega for å komme gjennom dagen på en bra måte. Som nevnt tidligere er det stort sett Anna som står for den største planleggingen her hjemme, og jeg har virkelig fått lært meg hvor viktig den delen er for at hverdagen skal fungere. Denne uken har jeg nemlig funnet frem penn og papir for å holde kontroll og orden på alle planene våre, og ser faktisk for første gang nytten i det! Det fungerer nok veldig, veldig dårlig å være alenepappa eller alenemamma uten en skikkelig plan. 

Ellers går det mot kveld her hjemme, og jeg krysser fingrene for at denne kvelden blir noe bedre en gårsdagens. Og at sykdommen som herjer i huset snart skal roe seg ned. Ellers ønsker jeg dere en fin kveld, jeg må nemlig komme i gang med flettingen her hjemme!

Jan 

DET MÅTTE SKJE MENS HUN ER BORTREIST!



 

Da er mandagen her, og barna skulle vært i gang med barnehage i dag. Men akkurat som det pleier når Anna er utenbys så herjer sykdom her hjemme. Det MÅTTE jo bare skje denne uken, og det ble med andre ord en lang natt der det ikke var stille før i 03:30 tiden. Uansett er alle med godt mot, og det er på tross av litt sykdom god stemning her hjemme. Planen var jo egentlig en rolig dag sammen med Lucas, mens de to eldste skulle få kose seg i barnehagen. Men den planen er forskjøvet noen dager, og det skal bli godt å få ned pulsen litt etter en hektisk helg.

Egentlig er jeg en type som trives best når barna har fri eller ferier, jeg er litt den typen som elsker at det skjer noe. Ikke nødvendigvis noe veldig spektakulært, men bare noe som betyr mye for barna. Jeg kan vell trygt si at jeg er en type pappa som elsker å skape minner og opplevelser. Det finnes knapt en bedre følelse en når barna forteller ivrig i barnehagen hva de har gjort i helgen, ferien eller på fridagen sin. Den entusiasmen over situasjoner og minner som de setter pris på. Det kan være skitur på fjellet, det kan være bålbrenning og pølser i skogen, eller det kan være en kinotur. Jeg elsker overraskelser og spontane påfunn, og trives aller best når hele familien kan samles for seg selv langt oppe på fjellet i en lun hytte. Aller helst må det snø, mye.

For snøhytte er kanskje da barnet våkner mest i meg. Det er noe jeg husker veldig godt fra min egen barndom, og helt siden jeg kunne stå på beina har jeg kunne tilbringe timesvis ute i snøen for å bygge snøhule eller snøhytte. Og akkurat det kan jeg enda, selv om jeg nok synes det er mer stas en barna gjør, bare jeg får tenkt meg om. Men nå snakker jeg meg helt bort her, det er mandag og tid for å holde seg til hverdagens rutiner. Nå er det for første gang i dag helt stille i huset, og jeg skal nyte litt alenetid her hjemme, mens jeg dagdrømmer litt om at snøen snart melder sin ankomst.

Jan 

ALENE MED BARNA - SE HVORDAN DET GÅR!

Da var allerede første helg ved veis ende, og vi lever alle fire i beste velgående. Ikke bare har ting gått veldig fint, men vi har også hatt det ganske så gøy de siste dagene. I dag har William hvert hos bestemor og bestefar store deler av dagen, mens meg, Michelle og Lucas har storkost oss her hjemme. Nå begynner planleggingen av hverdagen som møter oss i døren allerede i morgen. Og akkurat planlegging et vell et stikkord som jeg merker er ekstremt nødvendig når man er alene med tre små barn. Planlegging tror jeg er et viktig verktøy for alle foreldre, uansett hvor mange barn og voksne familien består av, men straks man er alene om ansvaret for 3 små barn, så er ikke bare planlegging viktig, det er helt nødvendig.

Vanligvis er jeg ikke den som har mest struktur på slike ting, og jeg er vell ganske treg som sørlendinger flest. Anna er den som har kontroll på kalenderen og strukturerer dagene våre, mens jeg nå er helt nødt til å gjøre det selv. Seeeelv om hun nok har lagt igjen litt huskelapper til meg her hjemme (jeg har ikke kikket på de enda). Men alt i alt går ting akkurat som planlagt og forventet her hjemme. Jeg krysser bare fingre og tær for at det fortsetter på samme måte utover i uken.

Michelle fortjener et eget avsnitt her, og makan til selvstendig og hjelpsom jente skal man lete lenge etter. Vi har innført et raskt poengsystem her hjemme, der hun belønnes for hvert tiende poeng hun klarer å samle, og det klarer hun flere ganger i løpet av en dag. Etter at guttene er i seng har hun fått lov til å være våken litt ekstra denne helgen, og vi har benyttet tiden til å leke med "Monster High" dukkene her hjemme. Det er fantastisk å se hvor engasjert og glad hun blir når man setter av god tid til å gjøre ting hun setter pris på. 

Vi rakk også en søndagstur mens William var hos bestemor og bestefar. Meg, Michelle og Lucas tok oss en tur ut for å leke i frosne sølepytter, og egentlig ellers bare for å få litt frisk luft. Michelle er nemlig veldig opptatt av at kroppen skal ha det bra, så da foreslo jeg at vi skulle ta oss en liten søndagstur ut i et ganske kjedelig høstliknende vær her på sørlandet. Alt i alt har vi hatt en fantastisk dag her hjemme, selv om vi alle fire her hjemme er ganske spent på hvordan det går med Anna.

Kanskje hører dere fra Anna i løpet av kvelden, ellers oppdaterer jeg dere videre i morgen på hvordan ting går her!

Jan

KOKK, HUSHJELP OG NATTASANGER

Det er nok ingen hemmelighet at jeg er mer aktiv rundt barna en det gjennomsnittsmannen her i landet er, og jeg gjør også en del av de "kvinnedominerende" oppgavene" i hjemmet. Jeg er både kokk i huset, og en ivrig nattasanger. I tillegg jobber jeg hjemmefra, og får derfor muligheten til å være veldig mye tilstedet når barna er hjemme. Jeg er blitt en reser til å leke med dukker, og til å hente/levere i barnehage.

Det er likevell en del ting jeg vanligvis ikke gjør, som jeg denne uken får ansvaret for. Blant annet klesvask, og husvask. Og ikke minst håndtere leggerutinene på alle tre samtidig. Og akkurat det kan bli en spennende utfordring denne uken! Tiden fra levering i barnehage og til henting i barnehage skal brukes til å gjøre de daglige gjøremålene som planlegging og innkjøp av middag og måltider, i tillegg til at jeg skal nyte litt alenetid sammen med Lucas.

Så fort jeg henter barna er det tid for middagslaging, før det blir tid for lek og moro. Etter det kommer den spennende overgangen fra lek til natt, som til dels kan ha varierende resultater. Morgenen er nok den største omveltningen for meg her hjemme, og jeg må sørge for å være våken før resten av huset, slik at jeg kan fikse morgenstell på en og en av de av gangen. Alt i alt er det ikke en voldsomt stor omveltning her hjemme. Oppgavene kan jeg fra før, det er bare det at jeg ikke har noen til å hjelpe meg denne uken. 

Jan

JEG HAR BLITT EN HELT ANNEN PERSON



 

Hei! Nå er det rett før sengetid her, og jeg ville bare si at jeg er kommet meg vel frem der jeg skal være de neste syv dagene. Jeg ville komme med en liten oppdatering allerede, fordi det har vært en veldig lang dag, og jeg føler allerede at jeg har vært lenge borte. Jeg vet at det ikke vil bli tid til å oppdatere så mye de neste dagene, og tenkte derfor det var fint å gi lyd fra meg før innspillingen starter! Jeg har hatt en veldig fin dag så langt, men nå som jeg har funnet sengen, kjenner jeg allerede at jeg lengter hjem. 

Jeg vet at det kun er første natten at det er så tydelig, men det er den første natten borte fra hverandre på så veldig lenge. Jeg kjenner jeg er blitt veldig usikker som person, jeg er veldig avhengig av å ha Jan rundt meg, spesielt i møte med andre ukjente mennesker. Han pleier alltid være så god på å redde meg inn eller hjelpe med å forklare noe, når jeg står stilt. Han gir meg en trygghet, uansett hvor usikker og nervøs jeg kan være. Jeg føler han er så mye mer enn bare en støtte. 

Jeg merker at jeg har blitt veldig rar når jeg er sammen med andre mennesker, og kjenner virkelig på at det ikke er noe jeg gjør ofte. Jeg liker det for all del, men jeg blir så usikker. Jeg føler meg så liten, og så usynlig i en stor mengde. Jeg er veldig flink til å håndtere ett liv der alle leser det jeg skriver og ser bilder hver eneste dag. Men å møte noen ansikt til ansikt er veldig vanskelig. Jeg klarer ikke være meg selv. Den som jeg egentlig tør å være på bloggen. Den personen jeg faktisk er. 

Jeg kan være åpen og dele mye, jeg kan fortelle så mye om meg selv at det ikke er mye folk ikke vet. Jeg skriver om både private og flaue ting uten å syns det er ubehagelig. Jeg tar mye plass både i bloggverden og i media. Men når jeg for eksempel skal ta bussen, så føler jeg meg helt usynlig. Jeg føler jeg bare er der, men at ingen legger merke til meg. Det er veldig rart hvordan jeg kan være så forskjellig på bloggen med skrivingen og i virkeligheten sammen med andre mennesker. 

Anna Rasmussen 

EN UKE MED PAPPABLOGG

Da er vi i gang med det som kanskje er min mest interessante uke hittil i livet. Anna dro ut dørene i dag tidlig, og den mye omtalte pappauken er i gang. Anna blir nemlig borte de 8 neste dagene, mens resten av gjengen blir her hjemme hos meg. Dette er den første av to helger vi blir alene, og vi har allerede lagt noen små planer her hjemme. 

Det er mange små ting både meg og Anna er spente på denne uken. Michelle har fått beskjed om at hun skal få være "sjefen" mens mamma er borte, noe hun syntes var veldig stas. Mens Lucas og William aldri har vært så lenge borte fra Anna tidligere, så vi er litt spente på spesielt William sin reaksjon denne uken. Han er ikke stor nok til å forstå hvorfor hun er borte, eller når hun kommer tilbake igjen, men jeg føler meg veldig trygg på at vi kommer til å få en veldig fin uke sammen.

Jeg kommer til å holde bloggen gående den neste uken, slik at dere får et innblikk i hvordan det går her nede. Jeg skal prøve å knipse masser av bilder, og oppdatere så mye jeg får muligheten til. Etterhvert kjører jeg en spørsmålsrunde, og svarer på litt spørsmål fra dere, i tillegg til at jeg skal snakke en del om min husfar-rolle her til vanlig, og en del om papparollen jeg har i hverdagen. Hvem er jeg for barna, og hvordan takler de en uke uten mamma?

Men nå er vi i alle fall i gang! Og jeg skal prøve å holde dere oppdatert så mye jeg klarer!

Jan

NÅ FORLATER JEG MANN OG BARN

Nå har jeg reist bra barn, hus, jobb og mann, og kommer ikke hjem igjen før om en uke. Akkurat nå er jeg allerede reist, og Jan poster det første innlegget i «Uken sammen med Jan». Han har nemlig fått i oppgave å oppdatere bloggen også, mens jeg er borte. Om ikke det å passe tre barn og et hus var nok arbeid, haha. Er det noen som vil klare denne oppgaven, så er det han, uten tvil. Gjennom hele 2016 har vi sett barna akkurat like mye, noe som er veldig unormalt, men sunt for barna. 

Jeg måtte reise allerede før klokken var blitt 06.00 i dag tidlig, og gikk derfor inn å kysset alle små på kinnet, før jeg listet meg ut dørene. Jeg syns det er veldig rart å dra bort, likevel så hadde jeg jo aldri gjort det, om jeg ikke stolte på at de kom til å ha en veldig fin uke sammen med Jan. Når det kommer til barna, har jeg ingen bekymringer for uken. Det jeg derimot er urolig for, er jo om Jan klarer å rekke alt han må gjøre, samtidig som han også må få tid til å kunne slappe litt av. 

Det blir nok ikke mye tid for å slappe av hverken for meg, eller for Jan hjemme. Jeg gleder meg til å se hvordan denne uken blir, og kjenner at savet allerede har kommet. Jeg er så veldig avhengig av å ha de små rundt meg, og Jan ikke minst, så en hel uke uten er stort for meg. Og jeg kan vel innrømme at det er vanskeligere for meg, enn for barna, at jeg skal dra bort. Ønsker alle en super fin uke. Vær snill mot Jan, så hærer dere fra meg før dere aner! 

Anna Rasmussen 

BARNEDÅP LIKE RUNDT HJØRNET

Jeg kjenner jeg er veldig stresset når det kommer til barnedåpen til Lucas. Jeg bestilte en del ting til dåpen i gårkveld, og innså vel fort at dåpen egentlig er like rundt hjørnet. Vi har bestemt oss for å ha en veldig liten dåp, der fokuset egentlig handler om selve dåpen, og ikke en stor fest etterpå. Vi har derfor kun samlet et fåtall for mat og kaker etter kirken. Det er veldig rart, og sårt på mange måter, nettopp fordi dette er en dag det blir veldig tydelig hvem som ikke er tilstedet. 

Jeg syns derfor det er så fint at vi kan ha et lite selskap der ingenting annet en en koselig sammenkomst skal være tankene i hodet denne dagen. Jeg har selvsagt mine planer på hvordan vi skal stelle i stand med dekorasjon, tema og diverse, og gleder meg til å styre og stelle mer med dette. I og med at vi blir så få, så er det veldig fint å kunne ha dåpen hjemme. Jeg må innrømme at når vi har muligheten til å ha det hjemme, med få gjester, foretrekker jeg dette fremfor å leie inn lokal og vasking og alt stryet som må skje på kort tid. 

Å ha dåpen hjemme, gjør det lettere både for meg og barna og kunne ha en fin dag, uten at jeg skal være hysterisk redd for å ødelegge noe på en plass som ikke er vår. Jeg er kanskje litt over middels rar når det kommer til dette, men liker best å ha full kontroll. Jeg gleder meg til barnedåp, og få oppleve enda en av mine tre mirakler i samme dåpskjole! Det kommer nok til å være en uke med mye dåps-forbredning, når jeg kommer hjem igjen. Men først skal Jan få en travel uke her hjemme med barna uten meg! 

INGEN BRYR SEG LIKEVEL BER DE MEG HOLDE KJEFT

Etter at jeg deler innlegg som i går så spør jeg meg selv alltid: Er det verdt det? Hvorfor skal disse tullingene få lov til å ødelegge meg i dag også? Hvorfor skal mennesker som sitter hjemme på ræva få lov til å styre hvordan dagen min ender. Jeg må faktisk forstå at jeg er bedre enn det. Jeg er bedre enn å sitte i timesvis for å kommentere andres liv negativt. Jeg har innsett at mye om meg og mitt liv er provoserende for noen enkelte å se og lese så mye om. Jeg skjønner at det dere ser kan virke patetisk og ufortjent, den er jeg helt med på. Det jeg ikke skjønner er hvorfor dere bryr dere. 

Dere skriver «ingen bryr seg om ditt privatliv» Jo, det er dessverre/heldigvis mange som gjør det. Og det gjør nettopp du også, som bruker din verdifulle tid på å slenge dritt til meg, og for å fortelle meg hva som er best for mine barn og ikke. Sannheten er at ingen vet hva som er best for mine barn, eller hva fremtiden til mine barn bringer. Det er veldig lett å lese ett innlegg på bloggen min eller to, og tenke: fy søren, jeg vil også ligge meg kjent. Få barn og starte en blogg. 

Hvor mange i dette landet er det ikke som blir gravid og starter blogg? Jo det finnes en god del tusen både unge og eldre som har gjort dette. Forskjellen på nettopp meg og alle andre, er min historie, både før og etter at jeg ble mamma. Jeg vil like å påstå at ingen er som meg, hverken på godt eller vondt. Jeg sier overhode ikke at jeg er bedre enn noen andre, men jeg har lært at det viktigste i denne verden er egenskapen til å kunne skrive/snakke om vanskelige ting, og det har bloggen min hjulpet meg til å forstå. 

Så lenge jeg har blogget, har jeg delt om både gode og vonde ting jeg har opplevd. Ting som har vært mer og mindre interessant ting for deg å lese om. Jeg har delt opplevelser og hendelser som jeg vet at mange kan kjenne seg igjen i, og jeg har delt ting som jeg har fått tilbakemeldinger på fra enkelte, at det har hjulpet dem gjennom å oppleve det samme som meg. Gjennom alle år som blogger, har fokuset mitt vært nettopp det å kunne dele akkurat de temaene som fremdeles er «feil» eller tabu å snakke høyt om. 

Jeg har valgt å være ærlig, døn ærlig med dere, og forteller historiene akkurat som jeg selv har opplevd dem. Det er nettopp det som er så skummelt med å dele alt, fordi du som leser, føler du både kjenner meg, barna, livet vår, og ting jeg tenker/ikke tenker på i valgene jeg tar med å dele ting. Jeg deler kun ting som jeg vet med trygghet ikke vil skade barna. Dette tar jeg utgangspunkt i hvordan historiene faktisk er, og ikke hvordan de kommer frem på bloggen. For selv hvor ærlig jeg er på bloggen, så vil det alltid være sider som ikke kommer frem. 

Det vil alltid være noe som er privat, og ikke kan deles, som dere ikke må glemme at mine barn uansett vil bli fortalt når de er gamle nok. Det er nettopp det jeg står veldig for, å kunne snakke med barna om absolutt alt, spesielt vanskelige situasjoner og hendelser både jeg selv har stått i, og som de selv kan oppleve en gang. Det er ingenting i denne verden som er bedre enn å dele/snakke om ting. Og det skal jeg lære barna mine! 

Ja, utroskap, sex, bilder, uansett hva det måtte være, så er vi bare mennesker. Vi har ett liv, og det skal man leve. Det ligger i et barns natur å være flau, samtidig som det er ingen i verden som kommer til å kjenne til historiene jeg har delt på bloggen, bedre enn barna mine. De får vite det som aldri blir skrevet. Grunnen, og fasiten. De skal sitte igjen uten spørsmål. Og uansett hva du, som en leser mener og syns, er det heldigvis kun jeg som kan bestemme over meg selv, og over bloggen min. 

Jeg har en blogg som leses av gutter og jenter fra 10 til 80 år. Er det et innlegg som ikke passer deg, så la være å lese det, og vent til neste innlegg. Dere vet jo hvor fort temaene skifter fra innlegg til innlegg. Akkurat nå er det en liten utblåsning om tanker jeg følte for å få ut, mens neste kan være alt fra barnedåp, reise, giftemål eller hverdags-oppdateringer. Det er lett å bli provosert eller engasjert i ett innlegg man leser, bare husk på at det som regel kun er et kapitel av hele boken som blir skrevet i et innlegg, og at det finnes så utrolig mye mer enn kun det du ser! 

ET FORHOLD MED BARE UTROSKAP

Jeg er veldig flau over det, og syns det er vanskelig å legge ord på ting jeg vet jeg har gjort galt, eller vet jeg burde gjort annerledes. Husker dere dramaet som skjedde høsten 2015, mens jeg bodde på Kypros? Vel, det gjør jeg. Det er en periode jeg er veldig flau over, både ovenfor bloggen, Jan og ikke minst meg selv. Jeg vet at jeg gjorde mye på den tiden som jeg egentlig ikke burde. Og jeg tok vel helt ærlig flere feil valg, og det siste av dem alle var vel egentlig det valget, å gå inn i et forhold som kun varte noen uker. 

Det var et guttedrama, der jeg plutselig hadde et stort valg å ta. Et valg om å gå inn i et nytt forhold med exen min, eller å gå inn i et helt nytt forhold med Jan. Jeg valte å bli med exen min, og det var ikke akkurat et valg jeg burde tatt. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, det har jeg lært på alle mulige måter, man kan bare lære og endre handlinger for fremtiden. Da jeg tok valget om å gå inn i et forhold med exen min, så var det et valg som jeg følte jeg måtte ta, fordi jeg delte alt i nå-tid på bloggen. Jeg følte jeg hadde det travelt med å få valget unnagjort. 

Jeg visste allerede før jeg hadde gått inn i et offisielt forhold med exen min igjen, at jeg hadde tatt feil valg. Da gjorde jeg noe som jeg selvfølgelig aldri burde gjort. Jeg hadde sex med Jan. Nå i etterkant burde ikke det ha noe å bety for meg, ettersom at Jan og med er i et lykkelig forhold sammen nå, men likevel så plager det meg. Jeg kommer fra et forhold med utroskap over flere år, fra begge kanter. Jeg syns det er vanskelig å stole på noen, og syns det er vanskelig at noen faktisk stoler på meg. 

Er man utro en gang, så trenger man nødvendigvis ikke alltid måtte være det i forholdene vi kommer inn i fremover. Jeg er vant med å bli skuffet. Jeg er vant til å få høre historier jeg skulle ønske var oppdiktet. Jeg er vant til å ikke kunne stole på noen, eller bry med om jeg selv var til å stole på. Kall meg dum, men jeg ville ta hevn. Jeg ville bruke sårheten jeg hadde til noe vondt tilbake. Var det feil? JA, klart det var, men når man har så vondt at man vil at de som har gjort oss noe vondt skal få kjenne på samme smerte, så får man fort noen dumme ideer. 

Det er vondt å bli såret, og det er sår som det blir arr av - Det forsvinner ikke, og man vil alltid huske den smerten man følte av å høre eller se det man absolutt ikke ville se. For min den så har dette gjort meg til en veldig overbeskyttende og sjalu kjæreste. Det tør jeg å innrømme at jeg er. Jeg har aldri vært det tidligere, men når det kommer til Jan så kjenner jeg et behov for å både vise han at han er en jeg faktisk stoler på, samtidig som det er viktig for meg å legge ord på følelsene mine, og innrømme at jeg er som jeg er.

Det er ingenting som er bedre enn å snakke om følelser. Det kan fort bli en negativ ting at man er sjalu, men jeg mener oppriktig at det kan være en veldig fin ting også, så lenge man snakker om det. Det er lov å være redd for kjæresten sin, og ikke ønske at noen andre skal få dele ham med deg. Det er lov å fortelle hverandre at det er ting som er ubehagelig. Men det er samtidig viktig å huske på å likevel stole på hverandre, til tross for sjalusien. 

Jan vet om alt fra både tidligere forhold, og vet akkurat hvordan jeg er blitt såret, og har såret. Han vet hvem jeg pleide å være, men best av alt, han vet hvem jeg er nå. Jeg har tatt mange dumme valg, og dette er ett av de. Jeg kan ikke annet av å lære av mitt tidligere forhold. Det er kanskje ufortjent, men Jan stoler hundre prosent på meg. Jeg vet ikke om han alltid har gjort det, men gjennom hele forholdet vårt, så har jeg aldri vært usikker på han en eneste gang, og det har gått andre veien også! 

Et forhold handler om å dele alt, og da mener jeg alt. Det er lov å ha «jentegossip» selvsagt, som holdes mellom deg og en venninne. Men alt av følelser, tanker, meninger og ikke minst tidligere opplevelser er så utrolig viktig å kunne dele med den man lever et liv sammen med. Jan vet alt om meg, og jeg vet alt om han, det er der tryggheten starter. Det er det som gjør forholdet vår unikt og godt for min del. Jeg elsker han, og vet at han gjør det samme med meg. Det er kjærlighet. 

SELVFØLGELIG VILLE JEG GJORT DET, OM JEG HADDE MULIGHETEN!

Nå er vi i full gang med å planlegge uken jeg skal være borte. Jeg prøver å forberede alt, og gjøre uken lettest mulig for Jan. Når alt står bra til hjemme, så går alt så mye bedre for meg og være borte også. Jeg reiser lørdagsmorgen, så vi har ikke mye tid igjen, før jeg drar. Nå er vi faktisk på vei ut dørene til 3 måneders-kontroll med minsten. Jeg kan nesten ikke tro at tiden går så fort, og ville aldri i min villeste fantasi trodd at jeg ville reist fra han så tidlig. Jeg vet likevel at Lucas har det like godt sammen med Jan, som han hadde hatt det hos meg. Det er ingenting jeg kan gjøre, som ikke Jan også kan. 

Jeg har selvsagt fått veldig mye spørsmål om amming, og hvorfor jeg ikke ammer. I følge kommentarene så var det merkelig at jeg ikke ammet William enda, og hvorfor ikke jeg ammet begge guttene mine. William er to år, går fulltid i barnehage, og er en veldig stor gutt. Jeg er sikker på at han hadde bit av meg nippelen, om han kom for nært. Jeg ammet William frem til han var fire måneder, og det føltes lenge nok for min del. Alle situasjoner og barn er forskjellige. Jeg ammer ikke Lucas, fordi jeg ikke lengre hadde mulighet til dette. 

Jeg syns det er sårt og dumt, og ønsker derfor ikke et fokus på det. Men når det kommer opp i lyset, og blir så tydelig, så syns jeg i alle fall jeg må forsvare det. For selvfølgelig har jeg lyst til å amme babyen min. Selvfølgelig vil jeg også gi barnet mitt det eneste kun en mamma kan gjøre. Jeg velger det ikke bort fordi jeg er lat, eller skal reise bort. Jeg mener oppriktig at kan man amme, så skal man det. Hvis man ikke ammer, skal ingen klandres for det, nettopp fordi det kan finnes grunner til det. 

Noen mennesker kan ikke lage barn, andre kan ikke produsere nok melk, eller har andre grunner til å ikke kunne mate barnet fra brystet. William og Lucas er to flotte, friske gutter. Det samme gjelder Michelle, hun er en nydelig sunn og frisk jente, som levde på morsmelkerstatning fra hun kun var to måneder gammel. Jeg kjenner ingen som har vært så lite syk som henne. Morsmelkerstatning er en fantastisk oppfinnelse, for alle mødre som ikke kan amme selv. Selv i gamle dager måtte annen melk erstattes, når mor ikke hadde mulighet. 

Da fantes det ikke akkurat erstatning, men noen i samme området som også hadde barn de annet. Da var det amming fra andre mødre som var løsningen. Jeg syns det er fantastisk, og skulle virkelig ønske jeg kunne gjort det, helt frem til jeg selv ønsket å avslutte det. Nå er det ingenting jeg kan gjøre for barna, som Jan ikke kan. Jeg reiser derfor bort, fordi det faktisk er noe jeg skal. Jeg reiser ikke bort for å ta meg en ferie, selv om det også hadde vært vel fortjent. 

VI SVARE PÅ SPØRSMÅL LIVE

Nå sitter jeg og Jan klar for å bruke litt av kvelden vår sammen med dere. Vi er live fra nå litt over 19.00 på facebook! Dere finner oss HER! Vi kommer til å sitte å lese gjennom spørsmålene som kommer inn i kommentarfeltet på videoen, mens vi er live, og svarer underveis som dere spør. Det er en stund siden vi har sittet live på den måten, så det blir forhåpentligvis en del nye spørsmål dere lurer på, som dere også nå vil få svar på! 

KLIKK HER for å komme til videoen! 


Vinneren på dagens LIVE-konkurranse ble Tone Knutsen. Vinneren kontaktes direkte via Instagram eller Facebook i løpet av kvelden. 

SHIT JUST GOT REAL!

Herre fred, plutselig er jeg en smule stresset her jeg sitter. Hvordan skal dette gå? Jeg fikk endelig bekreftet at jeg skal reise bort allerede lørdag morgen, og Jan sitter igjen med barna, huset og bloggen min. Tror dere dette går bra? Jeg vet veldig godt at Jan kommer til å klare jobben utmerket bra, ellers hadde jeg aldri turt å reise bort, men jeg kjenner det blir rart å reise bort fra både Jan og barna selv. Jeg har ikke vært en uke borte fra begge barna før, og syns det er litt skummelt å vite at jeg er så langt borte om noe skulle skje dem. 

Likevel så kan man aldri vite hva som skjer rundt neste sving, men det kan ikke stoppe oss i å leve et liv. Jeg skal være borte en uke, og kun en uke. Grunnen til jeg syns det er så stort, er jo fordi jeg ikke har vært alene med barna selv en eneste natt etter høsten 2015, og da er det veldig rart å legge hele livet mitt over på Jan for en uke. Om ikke tre barn, matlaging, husarbeid, barnehagehenting og nattafortellinger er nok, skal han også stå i ansvar for bloggen min, og drive den for en uke. 

Han skal skrive som seg selv hver dag, og jeg kan vel si med god støtte fra dere som har lest gjesteinnleggene hans, at han er veldig dyktig til å være følsom og ærlig, samtidig som han er utrolig god til å sette ord på tankene sine. Jeg er ikke bekymret for at det kommer til å gå dårlig. I løpet av uken, vil han også publisere innlegg jeg har skrevet før jeg reiste, og innlegg jeg skriver mens jeg er borte. Jeg tror dette blir superkult, og spennende for både meg, Jan og dere. Vi kaller det «pappauke» og Michelle har allerede sagt at hun skal være «mammaen» i huset den uken! 

KODEORD: JAN HAR IKKE BUKSE PÅ!

Jeg kan ikke si noe om hvor jeg skal eller hva jeg skal, men alt jeg kan innrømme er at det hverken er avslappende eller sol og varme. Dette er et eventyr jeg skal få være med på, og jeg gleder meg til å fortelle dere mer om det fremover. Akkurat nå må jeg prøve å lage mest mulig huske-lister til Jan for uken, sånn at jeg kan komme hjem til huset slik jeg skal forlate det. Jeg gleder meg, men kjenner at det er utrolig uvant følelse å kjenne på at jeg overlater barna mine alene med noen andre over så lang tid. 

Det er kanskje rart at det er så stort for meg, jeg vet at det er flere som har 50/50 mor og far, og har barna borte fra seg titt og ofte. Sånn har aldri mitt tilfelle vært, og barna har bare hatt meg, frem til Jan kom inn i bildet. William var så liten da, så han vet jo ikke annet enn at vi begge to er tilstedet, mens Michelle er mer avhengig av meg, og lettere kan uttrykke følelser om at hun savner meg når jeg er borte. Jeg er sikker på at de kommer til å storkose seg hjemme, og Michelle har allerede sagt at hun gleder seg til å få være med å bestemme litt sammen med pappa. 

LUCAS 3 MÅNEDER

Nå som vi er kommet til 3.januar er min lille Lucas rukket å bli tre måneder gammel. Jeg vet ikke hvordan de siste månedene har gått så fort, men gutten min vokser seg stor. Nå har jeg lagt bort bleie nummer 1, og vi går inn i Lucas sin tredje måned med bleie nummer 2. Stas, men trist på samme tid. Vi har ikke lenger noen nyfødt baby i hus, men en liten baby som virkelig begynner å interessere seg i verden rundt seg. Vi skal på tremåneders-kontroll om bare noen dager, så det blir spennende å se hvor mye han har vokst siden sist. 

Nå som det har gått tre måneder siden fødselen, kan jeg vel med trygghet si at vi har kommet oss godt til rette inn i livet med tre små barn. Vi har fått rutiner på plass, og funnet hvordan vi håndterer hverdagen vår nå. Å ha tre barn er selvsagt travelt og mye mer enn bare tre ganger arbeidet, men jeg syns likevel at det har gått overraskende bra. Barna trives med en baby i hus, og viser det på sin måte. William er ikke akkurat den som har lyst til å sitte helt stille i sofaen og holde lillebroren sin, sånn som Michelle vil gjøre, helst hele dagen. William viser sin omsorg på en annen men veldig god og fin måte.

William har blitt den som uten tvil er opptatt av at babyen trenger trøst, og det nesten før babyen har rukket å starte og gråte. William gir klart og tydelig beskjed når han mener babyen trenger litt melk, smokken, eller om han syns at det er på tide at babyen skal få en ny bleie. Sjalusi er heldigvis ikke blitt et tema her hjemme, enda. Og forhåpentligvis så blir det heller ikke noe av. Det har gått så fint, og barna har frem til nå bare vært positive til den lille nykommeren i familien. 

ØKONOMIEN ER EN VIKTIG DEL AV MAMMAROLLEN

God morgen. Jeg sitter her å prøver å planlegge livet videre. Jeg kjenner at jeg har mer enn nok å stelle med om dagen, og klarer nesten ikke henge med i dagene som går så forferdelig fort. Vi er kommet godt i gang med hverdagen i dag, der både Michelle og William er på plass i barnehage, og vi har mer enn nok jobb som venter på å bli gjort. Jeg hater å tenke fremover hele tiden, og skulle virkelig ønske jeg hadde en liten tanke i meg som klarte å fokusere på det som er i dag. Jeg føler jeg må tenke en dag fremover, for å kunne fungere som mamma til nå tre barn. 

Jeg har alltid tenkt på at mammarollen ikke er noe stress, det er jo bare å ta seg av barna. Dette tenkte jeg vel og merke lenge før jeg ble mamma selv. Å være en 100% forelder, er så veldig mye mer enn «bare» ansvaret for barna. Det krever også at man skal være mamma, vaskehjelp, kjæreste, kokk, venninne/lekekamerat, lærer, den snille, den strenge, den som trøster, den som koser og helst alt dette på samme tid.

Og i tillegg ha tid til å få jobb-livet til å gå rundt, for det også er en stor del av det å være en forelder, å ha økonomien på plass. Man trenger overhodet ikke å være rik, men man må kunne gi barna mat hver eneste dag, og ha et tak over hodet, og barna skal kunne gå i rene klær til en hver årstid. 

Jeg kan på ingen måte si at det er en enkel oppgave hver eneste dag, men gud så takknemlig jeg er likevel. Men jeg kjenner på både stressende og triste dager, så er det veldig godt å kunne klage litt, få litt trøst, og skryt for jobben man gjør, og komme sterkere tilbake neste dag. For denne jobben har ingen fridager. Man er en mamma eller pappa uansett om man har barnefri en kveld. Tanken på barna og bekymringer ligger alltid der, uansett hvor nært eller langt unna barna er for et døgn. 

Når jeg ble mamma for aller første gang, så fikk jeg oppleve kjærlighet på en måte jeg aldri hadde opplevd selv tidligere. Et bond som var sterkere enn noe annet. En følelse av å være elsket, og en følelse av at et annet menneske trengte meg. En følelse av at jeg, lille meg, er akkurat det min lille prinsesse trenger. Hun trenger mammaen sin, hun trenger meg. Jeg har vært så heldig å få to gutter etter henne, og uansett hvor sliten og trøtt jeg kan bli, kan jeg med trygghet si at det er ingenting i denne verden som gir meg mer energi enn de tre små! 

DERFOR STARTER JEG ÅRET MED HOVNE ØYNE

Har du tenkt over hvor mange tusen kvinner som blir mishandlet og slått? Det er vanskelig å se for seg, når man tenker på  at det skjer så mange steder rundt i verden, derfor vil jeg sette lyskasteren på alle de det gjelder i vårt eget land. For tro meg, det finnes så mye flere enn vi alle går rundt og tror. Det er vanskelig å se for seg, men gjerne litt lettere når man faktisk kan møte på en dame med blåmerker som er ubehagelige selv for deg som en ukjent person å se. Tenk på hvordan hun har det, hver eneste dag. Det er tragisk, men enda verre, så vil vi ikke tro det. 

Jeg blir fysisk kvalm av å lese gjennom enkelte kommentarer som ble skrevet, etter at jeg la ut ansiktet mitt på bloggen i går. «Det er sikker bare for oppmerksomhet» «kikkhore» «hun har sikkert bare fått øyebetendelse». Nei, til både det ene og det andre. Jeg hadde vært syk i hodet om jeg hadde laget en blåveis med vilje, for å trekke til meg flere lesere. Jeg vil åpne øynene til alle dere som sitter og tror idiotiske ting om meg. Det finnes faktisk kvinner der ute som trenger at vi ser dem, og ser de forferdelige sårene de prøver å sminke over dag etter dag! 

Jeg ville legge ut bilde av hvordan jeg så ut, for å vise dere selv hvor lite man ser. Det var ingen, INGEN, som trodde det hadde skjedd noe alvorlig - tenk om det faktisk var tilfelle. Tenk hvis jeg trengte tid på å skrive, fordi jeg syns det var så vanskelig. Jeg blir skuffet. Jeg hadde heldigvis hverken blitt slått eller spyttet på i går, og takk gud for det. Min hevelse er allerede på vei ned nå, men jeg håper så inderlig at det finnes mennesker som tør å gripe inn om man ser et sånn ansikt i virkeligheten. 

Ser man en dame på butikken, så spør henne. Det skal være lov å ta feil, men det viktigste er at man skal tørre å være noens redning! Jeg liker å tro at det finnes noe i oss som ønsker å hjelpe noen som har det vondt, selv ukjente. Visste du at det finnes kvinner og ikke minst barn som blir utsatt for vold hver eneste dag i dette landet. Fortjener ikke de at man strekker ut en hånd og prøver å hjelpe? 

Man kan i det minste begynne med å gjøre venner og bekjente oppmerksom på tema. Det er nettopp det jeg prøver på nå. Derfor bruker jeg min stemme for å prøve å være til hjelp for meg selv den dagen jeg trenger det, og til alle andre som trenger det i dag. 

VÅRE PLANER FOR DEN SISTE FRIDAGEN

Da var vi i gang med hverdagen igjen, etter en superkoselig juleferie! William er tilbake i barnehagen igjen i dag, mens Michelle har en siste fridag i dag, før hun også er tilbake igjen i morgen. Jeg har allerede satt opp planer for den siste fridagen. Jeg tenkte å ta med Michelle på trilletur, for å lufte oss litt, samtidig som jeg vet at Michelle virkelig syns det er trivelig å leke at hun er mamma selv. En lek på tur, hva er vel bedre enn det? 

Jeg har satt meg et mål for 2017, om å klare å gå så så mange skritt i løpet av dagen, og så langt har jeg ikke klart det. Jeg trenger nok ett par dager før det virkelig er i gang, men jeg har i alle fall troen på at jeg vil klare det en liten stund, om ikke gjennom hele 2017. Det første jeg må få til, er vel egentlig å få meg en skritteller. For nå tar jeg bare skrittene på mobilen, og den legger jeg igjen hjemme hele tiden. Jeg trodde aldri jeg ville si det som noe negativt, for det er jo egentlig ingenting annet enn helt topp, men skritteller må jeg få meg, haha! 

DETTE SKJER I 2017

Nå som året er i gang, vet jeg alt at det vil by på mange oppturer og nedturer. Vi har et år foran oss der vi skal oppleve mye, og det er allerede mye som skjer allerede nå i januar. Året startet med en del rolig dager, før barna er tilbake i barnehagen i løpet av uken. Det er enda ikke helt avklart, men det kan hende at jeg skal bort en uke fra neste helg, uten barna, uten pc og uten Jan. Det har derfor vært snakk om at jeg skal låne bort bloggen en uke, og Jan blir sittende med ansvaret for både bloggen og barna i en uke. 

Jeg hadde trengt denne uken borte, og få oppleve dette eventyret, men likevel så kjenner jeg at jeg ikke blir lei meg om jeg må bli hjemme. Jeg får vite mer om jeg skal dette eller ikke i løpet av de neste dagene, så det er spennende. Like etter den uken er det tid for VIXEN BLOG AVARDS, det er jo alltid gøy med en Oslo tur for å koble av hverdagen litt. I løpet av januar vil det bli planlegging av barnedåp for Lucas. Vi skal ha barnedåp 29.januar! 

En eller annen gang i januar, eller starten av februar må vi inn en tur til Stavanger, for å forhåpentligvis bli ferdig med vanskelige ting som skjer der inne. Helt ferdig blir man aldri, men med akkurat denne biten av alt, den unødvendige belastningen. Den kan vi bli ferdig med. Selv om jeg gruer meg veldig til det, så kommer det til å føles så utrolig deilig når dette er gjort og blir overstått. 

I februar finnes det også litt teite ting jeg ser frem til og gleder meg til. Morsdag og valentinsdagen, der Fifty shades of gray 2 kommer ut. I løpet av februar/mars en gang så kommer Bloggerne sesong 6 på TV-skjermen, der dere kan følge både meg og barna gjennom store opplevelser i 2016. En sesong jeg gleder meg til å vise dere. Jeg kommer selvsagt med mer informasjon om dette når jeg vet mer! 

Bursdager: Jan fyller 24 år i mars, jeg fyller 21 år i juni, Michelle 6 år i juli, Lucas 1 år i oktober, og William 3 år i desember! Andre ting jeg vet skjer dette året er jo blandt annet at Michelle blir skolejente. Det er jo ikke før til høsten, men stas er det allerede likevel! Men før den tid kommer er det tid for en fin og lang sommerferie med mye reising, sol og varme. Vi skal reise, men også få en fin sommer på sørlandet der sommeren er aller best! 

Jeg vet at det kommer til å skje så utrolig mye mer det neste året, men dette er det jeg klarer å tenke meg frem til akkurat nå som jeg vet kommer til å skje. De beste ting skjer ofte uventet, så jeg gleder meg for hver eneste dag som kommer. Akkurat så er jeg bare evig takknemlig for den fine feiringen vi hadde i gårkveld, og den rolige koselige dagen vi har hatt i dag. Jeg ønsker alle et fantastisk fint år! 

SÅNN SER JEG UT I DAG

GODT NYTTÅR!! Tenk at vi allerede er kommet til 2017! Det er allerede syv år siden min første nyttårsaften som mamma. Michelle var i magen min tre måneder gammel for nøyaktig syv år siden. Tiden går virkelig fort, og jeg husker så godt vår nyttårsfeiring inn i 2016, og nå sitter vi plutselig her i ett helt nytt år. Vi hadde en superkoselig kveld her hjemme i går, og Michelle sovnet rett før rakettene, men vi fikk heldigvis sendt opp mange selv før hun var i seng. William fikk også se raketter før sengetid, mens lille Lucas var klar for å starte de første minuttene av året sammen med oss! 

I dag har jeg tenkt å skrive ned alle de positive tingene som skal skje i 2017, som en liten motivasjon for meg selv. Jeg vil også skrive ned hvilke negative ting jeg allerede vet kommer til å skje gjennom det nye året. Jeg har også gledet meg til å skrive «ANTALL GANGER JEG?» gjorde forskjellige ting i 2016. Et innlegg som både kommer til å være morsomt, og samtidig som vil røpe noen ting dere gjerne ikke ville sett for dere. Jeg vil også skrive ett innlegg om hvorfor jeg starter året med å se ut som jeg gjør akkurat nå. Jeg har nemlig to greit hovne øyne!Innleggene kommer snarest! Håper alle fikk en vellykket feiring i natt! 

hits