januar 2017

TUSEN, TUSEN TAKK!

Først og fremst må jeg si tusen, tusen takk til alle dere som har stemt på meg før premieutdelingen på Vixen Blog Award. Jeg er uendelig takknemlig for samtlige av dere som har lagt igjen en stemme den siste tiden, og skylder dere veldig mye for det. Av en eller annen grunn er jeg like spent før hver prisutdeling, og like skuffet hver gang jeg ender opp uten priser. Etter så mange år i bloggtoppen har jeg faktisk enda aldri vunnet en eneste pris for bloggen min. Og om jeg først skal vinne en pris, så er det "Folkets Favoritt" jeg virkelig ønsker å vinne.

For det er nettopp det jeg ønsker å være. En som deler oppturer og nedturer med folket, en som faktisk driver en dønn ærlig blogg. Jeg har aldri ønsket å bygge noen fasade rundt bloggen min, eller være en person jeg ikke er. Jeg vil bare være meg selv, og setter uendelig stor pris på alle som følger meg på den reisen. For jeg tror store deler av livet nettopp handler om dette, å faktisk finne seg selv, og finne sine verdier. Hvem er jeg, og hva bryr jeg meg om? Hva kan jeg gjøre for at andre mennesker som har opplevd noe av det jeg selv har opplevd, skal få det litt bedre?

Det er med andre ord en pris som henger høyt for meg, og som jeg hadde satt uendelig stor pris på å faktisk vinne. Jeg reiser inn til Oslo allerede nå på Torsdag, og er superspent på hvordan kvelden blir. Jeg vet jeg i alle fall kommer til å kose meg voldsomt uansett hvordan kvelden måtte ende prismessig. Jeg har allerede lagt litt planer for mitt døgn i Oslo, og gleder meg veldig. Nå har jeg faktisk akkurat testet antrekket også, og håper at dere vil like det. Ellers er jeg veldig sliten etter en lang og hard uke, og akkurat nå er jeg veldig klar for å slappe litt av med en film her hjemme. Jan har akkurat vært på butikken og handlet inn litt sunn snacks, jeg har nemlig funnet ut at jeg skal bli sunn! Men mer om det senere...

ANNA RASMUSSEN ER TILBAKE!

Jeg merker det er veldig rart å sette seg ned å blogge igjen etter en lang uke borte bra bloggen. Det føles rart å komme tilbake, uten at dere har visst hvor jeg har vært, eller hva jeg har gjort, men likevel vet mye av tankene som har strømmet gjennom hodet mitt og ikke minst Jan sitt, den siste uken. Det har vært en del ting som har skjedd mellom meg og Jan, samtidig som jeg har hatt en utrolig utfordrende uke i seg selv. Jeg har testet mine egne grenser på et nivå jeg aldri har opplevd tidligere. Jeg har vært redd, sliten, stolt og enormt glad gjennom hele uken. 

Jeg gleder meg virkelig til å fortelle mer om hva som egentlig har stått på denne uken. Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse, og er skikkelig stolt over meg selv. Jeg er så glad for at jeg valgte å reise bort denne uken, selv om jeg har savnet de hjemme masse. Barna har hatt en fin uke sammen med Jan, men jeg kjenner det er utrolig godt å ta tilbake hverdagen igjen, og være her sammen med gjengen min. 

Jan delte et innlegg her om dagen, som jeg virkelig ikke trodde han ville dele. Han skrev innlegget, som gav meg tårer i øyene, og som fikk meg til å innse at han virkelig mener det, når han sier han er lei seg, og at han elsker meg. Han hadde aldri trengt å dele dette innlegget, men jeg kjenner at jeg er veldig glad for at han skrev det likevel. Han er så mye mer for meg enn kun en kjæreste, og det påvirker hele meg, om ikke alt er som det skal være mellom oss to. 

Jeg kommer til å skrive mer om enkelte ting som jeg har følt på og opplevd denne uken, i løpet av kort tid, men nå var jeg bare utrolig gira på å komme i gang, med det første innlegget igjen. Jeg har virkelig savnet å kunne skrive og nå ut til dere, men nå er jeg endelig tilbake! Det har vært gøy å låne bort bloggen en uke, men det blir lenge til neste gang! Jan kommer likevel til å poste innlegg nå og da, for et lite gjesteinnlegg når det passer seg. Ønsker alle sammen en superfin start på en ny uke! 

EN SISTE MULIGHET!

Da er vi på vei hjemover mot sørlandet, og er klare for å starte en ny uke i morgen. Uken som alenepappa går mot slutten, og for en uke det har vært. Den har vært både fin og vanskelig, og jeg sitter igjen med masse ny læring. Det viktigste jeg tar med meg fra denne uken er at jeg en gang for alle har bevist at jeg kan ta vare på barna, selv når de er syke. Det sier seg selv at sykdom byr på ekstra utfordringer, og jeg er veldig stolt over jobben jeg har lagt ned den siste uken.

Det har vært både fint, og litt vanskelig å dele så mye av mine tanker her, og jeg må innrømme at jeg trives best i rollen litt bak Anna. Eller når jeg kan fokusere på å skrive tanker og følelser knyttet til henne. Slik som jeg blant annet gjorde sist tirsdag. Det innlegget fikk enormt med respons, og jeg er dere evig takknemlig for måten dere har reagert på innleggene den siste uken.

Nå er det også en spesiell kveld, da det er siste mulighet for å stemme frem din favoritt til prisen "Folkets Favoritt" på Vixen Blog Award. Jeg er enormt takknemlig for alle de tusener av stemmer som har kommet inn, og jeg vet at det betyr veldig mye for Anna også. Jeg mener av hele mitt hjerte at det er en pris hun virkelig fortjener, etter å ha jobbet knallhardt med bloggen gjennom så mange år. At hun har klart bragden å være Norges største blogger over flere år er en utrolig prestasjon i seg selv, men at hun har gjort det samtidig som hun har vært alenemamma i så lang tid er helt uten sidestykke.

Jeg synes det ville vært veldig fortjent om hennes innsats denne gang ble belønnet med en pris. En slik pris og oppmuntring hadde hun virkelig fortjent nå, og jeg setter utrolig stor pris på hver av dere som tar dere noen få sekunder til å legge igjen en stemme til henne HER! (Har du stemt tidligere, kan du stemme igjen nå)

Jan

8 TING SOM FÅR ANNA TIL Å KLIKKE!

Haha, dette ble et veldig spontant innlegg. Men jeg tørr påstå at Anna er en ganske fargerik person, med en ganske avansert personlighet. Derfor har jeg lyst til å lage et innlegg som viser litt av hennes rariteter på en morsom måte. At hun klikker er nok å ta litt hardt i, men hun reagerer nok litt kraftigere en gjennomsnittet!

1) Hennes største frustrasjon skjer om hun poster et innlegg på et tidspunkt som ikke er "rent". Alle innlegg SKAL postes på hele eller halve klokkeslett. Til nød kan hun publisere 11:11 eller 22:22. Hun klikker når hun finner dette innlegget.

2) Smuler. Anna hater smuler, og i alle fall på kjøkkenbenken. Når jeg smører niste til barnehagen bruker jeg alltid en plastpose under, slik at det ikke skal etterlate smuler på kjøkkenbenken.

3) Når ungene går uten strømper. Jeg er mildt sagt litt slepphendt når det kommer til strømper, og går veldig mye barfot selv. Men når jeg i tillegg glemmer å ta på sokker på barna, blir hun ikke veldig fornøyd.

4) Mennesker som ikke kan kjøre bil. Anna har som kjent ikke sertifikatet selv, men kan ofte fungere som en erfaren kjørelærer i passasjersetet. Om du kjører foran oss, og ikke kommer deg av gårde med en gang det grønne lyset kommer, så risikerer jeg tinitus. 

5) Når jeg hevder at hun ikke er flink til en ting. Anna er av den oppfatning at hun er "GOD" i alt. Hun mener blant annet at hun er god til å stå på ski. Jeg er litt usikker på hva hun legger i ordet "god" og derfor tolker jeg det slik at hun "klarer" å stå på ski. Det faller ikke alltid i god jord.

6) Når hun taper i et spill. Skulle du være så uheldig å vinne over Anna i et brettspill, kan du være trygg på at hun går å legger seg umiddelbart.

7) Når jeg hevder jeg er raskere en henne. Anna mener seriøst at hun er raskere en meg, og er desperat etter å bevise det. Jeg synes det er en direkte useriøs påstand. Hun utfordret meg til og med høygravid, og ville absolutt ha kappløp opp en bratt bakke. Jeg fikk heldigvis snakket henne ut av det, men når hun leser dette, så er hun nok klar, igjen...

8) Når hun blir minnet på hva hun faktisk spiser. Anna ser på maten hun spiser på som mat. Ingenting annet. Om du prøver å fortelle henne hva hun faktisk spiser, eller hvordan det blir laget får du problemer. Tidligere denne uken smakte hun hjort. Og hun freaker helt ut når hun innser at det er fetteren til julenissens reinsdyr hun spiser på.

Jan

VI ER DONE!

Det ble en ny spesiell kveld i går. Anna kom hjem til oss sent på kvelden, og vi fikk snakket ut. Vi fikk vært rundt hverandre, vi fikk mimret tilbake til de spesielle øyeblikkene vi sammen har opplevd. Vi fikk ledd av de små, teite øyeblikkene vi har delt. Som den gangen i 2013 jeg besøkte henne for første gang, og skulle imponere henne med at jeg hadde god økonomi og var blitt voksen. Jeg viste at Lexington var et dyrt merke, så jeg tok henne med på Lexington butikken i Stavanger. Det skulle jeg gå "bananas" tenkte jeg, men endte opp med å kjøpe et håndkle. Hun synes selvfølgelig det bare var utrolig merkelig, men vi kan heldigvis le av det i dag.

Vi snakket om alle gangene hun kom på besøk til oss nede på sørlandet, både med og uten barn. Om alle de teite tingene vi har gjort for å imponere hverandre opp gjennom årene. Vi snakket om hvor lei oss vi ble hver gang vi hadde vært på besøk hos hverandre, men ikke viste hvor lang tid det ville gå før vi så hverandre igjen. Jeg husker jeg flere ganger gråt i bilen på vei hjem fra Stavanger, og jeg vet at hun også slet med å forlate meg. Jeg husker alle gangene jeg insisterte på å kjøre henne fra Krisitansand til Stavanger, egentlig bare for å få noen ekstra timer sammen med henne i stedet for at hun måtte ta tog eller fly.

Det føltes veldig godt å ha en kveld sammen der vi bare snakket om fortid og fremtid. Hvor vi fikk lov til å smile litt sammen, bare holde litt rundt hverandre. Vi er begge klare for å fortsette reisen sammen, og jeg gleder meg veldig til å se hvor ferden tar oss. Vi snakket mye om hva vi har lyst til i sommer, og fikk lagt noen planer på minner og opplevelser vi har lyst til å oppleve igjen. Akkurat nå er hun på vei ut døren, for et siste oppdrag før vi reiser hjem til sørlandet i kveld. Det skal bli godt å komme hjem i vår egen seng, og starte en ny uke sammen. Vi er done her. 

Jan

UNNSKYLD, ANNA!

Dette kommer nok til å bli mitt ærligste blogginnlegg på veldig, veldig lang tid. Det er et veldig personlig, og ærlig innlegg, som jeg nok synes er vanskelig å publisere. Det er likevell sånn at jeg ønsker å skrive om det, kanskje mest fordi jeg ofte blir fremstilt veldig "perfekt" her inne på bloggen. Det har seg nemlig slik at også forholdet mellom meg og Anna ofte bærer preg av tårer. Ofte feller vi tårene sammen, og ofte er det min jobb å trøste henne. Men i går forlot vi hverandre oppløst i tårer. Jeg hadde såret Anna, og det på et tidspunkt der det passet seg veldig, veldig dårlig.

Jeg er en type mann som ikke er redd for å vise følelser, jeg gir veldig mye av meg selv, og jeg krever veldig mye tilbake. Jeg bryr meg veldig mye om de rundt meg, og gir virkelig hundre prosent for at de jeg er glad i skal ha det bra. De siste månedene har jeg derfor forsøkt å strekke meg så langt jeg bare klarer for å støtte jenten jeg elsker gjennom en veldig vanskelig tid. Jeg føler at jeg hver eneste dag, i hver eneste handling har hennes trivsel i tankene. Jeg prøver å stå på hver eneste dag for å gi henne et smil.

Derfor er det spesielt vondt å selv være grunnen til noen tårer som hun ikke fortjener. Anna har grått alt for mange tårer den siste tiden, og det føles mildt sakt grusomt når jeg selv blir grunnen til enda flere tårer. Jeg prøver så inderlig hardt å være den beste av meg selv, og bryr meg så utrolig mye om å være den store støtten i livet hennes. Jeg elsker henne virkelig, og ønsker henne virkelig bare det aller beste i livet. Og jeg har det virkelig helt fantastisk når hun smiler og har det bra.

Det vil sikkert være veldig mange spørsmål i forhold til hva jeg faktisk har gjort, og hvordan jeg klarte å såre henne på et veldig vanskelig tidspunkt. Jeg har ikke vært utro, men jeg har simpelthen skapt en usikkerhet i henne. En usikkerhet som virkelig ikke har vært meningen å skape, men som uansett gjør veldig vondt. I alle fall når jeg vet så godt hvor viktig jeg er for henne, og i alle fall når hun er i den situasjonen hun er.

Jeg er fryktelig lei meg, og synes det er veldig vanskelig. Akkurat nå vil jeg bare ha henne hjem her, og gi henne verdens største klem. Jeg trenger å få henne til å smile, og jeg trenger å gi henne den gleden i hverdagen hun fortjener. Hun er virkelig det kjæreste jeg har, og for meg er hun uerstattelig. Ingen kan noensinne ta hennes plass hos meg, og jeg føler meg som verdens heldigste som får dele livet mitt med henne. Følelsen jeg får når hun skryter av meg, eller kysser meg. Følelsen hun gir meg når vi ler sammen, når vi opplever ting sammen. Jeg er virkelig alt for glad i henne.

Kjære Anna, jeg elsker deg, og det har virkelig ikke vært meningen å såre deg. Jeg håper vi kommer oss gjennom dette og, og at vi kan fortsette reisen vi har startet. For det er virkelig ingenting jeg heller vil, enn å leve livet mitt sammen med deg. Jeg vil dele oppturene, og jeg vil dele nedturene med deg. Jeg vil så gjerne være den støtten du fortjener, og det mennesket som virkelig setter pris på akkurat den du er. Jeg elsker den Anna du er i dag, den Anna som bare jeg kjenner. Den Anna som er seg selv, og som alltid støtter meg.

Din Jan. 

BARE OSS TRE IGJEN

Da har vi våknet opp til en ny dag på fjellet. Etter en morgen og natt der samtlige på hytta sliter med sykdom. Anna forsvant ut dørene sent i går kveld, etter at hun ble kalt ut på oppdrag. Kanskje får vi sett henne i løpet av dagen, ellers møter vi henne ikke før sent søndag kveld. Vi er godt i gang med en nugattipreget frokost, mens vi kikker på snøen som daler sakte ned. Gårsdagen ble på mange møter en følelsesmessig storm, og kontrasten er derfor stor når vi ser ut på et snødekt, vindstille, vinterlandskap. Det eneste vi hører nå er vedkubbene som knitrer i takt med frokost-tyggingen.

Jeg kjenner jeg har en veldig tankefull morgen, samtidig som jeg er veldig rolig. Nå skal vi bare se an formen litt utover formiddagen, og forhåpentligvis skal Michelle få testet skiene sine skikkelig. Kanskje får vi laget en snøhule også, som jeg tidligere har skrevet om min begeistring for. Men ja, kort fortalt er det bare oss tre igjen, og vi er inne i mitt siste døgn som alenepappa for en stund. Det har alt i alt gått veldig fint, og jeg føler jeg har bevist både for meg selv og Anna at jeg klarer å ta vare på gjengen når det trengs.

Jeg skal prøve å få knipset litt vinterbilder i dag, og få dokumentert både skigåing og eventuelt hulebygging. Også oppdaterer jeg dere videre litt utover dagen. Ellers vil jeg veldig gjerne minne dere på at dere enda kan stemme på Anna til prisen "Folkets Favoritt" under årets Vixen Blog Award, og jeg ville satt veldig, veldig stor pris på hver av en av dere som tar dere tid til å legge igjen en rask stemme. Det kan du gjøre HER! (Husk at du kan stemme hver 12 time) 

Jan

FRIERI - DET PERFEKTE TIDSPUNKT!

Det er vell ingen hemmelighet at meg og Anna har snakket veldig mye sammen om fremtiden. En fremtid som vi er ganske tydelige på at vi ønsker å dele med hverandre. Vi har begge brukt noen timer de siste månedene på å leke med bryllupstanker, både hvem som skal komme, hvor det skal være, hvordan ringene skal være, og ellers sett på masser av de små detaljene. Ellers vet jeg at Anna blir ganske misunnelig og gira når hun ser andre som bærer forlovelsesringer, og hun tar det stadig opp. Faktisk snakker vi så mye om frieri og bryllup at jeg er redd hun ikke blir overrasket den dagen jeg går ned på kne. Jeg risikerer nærmest at hun ikke sier "JA" men at hun sier "JA, det passer bra nå! Jeg fikk akkurat hentemelding på Posten der det stod at all bryllupspynten er kommet".

Jeg har ganske store tanker om hvordan jeg ønsker at et frieri skal være. Derfor handler mye om å finne det perfekte tidspunkt. Om det er om 1 uke, eller 6 måneder vet jeg ikke. Men jeg vet jeg ønsker å gjøre det helt spesielt, jeg vet jeg ønsker å overraske henne. Og egentlig har jeg lyst til å involvere barna i øyeblikket, fordi at de er en så stor del av historien vår. De er en veldig stor grunn til at vi fungerer så godt sammen, og vi har veldig like verdier og tanker rundt barna. Jeg liker å se på meg selv som en over middels engasjert pappa, som ønsker å ta del i livet deres på lik linje med Anna. Og jeg vet hun er stolt av meg, samtidig minner jeg henne på at alt jeg kan har jeg lært av henne. Det er hun som er min læremester og mitt forbilde.

Jeg vet vi skal gifte oss, jeg vet jeg skal fri snart. Alt handler simpelthen bare om å finne det perfekte tidspunktet. Og kanskje er det er like rundt hjørne!

Jan 

HUN SKAL IKKE BO MED OSS

God kveld fra fjellet. Her er vi akkurat ferdig med middagen, og veldig klare for en spillekveld sammen med Michelle. Jeg tenkte egentlig bare å lage en liten oppsummering på hvordan uken som alenepappa egentlig gikk. Det ble nemlig en uke med et par uforutsette ting, som blant annet sykdom og ikke minst en super spontan tur opp til fjellet. Men uansett er ikke pappauken helt ferdig, det har seg nemlig slik at Anna fortsatt er på jobb her, og at hun skal i ilden igjen ganske snart. Da kommer hun ikke til å bo her sammen med oss, og jeg fortsetter med noen dagers aleneansvar for Michelle og Lucas.

Det jeg kanskje er mest fornøyd med i pappauken er at vi klarte å komme oss ut flere ganger, og at vi faktisk fikk tatt en del turer ut i frisk luft. Jeg er og veldig glad for all tiden jeg har fått med hver og en av de, og jeg vet at spesielt Michelle har satt veldig stor pris på de timene vi faktisk bare har lekt med dukker, og levd oss inn i verdens tryggeste fantasiverden. Ellers er jeg veldig fasinert over hvordan Michelle vokser til, og hvor ekstremt klok hun er blitt. På vei opp til fjels i går hadde vi en lang samtale om religion, jesus, verdensrommet, vi snakket om hvordan ting blir laget, og vi snakket om positive og negative ting i livet.

Michelle er et utrolig følelsesladet menneske, som virkelig bryr seg om hvordan andre har det. Derfor var hun helt i ekstase når hun fant ut at vi faktisk skulle få besøke mamma. Men jeg må løpe av sted, nå begynner spillkvelden her til kvelds! 

Jan

SKULLE TRO HUN VAR DØD

Okeei, da var vi plutselig samlet i en hytte langt, langt hjemmefra. Plutselig ble ikke uken helt som planlagt likevel, og plutselig åpnet muligheten seg for at vi kunne få reist opp til Anna i noen dager. Det føles naturlig nok fantastisk å møte Anna igjen, og med tanke på hvordan vi har skrevet her på bloggen de siste dagene, så skulle man nesten tro hun hadde vært bore i månedsvis. Skulle faktisk tro hun var død. Men når vi lever så tett på hverandre, sammen med tre barn, så blir det fort veldig tydelig når noen mangler.

Det er i alle fall veldig deilig å komme opp her, og vi kan i alle fall røpe at vi har masser av snø rundt oss. Derfor er både ski og akebrett med på turen, og jeg vet at både store og små er veldig klare for litt lek i snøen. Ellers har vi et usikkerhetsmoment i at vi ikke vet når Anna må forlate oss her oppe, hun kan nemlig bli kalt ut på oppdrag på kort varsel. Da må meg, Michelle og Lucas bli igjen på hytten i mellomtiden, uten å helt vite hvor lenge Anna blir borte.

Vi kjørte opp veldig spontant i går kveld rundt klokken 18:00, og var fremme ca 23:00. Både Michelle og Lucas trives godt i bil, og turen opp gikk helt perfekt. Det høres kanskje litt vilt ut, men vi kjørte opp hit uten et eneste stopp og uten en eneste klage. Så jeg tror alle tre gledet seg veldig til å se Anna igjen! Men akkurat nå er både store og små veldig klare for å komme i gang med dagen, og vi krysser fingrene for en super dag sammen i snøen!

Jan

NÅ KOMMER PLUTSELIG JAN OG BARNA!!

Jeg har aldri i mitt liv vært så glad for å sende hele familien min i en fem timers lang biltur, før i kveld! Jeg kjenner jeg er så utrolig spent, og glad, for i kveld kommer nemlig Jan sammen med både Michelle og Lucas, her til meg! Jeg er så lykkelig akkurat nå, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg mens jeg venter. William måtte bli igjen hjemme, fordi han ikke er noe glad i å kjære langt i bil, og det blir alt for langt for kort tid. Det er bare noen dager til jeg skal hjem selv, og da er det helt fantastisk å kunne dra hjem sammen med gjengen på søndag! 

Jeg vet ikke helt hva som skjer videre nå. Det eneste jeg vet er at jeg får en hel dag sammen med gjengen min i morgen, og får sovet sammen med Jan for første gang igjen i dag. Jeg kjenner det skal bli så utrolig deilig, skulle tro jeg hadde vært borte i månedsvis. Det føles så utrolig mye lengre siden enn kun fire dager siden jeg dro hjemmefra. Jeg har lært mye de siste dagene, og det er uten tvil dager som jeg har opplevd mye mer enn jeg kunne gjort på helt vanlige fire dager. 

Jeg kommer ikke til å være helt tilbake på bloggen helt enda, derfor kommer vi hele uken skrive nederst i innleggene, om det er jeg eller Jan som oppdaterer. Jeg ser flere har spurt om det er meg eller han som er på Instagram og Snapchat, og det er faktisk begge to. Jan er på der, når han skal dele innlegg, mens jeg er på når jeg har fritid her. Jeg gleder meg sånn til å se barna igjen, at jeg ikke klarer å konsentrere meg om skrivingen en gang. Det er veldig spesielt. Jeg tror aldri jeg har savnet barna eller Jan så mye, som jeg har de siste dagene. 

Jeg må bare benytte sjansen, og takke så utrolig mye for alle stemmene og de fine ordene jeg fikk etter innlegget som Jan skrev her i går. Det er fantastisk å lese innlegg og kommentarer som det, når jeg er så langt borte, og trenger en motivasjon og støtte. Tusen tusen takk. Dere er fantastiske, og jeg er så takknemlig for at dere er så snille og gode mot meg som dere er. Nå gleder jeg meg veldig til å løpe inn i armene til Jan, og få den beste klemmen i hele verden! 

Anna Rasmussen 

EN HVERDAG UTEN EN MAMMA

Nå er hverdagen her hjemme tilbake til normalen, eller i alle fall på det sporet som var planlagt denne uken. Ungene er i barnehage, og Lucas har noen timer sammen med bestemor. Jeg har med andre ord et par timer for meg selv, som jeg da skal bruke til noe helt fantastisk som heter støvsuging. Ellers har vi hatt en helt fantastisk morgen her hjemme, der alle små har vært i storform. Samtidig er det ingen tvil om at vi alle savner Anna her hjemme, og at det selvfølgelig er uvant for oss alle at hun er borte. Samtidig som at jeg tror det er veldig sunt for oss. Også at det er sunt for barna å faktisk kjenne på et savn av og til. Og spesielt når vi er så vant med å leve veldig, veldig tett over så mange år. 

Det er så mye lettere å sette pris på hverandre når man faktisk får litt avstand i ny og ne. Og selv om det kan være vondt å savne noen, så føles det veldig godt å av og til faktisk bli savnet. Kjenne på at man faktisk er betydningsfull for andre mennesker. Så samtidig som at dette er tøft og nytt for oss, så er jeg av en klar oppfatning av at det er sunt for både store og små. Men jeg må virkelig innrømme at det skal bli skrekkelig godt å få henne hjem igjen, for det å være alene med tre barn er litt av en jobb. Så jeg sender en god klem til alle alenemødre og alenefedre her i landet, for dere skal virkelig være stolt av den jobben dere gjør.

Nå må jeg komme i gang med husarbeid her hjemme, også kommer jeg med flere livstegn i løpet av dagen.

Jan

START ÅRET MED ET STORT SMIL

sponset

Jeg kan innrømme at jeg ikke alltid syns det er like gøy å ta masse bilder av meg selv. Jeg har mine dager der jeg uansett hva ikke klarer å ta et bilde som jeg blir fornøyd med. Som blogger, så må jeg ta bilder, nesten hver eneste dag. Jeg har endelig funnet min løsning til hvordan jeg blir fornøyd med det første bilde jeg tar. Et stort hvit smil, kan aldri bli et dårlig bilde. Jeg har funnet meg en tannbleking, som jeg tar hjemme selv, og som jeg syns virker kjempe bra! 

Premium White profesjonelt tannblekingssett er perfekt for deg som ønsker hvitere tenner! Du får det samme resultat med å bruke denne hjemme selv,  som du oppnår hos en tannlege. Den største forskjellen er kun at det er mye billigere å gjøre det selv! LED lyset som følger med i Premium White tannblekingssettet gir blekingen et overveldende hvitt resultat! Ønsker du å starte året med et stort smil, så kan du bestille nå!

Få drømmesmilet til kampanjepris kun 449 kr NÅ! (før: 1190kr) 


Det føles rart å vite at Jan er alene med barna hjemme nå. Jeg vet at jeg savner dem masse når dette innlegget blir publisert, for det gjorde jeg allerede før jeg reiste hjemmefra. Det skal bli godt å komme hjem igjen til mine fire fine. Jeg vet at de har det fint uten meg noen dager til, så skal det bli utrolig godt å få meg hjem igjen. Håper det står bra til med bloggen, og håper dere er snille med Jan, og legger igjen noen oppmuntrende og motiverende kommentarer til han. Det fortjener han! 

Anna Rasmussen 

EN HYLLEST TIL HUN SOM OFRET ALT!

Jeg er sammen med en kjæreste som har ofret hele livet sitt for det hun tror på. En jente som tok et valg som hun trodde på, og som siden aldri har sett seg tilbake. Jeg lever livet mitt sammen med denne personen, som helt siden hun var liten har sloss for det hun mener er rett. En jente som har opplevd motgang og vanskeligheter jeg ikke unner min største fiende. En jente med et ufattelig stort hjerte, og et ubeskrivelig stort mot. En mamma som setter barna foran seg selv til en hver tid, og dessverre er veldig dårlig til å unne seg litt selvskryt.

Jeg føler at en av mine viktigste oppgaver ikke bare er å delta aktivt i barnas oppvekst, men også å være den som sørger for å ta vare på henne. Anna valgte som 14 åring å legge sitt eget liv til siden for å gi Michelle den beste barndommen hun kunne få. Og siden har hun aldri sett seg tilbake. Hun har i alle disse årene fokusert på barna, det å være til stede, og det å være deres trygge havn. Samtidig som hun har ønsket å skape minner, og mestringsfølelse hos de alle sammen. Men oppe i det hele er det sjeldent hun setter av noe tid til å ta vare på seg selv, det å selv kjenne på en mestringsfølelse, det å skape sine helt egne minner. Det å utfordre seg selv som menneske, det å faktisk leve litt.

Hun er den mest fantastiske kvinnen jeg noen gang har møtt, og det å få kalle henne kjæresten min er jeg uendelig stolt over. Hun er det mennesket som får meg til å strekke mine egne grenser, hun er den som får meg til å yte det beste jeg har. Hun er hele tiden den jeg ønsker å gjøre stolt. Og nettopp stolt er et ganske stort ord. Å høre henne si at hun er stolt av meg, gir meg en ubeskrivelig energiboost.

Jeg er så inderlig stolt av henne, og så glad for at hun akkurat i dette sekund får utfordret seg selv som menneske. At hun akkurat nå får være Anna, og at hun akkurat nå får skapt noen minner som hun alene kan ha med seg i bagasjen. Minner hun kan være stolt av. Anna er rett og slett min store favoritt, og selv om hun er blitt sviktet alt for mange ganger av mennesker rundt seg, så ønsker jeg å vise at hun ikke bare er min favoritt. Jeg vil at hun skal få se at hun er deres favoritt. Jeg vil at hun skal få se hvordan tusenvis av mennesker faktisk bryr seg om henne, og som lar seg imponere av det hun har viet litt liv til.

Jeg ber derfor om at de av dere som ønsker å gjøre meg verdens største tjeneste, stemmer på henne i kategorien Folkets Favoritt på Vixen Blog Award HER. Det hadde hun så inderlig fortjent. Og til alle dere som tar dere tid til å gjøre det, tusen hjertelig takk fra en sliten, men lykkelig hverdagspappa.

Jan

ANNA KNAKK HELT SAMMEN

Det er en følelsesmessig spesiell uke for oss begge når vi uvanlig nok er så langt borte fra hverandre. Det er også begrenset med kommunikasjonsmuligheter der hun er, som gjør at vi ikke har veldig mye kontakt i løpet av dagen. Men Anna ringte meg 03:30 natt til mandag, og var helt på gråten. Det har seg sånn at Anna er i en situasjon der hun må flytte grensene sine, og blir utfordret til å presse seg veldig, veldig hardt. Jeg kjenner jeg virkelig er superstolt av henne, samtidig som jeg synes det er vanskelig å være så langt borte fra henne i sånne situasjoner.

Samtidig vokser hun veldig på de erfaringene hun tar meg seg nå. Hun får utfordret seg på en brutal, men veldig sunn måte. Og hun får i tillegg gjort det uten min skulder å støtte seg på. Hun er med andre ord veldig, veldig langt unna sin egen komfortsone, og midt oppe i utfordringer som ikke er typisk for henne. Samtidig har jeg aldri møtt et mennesker som har så stor fighter vilje som Anna. Normalt sett er det en vilje hun bruker rundt barna, eller når hun vet at jeg tar henne i mot dersom ting ikke skulle gått helt veien. Mens hun nå får testet denne viljen i noe som angår henne selv, uten det sikkerhetsnettet rundt seg.

Det er med andre ord veldig bra for henne, og jeg kjenner jeg er superstolt over hvordan hun klarer seg. Selv om hun knakk helt sammen i telefonen natt til mandag, så skinte stoltheten hennes veldig godt gjennom stemmen. Det er så gøy å se hvordan hun klarer seg uten oss, og jeg vet at hun vokser veldig på dette. Selv om jeg absolutt kjenner på at det skal bli veldig godt å få henne hjem snart! 

Jan

EN ALENEPAPPE UTEN NOEN PLAN

Dagen nærmer seg slutten her hjemme, og vi har rett og slett hatt en helt super dag, formen tatt i betraktning. Jeg merker dagene går veldig fort for tiden, noe jeg for så vidt er veldig glad for. Det er ingen hemmelighet at vi savner Anna her hjemme, og stemningen er stor hver gang hun ringer eller sender oss en oppdatering. Jeg skal innrømme at jeg er rimelig stolt av henne. Ikke helt på høyde med fødselen i Oktober, men sett bort i fra den rangeres dette rimelig høyt! Jeg skal også innrømme at jeg er rimelig stolt av meg selv også her hjemme. Barna er supersnille og ting går virkelig helt perfekt. Jeg styrer litt med å få laget en bra flette til Michelle, men googler meg frem til noe kult i kveld. Om noen av dere har noen enkle tips, så legg gjerne igjen noen linker i kommentarfeltet.

Ellers er det spesielt èn ting jeg virkelig har fått testet meg på de siste dagene, og det er planlegging. Med tre små barn alene er planlegging alfa og omega for å komme gjennom dagen på en bra måte. Som nevnt tidligere er det stort sett Anna som står for den største planleggingen her hjemme, og jeg har virkelig fått lært meg hvor viktig den delen er for at hverdagen skal fungere. Denne uken har jeg nemlig funnet frem penn og papir for å holde kontroll og orden på alle planene våre, og ser faktisk for første gang nytten i det! Det fungerer nok veldig, veldig dårlig å være alenepappa eller alenemamma uten en skikkelig plan. 

Ellers går det mot kveld her hjemme, og jeg krysser fingrene for at denne kvelden blir noe bedre en gårsdagens. Og at sykdommen som herjer i huset snart skal roe seg ned. Ellers ønsker jeg dere en fin kveld, jeg må nemlig komme i gang med flettingen her hjemme!

Jan 

DET MÅTTE SKJE MENS HUN ER BORTREIST!



 

Da er mandagen her, og barna skulle vært i gang med barnehage i dag. Men akkurat som det pleier når Anna er utenbys så herjer sykdom her hjemme. Det MÅTTE jo bare skje denne uken, og det ble med andre ord en lang natt der det ikke var stille før i 03:30 tiden. Uansett er alle med godt mot, og det er på tross av litt sykdom god stemning her hjemme. Planen var jo egentlig en rolig dag sammen med Lucas, mens de to eldste skulle få kose seg i barnehagen. Men den planen er forskjøvet noen dager, og det skal bli godt å få ned pulsen litt etter en hektisk helg.

Egentlig er jeg en type som trives best når barna har fri eller ferier, jeg er litt den typen som elsker at det skjer noe. Ikke nødvendigvis noe veldig spektakulært, men bare noe som betyr mye for barna. Jeg kan vell trygt si at jeg er en type pappa som elsker å skape minner og opplevelser. Det finnes knapt en bedre følelse en når barna forteller ivrig i barnehagen hva de har gjort i helgen, ferien eller på fridagen sin. Den entusiasmen over situasjoner og minner som de setter pris på. Det kan være skitur på fjellet, det kan være bålbrenning og pølser i skogen, eller det kan være en kinotur. Jeg elsker overraskelser og spontane påfunn, og trives aller best når hele familien kan samles for seg selv langt oppe på fjellet i en lun hytte. Aller helst må det snø, mye.

For snøhytte er kanskje da barnet våkner mest i meg. Det er noe jeg husker veldig godt fra min egen barndom, og helt siden jeg kunne stå på beina har jeg kunne tilbringe timesvis ute i snøen for å bygge snøhule eller snøhytte. Og akkurat det kan jeg enda, selv om jeg nok synes det er mer stas en barna gjør, bare jeg får tenkt meg om. Men nå snakker jeg meg helt bort her, det er mandag og tid for å holde seg til hverdagens rutiner. Nå er det for første gang i dag helt stille i huset, og jeg skal nyte litt alenetid her hjemme, mens jeg dagdrømmer litt om at snøen snart melder sin ankomst.

Jan 

ALENE MED BARNA - SE HVORDAN DET GÅR!

Da var allerede første helg ved veis ende, og vi lever alle fire i beste velgående. Ikke bare har ting gått veldig fint, men vi har også hatt det ganske så gøy de siste dagene. I dag har William hvert hos bestemor og bestefar store deler av dagen, mens meg, Michelle og Lucas har storkost oss her hjemme. Nå begynner planleggingen av hverdagen som møter oss i døren allerede i morgen. Og akkurat planlegging et vell et stikkord som jeg merker er ekstremt nødvendig når man er alene med tre små barn. Planlegging tror jeg er et viktig verktøy for alle foreldre, uansett hvor mange barn og voksne familien består av, men straks man er alene om ansvaret for 3 små barn, så er ikke bare planlegging viktig, det er helt nødvendig.

Vanligvis er jeg ikke den som har mest struktur på slike ting, og jeg er vell ganske treg som sørlendinger flest. Anna er den som har kontroll på kalenderen og strukturerer dagene våre, mens jeg nå er helt nødt til å gjøre det selv. Seeeelv om hun nok har lagt igjen litt huskelapper til meg her hjemme (jeg har ikke kikket på de enda). Men alt i alt går ting akkurat som planlagt og forventet her hjemme. Jeg krysser bare fingre og tær for at det fortsetter på samme måte utover i uken.

Michelle fortjener et eget avsnitt her, og makan til selvstendig og hjelpsom jente skal man lete lenge etter. Vi har innført et raskt poengsystem her hjemme, der hun belønnes for hvert tiende poeng hun klarer å samle, og det klarer hun flere ganger i løpet av en dag. Etter at guttene er i seng har hun fått lov til å være våken litt ekstra denne helgen, og vi har benyttet tiden til å leke med "Monster High" dukkene her hjemme. Det er fantastisk å se hvor engasjert og glad hun blir når man setter av god tid til å gjøre ting hun setter pris på. 

Vi rakk også en søndagstur mens William var hos bestemor og bestefar. Meg, Michelle og Lucas tok oss en tur ut for å leke i frosne sølepytter, og egentlig ellers bare for å få litt frisk luft. Michelle er nemlig veldig opptatt av at kroppen skal ha det bra, så da foreslo jeg at vi skulle ta oss en liten søndagstur ut i et ganske kjedelig høstliknende vær her på sørlandet. Alt i alt har vi hatt en fantastisk dag her hjemme, selv om vi alle fire her hjemme er ganske spent på hvordan det går med Anna.

Kanskje hører dere fra Anna i løpet av kvelden, ellers oppdaterer jeg dere videre i morgen på hvordan ting går her!

Jan

KOKK, HUSHJELP OG NATTASANGER

Det er nok ingen hemmelighet at jeg er mer aktiv rundt barna en det gjennomsnittsmannen her i landet er, og jeg gjør også en del av de "kvinnedominerende" oppgavene" i hjemmet. Jeg er både kokk i huset, og en ivrig nattasanger. I tillegg jobber jeg hjemmefra, og får derfor muligheten til å være veldig mye tilstedet når barna er hjemme. Jeg er blitt en reser til å leke med dukker, og til å hente/levere i barnehage.

Det er likevell en del ting jeg vanligvis ikke gjør, som jeg denne uken får ansvaret for. Blant annet klesvask, og husvask. Og ikke minst håndtere leggerutinene på alle tre samtidig. Og akkurat det kan bli en spennende utfordring denne uken! Tiden fra levering i barnehage og til henting i barnehage skal brukes til å gjøre de daglige gjøremålene som planlegging og innkjøp av middag og måltider, i tillegg til at jeg skal nyte litt alenetid sammen med Lucas.

Så fort jeg henter barna er det tid for middagslaging, før det blir tid for lek og moro. Etter det kommer den spennende overgangen fra lek til natt, som til dels kan ha varierende resultater. Morgenen er nok den største omveltningen for meg her hjemme, og jeg må sørge for å være våken før resten av huset, slik at jeg kan fikse morgenstell på en og en av de av gangen. Alt i alt er det ikke en voldsomt stor omveltning her hjemme. Oppgavene kan jeg fra før, det er bare det at jeg ikke har noen til å hjelpe meg denne uken. 

Jan

JEG HAR BLITT EN HELT ANNEN PERSON



 

Hei! Nå er det rett før sengetid her, og jeg ville bare si at jeg er kommet meg vel frem der jeg skal være de neste syv dagene. Jeg ville komme med en liten oppdatering allerede, fordi det har vært en veldig lang dag, og jeg føler allerede at jeg har vært lenge borte. Jeg vet at det ikke vil bli tid til å oppdatere så mye de neste dagene, og tenkte derfor det var fint å gi lyd fra meg før innspillingen starter! Jeg har hatt en veldig fin dag så langt, men nå som jeg har funnet sengen, kjenner jeg allerede at jeg lengter hjem. 

Jeg vet at det kun er første natten at det er så tydelig, men det er den første natten borte fra hverandre på så veldig lenge. Jeg kjenner jeg er blitt veldig usikker som person, jeg er veldig avhengig av å ha Jan rundt meg, spesielt i møte med andre ukjente mennesker. Han pleier alltid være så god på å redde meg inn eller hjelpe med å forklare noe, når jeg står stilt. Han gir meg en trygghet, uansett hvor usikker og nervøs jeg kan være. Jeg føler han er så mye mer enn bare en støtte. 

Jeg merker at jeg har blitt veldig rar når jeg er sammen med andre mennesker, og kjenner virkelig på at det ikke er noe jeg gjør ofte. Jeg liker det for all del, men jeg blir så usikker. Jeg føler meg så liten, og så usynlig i en stor mengde. Jeg er veldig flink til å håndtere ett liv der alle leser det jeg skriver og ser bilder hver eneste dag. Men å møte noen ansikt til ansikt er veldig vanskelig. Jeg klarer ikke være meg selv. Den som jeg egentlig tør å være på bloggen. Den personen jeg faktisk er. 

Jeg kan være åpen og dele mye, jeg kan fortelle så mye om meg selv at det ikke er mye folk ikke vet. Jeg skriver om både private og flaue ting uten å syns det er ubehagelig. Jeg tar mye plass både i bloggverden og i media. Men når jeg for eksempel skal ta bussen, så føler jeg meg helt usynlig. Jeg føler jeg bare er der, men at ingen legger merke til meg. Det er veldig rart hvordan jeg kan være så forskjellig på bloggen med skrivingen og i virkeligheten sammen med andre mennesker. 

Anna Rasmussen 

EN UKE MED PAPPABLOGG

Da er vi i gang med det som kanskje er min mest interessante uke hittil i livet. Anna dro ut dørene i dag tidlig, og den mye omtalte pappauken er i gang. Anna blir nemlig borte de 8 neste dagene, mens resten av gjengen blir her hjemme hos meg. Dette er den første av to helger vi blir alene, og vi har allerede lagt noen små planer her hjemme. 

Det er mange små ting både meg og Anna er spente på denne uken. Michelle har fått beskjed om at hun skal få være "sjefen" mens mamma er borte, noe hun syntes var veldig stas. Mens Lucas og William aldri har vært så lenge borte fra Anna tidligere, så vi er litt spente på spesielt William sin reaksjon denne uken. Han er ikke stor nok til å forstå hvorfor hun er borte, eller når hun kommer tilbake igjen, men jeg føler meg veldig trygg på at vi kommer til å få en veldig fin uke sammen.

Jeg kommer til å holde bloggen gående den neste uken, slik at dere får et innblikk i hvordan det går her nede. Jeg skal prøve å knipse masser av bilder, og oppdatere så mye jeg får muligheten til. Etterhvert kjører jeg en spørsmålsrunde, og svarer på litt spørsmål fra dere, i tillegg til at jeg skal snakke en del om min husfar-rolle her til vanlig, og en del om papparollen jeg har i hverdagen. Hvem er jeg for barna, og hvordan takler de en uke uten mamma?

Men nå er vi i alle fall i gang! Og jeg skal prøve å holde dere oppdatert så mye jeg klarer!

Jan

NÅ FORLATER JEG MANN OG BARN

Nå har jeg reist bra barn, hus, jobb og mann, og kommer ikke hjem igjen før om en uke. Akkurat nå er jeg allerede reist, og Jan poster det første innlegget i «Uken sammen med Jan». Han har nemlig fått i oppgave å oppdatere bloggen også, mens jeg er borte. Om ikke det å passe tre barn og et hus var nok arbeid, haha. Er det noen som vil klare denne oppgaven, så er det han, uten tvil. Gjennom hele 2016 har vi sett barna akkurat like mye, noe som er veldig unormalt, men sunt for barna. 

Jeg måtte reise allerede før klokken var blitt 06.00 i dag tidlig, og gikk derfor inn å kysset alle små på kinnet, før jeg listet meg ut dørene. Jeg syns det er veldig rart å dra bort, likevel så hadde jeg jo aldri gjort det, om jeg ikke stolte på at de kom til å ha en veldig fin uke sammen med Jan. Når det kommer til barna, har jeg ingen bekymringer for uken. Det jeg derimot er urolig for, er jo om Jan klarer å rekke alt han må gjøre, samtidig som han også må få tid til å kunne slappe litt av. 

Det blir nok ikke mye tid for å slappe av hverken for meg, eller for Jan hjemme. Jeg gleder meg til å se hvordan denne uken blir, og kjenner at savet allerede har kommet. Jeg er så veldig avhengig av å ha de små rundt meg, og Jan ikke minst, så en hel uke uten er stort for meg. Og jeg kan vel innrømme at det er vanskeligere for meg, enn for barna, at jeg skal dra bort. Ønsker alle en super fin uke. Vær snill mot Jan, så hærer dere fra meg før dere aner! 

Anna Rasmussen 

BARNEDÅP LIKE RUNDT HJØRNET

Jeg kjenner jeg er veldig stresset når det kommer til barnedåpen til Lucas. Jeg bestilte en del ting til dåpen i gårkveld, og innså vel fort at dåpen egentlig er like rundt hjørnet. Vi har bestemt oss for å ha en veldig liten dåp, der fokuset egentlig handler om selve dåpen, og ikke en stor fest etterpå. Vi har derfor kun samlet et fåtall for mat og kaker etter kirken. Det er veldig rart, og sårt på mange måter, nettopp fordi dette er en dag det blir veldig tydelig hvem som ikke er tilstedet. 

Jeg syns derfor det er så fint at vi kan ha et lite selskap der ingenting annet en en koselig sammenkomst skal være tankene i hodet denne dagen. Jeg har selvsagt mine planer på hvordan vi skal stelle i stand med dekorasjon, tema og diverse, og gleder meg til å styre og stelle mer med dette. I og med at vi blir så få, så er det veldig fint å kunne ha dåpen hjemme. Jeg må innrømme at når vi har muligheten til å ha det hjemme, med få gjester, foretrekker jeg dette fremfor å leie inn lokal og vasking og alt stryet som må skje på kort tid. 

Å ha dåpen hjemme, gjør det lettere både for meg og barna og kunne ha en fin dag, uten at jeg skal være hysterisk redd for å ødelegge noe på en plass som ikke er vår. Jeg er kanskje litt over middels rar når det kommer til dette, men liker best å ha full kontroll. Jeg gleder meg til barnedåp, og få oppleve enda en av mine tre mirakler i samme dåpskjole! Det kommer nok til å være en uke med mye dåps-forbredning, når jeg kommer hjem igjen. Men først skal Jan få en travel uke her hjemme med barna uten meg! 

INGEN BRYR SEG LIKEVEL BER DE MEG HOLDE KJEFT

Etter at jeg deler innlegg som i går så spør jeg meg selv alltid: Er det verdt det? Hvorfor skal disse tullingene få lov til å ødelegge meg i dag også? Hvorfor skal mennesker som sitter hjemme på ræva få lov til å styre hvordan dagen min ender. Jeg må faktisk forstå at jeg er bedre enn det. Jeg er bedre enn å sitte i timesvis for å kommentere andres liv negativt. Jeg har innsett at mye om meg og mitt liv er provoserende for noen enkelte å se og lese så mye om. Jeg skjønner at det dere ser kan virke patetisk og ufortjent, den er jeg helt med på. Det jeg ikke skjønner er hvorfor dere bryr dere. 

Dere skriver «ingen bryr seg om ditt privatliv» Jo, det er dessverre/heldigvis mange som gjør det. Og det gjør nettopp du også, som bruker din verdifulle tid på å slenge dritt til meg, og for å fortelle meg hva som er best for mine barn og ikke. Sannheten er at ingen vet hva som er best for mine barn, eller hva fremtiden til mine barn bringer. Det er veldig lett å lese ett innlegg på bloggen min eller to, og tenke: fy søren, jeg vil også ligge meg kjent. Få barn og starte en blogg. 

Hvor mange i dette landet er det ikke som blir gravid og starter blogg? Jo det finnes en god del tusen både unge og eldre som har gjort dette. Forskjellen på nettopp meg og alle andre, er min historie, både før og etter at jeg ble mamma. Jeg vil like å påstå at ingen er som meg, hverken på godt eller vondt. Jeg sier overhode ikke at jeg er bedre enn noen andre, men jeg har lært at det viktigste i denne verden er egenskapen til å kunne skrive/snakke om vanskelige ting, og det har bloggen min hjulpet meg til å forstå. 

Så lenge jeg har blogget, har jeg delt om både gode og vonde ting jeg har opplevd. Ting som har vært mer og mindre interessant ting for deg å lese om. Jeg har delt opplevelser og hendelser som jeg vet at mange kan kjenne seg igjen i, og jeg har delt ting som jeg har fått tilbakemeldinger på fra enkelte, at det har hjulpet dem gjennom å oppleve det samme som meg. Gjennom alle år som blogger, har fokuset mitt vært nettopp det å kunne dele akkurat de temaene som fremdeles er «feil» eller tabu å snakke høyt om. 

Jeg har valgt å være ærlig, døn ærlig med dere, og forteller historiene akkurat som jeg selv har opplevd dem. Det er nettopp det som er så skummelt med å dele alt, fordi du som leser, føler du både kjenner meg, barna, livet vår, og ting jeg tenker/ikke tenker på i valgene jeg tar med å dele ting. Jeg deler kun ting som jeg vet med trygghet ikke vil skade barna. Dette tar jeg utgangspunkt i hvordan historiene faktisk er, og ikke hvordan de kommer frem på bloggen. For selv hvor ærlig jeg er på bloggen, så vil det alltid være sider som ikke kommer frem. 

Det vil alltid være noe som er privat, og ikke kan deles, som dere ikke må glemme at mine barn uansett vil bli fortalt når de er gamle nok. Det er nettopp det jeg står veldig for, å kunne snakke med barna om absolutt alt, spesielt vanskelige situasjoner og hendelser både jeg selv har stått i, og som de selv kan oppleve en gang. Det er ingenting i denne verden som er bedre enn å dele/snakke om ting. Og det skal jeg lære barna mine! 

Ja, utroskap, sex, bilder, uansett hva det måtte være, så er vi bare mennesker. Vi har ett liv, og det skal man leve. Det ligger i et barns natur å være flau, samtidig som det er ingen i verden som kommer til å kjenne til historiene jeg har delt på bloggen, bedre enn barna mine. De får vite det som aldri blir skrevet. Grunnen, og fasiten. De skal sitte igjen uten spørsmål. Og uansett hva du, som en leser mener og syns, er det heldigvis kun jeg som kan bestemme over meg selv, og over bloggen min. 

Jeg har en blogg som leses av gutter og jenter fra 10 til 80 år. Er det et innlegg som ikke passer deg, så la være å lese det, og vent til neste innlegg. Dere vet jo hvor fort temaene skifter fra innlegg til innlegg. Akkurat nå er det en liten utblåsning om tanker jeg følte for å få ut, mens neste kan være alt fra barnedåp, reise, giftemål eller hverdags-oppdateringer. Det er lett å bli provosert eller engasjert i ett innlegg man leser, bare husk på at det som regel kun er et kapitel av hele boken som blir skrevet i et innlegg, og at det finnes så utrolig mye mer enn kun det du ser! 

ET FORHOLD MED BARE UTROSKAP

Jeg er veldig flau over det, og syns det er vanskelig å legge ord på ting jeg vet jeg har gjort galt, eller vet jeg burde gjort annerledes. Husker dere dramaet som skjedde høsten 2015, mens jeg bodde på Kypros? Vel, det gjør jeg. Det er en periode jeg er veldig flau over, både ovenfor bloggen, Jan og ikke minst meg selv. Jeg vet at jeg gjorde mye på den tiden som jeg egentlig ikke burde. Og jeg tok vel helt ærlig flere feil valg, og det siste av dem alle var vel egentlig det valget, å gå inn i et forhold som kun varte noen uker. 

Det var et guttedrama, der jeg plutselig hadde et stort valg å ta. Et valg om å gå inn i et nytt forhold med exen min, eller å gå inn i et helt nytt forhold med Jan. Jeg valte å bli med exen min, og det var ikke akkurat et valg jeg burde tatt. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, det har jeg lært på alle mulige måter, man kan bare lære og endre handlinger for fremtiden. Da jeg tok valget om å gå inn i et forhold med exen min, så var det et valg som jeg følte jeg måtte ta, fordi jeg delte alt i nå-tid på bloggen. Jeg følte jeg hadde det travelt med å få valget unnagjort. 

Jeg visste allerede før jeg hadde gått inn i et offisielt forhold med exen min igjen, at jeg hadde tatt feil valg. Da gjorde jeg noe som jeg selvfølgelig aldri burde gjort. Jeg hadde sex med Jan. Nå i etterkant burde ikke det ha noe å bety for meg, ettersom at Jan og med er i et lykkelig forhold sammen nå, men likevel så plager det meg. Jeg kommer fra et forhold med utroskap over flere år, fra begge kanter. Jeg syns det er vanskelig å stole på noen, og syns det er vanskelig at noen faktisk stoler på meg. 

Er man utro en gang, så trenger man nødvendigvis ikke alltid måtte være det i forholdene vi kommer inn i fremover. Jeg er vant med å bli skuffet. Jeg er vant til å få høre historier jeg skulle ønske var oppdiktet. Jeg er vant til å ikke kunne stole på noen, eller bry med om jeg selv var til å stole på. Kall meg dum, men jeg ville ta hevn. Jeg ville bruke sårheten jeg hadde til noe vondt tilbake. Var det feil? JA, klart det var, men når man har så vondt at man vil at de som har gjort oss noe vondt skal få kjenne på samme smerte, så får man fort noen dumme ideer. 

Det er vondt å bli såret, og det er sår som det blir arr av - Det forsvinner ikke, og man vil alltid huske den smerten man følte av å høre eller se det man absolutt ikke ville se. For min den så har dette gjort meg til en veldig overbeskyttende og sjalu kjæreste. Det tør jeg å innrømme at jeg er. Jeg har aldri vært det tidligere, men når det kommer til Jan så kjenner jeg et behov for å både vise han at han er en jeg faktisk stoler på, samtidig som det er viktig for meg å legge ord på følelsene mine, og innrømme at jeg er som jeg er.

Det er ingenting som er bedre enn å snakke om følelser. Det kan fort bli en negativ ting at man er sjalu, men jeg mener oppriktig at det kan være en veldig fin ting også, så lenge man snakker om det. Det er lov å være redd for kjæresten sin, og ikke ønske at noen andre skal få dele ham med deg. Det er lov å fortelle hverandre at det er ting som er ubehagelig. Men det er samtidig viktig å huske på å likevel stole på hverandre, til tross for sjalusien. 

Jan vet om alt fra både tidligere forhold, og vet akkurat hvordan jeg er blitt såret, og har såret. Han vet hvem jeg pleide å være, men best av alt, han vet hvem jeg er nå. Jeg har tatt mange dumme valg, og dette er ett av de. Jeg kan ikke annet av å lære av mitt tidligere forhold. Det er kanskje ufortjent, men Jan stoler hundre prosent på meg. Jeg vet ikke om han alltid har gjort det, men gjennom hele forholdet vårt, så har jeg aldri vært usikker på han en eneste gang, og det har gått andre veien også! 

Et forhold handler om å dele alt, og da mener jeg alt. Det er lov å ha «jentegossip» selvsagt, som holdes mellom deg og en venninne. Men alt av følelser, tanker, meninger og ikke minst tidligere opplevelser er så utrolig viktig å kunne dele med den man lever et liv sammen med. Jan vet alt om meg, og jeg vet alt om han, det er der tryggheten starter. Det er det som gjør forholdet vår unikt og godt for min del. Jeg elsker han, og vet at han gjør det samme med meg. Det er kjærlighet. 

SELVFØLGELIG VILLE JEG GJORT DET, OM JEG HADDE MULIGHETEN!

Nå er vi i full gang med å planlegge uken jeg skal være borte. Jeg prøver å forberede alt, og gjøre uken lettest mulig for Jan. Når alt står bra til hjemme, så går alt så mye bedre for meg og være borte også. Jeg reiser lørdagsmorgen, så vi har ikke mye tid igjen, før jeg drar. Nå er vi faktisk på vei ut dørene til 3 måneders-kontroll med minsten. Jeg kan nesten ikke tro at tiden går så fort, og ville aldri i min villeste fantasi trodd at jeg ville reist fra han så tidlig. Jeg vet likevel at Lucas har det like godt sammen med Jan, som han hadde hatt det hos meg. Det er ingenting jeg kan gjøre, som ikke Jan også kan. 

Jeg har selvsagt fått veldig mye spørsmål om amming, og hvorfor jeg ikke ammer. I følge kommentarene så var det merkelig at jeg ikke ammet William enda, og hvorfor ikke jeg ammet begge guttene mine. William er to år, går fulltid i barnehage, og er en veldig stor gutt. Jeg er sikker på at han hadde bit av meg nippelen, om han kom for nært. Jeg ammet William frem til han var fire måneder, og det føltes lenge nok for min del. Alle situasjoner og barn er forskjellige. Jeg ammer ikke Lucas, fordi jeg ikke lengre hadde mulighet til dette. 

Jeg syns det er sårt og dumt, og ønsker derfor ikke et fokus på det. Men når det kommer opp i lyset, og blir så tydelig, så syns jeg i alle fall jeg må forsvare det. For selvfølgelig har jeg lyst til å amme babyen min. Selvfølgelig vil jeg også gi barnet mitt det eneste kun en mamma kan gjøre. Jeg velger det ikke bort fordi jeg er lat, eller skal reise bort. Jeg mener oppriktig at kan man amme, så skal man det. Hvis man ikke ammer, skal ingen klandres for det, nettopp fordi det kan finnes grunner til det. 

Noen mennesker kan ikke lage barn, andre kan ikke produsere nok melk, eller har andre grunner til å ikke kunne mate barnet fra brystet. William og Lucas er to flotte, friske gutter. Det samme gjelder Michelle, hun er en nydelig sunn og frisk jente, som levde på morsmelkerstatning fra hun kun var to måneder gammel. Jeg kjenner ingen som har vært så lite syk som henne. Morsmelkerstatning er en fantastisk oppfinnelse, for alle mødre som ikke kan amme selv. Selv i gamle dager måtte annen melk erstattes, når mor ikke hadde mulighet. 

Da fantes det ikke akkurat erstatning, men noen i samme området som også hadde barn de annet. Da var det amming fra andre mødre som var løsningen. Jeg syns det er fantastisk, og skulle virkelig ønske jeg kunne gjort det, helt frem til jeg selv ønsket å avslutte det. Nå er det ingenting jeg kan gjøre for barna, som Jan ikke kan. Jeg reiser derfor bort, fordi det faktisk er noe jeg skal. Jeg reiser ikke bort for å ta meg en ferie, selv om det også hadde vært vel fortjent. 

VI SVARE PÅ SPØRSMÅL LIVE

Nå sitter jeg og Jan klar for å bruke litt av kvelden vår sammen med dere. Vi er live fra nå litt over 19.00 på facebook! Dere finner oss HER! Vi kommer til å sitte å lese gjennom spørsmålene som kommer inn i kommentarfeltet på videoen, mens vi er live, og svarer underveis som dere spør. Det er en stund siden vi har sittet live på den måten, så det blir forhåpentligvis en del nye spørsmål dere lurer på, som dere også nå vil få svar på! 

KLIKK HER for å komme til videoen! 


Vinneren på dagens LIVE-konkurranse ble Tone Knutsen. Vinneren kontaktes direkte via Instagram eller Facebook i løpet av kvelden. 

SHIT JUST GOT REAL!

Herre fred, plutselig er jeg en smule stresset her jeg sitter. Hvordan skal dette gå? Jeg fikk endelig bekreftet at jeg skal reise bort allerede lørdag morgen, og Jan sitter igjen med barna, huset og bloggen min. Tror dere dette går bra? Jeg vet veldig godt at Jan kommer til å klare jobben utmerket bra, ellers hadde jeg aldri turt å reise bort, men jeg kjenner det blir rart å reise bort fra både Jan og barna selv. Jeg har ikke vært en uke borte fra begge barna før, og syns det er litt skummelt å vite at jeg er så langt borte om noe skulle skje dem. 

Likevel så kan man aldri vite hva som skjer rundt neste sving, men det kan ikke stoppe oss i å leve et liv. Jeg skal være borte en uke, og kun en uke. Grunnen til jeg syns det er så stort, er jo fordi jeg ikke har vært alene med barna selv en eneste natt etter høsten 2015, og da er det veldig rart å legge hele livet mitt over på Jan for en uke. Om ikke tre barn, matlaging, husarbeid, barnehagehenting og nattafortellinger er nok, skal han også stå i ansvar for bloggen min, og drive den for en uke. 

Han skal skrive som seg selv hver dag, og jeg kan vel si med god støtte fra dere som har lest gjesteinnleggene hans, at han er veldig dyktig til å være følsom og ærlig, samtidig som han er utrolig god til å sette ord på tankene sine. Jeg er ikke bekymret for at det kommer til å gå dårlig. I løpet av uken, vil han også publisere innlegg jeg har skrevet før jeg reiste, og innlegg jeg skriver mens jeg er borte. Jeg tror dette blir superkult, og spennende for både meg, Jan og dere. Vi kaller det «pappauke» og Michelle har allerede sagt at hun skal være «mammaen» i huset den uken! 

KODEORD: JAN HAR IKKE BUKSE PÅ!

Jeg kan ikke si noe om hvor jeg skal eller hva jeg skal, men alt jeg kan innrømme er at det hverken er avslappende eller sol og varme. Dette er et eventyr jeg skal få være med på, og jeg gleder meg til å fortelle dere mer om det fremover. Akkurat nå må jeg prøve å lage mest mulig huske-lister til Jan for uken, sånn at jeg kan komme hjem til huset slik jeg skal forlate det. Jeg gleder meg, men kjenner at det er utrolig uvant følelse å kjenne på at jeg overlater barna mine alene med noen andre over så lang tid. 

Det er kanskje rart at det er så stort for meg, jeg vet at det er flere som har 50/50 mor og far, og har barna borte fra seg titt og ofte. Sånn har aldri mitt tilfelle vært, og barna har bare hatt meg, frem til Jan kom inn i bildet. William var så liten da, så han vet jo ikke annet enn at vi begge to er tilstedet, mens Michelle er mer avhengig av meg, og lettere kan uttrykke følelser om at hun savner meg når jeg er borte. Jeg er sikker på at de kommer til å storkose seg hjemme, og Michelle har allerede sagt at hun gleder seg til å få være med å bestemme litt sammen med pappa. 

LUCAS 3 MÅNEDER

Nå som vi er kommet til 3.januar er min lille Lucas rukket å bli tre måneder gammel. Jeg vet ikke hvordan de siste månedene har gått så fort, men gutten min vokser seg stor. Nå har jeg lagt bort bleie nummer 1, og vi går inn i Lucas sin tredje måned med bleie nummer 2. Stas, men trist på samme tid. Vi har ikke lenger noen nyfødt baby i hus, men en liten baby som virkelig begynner å interessere seg i verden rundt seg. Vi skal på tremåneders-kontroll om bare noen dager, så det blir spennende å se hvor mye han har vokst siden sist. 

Nå som det har gått tre måneder siden fødselen, kan jeg vel med trygghet si at vi har kommet oss godt til rette inn i livet med tre små barn. Vi har fått rutiner på plass, og funnet hvordan vi håndterer hverdagen vår nå. Å ha tre barn er selvsagt travelt og mye mer enn bare tre ganger arbeidet, men jeg syns likevel at det har gått overraskende bra. Barna trives med en baby i hus, og viser det på sin måte. William er ikke akkurat den som har lyst til å sitte helt stille i sofaen og holde lillebroren sin, sånn som Michelle vil gjøre, helst hele dagen. William viser sin omsorg på en annen men veldig god og fin måte.

William har blitt den som uten tvil er opptatt av at babyen trenger trøst, og det nesten før babyen har rukket å starte og gråte. William gir klart og tydelig beskjed når han mener babyen trenger litt melk, smokken, eller om han syns at det er på tide at babyen skal få en ny bleie. Sjalusi er heldigvis ikke blitt et tema her hjemme, enda. Og forhåpentligvis så blir det heller ikke noe av. Det har gått så fint, og barna har frem til nå bare vært positive til den lille nykommeren i familien. 

ØKONOMIEN ER EN VIKTIG DEL AV MAMMAROLLEN

God morgen. Jeg sitter her å prøver å planlegge livet videre. Jeg kjenner at jeg har mer enn nok å stelle med om dagen, og klarer nesten ikke henge med i dagene som går så forferdelig fort. Vi er kommet godt i gang med hverdagen i dag, der både Michelle og William er på plass i barnehage, og vi har mer enn nok jobb som venter på å bli gjort. Jeg hater å tenke fremover hele tiden, og skulle virkelig ønske jeg hadde en liten tanke i meg som klarte å fokusere på det som er i dag. Jeg føler jeg må tenke en dag fremover, for å kunne fungere som mamma til nå tre barn. 

Jeg har alltid tenkt på at mammarollen ikke er noe stress, det er jo bare å ta seg av barna. Dette tenkte jeg vel og merke lenge før jeg ble mamma selv. Å være en 100% forelder, er så veldig mye mer enn «bare» ansvaret for barna. Det krever også at man skal være mamma, vaskehjelp, kjæreste, kokk, venninne/lekekamerat, lærer, den snille, den strenge, den som trøster, den som koser og helst alt dette på samme tid.

Og i tillegg ha tid til å få jobb-livet til å gå rundt, for det også er en stor del av det å være en forelder, å ha økonomien på plass. Man trenger overhodet ikke å være rik, men man må kunne gi barna mat hver eneste dag, og ha et tak over hodet, og barna skal kunne gå i rene klær til en hver årstid. 

Jeg kan på ingen måte si at det er en enkel oppgave hver eneste dag, men gud så takknemlig jeg er likevel. Men jeg kjenner på både stressende og triste dager, så er det veldig godt å kunne klage litt, få litt trøst, og skryt for jobben man gjør, og komme sterkere tilbake neste dag. For denne jobben har ingen fridager. Man er en mamma eller pappa uansett om man har barnefri en kveld. Tanken på barna og bekymringer ligger alltid der, uansett hvor nært eller langt unna barna er for et døgn. 

Når jeg ble mamma for aller første gang, så fikk jeg oppleve kjærlighet på en måte jeg aldri hadde opplevd selv tidligere. Et bond som var sterkere enn noe annet. En følelse av å være elsket, og en følelse av at et annet menneske trengte meg. En følelse av at jeg, lille meg, er akkurat det min lille prinsesse trenger. Hun trenger mammaen sin, hun trenger meg. Jeg har vært så heldig å få to gutter etter henne, og uansett hvor sliten og trøtt jeg kan bli, kan jeg med trygghet si at det er ingenting i denne verden som gir meg mer energi enn de tre små! 

DERFOR STARTER JEG ÅRET MED HOVNE ØYNE

Har du tenkt over hvor mange tusen kvinner som blir mishandlet og slått? Det er vanskelig å se for seg, når man tenker på  at det skjer så mange steder rundt i verden, derfor vil jeg sette lyskasteren på alle de det gjelder i vårt eget land. For tro meg, det finnes så mye flere enn vi alle går rundt og tror. Det er vanskelig å se for seg, men gjerne litt lettere når man faktisk kan møte på en dame med blåmerker som er ubehagelige selv for deg som en ukjent person å se. Tenk på hvordan hun har det, hver eneste dag. Det er tragisk, men enda verre, så vil vi ikke tro det. 

Jeg blir fysisk kvalm av å lese gjennom enkelte kommentarer som ble skrevet, etter at jeg la ut ansiktet mitt på bloggen i går. «Det er sikker bare for oppmerksomhet» «kikkhore» «hun har sikkert bare fått øyebetendelse». Nei, til både det ene og det andre. Jeg hadde vært syk i hodet om jeg hadde laget en blåveis med vilje, for å trekke til meg flere lesere. Jeg vil åpne øynene til alle dere som sitter og tror idiotiske ting om meg. Det finnes faktisk kvinner der ute som trenger at vi ser dem, og ser de forferdelige sårene de prøver å sminke over dag etter dag! 

Jeg ville legge ut bilde av hvordan jeg så ut, for å vise dere selv hvor lite man ser. Det var ingen, INGEN, som trodde det hadde skjedd noe alvorlig - tenk om det faktisk var tilfelle. Tenk hvis jeg trengte tid på å skrive, fordi jeg syns det var så vanskelig. Jeg blir skuffet. Jeg hadde heldigvis hverken blitt slått eller spyttet på i går, og takk gud for det. Min hevelse er allerede på vei ned nå, men jeg håper så inderlig at det finnes mennesker som tør å gripe inn om man ser et sånn ansikt i virkeligheten. 

Ser man en dame på butikken, så spør henne. Det skal være lov å ta feil, men det viktigste er at man skal tørre å være noens redning! Jeg liker å tro at det finnes noe i oss som ønsker å hjelpe noen som har det vondt, selv ukjente. Visste du at det finnes kvinner og ikke minst barn som blir utsatt for vold hver eneste dag i dette landet. Fortjener ikke de at man strekker ut en hånd og prøver å hjelpe? 

Man kan i det minste begynne med å gjøre venner og bekjente oppmerksom på tema. Det er nettopp det jeg prøver på nå. Derfor bruker jeg min stemme for å prøve å være til hjelp for meg selv den dagen jeg trenger det, og til alle andre som trenger det i dag. 

VÅRE PLANER FOR DEN SISTE FRIDAGEN

Da var vi i gang med hverdagen igjen, etter en superkoselig juleferie! William er tilbake i barnehagen igjen i dag, mens Michelle har en siste fridag i dag, før hun også er tilbake igjen i morgen. Jeg har allerede satt opp planer for den siste fridagen. Jeg tenkte å ta med Michelle på trilletur, for å lufte oss litt, samtidig som jeg vet at Michelle virkelig syns det er trivelig å leke at hun er mamma selv. En lek på tur, hva er vel bedre enn det? 

Jeg har satt meg et mål for 2017, om å klare å gå så så mange skritt i løpet av dagen, og så langt har jeg ikke klart det. Jeg trenger nok ett par dager før det virkelig er i gang, men jeg har i alle fall troen på at jeg vil klare det en liten stund, om ikke gjennom hele 2017. Det første jeg må få til, er vel egentlig å få meg en skritteller. For nå tar jeg bare skrittene på mobilen, og den legger jeg igjen hjemme hele tiden. Jeg trodde aldri jeg ville si det som noe negativt, for det er jo egentlig ingenting annet enn helt topp, men skritteller må jeg få meg, haha! 

DETTE SKJER I 2017

Nå som året er i gang, vet jeg alt at det vil by på mange oppturer og nedturer. Vi har et år foran oss der vi skal oppleve mye, og det er allerede mye som skjer allerede nå i januar. Året startet med en del rolig dager, før barna er tilbake i barnehagen i løpet av uken. Det er enda ikke helt avklart, men det kan hende at jeg skal bort en uke fra neste helg, uten barna, uten pc og uten Jan. Det har derfor vært snakk om at jeg skal låne bort bloggen en uke, og Jan blir sittende med ansvaret for både bloggen og barna i en uke. 

Jeg hadde trengt denne uken borte, og få oppleve dette eventyret, men likevel så kjenner jeg at jeg ikke blir lei meg om jeg må bli hjemme. Jeg får vite mer om jeg skal dette eller ikke i løpet av de neste dagene, så det er spennende. Like etter den uken er det tid for VIXEN BLOG AVARDS, det er jo alltid gøy med en Oslo tur for å koble av hverdagen litt. I løpet av januar vil det bli planlegging av barnedåp for Lucas. Vi skal ha barnedåp 29.januar! 

En eller annen gang i januar, eller starten av februar må vi inn en tur til Stavanger, for å forhåpentligvis bli ferdig med vanskelige ting som skjer der inne. Helt ferdig blir man aldri, men med akkurat denne biten av alt, den unødvendige belastningen. Den kan vi bli ferdig med. Selv om jeg gruer meg veldig til det, så kommer det til å føles så utrolig deilig når dette er gjort og blir overstått. 

I februar finnes det også litt teite ting jeg ser frem til og gleder meg til. Morsdag og valentinsdagen, der Fifty shades of gray 2 kommer ut. I løpet av februar/mars en gang så kommer Bloggerne sesong 6 på TV-skjermen, der dere kan følge både meg og barna gjennom store opplevelser i 2016. En sesong jeg gleder meg til å vise dere. Jeg kommer selvsagt med mer informasjon om dette når jeg vet mer! 

Bursdager: Jan fyller 24 år i mars, jeg fyller 21 år i juni, Michelle 6 år i juli, Lucas 1 år i oktober, og William 3 år i desember! Andre ting jeg vet skjer dette året er jo blandt annet at Michelle blir skolejente. Det er jo ikke før til høsten, men stas er det allerede likevel! Men før den tid kommer er det tid for en fin og lang sommerferie med mye reising, sol og varme. Vi skal reise, men også få en fin sommer på sørlandet der sommeren er aller best! 

Jeg vet at det kommer til å skje så utrolig mye mer det neste året, men dette er det jeg klarer å tenke meg frem til akkurat nå som jeg vet kommer til å skje. De beste ting skjer ofte uventet, så jeg gleder meg for hver eneste dag som kommer. Akkurat så er jeg bare evig takknemlig for den fine feiringen vi hadde i gårkveld, og den rolige koselige dagen vi har hatt i dag. Jeg ønsker alle et fantastisk fint år! 

SÅNN SER JEG UT I DAG

GODT NYTTÅR!! Tenk at vi allerede er kommet til 2017! Det er allerede syv år siden min første nyttårsaften som mamma. Michelle var i magen min tre måneder gammel for nøyaktig syv år siden. Tiden går virkelig fort, og jeg husker så godt vår nyttårsfeiring inn i 2016, og nå sitter vi plutselig her i ett helt nytt år. Vi hadde en superkoselig kveld her hjemme i går, og Michelle sovnet rett før rakettene, men vi fikk heldigvis sendt opp mange selv før hun var i seng. William fikk også se raketter før sengetid, mens lille Lucas var klar for å starte de første minuttene av året sammen med oss! 

I dag har jeg tenkt å skrive ned alle de positive tingene som skal skje i 2017, som en liten motivasjon for meg selv. Jeg vil også skrive ned hvilke negative ting jeg allerede vet kommer til å skje gjennom det nye året. Jeg har også gledet meg til å skrive «ANTALL GANGER JEG?» gjorde forskjellige ting i 2016. Et innlegg som både kommer til å være morsomt, og samtidig som vil røpe noen ting dere gjerne ikke ville sett for dere. Jeg vil også skrive ett innlegg om hvorfor jeg starter året med å se ut som jeg gjør akkurat nå. Jeg har nemlig to greit hovne øyne!Innleggene kommer snarest! Håper alle fikk en vellykket feiring i natt! 

hits