januar 2015

BLACK

Herlig med lørdag igjen! I dag skal vi i bursdagsselskap til mitt kjære søskenbarn. Av en eller annen grunn så elsker jeg familieselskap. Så det skal nok bli like koselig som alltid. Jeg vet at Michelle gleder seg veldig! Jeg merker det er så deilig å ha en grunn til å kle seg litt opp. Jeg er jo fremdeles i barseltiden, selv om den begynner å nærme seg slutten. Det blir derfor veldig mye joggeklær jeg vanligvis henger rundt i med en eller annen gulpeflekk på. Jeg tror de aller fleste nybakte mødre kan kjenne seg igjen i dette. Det håper jeg i alle fall, haha! Ønsker alle sammen en fin fin lørdag! 


LAST NIGHT

Nå er jeg endelig kommet meg inn dørene hjemme! Michelle ble hentet fra barnehagen på vei hjem fra flyplassen. Det føles så godt å være hjemme med henne igjen, selv om jeg bare var et døgn borte. Jeg kjente faktisk savnet når jeg våknet på hotellet i dag tidlig. Oppholdet i Oslo var helt fantastisk, og jeg hadde det kanonkjekt. Jeg fikk gjort mye på kort tid, og ble kjent med mange nye mennesker. 

Jeg likte meg godt på Vixen Blog Awards i går kveld. Jeg fikk endelig møtt mange av de andre bloggerne som jeg selvsagt har hørt navnet på tidligere. Jeg ble positivt overrasket over hvor hyggelig mange var, og hvor imøtekommende de var. Selv er jeg veldig sjenert når det kommer til å møte nye folk. Jeg er ikke den personen med mest selvtillit, og syns det er vanskelig å ta første intiativ til å hilse på noen. 

Kvelden startet med pre-partyet som var på hotellet vi bodde. Deretter tok vi turen bort til Vixen Blog Awards, som var rett bort i gaten. Vi skulle egentlig gå videre på after party etter Vixen, men ombestemte oss på vei ut dørene. Vi gikk heller hjem på hotellet og skiftet klær, og gikk å kjøpte litt nattmat. Mamma satt barnevakt på hotellrommet hele kvelden. Hun sa at William hadde vært snill som et lam.

Må innrømme at jeg hadde litt dårlig samvittighet for å gå fra ham allerede nå. I morgen er det 7 uker siden fødselen, og dette var første kvelden uten ham. Derfor er det veldig godt å høre at det hadde gått så fint. Jeg føler virkelig at noe av meg mangler når ikke ungene er rundt meg. Det er akkurat som om jeg blir en helt annen person.     Jeg blir mye mer nervøs og usikker på meg selv. 

Det er akkurat som om jeg mister all selvtillitt når jeg ikke har ungene rundt meg, fordi når jeg er sammen med dem så vet jeg alltid hvordan jeg skal reagere på ulike situasjoner. Morsrollen er jeg trygg på, og meg som mamma er jeg veldig selvsikker.

Nettopp fordi jeg mestrer morsrollen. Jeg er sammen med barna vanligvis 24 timer i døgnet, og har aldri tid til å være meg alene. Da er det ikke rart at jeg føler meg merkelig når jeg plutselig får ha den friheten til å ikke ha ansvar for noen andre enn meg selv. I går var første gang, helt siden i fjor mars at jeg var ute på noe. Det er derfor veldig mye nytt jeg måtte forholde meg til.

I går tenkte jeg ikke at kroppen min ville være et problem under festen. William hadde mer enn nok mat på hotellet, og jeg kunne for en gangs skyld ta meg litt å drikke. Litt er ordet. Jeg drakk ikke mer enn to glass champagne, bare for kosens skyld. Likeveld er jo det nok til at jeg ikke kan amme i det jeg kommer hjem gjen til lillemann. Det var omtrent den eneste komplikasjonen jeg så for meg før festen.

Jeg tok rimelig feil. Jeg har aldri i mitt liv følt at kroppen min skulle eksplodere så krafting som jeg følte det i går. Puppene mine sto på spreng, og det er faktisk ikke mulig å forklare hvordan det føles uten å ha opplevd det selv. Kroppen min prøvde desperat å fortelle meg at de trengte å tømmes. Haha, det var en utfordring jeg ikke helt så for meg på forhånd ville bli et problem. Sett bort fra den vanvittige melkesprengen og at jeg ikke vant årets ungblogg, så var det en veldig vellykket kveld! 




KLAR FOR VIXEN

Nå er jeg på vei til preparty, og deretter Vixen Blog Awards! Gleder meg masse til kvelden sammen med følget mitt, som i kveld ble min kjære bror, Chris. Følg meg gjerne gjennom kvelden på instagram @Stavangermamma.



BARNAS KUNST

For en herlig søndagsmorgen! Mine kreative sider våknet med meg i dag tidlig, og jeg begynte å strikke en genser til lillemann. Jepp, tro det eller ei, så strikker jeg faktisk. Jeg har alltid vært veldig glad i å strikke, og syns det er kjempekoselig å finne frem strikketøyet. I formiddag var jeg klar for å finne på noe kreativt  og gøy sammen med barna, som jeg har tenkt å gjøre lenge. Jeg ville male dem på føttene og hendene, og la dem male på et lerret selv. Lille William trengte selvsagt litt hjelp. Michelle derimot storkoste seg med kunstprosjektet vårt! 

Den flotte kunsten er nå hengt over lekegrinden i stua, men den dagen William får seg sitt eget rom, tenkte jeg at han kunne få ha det på rommet sitt. Det var derfor hans fotavtrykk ble i lyseblå. Jeg ble veldig imponert over hvor fint det ble. Jeg syns det er så koselig å henge opp ting som barna har laget, det gjør det så utrolig mye mer hjemmekoselig her hjemme. Nå er klokken blitt mye, med tanke på at vi enda ikke har vært utforbi dørene. Vi skal derfor kle på oss godt med klær, og ta en tur ut! Kanskje vi skal ta med oss noe godt å spise og drikke i sekken. Ønsker dere alle sammen en herlig søndag videre :)







 

EN LITEN TØFFING






reklame

Den herlige outfiten lille William har på seg i dag er fra babystore.no. Jeg syns det er så gøy at han endelig begynner å passe alle klærne sine! Han har så utrolig mye fint, så han rekker nesten ikke bruke klærne en gang, før han har vokst ut av de. Jeg har derfor veldig mye i str. 62. Str. 50 og 56 har han alt vokst ut av, mens jeg tror han vil bruke 62 en god stund nå. Jeg husker Michelle brukte str. 56 så utrolig lenge, mens lillemann knapt har brukt den størrelsen.

I dag er det allerede 6 hele uker siden lille William kom til verden, tiden flyr. Heldigvis føler jeg at jeg klarer å nyte tiden nå mens han er liten, noe som er veldig viktig å gjøre! De fine klærne William har på seg i dag, kan dere klikke dere direkte inn på linkene: Joggedress / Smokk / Sko /  Akkuat nå er det hele 50% rabatt på både joggedressen og skoene! Ønsker deg en riktig fin start på helgen! 

A WALK IN THE PARK

I dag har jeg kost meg i Stavanger sentrum sammen med min aller beste venninne. Jeg kjenner det er så deilig å være litt sosial og komme meg litt ut. Jeg trenger det virkelig. Det gjør noe med humøret mitt og ikke minst holdningene mine å være ute i offentligheten! Jeg spaserte faktisk til byen i dag, og det tok meg ikke mer enn 20-25 minutter med et godt tempo. Det var utrolig herlig med frisk luft og ikke minst gjorde det noe med selvtilliten min. Man angrer som regel aldri på turen vi tok, i forhold til turen vi aldri gikk;)

William sov nesen gjennom hele byturen. Han våknet i det vi hadde tenkt oss hjemover. Jeg gikk derfor innom helsestasjonen for å gi ham mat, og et lite bleieskift før hjemturen. Jeg syns det er så greit å gå opp til helsestasjonen for å amme. Jeg husker at jeg gjorde det samme da jeg fremdeles ammet Michelle. Jeg føler meg rett og slett veldig ukomfortabel med å sitte å amme offentlig i byen. Jeg syntes det allerede da jeg ammet Michelle, og jeg syns det i allefall nå som jeg vet at flere kjenner meg igjen fra bloggen. 

Det er en ting å sitte å amme på en plass der alle har barn eller er gravid. Det er liksom ikke like naturlig for andre at jeg plutselig skal hive frem puppene. Jeg hadde nå ikke reagert på det selv om noen ammet på en café. Vi bor jo i Norge, og det er jo egentlig veldig normalt å amme offentlig her. Men likevel av en eller annen grunn så liker jeg ikke å gjøre det selv. Det er derfor veldig deilig å vite at jeg har et sted å gå til å amme når jeg er i byen med lillemann! 











SEX ETTER FØDSELEN

Heia, etter en del rare tilbakemeldinger i kommentarfeltet på instagram ble jeg inspirert til å dele litt tanker med dere. Jeg er jo ofte veldig åpen om ting, så har ingenting i mot å dele noe om tankene mine rundt sex heller. Det er jo det mest naturlige mennesker gjør, som alle gjør. Derfor ser ikke jeg hvorfor det skal være så tabu å snakke om. Selv om jeg ikke kan se for meg at foreldrene mine har hatt sex, har det jo skjedd i og med at jeg er her den dag i dag.  Akkurat som jeg, som har William og Michelle. 

Jeg vet jeg har mange blogglesere i alle forskjellige aldre. Og dette er et innlegg som gjerne ikke passer for mine yngste lesere. Men nå har jeg i alle fall advart om det.  Etter at jeg la ut en positiv graviditetstest på instagram, ble det hundrevis av kommentarer rundt om at jeg var blitt gravid så tidlig etter William. Tanken hadde ikke en gang falt meg inn at folk kunne misforstå det bildet. Bildet la jeg ut i forbindelse med innlegget jeg svarte på ting som hadde med graviditeten å gjøre. Jeg trodde faktisk ikke at folk kunne tro noe annet. 

Det er sikkert mulig å bli gravid 5 uker etter en fødsel, men ikke i mitt tillfelle. For som vi alle vet så må man ha sex, for å kunne bli gravid. Tanken om sex nå etter fødselen har ikke slått meg før jeg fikk alle disse kommentarene. Jeg har overhodet ingen tanker om å ha sex på en lang tid. Jeg har fremdeles et åpen klipp nedentil som stingene revnet opp noen dager etter fødselen. Det gjør ennå vondt å tørke meg etter jeg har vært på do, og jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det vil gjøre i kuttet om jeg skulle hatt sex nå snart. 

Jeg sa til og med under fødselen i pressriene, at jeg aldri i mitt liv skulle ha sex igjen, til mamma og pappaen til William. Nå tror jeg ikke jeg kommer til å holde det resten av livet. Men foreløpig er tankene mine enda på samme plass som da. Jeg har tross alt fått en baby ut der nede. Jeg tror ikke sex noen gang vil bli det samme igjen. I alle fall ikke på en lang lang tid.

Jeg vet det er så utrolig forskjellig fra person til person, når det kommer til sex etter fødselen. Jeg tror også det har veldig mye å si på hvordan fødselen var. Om du ikke hverken må sy, eller har noen andre komplikasjoner, så skjønner jeg at det kan gå kortere tid til du har sex igjen. Jeg vet om noen som har hatt sex bare dager etter fødselen, mens noen andre som har ventet nesten et helt år. 

Jeg syns det er så vanskelig å vite hva som er greit. Jeg gidder ikke å haste inn i noe som jeg egentlig ikke er klar for. Det føles som om jeg er jomfru på ny, og er nervøs for å miste jomfrudommen min eller noe, haha. Samtidig som det er helt forskjellige tanker som går rundt i hodet mitt. Jeg tenker at så lenge jeg er nervøs for alt av smerter, til hvordan det vil bli, så er jeg ikke klar for det. Det får ta den tiden det tar. Det er jo overhodet ikke noe som haster å få overstått. 

Jeg merker at tankene mine på sex nå etter fødselen, er helt annerledes enn etter keisersnittet med Michelle. Keisersnittet hadde jo ingenting å gjøre med mitt down town område. I forhold til hvordan det er med en vanlig fødsel. Under en fødsel så er det jo helt ekstremt hva den stakkars nedre delen må gjennom gå. 

Selvsagt må jeg være godt i gang på noe prevensjon i tillegg før jeg skal tenke på å ha sex igjen. Jeg er veldig glad for de to vakre ungene jeg har fått, men de to holder i massevis i mange år frem. Jeg trenger ikke en til med det første! 

 

10 SVAR DU HAR VENTET PÅ

Heia, jeg startet dette innlegget med å prøve å lage en liten video der jeg svarte på spørsmålene fra spørsmålsrunden. Videoen ble utrolig lang, og veldig kaotisk, så jeg valgte å legge den til sides, og heller skrive svarene som et vanlig blogginnlegg i stedet for å legge ut videoen. Jeg tenkte det var på tide å svare på en videoblogg, siden det er over et år siden sist videoblogg. Men det ble bare stress i og med at både William og Michelle var med på videoen. Og det er ikke akkurat lett verken å fokusere eller sette seg inn i spørsmålene når Michelle snakker i munnen på meg, mens jeg prøver å svare, haha. 

Det er snart en uke siden jeg sa jeg skulle legge ut svarene, derfor må jeg nesten bare få det gjort. Dagene går så fort, og det har ikke vært mye tid til å sette meg ned å lage en videoblogg alene. Ungene sover nesten aldri på likt, og når de gjør det, så må jeg prioritere å gjøre andre ting. Derfor er det lettere å skrive et blogginnlegg der jeg svarer dere. Jeg har plukket ut noen av de spørsmålene som ble mest stilt. Det var utrolig gøy å lese gjennom hva dere lesere lurte på. Jeg syns det er så gøy å se at dere engasjerer dere i bloggen min, og sender inn spørsmål! 

1. Hvorfor ønsker du å holde navnet til pappaen til William hemmelig? Det var aldri meningen å holde ham skult fra bloggen. Det hele startet med at jeg delte på bloggen at jeg var gravid. Da la jeg bare ut en video av Michelle uten å skrive noe som helst. Etter å ha publisert denne videoen fikk jeg en haug med gratulasjoner, men nesten like mange spørsmål om hvem som var barnefaren. Jeg var overhodet ikke forberedt på å få dette spørsmålet med en gang. Jeg ble derfor veldig overrasket over flere frekke kommentarer om barnefaren. Mange skrev hvem de håpet var barnefaren og mange  skrev hvem de ikke håpet han var! Jeg ble derfor veldig sint på disse bloggleserne, og syntes ikke de fortjente å vite hvem som var pappaen til William. Dessverre går jo dette ut over de bloggleserne som faktisk kunne få vite det. Etter som månedene har gått, har ikke akkurat spørsmålene rundt barnefaren gitt seg, men tvertimot blitt enda verre. Folk har spredt falske rykter, fordi de mener de vet ting, som overhodet ikke stemmer med sannheten. Det finnes til og med flere sladderblogger som har spekulert i hvem han kan være. Det gjør det ikke akkurat lettere for meg å dele hvem det egentlig er. Alle de fæle kommentarer jeg har lest de siste månedene, unner jeg ikke pappaen til William å bli utsatt for. Han er helt fantastisk, og jeg vet at mange har alt for mye dumt å si gjennom en anonym kommentar på nettet. Noe han overhode ikke fortjener å måtte høre. Jeg vet at det er mange som lurer på om jeg noen gang kommer til å gå ut med hvem barnefaren er her på bloggen, men det kommer faktisk helt ann på dere lesere. Så lenge det er flere personer som spør og spekulerer om barnefaren, desto lengre tid vil det gå. 

2. Hva tenkte du annerledes når du fant ut du var gravid med William, i forhold til når du fant ut du var gravid med Michelle? Når jeg fant ut jeg var gravid med William var den første tanken min: WÆ så gøy! Man får jo veldig andrenalin når man finner ut en sånn nyhet. Jeg tenkte med en gang at dette har jeg klart før, og Michelle er mitt levende bevis på det. Men når tanken hadde satt seg litt så kom panikken, og jeg tenkte mer: Hjelp jeg er gravid igjen. Da kom alle tankene om hvordan det var forrige graviditet, og hvordan i alle dager jeg skulle fortelle folk at jeg var gravid igjen. Jeg gruet meg minst like mye å fortelle det denne gangen, som jeg gjorde første gang. For denne gangen hadde jeg liksom tabbet meg ut nok en gang. Derfor var det faktisk pappaen til William som sa det til min mamma. Noe som sier mye, i og med at mamma er den personen jeg virkelig kan snakke med om alt! Da jeg ble gravid med Michelle hadde jeg bare en tanke og det var at det var det verste som kunne skjedd meg. Noe som ikke stemmer når jeg ser hva jeg har den dag i dag.  

 

3. Hvordan takler Michelle å dele oppmerksomheten med lillebroren? Hun tar storesøsterrollen bedre enn jeg noen gang kunne ønsket meg! Hun er ikke sjalu på lillebroren i det hele tatt. Tvert i mot så inkluderer hun ham hver eneste gang jeg legger han litt til sides for å kose med henne. Hun klemmer på han absolutt hele tiden. Og gir beskjed når hun tror han trenger mat, eller bleie. Hun er rett og slett en fantastisk storesøster. Hun får den oppmerksomheten hun trenger, det er nok en av grunnene til at hun tar det så bra. Det største fokuset mitt etter at William ble født har jo vært å gi Michelle den oppmerksomheten hun trenger, om ikke til og med litt mer! 

4. Er Michelle liten eller stor for alderen? Michelle er vel egentlig veldig liten. Hun er skikkelig tynn og lett, men ikke så veldig lav for alderen. Hun er gjerne bare litt lavere enn gjennomsnittet i høyden. Hun veier 11 kilo nå, noe som er veldig lite! Hun har ikke lagt på seg noe særlig de siste årene, men hun har strekt seg veldig i lengden. Spesielt den siste tiden, nå er hun 94 cm. Størrelse tre år i klær er jo 98 cm, så hun er jo ikke stor iallefall. Hun blir jo 3,5 neste uke. Det er faktisk utrolig mange som har sagt at hun ser mye større ut på bildene her på bloggen, i forhold til hvor liten de syns hun er i virkeligheten.

5. Kan du beskrive deg selv med tre ord? Sta, usosial og kontrollfreak! (Haha, uff, jeg høres jo ut som den drømme dama! Jaja, ærlighet varer lengst.)

6. Hvorfor valgte du/dere navnet William? William er et navn jeg har likt godt så lenge jeg kan huske. Jeg husker til og med tilbake på når jeg lekte med dukker som liten, at jeg kalte dukkene for William. Når jeg ble gravid med Michelle var dette navnet i tankene mine igjen. Om Michelle hadde vært en gutt hadde nok det mest sansynlig blitt en liten William allerede den gang. Derfor så var dette navnet et av de første som poppet opp i hodet mitt når jeg fant ut jeg var gravid igjen. Jeg nevnte vel navnet for pappaen veldig tidlig. Han likte navnet godt, og da ble vi bare enige at han skulle hete det. Så allerede i uke 17 i svangerskapet, visste vi at vi skulle få en liten William. 

7. Er du lykkelig? Jeg syns det er så viktig å få med dette spørsmålet. Jeg vet at det er så utrolig mange som undervurderer livene til unge foreldre, men gjerne spesielt unge mødre. Det er så lett å tenke at om man er ung mamma så er livet totalt ødelagt. Jeg vil derfor støtte alle de barna som faktisk har unge foreldre, understreke hvor utrolig lykkelig jeg er. Jeg er gjerne bare 18 år, men jeg føler at hele livet mitt har falt på plass og gitt en mening. Jeg føler jeg har alt jeg trenger i livet, og jeg er så heldig som får lov til å være mamma til mine to helt fantastiske barn. Det er ingenting som kunne gjort meg mer lykkelig enn jeg er nå. Og ingen kan ta denne lykken fra meg! 


8. Hva er motivasjonen din til å blogge? Motivasjonen min til å blogge kommer hver eneste gang jeg leser en fin kommentar fra dere herlige blogglesere. Eller hver eneste gang jeg får en bekreftelse på at jeg er en flink mamma. Jeg syns det også er utrolig gøy når dere lesere kommer med tilbakemeldinger om at jeg har hjulpet dere på noen som helst måte, alt fra å gå i gjennom tøffe tider til så lite som et middagstips. Det å føle at bloggen min betyr noe for noen, holder bloggen min gående.

9. Er pappaen til William ofte på besøk, og hvordan er forholdet hans med Michelle? Ja, det er han. Han er her nesten hver dag. Forholdet til Michelle og pappaen til William kunne ikke blitt bedre enn det er. De traff hverandre for første gang allerede før Michelle ble et år gammel, og de to har hatt mye med hverandre å gjøre helt siden den gang. Så når pappaen til William er her, er det helt naturlig at han leker med Michelle. Hun er veldig begeistret for ham!  

10. Hva syns du er den største forskjellen på planlagt keisersnitt og en vanlig fødsel? Kan du nevne noen fordeler og ulemper med begge? Alt er helt forskjellig. Det var ikke en eneste ting som var den samme når Michelle og William kom til verden. Den største forskjellen var mestringsfølelsen jeg fikk når jeg endelig hadde William i armene mine. Den fikk jeg ikke i det hele tatt med Michelle. Det er nok forskjellig fra person til person, men det var akkurat den jeg ønsket når jeg bestemte meg for å klare å føde normalt. En fordel med å føde normalt er jo at man får være sammen med barnet når det er født, mens når man har keisersnitt må man bli sydd igjen, mens barna må bli tatt ut til et varmere rom, for det er nokså kaldt på operasjonsstuen. En fordel med planlagt keisersnitt er at det ikke tar lang tid, i forhold til en fødsel som man aldri vet hvor lenge varer. Jeg fikk beskjed om å komme inn på sykehuset til planlagt keisersnitt kl. 08.30, og Michelle kom til verden 11.41. Selve operasjonen tok max 30 minutter, da var jeg ute av operasjonsstuen! Med William ble jeg jo satt i gang pga overtid, og det tok 25 timer fra jeg ble satt i gang til William var født. En annen fordel med planlagt keisersnitt er jo at man slipper rier, og smerter under forløsningen. Likevel er det mye smerter i etterkant av et keisersnitt. Nå hadde jeg mange komplikasjoner i etterkant av fødselen også, med smerter. Men nå er alt av smerte over etter fødselen som var for en måned siden, mens smerter etter keisersnittet hadde jeg LENGE. Jeg kunne av og til kjenne det rive i magen under arret selv to år etter operasjoen. Det som er så rart er at det er fødselen jeg sitter igjen med tanken at jeg er stolt over å ha gjennomført, selv om keisersnitt er en stor operasjon og belastning på kroppen. Jeg tror mestringsfølelsen har så mye å si for meg, at selv om det ikke var noe gøy å føde, så er det en fødsel jeg ville gått for om det noen gang blir en "neste gang".


 

William 1 måned

I dag er lille William alt blitt en måned gammel. Det vil også si at det faktisk er en hel måned siden fødselen allerede. Tiden går skremmende fort, derfor er det så utrolig viktig å nyte denne tiden mens den ennå er her. Nå som alt av smerter endelig er over etter fødselen, kan jeg endelig klare å innrømme at jeg er glad for at jeg valgte å føde normalt. Det var selvsagt veldig tøft, men jeg er glad for at jeg klarte å gjennomføre det til tross for redselen min.

Det er faktisk helt fantastisk hva vi kvinner kan få til. Å bære frem et barn er jo et mirakel i seg selv, men at en kvinne kan klare å føde et lite barn til denne verden helt på egenhånd, med sin egen viljestyrke og krefter. Det sier litt om oss kvinner syns jeg. Jeg er så utrolig stolt over meg selv, og alle andre damer som har gått gjennom et svangerskap og en fødsel. Enten det er keisersnitt eller vanlig fødsel, så er det en stor påkjenning på kroppen! Så gi dere selv en vel fortjent klapp på skulderen! 

Jeg tenkte at jeg kunne skrive en liten oppdatering på William sin utvikling de neste månedene. Det er jo ikke mye som har skjedd denne første måneden i utviklingen akkurat, men vokser gjør han! Han har lagt på seg over et kilo siden fødselen. Med andre ord så får han i seg nok av mat. Det er så deilig å kunne få en bekreftelse på at man gjør noe rett. At lillemann legger på seg betyr jo at jeg har nok melk å gi ham, noe som føles veldig godt. 

Nå som det er en måned siden fødselen, så tenkte jeg å starte å begynne å trene igjen fra i dag. Mens jeg gikk gravid, så tenkte jeg at jeg ville starte treningen så fort jeg var hjemme fra sykehuset, men det var selvsagt før alle plagene etter fødselen. Nå er jeg endelig fin i formen, og klar for å starte litt smått. Det er jo en veldig stor overgang fra å ligge på sofaen i månedsvis til å plutselig trene igjen. Derfor skal jeg heller ta det litt med ro i starten. 

Jeg skal ikke trene for å bli slankere, for jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg ser ut med tanke på at det ikke er lenge siden fødselen. Eller jeg er fornøyd uansett hvordan jeg ser på det. Grunnen til at jeg ønsker å begynne å trene igjen er fordi jeg må holde meg i aktivitet. Jeg har ligget på sofaen de siste månedene i graviditeten, og blir nå sliten av ingenting. Derfor må jeg komme meg i form igjen, for å klare å henge med i gymtimen når jeg skal tilbake på skolebenken igjen i august. 





hits