Blogg

21. februar 2017 - VI ER FORLOVET!

Jeg er i lykkerus! Jeg kjenner at det ikke har sunket helt inn enda, og at jeg lever litt på en sky akkurat nå. I går gikk Jan ned på kne. Håper dere er klar for et år med bryllups-planlegging fremover! Jeg gleder meg til å stolt vise frem ringen og flere bilder fra i går kveld, men akkurat nå skal jeg bruke noen timer på å la det hele gå litt opp for meg, og nyte de første timene sammen med min kjære forlovede! I mellomtiden kan du se flere bilder fra den spesielle kvelden vår HER! 

KJÆRESTETUR - HVOR ER VI NÅ?

Nå har Jan og meg kommet oss ut av huset, og fått barnefri for de neste dagene. Barna er i trygg hender hos bestemor og bestefar, mens vi er klar for å nyte tiden alene og hverandre. Det er vår aller første kjæreste-tur, så denne turen skal vi nyte! Jeg føler virkelig at både jeg og Jan fortjener en tur som denne nå etter et langt svangerskap. Nå begynner Lucas å nærme seg fem måneder, så jeg skal innrømme at det er lettere å senke skuldrene når han også er borte nå, i forhold til hvordan det føltes å reise fra han, når han var mindre. 

Vi har akkurat sjekket inn på Kragerø resort! Vi skal være her frem til torsdag, så det blir skikkelig deilig. Jeg kommer til å være veldig aktiv i videoer live på facebook denne turen, da det er mye lettere å få til uten barna rundt. Vi har allerede lagt ut en live-video der i kveld, så det er bare å ta turen innom siden min HER, for å se. Ellers håper jeg alle har en kjempefin tirsdagskveld! 

SLIK TAKLER JEG UTFORDRINGENE

sponset

Det er ingen hemmelighet at livet som småbarnsforeldre ikke alltid er en lek. Det kan faktisk også være alt annet en lek, og man møter på både store og små utfordringer hver dag. Det kan være alt i fra vinterklær som ikke passer lengre, det kan være sykdom, språkutvikling, leggerutiner, eller sart barnehud. Jeg er sjeleglad at jeg ikke er alene om hverdagsutfordringene, og prøver innimellom å lese andres erfaringer eller å skaffe meg kunnskap på ulike måter. Av og til om nøden kaller er Google vår beste venn her hjemme, og har som regel svar på ting vi lurer på.

Likevel abonnerer jeg på Foreldre & Barn en gang i mnd, og liker å sette meg ned å lese på kveldene innimellom. Det er vell helst blandingen av ekspertråd og erfaringer som kan være veldig godt å få litt påfyll med av og til, i tillegg til å få litt ny inspirasjon. Foreldre & Barn tar opp en rekke temaer som kan være godt å lese om for småbarnsforeldre, alt i fra helseråd, middagstips, samspill med barna, og tips til høytider. I denne månedens blad har jeg for eksempel fått masser av gode tips og triks til vinterens karneval for barna.

Alt i fra kostymeideer til kosematen som gjør hver dag til en fest. Man kan også lese om årets store votte-test, der barna selv har plukket ut sine favoritter. Det er generelt et blad som faktisk gir meg noe, og som jeg er veldig glad for å ha i hverdagen. Et blad som har spart meg for mange rådløse tanker, og som jeg anbefaler på det sterkeste. Bestiller du i dag får du også med en velkomstgave, et lekkert koffertsett fra Sprell. 

Du velger selv om du vil bestille 6 utgaver i året, eller 12 utgaver i året. 6 utgaver i året får du til kun 269,- inkludert velkomstgaven. Det er vell verd investering i et blad som gir deg aktuelt og nyttig stoff om alle sider av småbarnsforeldrenes rolle. Bestiller du i dag får du også med Foreldre+ abonnement, som er helt gratis. Det gir deg skreddersydd digitalt stoff tilpasset ditt barns alder (0-6år). Velkomst gavene man får som Foreldre & barn abonnent blir sendt ut rett etter bestilling. Du kan bestille ditt abonnement til superpris HER!

VIDEO: BLOGGEN FYLLER 5 ÅR!

                                                       Klikk på bildet for å komme til VIDEOEN                                                       

God kveld, nå er endelig videoen klar, og jeg har gledet meg til å vise den frem. Jeg har satt sammen en rekke klipp opp gjennom årene som blogger. Kanskje du husker første gang du så de enkelte klippene ute på bloggen for aller første gang? I videoen ser dere video-klipp helt tilbake til 2012, da blogg-drømmen startet. Om ikke en blogg-bursdag i seg selv er nok, så er det faktisk også premiere på Bloggerne i kveld!! Du ser meg og gjengen på TV2 Livsstil, nå kl. 21.30! Bloggerne går fra mandag til torsdag hver uke fremover! Allerede i episode 3 (på onsdag) er fødselen!! Håper alle sammen har hatt en superfin start på uken! 

                                                       Klikk på bildet for å komme til VIDEOEN                                                       

HIPP HURRA MAMMATILMICHELLE

Tenk at jeg fremdeles sitter her og skriver svart på hvitt til dere hver eneste dag! Tenk at jeg har holdt ut, men ikke minst at dere har holdt ut med meg. Tenk at det i dag allerede er fem år siden blogg-drømmen min startet, og det første blogginnlegget på Mammatilmichelle ble postet! Jeg er helt i sjokk over hvor fort disse årene har gått, og hvor mye som har skjedd i livet mitt på veien. Jeg er så takknemlig for at akkurat du føler meg i dag, og leser det jeg skriver og deler her. Jeg er så glad for at jeg har hatt støtte i dere, som har hjulpet meg gjennom tøffe og gode tider. Dere har bakket meg opp, når jeg har trengt det, og det er jeg evig takknemlig for. 

Jeg vet at jeg har lesere som nylig klikket seg inn på bloggen min for aller første gang, samtidig som jeg vet at jeg har flere som har følt oss gjennom det siste året, og gjerne året før. Jeg vet også at det finnes noe få som har følgt oss helt fra starten, og vært en del av hele blogg-karrieren. Jeg er takknemlig for deg som er her inne for første gang, og jeg er evig takknemlig for den som har følt livet mitt gjennom de siste fem årene. Det har vært en berg og dalbane, men likevel et fantastisk eventyr. 

Jeg husker første gang jeg noen sinne kom på topplisten. Det skjedde over natten, og vips, lå jeg på 4.plass på topplisten for aller første gang. Siden den gang har dere holdt meg oppe. Selv om jeg har skuffet dere, og gjerne gjort ting som dere til tider har mislikt. Dere har likevel vært der, og støttet meg. Dere har støttet meg, og vist meg at det er lov å ikke være perfekt. Det er lov å ta feil valg, uten å bli dømt for det. Dere har lært meg hvor viktig det er å vise andre at ingen er perfekte. Det vil alltid finnes feil og svakheter i en person. 

Jeg tenkte jeg skulle bruke denne dagen til å feire hvor mye av livet jeg har gitt ut her de siste årene. Jeg har et ønske om å dele fortiden i en video, og kanskje du til og med husker tilbake til du så noen av klippene bli postet på bloggen for aller første gang. Jeg er så takknemlig for at du har følt meg på veien. Tusen takk, gratulerer med 5-årsdagen, Mammatilmichelle. Men viktigst av alt, Tusen takk til akkurat deg!  Videoen kommer ut på bloggen så snart den er klar! 

EN GOD GRUNN TIL Å FEIRE!

reklame

I dag er en dag som faktisk skal feires litt her hjemme, faktisk har vi to spesielle ting som skjer og som jeg skal fortelle litt mer om senere i dag. Men det er ikke bare jeg som har gode grunner til å feire litt ekstra, skjønnhetsfavoritten min BliVakker.no feirer nemlig 750.000 kunder, og slår til med 25-70% på hele butikken. Du har derfor en veldig, veldig god mulighet til å shoppe favorittproduktene dine til uslåelige priser hos Norges største skjønnhetsbutikk på nett. Alle tilbudene finner du HER!

Helt siden jeg ble kjent med Jan i 2012 har jeg vært fast kunde hos BliVakker, og stort sett alle produktene både meg, barna og Jan bruker kommer derfra. Et av merkene jeg har falt helt for er Agadir Argan Oil, som gir meg shampoo og balsam jeg ikke kan leve uten. Ellers har jeg akkurat nå begynt å teste ut et splitter nytt norsk merke med navn ByNoor. Et nytt skandinavisk merke produsert i Sverige, uten parabener og ikke testet på dyr. ByNoor er derfor et merke som virkelig satser på skandinavisk kvalitet, og som har overrasket meg skikkelig.

Jeg skal innrømme at jeg var en smule skeptisk før jeg testet produktene, men jeg er helt ærlig sjokkert over hvor gjennomførte produktene er. Alt i fra konsistens, lukt og ikke minst resultatet er jeg superfornøyd med, og både shampoen og balsamen har fått plass i dusjen her hjemme. Produktet som virkelig har overrasket meg og som jeg har forelsket meg helt i er deres Hair Oil Treatment, som er en luksusolje for håret og gir et fantastisk glansfullt resultat. Oljen er beriket med arganolje og abyssinerolje som virker mykgjørende og gir økt glans til tørt og slitt hår.

I tillegg til ByNoor finner du alle dine favoritter som Bare Minerals, Ole Henriksen, Real Techniques, Redken, The Balm og mange flere. Alle med minst 25% rabatt i dag. Men vær rask, tilbudet varer kun frem til og med i morgen! 

TRE GRUNNER TIL AT JEG ELSKER HOTELL-LIVET

Etter at jeg ble mamma og fått en jobb som krever mye reising, så har jeg funnet noen gleder i det å ta med barna frem og tilbake og leve noen dager på hotell i ny og ne. Jeg har derfor kommet frem til at det finnes utrolig mye positivt med å dele en liten leilighet med gjengen. Vi bor normalt i et stort hus, så det å dele et hotellrom på fem mann, har sine ulemper, men også selvsagt mange gleder. Her er mine tre grunner til at jeg elsker hotell-livet sammen med barna! 

1. Dersom man går ned på deres nivå, og bestemmer seg for å delta 100% i deres tanker og handlinger. Er du utslitt og har kort lunte blir det nærmest umulig å få et fint hotellopphold sammen med barna, men klarer du derimot å delta i deres lek kan det være helt fantastisk morsomt. Det kan faktisk være skikkelig gøy å være så tett på barna om man klarer å sette av tid til lek og moro.

2. På turen til Oslo denne uken måtte vi sove alle fem på et rom. Det kan både være et mareritt, eller helt fantastisk. Igjen så handler alt om innstilling, og vi tenkte at det kom til å bli superkoselig. Litt mindre søvn enn normalt blir det, men mange flere morsomme øyeblikk enn en vanlig natt ble det også. Alt i alt veldig koselig!

3. Slippe å lage måltidene selv. Med hele familien på hotell slipper man å bruke tid på å lage måltidene som en normalt lager, alle kan spise det de selv har lyst på og nyte ferdig laget mat til alle måltider. Tiden spart kan igjen brukes til kvalitetstid sammen med barna. 



Dagens Facebookvinnere er: Silje Trondsen (Nike Sett) og Birgitte Andresen (Kari Traa Pakke) dere blir kontaktet direkte via Facebook :)

JEG ER OPPTATT AV HVORDAN DE SER UT

sponset

Med tre barn i hus kan det være en utfordring å finne klær som både er komfortable og som faktisk ser flotte ut. Noe av det viktigste som barn er at man har klær som ikke hindrer en i å utfolde seg slik man ønsker, derfor er dette noe jeg tenker mye på før jeg går til innkjøp av klær til barna. Samtidig som at jeg helt ærlig er opptatt av hvordan klærne ser ut på barna. Jeg vil tro kanskje mange av dere vet hvilket merke som gir meg akkurat dette, da dere sikkert har sett merket flere ganger på barna tidligere. Jeg snakker selvsagt om de norsk designede barneklærne fra Gullkorn Design.









Gullkorn design fører barneklær i størrelsene 9mnd til 8 år, og er et merke som har fokus på komfort, myke stoffer, og gode priser. Akkurat nå er Gullkorn Design ute med sin nye vårkolleksjon, som ble lansert nå på torsdag! Jeg har allerede fått hjem mine favoritter, og nedenfor ser du noen av de jeg har plukket ut. For å se hele deres nye kolleksjon, og kanskje klikke hjem noen favoritter kan du besøke deres hjemmeside HER, eller sjekke ut Gullkorn Design Facebookside. Det finnes forhandlere i hele Norge. Du finner dem HER!

JEG LEGGER MEDIA PÅ HYLLA.

Den siste tiden har jeg fått en del hat rundt i kommentarfeltene til forskjellige aviser. Jeg har fått høre hvor grinete jeg er, og hvor lite jeg tåler. Jeg har lest mye om hvor hårsår jeg er, og hvor lite alvorlig jeg må ha opplevd for å reagere og opptre som jeg gjør. Det er helt i orden, for det er vanskelig å vite noe om meg eller mitt liv, når man ikke leser mine egne blogginnlegg. Aviser, media og andre bloggere er bare ute etter å lage drama. De legger på og trekker fra på samme måte som jeg selv gjør. Det er sånn vi driver meg, alle. 

Men når ting blir fremstilt feil, og lagt opp på en annen måte enn jeg selv har fortalt, så blir jeg skuffet. Skuffet over hvordan avisene kaster meg rundt som et objekt for å tjene penger på mine hendelser og historier. Jeg legger media på hylla for nå. Jeg er lei av å lese faktafeil om meg selv. Folk som blir provosert over noe de egentlig ikke har lest hva var. Dette er livet mitt, og hvis jeg skal klare å leve med det, må jeg ta ett valg. Jeg har tatt det valget nå.

Jeg trekker meg unna alt som kalles intervjuer, og lar bare meg selv snakke for mine historier. Jeg skriver, og deler med dere. Avisene/TV glemmer at jeg har følelser. Jeg bestemte meg for dette det sekundet en reporter kom bort til meg når jeg hadde det kjempe koselig ute sammen med Jan. Han spurte «Kan vi ikke lage en sak på det innlegget du skrev om selvmordsforsøket du gjorde når du var 12» Akkurat som om det var noe så lite som å drikke et glass med vann. Det var en forferdelig tragisk hendelse, og som jeg hadde vanskelig for å dele. 

Jeg skrev likevel innlegget for å vise at det er viktig å snakke om selvmordstanker, og hvor vanlig det dessverre er blitt. Man må snakke om det, og så bearbeide det, og komme seg videre i livet. Jeg har ikke gjort noe annet enn å tie hele livet, så nå har jeg en plikt til å snakke og dele. Jeg må ta det ansvaret når jeg har fått mulighet til å nå ut til så mange. Det er et tema som er alt for tabu-lagt, og det MÅ frem i lyset. Det må frem sånn at alle som sliter, ikke skal føle at en står i en situasjon som det alene. 

Vi er ikke gal, vi har det bare vanskelig fra tid til en annen. Poenget mitt er, at jeg ønsker å snakke om det, og jeg ønsker å dele. Jeg vil derimot ikke at aviser og tv skal bruke meg som et objekt, for jeg har faktisk en god del følelser i meg jeg også. Jeg kan ærlig innrømme at jeg er hårsår på enkelte ting, men jeg er på ingen måte svak, og det siste jeg gjør er å tåle lite. Jeg har opplevd mye, og er redd for å falle tilbake igjen der. Det er derfor jeg er så opptatt av å dele, for det er en terapi for meg, og forhåpentligvis så kan noen i samme situasjon kjenne seg igjen, og se en fin slutt. 

Jeg trekker meg derfor bort fra alle intervjuer den neste tiden, for det er ikke verdt det. Jeg skriver, og kommer ikke til å slutte med det. Men jeg skriver til kun de som kan forstå smerten, og respektere det som er skjedd på en oppegående måte. Ikke tro på noe som blir skrevet om meg, uten at jeg selv har skrevet det på bloggen. Hvis du ikke liker det som blir tatt opp, nei så ikke les. Ditt valg, på samme måte som det er mitt valg å dele. 

NÅ ER DET BARE Å KOMME I GANG!

God formiddag! Nå skjer det store ting her i dag. Som tidligere nevnt så er jeg i full gang med å innrede jobb-lokalet mitt, og nå har endelig  noen forskjellige tester kommet, så jeg skal i gang med å se hva som passer hvor i dag. Jeg har gledet meg veldig til det, og føler endelig jeg begynner å komme i gang med noe. Jeg tenke jeg kunne starte å filme litt i lokalet i dag, for å ha godt materiale å vise frem fra start til mål. Jeg regner med at jeg kommer til å bruke plassen mye, og det vil nok bli en god del bilder der i fra fremover. Jeg kommer mildt sagt til å være over middels stolt når det hele er på plass. 


- Camp senkveld - 

Var det noen som fikk med seg gårsdagens episode av Camp Senkveld? Vi sakk av med seieren, i konkurransen der vi faktisk druknet i 50 000 lekeballer i et glassbur på toppen av Gaustatoppen. Supergøy å være i ledelsen med team Thomas nå, og jeg gleder meg allerede til neste ukens konkurranse! Noen som fikk med seg hva som skjer da? Det blir i alle fall mye kropp som blir vist av både meg, Markus, Adelen og Hallgeir! Gleder meg mye til å le litt av det, for den konkurransen blir morsom. Ønsker alle sammen en fantastisk fin lørdag videre! 

EN VINNER OG EN TAPER

God fredagskveld! Jan og meg har satt oss godt til rette i sofaen, og er klar for en ny fredag med Thomas og Harald på tv. I kveld er det også ny episode av Camp Senkveld! Hvem tror du vinner dagens konkurranse? Alt jeg kan innrømme er at en av oss to vinner og taper! Heia team Thomas! Gå ikke glipp av Senkveld med Thomas og Harald nå kl.22.15 på TV2! 

Vinner av lørdagens Facebook-konkurranse i samarbeid med Shoppic og Get Inspired er Linda Andreassen.

DETTE FØLES SOM HJMME!

Nå har vi kommet oss vel hjem til sørlandet igjen. Jeg kjenner det er utrolig godt å være hjemme igjen. Det er rart med det, men plutselig så føles ingen annen plass en Søgne som hjemme for meg, og jeg føler jeg har bodd her hele livet. Det er fremdeles under et år siden vi flyttet fra Stavanger, så jeg blir alltid imponert over hvor mye jeg trives her, og ser på denne plassen som min plass, allerede. 

Vi hadde noen travle dager i Oslo denne uken, og jeg kjenner det skal bli deilig å senke skuldrene for helgen. Alt i alt så ble det en fin tur til Oslo, og kvelden i går kan ikke ødelegge hele oppholdet. Jan og meg fikk litt alenetid, etterfylt av en koselig kveld sammen med en gammel god venninne og typen hennes. Nå har vi akkurat lagt barna, og skal sette oss ned i sofakroken, og tenke på så lite som overhode mulig. I kveld er det ny episode av Camp Senkveld! Det skal i alle fall vi se, skal du? 

DERFOR FORLOT JEG MIN EGEN PERMIERE

Gårsdagen ble virkelig en berg-og dalbanedag for min del, med stappet timeplan fra morgen til kveld. Jeg var derfor veldig klar for litt sjelden alenetid uten barn på kvelden, og var klar for førpremiere på årets sesong av Bloggerne. Rett og slett en liten fest der meg, og de andre deltakerne skulle få lov til å kose oss med et glass vin og få se første episode av det vi har jobbet for det siste året. Dessverre ble det alt annet enn kos med et glass vin, og det endte med at jeg forlot premieren før den i det hele tatt var begynt.

Jeg skal være helt ærlig med dere, og noen av dere vil sikkert synes det er rart, eller at jeg overreagerer. Men jeg ble skrekkelig skuffet. Jeg hadde gledet meg til å se en bit av det produktet jeg har vært med å skape det siste året. Et produkt jeg både er stolt av, og som faktisk betyr ganske mye for meg. Alt jeg deler i en sånn produksjon er personlig, og betyr noe for meg. Jeg slipper kameraer og mennesker helt inn på meg og livet vårt, og derfor er det spesielt for meg å se det. Jeg hadde derfor tatt plass i sofaen sammen med Jan for å se første episode, før det plutselig raste inn 50-60 mennesker jeg ikke aner hvem er og som tydeligvis hadde vorset i god tid før permieren, og som fint stilte seg opp foran de skjermene som var satt opp.

Jeg ble så sint og opprørt at jeg gråt på vei opp til hotellrommet, og kansellerte en TV-opptreden som egentlig skulle blitt sendt i dag tidlig. Jeg var klar for å se episoden sammen med de som faktisk har bidratt til årets sesong, de som har stått på å laget det produktet som skulle vises til oss for første gang. Jeg var virkelig ikke forberedt på å måtte sitte på bakerste rad bak 150 fulle mennesker jeg ikke aner hver er, og som for første gang fikk oppleve gratis champange. Det ble mer en vennefest, og det kan det godt være andre satt pris på, men for min del ble det skrekkelig feil, og sårt.

Det er veldig ulikt meg å reagere sånn, og jeg trives normalt sett i min egen verden på sånne anledninger, og bryr meg lite om hva andre gjør. Men akkurat dette ble veldig sårt og vondt, så vondt at jeg for første gang måtte avlyse en Live opptreden på TV i dag tidlig.

MATCHING IN PINK

God morgen. I går ettermiddag kom vi oss frem til Oslo, etter en lang kjøretur. Nå er Michelle og jeg klar for presse-lunch, i matchende antrekk. Jeg syns det er så kult at hun er blitt gammel nok til å kle seg opp i samme tøy som meg. For å si det sånn, hun syns det var minst like gøy som meg, derfor må jeg benytte muligheten før hun ikke lengre ønsker å gå i samme tøy som mamma, for den alder kommer også. Jeg skal selvsagt vise dere flere bilder ut over dagen, men nå må vi løpe ut dørene her! Ønsker alle sammen en kjempefin dag! 

RESULTATET: FRA KORT TIL LANGT HÅR

Her er resultatet på hvordan håret mitt ble seendes ut etter frisøren i går. Det er ikke ofte man går til frisøren for å forlenge håret, men det var det jeg gjorde i går. Jeg er selv veldig fornøyd, men gleder meg til å vaske gjennom det en gang i dag, for da blir håret mye mer fyldig, ettersom at det just er pakket opp av eske, så er det litt lite volum i det til å begynne med. Jeg syns det er så deilig å være tilbake, for jeg føler virkelig at jeg som utseende og personlighet er tilbake igjen til der jeg var før jeg ble gravid med Lucas, og det føles deilig. Ingenting er finere enn selvtillit. Hva syns du om håret? 

JEG ER TILBAKE MED LANGT HÅR, IGJEN!!

Endelig føler jeg meg som meg selv igjen! Jeg har gått nesten ett år nå, og prøvd å bli vant til mitt nye korte hår, uten hel. I går kveld var jeg å satte på nytt permanent hår, og jeg er så fornøyd. Jeg har virkelig savnet det lange håret mitt, og føler at det er det som er mest meg. Jeg gleder meg til å vise dere resultatet. Nå er vi på vei inn til Oslo, alle fem, og har en lang biltur foran oss. Vi skal være i Oslo ut uken, og har mye og gjøre der inne. Håret mitt er ikke like langt som det var da jeg klippet det, men det er ikke langt i fra! 

MIN KJÆRE ANNA

Først morsdag, og så valentinsdag, her går dagene unna i rekordfart. Jeg føler på mange måter at hver dag er en valentinsdag her i hus, eller, jeg må vell skryte såpass av meg selv og hevde at jeg er over snittet romantisk. Jeg har ikke de største planene for årets valentinsdag, og slik det ser ut nå feirer vi først litt ute i neste uke. Likevel har jeg lagt noen små planer for kvelden mens Anna er hos frisøren, og jeg satser på at vi i alle fall får laget en minneverdig kveld her hjemme i vinterlandskapet. Jeg gjetter på at Anna får tatt noen bilder av tilstelningen min senere i kveld, og får vist frem litt!

Derfor bruker jeg dette innlegget til å skryte av min kjære. Jeg er vant med å skryte av Anna som mamma, men kanskje ikke like flink til å skryte av henne som kjæreste. Først om fremst synes jeg det er helt utrolig at hun klarer å leve så tett på en så rar fyr som meg, bare det i seg selv bør kvalifisere til olympisk medalje. Jeg sa fra den dagen vi ble sammen at "Om du får meg, så får du absolutt alt jeg har". Og akkurat det krever ganske mye av henne. Jeg er henne evig takknemlig for måten hun har håndtert det på, med en misunnelig og bekreftelsesyk kjæreste.

For jeg gir mye av meg selv, og krever mye tilbake. Og aldri har jeg møtt et menneske som gir meg så mye glede og latter som Anna. Hun er min drømmekjæreste på alle mulige måter, og gir meg absolutt alt jeg noensinne kunne drømt om. Tiden går fort, og jeg er stolt og glad for at vi fortsatt holder fast i våre barnslige stunder sammen. Vi ler både av og med hverandre til alle døgnets tider, og akkurat den følelsen av å være seg selv 100% rundt dem man er glad i betyr utrolig mye. Vi tuller om alt mulig sammen, vi gråter sammen, vi ler sammen. Jeg har det simpelthen fantastisk med henne, og setter utrolig stor pris på at vi er så komfortable rundt hverandre, dessverre så komfortable at tiss, bæsj, promp humoren av og til tar litt av.

Kjære Anna, gratulerer med valentinsdagen. Tusen takk for at jeg får feire dagen sammen med akkurat deg, og vi at jeg elsker deg for akkurat den du er. Jeg kommer til å bruke ordet som får deg til å rødme til en tomat, og fortelle til hele verden at jeg er stormforelsket i deg. For det er jeg, jeg er virkelig forelsket i deg. At du er verdens beste mamma for dine små vet verden allerede, men du fortjener virkelig at de får høre om deg som kjæreste. For du er en fantastisk kjæreste, og jeg setter uendelig stor pris på måten du behandler meg på. Jeg vet jeg kan være krevende, men med tiden har vi lært hverandre å kjenne. Kjære Anna, jeg elsker deg, og har store planer om å tilbringe resten av livet mitt sammen med deg. 

Jan 

EN STOR DAG FOR STORE OG SMÅ

Jeg kan ikke annet enn å innrømme at i dag er den dagen i året jeg gjerne er mest barnslig. Det er først og fremst kjærlighetens dag som er en stor dag i seg selv å kunne feire, men det er også feiring av karneval i barnehagen til Michelle og William. Jeg har gledet meg hele uken, for jeg elsker og stelle i stand kostymer til barna. Det er ekstra gøy nå som begge to er veldig glad i å kle seg ut. Michelle har alltid vært veldig lik meg på det å stelle seg opp, mens nå som Will også elsker det, så kjenner jeg at jeg blir så stolt og glad for å kunne dele denne interessen på en sånn dag. Vi hadde derfor en superkoselig morgen sammen på badet. Både Michelle og William ble veldig fornøyd med antrekket og viste det stolt frem i barnehagen. Michelle er en tannfe, mens William er en ridder. 



JEG HAR GLEDET MEG TIL Å VISE DERE DETTE!

Nå har jeg endelig fått til å legge sammen bildene jeg snakke om tidligere, og kan endelig vise frem hvordan jeg skal innrede jobb-lokalet mitt. Jeg har valgt å holde meg til kun en butikk foreløpig, og tenker å kjøre en mørk og tung stil gjennom hele lokalet. Jeg skal selvfølgelig vise dere hele prosessen, når møblene kommer frem. Jeg klarte derimot ikke å vente så lenge med å starte å vise dere sneak-idéer på det hele. Dette er de første møblene som skal inn på kontor, møterom, og ikke minst i hjertet av lokalet, der salongen skal stå! 

 




Nummer1 og til og med nummer4: Sofa, Lenebord, taklampe, og sofabord til salongen. Nummer6-7 og 8 er pynteputer som skal dekoreres med rundt der det passer seg både i salongen og på kontoret mitt. Til kontoret mitt har vi også skrivebordet nummer5 med stolen nummer10. Nummer9 og 11, er hyller som også skal brukes i alle rom, for å få en helhet i lokalet. Nummer13 skal inn på møterommet, der jeg også skal ha åtte stoler av nummer14. 

Vinner av dagens Facebook-konkurranse er Ellen Hagen, gratulerer så mye! Du kontaktes direkte på Facebook i morgen tidlig :) God natt! 

EN UKE SOM STARTER MED FEIL

God morgen! Jeg holder på med å innrede lokalet som jeg skal bruke som jobb. Jeg tenkte jeg skulle begynne med å vise dere litt møbler og småpynt, som jeg har tenkt å innrede i lokalet. Jeg hadde laget en fin kollasj, og så med et lite feiltrykk, var den slettet, og det jeg hadde brukt hele morgen på, var plutselig ingenting, rett før posting. Der er så kjipt når ting ikke går helt som planlagt, og det føles utrolig dumt å starte uken med en feil. Nå er jeg på vei ut dørene, så får ikke tid til å vise dere møblene nå. Jeg gleder meg til å vise dere det senere i dag, for dette er et gøy prosjekt! Ønsker alle sammen en super start på uken! 

CRAZY WEEK - WOW!

reklame

For en fantastisk helg vi har hatt her hjemme. Uken ble virkelig avsluttet på en perfekt måte, og nå starter den fantastisk også! GetInspired.no er nemlig i gang med Crazy Week og gir deg 20-50% på 150 favoritter i nettbutikken. Jeg har tyvstartet, og allerede klikket hjem noen av mine favoritter, finn dine favoritter i deres Crazy Week salg HER! Tilbudene varer hele uken, og nederst i innlegget har jeg satt sammen en kollasj med mine favoritter fra salget!






1.HER 2.HER 3.HER 4.HER 5.HER 6.HER 7.HER 8.HER 9.HER 10.HER

MIN MORSDAG I BILDER

Jeg våknet opp med nydelig frokost på sengen, før vi tok turen opp i snøen. Vi gikk innom foreldrene til Jan en tur før vi skulle på ski, og da ville ikke William bli med opp i snøen. Han elsker bestefar, og hadde ingen ønsker om å gå på skitur, fremfor å være sammen med bestefar. Will ble derfor igjen med bestefar, mens vi andre fikk en fantastisk dag på ski. Jeg har virkelig hatt en fin morsdag og jeg er så evig takknemlig for å få lov til å være mamma i denne familien vår, til mine tre fantastisk barn! 























VIDEO: VERDENS BESTE MAMMA!

I dag er det din dag Anna. Når jeg ble kjent med deg i 2013 snakket jeg om hvor mye jeg misunnet deg i rollen som mamma, og hvor heldig du er som får oppleve den kjærligheten som barna gir deg. Siden den gang er vi blitt en stor familie med to voksne og tre barn, og du har lært meg alle sidene bak nettopp det å være en mamma. En mamma som setter barna først, en mamma som går i krigen for at barna alltid skal ha det bra. En mamma som ofrer alt, hver dag for de hun har satt til verden. En mamma som ubetinget viser sin kjærlighet ovenfor de som trenger henne.

Det står en enorm respekt av den personen du er, og jeg er verdens heldigste som får lov til å dele hverdagene med deg. Verdens heldigste som får lov til å ta del i den familien du, og bare du, har skapt. Du har vært gjennom et vanskelig år, og generelt en vanskelig tid, likevel er det du som det siste året har vært den klippen vi virkelig trenger her i huset. Du er limet i familien, du er min store motivasjon. Du er min ledestjerne, som Kurt synger så treffende i filmen nedenfor. Du er husets store forbilde, og vi er evig takknemlig for å ha deg rundt oss.

I dag skal vi virkelig sette pris på den fantastiske mammaen du er, og jeg håper vi klarer å lage en dag der du virkelig kan få føle deg som en prinsesse. For om det er et menneske på denne jorden som fortjener det, så er det deg. Akkurat du er vår favoritt, for akkurat den du er. Du er rar, søt, morsom og utrolig irriterende av og til, men vi liker deg så inderlig godt for akkurat den personen du er, og kunne virkelig ikke klart oss uten deg. Tusen takk for at du er verdens beste mamma, kjæreste, og bestevenn. Kjære Anna, i dag er det din dag. Vi elsker deg mer en ord kan beskrive, og gleder oss til et nytt år sammen med verdens beste mamma.

Jan 

ALLER SISTE MULIGHET!

Denne helgen har virkelig startet helt fantastisk, og jeg må innrømme at jeg er litt spent på morgendagen og uken som kommer. Morsdag har egentlig tidligere vært en dag der jeg har feiret meg selv, mens det nå er en dag der jeg blir feiret av de rundt meg. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig, og Michelle har lovet meg frokost på sengen. Ellers stakk jeg bare innom for å minne dere på at trekningen av turen til Los Angeles nærmer seg slutten! Påmeldingen avsluttes faktisk i morgen, så nå er det virkelig siste mulighet for å delta i trekningen.

Vinneren får en tur til Los Angeles for to personer, inkludert både flybilletter og fire netter på luksushotell i Los Angeles. Det er helt gratis å delta, og det tar bare få sekunder å melde seg på. Premien er sponset av Hotels.com. Du melder deg enkelt på HER!

MIN DATE FOR LØRDAGS KVELDEN

God lørdagskveld. Her hjemme er vi i full gang med å planlegge lørdagskosen. William og jeg har danset sammen i hele kveld. Dette ser ut til å bli en koselig kveld sammen med gjengen. Kanskje vi kommer live på facebook ut over kvelden. Ønsker du å få med deg videoen, kan du like siden min HER, så får du varsel når vi kommer live! Ønsker alle sammen en kjempe fin kveld, og jeg håper du bruker kvelden sammen med noen som betyr noe for deg. Ikke glem at det er morsdag i morgen, kanskje mammaen din fortjener litt mer oppmerksomhet enn vanlig. 





VIDEO: ET MUST MED BARN I SNØEN

Jeg har gledet meg sånn til å få denne, og har vet egentlig ønsket at jeg hadde den mye tidligere. Jeg husker at jeg så på den både til Michelle og William, men at jeg aldri kjøpte den. Nå har jeg kjøpt den inn for lille Lucas, for nå bor vi så landelig, at den er super både nå i snøen, men også når våren kommer, og vi forhåpentligvis skal ut på sykkeltur med gjengen. Nå gleder jeg med til å gå på skikkelig skitur meg gjengen, og kan nesten ikke vente med å se William på ski for aller første gang! 
 

 

DET IKKE GØY Å SE MEG SELV I SMERTE

Det er ikke hver dag man gråter med tv rett opp i ansiktet, men i går fikk dere se meg oppløst i tårer på tv-skjermen. Jeg har gruet meg veldig til å se denne episoden på tv selv, og syns det var utrolig vanskelig å se det sammen med Jan i går kveld. Jeg syns det er vanskelig fordi jeg vet hvor vanskelig jeg hadde det der og da. Jeg var sliten, og følte jeg hadde kommet til helvetet. Når jeg har vært gravd ned i dårlige perioder så har jeg alltid sett for meg en lang gang, som ikke har noen ende. Det føles akkurat som den tunellen vi sto i, og skulle gå 3500 trappetrinn rett opp. 

En ting var hvor slitsomt det var å gå, og hvordan beina bare skalv mer og mer for hvert trinn vi tok, men den følelsen av å ikke kunne se en ende, eller bokstavlig talt så var det ingen lys i andre siden av tunellen. Vi gikk og gikk, og det føltes ut som en evighet. Det var de samme trinnene, et etter et. Det var kaldt, det var mørkt, det var sent på natten, og ikke minst jeg var kjempe sliten. Det var et helvete, men så utrolig gøy å være ferdig. Og enda bedre, det er på film, og vi kan se det om og om igjen og skryte av det i etterkant. 

Jeg må i dette innlegget gi en stor takk til mine fantastiske lagkamerater, og ikke minst lagleder. Det kommer ikke så godt frem på de små klippene som kommer i episodene, men den støtten laget ga meg gjennom hele trappen var det som fikk meg opp. De skrøyt og hadde troen på meg. Markus Bailey dro til og med i gang en sporty runde med «jeg har aldri» opp trappene med meg, for å få meg til å tenke på noe helt annet. Mens Eilev fortjener en stor hyllest for den store hjelpen han gjorde for meg. 

Han tilbøy seg frivillig og la meg henge på han, for å ha minst mulig vekt selv, for å lettere komme meg opp. Han hadde med andre ord, hele min vekt på seg fra 600 meter, og helt til topp! Jeg var så glad for det, både når det sto på, men også nå i ettertid. Jeg har min fulle respekt for han, og så takknemlig for det han gjorde for meg. Jeg trodde aldri jeg ville klare å komme meg helt til toppen. Jeg trodde ikke jeg ville klare det. Fy søren så stolt jeg er av meg selv, og alle på både rødt og blått lag!

JEG PRØVDE Å TA MITT EGET LIV

Hvorfor i helvette ble jeg mamma så ung? Det er noe jeg både har blitt spurt om, og spør meg selv om oftere enn jeg gjerne burde innrømme. Hvorfor valgte jeg å bli mamma så tidlig? Kunne jeg ikke bare levd et liv uten ansvar, og uten å være redd for alt? I det sekundet jeg ble mamma, så startet både mitt liv, og det lille i magen å være meningsfylt. Jeg startet plutselig å bety noe, og ikke minst, så startet jeg å være redd for å dø og etterlate meg en liten jente som trengte meg. En liten jente, som fortjente en mamma som var tilstede. Jeg var alt hun hadde, jeg kunne ikke gå fra henne, uansett hvor mange ganger jeg har ønsket å gå bort selv. 

Hun har alltid reddet meg. Gitt meg tanken at jeg må være her, enten jeg vil eller ikke, så må jeg stå opp hver dag, og være tilstede for henne. Og jeg er evig glad for at det å ha en datter, faktisk har reddet meg fra meg selv så mange ganger. Jeg har vært ung, og ja, jeg har vært ustabil psykisk, uten at det kommer som en overraskelse. Jeg har vel innsett at man fort blir litt ustabil i psyken når man får barn. Man kommer inn i en rolle man aldri har levd før, man blir en annen, rett og slett. 

Det er selvfølgelig veldig dumt, når man står i det. Jeg tror at når man er ung så har man større sjanse for å bli både deprimert, og usikker på seg selv. Jeg tror også det er lettere for en tenåring å få både angst og spiseforstyrrelser. Det skjer så masse med hormoner og samfunnet når man er ung, og man blir påvirket av det. For min del, så tror jeg egentlig at jeg har slitt med psyken min hele livet, uten at jeg skal skjemmes over det. Jeg vet at jeg var på et tidspunkt i livet lenge før jeg ble gravid med Michelle, hvor jeg fysisk hadde knyttet et tau rundt halsen.

Jeg strammet det godt til, og merket at jeg ble veldig svimmel og begynte å se prikkete. Noe i meg sa at jeg måtte stoppe. Jeg vet ikke hvorfor, men før jeg svimte av klarte jeg å løsne tauet rundt halsen, og faktisk overleve. Jeg hadde merke rundt halsen i lang tid etterpå. Jeg ønsket ikke å ta mitt liv så hardt, så jeg klarte ikke å gjennomføre det. Jeg var bare 12 år på dette tidspunktet, men jeg følte meg ferdig. Jeg følte jeg levde et liv som ikke var verdt å leve. Jeg har aldri vært redd for å dø.

Ikke før jeg ble mamma. Ikke før jeg følte at noen elsket meg, og virkelig trengte meg. Ikke før jeg ble uerstattelig. Da jeg ble gravid med Michelle, tenkte jeg at det måtte være det siste jeg gjorde. Jeg tenkte at dette var mitt stop i livet. Enten så tar jeg abort, og tar mitt eget liv deretter, eller så blir jeg mamma som 15 åring, og da er jo livet ødelagt. Hvordan endte jeg her? Jeg følte jeg hadde gjort min siste handling. Ingen ønsket hverken meg eller babyen i magen. Livet var over. 

Det er vel ikke så rart man blir deprimert av det utgangspunktet. Hvordan jeg klarte å snu det hele husker jeg ikke. Men jeg fant ut at dette ikke kunne være slutten, men i stedet min begynnelse. Starten på noe nytt. Starten på et nytt liv. Jeg ble mamma nettopp fordi jeg ikke hadde noen annet valg, om jeg ønsket en lykkelig slutt. Det er galskap å bli gravid som 14 åring, ikke en gang jeg kan forsvare eller snakke godt om det. Det er helt forferdelig, og ikke bra for noen. Likevel så er det noe som reddet meg, fra meg selv. 

JEG VIL HAN SKAL VÆRE LITEN FOR ALLTID

Nå er vi akkurat på vei ut dørene igjen her hjemme. Vi har vært på farten siden vi sto opp i dag tidlig, og har vel egentlig planer frem til etter barnehagehenting igjen. Vi har startet dagen her hjemme, med en tur til helsestasjonen med Lucas. Allerede sist uke ble babyen min 4 måneder, og jeg er i sjokk hver eneste dag, for hvor lenge Lucas har delt hverdagene sammen med oss. Han begynner virkelig å bli større, og jeg må med tungt hjerte innrømme at han ikke er noe nyfødt lengre. Jeg føler virkelig at disse månedene har gått fort, og jeg kan vel innrømme at den første tiden bare har gått fortere og fortere for hvert barn jeg har fått. 

Likevel er Lucas den babyen som har vært liten lengst. Noe som igjen gir meg en følelse av at han faktisk har fått lov til å være liten en stund, han også. Det er så rart hvor forskjellige barn er. Lucas overrasket oss veldig da han ble født. Han var nemlig større enn både Michelle og William. Å være større enn Michelle tenkte jeg han kom til å være, med tanke på at hun var jente, og kom en uke før termin med sine 2,9 kg. Mens William som faktisk også er gutt, og som kom over en uke etter termin, med sine 3,4 kg. Så var likevel Lucas størst, 3,5 kg. 

Lucas har likevel brukt både størrelse 50 og 56 mye lengre enn både William og Michelle til sammen. Det samme gjelder bleie nummer 1, som både Michelle og William faktisk var ferdig med gjennom den første måneden, mens Lucas faktisk har brukt bleie nummer en frem til han var tre måneder gammel. Han er en liten sjønnas, og jeg kan vel innrømme at jeg ikke har noe i mot at han er litt liten, når tiden går så fort uansett. På kontrollen nå, var han gått opp mye, og det ble veldig tydelig for meg at for hver eneste dag som går, så vil han aldri være så liten igjen. 

Jeg begynner å merke at tanken på å få flere barn i fremtiden blir svakere og svakere. Jeg vil derfor at minsten skal være liten for alltid. Samtidig så er det alltid gøy å få skryt over hvor flink han er, og kjenne på en stolthet over at han vokser og lærer seg nye ting for hver dag han også. Nå er det rett før han klarer å snu seg fra rygg til mage, noe som er veldig stas. Det er lett å sette pris på de små tingene, når man ser hvor fort tiden går, og før jeg vet ordet av det, så er det Lucas som løper rundt her hjemme og velger sitt eget tøy selv. 

EN SKIKKELIG KUL OVERRASKELSE!

I dag har vi hatt en skikkelig fin dag på et forblåst og snøfylt sørland. Jeg har jo hørt tidligere at det blir helt kaos på sørlandet når snøen kommer, og følte jeg fikk bekreftet det i dag. Uansett, jeg har en kjapp nyhet til dere som jeg har gledet meg til å vise dere. De som har fulgt meg en stund vet at jeg er et konkurransemenneske, og nå har jeg en skikkelig kul konkurranse til dere! Du kan nemlig vinne tur til Los Angeles for deg + en venn, der både fly og firestjerners hotell er inkludert i prisen. Konkurransen er sponset av hotellgiganten Hotels.com, og her er det faktisk ganske store vinnersjanser. Det koster ingenting å delta, og du bruker bare fem sekunder på å melde deg på med navn og kontaktinformasjon. Det kan du gjøre HER! (sponset)

Lykke til! 

Vinneren i dagens Facebook-konkurranse er Torunn Hagen du kontaktes direkte via Facebook. 

OFFICE IN THE MAKING

Jeg har gått i gang med et kult prosjekt her hjemme. Jeg er i full gang med å lage et jobb-lokale med møterom, gjestestue og ikke minst et vel fortjent kontor. Jeg gleder meg til å faktisk kunne fysisk gå på jobb. Stått opp, levere barna i barnehage, og være på jobb, før jeg senere kan komme hjem og gå i gang med husarbeid og alt annet. Det blir mye jobbing fremover, og mye møter i den kommende tiden, og da føles det utrolig godt å kunne ha en plass som ikke er hjemme i egen stue. 

Jeg holder for øyeblikket på med å finne ut hvordan jeg ønsker å ha det. Møbler, dekorasjon, og ikke minst hva jeg trenger tilgjengelig av utstyr og diverse. Som snart blogger i over fem år, er det merkelig at jeg enda ikke har fått meg et fotolys, som jeg har lengtet etter i alle år, samtidig som jeg savner det å ha en skrivepult og jobbe fra, eller egentlig kun det fakta å være alene. Jeg jobber best når jeg er alene, det sier seg nesten selv når jeg skal skrive, så det krever en plass jeg kan være, som jeg kun fokuserer på jobb. 

Jeg begynner å få en plan over hvordan jeg ønsker at det skal se ut, og har funnet noen møbler jeg ønsker, men jeg er ikke helt i mål. Tanken min var å ta noen bilder av hvordan det ser ut nå, og ta bilder underveis mens jeg innreder, fordi jeg vet at det alltid er interesse rundt oppussing og ommøblering. Det husker jeg fra hele oppussingen i fjor i huset i Stavanger. Med tanke på det huset, så vet jeg at det er litt spørsmål om hva som skjer, og jeg tenkte å komme tilbake til dette om kort tid. 

Nå drømmer jeg meg bort, mens jeg blar gjennom side på side i nettbutikker for å finne de perfekte møblene til lokalet. Jeg elsker jo virkelig å innrede, og kan vel innrømme at det er veldig gøy å kunne innrede min egen plass, uten noen andres meninger som teller enn min egen. Haha, nå hørtes jeg nok litt rar ut, for jeg og Jan har vel aldri kranglet om hvordan vi vil ha det i huset, men poenget mitt er, at jeg er stolt over å ha en egen plass. Det gjør at jeg selv setter mer pris på min egen jobb, og gjerne klarer å være litt mer stolt over meg selv for jobben jeg gjør. 

HUN ER GRAVID, OG JEG ER KASTET UT!

Anna skrev et innlegg her om dagen der hun fortalte om episoden der jeg ble sendt på dør hjem fra Stavanger. I dag er det min tur til å fortelle litt hva jeg tenkte og følte når det stormet, og hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt på vei hjem i bil til sørlandet den kvelden. Jeg vet at Anna har vært veldig usikker på om det var noe hun ønsket å skrive noe om, og jeg vet at hun synes det er en vanskelig episode å tenke tilbake på. Likevel føler jeg at det også er greit å dele slike ting, at det faktisk er greit å vise at også vi har våre problemer innimellom. Hvorfor det endte som det endte husker jeg faktisk ikke helt, og det gjør faktisk ikke Anna heller. Akkurat nå er ikke det spesielt viktig, men uansett synes jeg det tar opp noe som jeg vil tro ganske mange kjenner seg igjen i. Det er handler nemlig om det å bli kjent, om det å lære hverandre å kjenne som samboere, finne hverandres styrker og svakheter. Lære å kommunisere på en måte som gjør at man som par og samboere ikke sårer eller frustrerer hverandre.

Dette var tross alt en episode som skjedde tidlig i samboerskapet vårt, og en ting vi begge er enige om at ikke ville utartet seg på samme måte i dag. Både meg og Anna har svake sider, eller sider der vi må ta spesielt hensyn til hverandre. Jeg for eksempel kan bli veldig intens rundt Anna når jeg ser hun ikke har det bra, jeg får et ønske om å gjøre noe med det, og i den prosessen så krever jeg en del svar. Hvorfor er du lei deg? Hva har skjedd? Hva skjer? Har jeg gjort noe? Hva kan jeg gjøre osv. Og om jeg da ikke får svar, så konkluderer jeg med at det er meg selv som er skyldig. Som igjen kan frustrere Anna enda mer, i en situasjon hun kanskje bare har behov for litt space. Dette var en av de episodene som gjorde at vi lærte litt om hverandres tanker i en sånn situasjon. Anna fikk en større forståelse for at jeg ønsker å hjelpe, og har blitt flinkere til å involvere meg når hun er lei seg. Samtidig som at jeg har fått forståelse for at man av og til trenger litt tid for seg selv, og at man ikke alltid kan gjøre så mye for å hjelpe.

Jeg husker godt hvordan jeg reagerte når jeg selv følte jeg var grunnen til hennes misnøye, og ikke minst hvordan jeg følte meg når hun ba meg pakke sakene mine og dra hjem til sørlandet. Jeg var rasende. Jeg var rasende og fryktelig lei meg, jeg husker helt ærlig jeg sa høyt til meg selv "Hva faen har du gjort nå?!" og refererte til at Anna var gravid med vårt barn, og at jeg var kastet ut av huset. Jeg tror jeg helt ærlig aldri har vært så frustrert før, og når jeg er sånn, så er jeg en mester til å overdramatisere situasjonen og fortelle meg selv at jeg aldri kommer til å se Anna igjen.

Hvordan det hele endte skrev anna om her, så det skal jeg ikke snakke så mye om. Men noe av det jeg reagerte veldig på når hun delte innlegget var kritikken som kom mot henne på hvor fæl hun var mot meg, uten at noen visste noe som helst om foranledningen til at hun reagerte som hun gjorde. Det var heller ikke poenget med innlegget. Men jeg føler det er viktig at vi også forteller om problemene, og ikke bare solskinnshistoriene. Og jeg tror veldig mange nyetablerte samboerpar eller kjærestepar kjenner seg igjen. Kjenner seg igjen i det å misforstå og mistolke hverandre, det å ikke vite hva den andre tenker. Man må gjennom noen sånne ting for å virkelig lære hverandre å kjenne, og i ettertid kjennes det veldig godt. Jeg har lært meg å ta hensyn til Anna, og Anna har lært seg å ta hensyn til meg.

Jan

Vinner av dagens Facebook-konkurranse i samarbeid med Get Inspired er Anita Lien, du blir kontaktet direkte via Facebook.

JEG KAN IKKE LEVE SOM DETTE

Hele livet mitt har jeg jaget etter et rolig liv, og på veien har det ikke kommet noe annet enn motgang og ting som har gjort det enda verre for meg. Jeg er lei av å leve et liv på jakt etter å få det fredelig, for ting vil for alltid være med meg gjennom livet, om jeg ikke tar tak i det som har plaget meg,  klarer å lære meg å komme meg videre. Det var vel nettopp det jeg valgte å ta tak i dette året. Det kom uventet, men likevel så føltes det riktig. Jeg har nå min egen lille familie, som trenger en mamma som er tilstedet og lever i nuet og ikke bare er tilstede fysisk. 

Barna mine og mannen min fortjener min energi og oppmerksomhet. De fortjener et liv som blir til akkurat nå, og de fortjener at jeg gir slipp for fortiden, og alt jeg har hatt på mine skuldre i alle år. Jeg trodde ikke at det ville gå så fint å flytte bort fra hjembyen min, og jeg trodde vel helt ærlig ikke at jeg ville trives her. Likevel har jeg aldri vært mer rolig og trygg i mitt eget hjem. Jeg føler meg virkelig som hjemme her, og det er jo en ro i seg selv som jeg alltid har lengtet etter. 

Det har likevel vært et veldig vanskelig år. Jeg har grått mye, og og et nytt år har startet med de samme tårene. Jeg har fremdeles noen vanskelige dager i møte, og det varierer fra dag til dag om jeg føler meg klar for det. Jeg må likevel gjennom det, og jeg kan ikke annet enn å være sterk og gjøre dette for barna min sin skyld. Det er ingenting i hele verden som føles bedre, enn å vite at jeg bare gjør alt for barna mitt sitt beste. Selv om jeg sliter med å finne min egen styrke av og til. Den største motivasjonen i verden, er å vite at barna mine er glade og fornøyde, uten en eneste bekymring.

Barn fortjener nemlig et liv uten bekymringer. Alle barn fortjener et rolig og trygt hjem. Alle barn fortjener rettferdighet, og ikke minst bli hørt, og sett. Alle barn fortjener et vanlig liv, der hverdagen er en lek, og foreldrene er de som kan beskytte dem gjennom alt, selv monsterene under sengen. Barna mine skal få dette. Barna mine har dette, jeg må bare begynne å tro på det selv. Men jeg kan ikke leve som dette lengre, og det er nettopp derfor jeg har valgt å ta denne kampen nå. Jeg vil bli ferdig. Jeg vil begynne å leve livet mitt, sammen med mine!

Jeg føler meg helt knus og ødelagt, og har det vanskelig om dagen. Jeg prøver å planlegge alle de positive tingene som skal skje fremover, men har vel innsett at jeg snart på ta helt tak på alt det negative før jeg kan begynne å leve et godt liv. Et liv der den eneste bekymringen min er å vaske huset, og hva vi skal ha til middag. Når skal dette bli mine største problemer? Jeg har vanskelig med å se et lys i tunellen, men jeg prøver å tenke at det blir lysere rundt neste sving. Jeg har bare ikke kommet der enda. 

DET VAR ANNA SOM VAR UTRO

Jeg kjenner jeg blir så provosert. De siste dagene har jeg vært så syk at jeg ikke har klart å la meg provosere. Jeg har for å være ærlig vært så syk og sengeliggende at jeg ikke har orket tanken på noe annet enn å komme meg på toalettet og inn og ut av dusjen på å vaske meg. Jeg har ikke klart å få i meg mat, har ikke orket å ta meg av hverken hus, blogg, eller barna, da det å komme meg på badet har vært det største problemet jeg har klart å få gjort noe med. Jan har derfor pleiet meg godt, og ikke minst tatt vare på barna våre, mens jeg har trengt å hvile bort alt sykdom gjennom hele uken som gikk. 

Nå har jeg kommet meg inn i morgenkåpen, som i alle fall er et skritt nærmere å få på meg noe tøy og komme meg på beina igjen. Jeg tar fremdeles medisiner, og kan ikke skryte på meg at feberen at gitt seg, men jeg ser i alle fall en ende på sykdommen, og det har jeg ikke gjort tidligere denne uken. Nå orker jeg jo faktisk å ta opp mobilen og ligge å bla ned på den, mens de andre dagene har jeg bokstavlig talt ligget flatt ut å sovet, eller sett i taket. 

Jeg startet å lese gjennom kommentarene etter innlegget mitt «Jeg kastet Jan ut av huset» og ble veldig provosert, og oppdaget da at jeg tydeligvis er mye friskere enn jeg først trodde. Gud, hvor sur og frustrert jeg blir på enkelte når man tørr å uttale seg om ting og personer man virkelig ikke kjenner noen ting til. Jeg skriver og deler i vei, men det vil alltid være ting som er og forblir uvisst for offentligheten. Både fordi jeg selv ønsker å holde ting til meg selv, og ting som jeg ikke tenker over som jeg i ettertid ser det hadde vært lurere om jeg bare delte. 

Jeg har ett råd, og det er å lese innlegget før man uttaler seg om hverken det ene eller det andre. Aldri heng dere opp i samtaler i kommentarfeltet eller bland dere inn i noe dere ikke vet hva dreier seg om. Det er som å gå på butikken for å kjøpe melk, men komme hjem med en avokado, fordi du hørte de i kassen foran deg sa at det var sundere for kroppen. Det gjør da ingenting det om det var melken du skulle ha, og trengte. Poenget mitt er at jeg skriver som regel mer enn man tror i følge de som kommenterer.

Som regel får du svar på det du lurer på, og hvis ikke, så bare spør meg. Jeg er jo der, det er min side, jeg får opp alle varslene og kan selv svare om jeg ønsker og føler det er nødvendig. Man trenger ikke kalle meg for en «bitch» av overskriftene mine, for dere vet like godt som meg at det finnes mer å lese inne på bloggen en en overskrift som deler linken. Det som jeg ble såret og provosert av med tilbakemeldingene fra dette innlegget var nettopp det at jeg følte noen beskylde meg for å være noe jeg ikke er. 

«Det er mest sannsynlig at det var Anna som var utro, enn Jan» svarte en jente i kommentarfeltet på Jan sin kommentar. Akkurat som om hun kjenner både meg og Jan selv bedre enn vi to gjør. Dette var en bloggleser som aldri har møtt oss, eller snakket med oss. Det såret meg at noen kunne si noe sånn. Jeg tror aldri jeg noen sinne har følt meg så dømt noen gang. Jeg følte jeg ble angrepet av å ha vært ærlig om episoder tidligere. Jeg følte meg dømt fordi jeg har tre barn med tre forskjellige menn, akkurat som om det har vært noe jeg har ønsket. 

Ja, jeg har vært utro. Ja, jeg har ønsket å ta igjen. Ja, jeg har hatt sex med andre enn Jan, mine barn er levende bevis på det. Jeg er ikke stolt over noe av det, men ingenting av dette har skjedd så lenge jeg og Jan har vært et par. Jeg elsker Jan, av hele mitt hjerte, og har aldri gjort en damn shit som kan motbevise det fakta. Jeg var en dust i et tidligere forhold, fordi jeg ble såret selv så alt for mange ganger. Og hvis du spør meg nå, hva forskjellen er mellom dette forholdet og det forrige, er svaret enkelt. 

Jeg har aldri vært forelsket før jeg og Jan ble et par. Jeg har aldri blitt elsket, før jeg lærte meg å la noen komme så tett på meg, og min fortid og min fremtid, som det jeg har tillatt meg selv å la Jan gjøre. Jeg har aldri ønsket å overlate mine barn i noen andres ansvar enn Jan, og de er alt i mitt liv som gir mening. Jeg vet for første gang hva kjærlighet er. Hvis da en ukjent leser skal komme å fortelle meg hvem jeg er, og hva jeg i et forhold med Jan står for, så vet jeg ikke om det er verdt å brette ut livet mitt sånn jeg gjør hver eneste dag. 

For det eneste jeg søker etter. Det eneste jeg ønsker å oppnå, er å bli forstått og akseptert for den jeg er. Ikke den jeg en gang var, eller vil være, kun den jeg er. Jeg er en jente med mye erfaring og baggasje, jeg er en jente som misliker alle, før de behandler meg bra. Jeg er en jente som aldri kunne gjort noe for å ødelegge den familien jeg nå har. Jeg er den type jente som ville ofret mitt eget liv for å redde hvem som helst ukjente, så lenge de tror på meg og alt jeg har opplevd. Nettopp fordi det å bli trodd er alt som betyr noe, for meg. 

PREMIERE I KVELD!

God kveld. Nå har det vært stilt fra meg noen dager, eller rettere sagt så har det kommet minimalt med blogginnlegg i forhold til hva jeg vanligvis pleier å levere. Jeg har vært sengeliggende hele uken, med høy feber, og har ikke hatt mulighet til å hverken ta vare på de rundt meg eller meg selv. Jan har med andre ord hatt litt å styre med disse dagene, og da har vi lagt bloggen til sides. Nå begynner endelig formen min å bli en smule bedre, og jeg har i alle fall hatt muligheten til å få meg ut av sengen i dag, så det går sakte men sikkert i riktig retning. 

I kveld er det premiere kveld på Camp Senkveld som skal gå på tv hele denne våren. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig til å se episodene sammen med Jan her hjemme, og ikke minst til å høre tilbakemeldingene fra dere. Det kommer på tv kl. 22.15 på Senkveld med Thomas og Harald på TV2 fra og med i kveld, og ut hele mai. Dette blir kult! Jeg får vel ikke annet enn å si «HEIA TEAM THOMAS» Måtte det beste laget vinne;) Ønsker alle sammen en superfin start på helgen!  

JEG KASTET JAN UT AV HUSET

Livet som det blir fremstilt på bloggen ser det ut til at meg og Jan aldri har noen krangler eller uenigheter. Mens vi i virkeligheten fort kan bli uenige og irriterte på hverandre. Det er begge nytt for oss å dele hus og hverdag med noen på denne måten, og det er ikke alltid like lett å leve så tett på hverandre som vi gjør. Det er spesielt en episode jeg har unngått å skrevet om, en episode som skjedde i graviditeten. 

Det er ikke alltid like lett å skrive om ting som skjer i nåtid, men lettere å skrive når ting virkelig har roet seg. Denne episoden skjedde for en god stund siden, og mye har skjedd siden den gang. Det skjedde tidlig i graviditeten, rett etter at vi hadde annonsert graviditeten for å være korrekt. Jan og meg hadde en krangel, og jeg kan vel innrømme at mine hormoner gikk litt over styr samtidig som jeg satt meg selv i forsvarsmodus. Vi bodde på dette tidspunktet i Stavanger.

Jeg husker at jeg ikke var klar for en krangel på dette tidspunktet, jeg orket ikke uenighet eller å ikke bli forstått. Hadde den samme krangelen oppstått nå, så ville jeg aldri ha reagert på samme måte, samtidig som jeg vet at Jan ville håndtert det hele på en annen måte enn det han gjorde den gang. Jeg ville bare ha ham bort, og ut av hus. Jeg ba han reise hjem til Søgne, og ga han ingen svar på om eller når han kunne komme tilbake igjen. Jeg var ødelagt, og klarte ikke se hvordan vi skulle fikse problemet der og da. 

Jeg husker akkurat hvordan jeg følte det de timene jeg visste han satt i bilen på vei hjem til sørlandet. Jeg gråt og gråt, og ville egentlig bare ha han tilbake igjen. Jeg skjønte at jeg hadde over-reagert, og at det er ingenting jeg heller ville enn å ha ham hjem igjen med en gang. Staheten min styrte de neste timene, og jeg sendte ikke en eneste melding. Dette var på kveldstid, og både William og Michelle var i seng lenge før krangelen vår begynte. 

Ut over kvelden våknet William og skulle ha melk. Det eneste William gjorde var å rope etter «pappa». Han ville at pappa skulle komme å gi han melken, og at jeg gjorde det var helt feil. Da knak jeg helt sammen, og innså for første gang hvor viktig Jan var for oss alle tre (snart fire) og ikke bare meg. Jeg hadde vært egoistisk og dum. På dette tidspunktet var det kun to personer i livet mitt som klarte å knekke staheten min, og det var Michelle og William. Etter Will sine tydelige utrykk for å trenge pappaen sin, måtte jeg ringe Jan. 

Jeg trengte å få han hjem igjen. Vi er en familie, og uten han finnes det ingen «pappa». Jan kom hjem igjen, og siden har vi vært sammen hver eneste dag. Han er alt jeg noen sinne har ønsket meg, og så mye mer enn det. Han er alt for meg, og så alt for viktig for barna våre. Vi trenger ham. Det finnes selvfølgelig en annen side av denne dagen, og det tenker jeg Jan gladelig vil skrive selv en dag det passer seg. Et forhold må møte motgang, for å komme sterkere ut av det! 

BILDEDRYSS - EN VELLYKKET DÅPSFEIRING

Her er flere bilder fra en minnerik barnedåp som ble feiret for lille Lucas på søndag. Vi hadde en fantastisk feiring, og barna var virkelig noen englebarn gjennom hele dagen. Både Michelle og William satt fint gjennom hele gudstjenesten, og Lucas ga ingen lyd fra seg han heller. Det var en dag som virkelig ikke kunne gått bedre, med tanke på barnas oppførsel. Jeg kjenner jeg er så stolt over å få lov til å være mammaen til alle tre, og det er ingenting som gjør meg mer stolt enn å ta dem med til en stor mengde mennesker, når de oppfører seg som de gjorde denne dagen! En dag vi kommer til å huske lenge! Igjen, tusen takk for alle fine gratulasjonene som har kommet både før og etter dåpen! 

















EN EMOSJONELL DÅPSDAG

Vi hadde en magisk barnedåp i går, fra start til slutt. Det var først da gjestene var gått at jeg kjente på følelsen av at de som ikke var tilstedet, ikke var en del av dagen vår. Det er selvfølgelig utrolig sårt, men det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det viktigste var at vi som var til stede fikk oppleve en så spesiell dag sammen. Jeg innser bare mer og mer at de jeg har rundt meg nå er de som virkelig bryr seg om meg og familien vår. De som ikke har noe til overs for oss, skal heller ikke få lov til å være en del av oss, tenker jeg. 

Jeg prøver å trøste meg selv med hvor godt jeg har det, og ikke minst hvor godt barna mine har det. Hvor heldige de er som har et nettverk rundt seg som er glad i dem, og ønsker å ta del i livet deres. Jeg tar ingen sin kjærlighet for gitt, og i hvert fall ikke de nye menneskene som har kommet inn i livet mitt og vist kjærlighet ovenfor meg og barna. Jeg er evig takknemlig for de menneskene jeg har fått, og for at jeg har lov til å være meg selv rundt en helt ny familie og nye kjennskap. Jeg er takknemlig for at både jeg og barna er blitt tatt i mot med åpne armer. 

Det går ikke ann å ta den kjærligheten for gitt, når man har opplevd å bli såret og sviktet. Jeg er derfor så evig takknemlig. Takknemlig for all kjærligheten, all hjelpen, men ikke minst så er jeg takknemlig for måten jeg er blitt tatt i mot. Jeg har fått lov til å bli en del av en ny familie, både jeg og mine barn. Jeg har fått meg en svigermor som ikke bare stråler men som har fått en rolle i mitt liv på første rad. Jeg har fått nye besteforeldre og oldeforeldre til mine barn, som tar dem inn i varmen som sine egne. Det går ikke ann å ta det for gitt, alt man kan er å være takknemlig for den kjærligheten man omringes av! 

KAKEBORDET - LUCAS SIN DÅP

Nok en gang har jeg fått løftet bort mye ansvar fra mine egne skuldre på en viktig dag. Denne gang var det kjære Anne Brith som var en engel og laget kakebordet til barnedåpen. Nydelig og god kake, og søte elefant cookies, og fantastiske makroner! Både vi her hjemme og gjestene ble imponert over bake-kunster og jeg har bare mer og mer lyst til å lære meg å lage mer selv. Jeg har i alle fall mye å lære meg før jeg skal i gang å prøve. Tusen takk Anne Brith for en fantastisk hjelp med kakene! 











SELV DE MINSTE DETALJENE MÅ VÆRE PÅ STELL

Det ble ikke så veldig mye av dåpen som ble lagt ut på bloggen i går, men tenkte jeg kunne legge ut alt fra bordpynt til kirken og festen i løpet av kort tid. Kakebordet skal jeg selvsagt også vise frem, men først må jeg bare igjen få takke så mye for alle gratulasjoner, igjen, på den store dagen vår. Det er alltid stas men noen gratulasjoner fra dere.Jeg hadde lyst til å starte ukens blogginnlegg med bilder av bordet dekket til dåpen og gavebordet. Jeg syns det ble veldig fint selv, om jeg har lov til å skryte litt over egen innsats. Ønsker alle sammen en magisk start på en ny uke! 













LUCAS SIN BARNEDÅP 29 01 2017

Tusen takk for alle fine gratulasjoner på dåpsdagen til lille Lucas som var i dag! Det har vært en veldig lang dag, så jeg kommer med bilder og ikke minst fortelle dere alt om den store dagen i morgen! Håper alle har hatt en fin søndag! 

ALT KLART TIL DEN STORE DAGEN

De siste dagene må jeg virkelig si at mine kreative sider har slått til! Jeg gjør både det ene og det andre, og blir meget imponert over hvordan idéene mine bare faller på plass. Jeg bestemte meg for at jeg hadde lyst til å lage mine egne sjokolader, som jeg kan pynte med på kakebordet i dåpen i morgen. Jeg syns det var super gøy å styre på, samtidig som det faktisk smakte helt himmelsk! Noen sjokolader ble med salte peanøtter mens noen ble med mandel og noen med kokos. Jeg fant fort hvilken som ble min favoritt, og tenker at dette faktisk er noe jeg kan lage oftere her hjemme. Det er ingen hemmelighet at farge for dåpen er blå, og da måtte selvsagt også sjokoladen få sin blåfarge! Jeg har litt av hvert jeg må styre med nå bare en dag før selve dagen. Håper alle sammen får en fin lørdag videre! 











CAMP SENKVELD 2017 TRAILER

God lørdags morgen. Nå er det under en uke til Camp Senkveld 2017 begynner på tv, men du kan starte lørdagen med å se en liten smakebit fra Camp Senkveld tiden. Som dere ser, så har vi hatt en skikkelig tøff uke, og jeg gleder meg til å se den på TV selv, men ikke minst å få vise dere alt jeg har fått muligheten til å være med på. Som dere ser så har det vært veldig mange tøffe konkurranser som er blitt unnagjort på kort tid. En minnerik uke som jeg er så heldig å ha på video! Camp Senkveld starter på tv fredag 3.februar kl.22.15 på TV2! 


 

DET SOM MANGLER

Ny da, og nye ting som må fikses. Nå har jeg laget mange fine marengs som falt godt i smak her hjemme, og i dag har jeg en ny bake-plan. Vi må også bestille blomster i dag, og jeg som har så lite peiling på blomster har selvsagt ikke funnet ut hvordan jeg vil ha det. Håper de har noen gode forslag, så stoler jeg på at de finner ut av det. Hvis det plutselig ikke blir noe jeg har sansen for, så blir det bare en enkel bukett i stedet. Dåpen er bare få dager unna, og jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er kun blomster som egentlig mangler før ting er helt klart til den store dåpen. 

Jeg tenkte det var på tide med en spørsmålsrunde igjen. Det enkleste er om spørsmålene kommer i kommentarfeltet på Facebook i lenken til dette blogginnlegget HER! Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det går med tankene rundt dåpen og den emosjonelle biten, hvem kommer eller ikke kommer, og hva jeg tenker og føler om det hele problemet. Jeg har gjort mitt beste til å ta vare på meg selv i denne tiden, og bruker mye energi på å legge til rette for at det skal ta minst mulig av min energi akkurat nå. Problemet i Stavanger har vært gående i ett helt år nå, man lærer seg sakte men sikkert å legge det til siden når det trengs. 

Dette er kun Lucas sin dag, og ingenting skal få ødelegge feiringen vår på samme måte som det ødela min bursdag, Michelle sin bursdag, Lucas sin fødsel, William sin bursdag, juletiden, og julaften. Nå har det snart gått et år, uten at de har vært en del av vårt liv og høytidene. Det er da lettere å akseptere at de ikke er tilstedet, og feire på samme måte som i fjor, uten den store sorg og smerten som det førte med seg gjennom alle høytidene for første gang. Jeg skal komme tilbake til dette når jeg har overskudd til det, nå prøver jeg mitt beste for å gjøre det beste ut av den situasjonen som er! 

DET ER IKKE MIN FEIL AT DU TJENER DRITT

Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, du som sier at jeg ikke gjør noe i jobben min. Du som sier pengene mine er overbetalt, og yrket mitt ikke er noe i forhold til ditt. Jeg kan faktisk kanskje gjøre en forskjell for nettopp deg. Med min store stemme kan jeg si meg enig at helsesektoren i dette landet burde blitt betalt mye bedre. Jeg er helt enig i at det å redde liv og ta vare på syke og eldre mennesker, er viktigere for samfunnet, enn meg. Jeg har like lyst som alle andre ha noen som passer på oss når vi blir syke og gamle, men ikke minst når man skal føde et barn. Man ønsker alle å bli passet på, få omsorg og kjærlighet, om man er syk og gammel selv, eller om man er pårørende. 

Det finnes ingen yrker i verden som er viktigere enn helsesektoren, og det kan jeg ikke si meg uenig i. Jeg er et menneske, en mamma som alltid vil vite at barna mine er i trygge hender om noe skulle skjedd dem. Både William og Lucas har vært inne på sykehuset i forbindelse med sykdom det siste halvåret, i tillegg til at jeg har vært flere turer inn på fødeavdelingen, der jeg ikke bare trengte hjelp med fødselen den dagen Lucas ble født, men jeg trengte de også til en mental støtte gjennom en tøff tid i slutten av svangerskapet. Jeg trenger helsevesenet minst like mye som alle andre familier. 

Det er ingen yrker som topper dette, og jeg beklager at jeg personlig ikke kan gjøre noe med hva man tjener i dette yrket. Alt jeg kan bruke stemmen min til, er å si meg helt enig. Alle i helsevesenet burde hatt millionlønn i et så rikt land som dette. Det samme syns jeg om skolelærere og barnehageansatte som er med på å forme barna våre og lærer de nesten alt de kan. Jeg syns det er kjempe viktig at yrker som krever så mye, burde bli betalt for jobber som faktisk gjøres. Likevel er det mest dette yrkene som man får mest igjen for personlig. Man får mange nye kjennskap, men føler seg som en superhelt i hverdagen, man får muligheten til å passe på andre mennesker og bruke kunnskapen til noe positivt. 

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hjulpet. Jeg har selv startet utdannelsen for å jobbe i helsesektoren selv, men hoppet av fordi jeg ble gravid med William. Jeg ble gravid, og måtte sette en strek over enkelte ting i livet mitt, for å gjennomføre hverdagen med to barn alene. Jeg kunne ikke kutte jobben og inntekten, og jeg kunne hvert fall ikke kutte ut barna. Så da var det bare utdannelsen jeg måtte legge bort. Så jeg startet å fokusere hundre prosent på jobben, og ble Norges største blogger. 

Man skal aldri undervurdere andres arbeid, om man aldri har jobbet i yrket selv. Jeg jobber mer enn man klarer å sette seg inn i. Jeg er kanskje ikke like viktig som de som jobber i helsesektoren, men det har aldri vært et mål. Jeg har likevel en jobb som krever mye, og nettopp fordi det hele yrket er så nytt, så blir det veldig undervurdert. Hvis det hadde vært så lett å starte Norges største blogg, og tjene millionlønn på det, så hadde vel DU også gjort det? Det er naturlig, og et menneskelig overlevelse instinkt om å ønske å tjene mest mulig penger for å leve akkurat som man selv ønsker.

Jeg er en grunder, aksepter det. Så kan jeg heller rope høyest om at jeg syns ditt yrke, i helsesektoren, er viktigere enn meg i samfunnet. Dere burde tjent mest i et land som dette. Jeg kan ikke si noe annet, for jeg vil selvsagt at barna mine alltid skal ha noen i helsesektoren å kunne gå til når de eller deres barn igjen trenger hjelp. Jeg ønsker at barna mine skal få all den omsorgen og kjærligheten de i helsesektoren klarer å gi dem, når dem trenger det. Jeg har aldri vært så fornøyd noen sinne, enn å oppleve helsepersonellet på sykehuset når William var innlagt i sommer, eller når Lucas var der for noen uker siden. Så tusen hjertelig takk, for at du står på hver eneste dag! 

EKTE HJEMMELAGET PIKEKYSS

Nå er det virkelig bare barnedåp som står i hodet på meg om dagen, og i går kveld laget jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å lage selv. Etter å ha spurt på bakeri om noen hadde mulighet til å lage søte lyseblå marengs på bestilling, uten hell, tok vi saken i egne hender. Det var Jan sin idé om at vi skulle få til å lage dette selv, og planen var da selvfølgelig at han skulle lage dem. Jeg innså veldig fort at dette var veldig mye lettere enn jeg trodde, og tok derfor raskt over prosjektet hans. Jeg ble meget imponert, selv, og tenkte å gå i gang med å lage enda en porsjon med marengs til barnedåpen i dag! 

Du kan også enkelt lage marengs selv! Oppskrift : Alt du trenger er 3 egg og 2dl sukker. Du skal kun bruke det hvite i egget, så man må skille bort eggeplommen. Visk eggehviten til den blir skum, begynn deretter å tilsette litt og litt sukker mens du visper. Blandingen skal vispes helt til den ser ut som noe jeg ville sagt lignet på glasur. Ta gjerne litt konditorfarge i blandingen for ønsket farge på marengsen. Lag til slutt fine pikekyss-topper av marengsen på et stekebrett, før den så settes i ovnen. Marengsen skal være i ovnen i ca. en time på 100 grader. Slå deretter av ovnen og la marengsen bli værende frem til ovnen er kjølt ned, før man tar marengsen ut. Lykke til! Dette er super enkelt, prøv det gjerne selv! 



DETTE BLIR MIN REDNING!

Inneholder annonselenker

Vinteren er alt for lang i Norge, eller, man kan vell nærmest ikke kalle det en vinter her nede på sørlandet. Det føles nærmest som en evigvarende høst. Jeg er jo en jente som er vant med solbrun kropp året rundt, men jeg tror helt ærlig jeg aldri har vært så bleik noensinne før. Redningen for meg fremover blir Betacaroten Ambre, som jeg akkurat har bestilt en prøvepakke fra. Jeg elsker prøvepakker, da jeg enkelt kan teste produktene uten å betale dyre dommer for det. Faktisk, fungerer denne prøvepakken på en måte som gjør at jeg ikke betaler noe for produktene, men bare 39,- for frakt.

Om jeg blir like fornøyd som tidligere så får jeg automatisk tilsendt ny forsendelse hver andre måned, for 299,- inkludert frakt. Og dersom jeg ikke er fornøyd med prøvepakken, så kan jeg avbestille produktene innen 14 dager. Det er altså en abonnementsløsning, uten noen bindingstid. Genialt spør du meg! Og jeg elsker det at jeg kan si opp pakken med en eneste gang dersom jeg ikke er fornøyd. Med andre ord koster prøvepakken bare 39,- kroner! DET finner du ikke billigere andre steder i alle fall.

Om du også er lei av en vinterbleik hud, så kan du teste en prøvepakke du også, den bestiller du på få sekunder HER! 

Dagens Facebookvinner er Hedda Andersen, du blir kontaktet direkte på Facebook! Gratulerer!

JEG HAR TJENT 800 000 BARE I JANUAR

Det er alltid et stort tema hva vi «dumme» bloggere klarer å tjene i måneden. Hvorfor vi som ikke gjør en damn shit, kan få så mye igjen for det lille vi gjør. Veldig mange mener det er urettferdig, og dette spesielt om de har veldig dårlig råd selv. Det er forståelig å tenke at livet er urettferdig, når man selv ikke har det samme. Dette er ikke et tema jeg skal skrive mer om nå, fordi jeg allerede har fortalt gjentatte ganger hva jeg tenker og mener om denne saken. 

Penger vil likevel alltid være et tema, og jeg føler for første gang at jeg ikke lengre er alene, om å ønske og fortelle hvor mye jeg faktisk tjener på det arbeidet jeg, og alle andre bloggere gjør. Jeg føler selv at det begynner å bli kjent for de fleste at det ligger mye penger i en veldrevet blogg. Det ble et stort tema i 2016, med skattelistene som skulle ut fra 2015. Jeg klarte i 2015 å tjene hele 2,3 millioner kroner på bloggen min. Noe jeg var veldig stolt over, med å se tilbake på at jeg var alenemamma til to små og kun 19 år, og at jeg faktisk hadde mammapermisjon det året. 

I 2016 hadde jeg ingen blogg-avtale, det vil si at jeg sto for alt som handlet om sponsor og samarbeid selv, og ikke ble betalt for lesere. Noe som selvfølgelig var veldig kjipt med tanke på at jeg vet hvor mye jeg ville tjent på å bli betalt per sidevisning, når jeg gjennom hele året toppet blogglisten nok et år. Alt jeg tjente var mine penger. Det var mitt arbeid, og ingen andres fortjeneste enn min egen. I 2016 tjente jeg selvsagt mye mindre enn året før, på grunn av en klikk-avtale, som jeg ikke hadde. Jeg klarte likevel å tjene 1 557 511.

Jeg er skuffet, fordi jeg vet at det første andre tenker over dette er: Nå går bare bloggen en vei, og det er i dass». Jeg er så glad for at ikke alle skjønner seg på dette, men selv om et år går «dårlig» så går neste år til tops. Dårlig er helt feil ord å bruke, for det finnes flertall av Norges befolkning som aldri har opplevd å ha den inntekten på et år. Jeg er stolt, fordi alle disse pengene er mine. Det er jeg som har skaffet sammarbeid, selv uten en kontrakt og sikkerhet.

Nå er jeg tilbake med kontrakt, og vet allerede nå at dette året blir mye bedre. Jeg har allerede i januar 2017, sendt faktura for over 800 000 kr eks moms. Og er klar for å starte 2017 med mange fine samarbeid, men ikke minst for å ta dere med på en ny reise i livet mitt, enten det er hverdagslivet, frieri og giftemål, eller barn! Tusen takk til du, som gjør det mulig for meg å gi barna mine et liv med tak over hodet, og mat på bordet. 

Om jeg tok selvmord som 14-åring, hadde verden blitt et bedre sted...

Om en måneds tid er det allerede 5 år siden bloggen min havnet på topp 5 på topplisten i Norge. Det er 5 år siden eventyret mitt startet, og hele 5 år siden at jeg klarte å bevise for meg selv at jeg klarer de målene jeg setter meg. Det har vært mye motgang gjennom disse årene, og jeg har forandret meg dramatisk både som blogger, men ikke minst som menneske. Jeg har selvsagt blitt mye større, men det handler om så utrolig mye mer enn bare det. Jeg var 15 år, når blogg-drømmen min startet, det var der tryggheten på mammarollen falt inn. Det var da jeg begynte å leve igjen.

Jeg har hele tiden fortalt om hvordan Michelle forandret livet mitt. Hvordan alt i mammarollen har fått meg til å bli et bedre menneske, og behandle både meg selv og alle rundt meg bedre. Jeg vet at det å få Michelle forandret mye. Det er rart å si det, men vi to har jo faktisk vokst opp sammen, vi kunne vært søstre. Hun har vært med å forme meg, på samme måte som jeg har formet henne. Vi er et lag, vi er venninner, vi er alt for hverandre, og det beste av alt, vi har kun 15 år mellom hverandre, og har et helt liv foran oss, sammen. 

Jeg kan likevel ikke si at det å bli mamma forandret meg til å bli den jeg er i dag. For å starte bloggen min, er noe av det lureste jeg noen sinne har gjort. Jeg tok et valg om å dele. Jeg tok et valg om å utlevere alt, uten å skjule detaljer fra sannheten. Jeg bestemte meg for at hvis jeg skal skrive en blogg, og få dette til, så må jeg kunne være meg selv. Jeg må kunne dele om ting som føles ubehagelig og vanskelig. Jeg må kunne dele ting som andre gjerne heller ville holdt til seg selv. Dette er mitt liv, og alt skal komme frem.

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å begynne å skrive om hvor vanskelig det var for meg å bli gravid som 14-åring. Hvordan alle mente jeg måtte ta abort, fordi jeg aldri i livet kunne ta vare på et barn. Dette barnet ville ha det så mye bedre om det slapp å leve et liv sammen med meg, mente alt fra lærere, leger, familie, venner, bekjente og ukjente. Alle hadde tatt dette valget for meg, men jeg var ikke enig. Dette var min utvei i livet til å bevise det motsatte. Dette var min mulighet til å starte på nytt. Dette var livet jeg ønsket meg.

Jeg ville være viktig for noen. Jeg ville være elsket. Jeg ville være den forelderen som aldri skulle svikte dette lille barnet. Vi skulle bli vår egen familie. Ingenting annet betydde noe, dette barnet var mitt. Det var mitt valg å ta. Og til slutt så klarte jeg å stå gjennom det store presset alene, selv hvor redd og usikker jeg var selv. Det kom ikke uten problemer, derimot. Jeg fikk depresjon i svangerskapet, og så ingen ende i tunellen. Jeg begynte å tenke at alle hadde rett. Jeg er jo ingenting, hvordan skal jeg ta meg av et lite barn? 

Jeg ønsket å ta mitt eget liv flere ganger, men det var kun en kveld jeg var innstilt på å gjennomføre det. Jeg orket ikke mer, jeg trodde jeg ikke hadde mer å gi. Jeg kom meg sakte men sikkert tilbake til tankene på at det å beholde det lille barnet i magen var det rette. Etter at Michelle ble født, så var det kjærlighet fra første øyeblikk. Hun er en engel. Hun er mitt alt. Hun ga meg en grunn til å leve. Hun ga meg sjansen til å starte på nytt, og legge fortiden bak meg. Hun gjorde meg voksen på rekordtid. 

Jeg har gjerne ikke vokst så mye i høyden etter den gang. Jeg har heller ikke blitt noe særlig flinkere i matte. Jeg har heller ikke lært noe nytt om vitenskap etter det. Det jeg derimot har lært de siste fem årene etter at jeg ble mamma, og startet bloggen, er det å tro på meg selv. Jeg tror ikke lengre på at jeg ikke er noe flink mamma, fordi jeg har lært med tiden at barna mine ikke kunne hatt det bedre. Jeg tror ikke lengre på ting skjer tilfeldig, fordi man må jobbe hardt for å oppnå det man vil i livet. 

Jeg tror ikke lengre på at om jeg hadde tatt selvmord gravid som 14-åring, at verden hadde blitt et bedre sted. Jeg tror ikke noe på det, fordi jeg har lært meg selv at jeg er viktig. Jeg har vokst, og funnet troen på at jeg gjør en positiv forandring for mange. Jeg har lært at jeg ikke alltid er skurken, selv om skurken selv prøver å motbevise meg. Jeg har lært at jeg ikke er syk i hodet, fordi jeg ønsker å beskytte barna mine. Det er et morsinstinkt, som alle oppegående foreldre har over barna sine, selv meg! 

KUN FEM DAGER IGJEN

God morgen! Nå er vi på vei ut dørene her hjemme. Vi har mye vi må rekke på få dager nå, for i helgen skal vi ha barnedåp for Lucas. I dag skal vi prøve å få unnagjort alt som har med klær å gjøre. Kjøpe det som mangler, vaske, stryke og henge opp. Jeg har en plan over hva Jeg og  guttene skal ha på seg, men må finne noe til Michelle.. Jeg skal gå i bunad, Jan og William skal gå i dress, og jeg hadde egentlig håpet å finne en bunad til Michelle også.

Lucas skal der i mot slippe unna finstasen, til etterfesten. Han skal jo mest sannsynlig sove og ikke minst bli bært rundt, så han trenger bare å ha på seg noe behagelig, tenker jeg. Jeg har gått på den smellen før, der både Michelle og William hadde finklær etter kirken i sine egne dåp. Det var vel spesielt sist, med William at jeg gikk å tok på han noe behagelig tøy midt i festen. Jeg har litt å styre med de neste dagene, og gleder meg mest til å oppleve dagen sammen med en fin gjeng. Vi blir svært få i festen etter dåpen, men sånn måtte det bare bli denne gang. Jeg kjenner at det selvsagt er sårt, men det viktigste denne dagen er at vi som er her skal ha en minnerik dag sammen, og feire lille Lucas. 

VÅRT FJERDE BARN

Som trebarnsforeldre kan kveldene og ettermiddagene bli ganske så hektiske, og det krever en del planlegging for at kveldene skal gå best mulig for seg. Dagen går på lange måter fra null til hundre på bare noen få minutter. Det er middagslaging, spising, rydding, leking og kveldsbad, og det i en periode på dagen der både voksne og barn er slitne i utgangspunktet. I tillegg krever ettermiddagen at det ligger en plan for bloggen, slik at det ikke skal gå ut over barna etter at de er kommet hjem fra barnehager. Stort sett går det veldig bra, mens andre ganger kan det være vanskelig å få alt til å gå prikkfritt.

I dag har jeg hengt etter på bloggen, og må ta det igjen mellom slagene. Det endte med at Jan sa: "Nå tar jeg Michelle og William i badekaret, og så tar du bloggen og Lucas". Det får meg på mange måter til å føle at vi allerede har fire barn her i huset. Bloggen er en veldig viktig del av oss som familie. Guttene er litt for små til at de forstår så mye av akkurat det, mens både meg, Jan og Michelle kan snakke om akkurat det temaet, og ikke minst at alle tre ønsker å bidra på det området. På samme måte som man ikke kan ta fri fra å ta vare på et barn, kan man ikke ta fri fra bloggen.

Verken blogg eller barneoppdragelse er 08-16 jobber, de krever begge mye planlegging, rutiner, og mye tid. På samme måte gir de oss noe i hverdagen. Bloggen gir oss arbeid og et levebrød, mens barna gir oss kjærlighet og opplevelser. Begge deler påvirker vårt humør her hjemme. Samtidig føler jeg at vi akkurat nå har mer en nok å holde styr på i hverdagen, og tanken på et fjerde barn er akkurat nå ganske fjern. Jeg tror vi har nok akkurat nå, og jeg føler balansen vi har hjemme er helt perfekt som den er.

Vi er to jenter, tre gutter, og en blogg. Vi er en familie, og vi er familien Rasmussen.

DETTE VENTER OSS DE NESTE UKENE

Det er mandag og hverdagen er for alvor i gang denne uken. Jeg føler året så langt har vært preget av veldig mange avtaler, og at det først nå føles ut som at året virkelig starter. Vi har for så vidt masser av avtaler de neste ukene også, men Februar gir oss for første gang i år muligheten til å faktisk legge litt andre planer. Vi har endelig noen åpne helger som jeg gleder meg til å legge planer for, og etter at jeg var med på innspillingen av Camp Senkveld har jeg virkelig fått opp interessen for vinter, snø og skigåing.

Jeg har i alle fall veldig lyst til å få til en helg på fjellet snart, og ikke minst få kjøpt inn ski til de små og pulk til minstemann. Jeg vet Jan også setter veldig pris på vinteren, og er vokst opp med bålgrilling og skiturer. Jeg føler på mange måter det er mye lettere å koble av på fjellet, alt er så stille. Alt går liksom mye saktere. Ellers handler helgene fremover om å finne aktiviteter som får oss i godt humør, og som kan skape minner. Også gleder jeg meg til å vise Jan hvor mye han undervurderer skiferdighetene mine. De er nemlig ikke så aller verst!

CAMP SENKVELD - HEIA TEAM THOMAS

I går kveld kunne jeg røpe at jeg er med i årets sesong av Camp Senkveld som kommer til å gå på tv hver fredag gjennom hele våren. Jeg må innrømme at jeg er så glad og takknemlig for å få muligheten til å være med, det har virkelig vært en helt fantastisk opplevelse og et minnerikt opphold sammen med deltakere fra hvert lag. Jeg var så heldig og kom på lag med Thomas sammen med fem andre flotte kjente profiler. 

Blått lag besto av Thomas, Katarina, Henrik, Markus, Eilev og meg. Som jeg må si var et helt fantastisk lag! På Harald sitt lag med røde jakker var Adelén, Nadya, Kristoffer, Håvard og Hallgeir, som jeg må innrømme var noen tøffe konkurrenter. Det er rart hvor fort man blir kjent med mennesker man aldri har møtt før, på så kort tid når man lever på en camp så tett på hverandre. Jeg må si at jeg virkelig dro hjem fra Rjukan med nye fantastiske kjennskap, fra begge lag. 

Camp Senkveld vil bli vist på hver sending av Senkveld med Thomas og Harald, der det vil bli vist en konkurranse på hver sending fra og med 3.februar, og til og med ut mai. Senkveld går på tv hver fredag kl.22.15 på TV2. Håper du vil følge med på en tøff konkurranse, med kreative, tøffe, og ikke minst morsomme feil og fall. Jeg gleder meg i alle fall som et lite barn til å se alt vi fikk oppleve på tv sammen med Jan i sofakroken! 

DET ER IKKE MENINGEN AT DU SKAL FORSTÅ

Jeg tror ikke det er meningen at vi skal kunne sette oss inn i hva andre personer tenker. Jeg tror ikke det skal være mulig å forstå ting og handlinger som blir gjort, som man vet man aldri hadde ønsket eller turt å gjøre. Jeg tror ikke at vi skal kunne vite hvordan andre mennesker er skrudd sammen. Alt man skal forstå oss på er oss selv, våre handlinger og vår holdning. Hva vi selv skiller mellom rett og galt. Vi har alle noe som betyr mer enn alt annet i livet, og for meg er svaret enkelt. Mitt svakeste punkt, mitt sterkeste punkt, mitt alt: Barna og Jan. 

Det er lett å sjarmere meg, og det er lett å såre meg. Det er lett å gjøre meg glad, og det skal ikke mye til for å gjøre meg redd eller lei meg. Alt i mitt liv går i ring rundt dem. Jeg elsker dem, og ønsker å beskytte dem fra alt og alle. De er meg, og alt som engasjerer meg til å stå på videre i livet er dem. For meg så finnes det ingenting i verden som går foran barna. Ikke penger, ikke en annen kjærlighet, ikke en gang mitt eget liv, og dette er noe jeg selv tar som en selvfølge. Det er dette som er riktig for meg. 

Jeg kan skade meg selv hver eneste dag til livet mitt tar en slutt. Jeg kan ta mitt eget liv på den mest brutale måten. Jeg kan lide og slåss. Jeg kan gjøre alt, så lenge barna mine er i trygge hender og jeg vet at de har det godt. Det er en selvfølge for meg. Det er rett for meg. Jeg hadde aldri i mitt liv såret eller vært stygg mot barna, om det så var snakk om død og liv. De er den eneste gode grunnen til å leve. Uten dem ville jeg ikke ønsket å leve mer. 

Jeg forventer ingen forståelse, for dette er kun mitt syn på livet. Man velger egne verdier, og man velger egne valg. Jeg har aldri tenkt å sette meg inn i det du mener gjør livet vært å leve, men dette er hva jeg mener om livet. Man velger verdier gjennom livet, etter opplevelser, barndom, kjærlighet og hat. Hvis man hater noe, eller noen, så er det lett å elske det motsatte. Gjøre ting annerledes, og ikke minst velge rett og galt ut i fra det. Det er vel nettopp derfor man ikke skal kunne forstå oss på andre mennesker, fordi vi alle har levd helt forskjellige liv.

Det å elske noen med samme verdier kan også være med på å starte en familie, selv hvor ulike to mennesker har levd før vi treffer hverandre. Man velger som regel å leve live videre sammen med noen som på en eller annen måte har fått de samme verdiene i livet som oss selv, men også ikke minst de samme livsgledene og interessene. Når jeg spør meg selv hvorfor jeg er så sikker på at jeg ønsker å leve resten av livet mitt sammen med Jan, etter så kort tid inn i forholdet, så er svaret ganske enkelt: Han tror på meg, og mine verdier, som nå er blitt våre. 

DET SKAL IKKE MYE TIL FOR Å FÅ MEG FORNØYD

I går ble vi overrasket av Jan, og vi hadde en fantastisk dag sammen. Det er så gøy å ha dagene fylle av planer sammen med gjengen. Jeg håper virkelig ikke det blir lenge til vi kan dra tilbake i stallen igjen. Jeg elsker å finne nye ting å gjøre sammen, og håper at dette er noe som gjør at Michelle og meg får med mor og datter tid sammen. I går kveld røpte jeg også at jeg er med i årets Camp senkveld med Thomas og Harald, som begynner på tv om kort tid. Du kan finne en video om meg fra Campen HER! Ønsker alle sammen en fin søndag! 









OBS SPOILER: DETTE SKJEDDE UKEN JEG VAR BORTE!

For en uke siden fikk jeg muligheten til å være med på noe spennende! Jeg reiste opp i snøen sammen med en gjeng med fantastiske mennesker som jeg ikke kjente fra før. Jeg kom hjem igjen for en ukes tid siden, med minnerike opplevelser og nye gode venner. Nå kan jeg for aller første gang røpe hva som egentlig skjedde den uken jeg var borte fra bloggen, barna, mann og hus. Jeg fikk muligheten til å være med på årets Camp Senkveld sammen med Thomas og Harald i en hel uke! 

Første episode starter allerede på tv fra 3.februar, og skal gå helt frem til slutten av mai! Det har vært en fantastisk opplevelse å være med på, og jeg er så takknemlig for alle de fine minnene fra turen jeg kan ta med meg videre i livet. Jeg har virkelig fått testet meg selv i utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle. Jeg takket fint ja til å være med, og tenkte dette kom til å være en morsom opplevelse. Jeg tenkte at i et humor-porgram kan det umulig skje ting som vil sette meg i en ubehagelig situasjon. Jeg trodde med andre ord at dette ville bli lett som bare det. 

Jeg tok grundig feil, for jeg har ikke opplevd annet enn å bli utfordret, og gjort ting jeg ikke kan. Jeg har virkelig presset meg selv, grått på tv, men viktigst av alt så har jeg kjent på en utrolig mestringsfølelse! Jeg har vært så uendelig stolt over meg selv, for mange konkurranser. Jeg har imponert meg selv, på områder jeg slett ikke trodde jeg skulle få til. Og selv den verste utfordringen vi kunne fått, endte jeg, lille meg, mammabloggeren opp med høyest poeng-skår fra begge lag! Det er imponerende det! 

Jeg blir også å se naken, skremt, glad og fornøyd gjennom hele campen. Jeg er så glad for at jeg ble med på denne turen, og gleder meg til å følge med selv foran tv-skjermen i ukene fremover. Jeg vet enda ikke selv hvilket lag som vant hele campen men det har vært veldig jevnt frem til finalen! Dette blir spennende! Jeg kommer til å skrive om hver enkel episode, og røpe litt egne tanker underveis, og ikke minst dele flere herlige bilder fra meg og gjengen på camp! Heia, team Thomas!! Skal du følge med? 

FOR EN OVERRASKELSE!

I dag tidlig overrasket jan meg og Michelle med morsomme planer for dagen. Jan hadde ringt rundt og virkelig lagt i stand et opplegg for dagen i dag. Vi bor i en bygd med bondegårder og hester til alle kanter, og både Michelle og meg har mast lenge om at vi har lyst å ri en dag. Plutselig i dag tidlig skulle vi få muligheten til det. Michelle syns det var utrolig gøy, og jeg storkoste meg selv på hesteryggen. Jeg er selv en tidligere hestejente, men la dette bak meg en god stund før jeg ble gravid med Michelle. Det er med andre ord veldig lenge siden jeg har ridd på en hest.

Jeg syns det var veldig skummelt til å starte med, men fant fort tilbake til gamle kunster. Jeg hadde det helt fantastisk på hesteryggen, og jeg så på smilet til Michelle at hun koste seg minst like mye som det jeg gjorde i dag. Hun har ikke ridd uten at vi leier henne før, men i dag fikk hun virkelig testet det å ri alene også. Hun var superflink, og slutter aldri å imponere meg! Det er så gøy å finne nye ting vi kan kose oss med og gjøre sammen. Dette må vi virkelig få til å gjøre oftere. Dette var sporty av oss, og kjempegøy! For en lørdags-formiddag! 

Jeg skal poste bilder fra dagen på hesteryggen om litt, men i mellomtiden finner dere video av det på instagram: Mammatilmichelle eller på facebook HER om litt! Ønsker deg en fantastisk fin lørdagskveld! 

DEPRIMERT AV BLOGGINGEN

Da prøver jeg å starte på ann igjen, etter nok en tur bort uten pc. Jeg kjenner det er godt å slippe unna i ny og ne, men plutselig har det blitt litt for lett for meg å skyve bloggen unna om ting er vanskelig, i stedet for å bruke den til noe positivt som jeg alltid gjorde før. Jeg syns det alltid var mye lettere å skrive om ting var vanskelig før, fordi nå er det hele tiden noen som mener jeg skriver om for personlige ting, mens andre mener jeg kun deler for å få oppmerksomhet og klikk inn på bloggen. 

Ja, jeg ønsker at innleggene mine skal leses, men når jeg deler ting som faktisk er vanskelig i livet mitt handler det mest om å nå ut til de som faktisk opplever litt av de samme tingene jeg gjør. Jeg prøver å nå ut til de som faktisk kan kjenne seg igjen, og støtte seg opp mot meg som åpenhjertig sitter å deler mine tanker i nettopp den situasjonen jeg sitter i. Jeg føler også det plutselig er blitt vanskelig å dele, fordi det er vanskelig å forstå hva som egentlig er problemet, når man ikke leser alle innleggene, men kun ett par. 

Jeg har det ikke vanskelig fordi jeg ikke vandt en bloggpris på prisutdelingen i går, selv om det selvsagt er kjip, så er det ingenting i forhold til alt annet som skjer i verden. Jeg er heller ikke blitt deprimert av noen dumme negative kommentarer, for det er blitt en del av hverdagen min. Det som derimot stadig graver meg dypere og dypere, som jeg fremdeles ikke har funnet en ende på, er det problemet som ligger over meg i forhold til min barndom, situasjon med familien nå, og ikke minst alle møtene som jeg må gjennom med advokat og andre på grunn av dette. 

Jeg er ødelagt, og klarer ikke få meg ut av dette før det er helt over. Jeg vet ikke en gang når det skal ta slutt, og det er veldig frustrerende. Det går ut over hvem jeg er, og hva jeg står for. Jeg føler meg dum og teit som ikke kan skrive noe om dette for å i alle fall la dere få vite hva som egentlig skjer i livet mitt nå, men sannheten er at jeg ikke har lov. Ikke nå, ikke før det er over. Jeg ønsker å dele, så den dagen vil komme, i mellomtiden håper jeg dere klarer å lese litt mellom linjene, og forstå at det er dette som plager meg, ingenting annet. 

Blir jeg deprimert av bloggingen? Nei, det blir jeg ikke.Jeg blir heller ikke deprimert av kommentarer, eller alt som bloggen følger med. Min plan har aldri vært å kommer her jeg er nå, mens jeg er så offentlig. Det har likevel kommet opp nå, og jeg må leve med det. Det er derfor det er viktig for meg å sette av tid til pause når jeg trenger det, samtidig som jeg må dele at ting er vanskelig når jeg føler at det hjelper meg gjennom ting. Jeg håper kun på en liten forståelse, ikke noe annet. Man har alle vært gjennom en tøffere tid i livet, nå er det min tøffe tid som står på... 

STARTE MIN EGEN PAPPABLOGG?

Nå har akkurat kvelden senket seg her hjemme. Anna er vel hjemme etter turen til Oslo, en tur hun nok kommer til å kommentere senere. Det er ingen hemmelighet at vi igjen er inne i en litt vanskelig periode her hjemme. Det har skjedd mye saker og ting de siste ukene, og det har alt i alt vært veldig hektiske dager siden nyttår. Vi føler vell på mange måter at vi ikke helt har fått satt året enda. Dette er mye av grunnen til at jeg har vikariert på bloggen i det siste, da Anna ikke helt er i form til å drive bloggen alene for fullt.

Men nå er hun hjemme igjen og innstilt på å overta bloggen igjen. Hun får fri ut kvelden i dag, men er tilbake i morgen formiddag. Det tror jeg hun gleder seg til. Ellers fikk hun mange spørsmål i går om jeg kommer til å starte en egen pappablogg på sikt. Og akkurat det er noe vi har diskutert lenge før Lucas ble født. Jeg kommer nok ikke til å starte noen pappablogg med det første, eller rettere sakt noensinne. Det er ikke min greie, og jeg trives simpelthen best bak Anna. Jeg føler det heller er mitt ansvar å komme med pappasynspunkter og pappaposter her på Annas blogg, og forholder meg til det.

Nå sitter jeg i en situasjon der det simpelthen er viktigere at jeg hjelper henne. Blant annet med bloggen når det trengs. Og selv med litt stavefeil, så føler jeg selve skrivingen går bedre og bedre. Eller, jeg er ikke lengre redd for å skrive om det som er vanskelig, og jeg er ikke redd for å fortelle om følelser og opplevelser. Men nå skal vi prøve å få en rolig kveld her hjemme, vi har faktisk funnet vår første serie som vi ser sammen. Eller, bortsett fra Frikjent, som vi fikk sett begge sesongene av.

Jan

JEG TRENGER HENNE MER EN BARNA

Meg og Anna lever som dere vet veldig tett. Vi er samboere og småbarnsforeldre, vi er kjærester og bestevenner. Vi har siden vi ble sammen for litt over et år siden levd veldig tett på hverandre. Det er i utgangspunktet noe jeg er veldig glad i. Jeg trives veldig godt med å leve på den måten, mest fordi jeg er avhengig av å ha de jeg elsker rundt meg. Trodde jeg. Jeg er en person som lett blir sjalu, og en person som er veldig glad i å involvere meg selv i både oppturer og nedturer. Og når man da er samboer med meg, så er det vanskelig å blokke meg ute. Den siste tiden har jeg imidlertidig begynt å skjønne at det ikke er nærheten jeg er avhengig av, men tryggheten. Ikke den tryggheten man har med å stole på mennesker, men den tryggheten man får når man vet andre mennesker har det bra. Jeg er ikke avhengig av å ha Anna rundt meg hele tiden, men jeg er avhengig av at hun har det bra.

Jeg tenker veldig, veldig mye på henne når hun ikke er rundt meg. Enten jeg selv er på julebord, eller hun er på en jobb. Og jeg kjenner at jeg nærmest er avhengig av å vite at hun har det bra. At hun koser seg. Det skal ikke så mye til for at jeg får den bekreftelsen, for eksempel bare en engasjert telefonsamtale, eller et stort smil på et bilde. Men faktum er at jeg trenger henne for å yte mitt beste. Ikke fysisk, men psykisk. Jeg trenger henne som min mentale støtte og store motivasjon.

For det er der mye ligger. Anna er min store motivasjon til å være den beste av meg selv. Hun er den jeg alltid ønsker å imponere. Jeg kjenner jeg sitter med en voldsom følelse av forelskelse. Jeg vet at Anna synes det ordet er veldig kleint, men jeg er veldig, veldig forelsket i henne. Jeg bryr meg skrekkelig mye om hva hun tenker til en hver tid, og prøver hele tiden å imponere henne. Ikke imponere henne med å prøve å se veldig bra ut, men imponere henne med å være den mannen hun fortjener. Være den pappafiguren hun fortjener å se at barna har. Være den kjæresten som viser henne hvor mye hun betyr for meg. Jeg vet blant annet at hun er veldig opptatt av at kjøkkenbenken skal være ren hele tiden, og at det ikke skal være smuler på den. Derfor har jeg vasket den sikkert 5-6 ganger det siste døgnet.

Jeg trenger henne på mange måter mer en jeg trenger barna. Eller, hun er den som gjør meg til den beste pappaen jeg kan være. Hun er den som gjør at jeg alltid stiller opp for de små. Det kan kanskje være et svakhetstegn for noen, men fakta er at jeg er den beste pappaen jeg kan være når jeg selv har det bra. Og bra har jeg det når Anna har det fint.

Akkurat nå kjenner jeg det skal bli godt å få min store forelskelse hjem igjen. Jeg håper vi kan ha en rolig middag, og at vi kan prøve å få en fin kveld sammen. For Anna, jeg bryr meg virkelig om deg. Og uansett hvor flau du blir når jeg bruker ordet forelskelse, så er jeg veldig forelsket i deg. Og kunne virkelig ikke sett for meg en hverdag uten deg. For du er mye større en du tror. Ikke som blogger, men som menneske.

Jan

BLI MED PÅ BLOG AWARD!

Hei dere, jeg stikker bare raskt innom for å minne dere på at dere akkurat nå kan følge årets Vixen utdeling. Vixen sender nemlig livesending nå klokken 20:00 i samarbeid med Nettavisen, og du kan følge prisutdelingen live HER! Håper så mange som mulig har lyst til å følge med. Jeg er i alle fall veldig spent på kvelden. Fingers crossed!

Vinner av dagens Facebook-konkurranse i samarbeid med Get Inspired er: Eli Pedersen Sterri! Vennligst ta kontakt med meg på Innboks via MammatilMichelle Facebooksiden min.

VANSKELIG Å BLI FORLATT NÅ

Nå sitter jeg her alene hjemme i stuen, Lucas har akkurat tatt seg en liten hvil og de store er i barnehagen. Anna er landet i Oslo og har fått sjekket inn på hotellet der hun skal bo. Planen var egentlig at jeg og Lucas skulle bli med på turen østover, men vi bestemte sammen at det beste var om vi ble hjemme i dag. Selv om jeg vet hun har veldig godt av den alenetiden, så kjenner jeg at jeg virkelig skulle ønske jeg fikk bli med. Jeg ville uansett ikke vært tilstedet på prisutdelingen, så det handler ikke om den. Men jeg kjenner jeg synes det er vanskelig å være så langt borte fra henne når det skal skje noe stort.

Vinner hun "Folkets Favoritt" i kveld kommer jubelen til å stå i taket her hjemme, men jeg synes også det er vanskelig å ikke ta del i hyllesten hun fortjener. Hun vet jeg er den som klapper høyest og blir mest rørt over alt hun oppnår, men jeg skulle så gjerne fått vise det til henne i kveld. Om hun ikke vinner, så kjenner jeg det vil være enda vanskeligere å være så langt borte fra henne. Jeg vet det er en pris som betyr mye for Anna, og jeg vet at hun blir lei om hun ikke vinner den. Og i sånne situasjoner er jeg veldig avhengig av å kunne trøste henne. Være der for henne.

Jeg kjenner jeg er veldig spent på kvelden, og håper at Anna får kost seg slik hun fortjener på en kveld som dette. Meg og Michelle kommer til å følge nøye med på hva som skjer der inne utover kvelden, og jeg vet vi er spente begge to. Selv om Michelle poengterer hele veien at mamma er "verdens beste blogger". 

Jan

SISTE KVELDEN MIN MED JAN

Det er kun noen få dagen siden jeg kom hjem fra en uke borte. I morgen tidlig drar jeg igjen. Jeg får virkelig mye alene tid, og trodde egentlig ikke jeg skulle være så fornøyd med det. Jeg syns det var vanskelig de første dagene, det må jeg innrømme! Mens nå plutselig så kjenner jeg på hvor godt det gjør meg både med å være borte fra barna, men også være litt borte fra Jan. Jeg får alenetid til kun meg selv, og mine interesser. Jeg får være sammen med venninner, og være en skikkelig jente-jente uten å tenke på typen. 

Jeg er helt meg selv rundt Jan, på samme måte som jeg er helt meg selv rundt gamle venninner. Likevel så oppfører man seg likevel litt annerledes på en eller annen måte. Temaer som bli snakket om er annet, og ikke minst fnisingen forsterkes, og gutte-praten kommer alltid frem! Noe en hver jente trenger å ha en gang i blant. Jeg gleder meg skikkelig til i morgen, og jeg gleder meg nok mest fordi jeg slipper å ha dårlig samvittighet for å dra bort igjen, nettopp fordi jeg kun blir borte en natt.

Jeg reiser inn til Oslo i morgen, der det er mye som står på planen min for dagen. Høyest prioritert i morgen er å ha det kjempekoselig sammen med gamle kjente, og ikke minst le mye! I morgen er også Vixen Blog Awards, noe som er noe å glede seg til i seg selv. Det blir koselig! Jeg skal være med venner både før og etter prisutdelinger, og syns det er vel fortjent med en kveld «ute» med litt bobler i glasset. Det er ikke ofte jeg unner meg en kveld som i morgen, så da skal jeg virkelig få en best mulig kveld i morgen! 

Jan kom akkurat hjem fra butikken med blomster til meg, og mye kos for kvelden. Vi skal nemlig slå på TV og sitte i sofaen og gjøre minst mulig sammen i kveld. Jeg syns det er stas når Jan lager i stand en koselig kveld for oss, spesielt før jeg skal reise bort. Ønsker alle en fin kveld videre, og om du føler du har litt flaks i dag, kan du melde deg på konkurransen min på facebook! Vinneren trekkes allerede i kveld! Du finner konkurransen HER! 

Jeg slenger med et nydelig bilde av min lille skjønnas. Jeg tok bildet i dag mens vi satt å koste, og jeg må si jeg er helt forelsket i denne lille gutten min. Syns det er vanskelig å innrømme at jeg trenger litt tid borte bra de, for det er ingenting i verden som føles bedre enn å komme hjem igjen til gjengen min! 

Dagens Facebookvinner er Helene Hagen, du blir kontaktet direkte via Facebook :) Gratulerer! 

JEG HATER HAN FOR DET

Hvor kan jeg begynne? Det er ingenting i verden som er vanskeligere enn å føle seg skuffet av en person som betyr så mye. Være skuffet over handlinger som er gjort, og ikke minst være redd for at ting kan skje igjen. Jeg husker veldig godt hvordan jeg følte meg når Jan fortale meg om spillingen. Det er lenge siden nå, og jeg har heldigvis fått bevist at det er en fortid som han har lagt helt bak seg. Men jeg var selvfølgelig redd for at det kunne skje igjen. Det ville ødelagt veldig mye for oss, om han fremdeles ikke klarte å stoppe med å spille bort penger. 

Jeg vil si det er en sykdom, man blir hektet, og syns det er vanskelig å stoppe, før det er for sent. Og for sent er jo allerede den dagen du har tapt mer penger enn du spilte, som dessverre skjer alt for fort. Jeg er oppvokst med to helt forskjellige syn på penger. Den ene dele der penger har vært viktig, uansett hvordan man skaffer dem, og unngår skatt på best mulig måte, mens den andre delen, som jeg selv har arvet der det er veldig viktig å gjøre alt riktig økonomisk og ikke minst betale alle regninger og lån i god tid før utløpsdato. 

Jeg er av den typen som aldri bruker mer penger enn jeg må, men kan bruke mye penger på det som faktisk er nødvendig. Jeg kjøper meg ikke mange vesker av dyre merker, men kan holde på en over flere år, og være fornøyd med det. Når det kommer til eiendom der i mot kan jeg kjøpe det jeg selv føler jeg har råd til, fordi jeg vet at det er en sikkerhet i eiendom, som prisen som regel stiger hele tiden. Da vet jeg at jeg gjør et trygt kjøp, selv om det er snakk om store summer. Jeg tenker med andre ord alltid godt gjennom hva jeg bruker pengene mine på.

Det har kommet veldig godt med, når jeg har vært så flink til å jobbe i så ung alder. Jeg fikk veldig rask mye penger inn på konto, og var smart som sparte store summer av lønnen min opp gjennom årene. Jeg er glad for jeg har vært så flink med pengene mine og ikke minst utgiftene mine, som det jeg har vært i svært ung alder. Jeg vet der i mot at det ikke er noen selvfølge når man plutselig får tilgang til mye penger i skolealder. Det er derfor jeg vet at jeg syns det er trygt å være litt streng med pengebruken, selv ovenfor Jan.

Når jeg fikk vite om spille-problemene hans, kjente jeg et sug i magen. Jeg tenkte først at dette kan jeg ikke være en del av. Hvordan skal jeg tørre å dele økonomi med en som kan ta alt både jeg og han har tjent opp? Hvordan skal vi få en familie med hus og barn til å gå rundt om han plutselig begynner å spille igjen? Jeg hater spilling av penger, og har aldri gjort det selv. Jeg har likevel mye kjennskap til det fra tidligere år, og vet hvor mye det kan ødelegge i en familie. Det skal aldri få lov til å påvirke min familie. 

Vi har derfor gjennom hele forholdet vårt alltid hatt en åpen økonomi, der jeg til en hver tid kan se hva Jan har brukt penger på, og der selvfølgelig han også kan se mine utgifter. Det har vært en stor trygghet i å ha det slik, og jeg har vært veldig tydelig om det er noe jeg er misfornøyd med at han eller vi skal bruke pengene våre på. Jeg er nok litt streng, men føler at det må til, for at jeg skal kunne leve med en trygghet. Han har aldri spilt så lenge jeg har kjent ham, men jeg vil jo ikke at det skal endre seg! Jeg føler det er min oppgave å holde han for god til å falle tilbake der! 

Jeg vet ikke hva som er normalt når det kommer til samboere og hvordan økonomien i forhold normalt er, men jeg føler i alle fall at vi har løst det på en veldig fin måte. Hvis man har et problem med penger, enten det er snakk om at man har lite eller mye, om man bruker det feil eller er spilleavhengig, så er det viktig å kunne dele problemet med partneren sin. Det er så utrolig mye lettere å fikse opp i det, når det kommer ut i dagslyset! 

JEG HAR SPILT BORT EN HALV MILLION!

Hva skjer med et menneske når man våkner opp etter å ha tapt store summer på pengespill. Det er ganske mye skal jeg si dere. I flere år slet jeg med spillavhengighet, og kunne tape titusener på en kveld. Jeg hadde tidlig en ganske ok inntekt, uten noen særlig form for utgifter.

Hjernen min tenkte enkelt og greit at "jeg trenger bare 5000,- i måneden" alt jeg tjener over det, kan jeg gamble med. Helt siden jeg var veldig liten har jeg hatt store planer om å bli rik, og som ungdom dukker ofte gambling opp som det enkleste alternativet. Til slutt fortalte jeg alt til de rundt meg, og har siden fått kontroll på spillingen. Men jeg vil anslå at jeg tapte rundt en halv million over en toårsperiode.

Da jeg ble sammen med Anna fortalte jeg henne raskt om min bakgrunn i forhold til spill, slik at hun skulle vite om de problemene. Det er flere år siden jeg har spilt for noe mer en 500,- kroner, og etter at vi ble en familie her, så har egentlig interessen forsvunnet. Det har likevel gjort at vi har et ganske åpent regime når det kommer til penger her hjemme. Vi har begge oversikt over hverandres kontoer og forbruk, og akkurat det føles veldig behagelig. Med tre barn og to hus følger det veldig mange utgifter, og det siste vi hadde trengt var at resten av inntektene ble gamblet bort.

Jeg vet at Anna har veldig mange tanker rundt disse tingene. Og når det kommer til penger så er hun veldig forsiktig, og spesielt når det kommer til risiko. Anna er et kontroll-menneske, og det blir veldig tydelig i økonomien. Jeg vet også at gambling har ødelagt ganske mange familier tidligere, og er veldig bestemt på at det ikke skal skje her i huset. Men for guds skyld, har du et spillproblem, eller kjenner du noen som har det? - Snakk om det! 

Jan

FLYTTER VI TIL OSLO?

I fem lange år etter at bloggen ble populær i februar 2012, har jeg alltid hatt en tanke om å flytte til Oslo. Alt er mye lettere der når man har en karriere som innebærer at man må være synlig. Man må kunne stille opp på intervjuer, radio, tv, og ikke minst diverse eventer. Og alt dette er som regel i hovedstaden. Jeg har alltid tenkt at livet mitt ville vært enklere om jeg bodde i Oslo, og hadde barna i barnehage der, for da kunne jeg stille opp på alt jeg må være med på, uten å reise bort fra familien hver eneste gang det skjer noe.

Jeg har alltid hatt lyst til å være mer tilgjengelig enn jeg er, og syns det er mye vanskeligere å være en profil som meg, når jeg er så langt unna. Jeg har flere ganger hatt lyst til å ta med meg gjengen, og flytte inn i en leilighet sentralt i Oslo. Likevel er det veldig mye som holder meg tilbake. Jeg elsker å ha muligheten til å bo der vi bor nå, med stort hus, og mye uteplass der barna kan springe rundt uten at vi skal være bekymret for trafikk eller andre mennesker. I mine øyne har jeg virkelig funnet en perfekt plass der barna kan vokse opp.

Jeg er vant til å bo i hus selv, med hager og gater der det er trygt å gå ute selv i barneskole-alder. Jeg har ingen ønske om at mine barn skal bo midt i Oslo i en leilighet, uten mulighet til å gå til og fra venner selv. Det kommer en tid der de er mer enn gamle nok til det, men da kommer jeg mest sannsynlig til å tenke at det er for trangt å bo i en leilighet med mann og tre tenåringer. Jeg er sikkert veldig kritisk nå til det store bylivet, men jeg syns det er veldig vanskelig å gi slipp på det vi allerede har, i forhold til det vi ville fått.

Noe i meg har lyst til å være egoistisk å flytte inn til Oslo i morgen den dag, mens den større halvparten i meg forteller meg at det er her vi bor nå som er best for barna. Selv om det er kipt å reise mye bort fra dem nå, så tror jeg likevel de vil takke meg for det om noen år. Takke meg for å bo her, og takke meg for mulighetene til besøk fra venner og diverse i huset vi bor i, når det blir populært med overnattinger blant vennegjengen. 

Vi har tre barn som skal få sine privatliv her hjemme, og jeg vil mer enn gjerne at de skal henge rundt med venner i vårt hus, enn hos andre eller ute som de måtte gjort om vi ikke hadde hatt plass. Jeg husker veldig godt selv hvordan det var med venner på besøk, og hvor mye det gav meg gjennom årene å kunne ha de så tett på hele tiden. Vi blir boende i Søgne til barna er blitt store, og selv velger å flytte bort. Men i mellomtiden kan vi kanskje finne en leilighet å leie, som gjør det lettere å ta med gjengen når vi må frem og tilbake til Oslo! 

MINE MÅL FOR 2017

Vi er kommet oss 17 dager inn i det nye året, og jeg har endelig tid til å lage årets liste med mål for 2017. Hva ønsker jeg å oppleve dette året? Hva vil jeg bruke energi på? Hvor skal fokuset mitt være? Og hvem skal jeg bruke tiden min på? Et nytt år, betyr på mange måter, en helt ny start. Det er en perfekt tid å starte litt på ny med blanke ark. Viske bort det som gikk galt og rett og slett gjøre alt på ny, bare bedre denne gang. Jeg ser for meg et år med mye som skjer, men også et år vi skal ha tid til å sette oss tilbake i sofaen og nyte nuet. Slik ser mine mål for 2017 ut:

Plasser jeg vil dra: Vi snakket mye om å dra til Legoland i Danmark, sist sommer. Det ble aldri noe av, etter som at jeg var gravid, og ikke i særlig god form, men jeg håper vi klarer å få til en tur eller to i år. Det er jo bare å ta båten over anytime for oss, så det må vi få til. Jeg har aldri vært i Legoland selv, så det hadde vært koselig. Jeg har også veldig lyst til å dra mye til syden i sommer, og finne oss et drømme-paradise som vi kan nyte sol og varme sammen med barna! 

Minner som skal gjenskapes: Vi har snakket mye om Kypros, og hva vi husker godt fra september i 2015, som vi ønsker å oppleve igjen. Derfor har jeg lyst å reise ned til Kypros sammen med Jan og barna i løpet av sommeren for å gjøre alt vi pleide å gjøre den første uken sammen der nede. Det er alltid koselig og mimre tilbake på gamle minner, og lage nye minner sammen fra de gamle! 

Årets fokus: Barna er selvsagt alltid mitt sørste fokus uansett årstall, men i år har jeg bestemt meg for å huske meg selv også. Sette av tid til meg selv, og gjøre ting som jeg har veldig lyst til, uten barna. Om det er sammen med Jan, eller bare meg, så er det viktig å sette av litt tid til å kun være «Anna» og ikke bare mamma eller være på jobb.

Ting jeg vil oppleve: Jeg har hatt skikkelig lyst til å kjøre helikopter en gang i livet mitt, men trodde vel egentlig ikke at det ville skje allerede i 2017, men dette kan jeg allerede krysse av på listen. Jeg fikk meg en helikoptertur sist uke, og syns det var helt fantastisk! Andre ting jeg vil oppleve i år, er noe så lite som å dra på flere hytteturer sammen med familien. Jeg elsker å være i snøen med gjengen, og håper vi kan nyte flere dager på hyttetur i vinter. 

Ting jeg ikke skal gjøre i år: Jeg har satt meg mål om å ikke røyke eller snuse gjennom hele 2017. For mange er dette et veldig vanskelig mål, men jeg som ikke er bruker av dette, syns selvsagt det er en selvfølge og ikke starte i år heller. Jeg har faktisk heller ikke drukket alkohol så langt i 2017, og kun en kveld i 2016, så det hadde jo vært litt kult om jeg satt opp dette også på listen, men jeg ser for meg at det blir flere kvelder i år med litt bobler i glasset enn i fjor. Det vil jeg si er vell fortjent!

EN TIDLIG OVERRASKELSE!

reklame

Ny uke er i gang og en av de butikkene som virkelig markerer det er Get Inspired! Jeg har akkurat hentet en ny pakke i postkassen, der jeg har funnet meg noen av mine favorittnyheter fra blant annet Kari Traa! Get Inspired er akkurat nå i gang med et gigantisk favorittsalg kalt Kickstart Week! Der har de samlet massevis av populære nyheter med 20-50% rabatt kun denne uken. Dette supersalget finner du HER!



Get Inspired er min soleklare favoritt når det kommer til treningsklær og sporty mote for jenter. De fører merker som Nike, Adidas, Kari Traa, New Balance, Peak Performance, Timberland, Aimn, Casall, og mange flere. Her finner du alltid gode tilbud. Det er rett og slett en skikkelig jentebutikk av og for jenter. Og nå kommer de altså med en tidlig salgsoverraskelse i Januar. Så om jeg var deg, ville jeg vært rask og sjekket ut Kickstart Week salget akkurat nå, de aller beste tilbudene blir nemlig kjøpt opp først! Klikk HER og gjør et superkupp på blant annet Kari Traa tightsen jeg har på meg nedenfor.



TUSEN, TUSEN TAKK!

Først og fremst må jeg si tusen, tusen takk til alle dere som har stemt på meg før premieutdelingen på Vixen Blog Award. Jeg er uendelig takknemlig for samtlige av dere som har lagt igjen en stemme den siste tiden, og skylder dere veldig mye for det. Av en eller annen grunn er jeg like spent før hver prisutdeling, og like skuffet hver gang jeg ender opp uten priser. Etter så mange år i bloggtoppen har jeg faktisk enda aldri vunnet en eneste pris for bloggen min. Og om jeg først skal vinne en pris, så er det "Folkets Favoritt" jeg virkelig ønsker å vinne.

For det er nettopp det jeg ønsker å være. En som deler oppturer og nedturer med folket, en som faktisk driver en dønn ærlig blogg. Jeg har aldri ønsket å bygge noen fasade rundt bloggen min, eller være en person jeg ikke er. Jeg vil bare være meg selv, og setter uendelig stor pris på alle som følger meg på den reisen. For jeg tror store deler av livet nettopp handler om dette, å faktisk finne seg selv, og finne sine verdier. Hvem er jeg, og hva bryr jeg meg om? Hva kan jeg gjøre for at andre mennesker som har opplevd noe av det jeg selv har opplevd, skal få det litt bedre?

Det er med andre ord en pris som henger høyt for meg, og som jeg hadde satt uendelig stor pris på å faktisk vinne. Jeg reiser inn til Oslo allerede nå på Torsdag, og er superspent på hvordan kvelden blir. Jeg vet jeg i alle fall kommer til å kose meg voldsomt uansett hvordan kvelden måtte ende prismessig. Jeg har allerede lagt litt planer for mitt døgn i Oslo, og gleder meg veldig. Nå har jeg faktisk akkurat testet antrekket også, og håper at dere vil like det. Ellers er jeg veldig sliten etter en lang og hard uke, og akkurat nå er jeg veldig klar for å slappe litt av med en film her hjemme. Jan har akkurat vært på butikken og handlet inn litt sunn snacks, jeg har nemlig funnet ut at jeg skal bli sunn! Men mer om det senere...

ANNA RASMUSSEN ER TILBAKE!

Jeg merker det er veldig rart å sette seg ned å blogge igjen etter en lang uke borte bra bloggen. Det føles rart å komme tilbake, uten at dere har visst hvor jeg har vært, eller hva jeg har gjort, men likevel vet mye av tankene som har strømmet gjennom hodet mitt og ikke minst Jan sitt, den siste uken. Det har vært en del ting som har skjedd mellom meg og Jan, samtidig som jeg har hatt en utrolig utfordrende uke i seg selv. Jeg har testet mine egne grenser på et nivå jeg aldri har opplevd tidligere. Jeg har vært redd, sliten, stolt og enormt glad gjennom hele uken. 

Jeg gleder meg virkelig til å fortelle mer om hva som egentlig har stått på denne uken. Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse, og er skikkelig stolt over meg selv. Jeg er så glad for at jeg valgte å reise bort denne uken, selv om jeg har savnet de hjemme masse. Barna har hatt en fin uke sammen med Jan, men jeg kjenner det er utrolig godt å ta tilbake hverdagen igjen, og være her sammen med gjengen min. 

Jan delte et innlegg her om dagen, som jeg virkelig ikke trodde han ville dele. Han skrev innlegget, som gav meg tårer i øyene, og som fikk meg til å innse at han virkelig mener det, når han sier han er lei seg, og at han elsker meg. Han hadde aldri trengt å dele dette innlegget, men jeg kjenner at jeg er veldig glad for at han skrev det likevel. Han er så mye mer for meg enn kun en kjæreste, og det påvirker hele meg, om ikke alt er som det skal være mellom oss to. 

Jeg kommer til å skrive mer om enkelte ting som jeg har følt på og opplevd denne uken, i løpet av kort tid, men nå var jeg bare utrolig gira på å komme i gang, med det første innlegget igjen. Jeg har virkelig savnet å kunne skrive og nå ut til dere, men nå er jeg endelig tilbake! Det har vært gøy å låne bort bloggen en uke, men det blir lenge til neste gang! Jan kommer likevel til å poste innlegg nå og da, for et lite gjesteinnlegg når det passer seg. Ønsker alle sammen en superfin start på en ny uke! 

EN SISTE MULIGHET!

Da er vi på vei hjemover mot sørlandet, og er klare for å starte en ny uke i morgen. Uken som alenepappa går mot slutten, og for en uke det har vært. Den har vært både fin og vanskelig, og jeg sitter igjen med masse ny læring. Det viktigste jeg tar med meg fra denne uken er at jeg en gang for alle har bevist at jeg kan ta vare på barna, selv når de er syke. Det sier seg selv at sykdom byr på ekstra utfordringer, og jeg er veldig stolt over jobben jeg har lagt ned den siste uken.

Det har vært både fint, og litt vanskelig å dele så mye av mine tanker her, og jeg må innrømme at jeg trives best i rollen litt bak Anna. Eller når jeg kan fokusere på å skrive tanker og følelser knyttet til henne. Slik som jeg blant annet gjorde sist tirsdag. Det innlegget fikk enormt med respons, og jeg er dere evig takknemlig for måten dere har reagert på innleggene den siste uken.

Nå er det også en spesiell kveld, da det er siste mulighet for å stemme frem din favoritt til prisen "Folkets Favoritt" på Vixen Blog Award. Jeg er enormt takknemlig for alle de tusener av stemmer som har kommet inn, og jeg vet at det betyr veldig mye for Anna også. Jeg mener av hele mitt hjerte at det er en pris hun virkelig fortjener, etter å ha jobbet knallhardt med bloggen gjennom så mange år. At hun har klart bragden å være Norges største blogger over flere år er en utrolig prestasjon i seg selv, men at hun har gjort det samtidig som hun har vært alenemamma i så lang tid er helt uten sidestykke.

Jeg synes det ville vært veldig fortjent om hennes innsats denne gang ble belønnet med en pris. En slik pris og oppmuntring hadde hun virkelig fortjent nå, og jeg setter utrolig stor pris på hver av dere som tar dere noen få sekunder til å legge igjen en stemme til henne HER! (Har du stemt tidligere, kan du stemme igjen nå)

Jan

8 TING SOM FÅR ANNA TIL Å KLIKKE!

Haha, dette ble et veldig spontant innlegg. Men jeg tørr påstå at Anna er en ganske fargerik person, med en ganske avansert personlighet. Derfor har jeg lyst til å lage et innlegg som viser litt av hennes rariteter på en morsom måte. At hun klikker er nok å ta litt hardt i, men hun reagerer nok litt kraftigere en gjennomsnittet!

1) Hennes største frustrasjon skjer om hun poster et innlegg på et tidspunkt som ikke er "rent". Alle innlegg SKAL postes på hele eller halve klokkeslett. Til nød kan hun publisere 11:11 eller 22:22. Hun klikker når hun finner dette innlegget.

2) Smuler. Anna hater smuler, og i alle fall på kjøkkenbenken. Når jeg smører niste til barnehagen bruker jeg alltid en plastpose under, slik at det ikke skal etterlate smuler på kjøkkenbenken.

3) Når ungene går uten strømper. Jeg er mildt sagt litt slepphendt når det kommer til strømper, og går veldig mye barfot selv. Men når jeg i tillegg glemmer å ta på sokker på barna, blir hun ikke veldig fornøyd.

4) Mennesker som ikke kan kjøre bil. Anna har som kjent ikke sertifikatet selv, men kan ofte fungere som en erfaren kjørelærer i passasjersetet. Om du kjører foran oss, og ikke kommer deg av gårde med en gang det grønne lyset kommer, så risikerer jeg tinitus. 

5) Når jeg hevder at hun ikke er flink til en ting. Anna er av den oppfatning at hun er "GOD" i alt. Hun mener blant annet at hun er god til å stå på ski. Jeg er litt usikker på hva hun legger i ordet "god" og derfor tolker jeg det slik at hun "klarer" å stå på ski. Det faller ikke alltid i god jord.

6) Når hun taper i et spill. Skulle du være så uheldig å vinne over Anna i et brettspill, kan du være trygg på at hun går å legger seg umiddelbart.

7) Når jeg hevder jeg er raskere en henne. Anna mener seriøst at hun er raskere en meg, og er desperat etter å bevise det. Jeg synes det er en direkte useriøs påstand. Hun utfordret meg til og med høygravid, og ville absolutt ha kappløp opp en bratt bakke. Jeg fikk heldigvis snakket henne ut av det, men når hun leser dette, så er hun nok klar, igjen...

8) Når hun blir minnet på hva hun faktisk spiser. Anna ser på maten hun spiser på som mat. Ingenting annet. Om du prøver å fortelle henne hva hun faktisk spiser, eller hvordan det blir laget får du problemer. Tidligere denne uken smakte hun hjort. Og hun freaker helt ut når hun innser at det er fetteren til julenissens reinsdyr hun spiser på.

Jan

VI ER DONE!

Det ble en ny spesiell kveld i går. Anna kom hjem til oss sent på kvelden, og vi fikk snakket ut. Vi fikk vært rundt hverandre, vi fikk mimret tilbake til de spesielle øyeblikkene vi sammen har opplevd. Vi fikk ledd av de små, teite øyeblikkene vi har delt. Som den gangen i 2013 jeg besøkte henne for første gang, og skulle imponere henne med at jeg hadde god økonomi og var blitt voksen. Jeg viste at Lexington var et dyrt merke, så jeg tok henne med på Lexington butikken i Stavanger. Det skulle jeg gå "bananas" tenkte jeg, men endte opp med å kjøpe et håndkle. Hun synes selvfølgelig det bare var utrolig merkelig, men vi kan heldigvis le av det i dag.

Vi snakket om alle gangene hun kom på besøk til oss nede på sørlandet, både med og uten barn. Om alle de teite tingene vi har gjort for å imponere hverandre opp gjennom årene. Vi snakket om hvor lei oss vi ble hver gang vi hadde vært på besøk hos hverandre, men ikke viste hvor lang tid det ville gå før vi så hverandre igjen. Jeg husker jeg flere ganger gråt i bilen på vei hjem fra Stavanger, og jeg vet at hun også slet med å forlate meg. Jeg husker alle gangene jeg insisterte på å kjøre henne fra Krisitansand til Stavanger, egentlig bare for å få noen ekstra timer sammen med henne i stedet for at hun måtte ta tog eller fly.

Det føltes veldig godt å ha en kveld sammen der vi bare snakket om fortid og fremtid. Hvor vi fikk lov til å smile litt sammen, bare holde litt rundt hverandre. Vi er begge klare for å fortsette reisen sammen, og jeg gleder meg veldig til å se hvor ferden tar oss. Vi snakket mye om hva vi har lyst til i sommer, og fikk lagt noen planer på minner og opplevelser vi har lyst til å oppleve igjen. Akkurat nå er hun på vei ut døren, for et siste oppdrag før vi reiser hjem til sørlandet i kveld. Det skal bli godt å komme hjem i vår egen seng, og starte en ny uke sammen. Vi er done her. 

Jan

UNNSKYLD, ANNA!

Dette kommer nok til å bli mitt ærligste blogginnlegg på veldig, veldig lang tid. Det er et veldig personlig, og ærlig innlegg, som jeg nok synes er vanskelig å publisere. Det er likevell sånn at jeg ønsker å skrive om det, kanskje mest fordi jeg ofte blir fremstilt veldig "perfekt" her inne på bloggen. Det har seg nemlig slik at også forholdet mellom meg og Anna ofte bærer preg av tårer. Ofte feller vi tårene sammen, og ofte er det min jobb å trøste henne. Men i går forlot vi hverandre oppløst i tårer. Jeg hadde såret Anna, og det på et tidspunkt der det passet seg veldig, veldig dårlig.

Jeg er en type mann som ikke er redd for å vise følelser, jeg gir veldig mye av meg selv, og jeg krever veldig mye tilbake. Jeg bryr meg veldig mye om de rundt meg, og gir virkelig hundre prosent for at de jeg er glad i skal ha det bra. De siste månedene har jeg derfor forsøkt å strekke meg så langt jeg bare klarer for å støtte jenten jeg elsker gjennom en veldig vanskelig tid. Jeg føler at jeg hver eneste dag, i hver eneste handling har hennes trivsel i tankene. Jeg prøver å stå på hver eneste dag for å gi henne et smil.

Derfor er det spesielt vondt å selv være grunnen til noen tårer som hun ikke fortjener. Anna har grått alt for mange tårer den siste tiden, og det føles mildt sakt grusomt når jeg selv blir grunnen til enda flere tårer. Jeg prøver så inderlig hardt å være den beste av meg selv, og bryr meg så utrolig mye om å være den store støtten i livet hennes. Jeg elsker henne virkelig, og ønsker henne virkelig bare det aller beste i livet. Og jeg har det virkelig helt fantastisk når hun smiler og har det bra.

Det vil sikkert være veldig mange spørsmål i forhold til hva jeg faktisk har gjort, og hvordan jeg klarte å såre henne på et veldig vanskelig tidspunkt. Jeg har ikke vært utro, men jeg har simpelthen skapt en usikkerhet i henne. En usikkerhet som virkelig ikke har vært meningen å skape, men som uansett gjør veldig vondt. I alle fall når jeg vet så godt hvor viktig jeg er for henne, og i alle fall når hun er i den situasjonen hun er.

Jeg er fryktelig lei meg, og synes det er veldig vanskelig. Akkurat nå vil jeg bare ha henne hjem her, og gi henne verdens største klem. Jeg trenger å få henne til å smile, og jeg trenger å gi henne den gleden i hverdagen hun fortjener. Hun er virkelig det kjæreste jeg har, og for meg er hun uerstattelig. Ingen kan noensinne ta hennes plass hos meg, og jeg føler meg som verdens heldigste som får dele livet mitt med henne. Følelsen jeg får når hun skryter av meg, eller kysser meg. Følelsen hun gir meg når vi ler sammen, når vi opplever ting sammen. Jeg er virkelig alt for glad i henne.

Kjære Anna, jeg elsker deg, og det har virkelig ikke vært meningen å såre deg. Jeg håper vi kommer oss gjennom dette og, og at vi kan fortsette reisen vi har startet. For det er virkelig ingenting jeg heller vil, enn å leve livet mitt sammen med deg. Jeg vil dele oppturene, og jeg vil dele nedturene med deg. Jeg vil så gjerne være den støtten du fortjener, og det mennesket som virkelig setter pris på akkurat den du er. Jeg elsker den Anna du er i dag, den Anna som bare jeg kjenner. Den Anna som er seg selv, og som alltid støtter meg.

Din Jan. 

BARE OSS TRE IGJEN

Da har vi våknet opp til en ny dag på fjellet. Etter en morgen og natt der samtlige på hytta sliter med sykdom. Anna forsvant ut dørene sent i går kveld, etter at hun ble kalt ut på oppdrag. Kanskje får vi sett henne i løpet av dagen, ellers møter vi henne ikke før sent søndag kveld. Vi er godt i gang med en nugattipreget frokost, mens vi kikker på snøen som daler sakte ned. Gårsdagen ble på mange møter en følelsesmessig storm, og kontrasten er derfor stor når vi ser ut på et snødekt, vindstille, vinterlandskap. Det eneste vi hører nå er vedkubbene som knitrer i takt med frokost-tyggingen.

Jeg kjenner jeg har en veldig tankefull morgen, samtidig som jeg er veldig rolig. Nå skal vi bare se an formen litt utover formiddagen, og forhåpentligvis skal Michelle få testet skiene sine skikkelig. Kanskje får vi laget en snøhule også, som jeg tidligere har skrevet om min begeistring for. Men ja, kort fortalt er det bare oss tre igjen, og vi er inne i mitt siste døgn som alenepappa for en stund. Det har alt i alt gått veldig fint, og jeg føler jeg har bevist både for meg selv og Anna at jeg klarer å ta vare på gjengen når det trengs.

Jeg skal prøve å få knipset litt vinterbilder i dag, og få dokumentert både skigåing og eventuelt hulebygging. Også oppdaterer jeg dere videre litt utover dagen. Ellers vil jeg veldig gjerne minne dere på at dere enda kan stemme på Anna til prisen "Folkets Favoritt" under årets Vixen Blog Award, og jeg ville satt veldig, veldig stor pris på hver av en av dere som tar dere tid til å legge igjen en rask stemme. Det kan du gjøre HER! (Husk at du kan stemme hver 12 time) 

Jan

FRIERI - DET PERFEKTE TIDSPUNKT!

Det er vell ingen hemmelighet at meg og Anna har snakket veldig mye sammen om fremtiden. En fremtid som vi er ganske tydelige på at vi ønsker å dele med hverandre. Vi har begge brukt noen timer de siste månedene på å leke med bryllupstanker, både hvem som skal komme, hvor det skal være, hvordan ringene skal være, og ellers sett på masser av de små detaljene. Ellers vet jeg at Anna blir ganske misunnelig og gira når hun ser andre som bærer forlovelsesringer, og hun tar det stadig opp. Faktisk snakker vi så mye om frieri og bryllup at jeg er redd hun ikke blir overrasket den dagen jeg går ned på kne. Jeg risikerer nærmest at hun ikke sier "JA" men at hun sier "JA, det passer bra nå! Jeg fikk akkurat hentemelding på Posten der det stod at all bryllupspynten er kommet".

Jeg har ganske store tanker om hvordan jeg ønsker at et frieri skal være. Derfor handler mye om å finne det perfekte tidspunkt. Om det er om 1 uke, eller 6 måneder vet jeg ikke. Men jeg vet jeg ønsker å gjøre det helt spesielt, jeg vet jeg ønsker å overraske henne. Og egentlig har jeg lyst til å involvere barna i øyeblikket, fordi at de er en så stor del av historien vår. De er en veldig stor grunn til at vi fungerer så godt sammen, og vi har veldig like verdier og tanker rundt barna. Jeg liker å se på meg selv som en over middels engasjert pappa, som ønsker å ta del i livet deres på lik linje med Anna. Og jeg vet hun er stolt av meg, samtidig minner jeg henne på at alt jeg kan har jeg lært av henne. Det er hun som er min læremester og mitt forbilde.

Jeg vet vi skal gifte oss, jeg vet jeg skal fri snart. Alt handler simpelthen bare om å finne det perfekte tidspunktet. Og kanskje er det er like rundt hjørne!

Jan 

HUN SKAL IKKE BO MED OSS

God kveld fra fjellet. Her er vi akkurat ferdig med middagen, og veldig klare for en spillekveld sammen med Michelle. Jeg tenkte egentlig bare å lage en liten oppsummering på hvordan uken som alenepappa egentlig gikk. Det ble nemlig en uke med et par uforutsette ting, som blant annet sykdom og ikke minst en super spontan tur opp til fjellet. Men uansett er ikke pappauken helt ferdig, det har seg nemlig slik at Anna fortsatt er på jobb her, og at hun skal i ilden igjen ganske snart. Da kommer hun ikke til å bo her sammen med oss, og jeg fortsetter med noen dagers aleneansvar for Michelle og Lucas.

Det jeg kanskje er mest fornøyd med i pappauken er at vi klarte å komme oss ut flere ganger, og at vi faktisk fikk tatt en del turer ut i frisk luft. Jeg er og veldig glad for all tiden jeg har fått med hver og en av de, og jeg vet at spesielt Michelle har satt veldig stor pris på de timene vi faktisk bare har lekt med dukker, og levd oss inn i verdens tryggeste fantasiverden. Ellers er jeg veldig fasinert over hvordan Michelle vokser til, og hvor ekstremt klok hun er blitt. På vei opp til fjels i går hadde vi en lang samtale om religion, jesus, verdensrommet, vi snakket om hvordan ting blir laget, og vi snakket om positive og negative ting i livet.

Michelle er et utrolig følelsesladet menneske, som virkelig bryr seg om hvordan andre har det. Derfor var hun helt i ekstase når hun fant ut at vi faktisk skulle få besøke mamma. Men jeg må løpe av sted, nå begynner spillkvelden her til kvelds! 

Jan

SKULLE TRO HUN VAR DØD

Okeei, da var vi plutselig samlet i en hytte langt, langt hjemmefra. Plutselig ble ikke uken helt som planlagt likevel, og plutselig åpnet muligheten seg for at vi kunne få reist opp til Anna i noen dager. Det føles naturlig nok fantastisk å møte Anna igjen, og med tanke på hvordan vi har skrevet her på bloggen de siste dagene, så skulle man nesten tro hun hadde vært bore i månedsvis. Skulle faktisk tro hun var død. Men når vi lever så tett på hverandre, sammen med tre barn, så blir det fort veldig tydelig når noen mangler.

Det er i alle fall veldig deilig å komme opp her, og vi kan i alle fall røpe at vi har masser av snø rundt oss. Derfor er både ski og akebrett med på turen, og jeg vet at både store og små er veldig klare for litt lek i snøen. Ellers har vi et usikkerhetsmoment i at vi ikke vet når Anna må forlate oss her oppe, hun kan nemlig bli kalt ut på oppdrag på kort varsel. Da må meg, Michelle og Lucas bli igjen på hytten i mellomtiden, uten å helt vite hvor lenge Anna blir borte.

Vi kjørte opp veldig spontant i går kveld rundt klokken 18:00, og var fremme ca 23:00. Både Michelle og Lucas trives godt i bil, og turen opp gikk helt perfekt. Det høres kanskje litt vilt ut, men vi kjørte opp hit uten et eneste stopp og uten en eneste klage. Så jeg tror alle tre gledet seg veldig til å se Anna igjen! Men akkurat nå er både store og små veldig klare for å komme i gang med dagen, og vi krysser fingrene for en super dag sammen i snøen!

Jan

NÅ KOMMER PLUTSELIG JAN OG BARNA!!

Jeg har aldri i mitt liv vært så glad for å sende hele familien min i en fem timers lang biltur, før i kveld! Jeg kjenner jeg er så utrolig spent, og glad, for i kveld kommer nemlig Jan sammen med både Michelle og Lucas, her til meg! Jeg er så lykkelig akkurat nå, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg mens jeg venter. William måtte bli igjen hjemme, fordi han ikke er noe glad i å kjære langt i bil, og det blir alt for langt for kort tid. Det er bare noen dager til jeg skal hjem selv, og da er det helt fantastisk å kunne dra hjem sammen med gjengen på søndag! 

Jeg vet ikke helt hva som skjer videre nå. Det eneste jeg vet er at jeg får en hel dag sammen med gjengen min i morgen, og får sovet sammen med Jan for første gang igjen i dag. Jeg kjenner det skal bli så utrolig deilig, skulle tro jeg hadde vært borte i månedsvis. Det føles så utrolig mye lengre siden enn kun fire dager siden jeg dro hjemmefra. Jeg har lært mye de siste dagene, og det er uten tvil dager som jeg har opplevd mye mer enn jeg kunne gjort på helt vanlige fire dager. 

Jeg kommer ikke til å være helt tilbake på bloggen helt enda, derfor kommer vi hele uken skrive nederst i innleggene, om det er jeg eller Jan som oppdaterer. Jeg ser flere har spurt om det er meg eller han som er på Instagram og Snapchat, og det er faktisk begge to. Jan er på der, når han skal dele innlegg, mens jeg er på når jeg har fritid her. Jeg gleder meg sånn til å se barna igjen, at jeg ikke klarer å konsentrere meg om skrivingen en gang. Det er veldig spesielt. Jeg tror aldri jeg har savnet barna eller Jan så mye, som jeg har de siste dagene. 

Jeg må bare benytte sjansen, og takke så utrolig mye for alle stemmene og de fine ordene jeg fikk etter innlegget som Jan skrev her i går. Det er fantastisk å lese innlegg og kommentarer som det, når jeg er så langt borte, og trenger en motivasjon og støtte. Tusen tusen takk. Dere er fantastiske, og jeg er så takknemlig for at dere er så snille og gode mot meg som dere er. Nå gleder jeg meg veldig til å løpe inn i armene til Jan, og få den beste klemmen i hele verden! 

Anna Rasmussen 

EN HVERDAG UTEN EN MAMMA

Nå er hverdagen her hjemme tilbake til normalen, eller i alle fall på det sporet som var planlagt denne uken. Ungene er i barnehage, og Lucas har noen timer sammen med bestemor. Jeg har med andre ord et par timer for meg selv, som jeg da skal bruke til noe helt fantastisk som heter støvsuging. Ellers har vi hatt en helt fantastisk morgen her hjemme, der alle små har vært i storform. Samtidig er det ingen tvil om at vi alle savner Anna her hjemme, og at det selvfølgelig er uvant for oss alle at hun er borte. Samtidig som at jeg tror det er veldig sunt for oss. Også at det er sunt for barna å faktisk kjenne på et savn av og til. Og spesielt når vi er så vant med å leve veldig, veldig tett over så mange år. 

Det er så mye lettere å sette pris på hverandre når man faktisk får litt avstand i ny og ne. Og selv om det kan være vondt å savne noen, så føles det veldig godt å av og til faktisk bli savnet. Kjenne på at man faktisk er betydningsfull for andre mennesker. Så samtidig som at dette er tøft og nytt for oss, så er jeg av en klar oppfatning av at det er sunt for både store og små. Men jeg må virkelig innrømme at det skal bli skrekkelig godt å få henne hjem igjen, for det å være alene med tre barn er litt av en jobb. Så jeg sender en god klem til alle alenemødre og alenefedre her i landet, for dere skal virkelig være stolt av den jobben dere gjør.

Nå må jeg komme i gang med husarbeid her hjemme, også kommer jeg med flere livstegn i løpet av dagen.

Jan

START ÅRET MED ET STORT SMIL

sponset

Jeg kan innrømme at jeg ikke alltid syns det er like gøy å ta masse bilder av meg selv. Jeg har mine dager der jeg uansett hva ikke klarer å ta et bilde som jeg blir fornøyd med. Som blogger, så må jeg ta bilder, nesten hver eneste dag. Jeg har endelig funnet min løsning til hvordan jeg blir fornøyd med det første bilde jeg tar. Et stort hvit smil, kan aldri bli et dårlig bilde. Jeg har funnet meg en tannbleking, som jeg tar hjemme selv, og som jeg syns virker kjempe bra! 

Premium White profesjonelt tannblekingssett er perfekt for deg som ønsker hvitere tenner! Du får det samme resultat med å bruke denne hjemme selv,  som du oppnår hos en tannlege. Den største forskjellen er kun at det er mye billigere å gjøre det selv! LED lyset som følger med i Premium White tannblekingssettet gir blekingen et overveldende hvitt resultat! Ønsker du å starte året med et stort smil, så kan du bestille nå!

Få drømmesmilet til kampanjepris kun 449 kr NÅ! (før: 1190kr) 


Det føles rart å vite at Jan er alene med barna hjemme nå. Jeg vet at jeg savner dem masse når dette innlegget blir publisert, for det gjorde jeg allerede før jeg reiste hjemmefra. Det skal bli godt å komme hjem igjen til mine fire fine. Jeg vet at de har det fint uten meg noen dager til, så skal det bli utrolig godt å få meg hjem igjen. Håper det står bra til med bloggen, og håper dere er snille med Jan, og legger igjen noen oppmuntrende og motiverende kommentarer til han. Det fortjener han! 

Anna Rasmussen 

EN HYLLEST TIL HUN SOM OFRET ALT!

Jeg er sammen med en kjæreste som har ofret hele livet sitt for det hun tror på. En jente som tok et valg som hun trodde på, og som siden aldri har sett seg tilbake. Jeg lever livet mitt sammen med denne personen, som helt siden hun var liten har sloss for det hun mener er rett. En jente som har opplevd motgang og vanskeligheter jeg ikke unner min største fiende. En jente med et ufattelig stort hjerte, og et ubeskrivelig stort mot. En mamma som setter barna foran seg selv til en hver tid, og dessverre er veldig dårlig til å unne seg litt selvskryt.

Jeg føler at en av mine viktigste oppgaver ikke bare er å delta aktivt i barnas oppvekst, men også å være den som sørger for å ta vare på henne. Anna valgte som 14 åring å legge sitt eget liv til siden for å gi Michelle den beste barndommen hun kunne få. Og siden har hun aldri sett seg tilbake. Hun har i alle disse årene fokusert på barna, det å være til stede, og det å være deres trygge havn. Samtidig som hun har ønsket å skape minner, og mestringsfølelse hos de alle sammen. Men oppe i det hele er det sjeldent hun setter av noe tid til å ta vare på seg selv, det å selv kjenne på en mestringsfølelse, det å skape sine helt egne minner. Det å utfordre seg selv som menneske, det å faktisk leve litt.

Hun er den mest fantastiske kvinnen jeg noen gang har møtt, og det å få kalle henne kjæresten min er jeg uendelig stolt over. Hun er det mennesket som får meg til å strekke mine egne grenser, hun er den som får meg til å yte det beste jeg har. Hun er hele tiden den jeg ønsker å gjøre stolt. Og nettopp stolt er et ganske stort ord. Å høre henne si at hun er stolt av meg, gir meg en ubeskrivelig energiboost.

Jeg er så inderlig stolt av henne, og så glad for at hun akkurat i dette sekund får utfordret seg selv som menneske. At hun akkurat nå får være Anna, og at hun akkurat nå får skapt noen minner som hun alene kan ha med seg i bagasjen. Minner hun kan være stolt av. Anna er rett og slett min store favoritt, og selv om hun er blitt sviktet alt for mange ganger av mennesker rundt seg, så ønsker jeg å vise at hun ikke bare er min favoritt. Jeg vil at hun skal få se at hun er deres favoritt. Jeg vil at hun skal få se hvordan tusenvis av mennesker faktisk bryr seg om henne, og som lar seg imponere av det hun har viet litt liv til.

Jeg ber derfor om at de av dere som ønsker å gjøre meg verdens største tjeneste, stemmer på henne i kategorien Folkets Favoritt på Vixen Blog Award HER. Det hadde hun så inderlig fortjent. Og til alle dere som tar dere tid til å gjøre det, tusen hjertelig takk fra en sliten, men lykkelig hverdagspappa.

Jan

ANNA KNAKK HELT SAMMEN

Det er en følelsesmessig spesiell uke for oss begge når vi uvanlig nok er så langt borte fra hverandre. Det er også begrenset med kommunikasjonsmuligheter der hun er, som gjør at vi ikke har veldig mye kontakt i løpet av dagen. Men Anna ringte meg 03:30 natt til mandag, og var helt på gråten. Det har seg sånn at Anna er i en situasjon der hun må flytte grensene sine, og blir utfordret til å presse seg veldig, veldig hardt. Jeg kjenner jeg virkelig er superstolt av henne, samtidig som jeg synes det er vanskelig å være så langt borte fra henne i sånne situasjoner.

Samtidig vokser hun veldig på de erfaringene hun tar meg seg nå. Hun får utfordret seg på en brutal, men veldig sunn måte. Og hun får i tillegg gjort det uten min skulder å støtte seg på. Hun er med andre ord veldig, veldig langt unna sin egen komfortsone, og midt oppe i utfordringer som ikke er typisk for henne. Samtidig har jeg aldri møtt et mennesker som har så stor fighter vilje som Anna. Normalt sett er det en vilje hun bruker rundt barna, eller når hun vet at jeg tar henne i mot dersom ting ikke skulle gått helt veien. Mens hun nå får testet denne viljen i noe som angår henne selv, uten det sikkerhetsnettet rundt seg.

Det er med andre ord veldig bra for henne, og jeg kjenner jeg er superstolt over hvordan hun klarer seg. Selv om hun knakk helt sammen i telefonen natt til mandag, så skinte stoltheten hennes veldig godt gjennom stemmen. Det er så gøy å se hvordan hun klarer seg uten oss, og jeg vet at hun vokser veldig på dette. Selv om jeg absolutt kjenner på at det skal bli veldig godt å få henne hjem snart! 

Jan

EN ALENEPAPPE UTEN NOEN PLAN

Dagen nærmer seg slutten her hjemme, og vi har rett og slett hatt en helt super dag, formen tatt i betraktning. Jeg merker dagene går veldig fort for tiden, noe jeg for så vidt er veldig glad for. Det er ingen hemmelighet at vi savner Anna her hjemme, og stemningen er stor hver gang hun ringer eller sender oss en oppdatering. Jeg skal innrømme at jeg er rimelig stolt av henne. Ikke helt på høyde med fødselen i Oktober, men sett bort i fra den rangeres dette rimelig høyt! Jeg skal også innrømme at jeg er rimelig stolt av meg selv også her hjemme. Barna er supersnille og ting går virkelig helt perfekt. Jeg styrer litt med å få laget en bra flette til Michelle, men googler meg frem til noe kult i kveld. Om noen av dere har noen enkle tips, så legg gjerne igjen noen linker i kommentarfeltet.

Ellers er det spesielt èn ting jeg virkelig har fått testet meg på de siste dagene, og det er planlegging. Med tre små barn alene er planlegging alfa og omega for å komme gjennom dagen på en bra måte. Som nevnt tidligere er det stort sett Anna som står for den største planleggingen her hjemme, og jeg har virkelig fått lært meg hvor viktig den delen er for at hverdagen skal fungere. Denne uken har jeg nemlig funnet frem penn og papir for å holde kontroll og orden på alle planene våre, og ser faktisk for første gang nytten i det! Det fungerer nok veldig, veldig dårlig å være alenepappa eller alenemamma uten en skikkelig plan. 

Ellers går det mot kveld her hjemme, og jeg krysser fingrene for at denne kvelden blir noe bedre en gårsdagens. Og at sykdommen som herjer i huset snart skal roe seg ned. Ellers ønsker jeg dere en fin kveld, jeg må nemlig komme i gang med flettingen her hjemme!

Jan 

DET MÅTTE SKJE MENS HUN ER BORTREIST!



 

Da er mandagen her, og barna skulle vært i gang med barnehage i dag. Men akkurat som det pleier når Anna er utenbys så herjer sykdom her hjemme. Det MÅTTE jo bare skje denne uken, og det ble med andre ord en lang natt der det ikke var stille før i 03:30 tiden. Uansett er alle med godt mot, og det er på tross av litt sykdom god stemning her hjemme. Planen var jo egentlig en rolig dag sammen med Lucas, mens de to eldste skulle få kose seg i barnehagen. Men den planen er forskjøvet noen dager, og det skal bli godt å få ned pulsen litt etter en hektisk helg.

Egentlig er jeg en type som trives best når barna har fri eller ferier, jeg er litt den typen som elsker at det skjer noe. Ikke nødvendigvis noe veldig spektakulært, men bare noe som betyr mye for barna. Jeg kan vell trygt si at jeg er en type pappa som elsker å skape minner og opplevelser. Det finnes knapt en bedre følelse en når barna forteller ivrig i barnehagen hva de har gjort i helgen, ferien eller på fridagen sin. Den entusiasmen over situasjoner og minner som de setter pris på. Det kan være skitur på fjellet, det kan være bålbrenning og pølser i skogen, eller det kan være en kinotur. Jeg elsker overraskelser og spontane påfunn, og trives aller best når hele familien kan samles for seg selv langt oppe på fjellet i en lun hytte. Aller helst må det snø, mye.

For snøhytte er kanskje da barnet våkner mest i meg. Det er noe jeg husker veldig godt fra min egen barndom, og helt siden jeg kunne stå på beina har jeg kunne tilbringe timesvis ute i snøen for å bygge snøhule eller snøhytte. Og akkurat det kan jeg enda, selv om jeg nok synes det er mer stas en barna gjør, bare jeg får tenkt meg om. Men nå snakker jeg meg helt bort her, det er mandag og tid for å holde seg til hverdagens rutiner. Nå er det for første gang i dag helt stille i huset, og jeg skal nyte litt alenetid her hjemme, mens jeg dagdrømmer litt om at snøen snart melder sin ankomst.

Jan 

ALENE MED BARNA - SE HVORDAN DET GÅR!

Da var allerede første helg ved veis ende, og vi lever alle fire i beste velgående. Ikke bare har ting gått veldig fint, men vi har også hatt det ganske så gøy de siste dagene. I dag har William hvert hos bestemor og bestefar store deler av dagen, mens meg, Michelle og Lucas har storkost oss her hjemme. Nå begynner planleggingen av hverdagen som møter oss i døren allerede i morgen. Og akkurat planlegging et vell et stikkord som jeg merker er ekstremt nødvendig når man er alene med tre små barn. Planlegging tror jeg er et viktig verktøy for alle foreldre, uansett hvor mange barn og voksne familien består av, men straks man er alene om ansvaret for 3 små barn, så er ikke bare planlegging viktig, det er helt nødvendig.

Vanligvis er jeg ikke den som har mest struktur på slike ting, og jeg er vell ganske treg som sørlendinger flest. Anna er den som har kontroll på kalenderen og strukturerer dagene våre, mens jeg nå er helt nødt til å gjøre det selv. Seeeelv om hun nok har lagt igjen litt huskelapper til meg her hjemme (jeg har ikke kikket på de enda). Men alt i alt går ting akkurat som planlagt og forventet her hjemme. Jeg krysser bare fingre og tær for at det fortsetter på samme måte utover i uken.

Michelle fortjener et eget avsnitt her, og makan til selvstendig og hjelpsom jente skal man lete lenge etter. Vi har innført et raskt poengsystem her hjemme, der hun belønnes for hvert tiende poeng hun klarer å samle, og det klarer hun flere ganger i løpet av en dag. Etter at guttene er i seng har hun fått lov til å være våken litt ekstra denne helgen, og vi har benyttet tiden til å leke med "Monster High" dukkene her hjemme. Det er fantastisk å se hvor engasjert og glad hun blir når man setter av god tid til å gjøre ting hun setter pris på. 

Vi rakk også en søndagstur mens William var hos bestemor og bestefar. Meg, Michelle og Lucas tok oss en tur ut for å leke i frosne sølepytter, og egentlig ellers bare for å få litt frisk luft. Michelle er nemlig veldig opptatt av at kroppen skal ha det bra, så da foreslo jeg at vi skulle ta oss en liten søndagstur ut i et ganske kjedelig høstliknende vær her på sørlandet. Alt i alt har vi hatt en fantastisk dag her hjemme, selv om vi alle fire her hjemme er ganske spent på hvordan det går med Anna.

Kanskje hører dere fra Anna i løpet av kvelden, ellers oppdaterer jeg dere videre i morgen på hvordan ting går her!

Jan

KOKK, HUSHJELP OG NATTASANGER

Det er nok ingen hemmelighet at jeg er mer aktiv rundt barna en det gjennomsnittsmannen her i landet er, og jeg gjør også en del av de "kvinnedominerende" oppgavene" i hjemmet. Jeg er både kokk i huset, og en ivrig nattasanger. I tillegg jobber jeg hjemmefra, og får derfor muligheten til å være veldig mye tilstedet når barna er hjemme. Jeg er blitt en reser til å leke med dukker, og til å hente/levere i barnehage.

Det er likevell en del ting jeg vanligvis ikke gjør, som jeg denne uken får ansvaret for. Blant annet klesvask, og husvask. Og ikke minst håndtere leggerutinene på alle tre samtidig. Og akkurat det kan bli en spennende utfordring denne uken! Tiden fra levering i barnehage og til henting i barnehage skal brukes til å gjøre de daglige gjøremålene som planlegging og innkjøp av middag og måltider, i tillegg til at jeg skal nyte litt alenetid sammen med Lucas.

Så fort jeg henter barna er det tid for middagslaging, før det blir tid for lek og moro. Etter det kommer den spennende overgangen fra lek til natt, som til dels kan ha varierende resultater. Morgenen er nok den største omveltningen for meg her hjemme, og jeg må sørge for å være våken før resten av huset, slik at jeg kan fikse morgenstell på en og en av de av gangen. Alt i alt er det ikke en voldsomt stor omveltning her hjemme. Oppgavene kan jeg fra før, det er bare det at jeg ikke har noen til å hjelpe meg denne uken. 

Jan

JEG HAR BLITT EN HELT ANNEN PERSON



 

Hei! Nå er det rett før sengetid her, og jeg ville bare si at jeg er kommet meg vel frem der jeg skal være de neste syv dagene. Jeg ville komme med en liten oppdatering allerede, fordi det har vært en veldig lang dag, og jeg føler allerede at jeg har vært lenge borte. Jeg vet at det ikke vil bli tid til å oppdatere så mye de neste dagene, og tenkte derfor det var fint å gi lyd fra meg før innspillingen starter! Jeg har hatt en veldig fin dag så langt, men nå som jeg har funnet sengen, kjenner jeg allerede at jeg lengter hjem. 

Jeg vet at det kun er første natten at det er så tydelig, men det er den første natten borte fra hverandre på så veldig lenge. Jeg kjenner jeg er blitt veldig usikker som person, jeg er veldig avhengig av å ha Jan rundt meg, spesielt i møte med andre ukjente mennesker. Han pleier alltid være så god på å redde meg inn eller hjelpe med å forklare noe, når jeg står stilt. Han gir meg en trygghet, uansett hvor usikker og nervøs jeg kan være. Jeg føler han er så mye mer enn bare en støtte. 

Jeg merker at jeg har blitt veldig rar når jeg er sammen med andre mennesker, og kjenner virkelig på at det ikke er noe jeg gjør ofte. Jeg liker det for all del, men jeg blir så usikker. Jeg føler meg så liten, og så usynlig i en stor mengde. Jeg er veldig flink til å håndtere ett liv der alle leser det jeg skriver og ser bilder hver eneste dag. Men å møte noen ansikt til ansikt er veldig vanskelig. Jeg klarer ikke være meg selv. Den som jeg egentlig tør å være på bloggen. Den personen jeg faktisk er. 

Jeg kan være åpen og dele mye, jeg kan fortelle så mye om meg selv at det ikke er mye folk ikke vet. Jeg skriver om både private og flaue ting uten å syns det er ubehagelig. Jeg tar mye plass både i bloggverden og i media. Men når jeg for eksempel skal ta bussen, så føler jeg meg helt usynlig. Jeg føler jeg bare er der, men at ingen legger merke til meg. Det er veldig rart hvordan jeg kan være så forskjellig på bloggen med skrivingen og i virkeligheten sammen med andre mennesker. 

Anna Rasmussen 

EN UKE MED PAPPABLOGG

Da er vi i gang med det som kanskje er min mest interessante uke hittil i livet. Anna dro ut dørene i dag tidlig, og den mye omtalte pappauken er i gang. Anna blir nemlig borte de 8 neste dagene, mens resten av gjengen blir her hjemme hos meg. Dette er den første av to helger vi blir alene, og vi har allerede lagt noen små planer her hjemme. 

Det er mange små ting både meg og Anna er spente på denne uken. Michelle har fått beskjed om at hun skal få være "sjefen" mens mamma er borte, noe hun syntes var veldig stas. Mens Lucas og William aldri har vært så lenge borte fra Anna tidligere, så vi er litt spente på spesielt William sin reaksjon denne uken. Han er ikke stor nok til å forstå hvorfor hun er borte, eller når hun kommer tilbake igjen, men jeg føler meg veldig trygg på at vi kommer til å få en veldig fin uke sammen.

Jeg kommer til å holde bloggen gående den neste uken, slik at dere får et innblikk i hvordan det går her nede. Jeg skal prøve å knipse masser av bilder, og oppdatere så mye jeg får muligheten til. Etterhvert kjører jeg en spørsmålsrunde, og svarer på litt spørsmål fra dere, i tillegg til at jeg skal snakke en del om min husfar-rolle her til vanlig, og en del om papparollen jeg har i hverdagen. Hvem er jeg for barna, og hvordan takler de en uke uten mamma?

Men nå er vi i alle fall i gang! Og jeg skal prøve å holde dere oppdatert så mye jeg klarer!

Jan

NÅ FORLATER JEG MANN OG BARN

Nå har jeg reist bra barn, hus, jobb og mann, og kommer ikke hjem igjen før om en uke. Akkurat nå er jeg allerede reist, og Jan poster det første innlegget i «Uken sammen med Jan». Han har nemlig fått i oppgave å oppdatere bloggen også, mens jeg er borte. Om ikke det å passe tre barn og et hus var nok arbeid, haha. Er det noen som vil klare denne oppgaven, så er det han, uten tvil. Gjennom hele 2016 har vi sett barna akkurat like mye, noe som er veldig unormalt, men sunt for barna. 

Jeg måtte reise allerede før klokken var blitt 06.00 i dag tidlig, og gikk derfor inn å kysset alle små på kinnet, før jeg listet meg ut dørene. Jeg syns det er veldig rart å dra bort, likevel så hadde jeg jo aldri gjort det, om jeg ikke stolte på at de kom til å ha en veldig fin uke sammen med Jan. Når det kommer til barna, har jeg ingen bekymringer for uken. Det jeg derimot er urolig for, er jo om Jan klarer å rekke alt han må gjøre, samtidig som han også må få tid til å kunne slappe litt av. 

Det blir nok ikke mye tid for å slappe av hverken for meg, eller for Jan hjemme. Jeg gleder meg til å se hvordan denne uken blir, og kjenner at savet allerede har kommet. Jeg er så veldig avhengig av å ha de små rundt meg, og Jan ikke minst, så en hel uke uten er stort for meg. Og jeg kan vel innrømme at det er vanskeligere for meg, enn for barna, at jeg skal dra bort. Ønsker alle en super fin uke. Vær snill mot Jan, så hærer dere fra meg før dere aner! 

Anna Rasmussen 

BARNEDÅP LIKE RUNDT HJØRNET

Jeg kjenner jeg er veldig stresset når det kommer til barnedåpen til Lucas. Jeg bestilte en del ting til dåpen i gårkveld, og innså vel fort at dåpen egentlig er like rundt hjørnet. Vi har bestemt oss for å ha en veldig liten dåp, der fokuset egentlig handler om selve dåpen, og ikke en stor fest etterpå. Vi har derfor kun samlet et fåtall for mat og kaker etter kirken. Det er veldig rart, og sårt på mange måter, nettopp fordi dette er en dag det blir veldig tydelig hvem som ikke er tilstedet. 

Jeg syns derfor det er så fint at vi kan ha et lite selskap der ingenting annet en en koselig sammenkomst skal være tankene i hodet denne dagen. Jeg har selvsagt mine planer på hvordan vi skal stelle i stand med dekorasjon, tema og diverse, og gleder meg til å styre og stelle mer med dette. I og med at vi blir så få, så er det veldig fint å kunne ha dåpen hjemme. Jeg må innrømme at når vi har muligheten til å ha det hjemme, med få gjester, foretrekker jeg dette fremfor å leie inn lokal og vasking og alt stryet som må skje på kort tid. 

Å ha dåpen hjemme, gjør det lettere både for meg og barna og kunne ha en fin dag, uten at jeg skal være hysterisk redd for å ødelegge noe på en plass som ikke er vår. Jeg er kanskje litt over middels rar når det kommer til dette, men liker best å ha full kontroll. Jeg gleder meg til barnedåp, og få oppleve enda en av mine tre mirakler i samme dåpskjole! Det kommer nok til å være en uke med mye dåps-forbredning, når jeg kommer hjem igjen. Men først skal Jan få en travel uke her hjemme med barna uten meg! 

INGEN BRYR SEG LIKEVEL BER DE MEG HOLDE KJEFT

Etter at jeg deler innlegg som i går så spør jeg meg selv alltid: Er det verdt det? Hvorfor skal disse tullingene få lov til å ødelegge meg i dag også? Hvorfor skal mennesker som sitter hjemme på ræva få lov til å styre hvordan dagen min ender. Jeg må faktisk forstå at jeg er bedre enn det. Jeg er bedre enn å sitte i timesvis for å kommentere andres liv negativt. Jeg har innsett at mye om meg og mitt liv er provoserende for noen enkelte å se og lese så mye om. Jeg skjønner at det dere ser kan virke patetisk og ufortjent, den er jeg helt med på. Det jeg ikke skjønner er hvorfor dere bryr dere. 

Dere skriver «ingen bryr seg om ditt privatliv» Jo, det er dessverre/heldigvis mange som gjør det. Og det gjør nettopp du også, som bruker din verdifulle tid på å slenge dritt til meg, og for å fortelle meg hva som er best for mine barn og ikke. Sannheten er at ingen vet hva som er best for mine barn, eller hva fremtiden til mine barn bringer. Det er veldig lett å lese ett innlegg på bloggen min eller to, og tenke: fy søren, jeg vil også ligge meg kjent. Få barn og starte en blogg. 

Hvor mange i dette landet er det ikke som blir gravid og starter blogg? Jo det finnes en god del tusen både unge og eldre som har gjort dette. Forskjellen på nettopp meg og alle andre, er min historie, både før og etter at jeg ble mamma. Jeg vil like å påstå at ingen er som meg, hverken på godt eller vondt. Jeg sier overhode ikke at jeg er bedre enn noen andre, men jeg har lært at det viktigste i denne verden er egenskapen til å kunne skrive/snakke om vanskelige ting, og det har bloggen min hjulpet meg til å forstå. 

Så lenge jeg har blogget, har jeg delt om både gode og vonde ting jeg har opplevd. Ting som har vært mer og mindre interessant ting for deg å lese om. Jeg har delt opplevelser og hendelser som jeg vet at mange kan kjenne seg igjen i, og jeg har delt ting som jeg har fått tilbakemeldinger på fra enkelte, at det har hjulpet dem gjennom å oppleve det samme som meg. Gjennom alle år som blogger, har fokuset mitt vært nettopp det å kunne dele akkurat de temaene som fremdeles er «feil» eller tabu å snakke høyt om. 

Jeg har valgt å være ærlig, døn ærlig med dere, og forteller historiene akkurat som jeg selv har opplevd dem. Det er nettopp det som er så skummelt med å dele alt, fordi du som leser, føler du både kjenner meg, barna, livet vår, og ting jeg tenker/ikke tenker på i valgene jeg tar med å dele ting. Jeg deler kun ting som jeg vet med trygghet ikke vil skade barna. Dette tar jeg utgangspunkt i hvordan historiene faktisk er, og ikke hvordan de kommer frem på bloggen. For selv hvor ærlig jeg er på bloggen, så vil det alltid være sider som ikke kommer frem. 

Det vil alltid være noe som er privat, og ikke kan deles, som dere ikke må glemme at mine barn uansett vil bli fortalt når de er gamle nok. Det er nettopp det jeg står veldig for, å kunne snakke med barna om absolutt alt, spesielt vanskelige situasjoner og hendelser både jeg selv har stått i, og som de selv kan oppleve en gang. Det er ingenting i denne verden som er bedre enn å dele/snakke om ting. Og det skal jeg lære barna mine! 

Ja, utroskap, sex, bilder, uansett hva det måtte være, så er vi bare mennesker. Vi har ett liv, og det skal man leve. Det ligger i et barns natur å være flau, samtidig som det er ingen i verden som kommer til å kjenne til historiene jeg har delt på bloggen, bedre enn barna mine. De får vite det som aldri blir skrevet. Grunnen, og fasiten. De skal sitte igjen uten spørsmål. Og uansett hva du, som en leser mener og syns, er det heldigvis kun jeg som kan bestemme over meg selv, og over bloggen min. 

Jeg har en blogg som leses av gutter og jenter fra 10 til 80 år. Er det et innlegg som ikke passer deg, så la være å lese det, og vent til neste innlegg. Dere vet jo hvor fort temaene skifter fra innlegg til innlegg. Akkurat nå er det en liten utblåsning om tanker jeg følte for å få ut, mens neste kan være alt fra barnedåp, reise, giftemål eller hverdags-oppdateringer. Det er lett å bli provosert eller engasjert i ett innlegg man leser, bare husk på at det som regel kun er et kapitel av hele boken som blir skrevet i et innlegg, og at det finnes så utrolig mye mer enn kun det du ser! 

ET FORHOLD MED BARE UTROSKAP

Jeg er veldig flau over det, og syns det er vanskelig å legge ord på ting jeg vet jeg har gjort galt, eller vet jeg burde gjort annerledes. Husker dere dramaet som skjedde høsten 2015, mens jeg bodde på Kypros? Vel, det gjør jeg. Det er en periode jeg er veldig flau over, både ovenfor bloggen, Jan og ikke minst meg selv. Jeg vet at jeg gjorde mye på den tiden som jeg egentlig ikke burde. Og jeg tok vel helt ærlig flere feil valg, og det siste av dem alle var vel egentlig det valget, å gå inn i et forhold som kun varte noen uker. 

Det var et guttedrama, der jeg plutselig hadde et stort valg å ta. Et valg om å gå inn i et nytt forhold med exen min, eller å gå inn i et helt nytt forhold med Jan. Jeg valte å bli med exen min, og det var ikke akkurat et valg jeg burde tatt. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, det har jeg lært på alle mulige måter, man kan bare lære og endre handlinger for fremtiden. Da jeg tok valget om å gå inn i et forhold med exen min, så var det et valg som jeg følte jeg måtte ta, fordi jeg delte alt i nå-tid på bloggen. Jeg følte jeg hadde det travelt med å få valget unnagjort. 

Jeg visste allerede før jeg hadde gått inn i et offisielt forhold med exen min igjen, at jeg hadde tatt feil valg. Da gjorde jeg noe som jeg selvfølgelig aldri burde gjort. Jeg hadde sex med Jan. Nå i etterkant burde ikke det ha noe å bety for meg, ettersom at Jan og med er i et lykkelig forhold sammen nå, men likevel så plager det meg. Jeg kommer fra et forhold med utroskap over flere år, fra begge kanter. Jeg syns det er vanskelig å stole på noen, og syns det er vanskelig at noen faktisk stoler på meg. 

Er man utro en gang, så trenger man nødvendigvis ikke alltid måtte være det i forholdene vi kommer inn i fremover. Jeg er vant med å bli skuffet. Jeg er vant til å få høre historier jeg skulle ønske var oppdiktet. Jeg er vant til å ikke kunne stole på noen, eller bry med om jeg selv var til å stole på. Kall meg dum, men jeg ville ta hevn. Jeg ville bruke sårheten jeg hadde til noe vondt tilbake. Var det feil? JA, klart det var, men når man har så vondt at man vil at de som har gjort oss noe vondt skal få kjenne på samme smerte, så får man fort noen dumme ideer. 

Det er vondt å bli såret, og det er sår som det blir arr av - Det forsvinner ikke, og man vil alltid huske den smerten man følte av å høre eller se det man absolutt ikke ville se. For min den så har dette gjort meg til en veldig overbeskyttende og sjalu kjæreste. Det tør jeg å innrømme at jeg er. Jeg har aldri vært det tidligere, men når det kommer til Jan så kjenner jeg et behov for å både vise han at han er en jeg faktisk stoler på, samtidig som det er viktig for meg å legge ord på følelsene mine, og innrømme at jeg er som jeg er.

Det er ingenting som er bedre enn å snakke om følelser. Det kan fort bli en negativ ting at man er sjalu, men jeg mener oppriktig at det kan være en veldig fin ting også, så lenge man snakker om det. Det er lov å være redd for kjæresten sin, og ikke ønske at noen andre skal få dele ham med deg. Det er lov å fortelle hverandre at det er ting som er ubehagelig. Men det er samtidig viktig å huske på å likevel stole på hverandre, til tross for sjalusien. 

Jan vet om alt fra både tidligere forhold, og vet akkurat hvordan jeg er blitt såret, og har såret. Han vet hvem jeg pleide å være, men best av alt, han vet hvem jeg er nå. Jeg har tatt mange dumme valg, og dette er ett av de. Jeg kan ikke annet av å lære av mitt tidligere forhold. Det er kanskje ufortjent, men Jan stoler hundre prosent på meg. Jeg vet ikke om han alltid har gjort det, men gjennom hele forholdet vårt, så har jeg aldri vært usikker på han en eneste gang, og det har gått andre veien også! 

Et forhold handler om å dele alt, og da mener jeg alt. Det er lov å ha «jentegossip» selvsagt, som holdes mellom deg og en venninne. Men alt av følelser, tanker, meninger og ikke minst tidligere opplevelser er så utrolig viktig å kunne dele med den man lever et liv sammen med. Jan vet alt om meg, og jeg vet alt om han, det er der tryggheten starter. Det er det som gjør forholdet vår unikt og godt for min del. Jeg elsker han, og vet at han gjør det samme med meg. Det er kjærlighet. 

SELVFØLGELIG VILLE JEG GJORT DET, OM JEG HADDE MULIGHETEN!

Nå er vi i full gang med å planlegge uken jeg skal være borte. Jeg prøver å forberede alt, og gjøre uken lettest mulig for Jan. Når alt står bra til hjemme, så går alt så mye bedre for meg og være borte også. Jeg reiser lørdagsmorgen, så vi har ikke mye tid igjen, før jeg drar. Nå er vi faktisk på vei ut dørene til 3 måneders-kontroll med minsten. Jeg kan nesten ikke tro at tiden går så fort, og ville aldri i min villeste fantasi trodd at jeg ville reist fra han så tidlig. Jeg vet likevel at Lucas har det like godt sammen med Jan, som han hadde hatt det hos meg. Det er ingenting jeg kan gjøre, som ikke Jan også kan. 

Jeg har selvsagt fått veldig mye spørsmål om amming, og hvorfor jeg ikke ammer. I følge kommentarene så var det merkelig at jeg ikke ammet William enda, og hvorfor ikke jeg ammet begge guttene mine. William er to år, går fulltid i barnehage, og er en veldig stor gutt. Jeg er sikker på at han hadde bit av meg nippelen, om han kom for nært. Jeg ammet William frem til han var fire måneder, og det føltes lenge nok for min del. Alle situasjoner og barn er forskjellige. Jeg ammer ikke Lucas, fordi jeg ikke lengre hadde mulighet til dette. 

Jeg syns det er sårt og dumt, og ønsker derfor ikke et fokus på det. Men når det kommer opp i lyset, og blir så tydelig, så syns jeg i alle fall jeg må forsvare det. For selvfølgelig har jeg lyst til å amme babyen min. Selvfølgelig vil jeg også gi barnet mitt det eneste kun en mamma kan gjøre. Jeg velger det ikke bort fordi jeg er lat, eller skal reise bort. Jeg mener oppriktig at kan man amme, så skal man det. Hvis man ikke ammer, skal ingen klandres for det, nettopp fordi det kan finnes grunner til det. 

Noen mennesker kan ikke lage barn, andre kan ikke produsere nok melk, eller har andre grunner til å ikke kunne mate barnet fra brystet. William og Lucas er to flotte, friske gutter. Det samme gjelder Michelle, hun er en nydelig sunn og frisk jente, som levde på morsmelkerstatning fra hun kun var to måneder gammel. Jeg kjenner ingen som har vært så lite syk som henne. Morsmelkerstatning er en fantastisk oppfinnelse, for alle mødre som ikke kan amme selv. Selv i gamle dager måtte annen melk erstattes, når mor ikke hadde mulighet. 

Da fantes det ikke akkurat erstatning, men noen i samme området som også hadde barn de annet. Da var det amming fra andre mødre som var løsningen. Jeg syns det er fantastisk, og skulle virkelig ønske jeg kunne gjort det, helt frem til jeg selv ønsket å avslutte det. Nå er det ingenting jeg kan gjøre for barna, som Jan ikke kan. Jeg reiser derfor bort, fordi det faktisk er noe jeg skal. Jeg reiser ikke bort for å ta meg en ferie, selv om det også hadde vært vel fortjent. 

VI SVARE PÅ SPØRSMÅL LIVE

Nå sitter jeg og Jan klar for å bruke litt av kvelden vår sammen med dere. Vi er live fra nå litt over 19.00 på facebook! Dere finner oss HER! Vi kommer til å sitte å lese gjennom spørsmålene som kommer inn i kommentarfeltet på videoen, mens vi er live, og svarer underveis som dere spør. Det er en stund siden vi har sittet live på den måten, så det blir forhåpentligvis en del nye spørsmål dere lurer på, som dere også nå vil få svar på! 

KLIKK HER for å komme til videoen! 


Vinneren på dagens LIVE-konkurranse ble Tone Knutsen. Vinneren kontaktes direkte via Instagram eller Facebook i løpet av kvelden. 

SHIT JUST GOT REAL!

Herre fred, plutselig er jeg en smule stresset her jeg sitter. Hvordan skal dette gå? Jeg fikk endelig bekreftet at jeg skal reise bort allerede lørdag morgen, og Jan sitter igjen med barna, huset og bloggen min. Tror dere dette går bra? Jeg vet veldig godt at Jan kommer til å klare jobben utmerket bra, ellers hadde jeg aldri turt å reise bort, men jeg kjenner det blir rart å reise bort fra både Jan og barna selv. Jeg har ikke vært en uke borte fra begge barna før, og syns det er litt skummelt å vite at jeg er så langt borte om noe skulle skje dem. 

Likevel så kan man aldri vite hva som skjer rundt neste sving, men det kan ikke stoppe oss i å leve et liv. Jeg skal være borte en uke, og kun en uke. Grunnen til jeg syns det er så stort, er jo fordi jeg ikke har vært alene med barna selv en eneste natt etter høsten 2015, og da er det veldig rart å legge hele livet mitt over på Jan for en uke. Om ikke tre barn, matlaging, husarbeid, barnehagehenting og nattafortellinger er nok, skal han også stå i ansvar for bloggen min, og drive den for en uke. 

Han skal skrive som seg selv hver dag, og jeg kan vel si med god støtte fra dere som har lest gjesteinnleggene hans, at han er veldig dyktig til å være følsom og ærlig, samtidig som han er utrolig god til å sette ord på tankene sine. Jeg er ikke bekymret for at det kommer til å gå dårlig. I løpet av uken, vil han også publisere innlegg jeg har skrevet før jeg reiste, og innlegg jeg skriver mens jeg er borte. Jeg tror dette blir superkult, og spennende for både meg, Jan og dere. Vi kaller det «pappauke» og Michelle har allerede sagt at hun skal være «mammaen» i huset den uken! 

KODEORD: JAN HAR IKKE BUKSE PÅ!

Jeg kan ikke si noe om hvor jeg skal eller hva jeg skal, men alt jeg kan innrømme er at det hverken er avslappende eller sol og varme. Dette er et eventyr jeg skal få være med på, og jeg gleder meg til å fortelle dere mer om det fremover. Akkurat nå må jeg prøve å lage mest mulig huske-lister til Jan for uken, sånn at jeg kan komme hjem til huset slik jeg skal forlate det. Jeg gleder meg, men kjenner at det er utrolig uvant følelse å kjenne på at jeg overlater barna mine alene med noen andre over så lang tid. 

Det er kanskje rart at det er så stort for meg, jeg vet at det er flere som har 50/50 mor og far, og har barna borte fra seg titt og ofte. Sånn har aldri mitt tilfelle vært, og barna har bare hatt meg, frem til Jan kom inn i bildet. William var så liten da, så han vet jo ikke annet enn at vi begge to er tilstedet, mens Michelle er mer avhengig av meg, og lettere kan uttrykke følelser om at hun savner meg når jeg er borte. Jeg er sikker på at de kommer til å storkose seg hjemme, og Michelle har allerede sagt at hun gleder seg til å få være med å bestemme litt sammen med pappa. 

LUCAS 3 MÅNEDER

Nå som vi er kommet til 3.januar er min lille Lucas rukket å bli tre måneder gammel. Jeg vet ikke hvordan de siste månedene har gått så fort, men gutten min vokser seg stor. Nå har jeg lagt bort bleie nummer 1, og vi går inn i Lucas sin tredje måned med bleie nummer 2. Stas, men trist på samme tid. Vi har ikke lenger noen nyfødt baby i hus, men en liten baby som virkelig begynner å interessere seg i verden rundt seg. Vi skal på tremåneders-kontroll om bare noen dager, så det blir spennende å se hvor mye han har vokst siden sist. 

Nå som det har gått tre måneder siden fødselen, kan jeg vel med trygghet si at vi har kommet oss godt til rette inn i livet med tre små barn. Vi har fått rutiner på plass, og funnet hvordan vi håndterer hverdagen vår nå. Å ha tre barn er selvsagt travelt og mye mer enn bare tre ganger arbeidet, men jeg syns likevel at det har gått overraskende bra. Barna trives med en baby i hus, og viser det på sin måte. William er ikke akkurat den som har lyst til å sitte helt stille i sofaen og holde lillebroren sin, sånn som Michelle vil gjøre, helst hele dagen. William viser sin omsorg på en annen men veldig god og fin måte.

William har blitt den som uten tvil er opptatt av at babyen trenger trøst, og det nesten før babyen har rukket å starte og gråte. William gir klart og tydelig beskjed når han mener babyen trenger litt melk, smokken, eller om han syns at det er på tide at babyen skal få en ny bleie. Sjalusi er heldigvis ikke blitt et tema her hjemme, enda. Og forhåpentligvis så blir det heller ikke noe av. Det har gått så fint, og barna har frem til nå bare vært positive til den lille nykommeren i familien. 

ØKONOMIEN ER EN VIKTIG DEL AV MAMMAROLLEN

God morgen. Jeg sitter her å prøver å planlegge livet videre. Jeg kjenner at jeg har mer enn nok å stelle med om dagen, og klarer nesten ikke henge med i dagene som går så forferdelig fort. Vi er kommet godt i gang med hverdagen i dag, der både Michelle og William er på plass i barnehage, og vi har mer enn nok jobb som venter på å bli gjort. Jeg hater å tenke fremover hele tiden, og skulle virkelig ønske jeg hadde en liten tanke i meg som klarte å fokusere på det som er i dag. Jeg føler jeg må tenke en dag fremover, for å kunne fungere som mamma til nå tre barn. 

Jeg har alltid tenkt på at mammarollen ikke er noe stress, det er jo bare å ta seg av barna. Dette tenkte jeg vel og merke lenge før jeg ble mamma selv. Å være en 100% forelder, er så veldig mye mer enn «bare» ansvaret for barna. Det krever også at man skal være mamma, vaskehjelp, kjæreste, kokk, venninne/lekekamerat, lærer, den snille, den strenge, den som trøster, den som koser og helst alt dette på samme tid.

Og i tillegg ha tid til å få jobb-livet til å gå rundt, for det også er en stor del av det å være en forelder, å ha økonomien på plass. Man trenger overhodet ikke å være rik, men man må kunne gi barna mat hver eneste dag, og ha et tak over hodet, og barna skal kunne gå i rene klær til en hver årstid. 

Jeg kan på ingen måte si at det er en enkel oppgave hver eneste dag, men gud så takknemlig jeg er likevel. Men jeg kjenner på både stressende og triste dager, så er det veldig godt å kunne klage litt, få litt trøst, og skryt for jobben man gjør, og komme sterkere tilbake neste dag. For denne jobben har ingen fridager. Man er en mamma eller pappa uansett om man har barnefri en kveld. Tanken på barna og bekymringer ligger alltid der, uansett hvor nært eller langt unna barna er for et døgn. 

Når jeg ble mamma for aller første gang, så fikk jeg oppleve kjærlighet på en måte jeg aldri hadde opplevd selv tidligere. Et bond som var sterkere enn noe annet. En følelse av å være elsket, og en følelse av at et annet menneske trengte meg. En følelse av at jeg, lille meg, er akkurat det min lille prinsesse trenger. Hun trenger mammaen sin, hun trenger meg. Jeg har vært så heldig å få to gutter etter henne, og uansett hvor sliten og trøtt jeg kan bli, kan jeg med trygghet si at det er ingenting i denne verden som gir meg mer energi enn de tre små! 

DERFOR STARTER JEG ÅRET MED HOVNE ØYNE

Har du tenkt over hvor mange tusen kvinner som blir mishandlet og slått? Det er vanskelig å se for seg, når man tenker på  at det skjer så mange steder rundt i verden, derfor vil jeg sette lyskasteren på alle de det gjelder i vårt eget land. For tro meg, det finnes så mye flere enn vi alle går rundt og tror. Det er vanskelig å se for seg, men gjerne litt lettere når man faktisk kan møte på en dame med blåmerker som er ubehagelige selv for deg som en ukjent person å se. Tenk på hvordan hun har det, hver eneste dag. Det er tragisk, men enda verre, så vil vi ikke tro det. 

Jeg blir fysisk kvalm av å lese gjennom enkelte kommentarer som ble skrevet, etter at jeg la ut ansiktet mitt på bloggen i går. «Det er sikker bare for oppmerksomhet» «kikkhore» «hun har sikkert bare fått øyebetendelse». Nei, til både det ene og det andre. Jeg hadde vært syk i hodet om jeg hadde laget en blåveis med vilje, for å trekke til meg flere lesere. Jeg vil åpne øynene til alle dere som sitter og tror idiotiske ting om meg. Det finnes faktisk kvinner der ute som trenger at vi ser dem, og ser de forferdelige sårene de prøver å sminke over dag etter dag! 

Jeg ville legge ut bilde av hvordan jeg så ut, for å vise dere selv hvor lite man ser. Det var ingen, INGEN, som trodde det hadde skjedd noe alvorlig - tenk om det faktisk var tilfelle. Tenk hvis jeg trengte tid på å skrive, fordi jeg syns det var så vanskelig. Jeg blir skuffet. Jeg hadde heldigvis hverken blitt slått eller spyttet på i går, og takk gud for det. Min hevelse er allerede på vei ned nå, men jeg håper så inderlig at det finnes mennesker som tør å gripe inn om man ser et sånn ansikt i virkeligheten. 

Ser man en dame på butikken, så spør henne. Det skal være lov å ta feil, men det viktigste er at man skal tørre å være noens redning! Jeg liker å tro at det finnes noe i oss som ønsker å hjelpe noen som har det vondt, selv ukjente. Visste du at det finnes kvinner og ikke minst barn som blir utsatt for vold hver eneste dag i dette landet. Fortjener ikke de at man strekker ut en hånd og prøver å hjelpe? 

Man kan i det minste begynne med å gjøre venner og bekjente oppmerksom på tema. Det er nettopp det jeg prøver på nå. Derfor bruker jeg min stemme for å prøve å være til hjelp for meg selv den dagen jeg trenger det, og til alle andre som trenger det i dag. 

VÅRE PLANER FOR DEN SISTE FRIDAGEN

Da var vi i gang med hverdagen igjen, etter en superkoselig juleferie! William er tilbake i barnehagen igjen i dag, mens Michelle har en siste fridag i dag, før hun også er tilbake igjen i morgen. Jeg har allerede satt opp planer for den siste fridagen. Jeg tenkte å ta med Michelle på trilletur, for å lufte oss litt, samtidig som jeg vet at Michelle virkelig syns det er trivelig å leke at hun er mamma selv. En lek på tur, hva er vel bedre enn det? 

Jeg har satt meg et mål for 2017, om å klare å gå så så mange skritt i løpet av dagen, og så langt har jeg ikke klart det. Jeg trenger nok ett par dager før det virkelig er i gang, men jeg har i alle fall troen på at jeg vil klare det en liten stund, om ikke gjennom hele 2017. Det første jeg må få til, er vel egentlig å få meg en skritteller. For nå tar jeg bare skrittene på mobilen, og den legger jeg igjen hjemme hele tiden. Jeg trodde aldri jeg ville si det som noe negativt, for det er jo egentlig ingenting annet enn helt topp, men skritteller må jeg få meg, haha! 

DETTE SKJER I 2017

Nå som året er i gang, vet jeg alt at det vil by på mange oppturer og nedturer. Vi har et år foran oss der vi skal oppleve mye, og det er allerede mye som skjer allerede nå i januar. Året startet med en del rolig dager, før barna er tilbake i barnehagen i løpet av uken. Det er enda ikke helt avklart, men det kan hende at jeg skal bort en uke fra neste helg, uten barna, uten pc og uten Jan. Det har derfor vært snakk om at jeg skal låne bort bloggen en uke, og Jan blir sittende med ansvaret for både bloggen og barna i en uke. 

Jeg hadde trengt denne uken borte, og få oppleve dette eventyret, men likevel så kjenner jeg at jeg ikke blir lei meg om jeg må bli hjemme. Jeg får vite mer om jeg skal dette eller ikke i løpet av de neste dagene, så det er spennende. Like etter den uken er det tid for VIXEN BLOG AVARDS, det er jo alltid gøy med en Oslo tur for å koble av hverdagen litt. I løpet av januar vil det bli planlegging av barnedåp for Lucas. Vi skal ha barnedåp 29.januar! 

En eller annen gang i januar, eller starten av februar må vi inn en tur til Stavanger, for å forhåpentligvis bli ferdig med vanskelige ting som skjer der inne. Helt ferdig blir man aldri, men med akkurat denne biten av alt, den unødvendige belastningen. Den kan vi bli ferdig med. Selv om jeg gruer meg veldig til det, så kommer det til å føles så utrolig deilig når dette er gjort og blir overstått. 

I februar finnes det også litt teite ting jeg ser frem til og gleder meg til. Morsdag og valentinsdagen, der Fifty shades of gray 2 kommer ut. I løpet av februar/mars en gang så kommer Bloggerne sesong 6 på TV-skjermen, der dere kan følge både meg og barna gjennom store opplevelser i 2016. En sesong jeg gleder meg til å vise dere. Jeg kommer selvsagt med mer informasjon om dette når jeg vet mer! 

Bursdager: Jan fyller 24 år i mars, jeg fyller 21 år i juni, Michelle 6 år i juli, Lucas 1 år i oktober, og William 3 år i desember! Andre ting jeg vet skjer dette året er jo blandt annet at Michelle blir skolejente. Det er jo ikke før til høsten, men stas er det allerede likevel! Men før den tid kommer er det tid for en fin og lang sommerferie med mye reising, sol og varme. Vi skal reise, men også få en fin sommer på sørlandet der sommeren er aller best! 

Jeg vet at det kommer til å skje så utrolig mye mer det neste året, men dette er det jeg klarer å tenke meg frem til akkurat nå som jeg vet kommer til å skje. De beste ting skjer ofte uventet, så jeg gleder meg for hver eneste dag som kommer. Akkurat så er jeg bare evig takknemlig for den fine feiringen vi hadde i gårkveld, og den rolige koselige dagen vi har hatt i dag. Jeg ønsker alle et fantastisk fint år! 

SÅNN SER JEG UT I DAG

GODT NYTTÅR!! Tenk at vi allerede er kommet til 2017! Det er allerede syv år siden min første nyttårsaften som mamma. Michelle var i magen min tre måneder gammel for nøyaktig syv år siden. Tiden går virkelig fort, og jeg husker så godt vår nyttårsfeiring inn i 2016, og nå sitter vi plutselig her i ett helt nytt år. Vi hadde en superkoselig kveld her hjemme i går, og Michelle sovnet rett før rakettene, men vi fikk heldigvis sendt opp mange selv før hun var i seng. William fikk også se raketter før sengetid, mens lille Lucas var klar for å starte de første minuttene av året sammen med oss! 

I dag har jeg tenkt å skrive ned alle de positive tingene som skal skje i 2017, som en liten motivasjon for meg selv. Jeg vil også skrive ned hvilke negative ting jeg allerede vet kommer til å skje gjennom det nye året. Jeg har også gledet meg til å skrive «ANTALL GANGER JEG?» gjorde forskjellige ting i 2016. Et innlegg som både kommer til å være morsomt, og samtidig som vil røpe noen ting dere gjerne ikke ville sett for dere. Jeg vil også skrive ett innlegg om hvorfor jeg starter året med å se ut som jeg gjør akkurat nå. Jeg har nemlig to greit hovne øyne!Innleggene kommer snarest! Håper alle fikk en vellykket feiring i natt! 

MITT ALLER SISTE BLOGGINNLEGG

Nå er kvelden her, og vi er klar for å avslutte dette året med så mange smil vi bare klarer. Om en liten stund får vi gjester her hjemme og jeg vet om en liten frøken som gleder seg mye til å spille både det ene og det andre mens vi venter på nyåret skal åpnes med fyrverkeri. Jeg vil takke så mye for et fantastisk følge gjennom 2016, og håper at dere vil bli med oss videre og følge oss gjennom det nye året vi har i vente. Jeg ønsker deg og dine alt godt i året som kommer, og håper alle kan legge 2016 bak seg, med et om ikke så mange fine gode minner. Jeg har heldigvis fått et år fullt av barnelatter og mirakler, så jeg går inn i et nytt år med god samvittighet. Dette blir mitt aller siste blogginnlegg i 2016, så med det vil jeg bare få sagt; RIKTIG GODT NYTTÅR! 

JEG KAN IKKE LATE SOM INGENTING

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å skrive. Alt virker bare helt unaturlig når jeg skal sitte her å late som om ingenting etter de siste dagene jeg har hatt. Det er veldig tydelig at ting er vanskelig akkurat nå, og derfor skal jeg ikke prøve å legge skjul på det fakta. Det ligger der, og det gjør vondt. Jeg har heldigvis noen rundt meg som får meg til å smile, selv på de tøffeste dagene. Barna gjør alt mye lettere, og krever at jeg står opp om morgenen og ikke minst kommer meg ut dørene. 

I går brukte jeg en vond dag sammen med Michelle på kjøpesenteret. Det ble en kort tur, men mer enn nok til å føle meg litt bedre. Vi hadde det koselig og handlet inn til dagen i dag. Det er siste dagen av 2016 i dag, og jeg skal gjøre alt i min makt for å få en fin avslutning på dette året, sammen med de personen som betyr alt for meg. Michelle og meg handlet inn mange tulle-gaver til pakkeleken vi skal ha i kveld, mens vi venter på rakettene. Vi får nemlig middagsgjester og siden alkohol ikke akkurat er et ord som blir brukt for ofte her hjemme, har vi stelt i stand en kveld med flere morsomme spill!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan vi skal gjøre det med barna i natt, men de skal alle sammen få seg en god hvil nå på dagtid, så får vi se hvor lenge hver enkel holder ut. Jeg blir overrasket om William ikke har lyst å legge seg før 20.00, han har et godt sovehjerte og trives godt med å sove mye. Michelle er derimot klar for å se nyttårs-rakettene som åpner 2017, men vi får se om hun klarer å holde seg våken. Jeg er veldig opptatt av at barna skal i seng når de er trøtte, uansett hvilken dag det er i året. Barn trenger mye søvn, også på høytidene! 

Jan har heldigvis kjøpt inn en del raketter, som vi får skyte opp før sengetid, sånn at de får være med på feiringen likevel. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å legge dette året bak meg, og håper på at 2017 bringer med seg mye latter og glede! Ønsker alle sammen en fantastisk siste dag i 2016! 

BEKLAGER

I dag er ikke Anna her. Jeg vet hun har veldig lyst til å være her, og jeg vet hun har veldig lyst til å skrive kveldsinnlegget sitt selv. Men det går ikke i dag. I dag blir det bare meg her inne på bloggen. Jeg vet det er kjedelig, og selvfølgelig ikke derfor dere er her inne og leser. Men i dag blir det bare sånn. Og det sier nok mer om hennes følelser at det nettopp er meg som er her inne å skriver. Jeg fikk i oppgave av henne å skrive noe, for å ikke skuffe dere.

Så jeg velger å bruke noen avsnitt på å fortelle deg Anna, at jeg er glad i deg. Og at jeg alltid er her for deg og barna, uansett. Og jeg er her fordi det er ingenting jeg heller vil. Jeg elsker deg, og skulle så inderlig ønske at jeg kunne fikse de sårene du sitter med. Jeg skulle så inderlig ønske det var en eller annen ting jeg kunne gjøre for å fikse alt. Bare ett eller annet. Hva som helst.

I mellomtiden skal jeg bruke alle mine krefter på å være der for deg. Være den beste støtten jeg kan være. Være en som får deg til å smile, en som får deg til å le innimellom. Være den beste pappaen jeg klarer, og være den beste kjæresten jeg bare kan. Jeg elsker deg, og jeg vet at vi en dag har vær vår ring på, en dag som bare skal fylles med glede fra morgen til sent på kveld.

For du fortjener det Anna. Du er virkelig et helt fantastisk menneske, og jeg føler meg som verdens heldigste som får være en del av deg. Du er verdens beste mamma, verdens beste kjæreste. Du er verdens beste Anna. 

Jan

ÅRET SOM SKULLE BLI PERFEKT

2016 har vært et veldig spesielt år for meg. For en vanlig gutt fra en enkel bygd har omveltningen i hverdagen vært ganske så stor. Nå har jeg levd 100% i en papparolle jeg elsker i over et år, og jeg kan med trygghet si at jeg har vendt meg til rollen. Jeg simpelthen elsker rollen som pappa, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har en jobb som lar meg få veldig mye tid med alle barna. Anna har i alle år levd veldig tett på alle de små her, og jeg kjenner jeg er takknemlig som får samme muligheten.

2016 har også vært året der jeg for alvor ble voksen. Jeg tørr påstå at jeg alltid har vært moden for alderen min, men i år har det fulgt et ansvar som virkelig har gjort at jeg føler meg 100% voksen. Jeg har også fått oppleve det største øyeblikket i livet mitt, nemlig å få se et liv bli til. Ikke bare fikk jeg oppleve en fødsel, men jeg fikk ta del i den, og fikk føle på en stolthet jeg aldri har opplevd maken til. Sammen med Anna har jeg i år kjøpt drømmehuset, et hus der hele familien trives veldig godt.

Men året har også bydd på veldig mange følelser og opplevelser jeg ikke trodde jeg skulle oppleve. Jeg har møtt mennesker som tar valg som for meg og alle rundt oss er veldig vanskelig å forstå. Jeg har opplevd smerten og skuffelsen fra Anna, og kjent på det å måtte ta vare på et menneske som har hatt og har det alt for vondt. Jeg har sett og møtt mange mennesker som har det vondt, men aldri opplevd eller kjent noen som har hatt det så vondt som Anna har hatt de siste månedene. Jeg har sett hvordan mennesker kan gjøre andre vondt på en måte jeg aldri, aldri trodde jeg kom til å oppleve.

Det har alt i alt vært året som skulle bli perfekt, men som har bydd på veldig mange utfordringer som er vanskelig å se for seg. Samtidig handler det også om å stole på det mennesket man er, stole på at en selv vet forskjell på rett og galt. Dessverre har det i år vært alt for mye som har vært veldig, veldig galt. Men vi ser fremover, og gleder oss til et år som forhåpentligvis blir fylt med flere positive opplevelser, et år der vi skal bygge minner med barna, og fortsette å se dem vokse opp i en verden, som for meg har blitt et farligere sted i 2016.

Jan

DETTE HOLDER MEG OPPE NÅR TING ER VANSKELIG

Det er ingen hemmelighet at jeg flere ganger gjennom mitt unge liv har hatt det svært vanskelig. Jeg får stadig spørsmål fra andre som skrive til meg, som forteller om sine egne problemer, og lurer på hvordan jeg klarer å stå i det over så lang tid. Og ikke minst hva som gir meg livsglede når ting er som verst. Jeg syns egentlig det er et veldig vanskelig spørsmål, nettopp fordi jeg også har vært i en periode der jeg ikke fant mye glede i livet, og flere positive ting med å ikke være her...

Det er vanskelig å være så personlig med dere. Det er vanskelig å innrømme at ting ikke er perfekt i livet mitt, og at jeg har det vanskelig. Jeg kan derfor ikke bli sint eller lei meg når jeg ser at det blir spørsmål om hva som skjer. Jeg velger å dele alt jeg kan og vil dele. Men så stopper linjen min en plass på hva jeg enten har muligheten til å skrive offentlig, eller hva jeg selv føler meg komfortabel med. Men jeg ønsker å svare på hva som motiverer meg selv gjennom vanskelige tider, og hvordan jeg klarer å ikke la det ødelegge meg.

Svaret er enkelt. Jeg er mamma, og det krever at jeg må ta meg sammen. Jeg må være tilstedet for dem, og glemme mine vonde tanker for et par timer om dagen, før jeg på kveldene har lov til å bryte sammen. Jeg har lov til å være lei meg, og jeg har lov til å vise at jeg trenger trøst og støtte. Det betyr ikke at jeg er svak av den grunn. Jeg pleier å fortelle meg selv at det er ingenting annet enn et godt tegn at jeg gråter. Det er den dagen det ikke kommer flere tårer at problemene er større enn jeg kan håndtere. 

Jeg har det vanskelig, jeg er såret og lei meg. Jeg har opplevd mangel på forståelse, og mangel på den trøsten jeg skulle ønske jeg fikk. Det er derfor jeg bryter sammen nå. Jeg har det ikke vanskelig med meg selv, jeg er bare skuffet. Jeg har lov til å være skuffet. Jeg har vært deprimert tidligere. Der problemene handlet om meg selv, men dette er annerledes. Jeg er ikke der nå. Jeg har det ikke vanskelig med meg selv. Tvert i mot, så har jeg livet mitt mer på stell nå enn noen gang tidligere. Vi har et perfekt familieliv, med glade barn og en fin hverdag sammen. 

Det er først når kveldene kommer ta jeg lar meg seg være lei meg. Jeg vet at så lenge jeg får det ut, så gjør det meg godt. For hver eneste dag, så blir skuffelsen svakere. Jeg kan ikke forstå det som har hendt. Jeg kan bare gå videre, og prøve mitt beste for å ikke holde meg selv tilbake. Jeg må la meg selv gå videre i livet, og leve mitt eget liv, sammen med min egen mann, og mine egne barn. Jeg har heldigvis et liv å leve. Uansett hvor alene jeg står, så har jeg en veldig stor gjeng som alltid vil elske meg for den kjæresten og mammaen jeg er. 

Det er de som gir livet mitt mening. Det er smilene, latteren, klemmene, og kjærligheten her hjemme som gir meg livsglede. Jeg har det vanskelig nå, men samtidig så veldig godt. Når man har det vondt så er det veldig viktig å ta tak i de små fine øyeblikkene. Ta en dag av gangen, og ikke minst finne en person man kan snakke med, og fortelle hvordan man faktisk har det. Jeg har flere jeg snakker med, samtidig som det hjelper meg veldig gjennom tøffe tider, å legge ord på det svart på hvitt i ett blogginnlegg til dere! 

ET ÅR FULLT AV SKUFFELSE OG TÅRER

Jeg begynner å forberede meg på at året går mot slutten. Jeg prøver å gå gjennom alt som har skjedd i livet mitt i 2016, og har vel funnet ut at det har skjedd veldig mye. Jeg kan ta med meg både flere oppturer og nedturer og ikke minst store forandringer i livet mitt. Det har vært et år der jeg som mamma, husmor og kjæreste har tatt livet med ro. Vi har brukt dette året på å slå oss til rette og ikke minst finne et stabilt liv for både store og små. Det har vært behagelig, både for meg og barna, og finne en ro på et helt nytt sted. Her kan barna få lov til å bli store. Her trives vi. 

For meg så har dette vært et år fullt av skuffelser og tårer. Jeg har måtte rippe opp i gamle sår, for å endelig kunne komme meg videre. Jeg har kommet enn lang vei siden hele den bølgen startet i januar, og det er nok fremdeles et godt stykke til jeg er helt i mål der jeg ønsker å være. Likevel så har jeg lært å kjenne på smerte, og skuffelse og begynner smått og akseptere situasjonen slik den er. Det har gjort vondt, og jeg vet at det ikke er over, men dette er veien jeg må gå, for å kunne leve et liv uten alle disse problemene som sitter igjen, i fremtiden. 

Hvis noen ville spurt meg denne tiden for et år siden, hvordan jeg så for meg 2016, så ville jeg uten tvil sagt at jeg ser for meg et rolig år. Det skal jeg ikke si nå, fordi jeg vet at et år i mitt liv hverken er rolig eller kjedelig. Det skjer ting titt og ofte, og jeg vet aldri hva som venter meg rundt neste sving. Jeg vet at 2017 blir et år med mye latter og glede, og da vet jeg også at jeg skal klarte alt som kommer uventet på oss også. Januar 17 kommer til å gå veldig fort, og jeg har nesten alle dagene booket med planer hele måneden gjennom. 

Allerede i januar er det mye nytt og eventyr jeg skal ut på, samt barnedåp og diverse som vi skal stelle i stand. Det er også ting i Stavanger som jeg må gjennom, som jeg gleder meg mindre til. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden og årene jeg har bak meg, men når nyåret begynner så vet jeg at jeg har en sjanse og en mulighet til å gjøre året best mulig for meg selv, og ikke minst for de rundt meg. Jeg har kun ett mål for 2017, og det er å være like sterk som jeg har vært dette året. 

Jeg trenger ikke være sterkere, eller ikke ha det vondt. Det er lov å gråte, og det er lov å vise at man faktisk føler at man har for mye å bære på. Mitt mål er å kunne balansere det vonde og det gode. Det å kunne le av en vits, eller barna som tuller rundt, og ta sorgen når de ikke er tilstede. For er det en ting jeg har lært av denne hele prosessen, er nettopp det fakta: å holde barna borte fra nettopp dette kaoset som jeg selv alltid har vært en del av. Det er min jobb å skjerme barna, og det er ingen grunn i verden til at mine barn skal måtte ta en del av min kamp. 

VERDENES FINESTE STÅR PÅ ET KNE FORAN MEG

Jan har snakket om å gå ned på kne lenge før vi ble et par, og jeg kan vel si med trygghet at jeg virkelig tror at han kommer til å fri en vakker dag. Vi snakker titt og ofte om det, men vi venter på det rette tidspunktet i livet vårt, der ingen skal få lov til å ødelegge følelsene, eller stemningen. Jeg har sagt gjennom hele svangerskapet med Lucas at jeg ikke ønsker å være gravid, den dagen i livet mitt der jeg blir fridd til. Jeg ønsker at det skal være en dag det kun handler om Jan og meg som et par, og der kun kjærligheten mellom oss skal være i fokus. 

Jeg drømmer meg stadig bort, og tenker på den dagen min kjære sier de mest spesielle ordene foran meg. Jeg kjenner at det ikke har noen hastverk, gjerne mest fordi jeg vet hvordan jeg selv har det for øyeblikket, og vet at andre ting ville gjort det vanskelig. Et frieri skal aldri være vanskelig følelsesmessig. Det kan som oftes være fult av følelser og tårer, men så lenge det er av glede og kjærligheten, så er det sånn det skal være. Det er helt i orden. Men når man kjenner på vonde ting, i ett så spesielt øyeblikk, så er det bedre å vente til smerten er over. 

Vente til det kan bli det spesielle øyeblikket vi begge to har ønsker om. Jeg elsker Jan med hele mitt hjerte, og jeg vet at han elsker meg tilbake. Det er en kjærlighet ingen kan eller klarer å ta i fra oss. Det går ikke ann å komme mellom oss. Selv om det går ann å påvirke humøret og tanker, følelser og tårer, så får dette oss to som et par bare nærmere hverandre. Men den dagen Jan skal ned på kne, skal ingen kunne styre følelsene mine, og gjøre det øyeblikket til noe vondt. 

Nå sitter jeg å ser på bryllupstaler på youtube, og tenker på hvilke ord jeg har lyst til å si til Jan den dagen han blir mannen min. Jeg tenker på alt som han har forandret i livet mitt, og hvor mye jeg selv har vokst på meg selv, etter at han ble en del av oss. Han har lært meg mye, blandt annet å elske meg selv for den personen jeg er. Og han har lært meg at den mammaen jeg er for mine barn er ingenting annet enn en veldig god og trygg mamma. 

Jeg kan ha det vondt nå, og jeg vet at det vil være vondt en stund til. Likevel vet jeg hva som venter meg. Jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt på mine 20,5 år. Jeg lever det livet jeg bare kunne drømme om som liten, og jeg har Jan til å takke for det. En dag, når alt er fint, da gleder jeg meg til å se ned på verdens fineste som står på et kne foran meg, smile stort og svare "JA!" 

JEG KAN IKKE TA ABORT NÅ!

Jeg trodde aldri i livet at jeg ville bli gravid igjen så fort. Jeg trodde ikke det var mulig, selv om jeg med trygghet visste at kroppen min var i mer enn god nok stand til å kunne lage barn. Jeg hadde jo gjort det både en og to ganger tidligere. Men begge gangene var det uønsket, og en tanke som ikke var der. Mens nå plutselig så ønsket jeg å bli gravid. Jeg ønsket å lage et nytt lite mirakel, og det kun 12 måneder etter at William ble født. Hvem skulle tro det? 

Jeg har vel alltid tenkt at de som prøver å få barn, har en mindre sjanse for å bli gravid på første forsøk, enn de som faktisk blir gravid på kun en tilfeldig omgang. Nå var vi så heldige at jeg ble gravid på første forsøk, og er nå blitt en nydelig familie på fem. Likevel har tanken på flere barn i fremtiden slått meg. Er det noe jeg ønsker? Klarer jeg å følge opp flere barn enn de jeg allerede har? Klarer jeg å gå gjennom nok en graviditet? Har vi ikke mer enn nok å styre med, nå som vi har tre barn? Jeg har allerede fått en jente og to gutter, jeg mangler ingen kjønn? Ønsker jeg flere barn? Er jeg helt ferdig? Har jeg hatt mine barn nå, eller skal jeg få enda et lite mirakel? 

Selv om Lucas kun er tre måneder gammel, så er det spørsmål jeg allerede har stilt meg selv, og ikke minst snakket mye med Jan om. Personlig så nekter jeg å si meg helt ferdig med barn i en alder av 20 år. Man vet aldri hva fremtiden bringer. Når barna mine er tenåringer, kan vi plutselig få lyst på en til. Vi er så unge enda, begge to, og selv om det kan virke fjernt akkurat nå, så er det jo ikke det om 7 år til. Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å si meg ferdig, selv om jeg gjerne har fått de barna jeg skal få i løpet av livet. 

Sånn som hverdagen vår er nå, så har vi mer enn nok med de skjønne små skapningene vi allerede har. Tre barn er allerede over gjennomsnittet, og jeg føler meg uendelig takknemlig for mine tre fine skatter. De er jo tross alt grunnen til at tanken på flere ikke er fjern for meg. Jeg elsker å være mamma, og jeg elsker barna mine mer enn alt på denne jord. Jeg skal kunne følge opp alle mine barn, og det er derfor uaktuelt å planlegge et nytt barn i løpet av de neste to-tre årene. Likevel ville det å ta abort for meg nå, vært helt uaktuelt. Jeg kan ikke ta abort nå. Hadde jeg blitt gravid i morgen, så hadde jeg hatt all mulighet i verden til å ta meg av et barn, det har jeg bevist for meg selv tidligere. 

Alle barna mine er velkommne, uansett hvor uønsket graviditeten har vært, eller hvor brått den har kommet på livet mitt. Barna mine er like store mirakler uansett, og det er kun mitt ansvar å sørge for at jeg ikke skal bli gravid nå, om det virkelig ikke er det jeg ønsker. Å ta abort er kun en nødløsning, for de som virkelig har gått på en smell, og ikke på noen måte har sjans til å ta vare på dette barnet. At man blir gravid på feil tidspunkt i livet, er en dum unnskyldning, som brukes av alt for mange som ikke «gadd å bruke kondom». Jeg hadde all grunn i verden til å hive meg på denne, da jeg selv kun var 14 år gammel. Men da hadde jeg aldri blitt mamma til Michelle! 

FIRE FINE TING Å GJØRE I ROMJULEN!

Nå som veldig mange har barna hjemme i romjulen, er det fort et spørsmål om hva man kan finne på disse dagen. Det blir plutselig lange dager når julemiddagene er over, og vi venter i spenning på et nytt år som snart skal starte. Selv så har vi brukt disse dagene til å slappe mest mulig av, men det begynner å bli høylytt under taket her hjemme. Lillejulaften har vært den fineste fridagen så langt i ferien, sett bort fra julaften og 1.juledag. Vi var nemlig i dyreparken, og det var det svært få andre som var. Vi hadde parken nesten helt for oss selv, og jeg har vel aldri opplevd en mer rolig og behagelig tur til dyreparken noen sinne. 

Nå er det ikke sånn at alle bor så nært dyreparken som det vi gjør, eller har muligheten til å gå der i romjulen. Jeg har derfor funnet fire koselige ting å gjøre de siste dagene igjen av året sammen med de små. Noen råd jeg også skal finne på med mine her hjemme. Julen for meg er så viktig for meg, skal være noe barna kan se tilbake på, og ha tradisjoner de selv ønsker å gjøre på nytt. Dette gjelder selvsagt førjulstiden, julaften, romjulen og nyttårsaften. Her er noen fine ting å gjøre den siste uken i året: 

Skøyter: De fleste har en eller annen skøytebane i område der man bor. Jeg hadde i alle fall flere i Stavanger, og vet at det også finnes is-bane her i Kristiansand. Det er ikke sikkert at det finnes en bane alle steder, men er det kaldt nok og trygt, så finnes det jo flere steder det er is på vannet nå. Å ta med familien på skøyter er noe jeg husker mye fra jeg var liten, og som jeg veldig gjerne har lyst å ta med mine på. Vi har faktisk aldri gjort det, så det hadde jo vært supert å starte med å gå på skoene på isen, for Michelle og William. 

Bake: Det er gjerne mange som føler seg ferdig med bakingen, eller fremdeles har alt for mye liggende. Vi har faktisk vært flinke til å spise opp alt vi har laget i førjulstiden. Nå skal det sies at vi ikke har laget mengder her hjemme, men blitt servert en del hos blandt annet svigermor. Der jeg føler at jeg har gjort en veldig god innsats med julekakespisingen. Gjerne til og med vært litt for ivring på de julekakene. 

Se film: Jeg elsker å sitte under et pledd sammen med mine og se en koselig julefilm nå i denne tiden. Vi har sett hver «Hjemme alene» film, gjennom desember, sammen med Michelle. Hun syns det var superkoselig. I går satte vi på Kaptein Sabeltann her hjemme. William har nemlig funnet sin interesse for det, for kort tid siden. Vi skal uten tvil på Kaptein Sabeltann show til sommeren, i dyreparken. Det blir spennende, men mens vi venter kan vi sitte under pledd her hjemme, og se film! 

Være ute i snøen: Nå har ikke vi vært så heldige å få snø til jul, her på sørlandet, men jeg vet at det finnes snø andre plasser i landet. Vi reiste opp til Hovden for å oppsøke snøen bare noen få dager før jul, for å komme i skikkelig julestemning i siste liden. Får håpe det kommer noe snø her også snart. Jeg elsker å være ute i snøen med Jan og barna. Alle blir i så godt humør, og så veldig aktive, det er jo fantastisk! 

Jeg ønsker alle sammen en fin romjulstid. 

TID FOR Å VÆRE SMART

reklame

Akkurat nå er tiden inne for de smarte i befolkningen. Alle som fikk penger, eller har spart penger fra julen. Det er nå det gjelder, og det er nå du sparer tusenlapper på produktene du både trenger og ønsker deg. Nå er tiden inne for årets elleville romjulssalg og januarsalg, der favorittene du ønsket deg til jul plutselig er på salg til superpriser.



Jeg har fått tilsendt mine favoritter fra Kari Traa hos GetInspired, og alle disse finner du på salg med minimum 25% rabatt HER!



GetInspired.no har nemlig akkurat nå startet sitt gigantiske Januarsalg! Du finner hundrevis av årets favoritter på 20-60% rabatt nå, men skynd deg, de fineste favorittene forsvinner fra lageret rimelig hurtig. Hele deres januarsalg finner du HER! Jeg har som dere kanskje har fått med dere forelsket meg helt i sesongens modeller fra Kari Traa, og du finner mine KT favoritter på supersalg HER! 

Dagens Facebookvinner i samarbeid med Shoppic er Heidi Andersen, vinneren kontaktes direkte. 



JEG VILLE GI HENNE DET HUN TRENGTE MEST

Hva gir man egentlig til en kjæreste som har nok av penger, og stort sett kan kjøpe seg det hun vil? Hvordan lever man opp til den dyre gaven man selv fikk, og hva er egentlig vitsen med gavene som pakkes opp på julaften? Hva ønsker vi å oppnå når vi gir bort en gave? Jeg hadde veldig mange spørsmål jeg måtte tenke over før årets julegaver skulle kjøpes inn, og jeg kom ganske raskt frem til at uansett hvilken økonomi man har så trenger ikke gavene nødvendigvis være så dyre for å være vellykkede.

Hele pakkestyret handler om å gi noe som får frem et smil. Det kan da være noe man har ønsket seg lenge, det kan være noe man har veldig lyst på, eller det kan være noe helt, helt annet. Anna hadde ikke så mye hun ønsket seg, og det hun hadde lyst på hadde hun allerede skaffet seg. Jeg kom derfor frem til at jeg skulle gi henne mange små og mellomstore gaver i stedet for å bruke mye penger på noe hun uansett kunne kjøpe seg dagen etterpå. Jeg ville gi henne noe jeg visste hun trengte i en ganske vanskelig høytid for henne. Jeg ville gi henne så mange smil og latterkuler som mulig.

Det endte med at de tre billigste gavene ble de mest vellykkede gavene, blant annet en potetklokke som virker ved at man kobler en superenkel klokke opp mot nesten hva som helst. Den drives av elektrisitet som frigjøres av for eksempel to poteter, to mandariner, eller to glass brus. Anna spør meg nemlig sikkert 200 ganger i døgnet hva klokken er, og er som dere sikkert vet veldig opptatt av at innleggene skal publiseres på hele eller halve klokkeslett. Potetklokken kostet under 100 kroner.

Jeg husker da jeg så Petter Uteligger og gaveutvekslingen blant de på gata og hvordan de bygger gavene på det samme. Der Andrè forteller at det handler om å finne glede i de små tingene. Alt handler om å gi bort et smil, uansett økonomi. Det kan være noe spesielt du har laget selv, det kan være en spesiell ting som betyr mye for deg, eller det kan være noe annet som får frem et smil.

I år var det viktigste for meg å få frem en latter eller to hos Anna, slik at hun kunne se tilbake på en jul som i alle fall bestod av noen smil, om ikke så veldig mange.

Jan 

DETTE FIKK MIN KJÆRE

Det er kvelden etter den store kvelden, og vi har akkurat kommet hjem fra nok en koselig julemiddag. Først nå for første gang fikk jeg tid til å tenke litt på gaver jeg fikk og gavene jeg selv ga i til mine kjære i går. Jeg vet ikke hvorfor, men det er jo alltid interessant å høre hva andre fikk, og ikke minst fortelle hva en selv har fått til julegave. Jeg er så takknemlig for gavene jeg fikk av Jan, men ikke fordi han ga meg akkurat det jeg ønsket meg, men for tanken bak gavene. Jeg skal komme tilbake til hva jeg fikk av han i løpet av kort tid. Nå tenkte jeg å bruke et lite innlegg på å fortelle hva Jan fikk i gave av meg, siden det er mange som har spurt etter det. 

Det tok veldig lang tid før jeg visste hva jeg kunne gi Jan i gave. Men jeg fikk med meg et ønske som jeg virkelig ville gi han. En gave som jeg visste han ville like, uansett. Han viste meg for kort tid siden en høyttaler som han alltid har hatt lyst på. Så da ble det selvsagt den gaven han måtte få av meg. En høyttaler fra Bang & Olufsen ved navn A9, som jeg selv syns var så fin, at den kunne få en plass i stuen vår. Passet fint inn sammen med de andre nye møblene våre. Jan fikk også noen nyttige gaver fra meg, en skibukse fra peak performance, og noen gode tøfler fra Ralph Lauren. 

VIDEO: VÅR JULEMORGEN HER HJEMME

Julemorgen hjemme hos oss Startet tidlig sammen med Michelle. De to minste guttene sov søtt og lenge, mens Michelle visste hvilken dag som ventet på henne. Hun fikk derfor lov til å hente julestrømpen, og finne gavene under treet, uten William. Veldig deilig med en fredelig julemorgen. Videoen fra etter William var våken, kommer ut etter hvert. Ønsker alle sammen en fantastisk første juledag!



 

BILDEDRYSS - JULAFTEN 2016

For en magisk julaften vi fikk i går. Jeg hadde lite forventninger, men dagen ble helt perfekt. Barna var snille og ikke minst tolmodige dagen gjennom. De var også utrolig flinke og ventet på tur når vi åpnet gaver, og takket for hver og en gave de fikk, det gjorde William også. De badet i gaver, og jeg er evig takknemlig for alle som har bidratt med gavene under treet. Michelle sa hun fikk alt hun ønsket seg, og enda litt mer. Det viktigste for meg når det kommer til gavene, er ikke det de får, eller hvor mye de får. Det som betyr noe for meg, er hvor takknemlige barna er. Det viser at de selv i den tiden oppdragelsen blir satt på den største prøven i året, så kan de oppføre seg. Michelle sa til meg før hun la seg i går, at dette var den beste julaften hun hadde hatt, og de ordene la hun rett tilbake i min munn. For en fantastisk julaften vi fikk! Tusen takk til alle vi fikk feire dagen sammen med! 



























GLEDELIG JUL

Jeg ønsker alle og en hver en fantastisk fin julefeiring! God jul fra meg, til deg og dine! Jeg kjenner jeg er så stolt over årets julebilde. Det kunne ikke vært finere på noen måte. Jeg elsker dere alle Michelle, William, Lucas og ikke minst min kjære Jan. Jeg er så takknemlig for å kunne feire jul sammen med dere i dag, og årene frem! En stor juleklem sendes ut til alle som trenger en ekstra klem i dag!

DET ER JUL FOR DE GLADE OG DE TRISTE

Her hjemme er julen alt i god gang. Bana sitter og koser seg med hver sin julestrømpe, med jule-barnetv på. Vi er egentlig begge to vandt til å få julestrømpen 1.juledag, men valgte å gi barna julestrømpen i dag i stedet. Det er en lang dag, og det er jo i dag det er julaften. I morgen har barna mer enn nok å gjøre, med å teste ut alle de nye lekene de fikk kvelden før. Det er jo i dag at barna er utålmodige, og kun venter på kvelden. Derfor var det en positiv endring. Barna storkoser seg, og jeg har fått se mange fine ekte smil allerede. 

Julaften hos familien Rasmussen har startet som en drøm, og jeg er så takknemlig for det. Jeg har ingen forventinger til denne dagen, og da kan den ikke annet enn å bli bra. Det er mye nytt for meg i dag, og mange følelser som stormer gjennom kroppen min. Det er derfor det er så viktig at jeg setter pris på alle små fantastiske øyeblikk dagen gjennom. Det er barna som er jul for meg, og jeg er så heldig som får være sammen med dem dag etter dag, men også på en dag som i dag! 

Jeg ønsker alle sammen en riktig fin jul! Jeg ønsker en god jul til alle, for uansett hvilke livssituasjon man står i, så er det jul for oss alle i dag. Det er jul for de minste, og det er jul for de eldste. Det er jul for de glade, og det er jul for alle de triste. Det er jul for de rike, og det er jul for de fattige. Det er jul for de som er tilstedet, og de som ikke lengre er her. Det er jul for de snille, og det er jul for de slemme. Julen er her for oss alle, og det er en dag jeg mener vi alle burde ønskes alt godt, uansett hvem vi er, eller hva vi har gjort eller opplevd. Jeg ønsker DEG en fantastisk fin jul, fordi DU fortjener det! 

DETTE ER MIN VIRKELIGHET

For første gang på lenge turte jeg å lese gjennom kommentarene etter et personlig innlegg. Et innlegg som fortalte hvordan jeg hadde det akkurat nå. Et innlegg som jeg var usikker på tilbakemeldingene på, nettopp fordi det egentlig ikke er «godkjent» å ha det vanskelig. Barn lever i krig og fattigdom, og her sitter jeg og klager over mitt liv, som både har mat på bordet og tak over hodet i et av verdens tryggeste land. Jeg er heldig, samtidig som det er en helt annen virkelighet vi lever i. Det er lett og kjenne på sorg og frykt, fordi den verden vi lever i også kan føre med seg masse vanskelig. 

Jeg sier ikke at det går ann å sammenligne. Jeg sier bare at det ikke går ann å kunne sette seg inn i hvordan disse stakkars barna har det. Jeg vet bare at frykten og redselen både jeg og mine barn kan sitte med, er den samme følelsen, selv om det er av to helt forskjellige ting. Et barn er bare redd. Et barn er bare trist. Et barn kan ikke vite hvor stor forskjellen er mellom det som skjer i andre land å her i Norge. Et barn vet ikke at det går ann å ha det værre, når en selv føler seg redd. 

Et barn som lever i Norge kan være like redd som et barn som lever med krig i gatene. Jeg syns det er så viktig å få frem det. Et barn som er redd, er bare et barn som er redd. Det finnes ingen mindre eller større grad av barn i frykt. Barn skal ikke måtte gå rundt å leve i en verden som er utrygg, enten i Syria eller i Norge. Det er lov å føle seg lei og redd i den virkeligheten og verden våre barn også lever i. Det er lov til å kjenne seg utrygg og såret, redd og sviktet. 

I vår virkelighet finnes det alkohol, vold, seksuelle overgrep/misbruk. Det finnes så mye mellom en perfekt verden, og en verden i krig, og jeg mener at det ikke skal være en selvfølge å tenke at man har ingenting å klage over i et så godt land som Norge. Det gjør meg helt skjelven av å få det slengt i kommentarfeltet, og har derfor prøvd å styre meg unna kommentarfeltene gjennom sommeren. Det er greit vi lever i et land med ytringsfrihet , men noen ting hadde vært best om folk holdt seg for gode til å ikke kommentere offentlig på nettet. 

Det finnes barn og ungdommer som ønsker å ta sitt eget liv, fordi de selv føler at livet er for vondt til å leve. Jeg har selv vært der, og kan ikke stå å se på at noen skriver at «tenk på de som bor i krig, det finnes utrolig mange barn som har det verre enn deg, og som ville hatt ditt liv akkurat nå.» Det er lov å være redd, også i dette landet. Jeg ønsker å bruke min stemme for det den er verdt, for barna mine sin skyld, for min egen, og ikke minst alle disse barna som sitter og er redde her i landet. Å være redd er en følelse som noen ganger kan justerer på hos voksne. Følelsen hos et barn er kun den samme. 

Jeg er så glad for at jeg faktisk gikk gjennom kommentarene etter innlegget mitt i går, for jeg fikk mye god støtte. En støtte som jeg virkelig lener meg på og trenger gjennom dette. Jeg vil takke for at det faktisk er mulig å bruke kommentarfeltene til noe positivt. For meg som et kjent ansikt, men ikke minst som mamma, så syns ikke jeg det er greit å undervurdere våre barns frykt eller oppfatninger generelt på følelsene sine. De er like ekte. Og barna våres tanker og følelser er akkurat like viktige! 

KJÆRE LILLEJULAFTEN

Kjære lillejulaften, hva skal vi finne på i dag? Jeg føler at denne dagen er en liten førfeiring i seg selv. Jeg har ikke lagt noen planer for i dag, og ønsker bare å se hva som møter oss. Det som skjer som ikke er planlagt på sånne dager, er som regel det man husker best. Planen for dagen i dag her hjemme er å være sammen gjennom hele dagen oss fem. Det er ofte at vi deler oss i helgene, enten at det er guttene som er sammen, eller at Michelle og meg har Lucas. Det hender også at Jan og Michelle er sammen, mens jeg har guttene. Uansett, i dag er ikke en sånn dag. I dag skal vi gjøre alt sammen, hva enn det er dagen følger med seg. 

Jeg hadde et lite håp om å få fint vær i dag, sånn at vi kunne komme oss ut litt i dag. Vi får se etter hvilen til William og Lucas, for akkurat nå koser vi oss bare under et godt pledd i sofaen. Michelle gleder seg veldig til i morgen, så vi må jo gjøre noe gøy, sånn at dagen går fort. Jeg gleder meg også til i morgen, og er spent på hvordan dagen blir. Jeg vet i alle fall at det blir mange fine smil og gode klemmer og ikke minst en dag med mye barnelatter. Jeg er sikker på at vi får en fantastisk jul. 

Jeg vil allerede nå minne om «Lille Julaften» som sendes på TV2 kl. 20.00 i kveld, der vi alle fem er gjester! Jeg gleder meg veldig til å se dette selv fra sofakroken sammen med gjengen min. Det var en veldig koselig sending, der Michelle fikk hjelpe Wenche på kjøkkenet, og William løpte rundt. Vi viser en veldig ekte side av oss selv i kveld, og håper dette kommer godt frem Bak alt annet, så er vi kun en helt vanlig familie! Ønsker alle sammen en nydelig lille julaften! 


 

JEG ER SVIKTET OG SÅRET



 

Jeg kan helt ærlig si at dette blir en vond jul for meg. Uansett hvor mange fine minner og gode tradisjoner jeg lager i år sammen med Jan og barna dette året, så kommer det til å være en sår klump i magen min. En følelse av å være sviktet, og såret. En følelse av å ikke være elsket. En følelse av å ikke være bra nok. Jeg feirer i år julen uten min familie. Eller, det blir helt feil å kalle dem en familie, for min familie nå består av de som er glad i meg, og som tror og elsker meg for den personen jeg er. Min familie nå er barna mine, Jan, og ikke minst alle de herlige menneskene Jan har latt meg bli kjent med av sine. Det er likevel noe som plager meg, noe som ligger dypere, noe som gjør vondt. 

Jeg kjenner på et sinne. Et sinne og hat som kommer fra å ikke forstå. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Hva har jeg gjort? Eller hva skulle jeg gjort? Er det min feil? Hadde jeg blitt elsket høyere om jeg var en annen? Hvordan går det ann å sparke en som ligger nede. Å være redd selv er ikke en unnskyldning for det. Det skyldes direkte svakhet og umenneskelighet. Jeg har så mange spørsmål jeg ønsker svaret på. Og med en gang jeg begynner å tenke, så gjør det så forferdelig vondt. Kanskje de har det bedre uten meg? Kanksje jeg er dø for dem? Det er i alle fall den tanken jeg har startet å tenke om dem.

De er borte. De finnes ikke mer. De har ikke mer å gi, hverken av kjærlighet eller støtte. De liker meg ikke. De vil ikke ha meg i livet deres. Da kan jeg ikke annet enn å tenke at de har gått bort. Gått bort for godt. Jeg kommer ikke lenger til å ha noe med dem å gjøre. De ødelegger meg. Jeg er ikke umenneskelig og syk i hodet som ikke klarer det. Jeg har opplevd nok, og blitt skuffet en gang for mye. Hvis jeg ikke hadde Jan, barna og alle de vi har rundt oss her, så vet jeg dessverre at jeg ikke hadde vært noe mer. Da hadde jeg vært den som var borte, på ekte. 

Jeg skal ikke la de ødelegge mer enn de har gjort. Jeg sier de, men det er kun en av de jeg virkelig bryr meg om selv. Det er kun en av de som gir den største smerten, og som sviktet mest. Det er kun en av de jeg har det vondt med å leve uten. Det er kun en jeg skulle ønske var sterke til å stå opp for seg selv. Jeg har gjort det jeg kan for å prøve å bli elsket og støttet. Nå kan jeg ikke gjøre mer. Ekte kjærlighet kan man aldri be om. Det koster ingenting, og det kommer uforpliktende og frivillig. 

SISTE GANG FOR I ÅR

Plutselig er det kun to dager igjen til jul, og bare en uke igjen av året. Hvor blir tiden egentlig av. Ble ikke jeg akkurat mamma igjen? Det er allerede 11,5 uker siden fødselen, og minsten begynner å nærme seg 3 måneder. Jeg trodde virkelig ikke at denne tiden skulle gå så fort, men samtidig så har jeg jo lengtet etter å få tiden til å gå!

Barna har vel egentlig aldri hatt så mye fri fra barnehagen, som de har hatt den siste måneden. Vi er heldige som kan ta de ut nå og da, bare for å finne på noe gøy en dag det passer oss. Likevel så har de ikke hatt juleferie helt enda. De trives så godt i barnehagen begge to, og ingenting er vel koseligere enn alle juleaktiviteter som skjer i barnehagen på denne tiden av året. De får ti ganger mer julestemning av å gå i barnehagen så nært jul, enn å gå hjemme å vente på at julen skal komme.

Jeg har derfor ikke hatt noe dårlig samvittighet over at de har gått i barnehagen frem til nå, og syns helt ærlig at det har vært en lettelse å ha de der. Jeg kjenner ikke noe overveldende julestemning selv hvor få dager det er igjen til jul. Jeg har hode mitt fullt opp av helt andre ting, og det er derfor vanskelig å finne roen og julegleden. Barna har sin siste dag i barnehagen for i år, og det føles godt å ha de hjemme nå i julen. For min egen del, så er det ingenting som gir meg mer julestemning enn å ha barna rundt meg, mens julemusikken står på i bakgrunnen. Jeg ønsker alle en helt fantastisk juleferie. 

JEG BLIR ALENEPAPPA

- Jan

Hvordan blir livet som alenepappa til tre? Tanken har slått meg flere ganger, og nå ser det ut til at jeg faktisk får testet ut livet uten min store læremester og ledsager. Det har seg nemlig slik at det ser ut til at jeg blir alene med alle barna en hel uke i Januar. Anna skal mest sannsynlig reise ganske langt av sted, mens resten av gjengen her blir igjen i Søgne. Det blir en ganske sprø situasjon her hjemme der jeg blir alene med både hus, barn og blogg. Jeg tror man trygt kan kalle hele opplegget for tidenes eksamen i Annas liv. 

Umiddelbart ser jeg for meg at det blir en uke med jerndisiplin, blandet med alt for mye søtsaker i hverdagen. Kontrollert galskap tror jeg er et ord som kommer til å passe uken bra. Jeg er nemlig ikke i tvil om at det kommer til å gå riktig så greit, samtidig som det blir en kul utfordring. Jeg spurte akkurat Michelle om hva hun tenkte om at vi fire skal klare oss en uken uten mamma. Hun kikket lurt og spørrende opp på meg og hvisket. "Det går fint, tror du kanskje jeg kan være ekstra lenge våken da, pappa? Så kan jeg jo holde deg med selskap." Haha, utrolig hvordan barn klarer å klekke en plan på bare brøkdelen av et sekund. Like etter kom hun tilbake til meg, og hvisket: "Men ikke si noe til mamma!" 

Huff, jeg er i alle fall veldig spent dersom dette blir en realitet! Jeg kommer tilbake til dette når og hvis tiden nærmer seg, men om det skjer, så skjer det i løpet av den neste måneden. Jeg unner henne i alle fall den turen, og er vell innerst inne veldig trygg på at alt kommer til å gå veldig greit for seg her hjemme. Det tror jeg hun også er, ellers hadde hun aldri turt å reise fra oss.
 

HER KAN DU SE OSS PÅ TV DENNE UKEN!

Sist uke var vi i Oslo for å spille inn en koselig TV-sending som vises på TV denne uken. Vi var i studio hele gjengen, for aller første gang. Jeg gleder meg veldig til å se sendingen selv på fredag. Michelle er så herlig som alltid på sendingen, mens dette var første gang i studio for alle guttene. Jeg syns det er fint at det er tydelig på William at han bare er et barn, for det er nettopp det mine barn også er, uansett hvor skjønne de kan være på et bilde, så sitter de ikke stille et eneste sekund. Spesielt ikke William, haha. Dere kan se oss på TV på Lille Julaften, på fredag kl.20.00 på TV2! Jeg gleder meg! 

LIVE VIDEO FRA SKIBAKKEN!

Nå er vi kommet oss vel hjem igjen fra Hovden etter et døgn oppe i snøen. Det er godt å komme hjem, å få alle barna lagt i sine egne senger kjenner jeg, men gud så lyst jeg har på hytte nå! Jeg har faktisk aldri vært på Hovden før, men må si at jeg syns det var superkoselig. De beste turene våre, er som regel de som kommer spontant på oss. Jeg er så glad for at ville reiste. Nå er vi klar for jul her hjemme! Vi sendte live video på facebook i dag, oppe i snøen, ta en titt HER! Husk å like facebooksiden for å få med dere neste gang vi går live! Ønsker alle sammen en fin kveld videre!



















ET PROBLEM FØR JULEMIDDAGEN

reklame

Nå som det er sesong for alle julemiddagene, med korte kjoler, som kommer på rekke og rad den neste tiden, vil jeg minne dere alle på et problem som vi kvinner ofte får rett før julemiddagen. Det er høytid for tynne strømpebukser, og vinterens travleste uke for å barbere leggene. Har dere noen gang funnet ut rett før julemiddagen, at dere har kastet det siste barberbladet, og glemt å kjøpe inn nye? Det har jeg, og det er ikke noe kult, rett før gjestene kommer. 

Det problemet har jeg heldigvis fått en slutt på, etter at jeg startet å abonnere på barberhøvler selv. Jeg har jo tidligere snakket mye om min begeistring for Shai Barberhøvler, og nå i juletiden er jeg veldig glad for å være blant de 100.000 nordmenn som bruker høvlene fra Shai. Da har jeg alltid ekstra barberhøvler tilgjengelig når det virkelig trengs! Jeg er med andre ord klar for en jul i fine kjoler, og nybarberte legger, enten jeg vil gå i strømpebukse, eller velger å droppe den. 

Nå har jeg i tillegg muligheten til å tipse dere om et veldig, veldig bra tilbud til de av dere som enda ikke bruker høvlene. Du kan nemlig nå teste høvlene fra Shai uten å betale for produktene, og bare for frakten. Du får med andre ord tilsendt en Shai Barberhøvel og deres essentials E barberkrem for bare 79,- kroner. Når du da har testet produktene og forhåpentligvis er like fornøyd som meg, får du ny forsendelse hver tredje måned for bare 299,- pluss frakt på 49,- kroner. Og skulle du ikke være fornøyd kan du stanse abonnementet når som helst.

Barberhøvler og barberblader kan være både dyrt og tungvindt, men med abonnement fra Shai har du hele tiden fresht barberutstyr til en hver tid, du sparer i tillegg masser av tid og penger. Jeg kommer i alle fall aldri til å handle dyre barberhøvler på dagligvareforetninger igjen, og anbefaler deg å teste en prøvepakke fra Shai til bare 79,- HER! 

GOD MORGEN FRA HOVDEN

Vi må virkelig være en av de mest spontane familien som finnes, haha. Nå er vi nemlig på en hytte på Hovden, hele gjengen. I går rett før vi skulle hente barna i barnehagen, kom Jan opp med en idé om å dra opp på fjellet. Jeg tenkte why not, det er jo ingenting som gir mer julestemning enn snø bare noen dager før jul. Vi hentet barna i barnehagen og var klare for å dra opp mot fjellet kun en halv time etter det var blitt foreslått, og her sitter vi da, klar for en dag i bakken! 

Michelle var supergiret for å dra opp for å teste skiene sine igjen, og har alltid likt å dra «på ferier» enten det er til kaldere eller varmere steder, så hun var med andre ord skikkelig glad for vår spontane plan. William har også blitt veldig glad i snøen, og ikke minst å ake, så da han så akebrettet i bilen, og vi fortalte at vi skulle opp i snøen, var det skikkelig god stemning fra han også. Da vi kom frem på hytten var det rett i seng for barna, og Will sov i natt for første gang i stor seng. Så det var også litt stas. Vi er klar for å komme i gang med dagen her! Ønsker alle sammen en riktig fin dag videre! 

JAN BESTAKK HENNE MED PENGER!

Hvor blir det av den morsomme Anna, som det går ann å le av. Den Anna som vi tydelig ser kan være barnslig og på sin egen alder. Den Anna som kunne være spontan, og like oppmerksomheten endten det var positivt eller negativt. Hvor er det blitt av den Anna som kunne ha det gøy, og sette av tid til de litt interessante og morsomme innleggene? Jeg syns rett og slett at jeg begynner å bli litt for voksen og kjedelig om dagen, og vil derfor sprite opp bloggen litt med et spontant og dønn ærlig blogginnlegg, og svare på alt som har skjedd i løpet av de siste 24 timene. Jeg håper det faller i smak, og viser at jeg fremdeles kun er 20 år, mellom bleieskift og middagslaging. 

I løpet av de siste 24 timene har jeg snappet: 28 snapps til sammen med fire forskjellige personer. Jeg har kun fem på snapp, så det er begrenset hvor mange flere jeg kan sende til. Jeg er ikke en typisk snapper, men har blitt mye flinkere til å bruke snap den siste måneden, enn jeg har gjort tidligere i år. For å si det sånn, det var lettere å snappe, når jeg var singel, og faktisk hadde noen gutter på snapp, nå har jeg kun Jan, Michelle og tre venninner. Jeg husker at jeg og Jan kunne snappe hverandre i timesvis før vi ble sammen, mens nå som vi er sammen med hverandre på alle døgnes tider, er det lite snapping mellom oss. 

Disse har jeg sendt melding de siste 24 timene: Jan, tanten min, mormoren min, ei venninne, flere i Side2/Nettavisen, meg selv. Haha, ja, jeg sender titt og ofte meg selv meldinger på facebook. Kanksje litt rart, men den enkleste måten å kopiere tekst videre fra pc til mobil og omvendt. Ikke mye spennende som skjer på meldings-fronten for tiden. 

Det beste jeg har hørt de siste 24 tilmene: «Jeg trenger ikke penger. Jeg har nok penger i sparegrisen min!» Michelle sin gode kommentar i dag tidlig da Jan ville bestikke henne med 100 kr for å smake laks på skiven. Verdens beste kommentar av Michelle, og det ble ingen smaking av den laksen på skiven for å si det sånn.

En random du har tenkt på de siste 24 timene: Okey, denne er litt ille, og veldig merkelig. Jeg vet ikke helt hvorfor men jeg har virkelig stalket en jente som faktisk lå med exen min tilbake i tid når vi var sammen. Det var med andre ord ikke en jente jeg egentlig hadde noe til overs for, men nå plutselig har hun virkelig fått livet på stell, og vi er ikke akkurat 17 år lengre. Hun har fått barn, og er forlovet, så jeg har virkelig vært inspirert av instagram-kontoen hennes og er innom nesten hver eneste dag. Men plutselig i går kveld, så var kontoen privat, så da var det slutt på dette- Rart, men hun er en jeg virkelig kan si er den random personen som har vært innom tankene mine det siste døgnet! 

Dette har jeg drukket de siste 24 timene: 4 bokser med julebrus, to flasker og tre glass med vann. Ikke akkurat noe party her i gården. Vi hadde en koselig kveld da, her i går, med litt mange julebrus hver, haha. Det ligner nå i alle fall på øl, så vi kan jo late som, når vi ikke kan gjøre noe annet. 

Sex de siste 24 timene: Jeg tenkte egentlig jeg skulle gjøre minst mulig ut av dette punktet her, fordi jeg allerede har fått høre at jeg må være «greit kåt» som har så mye sex som jeg skrive om på bloggen, haha. Men vi hadde en litt morsom episode her i formiddag. Vi hadde noen minutter med barnefri i dag tidlig, der både William og Lucas sov, mens Michelle var hos bestemor og bestefar. Jeg satte meg derfor oppå Jan (med tøy på). Vi nusset litt før han plutselig sier «kom igjen MANN» Hva svarer man egentlig til det? Haha, det ble ikke akkurat noe mer, kan jeg vel trygt si. Vi brøyt begge to ut i latterkrampe, og Jan gikk deretter på butikken. Så mye for den fri timen! 

Det største problemet de siste 24 timene: Vi har nettopp fått ny tvbenk, som både Jan og meg mener er for fin til å ha en tv på. Vi sliter derfor med å finne en plass der tv kan stå, og har det siste døgnet båret det frem og tilbake i huset. I går kveld endte det til slutt opp midt på kjøkkengulvet! Der låv vi rett ut resten av kvelden! 

JEG ELSKER DANIEL

sponset

Jeg er som regel aldri sent ute når det kommer til julegaver, men plutselig føler jeg at julen kom litt brått på i år. Jeg har heldigvis fått kjøpt en del julegaver nå, og det begynner å komme seg, men jeg har aldri syntes at det har vært vanskeligere å handle gaver enn i år. Derfor har jeg lyst til å gi et julegavetips til alle dere som enda ikke har fått kjøpt inn gaver til alle sammen. Dette er nemlig et gavetips som både kan kjøpes til mann og dame, ung eller gammel. Har du en venninne eller kjæreste, eller kanskje en svigermor, som du mangler en gave til, så er Daniel Wellington klokken den perfekte gaven!

Selv har jeg flere jeg skal gi ut denne klokken til i julen, men har selvsagt fått en til meg selv også. Jeg syns de er så fine, og min favoritt er en enkelt sort, med hvit display. Den passer til alt, og til alle anledninger. Enten du skal på julebord eller bare sitte hjemme, så er dette en superfin klokke. Akkurat nå kan jeg gi deg et supert juletilbud hos Daniel Wellington, der du får 15 % rabatt på hele butikken ved å bruke rabattkoden mammatilmichelle og den kan også brukes på deres spesielle juletilbud, der det allerede er nedsatte priser. Da blir det mulig å få dobbel rabatt som blir hele 25% avslag! Rabattkoden virker faktisk helt frem til 15. januar! 

Grip sjansen nå, og finn den perfekte gaven! Du har flere klokker du kan velge mellom, både farge på reim, display og stoffet på reimen. Du finner alle klokkene på nettsiden deres HER! Jeg bare elsker Daniel Wellington! Jeg er veldig opptatt av å ha en klokke som passer til alle antrekk, og som kan brukes både på hverdags og til litt finere anledninger. Derfor ble min favoritt en veldig enkel klokke. De har flere klokker, med forskjellig mønster og størrelser, så jeg anbefaler virkelig å gå inn å ta en titt. Gjerne du finner en til deg selv også? 

10 JULEGAVETIPS TIL HENNE

I år har jeg hatt så vanskelig for å finne ting jeg ønsker meg til jul. Jan har spurt meg flere ganger hva jeg ønsker meg, og jeg har ikke klart å svare på dette. Jeg pleier å svare noe så teit som at det ikke er noe spesielt jeg ønsker meg. Jeg pleier som regel å kjøpe det jeg virkelig trenger, og ting som jeg vanligvis ville ønsket meg til jul, blir ting som er til «oss» som mer servise, vaser, eller andre kjøkkenredskaper, gavekort, kunst, ja you name it. Jeg har mye som jeg ønsker meg til oss, men ikke fylt så mye som jeg ønsker meg som en gave fra kjæresten. Jeg tror flere har dette problemet. Det er vanskelig å komme på noe, i det man blir spurt. Derfor har jeg nå satt meg god tid til å tenke, og kommet opp med noen perfekte gavetips til henne! 



 

reklamelenker

1.Verdens herligste kosebukse fra Calvin Klein! Virkelig min favoritt-kosebukse, som står først på ønskelisten. Du kan kjøpe den HER! 
2.Undertøy fra Calvin Klein slår aldri feil! Undertøyet det er umulig å ikke like! Du finner flere å velge mellom HER! 
3.En lekker kåpe, er alltid en fin gave! HER finner du mange fine kåper å velge mellom, du finner kåpen på bildet HER! 
4.UGG sko, går aldri ut på dato. Jeg elsker mine uggs, og bruker dem gjennom hele vinteren! Du finner et stort utvalg UGG HER! 
5.En lekker ny veske, ønsker de fleste seg, selv om dette kan være gaven mange ser på som «unyttig» så får man alltid bruk for en ny veske. HER finner du din perfekte gave! 



 

6.En fin skjorte syns alltid jeg det er gøy å få. Denne på bilde finner du HER, men det finnes selvsagt mange flere å velge mellom, i veldig mange forskjellige prisklasser. Se utvalget HER!
7. En lommebok er alltid en fin gave. Enten det er til kjæresten, mor eller bestemor! Lommeboken på bildet finner du HER, eller så har du flere forskjellige du kan velge mellom HER! 
8. Jeg har forelsket meg helt i disse nydelige støvlene, og vil anbefale disse om du er på jakt etter å gi noen en fin og nyttig gave. Du finner støvlene på bildet HER, eller så kan du finne noen andre modeller HER! 
9. Et nydelig skjerf er alltid en sikker vinner! Du kan finne dette skjerfet HER, eller så har du en haug å velge mellom HER! For å finne det perfekte skjerfet til den du er glad i!
10. Sist ut på listen er gaven som virkelig kommer til nytte, men som også er en super gave til alle som pleier å miste mobilen i gulvet. Noe jeg selv gjør stadig vekk, uten deksel på mobilen.Du finner den på bildet HER! 

DERFOR PLAGER DET MEG AT HAN ER LIK PÅ JAN!

Som dere tydeligvis har lagt merke til, så er jeg over middels opptatt av hvem barna ligner på, og ikke minst hvilke likheter jeg finner mellom barna. Det er ingen hemmelighet at barna mine har forskjellige fedre, og naturlig nok har sine forskjellige gener blandet inn i mine. Den siste tiden har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skjule det fakta at jeg syns det er ubehagelig å få høre at Lucas ligner på Jan. Dette har egentlig ikke noe med Jan og gjøre, og jeg trodde ikke jeg ville føle det slik denne gangen også, men overraskende nok så kjenner jeg veldig på det likevel. 

Jeg elsker Jan, og vi har fått en nydelig gutt sammen. Han har fått likheter fra både Jan og meg, men jeg har vel helt ærlig lett mer etter trekkene har har fra meg. Noe jeg også har gjort på de andre to barna mine. Grunnen til at jeg syns det er så ubehagelig, er fordi jeg er blitt vandt til at det å ligne på far er en sårt tema for meg. Jeg har aldri hatt en farsfigur for barna mine tidligere. Jeg var i det alene, og har rett og slett ikke lyst å bli minnet på at jeg var alene. Jeg hatet å få kommentarer på «ÅÅ så skjønn, så lik på pappaen sin». 

Jeg hadde så lyst at alle skulle stoppe etter «så skjønn?». Det gjorde vondt hver eneste gang. Dette var noe som spesielt skjedde etter at William ble født, fordi alle viste mer respekt for at jeg var helt alene om Michelle. Mens William faktisk var veldig lik på sin far. Noe jeg ble minnet på hver eneste dag gjennom det første året. Etter som William har vokst, så har han blitt mer og mer lik meg, noe jeg er veldig glad for. Barna mine kan ikke noe for hvem de ligner på, men de skal få lov til å sleppe å bli minnet på det. De fortjener bedre enn det. 

Det er vel mye av dette som ligger igjen, nå som Lucas er kommet til verden. Jeg gjorde jobben selv i over fire år, og likevel skal alle sammen hylle «far» for hvor nydelige barna er. For alle andre enn meg er dette sikkert helt uforståelig, og jeg klandrer ingen får det. Jeg vil bare at dere skal vite at det ligger så utrolig mye bak de ordene. Jeg vil at de skal få kommentarer på hvor flotte barn de er. Ikke hvem de ligner på, men for de personene de selv er. For det er ingen tvil om at de er nydelige alle tre, på sine egne måter! 

Selvfølgelig syns jeg Jan er verdens flotteste mann, og vil ingenting annet enn at Lucas skal bli akkurat lik som han, når han blir stor. Både hvordan han ser ut, men også ikke minst personligheten. Det tar bare litt tid å venne seg til at jeg faktisk ikke er alene lengre, hverken når det kommer til Lucas, eller med de andre to. Jeg vet at både Michelle og William også kommer til å bli snille og gode mennesker i fremtiden, og jeg skal innrømme at William allerede begynner å bli veldig lik på Jan, på væremåten! 

VELKOMMEN INN I STUEN VÅR!

Jeg har alltid vært glad i å om-møblere og pusse opp. Det er vel grunnen til at jeg valgte å kjøpe et oppussingsprosjekt av et hus i Stavanger i første omgang. Det er fremdeles ikke helt ferdig, men hadde vi bodd i Stavanger fremdeles, så hadde vi nok hatt det ferdig for lengst. Når vi kjøpte hus på sørlandet i juni, så var vi vel fast bestemt begge to, for å kjøpe noe vi kunne flytte rett inn i og trives slik som det allerede så ut. Det har vi jammen fått til, vi har nemlig ikke endret noe etter at vi flyttet inn her. Vi hentet møblene fra Stavanger, og vips, så var vi i hus. Nå har vi endelig fått tid til å gjøre noen små endringer i stuen. Vi har nemlig kjøpt oss noen nye møbler! Kunst på veggene har vi fremdeles ikke fått tid til å se på, men det kommer! 





















KANSKJE JEG IKKE FORTJENER DET

Da jeg startet å blogge hadde jeg ingen mål eller ønsker om å bli nominert til noen bloggpriser. Jeg hadde kun ett mål med bloggen min, og det var å vise Stavanger, eller rettere sagt lille Tasta, at jeg var en god mamma. Jeg ville vise alle som sa at Michelle umulig kunne ha det godt hos meg, hvordan livet vårt faktisk så ut. Jeg klarte raskt å vise et bilde av hverdagen vår, og på kort tid ble hverdagen vår lest av flere tusen mennesker. 

Etter at jeg innså hvor stor bloggen min hadde blitt fikk jeg meg et nytt mål. Det målet har jeg også klart å gjennomføre. Jeg har vist hele landet at man kan være minst like god mamma, selv om man er en ung mamma. Jeg håper og tror at jeg ikke blir sett på som en tulling med barn, men en mamma som virkelig bryr meg om barna mine. Jeg valgte i en veldig ung alder å stå opp for mine egne handlinger, og gud for et fint liv det har gitt meg. 

Ting har vært veldig vanskelig gjennom disse årene alene, men jeg har aldri gitt opp. Jeg har alltid stått sterkt i det, og har utrolig nok klart å nå mine mål, uansett hvor alene og svak jeg har følt meg. Jeg har nådd målene mine med det værste utgangspunktet jeg kunne hatt. Jeg har klart å skaffe meg et leve brød, selv med to barn på egenhånd. Jeg har kanskje blitt litt bortskjemt med å klare målene mine. For plutselig sitter jeg her å håper på å vinne en bloggpris. 

Jeg har gjennom mine 5 år som blogger, aldri vunnet en pris. Noe jeg syns er helt rettferdig, og jeg har sikkert ikke fortjent det. Likevel kjenner jeg at jeg syns det hadde vært utrolig gøy med en pris. I år er jeg nominert i fire forskjellige kategorier til Vixen Blog Awards, Årets Blogger, Årets BusinessBlogg, Årets LivsstilBlogg, og Folkets Favoritt. Jeg er veldig takknemlig for å bli nominert. Likevel føler jeg at jeg vinner litt hver eneste dag, fordi det faktisk er mange som leser innlegg på innlegg som jeg skriver her hver eneste dag. 

Det å kunne sette meg ned å sette ord på tankene mine og følelser jeg har hatt, har hjulpet meg gjennom veldig mange vanskelige tider de siste fem årene. Jeg har tatt dere med på tre forskjellige graviditeter, og fødsler. Dere har sett meg og barna vokse. Dere har vært med på oppturer og nedturer, og jeg har prøvd å vise hvordan livet mitt er fra alle mulige vinkler. Jeg har både ledd og grått, av ting jeg har delt, men det viktige av alt har vært responsen jeg har fått tilbake fra dere. 

Dere har vært med på å forme meg som menneske, men og ikke minst så har bloggen og dere lesere også vært med på å forme meg som mamma. Jeg har fått en mulighet til å gi barna mine eg god oppvekst, nettopp fordi akkurat DU er inne å leser bloggen min akkurat nå. Jeg har fått muligheten til å være mer sammen med barna mine, enn jeg kunne gjort med en annen jobb, uten utdannelse. Så kanskje det siste jeg fortjener etter alt dere har gjort, er å vinne en bloggpris. 

Jeg er likevel uendelig glad for om dere selv mener at jeg fortjener det, og ønsker å stemme på meg i de ulike kategoriene. Det kan du gjøre med å klikke på de forskellige kategoriene med link lengre oppe i dette innlegget. Jeg vil bare si tusen takk for at du leser bloggen min, bare det er mer enn jeg noen gang kunne drømt om. Jeg var ingenting, før bloggen ga meg bein i nesa til å kunne stå opp for meg selv. Noe jeg ikke innså selv, før jeg startet å bli komfortabel med å dele selv de vanskeligste ting! 

ER DET KUN JEG SOM KAN SE DET?

Nå har jeg hatt tre nyfødte barn i løpet av de siste fem årene, og jeg vil si at jeg kan huske veldig mye hvordan barna mine både oppførte seg og så ut. Av og til føler jeg at noen bilder lyver, for hva jeg husker er noe helt annet enn hva jeg ser på bildene nå. Slik jeg husker Michelle som baby er veldig lik på hvordan Lucas oppfører seg nå, og ikke minst hvordan han ser ut. William var mer ulik de andre to, og lignet vel egentlig bare på seg selv den første tiden. 

William var alltid så rolig og snill, og trivdes godt med å sove. Det gjør han for så vidt fremdeles, mens Michelle aldri har sovet noe mye. Hun våkner fremdeles på nettene av og til, og er uten tvil den som får oss alle opp om morgenen. Lucas og Michelle er veldig like, når det kommer til hvordan de begge var/er som nyfødt. De trives best med å bli holdt, og kjeder seg det sekundet ingen ser på dem. 

Jeg husker også Michelle og Lucas som veldig like i utseende, men plutselig når jeg ser på bilder, så blir jeg litt usikker på om hun faktisk så slik ut, eller om det kun er en mamma som klarer å huske og ser likhetene hos barna. Michelle har alltid vært så lik på meg, samtidig som hun har de flotte mørke fargene som jeg aldri fikk. Jeg fikk blå øyne i en familie der de aller fleste har brune. Så brune øyne hoppet visst over meg i rekken. 

Det er nok nettopp derfor også at det har vært en liten sjanse for Lucas å få mørke øyne, selv om hverken Jan eller meg tenkte noe særlig på dette under svangerskapet. Jeg var nesten overbevist om at han ville ha blå øyne og lyst hår, akkurat som Will. Men i det han kom til verden, syns jeg har var så fryktelig lik på Michelle. Kanskje det kun er mine mamma-øyne som kan se det.

EN FORVIRRET KROPP

sponset

Med tre svangerskap i en alder av 20, vil jeg tro kroppen min er ganske forvirret. På den ene siden er den ung og fremadstormende, mens på den andre siden har den vært gjennom veldig mye i løpet av disse årene. Jeg opplever likevel at jeg har et overskudd og en energi som jeg ønsker å ta vare på, samtidig som jeg er veldig opptatt av at hud og kroppsdeler skal se nogenlunde bra ut. 

Jeg har vell ikke noe spesielt uren hud, men de gangene jeg opplever at det vokser noe i ansiktet mitt, kan jeg reagere relativt høylytt. Da går jeg inn i en fase der jeg vil gjøre hva som helst for å få orden i ansiktet igjen, og opplever at de behandlingene som finnes i markedet gir et veldig variert resultat.

En av de behandlingene jeg faktisk opplever at fungerer er hudpleieserien fra MayBeauty. Jeg har tidligere brukt deres FaceGel, og vært strålende fornøyd med den, mens jeg denne gangen har testet en hel hudpleiepakke fra MayBeauty, en komplett pakke som holder huden slik jeg vil ha den.


1.FACEMASK - La masken virke i 30-45 minutter før den kan rives av.

Produktene jobber sammen, og fjerner døde hudceller, fjerner hudormer, forebygger acne og gir deg en friskere og sunnere hud. Bilene viser hvordan du steg for steg skal bruke de forskjellige produktene. Bilde i toppen av innlegget, er mitt resultat etter behandlingen. Jeg syns det er helt fantastisk hvor fort man merker en forskjell! 


2.FACE GEL - Masser ansiktet med FaceGel for å fjerne døde hudceller.

 
3. PORE MASK - La masken tørke i 15-30 minutter før den skylles bort! 

Akkurat nå har dere muligheten til å selv teste produktene fra MayBeauty, og via linken nedenfor får alle mine lesere 30% avslag på sin bestilling ver å bruke rabattkoden mammaface. Du kan lese mer om produktene, og bestille de til superpris HER! Produktene er også supre julegavetips til både venner og familie som er glad i å ta vare på seg selv.

DET BLIR EN TRAVEL START PÅ 2017

Fra det ene til det andre. Nå ser det ut som neste år kommer med en travel start, likevel. Nå har jeg akkurat laget innbydelser til Lucas sin dåp, som vi skal ha i januar. Denne gang har jeg valgt å lage invitasjonene på nett, sånn at det sparer meg for litt tid og arbeid. Jeg har tidligere laget dette for hånd til både William og Michelle, men ettersom at hverdagen min bare blir travlere og travlere, er det ikke alt jeg klarer å sette av tid til. Jeg ble veldig fornøyd, og gleder meg til å få de i posten.

Det kom litt brått på, for jeg kom på at de må jo sendes ut. sånn at gjestene kan holde av datoen. Nå får jeg sendt de ut rett før jul, og da er det god tid for meg å kunne planlegge festen etter gudstjenesten. Dåpen blir i slutten av Januar, men jeg krysser fingrene for at dåpskjolen passer Lucas, selv om han begynner å nærme seg fire måneder på den tiden. Dåpskjolen ble heklet til Michelle skulle døpes i 2011, og William brukte den i sin dåp i 2015. Det hadde derfor vært veldig koselig om Lucas også kunne brukt den samme. 

DRIVING HOME FOR CHRISTMAS

Nå har vi allerede tatt kursen hjemover igjen etter et kjapt Oslobesøk. Nå skal vi hjem og starte julen for fullt. Etter en helg med burdagsfeiring, Oslotur og mye annet som har vært i fokus kan vi endelig starte julestemningen for fullt her hjemme. Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til jul! Vi valgte å reise hjem fra Oslo, igjen allerede i går rett etter sendingen i studio. Planen var egentlig å være igjen over natten, og gjerne til og med få tid til litt julegavehandel før vi satte oss i bilen for å kjøre hjem til Kristiansand. 

Vi var fremme i Oslo i 14.00 tiden, og skulle møte i studio 16.00. Vi hadde derfor to timer på hotellet, med litt take away mat før vi stellet oss og gjorde oss klar for å gå til Studio. Allerede før vi gikk hadde Jan og meg bestemt oss for å prøve å reise hjem etter sendingen, og pakket derfor bilen klar igjen, før vi gikk. Barna var snille som et lam alle tre gjennom hele dagen, men begynte å bli litt utålmodige rett før vi skulle inn å filme. Jeg syns likevel de klarte seg superfint.

Michelle elsker å være på kamera som vanlig, og tok den biten helt topp, og var så fornøyd når hun fikk være med å lage mat på kjøkkenet. Lucas våknet i armene mine i det jeg satt meg ned i studio, men var snill som en liten engel likevel. William er William, og det største tegnet i familien på at vi er en helt normal familie. Han er den som viser at ungene bare er barn. Og som andre barn, løper rundt og styrer på. Det blir fint å se at dette kommer frem på TV. Barn skal få lov til å være barn, det er det de kan best!

Innspillingen gikk med andre ord helt supert, og vi var ferdig rett rundt kl. 18.00. Og valgte da å fullføre planen med å kjøre rett hjem. De hadde vært så flinke på vei inn i bilen, men vi tenkte å gjøre livet litt lettere for den, å kjøre hjem mens de alle tre sov, noe som ble veldig velykket. William våknet 20 minutter før vi kom hjem, og klarte seg med litt nattasang fra forsete. Jeg er egentlig veldig imponert over hvor fint hele dagen i går gikk. Det gikk jo over all forventning. 

Selv om jeg kun fikk tid til et blogginnlegg, så er det jo begrenset hvor mye jeg får til når 8 timer av dagen ble brukt i en bil, og resten i studio sammen med tre barn. Nå er barna i barnehagen, mens Jan og meg akkurat har pakket ut noen nye møbler som var kommet. Jeg gleder meg til å vise dere de nye forandringene her hjemme! Ønsker alle sammen en superfin torsdag! 

VÅR FØRSTE ROADTRIP TIL HOVEDSTADEN

God morgen. Akkurat nå er vi godt på vei til Oslo. Vi har alle sammen med oss i bilen, og kjører for første gang til hovedstaden. Vi skal nemlig i studio i kveld, noe som blir veldig spennende med tanke på at det faktisk er første gang alle fem er på TV sammen på den måten. William, Lucas og Jan har aldri vært i studio før, mens Michelle har fått være med flere ganger. Hun var blandt annet med sist, dagen før hennes egen bursdag i sommer. Det blir stas å ha med guttene også i ettermiddag. 

Hva vi filmer til eller når det vises på TV, skal jeg komme tilbake til. Det eneste jeg kan røpe akkurat nå, er at det ikke sendes live i dag, slik jeg er vant til fra tidligere. Jeg gleder meg veldig, og håper ikke barna blir for rastløse etter fem timer i bil. De er heldigvis vant til å kjøre lenge i bil alle tre, og trives med det. Vi skal i studio i ettermiddag, og deretter ha en koselig kveld sammen på hotell. Det blir nok veldig julestemning å dra inn til Oslo, der det er mye kaldere nå enn hjemme på Sørlandet. 

Vi fikk faktisk en litt snø på bursdagen til William på mandag, men det var ikke noe som la seg. Jeg syns det er så utrolig koselig med snø i juletiden, og håper virkelig på en hvit jul i år. Det er jeg ikke alene om. Både Jan og barna er også glade i snøen. Kanskje vi skal reise opp mot snøen til helgen. Det er så mye som skjer denne uken, så det er ikke sikkert vi får tid. Når denne uken er ferdig er det jo faktisk bare en liten uke igjen til julaften! Så jeg tror vi må bruke helgen på å prøve å lande litt hjemme, og finne den julestemningen vi kan der! 

Nå har vi to timer igjen å kjøre, og det har godt bra så langt på turen. Håper barna klarer å være like tålmodige den siste delen av turen også, som de har vært frem til nå. Har lagt med noen bilder av det barna skal ha på seg på sendingen i dag, syns det er så søtt når barna pynter seg til juletider Ønsker alle en superfin onsdag! 

INGENTING GIR MEG MER JULESTEMNING

Denne julen er det mye som føles nytt, noe som føles litt rart med tanke på at julen som regel handler om tradisjoner. Dette er den første julen som vil bli feiret på Sørlandet, og den første julen vi virkelig kan begynne å lage egne tradisjoner. Nå som bursdagen til William er vel overstått, kan vi begynne å hente inn litt julestemning for fult. Vi har vel egentlig startet med det for lengst, men i går fikk vi brukt store deler av dagen på baking med julemusikk i bakgrunnen. Julen for meg handler om å være sammen med familien eller de man er glad i. Min jul i år handler om å skape gode minner som barna kan ta med seg videre, og kan glede seg til i de neste jul´ene som kommer i årene fremover. 









reklame

Forresten, i dag gjør du årets beste julegavekupp hos Get Inspired! Du sparer 25-70% på hele butikken frem til midnatt! Se salget deres HER! Mine favoritter finner du HER!

Vinneren av dagens Facebook-konkurranse er Torill Andersen. Du blir kontaktet direkte via Facebook! Gratulerer!

SLIK BLE SELVE DAGEN FEIRET

William våknet opp til bursdagssang og cupcake med lys på sengen. Etter litt morgen-kos, ble William levert i barnehagen. Michelle ble igjen hjemme, og bestemor kom å hentet med seg Lucas. Vi begynte å lage lasagne før kl. 10.00 i går, og baguetter var hevet i ovnen. William går i en privat barnehage, og der pleier de å gå hjem til bursdagsbarna til de som har lyst og mulighet. William er fremdeles liten, men vi syns det ville være koselig om de kom hjem her på feiring likevel! Michelle fikk derfor være hjemme fra barnehagen for å være med på feiringen. 



En time etter levering kom barna og barnehagetantene på besøk. William syns det var superstas med besøk og vise frem både lekene sine og ikke minst rommet sitt. Det ble mat og cupcakes på alle, og deretter tampen brenner etter en gave, og det ble holdt en koselig liten samlingsstund i stuen her hjemme, der de sang flere av William sine favorittsanger. Det ble så velykket og koselig. Når de gikk tilbake til barnehagen igjen, så ble William igjen hjemme sammen med oss. Vi hadde nemlig flere planer for dagen. 



Feiringen fortsatte med en tur ned til bestemor. Vi var der resten av dagen, alle sammen og baket kakemenn og hørte julemusikk. Utrolig koselig, og jeg vet at William fikk en fantastisk dag i går også. Han har hatt to fine dager med feiring, og jeg kjenner jeg sitter igjen med en veldig god følelse. Det er ingenting som føles bedre enn å kunne se lykken i barnas øyne. Jeg er så fornøyd, og jeg vet at det er en gutt som har kommet seg inn i et nytt år, med et stort smil rundt munnen. 



EN LYKKELIG LITEN TO-ÅRING

De to siste dagene her hjemme kan ikke beskrives med ord. Vi har virkelig hatt to helt perfekte dager med feiring, og nå er det en liten lykkelig to-åring som sover søtt i sengen sin. Kan tro han er sliten etter full bursdagsfeiring her hjemme i går, så selve bursdagen i dag, med nok et besøk av hele barnehagen, og deretter kakebaking hos bestemor. Vi har storkost oss alle sammen, og jeg kan legge meg med god samvittighet, fordi jeg vet at William har fått den beste bursdagen han kunne fått, sammen med alle de han er så glad i! Håper alle sammen har fått en fin start på uken! 



































 

VI ELSKER DEG, GUTTEN VÅR

For nøyaktig to år siden hadde jeg ligget i mange timer på sykehuset, og ventet på å møte den lille gutten i magen min. Hvordan ville min lille «William» se ut? Hvem var han? Jeg lå på sykehuset, og skulle føde min første gutt, min første sønn, William. Rett over kl. 01.00 12.12.14 tok legene vannet på meg. Fødselen var satt i gang dagen før, og nå begynte det endelig å nærme seg, trodde jeg. Det tok mange timer etter dette før du var klar for å møte mammaen din, og den store verden. Kl. 11.12 kom du til verden, og mamma var så uendelig stolt. 

Jeg var så stolt, og kunne ikke vente med å vise deg frem til storesøsteren din, som hadde ventet så tålmodig på deg i flere måneder. Du kom inn i vår lille familie, og fikk din plass mellom Michelle og meg. Du var så fantastisk god, på alle mulige måter. Du gråt sjeldent og var så fornøyd som baby. Du sov mye, og selv den dag i dag, så trives du utrolig godt i sengen din. Det er din plass, der kan du være litt alene. For det kan ofte bli litt mye, når mamma og storesøster blir så jentete og fjollete. 

Heldigvis har du fått trappet opp «gutte-teamet» i familien, og plutselig er dere gutter i flertall. Du, og pappa har fått mange fine timer sammen det siste året, og flere skal det bli. Selv om lillebror er blitt en del av guttegjengen deres, så blir det fortsatt bare tid for å være gutter når dere er sammen. Da er det for det meste traktorer som er temaet, i alle fall nå om dagen. Det blir rart å se hvordan det vil forandre seg opp gjennom årene, men for øyeblikket er det i alle fall det som er tingen. 

Du har funnet din plass, etter at vi flyttet fra byen. Hvem skulle tro at du var en skikkelig bygdegutt? Ikke meg i alle fall, men jeg elsker å se hvor godt du trives her. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg ser hvordan du trives her nede på sørlandet, og har funnet dine «folk». Barnehagen er din plass, og jeg er så takknemlig for de damene og barna som er sammen med deg hver eneste dag, og setter et stort smil om ansiktet ditt dag etter dag. Du er en gutt som virkelig fortjener å smile, og være lykkelig. 

Jeg har aldri sett deg så lykkelig som du var i går i bursdagsselskapet ditt. Det skinte gjennom hele deg, og alle rundt deg kunne se det. Du storkoste deg, sammen med alle de du kjenner som er glad i deg. Du forstå at det var din dag, og at alle øyne var rettet mot deg. Selv om du ikke helt forstår hvorfor du feires i dag, så forstår du at det er du som feires. I dag fyller du to år, William, men jeg liker å tenke at vi ikke feirer hvor lenge du har vært sammen med oss, men at vi feirer den personen du er. 

Du er en fantastisk gutt, William. Du får de rundt deg til å føle seg bra, du sprer glede, og det vakreste i verden er å høre deg le. Jeg er så uendelig glad i deg, og en verden uten deg er helt utenkelig. Gratulerer så mye med dagen din i dag. Måtte dagen bli like bra som gårsdagen. Vi elsker deg himmelhøyt gutten vår, stor bursdagsklem fra mamma og pappa, storesøster og lillebror! 

HER ER GAVETIPSENE DU MÅ FÅ MED DEG!

reklame

Nå tror jeg virkelig det er mange der ute som begynner å bli stressede i forhold til årets julegaver. Hva skal man egentlig kjøpe til besteveninnen, til kjæresten, til søsteren, til broren, til mor og til far. I tillegg tror jeg det er mange som sliter med at den de skal kjøpe gave til allerede har alt de ønsker seg. Hvem har vell ikke søkt opp "Julegavetips til han" på google i år, og lett desperat etter noe som passer til typen?

En av mine aller største nettfavoritter har prøvd å gjøre noe med problemet, og for meg har de faktisk løst problemet. Jeg har nemlig funnet masser av gaver hos de, til og med til Jan. BliVakker.no har laget den ultimate julegaveguiden med produkter som de aller fleste faktisk trenger. For det er ofte de tingene som man virkelig trenger som er de sikreste vinnerne under juletreet. For eksempel bestevenninnens favorittsminke! Eller Renati hårvoks til typen? Eller hva med en ny parfyme til noen du er glad i?

I tillegg har jeg prøvd mange produkter i forhold til peeling og hudpleie den siste tiden, og har lagt min elsk på produktene fra EmerginC. Dette er high-end produkter som virkelig har gjort underverker for huden min. Spesielt peeling settet deres for hjemmebruk får veldig, veldig gode tilbakemeldinger blant kundene hos BliVakker, og er uten tvil det produktet jeg bruker mest fra EmerginC. Det er i alle fall et av mine beste julegavetips enten til deg selv, eller noen du er glad i. 

BliVakker.no har i alle fall samlet tusener av julegaveprodukter som du akkurat nå sparer inntil 60% på. Hele deres supre julegaveguide finner du HER, i tillegg har jeg satt sammen en liste med 5 julegavetips til typen!

1. Renati Hårvoks
2. Paco Rabanne Parfyme
3. Gillette Barberhøvel
4. Gucci Gavesett
5. Jean Paul Gavesett
 

TWO

Jeg føler ikke det er lenge siden vi akkurat var kommet hjem fra Kypros, og feiret bursdagen til William i en hast dagen etter. Denne bursdagen har vært planlagt lenge, og jeg har fått tid til å gjøre like mye ut av denne bursdagen, som det jeg pleier til Michelle. Jeg er så opptatt av at de skal få like mye, både av opplevelser og ikke minst ting som jeg steller i stand. Dette er noe som alltid ligger over meg, og det føles derfor godt å kunne se at jeg får tid til alt jeg setter meg et mål om å klare. I dag er det bursdagsfeiring for William i hus, og jeg gleder meg til gutten min kommer hjem å ser selskapet vi har stelt i stand til han. Tenk at han fyller to år i morgen! 

Nå er det like før gjestene kommer, og barna er så klar for bursdagsfeiring. William har overnattet hos bestemor i natt, Michelle har derfor fått være med å stelle i stand til selskapet. Jeg merker at hun syns det er stas å feire lillebroren, men skulle nok heller likt at det var hennes bursdag som skulle feires i dag også. Selv syns jeg det er så koselig å se William ha lyskasteren bare på seg selv et lite øyeblikk. Han fortjener det, det er jo tross alt et helt år siden sist bursdag, og det blir den første han vil forstå noe av! Jeg ønsker alle sammen en fin tredje søndag i advent. 

EN TREKLØVER JEG ALDRI KAN FÅ NOK AV!

For meg som mamma, er det umulig for meg å se hvordan man noen gang kunne se for meg en hverdag uten barna mine. Jeg kan ikke få nok av min lille trekløver, og gruer meg bare av tanken på at vi ikke skal leve under samme tak livet ut. At det er bare snakk om en liten periode av livet, bare noen år. Vi er bare en del av hverandres hverdag i noen få år, før de får sine egne liv, og gjerne også sine egne familier. Barna mine vil alltid være en del av hjerte mitt og ha sin plass i tankene mine hver eneste dag, til den dagen jeg dør. Jeg er bare så uendelig takknemlig for å kunne få lov å ha de hjemme en god stund til. Få trøste dem, klemme dem, holde dem i hånden, bære dem, mate dem, og ikke minst følge dem opp i noen år til! 





VIDEO: BARNA MÅ VITE DETTE FØR JUL!

En uredigert liten del av morgenen vår i dag. Michelle hadde noen gode tanker om de som ikke har det så godt, og da satte jeg på kameraet, selv i kaoset. Michelle er så fantastisk godhjertet, og snill på alle måter. Hun har nylig hatt om Napal i barnehagen, og hadde noen tanker om hva hun ville gjøre. Det er ikke en selvfølge å ha det godt, hverken i julen, eller ellers. Det er viktig for meg å lære barna nettopp dette. Det er lettere da å lære dem å sette pris på alt de har selv, når de vet at det ikke er alle som har det sånn. Jeg oppfordrer alle til å faktisk fortelle litt til barna, og ikke minst legge av en tanke til alle som ikke har det godt, selv nå. Vi er så opptatt av å ha en fin jul selv, at vi av og til kan glemme hvor godt vi egentlig har det, med mat på bordet, og et rom fylt av kjærlighet! 

 

DEN BESTE HELGEN I DESEMBER

Dette må være den koseligste helgen gjennom hele desember. Det er bare to uker igjen til jul, og julestemningen er på plass for fullt her hjemme. Det er også mye oppmerksomhet rettet mot han mellomste, som har bursdag på mandag, og som skal feires nå i helgen. Jeg syns det er helt utrolig hvor fort disse to årene har gått, men samtidig så har vi fått oppleve så utrolig mye. Jeg gleder men sånn til guttene kan begynne å leke sammen, for jeg vet at de kommer til å ha mye glede av hverandre i årene fremover. 









DA VAR ALT PÅ PLASS

Nå føler jeg endelig at jeg kan si meg klar for bursdagsfeiring til helgen. Jeg følte at denne bursdagen kom så brått på, og plutselig var det kun to dager igjen til feiring. Heldigvis så har jeg og mine kontrollfreak kunnskaper litt nytte av seg, når tiden renner ut og krever å fokusere. Ballonger, bordpynt, og diverse annet, har jeg nå laget en plan på hvor og hvordan det skal bli seendes ut, og jeg har også laget en plan over hvordan jeg skal få tid til alt. Jeg syns det er så gøy å gjøre dette, samtidig så er jeg veldig opptatt av at det skal gjøres akkurat som jeg planlegger. Noe som viser den negative biten med å være så kontrollfreak. Jeg satser i alle fall på en fin feiring, uansett hvordan det blir seendes ut her hjemme. Jeg vet at William ikke akkurat kommer til å legge merke til det uansett, haha! 










 

TRE FRISYRER TIL JULEBORDET

Nå er det tid for julebordsesongen, og kanskje du har endret hårfrisyre siden i fjor? Det har jo faktisk jeg, da jeg i sommer bestemte meg for å klippe av meg 2/3 deler av håret mitt. Nå har jeg halvlangt hår, og har ikke vært noe flink til å style det. Jeg har derfor begynt å tenke på hvordan jeg skal gå med håret på julaften, og testet forskjellige hårfrisyrer som jeg har å velge mellom. Her er de tre frisyrene jeg skal velge mellom til julaften, som også er et tips til de som skal på julebord nå i desember! 





MINE SMÅ FØRJULSØNSKER

Nå er dette plutselig andre året på to år, der jeg har nyfødt baby rundt juletiden. Jeg syns det er så utrolig koselig, og gjør noe med hele stemningen her hjemme.  Nå var William bare to uker på julaften for to år siden, mens Lucas har rukket å bli hele to måneder allerede. Men det er fremdeles så smått og så uskyldig. Jeg har funnet så utrolig mange søte juleting til små babyer, som jeg virkelig ønsker meg nå i tiden frem mot jul, til den minste lille gutten vår. Den første julen, vil aldri barna kunne huske, men det gjør vi mødre likevel! Alle produktene jeg har sett på er fra samme nettbutikk, her har jeg kjøpt flere av tingene barna har med navn på! 










 

DETTE SKJER DE NESTE SYV DAGENE

Nå kan vi ta helg med god samvittighet, det har nemlig vært en travel uke. Det er veldig mye som skjer når man har barn, og det blir ikke mindre travelt, når man får flere barn. Tannlegetime, to besøk på helsestasjonen med to av barna, grøtfest i barnehagen, og diverse annet julekos, som barna har hatt i barnehagene. Det er ikke lett å holde styr på alt som skal skje nå rett før jul, derfor tenkte jeg å lage en liten liste med hva som skjer i hverdagene våre de neste syv dagene. 

Lørdag: Vi må inn til Stavanger en tur, for å hente kakene til selskapet til William som skal feires nå i helgen. Dette har vi funnet ut at Jan og en kompis skal gjøre, mens jeg blir igjen hjemme med barna. Vi skal også ha kamerateamet på plass denne dagen, så jeg får nok å gjøre selv på lørdag. Tre barn, et tv-team, og et selskap som skal stelles i stand, kan jo bli en smule travelt ser jeg for meg. 

Søndag: Jeg må lage i stand til selskapet, og jeg har egentlig peket ut Michelle til å være med å hjelpe til med dette mens Jan tar med seg guttene ut. Michelle elsker bursdager minst like mye som mammaen sin, og jeg syns derfor hun er blitt gammel nok til å få lov til å hjelpe meg med dekoreringen. Det blir koselig, samtidig som jeg vet hun er til stor hjelp. Denne dagen er også selskapet! Det blir også filmteam tilstedet denne dagen.

Mandag: Vår fineste William fyller 2 år! Vi får besøk av barnehagen hans denne dagen, som skal feire dagen sammen med oss! Det blir så stas for William å vise frem sitt rom, og sine leker til de han er mest sammen med. Etter litt feiring sammen med de, skal vi selvsagt fortsette å feire dagen videre her hjemme. 

Tirsdag: På tirsdag er det tid for Lucia. Denne dagen skal vi derfor se Michelle gå i Luciatoget på ettermiddagen, mens William tidligere på dagen skal i julegudstjeneste, og i tillegg synge på gamleghjem. En dag som det skjer mye, men relativt rolig dag for min del. 

Onsdag: Vi setter oss i bilen og kjører inn til Oslo, hele familien. Vi skal faktisk på TV for første gang sammen alle fem. Jeg har vel kun tatt med meg Michelle i studio to ganger tidligere, ellers har jeg gjort det alene. Men denne ettermiddagen skal vi faktisk i studio alle fem (dette går ikke live denne dagen, men jeg kommer tilbake til sendetid på dette). Vi overnatter i Oslo denne natten. 

Torsdag: Jeg tror vi skal få unnagjort litt juleshopping i hovedstaden før vi starter hjemturen til Kristiansand igjen denne dagen. Vi velger å kjøre inn, for å unngå mest mulig styr for ungene sin skyld. Det er mye bedre for dem å kjøre, enn at vi stresser med fly, taxi, tog og diverse. 

Fredag: Tilbake til hverdagen, og barna på plass i barnehagen igjen siste dagen før helgen. Jeg må få pakket inn noen gaver, før noen små luringer ser dem her hjemme, og ser hva det er. På fredag kan jeg senke skuldrene litt, men jeg merker at det føles godt å ha det litt travelt! 

PLANLEGGING AV 2 ÅRS BURSDAG!

God morgen. Nå har jeg brukt gårsdagen på å planlegge bursdagen til William, som skal feires nå i helgen, og i dag har jeg funnet frem alt, og skal planlegge hvordan jeg skal gjøre alt når det kommer til dekorering. Jeg trives veldig godt med å stelle i stand til bursdager, og syng selvsagt det er ekstra gøy å stelle i stand bursdag til barna. Michelle har de siste årene fått bestemme tema/farger selv, mens det i år er første gang William har noen spesielle interesser, som nå blir et tema i bursdagen hans. 

Han fyller to år på mandag, og det blir den første bursdagen som blir stelt i stand på samme vis som jeg har gjort til Michelle i alle år. Grunnen til at det ikke ble samme dekurasjons-opplegg i fjor, var fordi vi flyttet hjem fra Kypros på bursdagen hans, og det var så travelt bare to uker før jul, at jeg ble mer enn nok fornøyd med at vi fikk tid til å stelle i stand et selskap i det hele tatt. I år er jeg derimot litt mer forberedt, og gleder meg til å kunne gi William, akkurat det samme som eldste jenta.

Når det er sagt, så husker man aldri den første bursdagen uansett. Michelle sin første bursdag som lignet de hun har hatt helt siden den gang, start med toårsdagen hennes også! Jeg slenger med noen bilder fra bursdagen da Michelle ble 2 år. Tiden går så utrolig fort, og det er utrolig gøy å se litt tilbake, og se hvor stor hun er blitt nå. Neste bursdag for henne, så blir hun jo 6 år, oi, tenkt det!! William vil bli feiret i helgen, og vi gleder oss veldig til det. Dere kan finne tidligere bursdager vi har hatt HER! 

HAR DU KONTAKT MED FAMILIEN DIN?

Skjermer du bevist Lucas mer enn du gjorde med de to andre som nyfødt? Helt ærlig så kan jeg vel innrømme at jeg ikke har tenkt denne tanken selv før jeg leste dette spørsmålet i kveld. Sannheten er vel at jeg deler ting om barna når det føles naturlig, og det er så mye annet som skjer i livet mitt akkurat nå, selv om Lucas er nyfødt. Jeg føler vel at det kun var Michelle som var i fokus i livet mitt når hun ble født, at det var naturlig å dele mye av henne, det samme med Will. Mens Michelle var i barnehagen, var det liksom bare meg og William hele dagen. Mens nå så har jeg plutselig tre barn, samboer, et stort hus, møter, ting de to eldste barna skal, og ikke minst med alt annet som skjer, så har det vært naturlig at ikke all fokuset på bloggen skal handle om den nyfødte. 

Har du kontakt med familien din i Stavanger? Dette har vært et spørsmål som har blitt stilt i kommentarfeltet flere ganger det siste året, men jeg har stort sett valgt å slette disse kommentarene. Grunnen til at jeg har villet slette de tidligere er jo fordi det er sårt og vond for meg. Jeg har ingen kontakt med familien min hjemme nå, annet enn litt med min tante, min mormor, og søskenbarn. Hvorfor det er blitt sånn, ligger det mye bakgrunn i, som jeg ikke kan eller ønsker å dele med det første. Jeg skulle selvsagt ønske at ting var annerledes, spesielt nå som det nærmer seg jul, men dette er noe jeg ikke kan bestemme. 

Når startet barna å kalle Jan for «pappa»? Det var vel William som startet med dette, når han startet å snakke egentlig. Jeg husker ikke hvordan, men det bare ble sånn etter at Jan flyttet inn med oss og levde så tett på barna. William har helt fra Jan kom inn i bildet vært veldig «pappadalt» og valgt Jan fremfor meg 9 av 10 ganger helt siden i fjor. William har vært en gutt som virkelig har trengt en mann å dele hverdagen sammen med, og heldigvis så har han fått det. Bare etter en måned eller to, så startet også Michelle smått å kalle Jan pappa. Hun syns det var mest naturlig, og det har vært viktig for oss at Michelle selv skulle få kalle han for akkurat det hun selv følte var riktig. Det har vært «pappa» helt siden da! 

Du har en tattovering av navnet til Michelle på ankelen, skal du gjøre det samme med guttene sine navn? Jeg tror min tattoverings periode er over, og det for godt. Det vil derfor aldri bli noe tattovering av hverken «William» eller «Lucas» på min kropp. Jeg angrer allerede på alle mine tattooveringer, og har bestemt meg på at det er noe jeg aldri skal gjøre igjen. Hvis det er noe som skal gjøres, så er det å fjerne de jeg allerede har. 

Er det noe i livet du ville forandret akkurat nå? Ja, det er det jo, men ingenting som handler om hverdagen, eller livet vi har fått som en familie. Jeg liker å tenke at det vi har er helt fantastisk, og vi har så utrolig mange fine øyeblikk i løpet av en helt vanlig ettermiddag. Jeg er så takknemlig for det. Likevel så er det ting som jeg ikke kan gjøre noe med, som jeg kunne leve med foruten. Hadde jeg ikke hatt min egen familie nå, så ville jeg hatt det veldig vanskelig med meg selv. Jeg er derfor så glad for at jeg kan leve med alle disse små fantastiske øyeblikkene i hverdagen, for det er nettopp de som holder smilet mitt på plass.

SPØRSMÅLSRUNDE

Det er veldig mange spørsmål som har kommet det siste halvåret, som jeg ikke har svart på. Jeg tenkte derfor at det var på tide at jeg satt meg ned med leserspørsmål, og svarer litt mer detaljert på diverse ting som dere lurer på. Jeg ønsker å svare så godt som mulig på ting som jeg gjerne har unngått å skrive for mye om på bloggen tidligere. Ting som skjer, som jeg kun beskriver mellom linjene men aldri direkte. Jeg ønsker å bli stilt spørsmål under fult navn, og velger derfor å få spørsmålene tilsendt i kommentarfeltet på facebook. Dere kan legge igjen spørsmålet dere ønsker jeg skal svare på i linken til dette innlegget på Facebook, HER! 

Jeg kommer selvsagt ikke til å svare på spørsmål som blir privat, som angår barna. Det vil altså si at spørsmål om barnefedre, forhold, kontakten og samvær, ikke vil bli besvart. Dette er barnas privat-liv. Jeg kommer til å svare på ting som angår meg, på godt og vondt, og positive ting som handler om barna seg i mellom. Jeg kommer til å svare på spørsmålene allerede i løpet av kvelden, her på bloggen. Jeg kommer til å fokusere på spørsmålene som det er mest interesse i. Dette tar jeg da ut i fra mest likes på kommentarene. 

Om dere lurer på noe som går på vanskelige ting, håper jeg at dere kan vise respekt, og formulere spørsmålet på en finest mulig måte. Dette ber jeg om for å skjerme meg selv, og ikke minst andre yngre følgere på facebook-siden min. Blir det for grovt stilte spørsmål, vil disse bli slettet eller skjult. Det kan likevel være at jeg velger å svare på selve spørsmålet, men formulerer det annerledes. Håper det også kan falle inn noen koselige spørsmål, det er alltid gøy, når det blir så mye. Ellers ønsker jeg alle sammen en fin kveld videre! 

HVOR MYE PENGER SKAL MAN BRUKE PÅ BARNA I JULEN?

Det er alltid et spørsmål om hvor mye man skal handle for i gave til barn. Noe jeg vet skiller seg veldig fra om det er egne barn, tantebarn, fetter og kusine, barnebarn eller barn man er gudmor til. Det handler selvsagt også mye om hvordan økonomi man har, og alder på barna. Nå har jeg funnet gavetips til noe jeg vet mine barn/jeg ønsker oss til jul. Hvor mye penger syns du det er greit å bruke på barna i julen? Hvis det er satt en sum på 300 kr, skal man da forholde oss til summen, eller hva gaven ville kostet på fullpris?  Er tilbudene egentlig en fordel, eller er dette kun en fordel for de som får gaven, som da får flere ting i samme gave? 



Jeg ser nå at jeg klarte å glemme å legge ved link nederst i forrige innlegg, der du kunne finne tilbake til innlegg fra tidligere bursdagsfeiringer. Jeg har fått fikset det nå, men legger også med en link til det HER! 

TATT JOBBEN MED TIL SENGS

I dag er en sånn dag der jeg ikke orker å gå ut av senga. Jeg har derfor tatt med meg pcén i seng, sånn at jeg i alle fall kan gjøre noe som må gjøres, mens jeg har en dårlig dag. Jeg fikk hjulpet Jan med å stelle ungene, sånn at han fikk levert de i barnehagen uten å måtte gjøre alt alene. Jeg måtte deretter ta meg av minsten som ble igjen hjemme med meg. Det føles så bra å ha ting som jeg bare må gjøre, uansett hvor dårlige dagene er. Ting som får meg ut av sengen, sånn at jeg rett og slett ikke sover bort dagene. 

For det er det som frister mest i dag. Om jeg ikke kan sove bort hele dagen, kan jeg nå i alle fall slappe av og gjøre dagen så rolig som overhode mulig. Jeg har derfor tatt med jobben til sengs, og er klar for en rolig dag. En dag jeg skal bruke på å planlegge hvordan alt skal gjøres resten av uken, i stedet på å sitte å irritere meg over ting som ikke blir gjort i dag. Det er nemlig sånn av og til, at man må kunne slappe av, og sette egne behov først. Det er ikke ofte jeg er noe flink til det. 

Jeg tenkte at jeg kunne bruke dagen i dag på å planlegge ting og tang til bursdagen til William som skal feires i helgen. Han blir to år den 12.12, og det skal selvfølgelig feires stort, selv om det er like før jul, og de aller fleste er veldig travle nå i denne tiden. Jeg vet ikke hvorfor, men både Michelle og William er født på datoer, som ingen er hjemme, eller har tid til selskap. Wiliam sin bursdag er bare to uker før jul, og da sier det seg selv at de fleste ikke har tid. Mens Michelle er født midt i sommerferien, da de aller fleste er reist på ferie. 

Man kan vel trygt si at jeg ikke helt planla datoen akkurat på de to eldste. Vi var litt heldigere med tiden på året til minsten, men det betyr ikke at de ikke skal feires like mye! Jeg har allerede kjøt inn alt til selskapet, men nå er det bare å planlegge hva jeg tror William virkelig har lyst til å gjøre i selskapet, og ikke minst hvordan jeg skal dekorere denne bursdagen. Det er ingen hemmelighet at jeg er over middels glad i å stelle i stand til selskap. Det å sitte å planlegge bursdagene til barna får meg virkelig i godt humør! Dere kan finne tidligere bursdager vi har hatt HER! 

SEX 7 DAGER ETTER FØDSELEN

Når man nettopp har født et barn, så er som oftes sex et tema som ligger veldig langt bak i hodet på den nybakte mammaen. Det er vel i alle fall det som er mest naturlig. Jeg har selv opplevd så utrolig forskjellige fødsler, at jeg fint kan sitte her og si at det virkelig ikke finnes et fasit svar på hvordan tankene på sex ligger ann etter fødselen. Jeg husker at sex ikke ble en tanke hos meg før flere måneder etter fødselen med de to eldste. Det var det som føltes naturlig da.

Jeg har jo vært veldig åpen om alle mine tre fødsler, og ikke vært redd for å dele hverken oppturer eller nedturer. Den siste fødselen var uten tvil den beste. Den gikk så fint, startet av seg selv, varte akkurat passe lenge, og Lucas kom til verden uten at jeg måtte sy. Fødselen gikk rettere sagt, akkurat som vi håpet. Jeg hadde likevel ikke trodd at tanken på sex ville dukke opp, med det første. Utrolig nok så gjorde det faktisk det, og bare 7 dager etter fødselen hadde vi sex igjen. 

Nå skal det sies at vi hadde sex like før fødselen startet også, men jeg hadde forberedt Jan på at det kunne ta ett par måneder før jeg følte meg klar for sex igjen. Jeg har hørt flere historier der venninner med barn har fortalt hvor tidlig de hadde sex igjen etter fødselen, og kan vel ærlig innrømme at jeg har tenkt at det har vært helt sykt. Likevel så kan jeg plutselig forstå dem, hvorfor er det så galt å ha sex tidlig etter fødselen, så lenge kroppen føles normal igjen? Jeg mener dette er jo opp til hver og enkel kvinne å kjenne på seg. 

Jeg har aldri hatt en kjæreste rundt mine tidligere fødsler. Gjennom hele svangerskapet med Michelle, hadde jeg ikke sex en eneste gang etter unnfangelsen, og frem til flere måneder etter Michelle var kommet til verden. Gjennom svangerskapet med William, var det andre ting som gjorde sexén etter fødselen vanskelig. Jeg hadde derfor veldig mange tanker om dette, og snakket mye med Jan i forkant av fødselen på hvor mine tanker til tiden etterpå sto. Jeg ga vel også klar beskjed om at det kan hende at jeg ikke ville være klar psykisk til det, selv om kroppen var i fin form. 

Vi hadde derfor sett for oss at vår siste sex i graviditeten, ville være årets siste. Det viste seg at når min kropp var klar til det, så fikk jeg noe i meg som ville få «den første gangen» unnagjort. Jeg ville så gjerne være klar også psykisk. Sannheten er at de første gangene vi hadde sex etter fødselen, ble det mye som vekket gamle vonde minner. Noe som jeg ikke trodde jeg ville få tilbake, ettersom at det er Jan det er snakk om. Det er ingen som kjenner meg bedre enn ham, og jeg er trygg hos han. Likevel ble dette litt tøffere enn jeg trodde det ville bli. 

Det føles lettere å glemme vanskelige ting, men er det noe Jan har lært meg, så er det å snakke om alt som er vanskelig for å kunne legge det helt bak seg. Nå som det er gått flere uker etter fødselen kan jeg ærlig si at sexen også har blitt den samme igjen som før fødselen. Det som skjedde kort tid etter fødselen forrige gang, kan ikke ødelegge det livet jeg har i dag. Selv om det er vondt å bli minnet på ting som har skjedd, så føles det godt å vite at jeg kan se fremover. Livet nå handler om meg og Jan, og fremtiden. 

JEG ER MEST REDD FOR MICHELLE

sponset

Som mamma så merker jeg at redselen for at noe skal skje barna er stor. Men jeg kan nok innrømme at jeg er mest redd for Michelle. Hun er eldst og det er derfor mer som kan skje med henne til en hver tid, enn guttene, som alltid har en voksen rundt seg. Michelle får stadig flere venner i gata, og det er derfor mye tryggere å sende henne til naboen, når vi hele tiden vet hvor hun befinner seg. Hun har derfor fått seg en rosa Gator klokke, sånn at vi har 100% kontroll på hvor hun er til en hver tid! 

Når Michelle har denne på seg kan vi både se hvor hun er i nåtid, men vi kan også se hvor hun har vært gjennom dagen. Jeg syns det er så fint å kunne se hvor de har vært på tur, for da syns jeg det er mye lettere å ta det opp med henne etter barnehagetid. Da kan jeg lettere å engasjere meg i det hun forteller, når jeg selv vet hvor det er. Gator klokken, er en GPS Klokke til barn som også er en telefon klokke til barn det gjør det derfor mulig for oss foreldre å nå barnet på denne før de er gamle nok til å ha egen mobil. 

Det er heller ikke mulig for barna selv å slå av GPS/telefonen, som gjør denne sikker til en hver tid. Dette er noe man velger på innstillingene inne på appen. Jeg kjenner at noe i meg syns det er veldig positivt å kunne spore opp barna mine, nå som de vokser til. Snart skal Michelle begynne å gå hele skoleveien alene, neste år, og da kommer jeg virkelig til å finne en trygghet i denne klokken. Det går nemlig ann å registrere safezone, og man får varsel om barna går utenfor denne sonen. Det er en super måte å vite at barna kommer seg trygt frem og tilbake på skoleveien, selv hvor lang den måtte være. 

Gator klokken kan dere kjøpe på gatornorge.no,  gatorwatch.com, og hos stort sett alle XXL-butikker i hele Norden. GPS watch for kids finnes selvsagt også i andre farger enn rosa, men det var den prinsessen her i hus falt for. Jeg vet at det er veldig mange som er i mot det å spore opp barna sine på GPS. Selv kan jeg ærlig si at jeg ikke ser noe problem i dette. Det er en ekstra sikkerhet, som forelder syns er helt i orden. Dette er snakk om små barn, og små barn skal alltid passes godt på, heller for mye enn for lite! 

TILBAKE SOM SIDE2-BLOGGER

For nøyaktig ett år siden, var kontrakten min med side2 på vei til å gå mot slutten. Min siste dag som side2-blogger var derfor 31.desember i fjor. Jeg ønsket å prøve noe nytt, og det viste seg at det ikke skulle gå helt etter planen. Jeg sa derfor tidlig opp den nye avtalen som var signert, og gikk tilbake på blogg.no sin plattform, i midten av mars i år. Siden den dagen, har jeg ønsket å komme tilbake i en kontrakt med Side2, og endelig er jeg på plass som Side2-blogger igjen.

Nå er ett nytt samarbeid i gang, og jeg har gledet meg til dette gjennom hele våren, sommeren, og høsten, der jeg har håpet på en ny kontrakt. Nå i november ble avtalen signert, og jeg har tyvstartet et godt jobb-år i møte med en kontrakt som startet allerede 1.desember. Jeg er så fornøyd over at denne avtalen er i boks, og kan starte det nye året med en trygghet som grunnlag for bloggen. Jeg har hatt et godt år, men langt fra hvordan økonomien var i 2015, da jeg hadde samarbeid med side2. 

Jeg syns det har vært både spennende og skummelt å stå på egne ben dette året, men jeg har lært mye. Jeg er glad for å ta med meg de erfaringene jeg har fått fra denne tiden alene i år videre inn i den trygge kontrakt-verden. For det er ingen tvil om at det er mye tryggere økonomisk, når man ikke skal lage hver og en samarbeidsavtale på egenhånd. Jeg er likevel veldig stolt over egen innsats i året som har gått. Med egen innsats så snakker jeg da altså om samarbeidsavtalene som Jan har fikset for meg, for han er den delen som fortjener skryten for at det har gått rundt. 

Når det kommer til arbeidsplass, så handler det alltid om å trives med de man jobber med, og ikke minst jobben man har. Dette er også en veldig viktig del også i bloggverden. Man må ha gode kontaktpersoner, en god kommunikasjon med flere av de man jobber sammen med. Jeg har gjennom hele året hatt kontakt med side2, og nå som jeg er tilbake, så er det ikke mye som føles «Nytt». Jeg har jo tross alt vært en Side2-blogger mesteparten av blogg-karieren min. Det var hos dem bloggen min gikk fra å være en hobby-blogg til et levebrød. Det føles så godt å være tilbake! 

SNAKK MED EN GUTT DU STOLER PÅ

De siste månedene har uten tvil vært de mest krevende i mitt 23 år gamle liv. Det har vært et halvår preget av tårevåte netter, og veldig mange lange samtaler. Jeg har opplevd Anna gjennom en for mange uvirkelig tung hverdag. En hverdag preget av svik fra hennes aller nærmeste, der hun nærmest har følt seg som den eneste igjen her i verden. Både meg og Anna har visst at så fort barna er i seng, og kvelden begynner, så kommer også tårene.

For første gang har Anna åpnet seg om fortrengte minner. Minner som jeg ikke unner min værste fiende. Minner som hun helst alltid bare har villet glemme. Minner som hun nå holder på å bearbeide. Jeg er vokst opp i et hjem der vi snakket om ting, også de vanskelige. Og det er noe av det viktigste jeg har tatt med meg inn i familien her. I denne familien skal vi snakke om følelser, vi skal snakke om det som er vanskelig. Jeg mener selv det er verdens beste terapi, og i noen tilfeller den eneste terapien som gjør at man en dag lever det livet man trodde var umulig.

Jeg vil påstå at meg og Anna har snakket mer de siste seks månedene, enn hva et vanlig par gjør i løpet av 10 år. Vi har grått, vi har prøvd å forstå, og vi har bearbeidet. Og sist men ikke minst, vi har aldri stått sterkere. Uansett hvor vanskelige disse samtalene av og til er, uansett hvor mange timer med tårer, så lærer man hverandre å kjenne på en helt annen måte. Man oppnår en solidaritet og forståelse for hverandre som er ti ganger sterkere en ett kyss. Og ikke minst lærer man å sette pris på det positive som hverdagen har å komme med. Ja, selv de helt små tingene.

Oppe i alt det vanskelige blir lyspunktene plutselig mye sterkere. Maten smaker plutselig bedre, gleden ved å være rundt barna blir enda sterkere, og høytidene blir enda mer betydningsfulle. Det handler om å finne lyspunktene, for så å gjøre de enda sterkere, samtidig som man bearbeider en sorg, og gjør sårene fra den enda mindre.

Jeg kunne skrevet veldig mye om dette, og det er fortsatt et kapittel som vi er midt oppe i. Men uansett hvor vanskelig det kan være å rippe opp i fortrengte sår, så angrer hun ikke. Anna er sterkere, livsgleden hennes er sterkere, vi er sterkere, og fremtiden er lysere. Så, til deg som sitter med noe vanskelig langt bak i tankene dine, snakk med noen. Uansett hva det er, så finner du noen som lytter på det du har i tankene. Kanskje er den du trenger å snakke med en gutt, for vi gutter både tenker og føler mye mer en du tror, vi bare viser det ikke alltid...

Jan

KROPPEN MIN 24 TIMER ETTER FØDSELEN

Jeg nevnte tidligere i helgen, at jeg ville dele flere bilder av kroppen min etter den siste fødselen. Disse bildene ble tatt like før hjemreisen fra sykehuset, 24 timer etter fødselen. Dette er bilde som vise min kropp ferdig med tre svangerskap på fem år. Jeg syns kvinnekroppen er magisk. Alt den får til! 

EN DRØMMEDAG FOR WILLIAM

Etter at vi flyttet til sørlandet, har barna virkelig funnet interesse for traktor og dyrene på bondegården. Vi bor nemlig på en plass der vi ser hester og traktorer langs hele veien til barnehagen, og til og med om vi skal til butikken. William har derfor blitt en stor traktor-fan, og fikk sin drømmedag her om dagen, da han fikk lov til å sitte på traktorene til en god kompis av Jan. Det er ingen tvil om hvilket tema vi skal kjøre i bursdagen til William, til helgen. Tenk at gógutten min blir 2 år neste mandag! 















HVEM ER DU TIL Å UTTALE DEG OM VÅR SØNN?

Er det en ting jeg misliker her i verden, så er det når noen lesere/følgere skal mene noe om barna mine. Jeg går i forsvarsmodus med en gang, og føler en plikt til å forsvare dem, og fortelle at det ikke stemmer eller at det er feil fakta. Barna mine er det mest dyrebare jeg har, og INGEN i denne verden kjenner barna mine bedre enn meg. Jan kommer inn på en delt førsteplass der, men  det er ingen bloggleser, eller fan i gata som kan si at de kjenner barna mine gjennom bilder og ting jeg skriver på bloggen. 

Ja, jeg deler mye, men langt i fra alt. Møter man Michelle og William, så er de to helt andre personer enn hva man kan speile gjennom bloggen min. Dette er en av mine viktigste jobber med denne bloggen, at ingen skal ha muligheten til å kjenne barna mine, selv hvor mye jeg skriver om dem. Jeg deler aldri noe personlig, tankene deres på private ting, eller situasjoner der mine barn er lei seg, eller er i en situasjon der man kan bli kjent med dem på samme måte som om man faktisk hadde vært sammen med dem.

De er to helt fantastiske barn, unnskyld meg, tre selvfølgelig. Lucas er jo for så vidt bare en baby, men han er nå fantastisk han og, akkurat som de to andre. Bloggen min er den plassen jeg kan skryte av barna, og ikke minst fortelle verden hvor mye disse små betyr for meg. De har forandret livet mitt på så mange måter. De er livet mitt, og uten dem hadde jeg ikke vært mye. Derfor må jeg dele litt om barna også her på bloggen, fordi de er det eneste som hverdagene mine dreier seg om. 

Jeg blir derfor så utrolig skuffet og lei meg, når jeg ser at kommentarfeltet blir fylt med meninger om barna mine. Hvem de ligner på, og hvem de ikke ligner på. Jeg mener da at ingen har noe rett til å mene hvem mine barn ligner på, om de ikke er sammen med dem og ser dem. Et bilde kan aldri bli sett på som en fasit. Man må kunne se barna, for å se hvem de er like. Man må kjenne dem, og huske på hvordan de andre var som små, for å kunne sammenligne og se likheter. 

Så, med mindre du har sett barna mine titt og ofte, ikke motsi hva jeg mener og skriver. Hvis du ikke er enig i at Lucas ligner på Michelle, så har du antageligvis ikke sett henne nok som liten, og i alle fall ikke sett Lucas nok. Han har selvsagt sine likheter på Jan, naturlig nok, men når det finnes mest likheter på søsteren i våre øyne som faktisk har sett oss alle som små, så må da vi kunne skrive dette uten å få høre at det ikke stemmer. Hvem er du til å kunne si noe annet om vår sønn? 

Jeg virker nok litt brutal nå, men dette gjelder bare noen få selvsagt, av alle som følger oss. Det er bare så viktig for meg å ta opp dette temaet, når jeg sitter her å får vondt av å lese noe som egentlig ikke er ment noe vondt i det hele tatt. For det vet jeg veldig godt at det ikke er. Jeg er bare så opptatt i å levere riktig fakta, spesielt når det kommer til barna. De er tross alt det mest dyrebare jeg har i livet mitt. Jeg er bare en mamma, en mamma som vil skryte av barna, uten å bli sagt i mot. 

BARE MEG SELV I FOKUS

sponset

Denne helgen har jeg snakket veldig mye om hvor viktig det er å kunne sette av tid til seg selv, for å kunne fungere som mamma. Jeg har hatt en helg der jeg faktisk har satt meg selv i fokus litt mer enn hva jeg vanligvis gjør. Denne helgen avslutter jeg også med litt velværetid for meg selv. Jeg fikk nylig en pakke med The Original Peel Off Mask fra Decrusto i posten, og i kveld kunne jeg endelig få testet den ut! 

Har du testet denne masken? Peel off masken fra Decrusto trekker inn og renser porene i dybden. Den reduserer hudens overflødige fettproduksjon i t-sonen, minimerer porer og hindrer nye hudormer i å dannes. Ved bruk av denne masken 1-2 ganger i uken vil man etter veldig kort tid se gode resultater og ha færre hudormer, forminskende porer og en renere og jevnere hud. Jeg gleder meg virkelig til å begynne å se resultatene selv. Du kan selv teste ut masken HER! 

Jeg kan knapt huske sist morgen jeg brukte lengre tid enn 5 minutter på badet. Vi hadde en periode i vår der både meg og Jan var flinke til å bruke tid på å pleie kropp og sjel, og vi var blant annet på flere sparturer her i Krisitansand i sommer. Siden har vi ikke hatt muligheten til å bruke så mye av den type tid på hverandre. Jeg syns derfor det er viktig å prøve å presse inn noen minutter på kveldstid der jeg kan bruke litt tid på ansiktet mitt.

Slik bruker man Decrusto sin Peel off mask: Før bruk er det lurt til å rense ansiktet, slik at huden er helt ren og tørr før den skal ta imot masken. Påfør masken med et jevnt lag i T-sonen (panne, neste og hake). Påfør heller for tykt lag enn for tynt, det vil gjøre det lettere å dra av masken. Masser masken inn i huden, dette hjelper masken til å arbeide dypt inn i porene. La masken virke i 25-30 minutter til den er helt tørr. Trekk deretter masken forsiktig av fra ytterkantene. Skyll av de siste restene av masken med litt vann. Påfør deretter kremen for å lukke de nyrensende porene. 

Kremen som påføres etter bruk av masken heter Decrusto Liposome Facial Cream, og er en revolusjon i den kosmetiske verden. Kremen inneholder Liposomer som bidrar til at de aktive ingrediensene tilføres hudens dypere lag. Kremen tilfører Oksygen (O4) og beta 1,3-1,6 glukaner, noe som gjør at resultatet kommer raskt og er varig. Huden blir strammere med reduserte linjer som gjør at huden ser og føles friskere og glattere ut. Kremen passer for alle hudtyper. Den er fri for parabener, fargestoffer, mineralske oljer og silikon! 

Hverken Peel Off Masken eller Kremen er testet på dyr. Det er fint å vite dersom du ønsker å prøve disse produktene. Det er nå tilbud på decrusto.no, der du kan finne veldig mange fine julegavetips, denne passer også fint som julegave til typen. Husk at denne masken kun kan kjøpes på nettet, og du kan bestille den HER! 

LUCAS 2 MÅNEDER

Tenk at det allerede er gått to måneder siden fødselen, og vi møtte vår lille Lucas for aller første gang. I går var Lucas to måneder gammel, og det føles på mange måter som om han har vært her sammen med oss mye lengre enn det, samtidig som jeg føler at det ikke er lenge siden uken med bomtur på bomtur til sykehuset, den uken han kom til verden. Det er gøy å se at Lucas allerede nå har fått sitt eget utseende. I starten var det veldig mange utrykk i ansiktet hans som lignet på Jan, samtidig som han hadde noen utrykk som var like på meg. 

Nå har han virkelig blitt mer og mer lik på storesøsteren sin, og har utrolig nok fått brune øyne, akkurat som storesøster! Jeg syns det er fantastisk det der med øyne, og hvordan man finner likheter i familien. Jeg føler på mange måter at Lucas er blitt gutte-versjonen av Michelle. Det er ikke så rart at jeg finner likheter i de to, når Michelle er så lik på meg. Herlige barn er de i alle fall, alle tre! 

FORNØYDE BARN MED FORNØYDE FORELDRE!

Nå begynner det å bli en stund siden jeg har gitt dere en oppdatering på hvordan jeg trives her på sørlandet. Likevel tror jeg at det ikke er vanskelig å se at jeg trives som bare det her nede. Jeg har virkelig funnet meg til ro, på en plass som tidlig føltes som hjemme. Jeg syns det er så deilig å bo så langt fra alt samtidig så nærme. Det er så mange fantastiske steder å gå på tur, og det e så godt å se hvordan barna har håndtert den store forandringen fra å komme fra bylivet, til å bo på landet, med hester, traktorer og bondegårder til alle kanter. Det er ingenting som føles bedre enn å føle seg som hjemme! 























JULETREET ER KOMMET PÅ PLASS

I går satte vi opp juletreet her hjemme. Jeg syns det er så koselig å ha juletre i stuen gjennom hele desember, og syns det var på tide om vi skulle være «tidlig ute». Det er jo alt blitt andre søndag i advent allerede! Jeg ble kjempe fornøyd med juletreet, og pynten ble også mye finere enn først trodd. I år er det ingen røde kuler på treet, men jeg syns det var minst like fint uten! Ønsker alle sammen en helt nydelig andre søndag i advent! 









DAME-KROPPEN VIL ALLTID VÆRE ET TEMA

Det er alltid snakk om kropp og utseende. Hvordan man legger oss i dette kommer nok helt ann på hvordan man har det med oss selv. Jeg vet at jeg ofte kan gå frem og tilbake mellom dette temaet, og jeg er for eller imot å snakke om det. Uansett hvordan man har det med oss selv, eller hvilket syn man har på den store snakkisen om kroppen, vil det uansett være et tema som blir snakket om. Jeg har plutselig ikke noe i mot å snakke om kroppen, og legge ut bilder, fordi jeg nå etter et år som gravid, har blitt fornøyd med kroppen min igjen, og føler jeg så og si er kommet tilbake.

Jeg tørr og innrømme at jeg er fornøyd, samtidig som jeg også tørr og innrømme at jeg er langt fra perfekt. Jeg er fornøyd med noe, samtidig som jeg er misfornøyd med andre ting. De siste ukene har jeg følt at kroppen min begynner å komme seg tilbake igjen etter fødselen. Den har gått gjennom en fødsel, og sin tredje graviditet på tre år, så det er klart at den trengte tid på å «samle seg igjen». For første gang dette året, kan jeg si at jeg ikke føler på kroppen, at jeg har gått gravid gjennom hele 2016, selv om jeg har det. 

Det er akkurat to måneder siden fødselen, og jeg har veldig lyst til å vise frem nok et bilde av hvordan kroppen min har sett ut, og ikke minst har forandret seg til hvordan den er nå. Bilde som ligger med i dette blogginnlegget er tatt og ble lagt ut fire dager etter fødselen. Der skrev jeg veldig mye om hvordan kroppen føltes så kort tid etter fødselen, og det kan du lese mer om HER. Der jeg tydelig syns det var ubehagelig å legge ut bilde av kroppen min. 

Jeg har nå et ønske om å legge ut et bilde av kroppen min som ble tatt 24 timer etter fødselen, og et bilde av kroppen min nå. Jeg syns det er så fascinerende å se hvordan kroppen forandrer seg, og spesielt etter en fødsel og et svangerskap. Det er helt fantastisk hvordan kvinnekroppen er skapt. Jeg må si meg så stolt av å være en dame, som får oppleve å gå gravid i så mange måneder, og så se kroppen endre seg etter det barnet eller de barna man bærer frem til denne verden! 

EN VELLYKKET BAKEDAG

En av våre juletradisjoner har allerede blitt gjort flere ganger i år allerede. Vi samler hele familien rundt bordet for pepperkake-laging og pynting. Det er alltid like koselig, og barna elsker det. I dag tidlig fant jeg ut at jeg måtte dekorere den ene pepperkaken med en traktor, ettersom vi faktisk bor på landet nå, og William er blitt landets største traktor-fan. Den pepperkaken ble veldig populær, og det ble selvsagt William som endte opp med å spise akkurat den. Det jeg syns er så koselig, er at vi faktisk ender opp med å spise alle pepperkakene, som gjør det mulig å bake og pynte nok en gang før jul! Ønsker alle sammen en fin lørdag videre! 









DETTE MÅ ALLE FORELDRE UNNE SEG

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg prøver å fortelle meg selv hvor viktig det er som forelder å finne tid til seg selv. Tid til å sette av uten barna og ansvaret hengende over seg. Alle foreldre er bare mennesker, og alle mennesker trenger en pause. En pause til å være akkurat den personen man er. Den kjæresten, venninnen og ikke min damen/mannen man er. Jeg kan vel ærlig si at jeg ikke ofte tar meg helt fri. Det hender at barna sover over hos besteforeldre, men at jeg bruker tiden på å jobbe, eller at minsten er hjemme sammen med oss. 

Jeg syns derfor det var på tide at Jan og meg kunne legge foreldre-rollen til sides for en kveld, og kun være oss. Vi har derfor invitert venner over for kvelden, og jeg gleder meg til å ha en koselig kveld sammen. Det er første gang minsten er borte fra oss, og jeg kjenner at hønemoren i meg syns det er litt vanskelig. Jeg vet heldigvis at han er i trygge hender, og at vi ikke er langt unna. Michelle og William syns det er så stas å få være så mye hos bestemor og bestefar, så heldigvis vet jeg at de storkoser seg i kveld de også. 

Det er mye lettere å senke skuldrene og virkelig ta en barnefri kveld, når jeg vet at barna koser seg. Å finne tid til seg selv, er så uendelig viktig å huske på. Som forelder så lever man fort i en boble der livet kun handler om barna. Det er jo ingenting som er viktigere enn barna, men for å kunne være den gode forelderen til barna, må vi også fungere. Det er lettere å gi hundre og ti prosent i mammarollen, når en får en pause inne i mellom. Da kommer man som regel sterkere tilbake igjen, selv om det kun er snakk om en natt borte! 

JEG MÅ VITE HVEM SOM DREPTE HENNE

Etter at jeg ble mamma til tre for to måneder siden, har jeg funnet ut at det er viktig å ikke glemme meg selv. Jeg har mer enn nok som holder dagene mine opptatt, likevel krever det en viss prioritering, for å kunne finne litt tid der jeg kan bruke en time til å bare koble helt av. Ikke ha noen bekymringer, eller tanker på ting jeg må gjøre, eller bør gjøre. En time der jeg kan sitte i sofaen å tenke på så lite som mulig. Jeg har derfor funnet et tv-program som jeg nå ser en gang i uken, og som jeg virkelig prioriterer for å få med meg. 

Den ene timen på kvelden der jeg håper at alle barna kan sove, og jeg kan sette meg godt til rette i sofaen, og la husarbeidet vente. Jeg er blitt helt hektet på serien «Frikjent». Nå er det bare en episode igjen av serien, og jeg kan nesten ikke vente med å se neste episode. Jeg har aldri vært så hektet på en serie noen gang tidligere, men nå har jeg endelig funnet noe som jeg faktisk klarer å sette av tid til. Det føles jo veldig godt, samtidig som det overhode ikke har blitt helt som jeg først trodde det ville bli. 

Jeg tenkte at det ville være behagelig å koble ut mine egne tanker om mitt liv, og bare sette livet litt på vent en liten time. Det har jo blitt akkurat som jeg trodde når det kommer til å ta en pause, likevel så får jeg jo så veldig mange andre spørsmål og situasjoner i serien som jeg virkelig ønsker svaret på. Jeg begynner å spekulere, og jeg bare må vite hvem som drepte henne. Jeg blir helt gal av å ikke bare få neste episode ut med en gang. 

I gårsdagens episode skjedde det så mye nytt, at jeg ikke helt klarer å forstå hvordan de skal avslutte sesongen midt i noe helt nytt. Jeg er i alle fall sikker på at det vil være en episode neste uke der det skjer veldig mye. Den episoden skal jeg ikke gå glipp av! Heldigvis har vi det på SUMO og tilgang til å kunne se det når som helst etter at episoden er ute, og muligheten til å sette den på pause om noen av barna skulle ha våknet. Jeg er heldigvis ikke den eneste som er hektet på serien, Jan har også sittet klistret foran tv-skjermen gjennom hele sesongen! 

JULEKORTET VÅRT, JULEN 2016!

Årets julekort er allerede kommet, og levert ut. Jeg er så stolt over årets julekort, som faktisk har fått plass til vår hele lille-store familie. Vi begynner jo faktisk å bli en del i denne lille familien vår som startet med bare meg og Michelle. Guttene har kommet inn i familien og virkelig tatt sin plass. Jeg er evig takknemlig for mine fire, og er så stolt over å kunne kalle dem mine. Julekortet vårt, julen 2016, ble det første julekortet for min del, som betyr mer enn bare et julekort. 









STOREBROR FOR FØRSTE GANG

Jeg lar meg alltid imponere av hvor flink Michelle er med lillebrødrene sine, og hvor flink hun har vært med William fra dag en. Hun har alltid vært så kjærlig og omsorgsfull ovenfor guttene, og slutter aldri å imponere meg. Det har vist seg at Michelle ikke bare er en flink storesøster, men hun har også vært med på å forme William, og hvordan han nå er blitt som storebror. William har nemlig vist oss litt av en annen side av seg selv den siste tiden. Han bryr seg virkelig om baby Lucas, og det er tydelig allerede nå, at han kommer til å være en veldig overbeskyttende storebror! 

William og Lucas er så mye nærmere i alder enn det som det ser ut til på størrelsen i dag. William har ikke rukket å fylle to år enda, mens det kan se ut som han er mye eldre. Han er en veldig stor og flott gutt, og det er derfor på mange måter lettere å sammenligne han og Michelle i alder, selv om det faktisk skiller dem så mye som rett under fire år. Jeg tar meg selv ofte i å være for dum når det kommer til dette. De er på veldig forskjellig nivå, og William har nylig startet å fortelle i setninger, mens Michelle snart er skolejente. 

Jeg er blitt veldig imponert over hvor fort William har utviklet seg, de to siste månedene etter at han ble storebror. Han har blitt så mye flinkere til alt, og overraskende mye mer opptatt av babyen enn hva jeg først hadde trodd. Jeg trodde faktisk at det var en typisk jenteting/tidlig mammarolle instinkt å være opptatt av små barn, men der har jeg tatt feil. Hvis babyen gråter, er William den første som leter etter smokken, eller forteller at babyen trenger melk fra puppen til mamma. Han føler seg nok mye større enn det han er, for det har skjedd flere ganger at William selv har prøvd å løfte lillebroren opp, for å holde ham.

Dette har naturlig nok blitt stoppet, for alles sikkerhet. Men han liker å holde lillebroren på fanget mens han sitter, og det er tydelig at man ser hvor stolt han er, mens han har ham på fanget. Jeg gleder meg til å se hvilke glede guttene får av hverandre i årene fremover. For med den korte alder-avstanden er det ikke lenge før de leker sammen som bestevenner her hjemme. En ting er jeg i alle fall trygg på etter hva jeg har observert i løpet av disse 8 ukene, og det er at Lucas er i trygge hender av en storebror som kommer til å passe godt på ham i årene fremover! 

NÅ ER DET JUL I HUS

Nå merker jeg at julen begynner å snike seg innpå.. Jeg har fått litt tid til å pynte litt her hjemme, og kan nesten ikke vente med å få opp juletreet og pynte det sammen med Jan og barna til helgen. Jeg gleder meg til å tilbringe julen her, sammen med mine, og håper på å få en rolig desember måned. Jeg har så lyst til å nyte denne tiden, uten for mange bekymringer. Jeg lengter etter å kunne sitte under et pledd i sofaen, og bare nye en julefilm med fyr i peisen. Forhåpentligvis blir det flere kvelder som det frem mot jul nå! 

















IKKE ALLE GLEDER SEG TIL JUL

I dag er det første luken i adventskalenderen som skal åpnes, og jeg er så takknemlig for å være hjemme med barna igjen i dag. Michelle har gledet seg til kalender-tiden lenge, mens William knapt vet hva som skal skje denne måneden. Det blir koselig å se hvordan han kommer til å forholde seg til adventstiden og mye gaver. For i desember er det nemlig mye som skjer. Hver eneste dag er en liten feiring med kalenderen som skal åpnes, samtidig som vi denne måneden får en to-åring i hus. William har bursdag, og jeg vil tro dette blir den første bursdagen han faktisk forstår noe av. Det samme gjelder jo med julen også. 

Michelle har store forventninger til desember, og er minst like glad i julen som det jeg er. Jeg kjenner at jeg gleder meg mer til jul i år enn jeg noen gang har gjort tidligere. Denne julen handler kun om å skape egne tradisjoner, for oss som en familie. Hva er julen for oss? Hvordan kan vi gjøre juletiden best mulig for barna? Jeg vet at det er mange barn som ikke gleder seg til jul. Jeg vet at det er barn som forbinder julen med noe negativt. Det kan være på grunn av alkohol, og at det er mange foreldre som drikker for mye denne dagen. 

Etter at jeg selv fikk barn i så ung alder, så har julen for meg alltid handlet om Michelle. Selv om jeg fremdeles var på en alder der julen for mange fremdeles bare handler om gaver og god mat. Jeg har alltid vært opptatt av at julen er bedre med barna tilstedet. Jeg mener at man har et stort ansvar også på julaften, om å ikke drikke alkohol sammen med barna. Julen handler om å ha det godt i selskap med de man er glad i. Det handler om å skape minner, som man skal ta med oss videre. Jeg syns derfor det er direkte uansvarlig å ta seg et glass for mye på selveste julaften. 

Et hvert og enkelt barn fortjener å ha det bra. Dessverre så vet vi at det er alt for mange som ikke har det som de fortjener. Barn som blir utsatt for vold og usikkerhet. Disse barna gleder seg heller ikke til jul. Det er ikke en selvfølge at alle gleder seg til jul. Tvert i mot, så kan det være sårt for voksne også, som har mistet noen de savner i julen. Jeg skal ikke gå i noen detaljer nå på mine egne erfaringer. Men jeg har også noen jeg savner i julen og ting jeg skulle ønske var annerledes nå mot høytiden. Jeg tror vi er mange som egentlig har mye vi ville forandret i denne tiden på året.

Jeg kan dessverre ikke gjøre noe med min situasjon. Ting er blitt som det har blitt, og det er fryktelig dumt. Samtidig så kan jeg ikke annet enn å bruke denne sårbarheten min til å være evig takknemlig for at jeg har noen som er glad i meg, som ikke kunne sett for seg en jul uten meg. Jeg har barna mine som gleder seg til en jul sammen med sine nærmeste. Det er så viktig for meg at de får den fine julen, de har bilde av. Det er ingen selvfølge at julen skal bli bra. Derfor vil jeg gjøre alt i min makt for at barna mine kun skal sitte igjen med gode behagelige minner å se tilbake på- Både på julaften, og hver eneste dag gjennom barndommen sin. 

DET ER DET ENESTE SOM HJELPER MEG VIDERE

Å sette ord på følelsene mine har alltid vært nøkkelen min til å komme meg gjennom vanskelige perioder i livet. Jeg har alltid funnet en støtte og trygghet i å kunne legge ord på tankene mine, og følelsene jeg har når ting stormer rundt meg. Nå er jeg nede i en dumpt igjen, og har møtt mye mer motgang dette året, og prøver nå å kjempe meg ut av det. Jeg har det skikkelig vondt, og har aldri følt meg mer sviktet eller såret som det jeg har vært de siste ukene. 

Jeg klarer ikke late som ingenting. Jeg klarer ikke å stå i dette alene. Jeg trenger forståelse. Jeg trenger støtte, men sist men ikke minst, så trenger jeg å se en ende på dette. Det er nettopp det skrivingen hjelper meg med. Å se fremover. Se på en fremtid der dette ikke gjør like vondt. En fremtid, uten problemer og uten vonde tanker. Jeg motiverer meg med at det ikke alltid vil være like vondt. Snart vil det hele være over, jeg må bare rippe opp i gamle sår nå, for å kunne komme meg videre i livet uten dette i fremtiden. 

De siste to ukene har jeg hatt det helt forferdelig. Jeg er så skuffet, og har så vondt inni meg, at jeg fysisk har hatt vondt i magen. Jeg er knust, og har følt meg så langt nede at jeg har tatt meg selv i å tenke, hvordan i alle dager jeg noen gang skal kunne få det godt igjen. Men det var jo nettopp derfor jeg valgte å ta denne kampen nå. For å kunne ha et liv etterpå, uten å måtte bekymre meg over det, eller tenke noe mer på det. 

PÅ TIDE MED ET LIVSTENG FRA MEG

Det er vel på tide å vise et lite livstegn fra meg igjen. Det er mye som skjer om dagen, og dessverre lite jeg kan skrive om, når det kommer til saken. Jeg syns det er forferdelig å ikke kunne skrive mer om hva som skjer, nettopp fordi det er noe som går så langt inn på meg. Det tar mye tid og energi, og jeg ønsker sårt at det bare skal bli ferdig. Mye av grunnen til mitt fravær fra bloggen den siste tiden skyldes akkurat dette. Og jeg hadde håpet at det hele ville være over nå i kveld. 

Jeg har tellet dager frem mot desember, fordi jeg visste at det siste som ville skje i denne saken skulle avsluttes i dag. Vi var derfor i Stavanger i går og i dag, for å møte i disse sakene. På grunn av en liten feil, så ble hele møtet utsatt, og jeg har gått gjennom mye for så og si ingenting. Det føles veldig vondt, og må innrømme at jeg er skuffet over at det hele ikke er avsluttet enda, som jeg har trodd helt siden tidlig i sommer. Det har vært et veldig vanskelig døgn for meg, og det gjør det ikke akkurat lettere for meg å vite at denne turen fem og tilbake til Stavanger, var bortkastet og tapt tid. 

Jeg prøver å ikke miste motet, og stå i dette. Likevel skal jeg ikke legge skjul på at jeg har det skikkelig vanskelig om dagen. Nå må jeg prøve å fokusere på julen, og tiden sammen med mine fine små i denne tiden, og legge dette litt til sides. Jeg skulle gjort veldig mye for å unngå denne store påkjenningen i en tid som dette, men det er dessverre ikke så mye jeg kan gjøre med det. 

Jeg har heldigvis folk å snakke med, og ikke minst stor støtte fra de rundt meg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne dele mer detaljer om hva som faktisk står på nå, for å få en forståelse på hva som skjer og har skjedd. Men det kommer en dag der sannheten ser dagslys, den dagen ser jeg frem til, og den dagen motiverer meg til å stå i dette nå. Selv om jeg har flere rundt meg nå enn noen gang tidligere, føler jeg meg veldig alene i kampen. Jeg må bare prøve å se hvor mange som faktisk står sammen med meg i dette, og støtter meg.

BLACK FRIDAY - HER ER DE 4 BESTE KUPPENE I DAG

reklamelenker

Jeg vet at det sikkert er flere enn meg som begynner å bli gal av hele Black Friday tilbudene som er over alt i dag. Det er så utrolig mange forskjellige tilbud å forholde seg til, og jeg skal innrømme at jeg allerede har glemt over halvparten av tilbudene jeg egentlig ville handler fra i dag. Det er akkurat som tilbudene bare drukner bort i andre tilbud. Jeg kjenner jeg faktisk bli fysisk dårlig av å se hvor kaotisk det har vært i butikkene rundt forbi i dag tidlig.

Jeg syns det er helt sykt hvordan enkelte mennesker mister det helt over noen dumme tilbud. Jeg er derfor glad for at det går ann å handle hjemmefra i dag, uten å bli tråkket ned av andre kjøpere på butikken. Jeg har faktisk handlet litt i dag allerede, men jeg tenkte å lage en liten oversikt selv, for å holde styr på hvilke butikker som har hvilke tilbud, og skal gå i gang med handlingen der etter. Her er de beste tilbudene, du ikke kan la slippe unna i dag: 

1.Blivakker - Nettbutikken med alt du trenger av sminke og hårprodukter. De har et supertilbud fra 25% og helt opp til 80% på HELE BUTIKKEN. Tilbudet finner du HER!

2.Tights.no - Ønsker du deg en 2XU tights, så er det her den må handles. I dag er den nemlig nedsatt til kun 499,- Du kan velge mellom flere forskjellige 2XU tightser til uslåelig lav pris. Ordinærpris på 2XU tightsene ligger på 1299, så om du skal handle inn en 2XU til noen til jul, er det dagen for å handle inn! Tilbudet finner du HER!

3.Get inspired - Butikken med I dag kjører de tilbud på en hel rekke varer. 30% på alle sko, 30% på alle tights, 30% på alle topper og 40 % på alle sports-BH! De har også 30 - 80% rabatt på drøssevis av andre varer! Tilbudet finner du HER!

4. Boozt.com - Her finner du 25 - 50 % rabatt på merker som Gant, Ralph Lauren, Tiger of Sweeden, Lindeberg og en hel rekke andre eksklusive merkevarer! Tilbudet finner du HER! 

Skulle du ha brukt for noen ekstra kroner å handle for, anbefaler jeg deg å melde deg inn i MeningsTorget! Der kan du ta enkle undersøkelser når en det passer deg, og bli belønnet med gavekort og penger! Det tar bare få sekunder å komme i gang! Prøv selv her

DETTE BØR DU VITE OM DENNE DAGEN

reklame

Nå var plutselig November snart over, og det er bare 6 dager til første søndag i advent. For noen har julegavehandelen begynt for lengst, mens andre knapt har begynt. Felles for alle er at vi nå er inne i den uken der butikkene går fullstendig bananas med tilbud, og dumper prisene så lavt de har mulighet til. Noen venter til velkjente Black Friday, mens andre tyvstarter og kjører full gass allerede fra i dag. En av de som har tyvstartet salget er BliVakker.no. Norges desidert største nettbutikk med sminke og kosmetikkprodukter er i gang med 25-80% på absolutt alle varer i hele butikken. Med andre ord shopper du nå all sminke, hudpleie, og hårpleie du vanligvis bruker, til uslåelige priser. 

Dette er med andre ord årets desidert villeste salg, og gjelder på absolutt alle varer i hele nettbutikken. Også på merker som BareMinerals, GHD, TIGI, Ole Henriksen, og mange flere. Shampooen og balsamen vi bruker i huset her, er fra Agadir og heter Agadir Argan Oil, den sparer du faktisk hele 40% på i dag. Jeg har skrevet om den tidligere, og anbefaler alle å teste den ut. Den gir et resultat og en silkemykhet jeg aldri har opplevd tidligere.

Jeg har også fortalt om min begeistring for Bronx. Et merke som regelrett har erstattet mine tidligere produkter fra Bare Minerals. Min erfaring er så enkel at Bronx både er rimeligere, og gir et bedre resultat en det jeg har opplevd fra de tilsvarene produktene i serien fra Bare Minerals.

Kort oppsumert: Du har nå tidenes mulighet til å klikke hjem produktene du bruker selv, og ikke minst julegaver, til årets laveste priser. Black Week starter NÅ hos BliVakker.no og du ser alle salgene HER! 

NÅ ER JULEN I GANG

Vi har kommet oss trygt hjem til Søgne igjen, etter en helg hjemme i Stavanger. Det føles utrolig godt å være hjemme igjen, og da mener jeg faktisk her. For hver gang jeg er i hjembyen min mister jeg mer og mer hjemfølelsen. Jeg har vel lært meg så pass, at det handler ikke om hvor man er, men hvem man er sammen med. Jeg trives så godt her, og gleder meg til å skape nye juleminner og tradisjoner med min egen familie, her hjemme.  Jeg har alt gått i gang med julegave handel, og jeg er vel så og si helt ferdig med William allerede. 

Jeg tenkte jeg måtte gå i gang med gaver til han først, i og med at han faktisk også har bursdag rett før jul. Jeg har derfor allerede kjøpt inn bursdagsgaver og julegaver til han. Jeg har smått begynt til de andre også, men jeg må nok ta meg en skikkelig julegave-handle en dag, der jeg handler inn alt. Jeg har lyst til å bli fort ferdig med gavene, sånn at jeg kan nyte en fredelig jul sammen med mine, uten å stresse meg noe. Julegaver skal jo bare være gøy, men av og til kan det være veldig stressende om noe skal handles inn rett før jul.

Jeg tenkte at jeg skulle bruke dagen i dag, på å få frem litt julepynt. Jeg har lyst til å begynne som smått på julen allerede, og hva er vel koseligere enn litt julepynt? Det er nok litt tidlig for mange, men jeg er så glad i julen, og det vet jeg at de andre her i huset også er. Jeg har fått tillatelse fra Jan til å gå i gang med juledekorasjonen nå, så da er det ingenting som stopper meg. Jeg vet at barna blir helt i hundre når de kommer hjem til julepynten! Ønsker alle sammen en fin mandag! 

NISSESHOW I HJEMBYEN

Vi er i Stavanger! Det er rart å komme hjem, men det føles godt. Vi reiste inn hit for å skape noen juleminner sammen, for nå er julen allerede i gang for oss. Vi var nemlig på nisseshow her i Stavanger i går ettermiddag, og reiser tilbake til Kristiansand i ettermiddag. Vi har hatt en super gøy liten weekend i hjembyen min, og barna har virkelig kost seg. Nå skal vi slå i hel noen timer sammen med gode venner, før vi reiser hjemover. Ønsker alle sammen en superfin lørdag! 





DETTE ER MIN NYE JOBBKONTRAKT

Det er ikke alltid valg man tar i livet viser seg å være det rette. Det kan føles veldig rett der og da, men kan fort vise seg å være verre enn hva man først så for seg. I fjor er det ett år siden jeg valgte å prøve noe nytt. Jeg hadde vært på den samme bloggplattformer siden jeg startet å blogge, og ville rett og slett prøve andre muligheter. Etter kort tid innså jeg at det var et veldig feil valg, og valgte å trekke meg tilbake. Jeg valgte å bryte den kontrakten tidlig, og har drevet blogg-avtaler på egenhånd siden mars i år. Nå har jeg endelig signert en ny kontrakt med Mediehuset Nettavisen igjen! 

Borte er bra, men hjemme er alltid hjemme! Og nå har jeg kommet hjem til den bloggplattformer jeg hører hjemme. Det er her hele bloggkarreren min startet. Dette er en avtale jeg har ønsket, helt siden jeg kom tilbake på blogg.no i mars. Det er her jeg trives, og det er her bloggen min, og meg som både blogger og person passer best. Å forlate Side2-bloggen min i fjor er noe av det dummeste jeg har gjort i min karriere, men det måtte til for å kunne innse hvor godt jeg hadde det. 

Jeg er glad og takknemlig for å ha dette året på å «klare meg selv» og er stolt over det arbeidet med annonser og samarbeidsavtaler jeg har fått til selv. Jeg har lært mye dette året som jeg tar med meg videre, mens jeg glad og fornøyd kan senke skuldrene for et samarbeid jeg kjenner til. Et samarbeid som jeg er trygg på, og ikke minst som kjenner meg som blogger. Det føles godt å komme tilbake, og jeg er så inderlig glad for å starte et nytt år med en ny bloggavtale.

Apropos det å komme hjem, nå er vi hele gjengen på vei inn til Stavanger. Vi skal være over til i morgen alle fem. Det blir den første overnattingen i hjembyen min etter at vi flyttet ned til Kristiansand i juni. Tiden flyr, og vi trives bedre enn noen gang, her på sørlandet. Likevel vil det alltid være noe i Stavanger som føles som hjemme. Det er her alle minnene mine er, og det er her jeg hele livet har sett for med at min egen familie skulle bo. Det er ikke alltid at hjemme er best, men det er likevel «hjemme». 

SLIK FÅR VI HVERDAGEN TIL Å GÅ RUNDT

Hvordan får vi egentlig hverdagen til å gå rundt med tre barn og to jobber som krever så mye av tiden vår? Det er et spørsmål jeg både har fått, og har stilt meg selv flere ganger. Oppskriften vår her hjemme, er vel enkelt og greit at vi har veldig mange rutiner vi nå lever etter. Vi vet hvem av oss som skal ta hvilke situasjoner, bleier, og «kamper» gjennom dagen. Vi har våre roller, og klarer utrolig nok å forholde oss til dem dag etter dag. Vi har mer enn nok å holde styr på i hverdagen, så vi har funnet ut at det som fungerer best hos oss, er når vi har hver våre faste oppgaver. 

Dagene våre starter med et mål om å komme oss ut dørene så snart vi våkner, for å levere i barnehagen. Jeg har alltid klart klær til barna på badet for dagen. Michelle er den som står opp først, og kler på seg før hun kommer inn å vekker oss. Da går jeg på badet, mens Lucas blir liggende en stund til. Jan går å lager matpakke, før han går ned å vekker William og får på han tøy, mens jeg steller meg. Minsten får ny bleie, og rett i bilstolen, mens resten av gjengen tar på sko og jakke. 

Når barna er levert i barnehagen starter jobbdagen for oss, samtidig som jeg har ansvaret for å få mat i Lucas, holder Jan styr på bleieskift. Dagen gjennom finner vi flere pauser, der jeg titt og ofte får unnagjort litt husarbeid. Som regel når jeg setter i gang, hiver Jan seg fort rundt for å hjelpe til. Dagene går fort, og jeg føler at vi har stålkontroll på dagene før barna kommer hjem. Vi tar som regel å går i butikken før vi henter barna, for å unngå stresset med alle mann i butikken. 

Ettermiddagene vet vi aldri hva som venter oss. En eller tre trette barn, som er slitne og har sine ønsker om hvordan de vil bruke de siste timene av dagen på. Heldigvis kan vi også ha veldig mange fine dager med tre fornøyde barn også, det er de dagene som uten tvil er en favoritt. Rett etter barnehage-henting står Jan for middagslaging, han er nemlig koken i huset her. Jeg syns det er så deilig at vi ikke har «menn og damejobber» her i hus. Jeg er nemlig ikke særlig god til å lage mat, rettere sagt, så liker jeg det ikke. 

Mens middagen blir laget, leker vi, eller hjelper til med å dekke bordet. Det syns både William og Michelle er gøy. Vi tar oss som regel veldig god tid med middagen, og har ingenting å haste etter. Etter middagen er det litt mer lek, eller noen minutter foran tv sammen, før leggingen starter. Jeg syns det er så viktig at tiden fra vi henter i barnehagen og frem til legging skal vi være hundre prosent på plass sammen med barna, selv om de sitter å ser barnetv, så ser vi det sammen med dem. 

Michelle og William får et bad sammen, før William tar natten først. Jan legger William, mens Michelle som regel får noen minutter ekstra. Lucas er på badet sammen med meg mens Michelle pusser tenner og er klar for natten hun også. Så fort begge de to eldste er i seng, rekker jeg å poste et blogginnlegg, som er gjort klart på dagtid. De neste timene er som regel brukt til jobb, husarbeid, og ikke minst klargjøring til dagen etter. Før det er tid for å bade og legge Lucas. 

Etter at Lucas er i seng, får vi som regel tid til noen minutter til å bare kose oss på sofaen, før vi også tar kvelden. Vi har nemlig en lang natt i vente. Gjennom natten så pleier Jan å ha ansvaret for William, som våkner et par ganger i løpet av natten. Og jeg har ansvaret for Lucas. Michelle har blitt mye flinkere på nettene nå, men om det skulle være noe med henne, så varierer det på hvem av oss som tar oss av henne. Og når morgenen kommer igjen, så er det på ann igjen! 

NY KONTRAKT ER SIGNERT

I går ble det gjort igjen. Jeg har signert ny bloggkontrakt, og den er i gang allerede fra 1.desember. Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange måneder nå, så å få denne kontrakten tilsendt og signert akkurat nå føltes veldig godt. Jeg får stadig mer og mer ting og glede meg til i desember, og kan nesten ikke vente med at november er over. Det er heldigvis bare to uker igjen med helvetet, før jeg kan puste lettet ut igjen. Jeg gleder meg til å tyvstarte et relativt fredelig år i 2017, allerede nå i desember. 

Det ser ut til å bli et rolig og fint år, men man vet jo aldri hva som venter seg rundt neste sving. En ting er sikkert og det er at jeg ikke trenger å bekymre meg noe over jobben det neste året. Det ser nemlig ut til å bli et veldig bra år. Jeg har funnet ut at jeg har det best med meg selv, når ting rundt meg klaffer og går min vei. Jeg vil like å påstå at det er sånn for de aller fleste. Og jeg fungerer best for ungene, når jeg selv har det bra. Så enkelt er det. 

Når jeg satt å leste gjennom kontrakten som ble signert i går kjente jeg at jeg ble skikkelig stolt. Jeg var kjempe glad, og følte virkelig på følelsen at jeg har fått til noe. Jeg gleder meg til samarbeidsavtalen er i gang, og kan om ikke så lenge røpe hvem jeg har signert kontrakt med. Helt fra jeg sa opp kontrakten med United Influencers i mars har jeg ikke hatt noe kontrakt med noen bloggplattformer.

Jeg har med andre ord ikke tjent penger på hverken lesertall eller plass på topplisten, noe som selvsagt har vært litt kjipt med tanke på trafikken jeg har. Nå er det heldigvis snart slutt på livet på selvstyr, og jeg gleder meg veldig til å komme i gang! 

6 UKERS KONTROLL OG PREVENSJON

I går var det allerede seks uker siden fødselen, og jeg var derfor hos legen i dag, for en vanlig seksukers-kontroll. Vi skal til helsestasjonen med Lucas i morgen, men i dag var det meg som skulle bli sjekket. Legetimen sist gang jeg var på seksukers-kontroll etter William, var en helt annen time enn den jeg var på i dag. Jeg husker at jeg flere ganger gjennom de første ukene etter fødselen tellet ned uker til kontrollen, mens denne gang har jeg hverken følt at jeg har trengt en etterkontroll og har vel egentlig ikke fått tid til å tenke for mye på den. 

Likevel er det jo viktig å få med seg disse legetimene uansett. Jeg syns bare det er positivt at tiden etter fødselen har gått så fint, for det er ingen selvfølge. Sist så husker jeg at de måtte sjekke meg nedentil og vi startet å snakke om at hvis det ikke snart begynte å bli bedre, måtte jeg opp på sykehuset for en etteroperasjon. Det var ting som skjedde, som gjorde til at det ikke ble noe operasjon før 6 måneder etter fødselen. Det var godt å ikke føle meg som en pasient  i dag, for i dag følte jeg meg veldig oppegående og bra. 

Siden fødselen gikk «smertefritt» uten rifter og sting slapp jeg å bli sjekket nedentil i dag. Det er ikke akkurat det gøyeste i verden, når man akkurat har fått ny fastlege. Temaet for dagens legetime ble derfor amming og prevensjon. Jeg har tenkt mye frem og tilbake, og har vel egentlig bestemt meg for hvilken prevensjon jeg nå ønsker å starte på, men jeg ønsket likevel å snakke litt med legen for å høre hvilke ulemper det kan føre med seg, sånn at jeg i alle fall er forbered før jeg går i gang! 

MINE 10 VILLESTE BLOGGINNLEGG + AVSLØRINGER!

Det er ingen hemmelighet at jeg har kommet med en god del heavy innlegg gjennom de siste årene, og mye som gjerne til og med noen vil si ikke egner seg på en blogg eller på nettet generelt. Jeg har likevel alltid trives med å vise frem flere sider av meg, og derfor valgt å dele innlegg til tross for andres meninger. Nå har jeg funnet frem de ti villeste innleggene mine den siste tiden, så la oss mimre tilbake sammen! 

1. JEG DUSJER ALDRI ALENE - Et blogginnlegg som var helt utenom det vanlige. Huff, for noen drøye bilder. Jeg liker dette innlegget, og ser tilbake på det med et stort smil. Jeg har ledd mye av dette innlegget, og kan vel innrømme at jeg fremdeles ikke dusjer ofte alene! 

2. PUPPER & SILIKON - Blogginnlegget der jeg røpte at jeg hadde tatt silikon. Jeg valgte å holde det hemmelig i over fire måneder, men det er vanskelig å holde det hemmelig over lengre tid, når man lever et liv i bikini på Kypros. Det er allerede over et år siden dette innlegget ble postet. Jeg tok silikon på 19 års dagen min. 

3. I GÅR KVELD BLE DET MUS PÅ JAN - Ja, vi vet at jeg kan være litt ivring med overskriftene mine. Dette var vel en av mine mindre populære overskrifter fra besøket av Jan, nede på Kypros i fjor høst. Jeg skal love at det ble mus på Jan denne kvelden, men ikke min mus.. off, haha! 

4. TOPLESS - Et av mine mindre meningsfulle innlegg. Et spontant og kort innlegg, med et av mine drøyeste bilder delt gjennom hele bloggtiden min. Innlegget var vel egentlig like spontant som handlingen. Det var ikke hver dag jeg badet naken i bassenget, men noen ganger hadde jeg det litt for gøy i det magiske huset på Kypros! 

5. KLIKK HORA - Dette innlegget ble også skrevet i fjor på denne tiden. Det var da bølgen med "klikkhore" kommentarer ramlet inn i kommentarfeltene til meg, og andre bloggere skrev om meg og nettopp dette. I dag merker jeg ikke noe serlig til det, men da følte jeg for å skrive et innlegg om mine meninger rundt nettopp overskriftene mine på blogginnleggene mine! 

6. DAGLIG SEX I SVANGERSKAPET - Det er ikke lenge siden dette innlegget ble postet, og jeg har vel ikke gjort meg så veldig mange tanker om dette innlegget i etterkant. Grunnen til at jeg valgte å dele dette blogginnlegget var fordi jeg syns det er et litt flaut tema å snakke om egentlig. Jeg ønsket at venner skulle vite at vi fremdeles hadde sex, så de slapp å spørre noe mer om det.

7. VI HAR IKKE SEX, DA... - Jo, selvfølgelig hadde vi det! Jeg hadde allerede blitt dumpet, men hadde ikke fortalt om det på bloggen enda. Jan bodde på hotellet sammen med meg i Oslo hele uken, ups :P Det var plutselig ikke så kjipt å bli dumpet etter tre uker likevel, og uken i Oslo var helt fantastisk. 

8. SEXTAPE - Et blogginnlegg jeg faktisk ikke ønsker å legge med link til, men som jeg husker utrolig godt. Innlegget var i hovedsak om å ikke la seg bli presset til å filme mens man har sex, men fikk oppmerksomhet av helt andre grunner... Jeg trodde aldri noen faktisk ville tro at jeg la ut en sex-video av meg selv på bloggen, men det viste seg at flertallet hadde noen rare forventninger til dette innlegget. 

9. TWO ONE NIGHT STANDS - Et blogginnlegg som ble skrevet kort tid etter at William var født. Hadde jeg blitt gravid med begge de to eldste barna på one night stand? Dette innlegget skrev jeg i frustrasjonen. Jeg var oppgitt, men jeg tror jeg fikk satt gode ord på tankene mine rundt dette! 

10. MIN LILLE HEMMELIGHET - Dette blogginnlegget var jeg veldig stolt over å dele. Jeg gledet meg til å dele nyheten om huskjøp og hjemreise fra Kypros. Drømmen min viste seg å ikke være det eventyret jeg trodde det ville være, og jeg var egentlig veldig flau over det. Likevel var jeg stolt over å tørre å skrive det ned, og ikke minst så var jeg stolt over min aller første huskjøp! 

HJEMMESKOLE PÅ MICHELLE

Michelle begynner å bli en stor jente, og skal allerede til høsten bli skolejente! I dag har vi faktisk praktisert et lite forsøk på hjemmeskole sammen med Michelle. Helt fra Michelle var liten har vi trent på overgangen fra barnehage til skole, en overgang hun gleder seg veldig til. Som alle andre foreldre ønsker jeg at overgangen for henne skal gå så bra som mulig, og derfor er jeg veldig glad for at hun allerede har stor interesse for både tall og bokstaver.

I dag har vi trent på bokstaver, ord, tall og enkel matte, før vi har hatt stor rengjøringsdag hele gjengen. Egentlig en veldig normal dag her i hus, bortsett fra skrekkelig lite søvn.Jeg kjenner at det av og til er veldig godt å ha Michelle hjemme noen timer. Og i alle fall når vi får gjort noe fornuftig og kjekt sammen, og ikke minst snakket masse sammen. Det er veldig tydelig at det er en liten frøken her som kommer til å bli en skikkelig flink skolejente til høsten!

NOK EN SESONG MED FAMILIEN RASMUSSEN

Ny sesong av Bloggerne kommer på tv til nyåret, og jeg er selvsagt med i nok en sesong. Vi har filmet en god del den siste tiden, gjennom både svangerskapet og den første tiden etterpå. Vi er fremdeles ikke helt ferdig med innspillingen. Dette er min tredje sesong med i serien, og jeg gleder meg til å meg og gjengen min på tv-skjermen igjen i 2017. Dato for sesongstart er ikke bestemt enda, men det vil bli sendt fire episoder i seks uker i strekk. Denne Bloggerne sesongen er faktisk den største sesongen så langt! 

Jeg deler selvsagt like mye som tidligere, om ikke enda litt mer. Jeg føler jeg blir mer og mer komfortabel med innspillingene for hver eneste gang, og kan innrømme at til og med deler av fødselen med lille Lucas kommer på TV denne sesongen. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det også blir en del drama i denne sesongen. Jeg kan vel innrømme at jeg ikke akkurat lever et stille og rolig liv. Denne sesongen vil dere følge meg og gjengen min gjennom flyttingen til sørlandet og alt annet som har skjedd det siste halvåret i min lille verden! 

EN PAPPA JEG BARE KUNNE DRØMT OM!

Vi har hatt en stille og relativt rolig søndag her hjemme. Det er jo litt begrenset hvor rolig det er med tre barn i hus, men en fin søndag har vi i alle fall hatt. Jeg er veldig sikker på at Jan ble fornøyd med farsdagen sin. Vi har vært hos foreldrene til Jan i dag og spist pinnekjøtt. Det var utrolig godt, og jeg elsker følelsen av at julen sniker seg innpå. Nå er det ikke lenge igjen til kalender tid, og pynting til jul. Jeg har bestemt meg for å være veldig tidlig ute med julepynten i år, sånn at vi føler at julen blir ekstra lang i år. Håper alle sammen har hatt en kjempefin helg, og en super farsdags-feiring! 













KJÆRE PAPPA, DU SOM SKULLE VÆRT DER.

For nøyaktig et år siden så hatet jeg denne dagen. Jeg syns det var helt latterlig at fedre skulle hyllest på en hel dag, på samme måte som mor. Jeg syns det var helt utenkelig at det fantes noen fedre som fortjente det. Hvilken jobb har liksom en far bidratt med for et barn? Dette tenkte jeg faktisk for et år siden. Jeg er usikker om blogginnlegget jeg den gang skrev noen gang ble postet, men en ting er i alle fall sikkert, ting forandrer seg! Og tankene jeg hadde for bare et år tilbake, har snudd seg helt til det motsatte, og plutselig sitter jeg her i dag og tenker at det burde være flere farsdager i året. 

Jeg har nemlig fått bevist det siste året at det finnes noen menn som virkelig stiller opp og er tilstedet for barna sine. Det finnes menn som ikke ønsker noe annet enn barnas beste, og sette barna fremfor alt i denne verden. Det finnes menn som elsker barna sine, og som barna elsker like høyt tilbake igjen. Det finnes noen menn som faktisk med trygghet kan bli kalt for «verdens beste pappa». For det finnes nemlig noen menn som går inn i farsrollen like sterkt som mor, og disse mennene fortjener en dag som denne. 

Jeg skal ikke gå i detalj om hvorfor jeg har hatt så forvrengt syn på en mann sin egenskap til å være pappa, men det ligger mye bak det. Jeg har mine grunner, og er derfor så uendelig glad for å endelig kunne gi barna mine en farsfigur i livet, som jeg bare kunne drømt om selv. Jan er virkelig en mann som setter de han er glad i fremfor seg selv til en hver tid. Og det er nettopp det hele far-rollen handler om, å beskyte sin familie. Det har Jan kommet inn i livet vårt, og gjort på veldig mange måter.

Han er naturlig nok ikke biologisk til mine to eldste, men likevel en farsfigur som er tilstedet for barna hver eneste dag. En som elsker dem, og en som behandler dem som sine egne. Jeg er evig takknemlig for ham, og den flotte mannen og pappen til mine barn han er. En familie handler ikke om blod og kjøtt, men kjærligheten og tryggheten. Vi er en familie, der mine er våre, og at det ikke finnes noe feil i det. Denne dagen skal være spesiell, for nettopp de mennene som Jan, som stiller opp for barna sine hver eneste dag, og som elsker dem mer en noe annet.

Kjære pappa. Du som sørger for at familien holder sammen, du som er tøff og passer på at «tyvene» ikke kommer, men likevel klarer å gi de beste bamse-klemmene. Kjære pappa, du som synger høyt nattasang, og blir tisset på under bleieskift, du er en god pappa. Du er en pappa som denne dagen skal markeres for. Det finnes nemlig de fedrene som dette, og jeg visste det ikke før i år.. Kjære deg som kjenner deg igjen i nettopp dette, det er du som har min respekt i dag. Gratulerer så mye med farsdagen til nettopp deg, fordi du fortjener det! 

Kjære pappa, du som skulle vært der...Det er nemlig ikke en stor jobb å plante et barn på noen, tvert i mot. Det kan være en nytelse for de fleste. Det er livet etterpå som betyr noe. Det er alle de våkne nettene, bleieskift, første skoledag og ungdomslivet som er det vanskelige. Jeg nekter å gratulere noen fedre med dagen i dag, det er pappaene som min hyllest går til. Hvem som helst kan bli en far, men det trengs noe helt spesielt i en mann for å klare å være en pappa! 

VIDEO: GRATULERER MED FARSDAGEN, PAPPA

I dag er en spesiell dag her hjemme. Det er farsdag, og på tide å sette Jan i fokus. Det er Jan sin tur å få litt tilbake for den jobben har gjør med barna hver eneste dag, og det er en tid barna kan vise han, hvor mye de elsker han. Jan fikk derfor muligheten til å sove litt lengre enn vanlig i dag, og ble møtt med frokost på sengen. Det ble en veldig koselig morgen der Jan fikk seg en liten video hilsen på sengekanten, av våre tre vakre små! Du er verdens beste pappa, Jan, og heldigvis er vi flinke til å skryte av hverandre hver eneste dag, men i dag skal jeg sørge for at du går å legger deg med et stort smil og tryggheten på hvor mye du betyr for oss alle fire! 

EN FIN DAG Å VÆRE SINGLE!

Jeg er ikke den type jente som pleier å klage over å være alene. Faktisk husker jeg meg selv som en veldig selvstendig jente, som egentlig likte livet uten forpliktelser. Jeg likte et liv uten å være knyttet til noen, og uten redselen på å bli såret gang på gang. Nå har det seg sånn at jeg nesten ikke kan huske sist jeg var singel. Jeg har nemlig de siste årene vært så og si vært i et forhold med en person i fire år, før det i fjor tok en slutt på et veldig dramatisk forhold. Jeg hoppet rett fra dette forholdet, og inn i et nytt forhold, som var et helt annerledes på veldig mange forskjellige måter. 

Plutselig så kan jeg ikke tenke tanken på å være alene igjen. Tanken på å være singel finnes det plutselig ingenting positivt med. Jeg tror det er veldig deilig å være singel om man lenge har vært sammen men feil person eller om man er blitt såret en gang for mye. Det er vondt å leve i et forhold med skuffelse på skuffelse. Det gjør vont å ikke føle seg bra nok, og det gjør vondt når personen man har følelser for, leker med hjertet og knuser det i tusen biter. Da kan plutselig det å være singel bli det beste i verden.

reklame

Jeg håper at forholdet mellom Jan og meg holder i lang tid fremover. Jeg har det i alle fall alt for godt sammen med han, og kan virkelig ikke se en hverdag uten han. Akkurat i dag er det faktisk ikke så ille om du er single. 11 November er faktisk verdens største shoppingdag, og Blivakker feirer Singles-day med mange ekstreme tilbud! Om du har kjærlighetssorg, eller er strålende fornøyd med singel-livet, kan du uten dårlig samvittighet handle inn sminke og andre produkter akkurat nå til 25-75% på hele butikken hos blivakker! Det er din dag i dag, og tilbudene finner du HER.

11.11

God fredagsformiddag! Her hjemme har vi startet helgen allerede. Michelle er hjemme sammen med oss i dag også. Vi har brukt formiddagen på å leke sammen. Michelle hadde fått tvilling-babyer, som jeg skulle komme på sykehuset å besøke. Jeg fikk være bestemor og fikk til og med lov til å velge navn på den ene babyen hennes, håper hun er like snill med bestemoren den dagen hun faktisk blir mamma, haha. Michelle er blitt veldig glad i å leke med babydukker, nå etter vi fikk Lucas, hun har nemlig vært en større barbie fan tidligere, men det er tydelig at det å leke mamma har fått en større interesse den siste tiden. 

I dag er faktisk en veldig spesiell dag. Det er 11.11, og en veldig spesiell person i livet mitt ville hatt burdag i dag. Min kjære morfar, gikk bort så alt for tidlig. Han var mitt største forbilde, og jeg tenkte alltid som liten at jeg ville gifte meg med en person som han. Ingen kunne sammenlignes med denne mannen. Jeg har flere ganger ønsket at denne mannen kunne være min egen pappa, for på mange måter følte jeg at han var den beste mannen jeg hadde i livet mitt gjennom hele barndommen. Jeg skulle ønske at han kunne møtt barna mine, jeg er så sikker på at han ville vært uendelig stolt over meg, om han hadde sett hvilke ung dame jeg har blitt. 

BARNA MINE FORTJENER EN MAMMA

Sånn som jeg føler meg akkurat nå ville jeg normalt sett kaldt meg «helt tom». Helt tom for ord, og helt tom for å vite hvordan jeg skal komme meg opp igjen. I dag føler jeg for første gang at jeg ikke er helt tom, jeg har tusen tanker, og jeg må bare få det ut. Jeg syns det er vanskelig, fordi jeg aldri har vært god til å snakke om vanskelige ting. Derfor endte jeg opp meg å starte å skrive. Det har hjulpet meg å skrive i vanskelige tider før, og da står det vel ingenting i veien for at det vil hjelpe meg gjennom dette også. 

Jeg fortalte om at november i år kom til å være en tøff måned, på veldig mange punkter. Det er nettopp det som gjør denne tiden vanskelig, at alt skjer på samme tid. Jeg føler at jeg har klart meg frem til nå i ettermiddag, men da raste verden litt sammen. Hvor lenge skal jeg klare å stå med rak rygg, når det er så mange ting som hele veien prøver å knekke meg sammen? Hvor mye skal et enkelt menneske tåle? Hvor mye skal jeg oppleve før jeg ikke klarer mer? 

Jeg syns det er skumlet, nettopp fordi jeg vet hvor langt nede jeg har vært tidligere. Jeg har fortalt om det svarte hullet jeg var nede i store deler av svangerskapet med Michelle, og jeg har helt siden den gang vært redd for å falle tilbake til det punktet i livet mitt der jeg ikke lengre ønsket å leve. Der jeg følte det ville bli bedre for både meg og de rundt meg, om jeg bare forsvant. Ikke noe mer meg, ikke noe mer problemer tenkte jeg? Dessverre faller jeg innom den tanken av og til. 

Hadde verden vært lettere for de jeg er glad i om jeg ikke var til stedet? Ville livet deres være lettere uten meg og all min bagasje. Nå har jeg kommet meg så langt i livet, der jeg klart å tydelig ser at det er mennesker her som trenger at jeg er tilstedet for dem. Jeg har personer som trenger meg, og som ville fått et veldig vanskelig liv uten meg. Selvfølgelig har jeg lyst til å bare gi opp, det hadde nok vært umenneskelig å ikke falle innom tanken når livet står på som verst. Likevel vet jeg nå at det ville ødelagt mer, enn det hadde gjort godt. 

Jeg har vokst mye de siste årene, og har fått mennesker i livet mitt som betyr så utrolig mye mer enn meg selv. Helt siden jeg fikk Michelle i armene mine, har jeg hatt en oppgave og et mål, og det er å alltid sørge for at hun skal ha det bra, og kunne se tilbake på et godt liv. Den dagen jeg fikk Michelle kom det frem en styrke i meg, som jeg ikke ante hadde. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle svikte henne, og at hun aldri skulle føle seg redd eller utrygg. Jeg skulle stå på, uansett hva som ventet oss. 

Nå er det nesten 5,5 år siden, og jeg sitter med en trygghet på at jeg har gjort mitt aller beste, og jeg har klart å gi Michelle en fantastisk start på livet. Michelle er blitt en omsorgsfull, snill, kjærlig, smart, og helt ubeskrivelig vakker jente. Hun vet at hun er høyt elsket av de rundt henne, og hun har også veldig mange følelser selv som hun er mye flinkere enn meg til å sette ord på. Hun er rett og slett en jente det er umulig å ikke bli glad i. Dette er noe jeg er veldig stolt over, fordi jeg har oppdratt denne jenta fra første dag, helt alene. 

De første årene, før jeg fikk William var det kun meg og Michelle. Det å få Michelle endret meg på alle måter, og har gjort meg til den unge damen jeg nå er blitt, og ikke minst den mammaen jeg er for alle mine tre barn. Hun har gjort meg sterk på så mange måter. Hun har lært meg å stå opp for det jeg tror på, og ikke gi opp, samtidig som hun har lært meg hva det vil si å elske noen og sette dem foran seg selv. Michelle er alt jeg bryr meg om, det er ingenting som er viktigere for meg enn at barna mine skal ha det bra. 

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort denne måneden uten barna. Hvordan skulle jeg kommet meg gjennom dette uten den motivasjonen jeg får gjennom barna? Jeg har lov til å være lei meg, og jeg har lov til å ha det vanskelig. Det er til og med lov å grine seg i søvn noen netter. Men er det noe jeg ikke får lov til, så er det å gi opp. Det lovet jeg meg selv den dagen Michelle kom til verden, og det løfte skal jeg holde. Barna mine fortjener en mamma, de fortjener en god mamma, som er tilstedet. De fortjener meg. 

VINN ET BESØK HOS DONALD!

Inneholder annonselenker

Nå skal ikke jeg være den som legger meg opp i nattens amerikanske presidentvalg, i alle fall ikke på nåværende tidspunkt. Jeg er vell litt som alle andre i sjokk over nattens resultat, uten at jeg akkurat har fulgt med gjennom natten. Jeg la derimot merke til at Jan stadig sjekket nettavisene på sengekanten gjennom natten, og at han på et eller annet tidspunkt i natt har fått i seg en "Rett i Koppen".

Uansett om du holdt med Hillary eller Trump, så kan du i alle fall fortsatt vinne en tur på første klasse til NewYork. Om du da velger å besøke Donald Duck, eller prøver deg på met møte med selveste Donald Trump skal ikke jeg legge meg opp i, men jeg anbefaler i alle fall alle å delta i konkurransen. Det tar nemlig bare få sekunder å delta, og du trenger ikke noe annet enn en mailadresse for å vinne.

Turen er sponset av Unikia Norge, og du kan bruke 5 sekunder for å melde deg på HER! 

ET NYTT BARN PÅ VEI

Det er ganske utrolig, men allerede er Lucas blitt 1 måned. Jeg føler tiden går så uendelig fort sammen med denne herlige familien, og selv om det siste året har vært proppet med oppturer, nedturer og overraskelser, føler jeg det siste året nærmest har passert i rekordfart. Av og til føler jeg at dagene bare forsvinner, mørket kommer fortere for hver dag som går, og plutselig er det jul. Plutselig er jeg 24, plutselig er Michelle blitt skolejente, og hvem vet, plutselig er vi 6 stk i hus.

De siste dagene har jeg merket at det kan være godt å stoppe opp litt. Nærmest sette kvelden på "pause". Tenke litt. Glede seg over fyr i peisen, et hus, en familie, glade og velskapte barn. Hverdagen egentlig. Meg og Anna snakket mye før om at vi skulle ønske vi bare var en "helt vanlig familie", men jeg tror alt handler om å sette pris på de mulighetene og erfaringene en har. For til syvende og sist, er vi utrolig heldige som i det hele tatt er en familie, og ikke minst har et hjem.

For meg har de siste to ukene vært veldig positive. Jeg føler nå at jeg er blitt ordentlig kjent med Lucas, og hans væremåte. Jeg føler jeg kan bidra i hverdagen hans, på samme måte som jeg bidrar med Michelle og William. Det tar tid å bli ordentlig kjent med et barn, og hvert barn, i hver alder, har vidt forskjellige behov. Felles for alle her i hus, er at alle trenger oppmerksomhet, trygghet og masser av kos. Det krever at meg og Anna er hundre prosent tilstedet så fort alle barn er hjemme fra barnehage.

Av og til finner vi på noe alle sammen, mens noen ganger splitter vi oss opp i to grupper. Slik at Michelle og William får 100% oppmerksomhet fra meg eller Anna. Nytt nå er at vi plutselig har en ny baby i hus, rett og slett et nytt barn på vei til å vokse opp. De første ukene var jeg mest komfortabel med at Anna tok Lucas med i den aktiviteten for eksempel hun og Michelle bedrev, mens jeg de siste ukene føler det mer naturlig å inkludere Lucas i mine aktiviteter også. Overgangen fra å være fire til å være fem har rett og slett gått veldig mye bedre en hva jeg så for meg.

De aller første levedagene satt jeg med en følelse av at Lucas på mange måter var en del av Anna, rett og slett fordi mor og barn er veldig avhengige av hverandre den første tiden, mens jeg nå føler at han er en del av vår familie. Og at hver og en av oss nå anser han som spesiell på hver vår måte. William synes det er superspennende med en baby i hus, og nevner ordet "baby" i alle fall hvert femte minutt. Michelle har tatt på seg rollen som ansvarsfull storesøster, og er veldig opptatt av at alle i familien har det bra. Anna er matmor og viktigste kosepartner, mens jeg er bleieskifteren, og den nyskjerrige som googler alt mulig om spedbarn.

Dette er i alle fall noen av de tankene jeg sitter med etter den første måneden med Lucas i hus, og jeg føler overgangen fra fire til fem har gått over all forventning. Og jeg er ikke skremt av tanken på flere barn etterhvert, selv om jeg har sagt at vi nå skal drøye forøkelsen en god stund. Men hvem vet, kanskje har vi flere før vi vet ordet av det...

- Jan 

EN NY KOKK I HUS!

I dag har det vært en deilig tirsdag morgen her hjemme. Vi har Michelle hjemme fra barnehagen sammen med oss i dag, for å få litt tid til å legge full fokus over på henne. Det er ikke bare bare å være eldst, med to små lillebrødre som krever mye oppmerksomhet. Det er derfor viktig at Jan og meg klarer å vise Michelle hvor flink og god hun faktisk er, å sette av en dag bare til henne i ny og ne. William er allerede i barnehagen, og Lucas sover. Michelle hjelper pappa med å fyre i peisen. Hun elsker å få lov til å gjøre ting hun vanligvis ikke får lov til, men når vi har fire øyne bare på henne, så skal hun selvsagt få lov å bidra med en hjelpende hånd. 

Hun er ekstremt glad i å være stor, samtidig som det sikkert kan være veldig vanskelig til tider. Det er derfor min viktigste oppgave å få Michelle til å se hvor mange positive fordeler hun får, nettopp fordi hun er stor og flink. Vi skulle lage hjemmelaget pizza her om dagen, og jeg hadde en idé om at Michelle kunne lage sin egen, med akkurat det hun ønsket å ha på. Hun syns det var kjempestas, og elsket både å lage den, og ikke minst spise den når den var ferdig. Hun har aldri vært med på å gjøre dette før, men sa klart og tydelig i fra om at vi måtte gjøre det en annen gang også. 

Av og til så glemmer jeg at Michelle ikke har vært med på alt. Så lite som å lage sin egen pizza, var plutselig noe av det morsomste vi gjorde denne dagen. Det skal så lite til for å sette et smil rundt munnen på den jenta, og da skal jeg selvsagt ikke gjøre noe annet enn å holde det vakre smilet hennes på plass! Jeg gleder meg til en dag med mye latter her hjemme sammen med Michelle i dag, og ønsker alle andre en superfin tirsdag! 

HUN SA "JA"!!

Bryllup har lenge vært et tema, og noe vi begge to har et stort ønske om å få oppleve en gang. I dag var vi faktisk innom å tittet på forlovelseringer sammen, og drømte oss litt bort i en ellers travel hverdag. Jeg skal innrømme at det er lenge siden Jan og meg har snakket om temaet, men det var mye snakk om det i starten av dette året. Jeg husker at jeg var veldig tydelig på at jeg hverken ønsket å bli fridd til eller ha bryllup mens jeg var gravid. Jeg tenker at i en graviditet så er det så mye annet som skjer, og jeg har jo hatt rett i det. Vi har hatt mer enn nok å styre med det siste året. 

Jeg syns derfor det var utrolig koselig å gå innom å se på ringer i dag. Jan er alt jeg noen gang kunne drømt om, så jeg vil mer enn gjerne tilbringe livet mitt sammen med denne mannen. Jeg har derfor senket skuldrene når det kommer til forlovelse og bryllup, nettopp fordi at resten av livet er en lang tid. Om han går ned på kne neste uke, eller om fem år, har ingenting å si så lenge vi elsker hverandre. For til syvende og sist er det, det eneste som teller. 

Jan har hele tiden vært veldig omtenksom når det kommer til det skrittet å fri. Han har tenkt mye på Michelle, nettopp fordi hun forstår så utrolig mye. Han har inkludert henne i ring-valget for forlovelsen og snakket mye om hvordan man spør noen man er glad i om å gifte seg. Hun har for lengst fått med seg at mannen skal ned på kne med en ring. Det som sjarmerer meg veldig er at Michelle får lov til å bruke den overbeskyttende rollen hun har over meg til noe positivt. 

Jan spurte henne nemlig i dag om «lov» til å fri til meg en dag. Han ville egentlig vente med å spørre, men Michelle presset det litt på han, når vi snakket om temaet i dag. Han sa at han skulle spørre henne om lov før han skulle gjøre det, men Michelle misforsto nok litt å sa «spør meg da» Haha. Jan svarte med å svare henne «men tenk om du sier nei da» da kom Michelle med et veldig overraskende svar. «Det kan vi ikke vite». Jeg satt rett på siden av under denne samtalen, og fikk selvsagt med meg hvert eneste ord, før Jan visket henne i øret og spurte. 

"Hun sa JAA!» Det er selvfølgelig veldig godt å vite at hun tenker godt om det, og ikke minst trives så godt med å ha Jan som en del av familien. Det er nemlig ingen selvfølge at hun er blitt så godt knyttet til han som hun har blitt. Michelle er en veldig omsorgsfull liten jente, som tydelig bryr seg om at mammaen skal ha det bra. Dessverre eller heldigvis, så klarer hun raskt å se om jeg har det bra. Jeg tror at hun tydelig kan se hvor bra jeg har det sammen med Jan, og ikke minst hvor godt vi har det som den familien vi nå er blitt! 

JULESTEMNINGER SNIKER SEG INNPÅ!

God mandag! Jeg syns det er helt fantastisk å starte en helt ny uke med snø, og god stemning her hjemme. Jeg begynner å glede meg skikkelig til tiden frem mot jul nå, og kjenner at julestemningen allerede sakte men sikkert sniker seg innpå. Jeg har fått kjøpt inn de aller første julegavene nå, og er i full planlegging av årets julekort! Det trenges nemlig en del planlegging før man skal klare å samle hele gjengen sammen fornøyde på et bilde. Enten er det vi som er stresset, eller en liten baby som er sulten på feil tidspunkt, og til slutt to utålmodige barn som egentlig var helt fornøyde til å starte med. Det er derfor tusen ganger lettere å ta bilder av bare William og Michelle, for da er det som regel over på kort tid. Flere enn meg som begynner å få julestemning? 









LET IT SNOW

I dag har vi vært ute i snøen, og storkost oss sammen alle fem. Vi har faktisk bare holdt oss rett utenfor huset vårt i dag, men jeg satser på at snøen blir liggende en stund, sånn at vi kan komme oss litt lengre bort også å nyte snøen på andre måter også. Vi har bare rent på akebrett i dag, men Michelle hadde et stort ønske om å gå på ski på taket, men vi får se om ikke vi klarer å få til en skitur både på taket av huset og litt lengre? Kanskje det å gå på ski på taket er mer en gøy nok for henne. Hun er ikke så veldig kravstor at det gjør noe. Vi hadde en herlig ettermiddag med kakao og fyr i peisen her sammen. Barna har vært strålende fornøyde i hele dag, og da skal det ikke så mye til for å feste smilet rundt munnen på meg heller! Håper alle sammen har hatt en fantastisk helg! 



















5 TING DERE IKKE VISSTE OM FORHOLDET MELLOM JAN OG MEG!

Gjennom alle år med vennskapet mellom meg og Jan, har vi vært veldig åpne og delt mye om forholdet vårt. Det er ingen hemmelighet at det toppet seg i fjor høst, når forholdet vårt gikk fra vennskap til følelser. Jeg delte hele denne prosessen med oppturer og nedturer på både TV og bloggen. Likevel er jeg veldig sikker på at det er flere ting i forholdet vårt dere ikke vet om. Det er flere ting i forholdet vårt som aldri kommer til å bli delt, vi deler aldri alt, og det tror jeg er viktig for noe må også holdes privat. Det vil ikke si at jeg ikke liker å dele ting likevel! Her er fem ting om forholdet vårt som dere mest sannsynlig ikke visste!

VENNSKAPET: Jan og meg ble først kjent via facebook av alle ting. Jan sendte meg en melding i jobb-forbindelse. Jeg hadde egentlig aldri planer om å svare på meldingen hans, og det var ren tilfeldighet at jeg i det hele tatt fikk opp og leste meldingen hans i alle andre tilfeldige meldinger på facebook på den tiden. Jeg svarte han, og vi møttes noen måneder senere. Vi fant fort tonen, og jeg vil like å tro at vennskapet vårt egentlig satt fra første møte, selv om det egentlig bare var jobb vi skulle fokusere på. Siden han bodde tre timer unna i bil, ble det til at vi snakket mye og lenge i telefonen sammen den første tiden, og reiste jeg ned på hytten, så møttes vi på sørlandet et par ganger. Vi snakket om alt mulig, og hadde mye til felles. 

FRITIDEN: Jeg vil tro vi lever tettere på hverandre enn de aller fleste andre par. Vi har jobber som gjør at vi begge to er hjemme sammen hele dagen, og betyr derfor at vi må trives godt i hverandres selskap for å kunne leve så oppi hverandre hver eneste dag. Vi har derfor alltid takket oss selv for å ha vært så gode venner i alle år, for da visste vi lenge før vi ble et par, at vi faktisk fungerer bra sammen over lengre tid. Vi er svært sjeldent borte fra hverandre mer enn 10 minutter, og blir like glad for å se hverandre igjen. Store deler av tiden vi er sammen er vi på jobb, og bruker derfor mye tid på pcén, både sammen og hvert for oss. Jeg kan derfor innrømme at ingenting føles bedre enn å legge bort alt som helter jobb og pc, og bare ligge å kose litt på sofaen i ny og ne! 

SVIGERFORELDRE: Jeg møtte foreldrene til Jan allerede i 2013, det samme gjorde Michelle. Jeg traff dem så og si hver eneste gang jeg var nede på sørlandet for å besøke Jan. Det var derfor aldri et kleint «første møte med svigerforeldrene» nettopp fordi vi ikke var et par når jeg først traff dem. Til og med William rakk å møte Jan sine foreldre før vi ble et par i fjor. Nå er selvsagt forholdet mellom barna og foreldrene til Jan et helt annet, enn det har vært i tidligere år, naturlig nok. Barna kaller dem for besteforeldre, og er på besøk titt og ofte! 

KRANGER: Tro det eller ei, men Jan og meg krangler sjeldent. Vi burde gjerne ha kranglet mer med tanke på hvor mange timer i løpet av døgnet vi bruker sammen. Samtidig så er vi også veldig stresset flere ganger på grunn av jobb og barn og alt annet som står på rundt oss, så jeg er faktisk litt sjokket over hvor lite krangler eller diskusjoner vi har. Vi har funnet en måte å bruke stresset i hverdagen til det positive, og bare komme enda tettere på hverandre. Det var selvsagt en del frustrasjon og små krangling i starten av året, men siden da har det vært så og si ingenting. Det føles utrolig godt, for jeg hater virkelig krangling. Jeg trodde ikke det var mulig å være i et forhold uten konflikter men der tok jeg skrekkelig feil!

SVAKHETER: Alle forhold har noen svakheter, og jeg vil nok påstå at noen forhold har mer svakheter enn andre. Jeg tror ikke vi har så mange svakheter, i alle fall ingen jeg kommer på nå i farten. Det som derimot er en svakhet, som gjerne ikke egentlig skyldes oss to, er jo at det er lettere å finne på ting om oss, å snakke om, som kan skade forholdet, enn gjerne en vanlig mann i gata har. Er vi på fest alene, så skal det ikke mye til før en av oss får høre at den andre har gjort noe med en annen person. Det er skummelt hva enkelte vil gjøre for å ødelegge noe. Vi har derfor ingen planer om å gå ut hver for oss med det første. Det er jo svært sjeldent vi går ut, uansett. Heldigvis kjenner vi hverandre bedre enn andre som snakker, men det er jo godt å kunne unngå disse konfliktene likevel! 

BESKRIVELSE: Hvis jeg skal beskrive forholdet til meg og Jan på få setninger, ville jeg uten tvil forkortet det ned til et ord: Trygt. Forholdet vårt er trygt. Det føles behagelig, og jeg kjenner sjeldent på usikkerhet eller en redsel ovenfor oss to. Vi står sterkt når vi har det bra, og når ting stormer rundt oss, står vi bare enda sterkere. Vi har et veldig kosete forhold, der vi ofte både klemmer og kysser, og gir stadig hverandre komplimenter i løpet av en helt vanlig dag. Vi er ikke redd for å vise hverandre at vi elsker hverandre, og snakker stadig om tanker, følelser og ikke minst fremtidsplaner og minner vi ønsker å skape sammen. Jeg kan ærlig si at jeg ikke tror noen eller noe kan komme mellom oss to. 

PLUTSELIG VAR VINTEREN HER!

I dag våknet vi opp til en hvit og snødekket utsikt fra vinduet. Hele Søgne har i løpet av i gårkveld blitt til et vinterland. Jeg elsker snøen, og jeg elsker å kunne være ute med barna og renne på akebrett, stå på ski, lage snømann og drikke kakao. Før likte jeg alltid best sommeren, og fine sommerdager, men nå er jeg uten tvil blitt et vinter-menneske, og ingen årstid er bedre en vinteren om snøen har lagt seg! Både Jan og meg er litt over gjennomsnittet glad i snøen, og har gledet oss til dette helt siden i sommer. 





Vi dro derfor en kort biltur fra Søgne i går, for å kjøre inn i vinteren sammen med barna. Vi reiste en kort tur litt opp i fjellene her, og vips så startet det å snø. Vi hadde en fantastisk herlig stemning i bilen opp, og det føltes utrolig deilig å ha en så gøy biltur, for lite. Michelle var helt i hundre, og William forsto mer og mer hvor høyere vi kom opp på fjellet. Han husket tydeligvis ikke snøen vi hadde i fjor vinter, men det er ikke så rart. Han var litt skeptisk til å starte med, og syns det var litt kalt på hendene, men smilet fant sin plass rundt munnen hans likevel. 





Jeg gledet meg til denne dagen skulle gå i gang, for å komme oss ut i snøen. Barna har sovet hos bestemor og bestefar i natt, så vi hadde en barnefri og relativt rolig kveld i går. Minsten var selvfølgelig hjemme sammen med oss, men det føles likevel ut som barnefri når to er borte. Det blir ikke så lenge kjenner jeg, for vi må jo snart få hentet dem hjem, sånn at de kan bli med ut i snøen. Jeg vet i alle fall at Michelle er superklar for å ha en søndag utendørs! 



Inneholder annonselenker

Er det kommet snø der du bor? Jeg vet at det er utrolig mange som ikke er like glad i norske hvite vintre som det vi er her hjemme, som heller kunne tenket seg å ta seg en tur til New York! Akkurat nå har du mulighet til å vinne en reise til New York HER, Lykke til. Ha en ellers superfin søndag kjære deg! 

JULEPLANLEGGING, GAVER, REISER OG BURSDAGSFEIRING

Det er mye som skjer nå før jul, og det er vel egentlig mye som har skjedd gjennom hele dette året. Nå er vi snart i mål med 2016, men det er fremdeles mye som skal skje for oss før den tid. Vi har et hus i Stavanger som skal leies ut, som krever et par turer til inn til Stavanger. Vi har en liten gutt her hjemme som blir to år like før julaften. Det er veldig viktig for meg at han ikke blir «glemt» selv om det er rett før jul, og de aller fleste står på hodet i denne tiden. William skal likevel feires, og dagen skal ikke ha noe annet fokus enn på bursdagsbarnet denne dagen. 

Jeg har gått i gang med planlegging til bursdagen nå, og gleder meg til å stelle i stand den store dagen. Tenk at William allerede blir to år! Det er ikke lenge til, men likevel er det ikke det første som skal skje. Jeg har nemlig planlagt en tur til Stavanger med Jan og alle barna. Vi skal på nisseshow i midten av november. Det er nemlig noe jeg alltid pleide å gjøre rett før jul med min mormor og morfar når jeg var på Michelle sin alder. Jeg syns det er kjempe koselig og har et stort ønske om å bære tradisjonen over på mine egne barn. 

Dette blir de to eldste barna sin første tur tilbake til Stavanger, etter at vi flyttet ned her permanent i starten av juni. De har vel ikke vært i Stavanger mer enn en dag etter mai, egentlig. Så det blir nok spesielt for dem. Planen for denne turen er å bli over en natt, men det er ikke helt bestemt enda. Vi får se hvor mange planer vi legger for turen. Jeg gleder meg i alle fall til å ta med barna på nisseshow, og skape juleminner sammen med barna og Jan, som vi alle kan se tilbake på med et smil. 

For det er vel nettopp det julen handler om, å ha det hyggelig sammen med de man er glad i. Julen er den beste tiden på året, i mine øyne. Snø, fyr i peisen, sitte under et varmt teppe i sofaen med julemusikk i bakgrunnen er så koselig. Kalendertider, julebakst og pynting av juletre, gud som jeg gleder meg! Vi er for lengst i gang med å planlegge julen, hvor og hvordan vi skal feire den. Planen har hele tiden vært at vi skal feire julaften her i Søgne. Resten av romjulen er ikke helt ferdig planlagt, men vi får se hvordan det blir.

Jeg husker veldig godt hvordan julen ble feiret i fjor. Vi flyttet hjem fra Kypros på bursdagen til William 12.desember. Dagen hans ble feiret dagen etter at vi kom hjem, og da var julen like rundt hjørnet. Jan var sammen med oss hver eneste dag, bortsett fra julaften, da reiste han inn til Søgne for å feire jul sammen med sine foreldre. Noe som var mest naturlig så kort tid inn i forholdet vårt. Han var tilbake i Stavanger igjen morgenen 1.juledag, og vi har vært sammen hver eneste dag siden. Vi reiret resten av romjulen sammen, og var bare oss fire på nyttårsaften der jeg faktisk imponerte både meg selv og Jan med en god kalkunmiddag. 

Det blir veldig godt å feire jul sammen med Jan, og akkurat nå føles alt annet helt unaturlig. Vi skal for første gang skape får egne juletradisjoner sammen med vår egne lille familie. Det er vel våre egne tradisjon det blir, når vi begge to kommer med forskjellige tradisjoner. Felles for begge er at vi begge to mener at julen handler om barna. Julaften vår skal derfor starte litt tidligere enn vi begge to er vandt med fra før, der gavene blir prioritert, sånn at de aller minste rekker å åpne gaver før de sovner! 

EN LANG FINGER TIL BABYCALL`EN!

Nå er leggingen akkurat gjennomført her hjemme. Eller, i alle fall del 1 av leggingen. Med tre barn går nemlig mesteparten av natten for å få alle små til å sove, noen dager går ting som smurt, mens andre dager må vi stå på gjennom hele natten. I kveld var det William sin tur til å ikke lukke øynene, og det endte med at jeg har sunget alle barnesanger jeg kan, i tillegg til et par andre jeg diktet opp i farten.

Det har seg slik at vi har babycall hos William, slik at vi til en vær tid kan høre og se han dersom det skulle være noe. Jeg ble derfor sittende å kikke litt på det røde kameralyset mens jeg var godt i gang med "Du kjære lille måne". Jeg fant ut at jeg skulle synge det jeg maktet, og virkelig forsøke å høres så bra ut som overhodet mulig. Men midt i værs to, så vet jeg av erfaring at jeg har store problemer med å huske teksten, og derfor ender det ofte med improvisering på sangens siste strofer.

Jeg mistenkte selvsagt at Anna fulgte nøye med på Babycallen og jeg nærmest kunne høre latteren hennes når ordene stokket seg i munnen min. Jeg svarte derfor med de villeste grimaser jeg har på lager, og toppet det hele med en lang finger i dens retning. Så nå, etter en drøy time med sang og diskusjon får jeg vite at hun slettes ikke har fulgt med, og at jeg forjeves har kranglet med kamera.

Det er egentlig en litt typisk hverdagskveld for oss, med litt styr og stell før leggetid, også en liten stund senere er det helt stille. I alle fall midlertidig. Nå blir det en superliten markering i anledning Lucas sin første måned sammen med oss, før vi benker oss foran "Frikjent" senere i kveld. Jeg kommer med et lite gjesteinnlegg snart, med litt følelser og tanker angående nettopp Lucas. Men nå skal jeg først nyte litt stillhet.

Jan

LUCAS 1 MÅNED GAMMEL

Jeg husker tilbake på de siste tre ukene av svangerskapet, og husker hvor sakte jeg syns tiden gikk. Jeg følte vel at jeg aldri skulle få møte den lille gutten min, og at det virket så veldig lenge frem i tid. Jeg ventet og ventet, og plutselig var han her. Den 3.oktober kom vår lille skatt til verden. Vår lille Lucas er allerede 1 måned gammel i dag, og jeg føler de siste fire ukene har gått så alt for fort. Jeg har lyst til å stoppe tiden, for å nyte nyfødt tiden en stund til. 

Jeg føler ikke det har gått en hel måned siden fødselen, samtidig som jeg føler at Lucas har vært sammen med oss lenge. Han er virkelig en liten sjarmør, og smelter mammahjertet mitt hver eneste dag. Han er så nydelig, og perfekt på alle mulige måter, jeg er så stolt, og føler meg som verdens heldigste som har fått enda et lite gull å være mammaen til. Jeg har lært en ting med å få flere barn, og det er at mammahjertet har plass til alle sine barn, enten det er et eller fem barn. Et mammas hjerte elsker dem hver og enkel av dem! 

DU ØNSKER Å SE MEG KNEKKE SAMMEN

Ukene etter at Lucas kom til verden har vært fylt med mange forskjellige tanker og følelser. Følelsene mine har vært forsterket på alle mulige måter. Jeg har følt meg både lykkelig og fornøyd, samtidig som jeg har kjent på følelsen av å ikke være like lykkelig som jeg har følt at de rundt meg fortjener at jeg er i en tid som denne. Jeg har vært stappet med følelser, og det som har gjort meg glad har fått meg til tårene, på samme måte som ting som frustrer meg har vært litt mer frustrerende enn det gjerne trenger å være. 

Jeg har vel helt ærlig ikke hatt helt kontroll over mine egne tanker, og det er alltid litt skremmende. Det finnes øyeblikk der jeg føler at livet mitt er helt perfekt, og at det er ingenting i verden som kunne gjort livet mitt bedre akkurat nå. Samtidig så er det en haug av brikker som ikke er plassert riktig, og drar både humøret og energien min nedover om dagen. Ting som ikke skulle tatt plass eller tid nå. Ting som jeg faktisk kan påstå selv, at jeg hadde fortjent å unngå i denne tiden her, som nybakt mamma igjen. 

Livet kommer med motgang noen ganger, og jeg har vel helt ærlig opplevd en del motgang de siste årene. Det er flere som ønsker å ikke se meg lykkes, eller ha det bra. En ting er personer som ikke kjenner oss, men når det faktisk kommer til det punktet at noen som vet hvem vi er, og kjenner oss, ønsker å ødelegge denne tiden, så blir jeg skuffet. Jeg blir skuffet og sint. Jeg ønsker bare å være i fred med min familie, og ha denne tiden til å være lykkelig. Barna mine fortjener det, og ikke minst, Jan fortjener det! 

Du ønsker å se meg knekke sammen. Du ønsker å se livet mitt gå mot meg. Du ønsker at jeg skal miste alt, og alle som virkelig bryr seg om meg. Jeg kommer aldri til å komme til det punktet i livet mitt, noen gang. Jeg har alt for mange som er glad i meg for akkurat den personen jeg er. Jeg har mange som kjenner meg, bedre enn du noen gang har gjort. Jeg har barna mine som trenger meg, og som elsker meg. Du har ikke gjort annet enn å være i veien for meg. Det er grunn nok for meg til å ikke la meg knekke av en person som deg.

LET´S GO TO NEW YORK!

Inneholder annonselenker

New York har jeg alltid hatt lyst til å besøke. Kanskje spesielt i vinterhalvåret, med dalende snø og julemusikk. Jeg tror faktisk ingenting gir meg mer julefølelse en hjemme alene filmene, der Kevin er lost i et snødekt New York. Akkurat nå sitter faktisk meg og Jan og planlegger New York tur for januar, en tur jeg virkelig håper vi får til. Jeg har alltid vært glad i å reise rundt. 

I den anledning har jeg en konkurranse til dere, der du akkurat nå kan vinne en tur til New York. Konkurransen er i samarbeid med Unikia Norge, og du kan melde deg på HER. Konkurransen består bare av en enkel påmelding, så det tar bare 2 sekunder å melde seg på! Hvem vet, kanskje møtes vi i New York i Januar?


 

Vinneren av dagens (7.november) facebook-konkurranse i samarbeid med Shoppic.no ble Astrid Hauge! Gratulerer så mye med Kari Traa ullsett. Du vil bli kontaktet direkte. Hold dere gjerne oppdatert på facebooksiden min, da det plutselig dukker opp nye kule konkurranser mot kaldere tider! 

JEG ER SKUFFET OVER MEG SELV

Jeg merker at livet mitt har forandret seg helt den siste måneden, og jeg føler for første gang på mange år at jeg ikke klarer å få til alt jeg selv ønsker i løpet av en dag. Jeg har i alle år vært god på å strekke meg selv til å rekke og gjøre alt som jeg setter meg som mål i løpet av dagen. Nå klarer jeg ikke halvparten av ting som jeg selv mener at jeg bør få til. Selv når jeg var alenemamma til to små barn, og hadde min mest aktive periode på bloggen med fire blogginnlegg om dagen, klarte jeg å gjennomføre både husarbeid og andre ting jeg ønsket å gjøre. 

Har dagene blitt kortere? Det føles i alle fall sånn etter at Lucas ble født. Det er alltid en eller annen som krever min oppmerksomhet, og uansett hvordan man vrir og vender på ting, så er barna alltid viktigst. Jeg er likevel skuffet over meg selv, som ikke klarer å strekke til på alle områder samtidig. Nå er det bare barna som er i fokus, og det krever selvsagt også at jeg tar meg en hvil inne i mellom, når jeg har en ledig time, for å være opplagt for barna igjen. 

Huset skal holdes rent, barna skal holdes rene, mat må vi alle ha, rydding igjen, litt tid til kos og lek, og så skal oppdragelsen også komme inn mellom alt det annet. Dagene går i ett, og det med minstemann på puppen, og kun en ledig hånd. Så kommer kveldene og det er et stort tivoli i seg selv, med barn våkne til alle kanter, gråting, melk og nye bleier. Et døgn med tre barn i hus står aldri stille. Det har jeg fått erfare, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle klart alt dette alene. 

Heldigvis er jeg så heldig som har en flink mann som hjelper til både med mat, hus og barn. Vi hadde sykebarn hjemme fra barnehagen i går, og jeg fikk ikke tid til å sette meg ned med bloggen, nettopp fordi andre ting var viktigere. Jeg kjente jeg var så glad for at både Jan og meg har de jobbene vi har som har mulighet til å være hjemme. Selv om det hadde vært tusen ganger lettere å være i mammapermisjon nå, og ha sykedager når barna er syke, som alle med vanlige jobber har muligheten til. Det er ikke bare positive ting med en jobb hjemmefra, og det merkes veldig i disse dager. 

Jeg gjør mitt beste hele tiden, selv om mitt beste akkurat nå ikke helt er bra nok. Vi er allerede kommet til november, og når 1.desember er i gang skal jeg legge bort alt stresset som ligger over meg nå, og bare ha fokus inn mot jul og koselige tider. Det er så mye lettere å la blogginnleggene komme naturlig i juletiden, enn nå som jeg føler at alt står på hodet. November er en tøff måned på flere måter, og jeg gleder meg bare til det er over. Jeg har aldri gledet meg så mye til desember som det jeg gjør i år! 

BABYUTSTYR: BILSTIOL-POSEN

Nå som det begynner å gå mot kaldere dager, har jeg satt på plass dunposen til bilstolen på plass. Nå kan lille Lucas sitte godt og varmt i bilen hele vinteren gjennom. Jeg merker at det allerede hvor mye lettere det er å sette han i posen, enn å kle på han masse klær, som han selvsagt ikke han ha på seg inne. Nå tar det bare to sekunder å ta opp og ned posen, som gjør det lett å sove videre i bilstolen, selv om vi kommer inn i et varmt rom. Lucas har liker seg nemlig veldig godt i bilstolen, og den blir brukt som vippestol her hjemme og på besøk hos andre ofte! Vognposen er selvsagt fra Risarosa (reklamelink)









 

JEG TRODDE IKKE JEG VILLE FØLE MEG SOM HJEMME HER

I dag har vi vært ute på en liten tur, jeg og guttene. Fantastisk deilig å avslutte helgen sånn. Det er så utrolig mange fine tur-plasser her i nærheten, og jeg kjenner jeg trives bare mer og mer her på sørlandet. Jeg trodde aldri jeg ville føle meg så mye som hjemme her, som jeg faktisk gjorde allerede kort tid etter at vi flyttet ned her. Jeg elsker å bo på landet, men samtidig med så kort avstand til sentrum. Vi har bondegårder, hester og traktorer til alle kanter, og det passer William midt i blinken. Han er virkelig som skapt for å bo på en plass som dette, og er for lengst blitt en skikkelig «bondegutt». Det skulle jeg aldri trodd, om min nydelige lille Will, som ikke er så veldig liten lengre! Håper alle sammen har hatt en fin helg! 









VÅR HALLOWEEN-FEIRING I BILDER

Vi hadde en kjempe vellykket feiring i går. Både jeg og barna var rimelig fornøyd med hvordan dagen ble. Jeg vet selvsagt veldig godt at Halloween egentlig ikke er før den 31.oktober som ikke er før i morgen, men likevel tok vi feiringen vår i går. Jeg tenkte at det ville være koseligere for barna å få en hel lørdag med feiring sammen med oss, i stedet for de få timene etter barnehagen i morgen. Vi storkoste oss, og jeg la meg med et stort smil rundt munnen. Jeg er veldig sikker på at både Michelle og Will gjorde det samme. Ønsker alle sammen en super søndag! 









EN SKREMMENDE LØRDAG!

I dag har vi hatt en helt fantastisk lørdag. Vi har nemlig tatt Halloween-feiringen litt før tiden. Barna har vært utkledd hele dagen, og storkost seg med forskjellige ting vi har vært ute på i dag. Barna fikk også gå innom «knask eller knep» hos bestemor og bestefar, og noen andre kjente. Det syns de var superstas, og William har vært helt i hundre i hele dag, og er for første gang like engasjert i Halloween som Michelle har vært i flere år. Jeg elsker virkelig alt som kan feires og dager som blir lagt ekstra godt merke til. Vi har virkelig kost oss i dag. Bilder fra hele dagen vår legger jeg ut i løpet av kort tid. I mellomtiden kan du mimre tilbake å se vår Halloween-feiring fra i fjord HER og HER! 

MIDDAGTIPS - MIN FAVORITT!

sponset

Gode middager og lite tid i hverdagen er ting som ikke alltid passer godt sammen. Og når vi voksne i hus ofte har et behov for litt mer spennende smaker en det barna foretrekker. Når vi da bodde i Stavanger pleide vi ofte å bestille Indisk mat i helgene for å få stelt i stand litt romantiske middager etter at ungene var i seng, men så dukket problemstillingen opp etter at vi flyttet. Hvor skulle vi nå få tak i våre romantiske indiske favoritter.

Jan bestemte seg for å lage Butter Chicken fra bunnen av, men forstod veldig raskt at det var voldsomt mange ingredienser, og tok mye mer tid en det vi har i hverdagen. Men så kom han på at det finnes en veldig kjent indisk restaurant i Kristiansand, bare et drøyt kvarters kjøring fra her vi bor. Siden den gang har vi kjørt inn flere turer for å hente vår helgefavoritt, før vi plutselig fikk en forespørsel om å presentere en nyhet fra SaritaS, nemlig deres Butter Chicken saus på glass!

Sausen gjør det plutselig superenkelt å lage favoritten vår her hjemme, og sparer oss for både tid og penger i en travel hverdag. Sausen er simpelthen proppet med alle de ingrediensene som vi kviet oss for å kjøpe inn, nettopp fordi det er en såpass komplisert rett. Med blant annet kvernede cashrewnøtter, fløte, rapsolje, løk, sukker, tomatpure, salt, hvitløk, ingefær, kardemomme, spisskum, rismel, paprika osv.. er dette en blanding stappet med indiske herligheter som gjør SaritaS Butter Chicken til en rask og smakfull hverdagsrett for både store og små!

Selv så lager vi vår versjon med basmatiris og masser av nanbrød, men du kan gjerne toppe det med både mango chutney, raita og kanskje en salat ved siden av. Indisk er en perfekt sosiale middagsmulighet, enten du skal hygge deg med familien, med gode venner, eller med kjæresten. Ikke bare smaker indisk mat helt fantastisk, men det er simpelthen en fest for øynene å se på. I tillegg til at jeg lover at både venner, familie og kjæreste blir riktig så imponert.

Sausen er i tillegg glutenfri, i likhet med alle de andre SaritaS sausene, og passer derfor de fleste. Om noen rundt bordet ønsker en enda mildere smak anbefaler jeg å servere med litt rømme eller creme fraiche ved siden av retten. Håper det smaker! 

EN HELT SPESIELL FREDAG!

reklame

I dag er faktisk ingen vanlig fredag. Dette er Pink Friday. Rett og slett en fantastisk dag for deg som søtter rosa sløyfe aksjonen mot brystkreft, og ikke minst en flott mulighet til å shoppe til sterkt reduserte priser. BliVakker.no er kanskje rosabutikken fremfor alle rosabutikker, og de feirer dagen med 25-80% avslag på absolutt hele butikken, i tillegg til at de donerer bort 10,- per kunde til Rosa Sløyfe Aksjonen. Men vær rask, tilbudet gjelder kun frem til midnatt! Aktiver din rabatt HER!

Med andre ord en fantastisk mulighet for deg til å bidra i kampen mot brystkreft, samtidig som du selv sparer store summer i deres enorme Pink Friday salg!

Jeg har samarbeidet med BliVakker i flere år nå, og det er med hånden på hjertet den eneste butikken der jeg selv handler alt av makeup, shampoo og hårprodukter. De har det soleklart største utvalget i Skandinavia, til priser ingen kan slå de på. Og når du i tillegg sparer så store summer som i dag, så er det bare å benytte sjansen.

Som jeg har fortalt tidligere, var det gjennom BliVakker at jeg for første gang møtte Jan, der han jobbet i drøyt tre år. Og etter det er det han som står for innkjøpene av alt i fra makeup til hårpleie i huset. Tidligere har jeg fortalt om Agadir Argan Oil, som er shampoo/balsam-merket vi bruker her i hus, som jeg har vært forelsket i helt siden Jan tok det inn i hus. 

Når det kommer til sminke har jeg vært Bare Minerals fan i veldig mange år nå, før jeg i høst fikk opp øynene for Bronx. Der jeg spesielt har forelsket meg i Foundationen og et lipgloss-sett som jeg ikke kan være uten. Faktisk er alle bildene i innlegget tatt etter at jeg ble sminket opp i produkter fra Bronx. Produktene er rimeligere en de dyreste merkene, og etter min mening bedre. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men min nye favoritt er Bronx! 

VIDEO: 15 MINUTTER FØR LUCAS MELDTE SIN ANKOMST

Jeg syns det er så koselig å dele videoer med dere. Jeg syns det er veldig godt å vise frem også på videoer fra livet vårt, og ikke minst fra spesielle hendelser som skjer. Nå har jeg en god del videoer fra fødselen som jeg er veldig glad for ble tatt. Bare noen minutter før Lucas kom til verden var Jan rett ute i på venterommet, for å lage en liten videohilsen om sine tanker på dette øyeblikket. Lite visste vi om at Lucas var bare 15 minutter unna, på dette tidspunktet. Denne videoen ble den siste, før gutten vår var kommet ut i den store verden. 

DU FINNER MEG MED PUPPENE UTE

Jeg er den type jente som står for det jeg mener er riktig. Jeg lar ikke ting går forbi om det virkelig plager meg, og det jeg tror på. Jeg tenkte derfor å ta opp et tema nok en gang, som jeg mener det ikke finnes noe å diskutere, likevel er det flere som har forskjellige meninger om saken. Nettopp det å amme et lite barn offentlig. Når ble det et spørsmål, om det skal være greit eller ikke. Det er det mest naturlige i verden å amme et lite spebarn. Kvinnekroppen er laget sånn, det er derfor vi produserer melk gjennom svangerskapet. 

Selvsagt finnes det tilfeller det det ikke går helt som det skal, og mor derfor må velge en annen løsning enn å amme barnet. Det kan være at mor ikke har nok melk, eller andre problemer. Det er ikke en selvfølge at ammingen skal komme problemfritt. Men problemene i seg selv, bør ikke være basert på andres meninger om amming. Det er nemlig veldig mange som har veldig sterke meninger om det å amme et barn. Man skal plutselig ikke sitte å amme et barn offentlig. Hvorfor skal man ikke det? 

Det jeg gjentatte ganger har opplevd er at andre syns det å amme er kvalmt. At det derfor ikke passer seg å sitte med puppen ute på en kafé, der andre skal spise. Jeg kjenner at dette er den grunnen som provoserer meg aller mest. Skal du få lov å spise, men ikke barnet mitt? Å amme et lite spebarn er det mest naturlige og uskyldige som finnes. Det finnes hverken noe kvalmt eller seksuelt knyttet opp til amming. Hvorfor tror dere vi har bryster som produserer melk i første omgang? Det er sånn både kvinnekroppen og andre pattedyr er skapt. 

Vi skal ha mulighet til å gi barna vår mat, uansett hvor i verden vi er. Det gjelder også om man så er på en offentlig plass. Du vil finne meg med puppene ute, uansett hvor du går. Jeg lar meg ikke stoppe av noen få mennesker som ikke har skjønt hva amming vil si. Er man 10 år, så skjønner jeg at det kan være rart eller litt flaut når noen drar frem puppen, så de få kommentarene kan jeg akseptere. Selv hvor mye jeg mener man er alt for liten til å bruke Instagram og Facebook om man ikke tåler et amme-bilde. 

Det jeg derimot nekter å akseptere, er når eldre mennesker skal kommentere på mine profiler om hvor kvalmt det er å amme. Jeg blir alltid like overrasket av hva andre, og gjerne spesielt andre damer kan finne på å skrive om amming. Jeg vet ikke hva dine bryster brukes til, men mine er i alle fall ingenting annet enn babyens matfat i de neste månedene fremover. Det må andre bare finne seg i. Om dere ikke liker å se ammende i offentligheten, kan dere reise dere opp å forlate stedet selv! 

VIL DU HOLDE HUSET MITT VARMT I VINTER?

Nå har vi endelig fått lagt ut huset mitt i Stavanger. Det har stått tomt i flere måneder, men nå håper jeg at noen kan komme å holde det varmt i vinter! Huset ligger på Tasta, i et veldig barnevennlig strøk. Flere skoler og barnehager i nærheten. Først var tanken å selge huset, men nå legger vi det i første omgang ut til leie, og kan heller selge det om noen år. Huset er nyoppusset, og det har vært en stort prosjekt helt siden jeg kjøpte det i fjor november. Selv har vi kun bodd der i en måned, før vi valgte å ta turen mot sørlandet. 

Eneboligen er helt nyoppusset og har en stor og fin hage. Boligen ligger sentralt og populært til på Tasta i Stavanger. Flotte turområder i umiddelbar nærhet, samt kort avstand til flere dagligvarebutikker. Eneboligen har tre nyoppussede soverom med lys laminat på gulv, totalrenovert kjøkken med nye hvitevarer, samt totalrenovert bad med varmekabler, nye fliser, vegger, servant og dusj. Stor stue med åpen kjøkkenløsning, samt nytt eksklusivt ildsted for å sette stemningen på kalde vinterdager. Eiendommen har gode parkeringsmuligheter, samt garasje.

Du finner huset ute til leie HER! Ønsker du å holde huset mitt varmt i vinter? Jeg ønsker å få noen inn i huset så fort som mulig, og har derfor satt en lav måneds-leie. Det er mulig å flytte inn i huset allerede 1.november. Huset leies ut umøblert, men tv-og internett er inkludert i måneds-leien på 15.000 nok. Ønsker du mer info om boligen eller se flere bilder finner du det i annonsen som ligger ute HER! 

VI REISTE HJEM

God morgen! I går gikk turen inn mot Stavanger. Det føles alltid like rart å dra hjemover. I går føltes det for første gang på lenge mer godt, enn det føltes feil og vondt. Vi hadde en kjempe fin dag sammen i Stavanger, og fikk gjort det vi egentlig skulle inn for, samtidig som vi fikk tid til litt koselige ting også. Vi er allerede hjemme igjen nå, vi skulle bare inn på dagstur. Det er det letteste. Barna var igjen hos bestemor og bestefar, mens lille Lucas ble med inn tur-retur Stavanger-Kristiansand i går. 

Nå skal vi snart løpe ut dørene her, for å gå til helsestasjonen med nurket. Jeg merker det er utrolig mye travlere å være mamma til tre, for det er alltid noe som skjer. Om ikke lenge så skal vi også til helsestasjonen med William på to-årskontroll, og med Michelle på førskole-kontroll. Barna vokser virkelig til! Jeg føler at den første tiden med Michelle, faktisk de første året, gikk veldig sakte. Jeg kan ikke si det samme om de siste fire årene. Og i alle fall ikke de siste tre ukene. Før vi vet ordet av det, så er det Lucas som skal begynne på skolen! 

HØSTEN´S MUST HAVE TIL BARNA!

Nå har barna fått nye jakker til kaldere tider. Barna har fått like jakker, men for første gang i ulike modeller. Jeg elsker å kle barna mine likt, og finner alltid en nøytral farge som passer jenter like godt som gutter. Denne gang har de to eldste barna fått like beige vinterjakker. Michelle har fått kåpen, som jeg følte passet henne litt mer, ettersom at hun begynner å bli en stor jente. William fikk en modell som jeg syns er super herlig til de minste med en super søt hette på. Jeg syns de var nydelige i de nye jakkene, begge to. En jakke som passer de fine høstdagene helt perfekt! 







VÅR LILLE LUCAS

Hils på vår lille Lucas! I morgen er gutten vår allerede 3 uker gammel, og jeg tenkte derfor det var på tide å vise han skikkelig frem til dere. Han er fantastisk nydelig, og vi er så stolte over vår lille prins. Han er verdens vakreste Lucas. Lucas er en god blanding, og ligner både på mamma og pappa. Han har forskjellige trekk fra oss begge to, og det varierer veldig på utrykkene hans, hvem han ligner på. Han har også veldig mange likheter på Michelle, som jeg vil legge ut bilder av i løpet av kort tid, sånn dere kan få se selv! Ønsker dere alle en fantastisk fin søndag! 

DET VERSTE EN MAMMA KAN FÅ HØRE!

I snart to år har jeg fått høre veldig mye om hvordan jeg legger mer fokus på Michelle offentlig på bloggen og Instagram, etter at jeg ble tobarnsmamma i 2014. Jeg har fått flere spørsmål om hvorfor jeg ikke fronter William like mye. Jeg har til og med fått høre gjentatte ganger hvor tydelig det er at jeg er mer glad i Michelle, og bryr meg mer om henne. Jeg blir ikke lengre overrasket over at det enkelte mennesker kan skrive til meg, og mene om meg som mamma eller person.

Jeg lar meg alltid provosere når det kommer til det som blir sagt om meg som mamma. Fordi jeg vet så inderlig godt selv hvor lite som kommer frem på bloggen, i forhold til det virkelige livet vårt. Barna mine er alltid min første prioritet. Barna kommer på lik linje alle tre. Som mamma, så kjenner jeg heldigvis barna mine, og det er veldig tydelig at de har tre helt forskjellige personligheter, og det er derfor min oppgave å følge dem opp etter deres behov hver og enkel av dem. 

Michelle har vært en stor del av bloggen siden den dagen jeg startet opp i 2012, da var hun bare noen måneder gammel. Hun har hele tiden vært veldig glad i å ta bilder, og smiler hver eneste gang det kom et kamera i nærheten av henne de første årene. Etter som hun ble større fortalte jeg henne mer og mer om bloggen, og litt om hvor mange mennesker som ser bildene og videoene av henne som legges ut. Hun elsker å ha kamera-team hjemme hos oss, og syns det er utrolig gøy å se seg selv på tv. Hun er på alle måter en skikkelig blogg-jente. Og det overrasker meg ikke om hun får blogg en dag når hun blir gammel nok til det. 

William derimot er en helt annen person. Han har ikke før nylig hatt noen interesser av å bli fotografert. Det er først nå at han smiler stort når han ser noen finne frem et kamera. Jeg har derfor latt han få være veldig mye mindre på bloggen av den grunn. Han har fremdeles liten forståelse for media, han er fremdeles veldig liten, selv om han ser stor ut! Jeg tror det er lett å glemme hvor liten han er, men han er fremdeles under to år gammel. Alderen hans er også mye av grunnen til at jeg ikke utleverer like mye om han, som det jeg gjør av Michelle. 

Jeg er veldig klar over at jeg faktisk deler mer av Michelle, enn noen av guttene enda. Det er det som har vært mest naturlig, og jeg gjør det bevist. Jeg bryr meg likevel like mye om barna mine, og de har alle sammen like stor del av hverdagene her hjemme. De har sin plass i familien alle tre, og får like mye kjærlighet og like mange klemmer alle sammen. Jeg tror det er det verste jeg får høre, når noen forteller meg at det er tydelig hvor mye mer jeg bryr meg om det ene barnet. Jeg føler på mange måter at jeg har sviktet som mamma, og at jeg ikke klarer å strekke til.

Jeg kjente spesielt på dette når jeg først startet å få disse kommentarene, rett etter at jeg fikk William og var usikker på meg selv som tobarnsmamma. Nå føler jeg meg så trygg på meg selv, og vet veldig godt at bloggen ikke er virkeligheten av hverdagene våre, men bare et lite bilde. Jeg har lært meg at det er ingen som kjenner situasjonen hundre prosent om man bare har lest bloggen. Jeg skulle ønske det var mulig å se hele bildet, men det går dessverre ikke. 

Jeg er bare et menneske, en blogger, en kjæreste og en mamma. Jeg prøver å strekke til på alle områder til en hver tid, og føler helt ærlig at jeg har klart meg kjempe fint. Jeg gjør mitt beste hele tiden, og det er mer enn bra nok. Min første prioritet er alltid barna, og være tilstedet for dem. Når jeg vet jeg er det, og er trygg på at alle tre får sin del av meg, så har ikke en kommentar noe å si. Så lenge jeg vet selv hvordan situasjonen egentlig er. Jeg er stolt over hvordan jeg faktisk føler jeg strekker til for alle tre barna mine, selv om jeg syns det er dumt at dere ikke alltid får sett alle sidene av livet vårt gjennom bloggen! 

BEFORE AND AFTER

Gjennom svangerskapet fant jeg flere bilder som inspirerte meg. Jeg fant også mange før og etter-bilder fra gravid til sammen med babyen, som bildet jeg i dag har tatt. Jeg syns det er så fantastisk herlig å se disse bildene, fordi det er så mye som har skjedd på de ukene som var i mellom. Seks uker skiller disse to bildene. På disse ukene har vi gått gjennom store forandringer i livene våre her hjemme, og vi har fått treffe den lille gutten vi ventet på så lenge. Plutselig nå som graviditeten er over, så gikk det hele veldig raskt, selv om det ikke føltes sånn når det sto på.

Lucas er litt over to uker gammel, men det føles som om han har vært en del av oss veldig mye lengre enn det. Jeg føler jeg har kjent han lenge, og på mange måter så har han jo faktisk vært en del av oss, siden den dagen vi fikk en positiv graviditetstest i januar. Han gjør på alle måter familien vår komplett. Han er helt fantastisk, og jeg får virkelig kjenne på den følelsen av å være stolt. Jeg har tre helt fantastiske barn, og er så utrolig takknemlig for å få være mamma til mine vakre små!

PLANLEGGINGSDAG I BARNEHAGEN

Planleggingsdag i barnehagen, betyr at det er langhelg her hjemme. Michelle sin barnehage har fri i dag, så Michelle er hjemme i dag. Vi har startet fridagen med å pynte pepperkaker. Jeg hadde egentlig store planer om å finne på noe spesielt i dag, siden det ikke er hver dag vi bare har eldstemann og minstemann er hjemme. Men Michelle hadde sine egne planer for fridagen sin. Hun er faktisk veldig lite kravstor når det kommer til å finne på ting. Michelle hadde bare to ønsker for dagen, det var å pynte pepperkaker og tegne. 

Så nå som pepperkakene allerede er ferdig pyntet, og dagen så vidt er i gang. Jeg fikk derfor lyst å ta med meg Michelle en liten tur ut, for å finne forskjellige høst blader, som vi kan ta med oss inn, og tegne til. Jeg føler jeg har et litt større behov for å være kreativ når Michelle er hjemme fra barnehagen. Dette blir nok en koselig dag, både for oss og Michelle. Jeg kjenner litt på at det er godt å ha Michelle hjemme en dag inne i mellom! 

William sin barnehage har ikke fri i dag, så han skal få smake på pepperkakene når han kommer hjem. Ønsker alle sammen en kjempefin fredag videre, og en riktig god helg! 

TRILLETUR I HØST-IDYLL

Nå er jeg akkurat ferdig med to intense dager med innspilling her hjemme. I går følget kameraet oss fra 08 om morgenen til 19 om kvelden. Det gikk faktisk overraskende bra, men jeg skal ikke legge skjul på at det selvsagt er litt slitsomt. Jeg syns likevel det ble en veldig fin dag med filming, og syns det ble bra i dag også. I dag var det ikke like mye filming som i går, men en god del likevel. Vi er ferdige med filming for denne gang, men de kommer nok tilbake om ikke så alt for lenge. 

I dag var vi også ute på nok en trilletur med prinsen. Jeg syns det er så idyllisk å gå tur i de fine høstfargene som vi finner på alle busker og trær. Jeg syns også det er utrolig koselig å sette av litt tid på dagen til å bare gå. Jeg gikk mye i barseltiden med William, men har ikke fått gått like mye med Lucas enda. Kanskje jeg klarer å gå flere turer fremover mot vinteren. Jeg har lovet meg en ting med trilleturene, og det er at jeg skal gå tur fordi det er koselig, og det skal ikke ligge noe stress over det å komme seg ut på tur. Jeg skal gjøre det fordi jeg har tid og lyst til det! 

Det er vel nettopp det som er viktig i denne første tiden. Man skal prøve å nyte tiden så mye som mulig, og gjøre den så behagelig og fin som mulig. Det er derfor viktig å ikke legge på seg mer stress i hverdagen enn man tåler. Jeg merker at jeg er glad for de tingene jeg får gjort, samtidig som jeg ikke blir sint på meg selv om det er noe jeg ikke klarer å rekke. Som for eksempel et tidlig blogginnlegg i dag. Vanligvis hadde jeg blitt kjempe sur og stresset om jeg ikke fikk blogget før kl.13.30 en dag, mens i dag er dette plutselig det første innlegget mitt. 

Jeg må bare akseptere at jeg ligger litt bakpå for tiden. Det er dessverre for lite timer i døgnet, og jeg får ikke tid til å gjøre alt. Jeg har ikke fått sovet på mange dager nå, og går rundt med en enorm hodepine om dagen. Derfor står det å hvile høyest på listen av det jeg må prioritere i hverdagen, rett under barna. Det tar meg nok litt tid å komme inn i rytmen igjen når det kommer til bloggingen, det er ikke bare bare med tre barn i hus, det merkes godt! 

PAPPAS FØDSELSHISTORIE

Da var det min tur til å sette litt ord på hva Anna gikk gjennom 3. Oktober 2016. En opplevelse som jeg både tror og håper jeg husker og tenker på livet gjennom. En fødsel er simpelthen alle følelser du kan forestille deg bare i en megaforsterket versjon. Man opplever rett og slett en følelsesbonaza uten sidestykke. Det ble tårer, det ble latter, det ble klemmer, det ble gleder, og det ble usikkerhet. Dette hadde vi forberedt oss på i 9 måneder, og i dag skulle det plutselig skje!

Jeg våknet av Anna rundt klokken 05:00 om morgenen, og reagerte på at hun hadde tydelige smerter. Dette hadde hun hatt flere ganger tidligere også, og vi hadde hatt flere bomturer til sykehuset tidligere. Men av en eller annen grunn synes jeg hun så annerledes ut denne gangen, og jeg var helt overbevist om at vi burde komme oss inn til sykehuset. Anna ønsket selvfølgelig å avvente litt, men jeg truet raskt med å ringe ambulansen om hun ikke ble med frivillig. Jeg ringte bestemor rett rundt klokken 06:00 og en drøy halvtime senere var vi ankommet fødeavdelingen.

Anna fikk på seg en CTG for å måle riene, i tillegg til at hun ble sjekket. Damen vi møtte her virket ikke helt overbevist akkurat, og gav oss valget om å ligge på barsel noen timer frem til fødselen var skikkelig i gang, eller å dra hjem noen timer for så å komme tilbake senere. Jeg var iallefall ikke i tvil om at vi ikke skulle ut av sykehus før Lucas var kommet til verden. Og jeg er mildt sagt veldig glad for at vi ble igjen.

Vi ble plassert på et rom for å vente, og jeg følte meg plutselig veldig hjelpesløs der jeg satt. Anna lå med tydelige smerter, og hadde store vansker med å holde tilbake tårene. Samtidig som at vi var på et rom, uten noen jordmor tilgjengelig. Det var nemlig midt i vaktskiftet, og jeg begynte å bli rimelig stresset og fortvilet. Og jeg som da ikke har vært gjennom en fødsel tidligere, visste helt ærlig ikke om vi var 10 minutter unna pressriene, eller 10 timer. Etter vaktskiftet ble Anna da sjekket på ny, og vi ble raskt sendt til fødestue basert på åpning og smerter. Anna var da 3-4 cm og fikk beskjeden om at fødselen var i gang.

På fødeavdelingen ble vi møtt av en fantastisk jordmor. Jeg ble litt stresset da jeg forstod at hun snakket dansk, basert på at Anna ikke er verdensmester i hverken svensk eller dansk. Men det virket å gå veldig greit, og jeg kunne oversette om det var noen ord som var vanskelige. I denne perioden hadde Anna veldig kraftige kontraksjoner, og jeg følte vell ganske raskt at lystgassen ikke akkurat fungerte særlig bra. Jeg kjente vell også her at jeg var veldig usikker på hvordan fødselen ville utvikle seg videre. Jeg forstod at vi var ganske i startfasen, og regnet derfor med at smertene bare skulle utvikle seg til det uutholdelige frem mot de neste timene.

Jeg føler meg og Anna jobbet bra sammen i denne perioden, og følte meg egentlig ganske trygg. Anna var fantastisk flink, og gav også støttende tilbakemeldinger til meg, som gjorde at jeg også fikk troen på at "dette klarer vi". Klokken 10:30 fikk Anna epidural, noe som jeg visste svært lite om. Jeg fikk beskjed om at den kom til å virke etter drøyt 3 minutter, men lite eller ingenting skjedde. Etter rundt tre kvarter slo epiduralen inn, og Anna slappet for første gang helt av. Da hadde vi en lang og fin periode sammen, der hun virkelig gav meg tro på at dette kom til å gå superbra.

Vi hadde faktisk rundt 1,5 time der Anna var i superform, og vi fikk snakket masse om veien videre. Jordmor sjekket åpning 12:25 og konstaterte fornøyd at hun var 7-8 cm. Vi var egentlig litt i sjokk, men følte fortsatt at det var en del timer igjen av fødselen. 12:30 filmet vi hverandre og tullet masse, plutselig føltes hele prosessen ut som en lek. Før jordmor ønsket å ta en ny sjekk 12:52. Under sjekken gikk plutselig vannet, og alvoret slo litt inn over både jordmor og Anna. Jeg fikk vell nærmest litt sjokk, men skjønte enda ikke at nå var det virkelig i gang.

Jeg smilte som en sol, og var egentlig klar for å fortsette med samtale og latter noen timer til, men forstod etter to minutter at vi faktisk var i gang. Tonefallet forandret seg både hos jordmor og hos Anna, og plutselig fortalte Anna at hun følte for å presse. Jordmor kom til unnsetning, og jeg stod litt sjokkskadet ved siden av Anna, mens jordmor og Anna kommuniserte så godt de kunne. Inn dørene kom det enda en jordmor, i tillegg til en sykepleier, og jeg fikk beskjed om å gjøre meg klar for å ta på hansker. Jeg hadde nemlig fått lov av jordmor til å ta han i mot. 

Etter drøyt 9 minutter med pressrier var han der, jeg husker faktisk ingenting fra da jeg løftet han opp til Anna. Og i det han var trygt overlevert på mor bryst, så falt verden litt sammen for meg. Plutselig var det over, og jeg var nærmest i sjokk over hva Anna nettopp hadde gjennomført. Tårene var simpelthen umulige å holde tilbake, og jeg sank sammen med hodet mellom bena, før jeg sa til Anna: "Du klarte det Anna, du klarte det!" Ikke bare hadde hun født en velskapt gutt, men hun hadde akkurat gjennomført sin største skrekk, og det uten et eneste feiltrinn på veien. Alt ble plutselig helt perfekt. 

Og perfekt føles det den dag i dag også. 

Jan 

EN JOBB JEG IKKE KAN GI FRA MEG

God onsdagsmorgen! Her hjemme startet dagen litt tidligere enn vanlig. Jeg har nemlig ikke fått sove noe særlig i natt heller. Det er rart hvordan dagene påvirkes av nattesøvnen. I dag har jeg helt utrolig dårlig tålmodighet kjenner jeg. Dette blir nå den tredje natten på rad der jeg kan si at jeg har fått minimalt med søvn. Minsten trenger pupp, naturlig nok, men det som føles litt frustrerende er at de to eldste også våkner på nettene. Så det blir hverken mye søvn på meg eller Jan. 

Vi har heldigvis en rutine på det her hjemme. Jeg tar meg av han minste, mens Jan tar seg av William. De gangene Michelle kommer inn til oss, som heldigvis ikke er hver eneste natt, så tar vi oss av henne. Jeg tror det er et tema som ofte blir glemt. Natten er like viktig for oss som det dagene er. Vi er nemlig oppe sammen med et eller flere av barna hver eneste natt. Og i dag kjenner jeg virkelig at jeg må finne en eller annen pause der jeg kan legge meg ned å ta en hvil. 

Nå som vi har kommet inn i hverdagen med tre barn her hjemme, har vi fått våre forskjellige oppgaver. Vi har noen ting vi bytter på å  gjøre, mens det er en ting som vi ikke kan bytte på uansett hvor sliten jeg måtte være, og det er ammingen. De første ukene nå er lille Lucas veldig avhengig av meg. Jeg kunne selvfølgelig ha pumpet meg, og Jan kunne gitt ham flaske. Sånn vil det bli om noen måneder, men jeg syns han er litt for liten til det nå. 

Jeg har hverken pumpe eller flasker til minsten i hus enda, uansett. Misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot flaske-barn. Det finnes en haug av grunner til å ikke amme, også fra starten. Men nå som jeg er så heldig å ha muligheten til å amme, og det går fint, så syns jeg at jeg skal holde på så lenge det faktisk går så bra som det gjør. Selv om jeg skal innrømme at akkurat nå, trøtt som jeg sitter hadde vært veldig takknemlig om jeg hadde fått en hel natt med søvn snart! 

EN LITEN HEMMELIGHET!

reklame

Jeg er så heldig å ha en liten gladnyhet å dele med dere. Faktisk noe jeg har gledet meg til helt siden i sommer. Det har seg nemlig slik at høsten betyr ny kolleksjon fra Kari Traa, og for de av dere som har fulgt meg en stund, så dukker dette merket opp rimelig ofte på meg. Jeg er normalt sett ikke akkurat den største fargeklatten, men når det kommer til vinterens ullundertøy, så er det bare Kari Traa som gjelder for meg.

Ullsettene fra Kari Traa er nærmest umulig å finne med rabatter, men min lille hemmelighet er at jeg får dele ut en 20% rabattkode på alt av ull fra Kari Traa hos GetInspired.no! - Koden du bruker er: annaull20 - Kari Traas Rose Ull er kjempebehagelig å ha på, og så fort minusgradene kommer her på sørlandet, så flytter jeg bokstavlig talt inn i disse ullsettene. Alle de ulike fargene og variantene shopper du HER! Men vær rask, rabattkoden gjelder kun i dag og i morgen.




Grå overdel HER, grå underdel HER, grå beanie HER






Grønn overdel HER, grønn underdel HER.

NÅ GREP VI SJANSEN

Endelig kom vi oss ut på tur med lille Lucas i vognen. Vi har flere ganger de siste to ukene planlagt å komme oss ut på en liten tur, men det har kommet andre ting i veien hver gang. Vi grep derfor sjansen i går mens barna var i barnehagen til å gå en liten tur. Turen ble faktisk ikke så veldig liten heller, vi gikk et godt stykke. Jeg har faktisk ikke gått så langt siden denne tiden i fjor, om jeg skal tørre å innrømme det. Det har ikke vært noe særlig aktivt svangerskap jeg har vært gjennom, så nå håper jeg virkelig at jeg kan få til i alle fall en liten tur hver eneste dag fremover. 

Turen vår i går gikk hele veien over til bestemor. Det er første gang jeg er ute på tur her i Søgne. Vi har alltid kjørt fra plass til plass, så jeg har blitt mer enn godt nok kjent med veier og plasser. Jeg trodde helt ærlig at det var lengre, enn det faktisk var. Men nå som jeg faktisk har vært ute en liten tur, så har jeg flere turmuligheter jeg har sett for meg. I går ble faktisk ikke kameraet med oss ut på tur, fordi været ikke var på vår side. Men det blir nok tatt mer en nok bilder ute på trilleturer fremover. Jeg legger med en koselig selfie fra rett etter fødselen i stede. 

LUCAS 2 UKER GAMMEL

I dag er det allerede blitt to uker siden fødselen, og to uker siden vi møtte lille Lucas for aller første gang. Jeg tror faktisk ikke jeg helt har skjønt enda at svangerskapet er over, og fødselen er ferdig. Det er blitt mer en tydelig at vi har enda et barn her hjemme, men jeg føler vel at det hele gikk så fint, at jeg ikke helt kan tro at det gikk min vei. Disse to ukene har gått utrolig fort, men Lucas har likevel blitt en stor del av familien! Vi skal prøve å komme oss ut på den første trilleturen vår i dag, men vi får se hvordan det går. Ønsker alle sammen en nydelig start på uken! 

HER TRIVES VI BÅDE STORE OG SMÅ

Helgen begynner å gå mot slutten, og jeg har nok en fin helg å se tilbake på. Jeg kjenner at nå som roen over å jakte etter å få tiden til å gå fremover i flere uker, mot slutten av svangerskapet, klarer jeg endelig å nyte tiden igjen. Tiden sammen med barna, og de små øyeblikkene i hverdagen. Her hjemme er duplo den mest populære leken, som alle kan være med på. Hele stuen i første etasje er blitt til en stor lekestue der gulvet blir brukt mer enn sofaen. Her trives vi både store og små i hverandres selskap! Håper alle sammen har hatt en nydelig helg! 






reklame

Forresten! GetInspired.no startet sitt gigantiske Mid Season Sale i dag. Du sparer inntil 50% på en mengde favoritter. Flere av mine favoritter er også på salg, blant annet disse fra Kari Traa. Men vær rask, de mest populære varene selges tomme på kort tid. Hele deres gigantiske salg finner du HER! Du finner mine favoritter på bildet over finner du: 1) HER 2) HER 3) HER 4) HER

DET PERFEKTE SYNET PÅ EN "EKTE" FAMILIE

I dag har jeg faktisk gjort noe som jeg har rådet meg selv til å ikke gjøre. Jeg har bladd meg tilbake i arkivet på bloggen, og funnet frem blogginnlegg som jeg skrev rett etter fødselen med William. Jeg fant et blogginnlegg som jeg veldig gjerne vil dere på ny. Jeg sitter her to år senere, og har fått enda et lite mirakel. Skammen jeg den gang satt med, tok seg veldig opp igjen når jeg annonserte graviditeten med Lucas tidlig i år. Jeg har en ekte familie, med ekte kjærlighet for hverandre. Er ikke det «ekte» nok, nei da vet ikke jeg hva som er viktig.

En familie består av mennesker som er glad i hverandre, og DNA har ingen betydning. Barna mine har ikke samme far, men de har samme mamma og samme pappa som er der hver eneste dag sammen med de. Alle barna lever hundre prosent hjemme hos oss, og har samme oppdragelse, og får samme kjærlighet. Vi spiser middag sammen, og leker sammen. Det er tydelig at barna bryr seg om hverandre, og at barna bryr seg om oss voksne. Det er vanskelig å fake kjærlighet! Hvorfor skal jeg måtte skamme meg mer enn de som har barn med samme mann? Jeg er nå like stolt over barna mine, jeg! 

JEG BÆRER PÅ EN SKAM- skrevet 13.04.2015

"Jeg skal gå rett på sak og være ærlig med dere nå. Jeg har tenkt på dette veldig lenge, men holdt det for meg selv. Jeg bærer på en skam fordi barna har forskjellige fedre. Jeg syns det er flaut å si det, når folk spør om faren til barna at de faktisk ikke har den samme...

Jeg syns det er tragisk og trist at jeg føler det sånn, men jeg føler på mange måter at jeg har skuffet meg selv. Jeg har alltid hatt i bakhodet at jeg aldri ønsker å få barn med flere enn mannen jeg gifter meg med. Og han skal ikke ha barn fra før med ei annen dame, fordi jeg ikke ønsket at mine barn skulle få halv-søsken/ ste-søsken. Jeg hadde pekt meg ut det "perfekte" liv, og ville ikke gjøre noe som andre ville tenke rart om. 

Hvorfor skal egentlig det "perfekte" livet inneholde at man er gift og bare har barn med samme mann? Jeg mener, jeg har to perfekte barn og de er ikke med samme far. De er nå like perfekte likevel! Jeg må snart komme over denne skammen, som jeg tror veldig mange andre også går rundt med i bakhodet. Ja, nettopp fordi samfunnet vårt forteller oss hva som er rett og galt her. 

Jeg tror faktisk at det begynner å bli veldig så normalt at det er mine/dine og våre barn i en familie nå. Og det burde ikke være noe skam på noe som helst måte. Det er ikke bedre å ha en "ekte" bror som er helsøsken, i forhold til halv-søsken. En ekte bror er like mye en halv-bror som en helbror. Søsken er akkurat det samme som familie. Man stifter vår egen familie, med de man er glad i. 

Jeg er vokst opp med to stesøstre. Vi har hverken samme mor eller samme far. Mamma giftet seg med pappaen deres da vi var veldig små. Jeg husker at det var så mange kommentarer på "dere er jo bare stesøsken". Jeg husker til og med at vi hele tiden fortalte "vi har ikke samme foreldre altså!" og da fikk vi som regel slengt tilbake at da kunne vi jo ikke være søsken. 

Ste-søsteren min er i dag min aller beste venninne, og det er ingen i hele verden jeg ville vært søsteren til mer enn henne. Vi har kranglet som søstre opp gjennom årene, men i dag står vi tettere enn jeg kunne gjort med noen andre. Jeg er stolt over å kalle henne søsteren min, og har kommet til det punktet at jeg utelukker å si at vi ikke er hel søsken. For meg vil hun alltid bli sett på som lillesøster! 

Jeg kommer derfor til å være veldig bestemt på å kalle mine egne barn for søsken. Av og til ser jeg veldig mange likheter i Michelle og William. Selv om William ligner veldig på pappaen sin, så har han likevel noe som minner veldig om Michelle og med i utseendet sitt.

Du må virkelig se gjennom fargeforskjellene, og se på likhetene i selve ansiktet, og utrykkene deres. Michelle har vakre brune øyne, mens William har krystall klare blå, likevel er øynene i seg selv prikk like, spesielt når de smiler og ler! Tryggheten og kjærligheten som vises gjennom øynene er den samme hos begge! "

JEG TRIVES I ROLLEN SOM TREBARNSMAMMA

I dag har vi hatt en helt fantastisk lørdag her i huset. Vi har baket pepperkaker, og kost oss sammen! Nå lukter det skikkelig jul her hjemme. Jeg er over gjennomsnittet glad i julen, så det gjør meg ingenting å starte julestemningen litt tidlig! Nå fyrer vi i peisen, og er klar for å ta en skikkelig lørdagskveld. Jeg merker at helgene er så utrolig mye mer markerte nå som barna har barnehagen å gå i hele uken. Jeg kjenner at det er skikkelig godt å få barna hjem til helgene, og ikke minst finne på ting sammen med de, som vi gjorde i dag. Selv om at jeg skal trygt innrømme at tre barn er travelt! Likevel har jeg allerede kommet inn i rytmen som trebarnsmamma, og trives godt med det! -Minner om at vi er å se på God kveld Norge i kveld, om noen ønsker å få med seg det! Ønsker alle sammen en fin lørdagskveld! 













FRA FØDSELSANGST TIL DRØMMEFØDSEL

Jeg har i alle år som blogger vært veldig åpen om min store redsel for fødsler. Både før og etter at jeg hadde født «normalt», så lå det en redsel i meg når det kom til dette temaet. Michelle ble født i 2011, med planlagt keisersnitt, etter flere samtaler med sykehuset. Jeg hadde allerede den gang fødselsangst, men for noe jeg aldri hadde opplevd. Da jeg ble gravid med William ønsket jeg veldig sårt å prøve. Hvis alle andre kvinner klarer det, hvorfor skulle ikke jeg gjøre det samme? Jeg fødte William i 2014. 

Det ble en dramatisk og vanskelig fødsel med flere komplikasjoner i etterkant. Når jeg tidligere i år fikk en positiv graviditetstest, kom tankene på fødselen med William veldig fort tilbake. Jeg startet tidlig å grue meg til fødselen. Likevel så gikk dette raskt over, og jeg slapp å bekymre meg over fødselen gjennom store deler av svangerskapet, heldigvis. Det startet ikke før i sommer igjen. Jeg fikk frykten tilbake. Jeg hadde satt meg i denne situasjonen igjen, dette barnet måtte jo ut. 

Å ha angst for noe, er som å være fryktelig redd for noe, uten å kunne sette ord på hva man egentlig er redd for. Det er nok ingen som gleder seg til en fødsel, nettopp fordi det gjør vondt å få et barn til denne verden. Likevel så ligger angsten mye dypere enn bare det å være redd. Selv så mister jeg helt kontrollen over meg selv, og skjelver så hele kroppen min rister.. Det er en frykt jeg ikke klarer å kontrollere. Det er skummelt. 

Den siste gangene vi var oppe på føden med rier før fødselen startet på ekte tidligere samme uke, var gangen som reddet denne fødselen på veldig mange måter. Jeg kom inn på sykehuset med smertefulle rier, men ikke veldig vonde. Jeg tenkte likevel at nå skjer det, i dag starter fødselen.. Når vi kom inn på føden ble vi møtt av en hyggelig jordmor som skulle sjekke meg, sette på en CTG og diverse. Da vi møtte hun i gangen, fanget hun opp noe helt annet enn at fødselen kanskje var i gang. Hun så en frykt i øyene mine. 

Ettersom at jeg faktisk var redd for at fødselen snart skulle starte, så tok det ikke mange ord fra jordmoren, før tårene bare kom. Jeg er ikke vant til at noen andre enn Jan ser om jeg er redd eller lei meg, men når denne damen jeg aldri har møtt kan se på meg hvordan jeg har det, så skal det ikke så mye til før jeg føler meg trygg til å snakke eller vise tårer. Jeg er som regel den personen som aldri griner for andre, derfor var det veldig spesielt for Jan å se meg sånn sammen med en helt ukjent person. 

Vi satt der lenge å snakket, før hun ønsket å starte den undersøkelsen vi egentlig kom inn for. Hun fortalte om hvordan jeg kunne klare å holde fokus, og hvordan jeg skulle ta tak i pausene mellom riene for å føle at det var jeg som hadde kontrollen. Hun fortalte hvordan jeg skulle tenke på at kroppen visste hva den skulle gjøre, jeg måtte bare la den gjøre jobben sin, og huske at jeg var på sykehuset for å føde dette barnet. Hun snakket mye om hvordan jeg skulle «dele» kroppen og hode under fødselen, for å klare å holde roen. 

Hun fortalte veldig mange måter jeg kunne tenke på under riene, og det føltes virkelig behagelig å gå ut fra kontoret hennes når vi var ferdig. Jeg følte meg mye tryggere på fødselen og hva jeg skulle holde fokus på. Jeg er sikker på at alt det denne jordmoren sa til oss denne dagen, også hjalp Jan under fødselen. Det gjorde i alle fall alt for min del. Jeg tok tak i pausene, og mistet ikke fokus i mer enn et halv minutt under pressriene. Jeg klarte likevel å hente meg inn igjen, og holde fokus. Jeg vet ikke hvordan, men jeg klarte det! 

Jeg føler jeg vant. Vant en kamp som jeg hadde kjempet lenge. Å ha angst for noe, er ikke lett, og en umulig ting å forstå for noen som aldri har stått i det selv. Når Lucas ble født, så vant jeg over min egen angst. Det gikk fra fødselsangst til drømmefødsel. Jeg er så stolt over meg selv, og jobben både jeg og kroppen gjorde den 3. oktober. Jeg føler på mange måter at jeg fikk tilbake kontrollen over min egen kropp! 

TRE FAVORITTER - MEN HVEM LIKER JEG BEST?

sponset

Med tre favoritter i hus er det ikke alltid lett å velge. Spesielt når meg og Jan egentlig har samme favoritt, som vi faktisk har kranglet om helt siden i sommer. Det har seg nemlig slik at så fort barna er i seng og kvelden starter her hjemme, så bærer det fort til kjøleskapet for å finne noe godt vi kan kose oss med før vi må stupe i seng. Jeg har mine favoritter, og Jan har sine favoritter. 

Imsdal har tre forskjellige smaker, og jeg har funnet den jeg liker best! Jeg syns alltid det er vanskelig med iste, fordi alle forteller om hvor mye sukker en iste inneholder. Men det jeg har funnet ut er at Imsdal sin iste faktisk hverken inneholder tilsatt sukker, eller kunstige søtningsmidler. Så nå kan jeg kose meg med iste, uten dårlig samvittighet. Vi får i oss mer enn nok sukker i løpet av en dag. 

Alle mine lesere får akkurat nå muligheten til å teste sin favoritt, enten det er Imsdal Iste Fersken, Imsdal Iste Sitron, eller Imsdal Iste Grønn te Sitrus. Du kan faktisk få kjøpt din favoritt til en 10`er på alle 7-Eleven eller Shell/7-Eleven akkurat nå. Alt du trenger å gjøre er å sende en sms med kodeordet ISTE til 2290. Du vil da få en kupong som du viser i kassen, som da lar deg teste din favoritt for bare en tier. Kampanjen varer frem til 23. Oktober.

Perfekt for deg som vil unne deg noe godt å drikke enten du er på vei til eller fra skole, jobb eller trening! Hvilken smak er din favoritt? 
 

ANNA RASMUSSEN (1996) - SKATTELISTENE

I dag kjenner jeg at jeg er litt oppgitt. I natt kom skattelistene for 2015 ut, og det er selvsagt en stor snakkis i dag. Jeg er så glad for at jeg allerede har gått ut med hva jeg selv tjente i fjor. Det har spart meg for mye media-mas og styr i dag. Noe jeg ikke trenger i denne barseltiden. Jeg er veldig glad for at jeg fikk fortelle inntekten min selv, og at ikke alle skulle få muligheten til å «snoke» seg til informasjonen når skattelistene kom ut. Jeg har nemlig alltid tenkt at penger og inntekt er en privatsak som ingen har noen ting med. 

Det har seg likevel slik at som en offentlig person, så er det naturlig å bli søkt opp av helt ukjente personer, selv om det kommer opp fult navn på de som har søkt. Nå har jeg akkurat gått gjennom hvem som har søkt på meg fra Stavanger, for å se om noen kjente har tatt seg friheten til å se mine tall. Heldigvis har jeg ikke funnet noen jeg kjenner, og er takknemlig for det. Likevel så vet jeg at det hadde vært enda flere som hadde søkt opp navnet mitt, om det ikke ble offentlig-gjort på bloggen min tidligere, eller om media ikke hadde lagt det ut. 

Grunnen til at jeg syns det er så privat med penger, og hva vi tjener er av den enkle grunn at det skaper en misunnelse og mobbing. Jeg husker venninner allerede på barneskolen som satt og søkte opp foreldrene til klassekamerater på skattelistene. Jeg husker hvordan vi snakket om at noen hadde mye penger, mens andre hadde veldig mye mindre enn hva vi først trodde før listene ble lagt ut. Jeg ble flau, og ante seg ikke hva min egen mor tjente, og så skulle plutselig mine «venner» finne ut av det. Det føles veldig feil. 

Poenget mitt er at jeg aldri var opptatt av å vite hva noen tjente, fordi det ikke var viktig for meg. Jeg kunne spørre min mamma hva hun tjente, og hadde fint fått et svar på det. Jeg bare ønsket ikke å vite det. Vi hadde mat på bordet, og tak over hodet. Jeg fikk ofte ting jeg ønsket meg, og slapp å bekymre meg om vi hadde råd eller ikke. Jeg ante ikke om vi hadde lite eller mye penger, og er veldig takknemlig for at jeg slapp å bekymre meg om det. Jeg startet tidlig å tjene mine egne penger, og kunne begynne å tenke over min egen inntekt og pengebruk deretter. 

Jeg syns det er flott at det nå går ann å se hvem som i alle fall har søkt på oss, men det kan også være veldig sårt. Jeg vet at om jeg finner noen navn som har søkt meg opp, som jeg kjenner, så hadde jeg blitt veldig såret. Jeg vet at ikke alle ser på penger og inntekt som en privatsak. Men for meg, er det nesten ingenting som er mer uhøflig å spørre om enn «hvor mye tjener du i måneden/året?» Jeg er klar over at blogger-bransjen er en relativt ny jobb i samfunnet, som selvsagt skaper nysgjerrighet rundt inntekt. 

For å unngå nettopp å finne noen navn jeg ikke ønsker å se på skattelisten, vil jeg dele offentlig her mine tall.. Håper snart at det blir til at skattelistene ikke blir offentlig-gjort. Det er en informasjon ikke mine barns venner trenger å sitte på når skolealderen kommer. Det fører ikke med seg noe positivt. 


 

Innlegget jeg skrev i sommer om skattelistene 2015 finner du her -> DETTE TJENTE JEG I 2015 

VIDEO: WILLIAM MØTER LILLEBROR FOR FØRSTE GANG

Jeg delte for noen dager siden videoen av da Michelle møtte lille Lucas for første gang. Det er selvsagt ikke bare hun som har fått en babybror, men William er jo faktisk blitt storebror for aller første gang. Det var derfor litt ekstra mange tanker i mitt hode, når det kom til hvordan han ville reagere når han fikk se babyen for første gang. Jeg kan ærlig si at jeg var litt redd for om han ville forstå at han måtte være forsiktig, og at dette ikke var en dukke. Men William har overrasket stort fra første møte med lillebror, og viser virkelig en kjærlighet til den lille allerede! Jeg er så uendelig takknemlig for min fantastiske lille familie, som ikke er så veldig liten lengre! 

DET ER SÅNN DENNE TIDEN SKAL VÆRE

I dag har vi hatt besøk av god kveld Norge her hjemme. Intervjuet kommer på tv allerede på lørdag, for de som ønsker å få med seg det. Vi har hatt en veldig fin dag i dag også. Det er ikke stort jeg føler vi får gjort om dagen, men det er vel akkurat sånn det skal være nå den første tiden. Jeg må få beklage så mye for å slette blogginnlegget som ble lagt ut i går kveld. Det er ikke ofte jeg sletter blogginnlegg som er postet, men noen ganger føles det rett. Det gjorde det i går. Håper dere har litt forståelse for det. Ønsker alle sammen en fin dag videre!  



DET VAR IKKE MIN FEIL

Jeg føler vel helt ærlig at jeg ikke har satt meg ned å virkelig skrevet til dere den siste uken. Jeg pleier å være veldig flink til å skrive om hvordan jeg har det og tanker og følelser i det daglige, mens nå som babyen har kommet har jeg ikke følt for å være like åpen om mine egne tanker opp i det hele. Alt føles så godt på alle mulige måter, samtidig så kan jeg vel innrømme at jeg ikke føler meg lykkelig og problemfri av den grunn. Sannheten er at det lever fremdeles en million hormoner i kroppen min, og tårene kommer like lett som i graviditeten. Jeg har utrolig mye nytt å forholde meg til, med en ny baby i hus og en helt ny hverdag.

Jeg sammenligner og sammenligner barseltiden nå med tidligere, og får skikkelig vondt inni meg. Jeg har opplevd tre helt forskjellige svangerskap, fødsler og ikke minst, tre helt forskjellige barseltider. Det føles veldig sårt å tenke tilbake og sammenligne så mye som jeg gjør, men jeg tror det kommer av helt ren natur å sammenligne med tidligere erfaringer og opplevelser. Jeg har hatt  en veldig fin tid etter fødselen med Lucas denne uken. Jeg har følt meg lykkelig og er helt forelsket i min lille gutt, samtidig er det noe som drar humøret mitt og lykken ned..

Jeg kan helt ærlig skrive svart på hvit at jeg ikke hadde det noe særlig bra etter at William ble født. Det har selvsagt ikke noe med William i seg selv og gjøre, for en bedre gutt enn ham kunne jeg aldri drømt om. Han er virkelig noe helt for seg selv. Jeg elsker ham, og har gjort det fra dag en. Det var bare alt annet som ikke var riktig på den tiden. Jeg måtte bruke den barseltiden med William, på å bekymre meg om helt andre ting enn bare det å ta vare på barna mine og alle smertene jeg selv satt igjen med etter fødselen. 

Det har blitt mange tanker tilbake til den tiden, nå som jeg igjen sitter her og akkurat har født med en nyfødt liten gutt i armene mine. Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for den barseltiden jeg nå har, samtidig som det gjør så forferdelig vondt å se tilbake på denne tiden forrige gang. Jeg stiller meg selv veldig mange spørsmål, og har vel egentlig kommet frem til at jeg ikke har noen svar. Jeg kan ikke svare på hvorfor jeg ble behandlet som jeg gjorde, og jeg kan heller ikke svare på hvorfor enkelte ting skjedde. Alt jeg vet her jeg sitter litt under to år senere er at det ikke var min feil.

EN TRILLETUR SOM IKKE GIKK HELT ETTER PLANEN

I dag har vi faktisk prøvd oss på en liten trilletur. Det er litt flaut å innrømme det, men vi har faktisk ikke vært på trilletur med lille Lucas enda. Vi skulle derfor prøve oss på en koselig trilletur, mens barna var i barnehagen. Det gikk ikke helt som planlagt. Vi snudde igjen bare to-hundre meter fra huset. Det var så kalt, og jeg kjente at det ikke ville bli noe koselig å gå rundt å fryse. Vi kom oss derfor raskt hjem igjen, og fyrte i peisen i det vi kom inn! Nå er høsten virkelig kommet. Jeg føler det hele skjedde så brått, det gikk rett fra sommerkjole til vinterdress her på sørlandet. 

Jeg har et skikkelig stort ønske om en koselig trilletur snart, så jeg får bare kle meg litt bedre neste gang. Jeg har mye jeg gleder meg til å gjøre de neste dagene, men jeg føler at timene går i fra meg. Jeg har ikke tid til hverken det ene eller det andre. I dag hadde vi hjemme-besøk av helsesøster, og vips så var dagen gått. Jeg håper virkelig at timene på dagtid kan gå litt saktere fremover, sånn at jeg kan få gjort alt jeg har lyst til å gjøre sammen med den lille prinsen. Det er allerede en uke siden vi kom hjem fra sykehuset! 

EN LYKKELIG PAPPAPOST!

WOW! Da var vi plutselig i gang her hjemme. Plutselig var ventetiden over, og vi er endelig blitt en familie på fem. Etter ni måneder med tanker og forventninger, så var plutselig fasiten her. Tenk, Lucas er allerede blitt 8 dager gammel, og vi er godt i gang med den hverdagen som skal bli vår hverdag i veldig mange år fremover. Og det er kanskje det jeg har tenkt mest på den siste tiden. Hvordan blir livet som tre-barnsforeldre, kontra livet som en familie på fire.

Alle vet den store overgangen fra et barn, til to. Men hvordan er det egentlig når tredjemann kommer? Det er nok litt i tidligste laget å trekke en konklusjon etter bare en god uke, men foreløpig er jeg overrasket over hvor bra det har fungert til nå, og jeg føler spesielt William har vokst veldig på å innta rollen som storebror.

Det er rett og slett helt fantastisk å se hvordan han har omfavnet Lucas fra første sekund de møttes. Og ikke minst hvordan han viser forsiktighet, nyskjerrighet og kjærlighet i en perfekt blanding. William er veldig opptatt av at Lucas har det bra, og ønsker hele tiden å dele med lillebror. Det være seg lekene han har, maten han spiser, dynen han sover i osv. Jeg kjenner meg rett og slett superstolt, og gleder meg veldig til tiden fremover som en familie på fem.

Jeg må også få si tusen takk til alle som har gitt sin gratulasjon den siste uken, det har rett og slett vert helt fantastisk. Jeg føler vi lever hver dag i en eneste stor boble av glede her hjemme, og den følelsen skal vi prøve å holde på så lenge som mulig. Jeg har veldig mye mer jeg vil fortelle, men tenker å spare noe av det. Jeg kommer også til å skrive om mine opplevelser fra fødselen. Som naturlig nok ikke er helt de samme som Annas fødselshistorie.

Igjen, tusen takk for alle gratulasjoner! 

- Jan

VIDEO: MICHELLE MØTER LUCAS FOR FØRSTE GANG!

Det finnes ingenting i denne verden som rører meg mer enn å se barna mine sammen. Det føltes derfor helt spesielt når Michelle fikk se lille Lucas. Hun har tross alt ventet på lillebroren sin hun også, i ni lange måneder. Hun har følgt graviditeten min tett opp, og kost mye med magen gjennom hele svangerskapet. Så det var veldig tydelig å se at også Michelle var rørt, da hun fikk møte lillebroren for første gang, bare noen timer etter fødselen! 

BABYUTSTYR: AMMEKROKEN

Barna er kommet seg på plass i barnehagen, og en ny uke er i gang. Jeg har akkurat avsluttet den første helgen som trebarnsmamma og sitter igjen med veldig mange følelser. Det har vært en rimelig travel helg, og jeg merker det er vanskelig å strekke til på alle områder samtidig. Jeg kjenner det er godt at det er mandag og barnehage igjen i dag. Det høres kanskje litt ille ut, men det er veldig mange nye inntrykk hos barna også med et nytt familiemedlem i hus, så da er det godt at de har barnehagen å gå til, som fremdeles er den «gode gamle» der de kjenner til alt som skal skje.     Jeg skal nyte resten av mandagen med det lille nurket som er en uke gammel i dag! Håper alle får en fin start på uken!







FØDSELSHISTORIEN - DA LUCAS KOM TIL VERDEN

Endelig har jeg fått tid til å sette meg ned for å skrive ned svart på hvit om den store opplevelsen: Dagen da lille Lucas kom til verden. Jeg sitter igjen med bare gode tanker, og det var ingenting som kunne blitt gjort annerledes for at denne fødselen skulle gått bedre på noen som helst måte. Jeg har hele tiden sagt at det ikke finnes en perfekt fødsel, men plutselig sitter jeg igjen med en følelse av at denne fødselen gikk som en drøm. Å gå fra å ha fødselsangst i flere år, til å sitte 90 minutter etter denne fødselen å si at jeg kunne gjort det enda en gang, sier sitt. Det er håp for alle, uansett hvilke opplevelser eller frykt man sitter med på forhånd!

Vi var sent i seng natt til 3.oktober, og sovnet ikke før nærmere 01.30 denne kvelden. Lite visste jeg om at jeg hadde en stor jobb foran meg morgenen etter. Vi sovnet fint, men lenge ble det ikke. Jeg våknet nemlig igjen allerede 03.30 med rier. Jeg tenkte at det var akkurat de samme modnings-riene som jeg hadde fått flere ganger gjennom uken før, som stoppet opp igjen etter en stund, helt av seg selv. De føltes bare litt vondere denne gangen. De varte i et minutt, men jeg hadde ikke mer enn to-tre minutters mellomrom mellom dem. Jeg tenkte derfor at det umulig kunne være «ekte» nå. 

Etter å ha vært våken en timestid gikk jeg i dusjen for å få tiden til å gå. Jeg ventet vel helt ærlig på at de skulle gi seg.. Jeg var veldig sikker på at det ikke ville skje noe mer. Det var for godt til å være sant at fødselen faktisk skulle starte på egenhånd. Jeg kom meg omsider ut av dusjen, og satte meg på sengekanten. Jan våknet og forsto fort at jeg var i smerte. Han spurte om vi skulle ringe bestemor, og komme oss opp til føden. Jeg var veldig tydelig på at jeg mente det hele ville gi seg, og hvis ikke, så kunne vi vente til etter at vi hadde levert barna i barnehagen.

Ettersom tiden gikk, og smertene ikke gav seg, ble Jan veldig bestemt på at vi måtte opp til sykehuset. Han truet til slutt med å ringe ambulansen, om vi ikke kjørte opp til sykehuset med det samme. Vi ringte derfor til bestemor og kom oss avgårde til sykehuset rett over kl. 06.00. Det er typisk. Den ene dagen der jeg verken hadde laget klart matpakke til barnehagen, eller lagt frem klær til barna, så skjer det! Det er hvis sant det man sier at babyen ikke kommer før man minst forventer det! 

Kl. 06.30 var vi kommet til sykehuset. Jeg fikk på meg en CTG som jeg måtte ligge med i 30 minutter, og ble deretter sjekket nedentil. Jeg hadde fremdeles de samme riene, og fikk beskjed om at jeg ikke var i fødsel enda. Jeg kunne reise hjem, eller vente på sykehuset på at riene skulle ta seg opp. Et lite blikk bort på Jan, før vi begge var veldig bestemte på at denne gangen måtte vi bli igjen. Jeg hadde utrolig vondt, og var nå for første gang overbevist om at dette var i gang på ekte. Etter at vi ble vist til et rom, fikk vi en ny jordmor, det var nemlig rett i vaktskiftet. 

Hun ville sjekke meg nedentil nok en gang, for hun mente at jeg hadde alt for vondt til å ikke være på føden. På dette tidspunktet var det ikke vanskelig å se at jeg hadde vondt. Hun sjekket åpning, og jeg hadde 3-4 cm, og fikk beskjed om at fødselen var i gang. Hun gjorde derfor i stand til at jeg skulle bli sendt tilbake til føden. Vi kom tilbake til fødeavdeling bare 45 minutter etter å beskjeden om at jeg ikke var i fødsel. Så jeg var veldig glad for at vi i alle fall ikke hadde reist hjem igjen.

Da vi kom til fødeavdelingen ble vi møtt av en ny fantastisk jordmor. Hun skulle hjem fra jobb kl.14.00, så om vi var heldige og ting gikk fort, så skulle hun være med oss gjennom hele fødselen. Jeg krysset fingrene tidlig for det, men regnet med at det ville ta mye lengre tid enn til klokken to før babyen var ute. De neste timene ble lystgassen godt brukt gjennom riene, og jeg prøve å fokusere på det jeg hadde snakket om med en annen jordmor tidligere i helgen. Den samtalen hjalp meg virkelig gjennom denne fødselen, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å ikke få panikk under fødselen uten den samtalen. 

Klokken 10.00 ble jeg sjekket igjen, jeg hadde da en åpning på 5 cm. Den neste timen føltes ut som den gikk veldig sakte. Jeg ba på et tidspunkt omkring denne tiden etter epidural, ettersom at jordmor sjekket meg på ny, med fremdeles bare 5 cm åpning. Jordmor ga beskjed videre til legen, og begynte å gjøre klart for at legen skulle komme å sette epiduralen. Legen kom å satte epiduralen kl.10.30. Den virket ikke med det samme, som jeg husker fra tidligere, men først etter 45 minutter startet jeg å merke en forskjell. 

Når epiduralen var blitt effektiv og virket bra, sjekket jordmor åpning igjen. Klokken var plutselig blitt 12.25 og jeg var kjempefornøyd med tilværelsen. Jordmor smilte og så rimelig fornøyd ut, og spurte oss om vi ville gjette hvor langt vi var kommet i åpningsprosessen nå. Vi rakk ikke å svare for vi så begge to hvor fornøyd hun var selv. 7-8 cm!! Jeg var strålende fornøyd, og hadde gode rier, som ikke gjorde noe vondt på grunn av epiduralen. Den neste tiden fikk jeg derfor muligheten for første gang til å sjekke mobilen, og få i meg litt mat! 

Jeg kjente selvsagt at riene bygget seg opp, og et mye større nedpress, men jeg hadde det veldig fint, og snakket mye med jordmor om hvordan vi skulle samarbeide når pressriene kom, for å unngå rifter og sying. Det var nemlig noe av det jeg var veldig redd for, når det kom til selve fødselen. Kl. 12.30 var jeg så i form at vi kunne ta opp kameraet å filme litt. Det var da jeg filmet videoen som ble lagt ut på bloggen i går. Videoen finner du HER. 

Da klokken ble 12.52 ville jordmor sjekke åpningen min igjen. Hun sa at vi kunne ta vannet nå om det ikke gikk av seg selv når hun skulle sjekke meg. Vannet gikk av seg selv i det hun sjekket åpningen, og jeg hadde 9 cm! Jordmor gikk tilbake til pcen for å notere det ned, mens jeg kjente at jeg plutselig måtte presse. Hun kom tilbake til meg, sjekket meg, og sa, ja her er han jo! Ting skjedde plutselig veldig fort. Hodet var kommet helt ned, og babyen var veldig klar for å møte verden. 

Etter 9 minutter med pressrier kom lille Lucas til verden. Jan tok i mot ham, og la han på brystet mitt kl.13.04. Plutselig var vi blitt foreldre til en nydelig velskapt liten gutt. Takket være en fantastisk støtte i Jan og jordmoren, ble fødselen en utrolig fin opplevelse. Jeg er kjempe stolt over meg selv, og jobben jeg gjorde. Jeg klarte å holde fokus, hele fødselen gjennom, og det er veldig stort for meg og imponerende i seg selv. Uten en eneste rifte eller et eneste sting, var fødselen over på syv og en halv time etter at vi kom til sykehuset!

Jeg kunne skrevet mye mer om tanker, følelser og alt det emosjonelle under fødselen. Det er faktisk veldig interessant hvordan jeg klarte å holde fokus til tross for fødselsangsten min. For en smertefri fødsel var det overhode ikke. Ingen fødsler kommer smertefritt, uansett om de er traumatiske eller om de kan kalles drømme-fødsel, smerter følger med uansett. Jeg syns bare det er så utrolig fantastisk å se hvordan selv jeg kunne få oppleve en positiv fødsel, etter et mareritt av en fødsel forrige gang! Jeg tror jeg må ta et eget innlegg om dette i etterkant av fødselshistorien, for dette ble et veldig langt blogginnlegg! Ønsker alle sammen en fin søndag videre! 

USENSURERT VIDEO FRA FØDSELEN

Jeg har endelig startet å skrive ned fødselshistorien. Det føles veldig godt å få skrevet ned den store opplevelsen, fordi det er noe som er blitt snakket mye om denne uken. Jeg tror alle har et behov for å snakke om fødselen i etterkant, jeg kjenner i alle fall veldig på hvor godt det er å snakke om, både med Jan og andre som vil høre. Fødselshistorien min vil bli lagt ut så fort den er klar, men i mellomtiden ønsker jeg å dele en videoklipp fra fødselen. Lucas ble født kl. 13.04, så det var bare 30 minutter etter denne videoen! 

4 DAYS AFTER BIRTH

Jeg husker at jeg gjennom svangerskapet lovet dere et etterbilde av kroppen min etter fødselen, uansett hvordan jeg så ut eller følte meg. Jeg skal selvfølgelig holde det jeg lovet, men skal også innrømme at jeg faktisk er veldig fornøyd med hvordan kroppen min ser ut. Jeg har tross alt født et barn, og syns at kroppen min er på god vei tilbake til hvordan den så ut før svangerskapet. Jeg hadde mest lyst til å finne frem et sexy matchende undertøy, som jeg stolt kunne posere frem i. Men jeg lovet å være ærlig med dere, og vise frem et ærlig og uredigert bilde.. Nå om dagen så er realiteten at jeg fremdeles går rundt i Jan sine boksere og store bind, og trives godt med dette. Ammebhen er for liten, for brystene mine vokser nesten mens jeg står og ser på dem. 

Det er synd at det er et så stort fokus på kropp etter fødselen, men sannheten er at sånn er samfunnet blitt. Selv hvor mye man ikke ønsker å tenke på kroppen vår, når babyen burde vært det eneste viktigste, så tar jeg likevel meg selv i å sammenligne meg med alt og alle andre. Jeg føler også helt ærlig et stort press, fordi det er hundrevis av tusen som sitter å studerer meg opp og ned på bilder nå rett etter fødselen, og at jeg sårt ønsker å imponere og se bra ut. Uansett hvor fin fødselen min var, så går jeg fremdeles rundt med etterrier og smerter. Jeg kan derfor kle meg opp så mye jeg bare vil, men under klærne vil dere likevel finne en behagelig bokser fra skapet til Jan, og et digert bleiebind: Det er min virkelighet akkurat nå, og forhåpentligvis for andre enn meg også!

KONTRASTEN BLIR SÅ FORFERDELIG STOR

Det blir mye baby-oppdateringer nå, og det merkes nok godt at jeg lever i min lille nyfødt boble i disse dager, men det får bare gå sin gang. Det er ikke hver dag man føder en baby. Jeg merker at følelsene mine er veldig sårbare i disse dager, og at jeg fort kommer til tårene både på godt og vondt. Ja, det føles vel egentlig nesten som at graviditets-hormonene bare er blitt litt forsterket etter fødselen. Jeg har veldig mange tanker og følelser som strømmer gjennom kroppen min om dagen. Jeg syns derfor det er veldig vanskelig å sette meg ned å skrive, for som regel så klarer jeg å sette ord på tankene mine, og skrive det svart på hvit, mens nå føler jeg meg helt tom. 

Helt tom, men samtidig helt fylt opp av kjærlighet. Jeg er uendelig lykkelig, og takknemlig. Jeg har fått en nydelig velskapt liten sønn, sammen med verdens beste mann, som virkelig har bidratt til å gjøre denne første tiden, helt perfekt. Det er vanskelig å ikke sammenligne mine tidligere erfaringer med denne, fordi det blir en veldig tydelig kontrast. En tydelig kontrast på at denne gangen er jeg ikke alene. Denne gangen er vi to som er i lykkerus og stolte nybakte foreldre. Det skinner gjennom på alt som skjer, og det føles så forferdelig godt. 

Vi kan sitte å nyte hver en liten lyd fra den lille, mens vi åpenhjertig kan fortelle hverandre hvor stolte vi er av hverandre. Vi deler gleder og bekymringer, men sist men ikke minst, vi viser hverandre trygghet og kjærlighet i denne tiden. Noe som jeg merker jeg trenger veldig mye av. Jeg vet at om jeg er lei meg eller trenger en klem, så er Jan der med en gang. Det er en selvfølge for veldig mange å dele den første nyfødt tiden sammen med noen, og gjerne det også er mange som tar det for gitt. Når jeg ikke har opplevd dette tidligere, så er jeg takknemlig for hvert eneste minutt Jan er her, og hver eneste klem han gir meg gjennom denne tiden! 

DEN EKTE TERMINDATOEN

I går hadde vi en veldig stille og rolig dag her hjemme. Dagen gikk sin gang, og vi fikk mye tid sammen bare Jan og meg til å bli kjent med Lucas. Det føles deilig å kunne ta dagene litt med ro nå i starten. Det blir tidsnok travelt med tre barn i hus, og hverdagen tilbake igjen. Jeg føler fremdeles at jeg lever i en litt uvirkelig boble, og klarer ikke helt forstå at han er kommet til verden enda. Det er dette jeg har gått å ventet på i 9 lange måneder. Det er lille Lucas vi har ventet så lenge på å møte, og nå endelig så er han her!

For noen uker siden så innrømmet jeg at jeg hadde gitt ut en annen termindato offentlig, enn den som egentlig sto på gravid helsekortet mitt. Jeg har gjennom hele svangerskapet telt ned til den 1.oktober. Nå som han er kommet til verden, ønsker jeg å fortelle dere hvordan dette kom opp, og hvorfor. For egentlig, så var ikke termindatoen min før i dag, den 6.oktober! 

Da vi fant ut at jeg var gravid i januar, laget jeg tidlig en gravid app på mobilen. Der man skal fylle inn dato for sist menstrasjon, for å regne frem til termindatoen. Den første datoen jeg da fikk holde meg til var 30.september. Etter å ha vært på 12 ukers kontroll og diverse fikk jeg termindatoen 2.oktober ut i fra deres beregninger. Jeg tenkte at 2.oktober var en kjempe fin dato, for det ble nok et oktober-barn uansett. Jeg var sikker på at jeg måtte gå på overtid uansett hvilke dato som ble satt. 

Da vi kom oss til ordinær-ultralyd timen på sykehuset i Stavanger i mai mente hun at babyen så litt liten ut, så hun satte termindatoen enda noen dager frem. Den ble da satt til den 6.oktober. Denne datoen har jeg selv aldri forholdt meg til. Jeg har selv gjennom hele svangerskapet tenkt at termindatoen var 30-2 og da ble det lett å si dagen som står i mellom, altså 1.oktober. Det er den datoen som har fått blitt i appen min gjennom hele svangerskapet, og det er den datoen som ble nærmest fødselsdagen til lille Lucas, som kom til verden 3.oktober! 

I DAG ER DET FLAUT Å VÆRE MANN

- gjesteinnlegg

Hei dere, det var ikke helt planen at dette skulle være det første innlegget jeg skrev etter å ha blitt pappa til fantastiske Lucas, men jeg kan simpelthen ikke la være å skrive noen ord. Midt inne i verdens herligste pappalykke har følelsene mine blitt kraftig forstyrret av hva som har kommet frem i de siste dagers medieoppslag, og jeg snakker da selvfølgelig om Mannegruppen Ottar. Det er rett og slett vanskelig å ikke skrive om dette, da alt blir veldig virkelig midt inne i babylykken. Jeg blir fysisk uvel av å ha lest utspillene som har sett medias lys, og jeg kjenner på en sinne og frustrasjon som simpelthen gjør meg flau av å være mann.

Jeg kjenner jeg som mann har et brennende ønske om å gi samtlige kvinner og berørte i dette landet, full støtte. Jeg er direkte sjokkert over hva som er kommet frem, der det være alt i fra drapstrusler, incest, voldtekter, og barnemishandling. Men kanskje mest sjokkert er jeg over den trangen som mange menn åpenbart har for å forsvare "humoren" og utsagnene i gruppen. Og jeg tror oppriktig at dette speiler et problem som er langt større og vanskeligere en noen kunne forespeilet seg.

Det finnes ingen ord, eller handlinger som kan forsvare noe av det som har kommet frem. Her er det bare å erkjenne at det finnes et stort, stort problem som åpenbart bør tas tak i.

Jeg får vell også trusler og sjikane når jeg skriver dette, men det for så være. Jeg kjenner i alle fall at jeg, som mann, barnefar, pappa, og samboer har et brennende behov for å vise min avsky for uttalelser og sjikane som andre menn har fremstått de siste dager. Det finnes ingen unnskyldninger eller beklagelser som kan legge lokk på hva som har kommet frem. Det trengs simpelthen tiltak for å sørge for at disse mennene ikke får utløp for sine holdinger andre plasser en utover tastaturet.

Et hvert menneske burde kjenne på avsky når det kommer til barnemishandling, kvinnemishandling, voldtekter og incest. Om du ikke gjør det, nei da trenger du desperat hjelp. Det gjelder også deg som tar gruppen i forsvar.

Mvh Jan Lossius. 

HJEMREISE 27 TIMER ETTER FØDSELEN

Først må jeg nesten bare begynne med å si tusen takk for alle de fantastiske ønske-lykninger og gratulasjonene som har haglet inn det siste døgnet. Det er så fint å se hvor mange som ønsker gutten vår velkommen til verden. Vi er nok fremdeles i litt sjokk-modus her vi sitter med verdens nydeligste Lucas i armene. Jeg nevnte så vidt i blogginnlegget i går, at fødselen var gått over all forventning, og at min form var kjempefin. 

Jeg ville likevel aldri trodd at jeg skulle sitte her bare to døgn etter fødselen, og være hjemme med nurket vårt. Vi reiste nemlig hjem fra sykehuset allerede i går, og har fått oss en herlig natt hjemme, i natt. Barna sover fremdeles hos bestemor og bestefar, mens vi tre fikk en rolig start på livet med en ny baby her hjemme. Vi reiste hjem fra sykehuset nøyaktig 27 timer etter at Lucas var kommet til verden! 

Jeg ønsket å dra hjem tidlig, rett og slett bare fordi jeg hadde muligheten til det. Jeg har vært lenge på sykehuset både første og andre gang etter fødselen, og tenkte at nå som jeg faktisk er i form til å dra hjem, så er det fantastisk. Det er nok noen som trenger rommet på sykehuset mer enn oss. Vi fikk nemlig alene-rom, og Jan fikk sove over sammen med oss, noe som jeg var veldig takknemlig for. 

Jeg prøver fremdeles å ta inn over meg alt som har skjedd de siste to dagene, men er helt i sjokk. Jeg trodde at man liksom skulle bli «vandt til» den følelsen av å bli mamma på nytt, etter hvor mange flere barn man fikk, men det stemmer ikke. Jeg går rundt i min egen lille boble, og er så forferdelig lykkelig. Jeg er så glad for at alt gikk så fort, og så bra. 

Jeg vil takke alle jordmødrene, barnepleiere og sykesøstre som har tatt så godt vare på oss både under og etter fødselen, men også gjennom svangerskapet! Jeg har virkelig vært i trygge hender. Jeg vil også nok en gang nevne at jeg kommer til å skrive fødselshistorien min, når jeg har klart å samle tankene litt mer. Nå skal vi nyte den første dagen hjemme sammen med prinsen, og prøve å hvile mest mulig! 

VELKOMMEN TIL VERDEN, LUCAS!

Endelig, vår lille etterlengtede Lucas har melt sin ankomst. Mandag 3.oktober kl.13.04 møtte vi familiens nykommer. En liten perfekt gutt, med sine 3535g og 50cm. Han er så uendelig vakker, og jeg har ikke ord for kjærligheten vi har kjent på for han disse første timene. Det hele er veldig uvirkelig, og vi er så forferdelig stolte, ord blir helt fattige. Jeg er rett og slett helt målløs, og vet ikke helt hvordan det er mulig å formulere dette innlegget, uten å virke helt tullete. 

For tullete er jeg. Tullete forelsket i min minste prins, og tullete forelsket på ny i min kjæreste Jan, som virkelig har vært med på denne fødselen på alle mulige måter, og støttet meg. Jeg er så stolt over han, og hvor flink han var til å hjelpe meg med å holde fokus. Jeg kunne aldri fått en så fin fødsel uten hans hjelp. For en fin fødsel ble det. Jeg skal komme tilbake til den når ting har fått senket seg litt inn her. Jeg er helt i sjokk over at det hele er over! 

Alt står veldig bra til med både mor og barn. Jeg er i super form, og tror jeg lever på adrenalin og stolthets-sjokket fremdeles. Det har blitt mye tårer i dag, og alle av den lykkelige siden. Vi har hatt flere timer sammen bare oss tre, med et lite besøk av storesøster Michelle før leggetid som ikke klarte å vente med å få møte sin bitte-lillebror! 

JEG TRENGER LITT HJELP -JAN

Nå har det seg slik at vi hadde planlagt stor vaskedag før helgen, så etter å ha levert ungene i barnehagen tidligere i dag, bar det hjem for å starte på totalvask av hele huset. Etter at støvsugeren gikk tom for strøm spurte jeg om ikke jeg kunne hjelpe Anna med vasking av badet, men fikk streng beskjed om å holde meg langt unna. Det har seg nemlig slik at Anna er i god gang med morsomme kjerringråd som hevder å kunne få i gang fødselen. Og hun har da lest at husvask på alle fire ofte kan være med på å starte fødselen, og kryper akkurat nå rundt i dusjen vår.

Jeg fikk da beskjed om å lage et gjesteinnlegg i mellomtiden, og forstod egentlig at det er den beste måten jeg kan hjelpe Anna på akkurat nå. Jeg håper jo da at fødselen starter før jeg er ferdig med dette innlegget, men jeg må innrømme at jeg innerst inne ikke har veldig tro på disse kjerringrådene. Og har egentlig belaget meg på å måtte vente en stund til. Og da merker jo også at det som samboer kan være vanskelig å motivere Anna i en hverdag med mye smerter og plager. Spesielt når man selv ikke kan starte en fødsel, eller bestemme når den faktisk skal starte.

Jeg får stadig spørsmål fra venner og kjente på "Når kommer Lucas?". Jeg pleier å svare at det kan ta alt i fra 10 minutter til 2 uker. Av og til hadde det virkelig vært fantastisk å hatt en dato å forholde seg til, slik som Anna egentlig har hatt de to siste svangerskapene. Samtidig må jeg innrømme at ventetiden også har sin sjarm og spenning, og at jeg føler meg som verdens heldigste som får ha denne tiden her sammen med Anna og barna før vi plutselig er blitt en familie på fem.

Akkurat nå synes jeg det er rimelig fantastisk at Anna har den energien hun har om dagen, og setter utrolig pris på den jobben hun gjør her hjemme. Jeg sier det til henne titt og ofte, men hun er den personen som gjør at meg, Michelle og William har et hjem, og ikke bare et hus. Hun er den som holder strukturen i hjemme, og som tar ansvar for å skape trivsel i den tiden vi bruker her inne. Nå håper jeg at noen av dere kan hjelpe meg med å gi noen fine, vellfortjente og oppmuntrende ord til henne, for det fortjener hun virkelig i disse siste dagene før fødsel.

Min oppgave var å skrive et innlegg på bloggen, for å hjelpe henne med jobben sin. Da finnes det ingenting som oppmuntrer Anna mer en gode ord fra hennes lesere. Så jeg håper at noen av dere tar dere noen minutter for å legge igjen en kommentar på Facebooken hennes.

Jan

PERFEKT, MY ASS!

Gjennom de siste månedene har jeg hatt flere utfordringer. Jeg deler for første gang en graviditet med en mann jeg elsker, og som jeg vet med hele mitt hjerte elsker meg tilbake for akkurat den jeg er. Vi har naturlig nok levd tett på hverandre de siste månedene, og gjennom store forandringer som har skjedd med kroppen min under svangerskapet. Jeg har for første gang kjent på en nærhet gjennom dette svangerskapet, en nærhet som også selvsagt har vært fysisk. 

Det har ført til en del usikkerhet for min del. Jeg vet at Jan elsker meg, og han er flink til å fortelle meg hver eneste dag hvor flott han syns jeg ser ut, og selvtilliten min burde egentlig stått i taket av alle de fine kommentarene han kommer med daglig. Likevel så gjør den ikke det. Jeg har følt meg både stor og ekkel enkelte dager. Kroppen min er under store forandringer, og det har den vært i veldig lang tid nå. 

Det er ikke bare en søt babymage som kommer når man blir gravid. Man får også strekkmerker, urenheter, og sist men ikke minst hårene på kroppen vokser fortere enn jeg rekker å tenke. Jeg kan altså barbere meg, og føle at det har vokst ut igjen, før jeg er ferdig i dusjen? Jeg føler meg ekkel, rett og slett. Jeg tok meg selv i å hoppe i dusjen før vi dro inn til føden her om dagen, fordi jeg ønsket å være litt fresh når jeg skulle inn på en sjekk. 

Det burde jo ikke være sånn! Kroppen min har de siste månedene gjort det fineste en kvinnekropp kan gjøre, nettopp det å bære frem et annet menneske. Når ble det viktig hvordan man så ut under graviditeten? Jeg syns det er forferdelig dumt at det er blitt et så stort press på å både se bra ut, og føle seg helt perfekt mens man bærer frem et barn. Kroppen går gjennom noe stort, og bare det fakta at kvinnekroppen kan bære frem et barn burde gi en hver kvinne en hel haug av selvtillit, bare for jobben hun gjør! 

Da tenker jeg også mye på den tiden etter fødselen også, og det store presset på det «perfekte etterbildet». Hvordan man ser ut burde være det siste man tenker på når man akkurat har møtt det lille barnet man har bært frem i de siste månedene. Det er blitt alt for stort fokus på kropp generelt, men spesielt knyttet opp til graviditet og fødsel! Hvor er de ekte bildene? 

De bildene som virkelig viser frem kvinnekroppen gjennom svangerskapet, der strekkmerker og andre merker synes. Der leggene er ubarberte, med to ukers lange hår, der puppene har forandret helt form, og bena er hovne? Jeg savner mer fokus på den ekte kroppen til en gravid kvinne, bak alle de idylliske magebildene. For helt ærlig, det ville gitt meg en mye større selvtillit her jeg går gravid selv. 

Det skal jo ikke være sånn at man skal føle et press på å stelle seg før man skal inn for å føde. Det skal ikke være sånn, at man føler seg ekkel, fordi kroppen går gjennom en stor forandring, som må til for å bære frem et barn. Jeg skulle ønske at jeg hadde selvtillit nok, også, om ikke til og med mer nå som jeg er gravid, nok til å kunne forandre synet på gravid kroppen. Få tilbake et litt mer realistisk bilde av hvordan kroppen faktisk forandrer seg mens man går gravid. 

Jeg vil selvsagt også se ut som alle de andre «perfekte gravide» men sannheten er at jeg sitter her høygravid i morgenkåpen. BHén ligger trygt i skapet, og puppene henger som et slakt og hviler på den store magen. Trusene mine er blitt alt for små, så jeg sitter her i Jan sin bokser, vel og merke med bind, fordi jeg lekker i det jeg hoster eller ler. Gravid-kroppen er fantastisk, lenge leve kvinnekroppen! 


Vinneren av kveldens instagram-konkurranse ble heldige Nina Torgersen som kan kose seg masse med en kasse med sin favorittsjokolade til helgen! Ny konkurranse er allerede i gang, du finner den HER!  

DET ER MENNESKLIG NATUR Å VÆRE NYSKJERRIG

Jeg føler et stort behov for å holde bloggen oppdatert i disse dager. Jeg vet hvor nervepirrende det er selv å sitte spent å vente på noen andres fødsel. Jeg tror det kommer av menneskelig natur å være nyskjerrig på om noe snart skjer. Selv har jeg i alle fall vært veldig opptatt av dette i lang tid, enten det er noen jeg kjenner godt som venter barn, eller om det er noen bekjente jeg knapt kjenner. Jeg forstår dere derfor veldig godt. Lillegutt i magen har ikke helt tenkt å melde sin ankomst riktig enda ser det ut til, men han er nok like rundt svingen! I mellomtiden holder storesøster Michelle meg motivert om dagen. Hun var så fornøyd i sine nye støvler og jakke, så jeg måtte bare knipse noen bilder av prinsessen min, mens vi venter spent på lille Lucas skal komme! 









DEN SISTE BLOGG-OPPDATERINGEN FOR DENNE GRAVIDITETEN

Nå er det kun to dager igjen til termin 1.oktober. Den siste uken har vært en berg og dalbane føler jeg, med forskjellige tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Dette blir derfor den siste blogg-oppdateringen på svangerskapsuker for dette svangerskapet. Jeg er snart i mål, og har kommet meg helt frem til mål-linjen nok en gang. Jeg gir meg selv en stor klapp på skulderen for jobben jeg har gjort de siste ni månedene. Det har vært et tøft svangerskap, og jeg er veldig glad for at jeg snart kan få kroppen min tilbake igjen, og barnet i armene. 

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 41 (40+0). Over 99,3% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 2 dager igjen til termindato!! Jeg er i termin-uken nå, så neste uke er det overtid, om jeg må gå så lenge å vente. Jeg krysser fingrene for at prinsen ikke har for god tid, men ønsker å møte verden snart. Til helgen, kanskje? 

Ukens aktivitet i magen:  Ettersom at jeg både har hatt kynnere og rier om hverandre, så har det vært mindre aktivitet fra babyen. Samtidig så har han sine perioder inne i mellom der han sparker og ruller rundt som bare det. Han har det fremdeles veldig godt i mammas mage, og det er veldig viktig nå som det går mot slutten. 

Ukens tanker om fødselen: Nå som dagene tyder på at fødselen virkelig kan gå i gang hvert øyeblikk, så skal jeg ikke legge skjul på at jeg kjenner redselen og angsten for å føde kommer tilbake. Jeg prøver å motivere meg selv med at, det sto fortere fødselen kommer i gang, det sto fortere er det over. Jeg ønsker å bli ferdig med det. Jeg ønsker å legge nok en fødsel bak meg, og være stolt. Den beste premien i verden hjelper meg også med å takle redselen på fødselen, nemlig Michelle og William. 

Ukens cravings: Jeg tror nesten alle som har vært innom bloggen min de siste månedene har fått med seg hva jeg daglig knaser i meg. Det går fremdeles i det samme som det har gjort hele sommeren. Is-bite maskinen var noe av det beste kjøpet vi har gjort i sommer tror jeg, haha. Men nå som det begynner å bli kaldt ute, håper jeg snart jeg får en litt varmere craving enn isbiter! 

EN HEL NATT MED RIER...IGJEN.

Jeg kjenner jeg begynner å bli veldig frustrert. Ikke nødvendigvis fordi jeg forhaster meg med at babyen skal komme, men fordi jeg begynner å miste kontrollen. Nettopp det som jeg frykter mest med hele fødselen er jo det, å ikke ha kontroll over sin egen kropp. Nå går det plutselig dager her jeg overhodet ikke har kontroll over hverken smertene eller når ting skjer på alvor. Jeg har vært våken siden 02.00 i natt, da jeg igjen startet å ha rier. 

Denne gangen var de ikke like smertefulle, så jeg tok ikke en gang tiden mellom hver fordi jeg bare lå og ventet på at de skulle bli sterkere. Men neida, like før vekkeklokken ringte i dag tidlig stoppet det helt opp igjen. Jeg begynner å bli veldig sliten, og det samme gjør kroppen min. Jeg trenger å hvile meg, og jeg trenger å være klar til det faktisk skjer på ekte. For i følge alle mine «symptomer» om det går ann å kalle det for det, så er fødselen like rundt hjørnet.

Det føles skikkelig ubehagelig å gå rundt å vente på at noe jeg virkelig gruer meg til snart skal skje. Jeg gleder meg selvsagt til det hele er over, og det er jo derfor jeg har ønsket å få i gang fødselen snartest i utgangspunktet, men å gå rundt som nå føles virkelig ut som å sitte på pine-benken. Jeg får flere og flere negative tanker på fødselen, som ikke er bra for motivasjonen min i disse dager. Det er noe jeg virkelig ikke trengte nå. 

Jeg vil takke så mye for alle ønske-lykninger som er kommet inn de siste dagene, det setter jeg utrolig stor pris på. Jeg gleder meg til å kunne oppdatere dere med en glad nyhet om ikke så alt for lenge, for jeg føler vel helt ærlig at jeg ikke klarer å holde blogginnleggene mine så veldig glade og positive om dagen. Håper det snur fort! 

SEX, NÅ IGJEN..?!

Høygravid som jeg er, så er det likevel noen ting som man bare «må» gjøre som anbefales av andre. Som dere vet så var riene i gang natt til mandag, men stoppet helt opp. Etter dette har jeg dessverre kjent veldig lite til hverken kynnere eller at riene har kommet tilbake. Etter at jeg delte innlegget på mandag, har det haglet inn med egne historier og ikke minst en hel haug av tips til hva jeg må gjøre for å få i gang fødselen igjen. 

Jeg syns det er veldig gøy å lese alt som dere selv har opplevd, og det er godt å se at det ikke bare er meg som har opplevd at riene plutselig stopper opp. Jeg har vel lest alt fra at det startet igjen neste morgen med at vannet gikk, til at riene kom tilbake igjen etter noen dager. Felles med de fleste sine erfaringer med disse riene som stoppet opp, er vel at flertallet som kommenterte hadde født på veldig kort tid når fødselen virkelig var i gang på alvor. 

Det var faktisk veldig overraskende å lese hvor mange som hadde brukt 1-2 timer bare fra vannet gikk, eller den første rien startet på igjen til barnet var ute. Det gir meg i alle fall et håp om at denne fødselen ikke vil vare like lenge som min forrige fødsel på 25 timer. Jeg har også lest veldig mange fine tips som har kommet inn etter innlegget. «DERE MÅ HA SEX» fikk jeg flere kommentarer som sa. 

Tro det eller ei, så er dette noe som ikke får i gang fødselen her hjemme. Flere kjerringråd om både det ene og det andre virker rett og slett ikke på min kropp har jeg funnet ut, etter å ha prøvd litt av hvert de siste dagene. Det er tydelig at det er bare kroppen selv som bestemmer når den er helt klar for det, og i mellomtiden kan jeg ikke annet enn å vente. Vente på et lite tegn på at noe er i gang igjen. 

Jeg kan jo selvsagt bruke ventetiden på å føle at jeg bidrar til noe, med å teste ut de forskjellige kjerringrådene, men jeg har liten tro på at det vil hjelpe noe på min kropp. Den er nemlig et snev staere enn gjennomsnittet, litt sånn som personligheten min egentlig. De siste kveldene har jeg vært kjempeklar på at fødselen skulle starte, så jeg krysser fingrene i kveld igjen, skjer det noe i natt? 

EN STOR OG VIKTIG ROLLE I FAMILEN

Det å være storesøster er en mye større rolle enn jeg noen gang ville trodd. Selv er jeg minst, og har aldri hatt mindre søsken. Jeg har jo hatt stesøsken opp gjennom årene, men det er begrenset hvor mange bleieskift jeg har tatt en del av som liten, da min minste ste-søster allerede var startet på skolen da vi ble «søsken». Det er derfor veldig nytt for meg å se hvordan Michelle virkelig tar storesøster-rollen sin på alvor, både med William og babyen som enda ikke er født.

Hun engasjerer seg, og viser interesse for å hjelpe til, men også være med på å skape en trygghet og kjærlighet her hjemme. Hun er fantastisk flink med lillebroren sin, og hjelper han med mye forskjellig, samtidig som hun viser en enorm omsorg og kjærlighet til ham. Hun er flink til å gå ned på hans nivå, og lære ham nye ting på en måte som han faktisk kan forstå. Michelle er en veldig viktig person i familien, og ikke minst i livet til William. Han ser veldig opp til henne, og det er noe hun virkelig fortjener skryt for. 

Hun er en aldeles nydelig jente i mammas øyne. Hun er familiens lille prinsesse, og jeg er så takknemlig for å ha en jente som henne, nå som det bare blir flere og flere gutter i denne familien. Hun er virkelig noe for seg selv. Jeg har alltid fått så mange fine tilbakemeldinger på hvor vakker hun er, og det er selvsagt alltid like koselig å høre. Men det er personligheten hennes som smelter hjertet mitt, og tilbakemeldinger fra andre som virkelig kjenner henne på væremåten som treffer meg. 

Hun er så snill, og full av kjærlighet. Hun er så omsorgsfull og bryr seg virkelig om de hun er glad i. Det finnes bare godhet i henne, og hun vil alle godt, uansett hvem de er. Hun er virkelig en jente jeg er veldig stolt over. Hun er en storesøster guttene mine bare kunne drømt om, og jeg er sikker på at når de blir eldre, så vil de føle at de må passe litt ekstra godt på henne også, selv om hun er eldre enn dem. Jeg er så takknemlig for å ha en storesøster som Michelle i familien, hun er virkelig en spesiell jente! 

MAMMAS KJÆRLIGHET ER UENDELIG

Nå har jeg ventet lenge på å endelig snart skulle få møte deg. Jeg har ventet og ventet på det øyeblikket jeg møter deg for første gang siden spenningen startet tidlig i januar i år, da graviditetstesten viste positiv. Jeg husker først at vi fikk oss en stor skuffelse, da jeg fikk en negativ graviditetstest. Heldigvis var det bare mamma som var litt utålmodig, for bare noen dager senere lyste testen klart og tydelig mot meg, den var positiv! 

Nå er jeg litt utålmodig her jeg sitter igjen. Ni måneder senere og bare dager unna termindatoen. Jeg har så lyst til å møte deg, og starte livet sammen med deg. Du har en hel haug med mennesker rundt deg som allerede er veldig glad i deg, og som gleder seg til å bli kjent med deg. Du har en pappa som elsker deg, og som er minst like spent som mamma i disse dager.

Du har en storesøster som allerede er overbeskyttende over deg, og passer på at du har det fint i magen. Så har du en storebror som ikke helt har forstått at du snart kommer til verden, men som kommer til å passe godt på deg i årene fremover. Du og William  kommer til å få mye gleden av hverandre i årene dere har foran dere, og jeg gleder meg veldig til å se dere leke sammen. 

Da jeg ble mamma for første gang, ante jeg ikke hva det ville si å være mamma. Jeg visste ikke hvilke utfordringer som ville komme, og jeg visste ikke hvor stor glede og kjærlighet hver og enkel hverdag hadde med seg. Ettersom tiden gikk, og jeg ble mamma på ny, ble bare følelsene mer og mer forsterket. Man tror liksom ikke helt at det er mulig, men for hvert barn man får, så blir det bare mer plass for kjærlighet.

Plassen i mammas hjerte kan aldri bli brukt opp, og hver og enkel av barna og Jan har sin plass, uansett hvor mange flere vi blir. Det er det som er så fantastisk med mammarollen. En uendelig kjærlighet for sine barn. Jeg elsker lille Lucas med hele mitt hjerte, og jeg har aldri en gang møtt han ansikt til ansikt. Jeg kjenner daglig liv, og føler selvsagt jeg allerede vet hvordan denne gutten vil bli, både når det kommer til personlighet og ikke minst rolle i familien. 

Jeg gleder meg sånn til å møte deg lille Lucas, og håper det ikke er lenge igjen nå til jeg kan holde deg i armene mine, og vise min kjærlighet til deg. Du er så ønsket og velkommen til denne verden. Vi begynner å bli veldig utålmodige her hjemme, og håper du også snart er klar for å møte familien din. Nå har mamma passet på deg i magen i ni måneder, så nå er mange som venter i kø her hjemme for å få være med å passe på den lille gutten vår! 

 


reklame:

Forresten! GetInspired.no er akkurat kåret til Årets Nettbutikk i Norge og feirer med 25-70% på HELE butikken frem til midnatt. Se deres elleville salg HER!
 

INNE PÅ SYKEHUSET MED RIER

I natt var vi oppe på sykehuset med rier. Ja, med ekte rier, som kom og gikk regelmessig. Hvorfor er ikke lille gutt kommet til verden enda? For første gang ringte vi opp på sykehuset uten at det var fordi vi var bekymret for noe. Denne gangen var vi sikker på at fødselen var i gang. Vi ringte opp etter jeg hadde gått med smerter regelmessig i flere timer her hjemme. Vi ringte opp og forklarte nøyaktig hvor lang tid hver enkel konstruksjon tok, og hvor lenge det gikk mellom hver. De ville ha oss inn med en gang. Vi var sikker på at denne gangen skulle vi ikke hjem igjen uten baby. Denne gangen var det alvor.

Vi ringte barnevakten, og bestemor var her på kort tid. Vi tok turen innover mot sykehuset, og smertene kom og gikk i de samme regelmessige tidspunktene. Dette var den første gangen vi skulle inn til føden, og ikke tenke at vi måtte dra hjem igjen. Fødebagen fikk derfor være med, og jeg var klar for at jeg om kort tid skulle få møte den lille prinsen vår. Nå var det fødsel, og endelig, for første gang i mitt liv hadde det startet av seg selv. 

Da vi kom opp til føden, ble jeg lagt med en CTG i ca. 20 minutter, og jordmor tok de andre vanlige undersøkelsene. Det var tydelig at det var rier, men at det var veldig tidlig i prosessen. Jordmor sa at vi kunne velge om vi ønsket å bli på sykehuset, og vente på at riene skulle bli sterkere, eller om vi ønsket å gå hjem og prøve å få oss litt søvn før det startet skikkelig. Det var blitt så sent, og vi var så trøtte, at vi valgte å ta turen hjemover igjen. 

Jordmor mente på at det kunne ta alt fra 20 minutter til flere dager før den aktive fødselen var i gang. Hun var veldig tydelig på at vi bare måtte ringe opp så fort det skjedde noe mer, eller riene ble sterkere og vi ønsket å komme inn igjen. Da vi kom hjem rett over 02.00, fikk jeg i meg litt mat før jeg sovnet på sengen. Jeg tenkte at det er ingen som klarer å forsove seg til sin egen fødsel, så om riene øker i smerte, så vil jeg våkne av det. 

Det hadde jeg veldig rett i. Under to timer senere klarte jeg ikke sove gjennom smertene lengre. De kom med fire minutters mellomrom og varte i 50-60 sekunder. De var så vonde at jeg ikke lengre klarte ligge stille i sengen. Jan spurte etter en halv time, om vi skulle ringe opp til føden, men jeg ønsket å vente litt å se om de ble enda litt mer smertefulle før vi skulle opp igjen. Jeg valgte å gå ut av soverommet for å la Jan sove mens han kunne. 

I 06.30 tiden hadde jeg vært våken med smertefulle rier siden 03.45, og tenkte at det ville vært helt supert om vi fikk levert barna i barnehagen før vi gikk opp til føden igjen. Det var jo ikke mange timene igjen, og jeg hadde jo tross alt holdt ut hele natten. Jeg la meg ned på sengen igjen, for jeg var blitt veldig trøtt. Den siste rien jeg hadde var rett over 06.30, så fikk jeg en pause igjen. Denne gang klarte jeg å sovne, og plutselig sa det stopp.

Riene som hadde vart gjennom hele natten, og til og med hadde blitt sterkere, tok slutt. De stoppet bare helt opp. Jeg våknet igjen når klokken ringte, og har ikke kjent noe tegn til hverken de vanlige kynnerne mine eller riene som jeg hadde i natt. Tvert i mot, så har formen min plutselig vært bedre enn på veldig lenge i dag, selv med tanke på en søvnløs natt. Det har egentlig vært veldig skuffende at det stoppet opp, fordi jeg var sikker på at nå skjer det. 

I dag har jeg vært veldig skuffet over kroppen min, om det er lov å si. Jeg har ventet på at det skal gå i gang igjen, og sitter her som et spørsmålstegn. Hvorfor stoppet det opp? Var det noe jeg kunne gjort annerledes i natt? Hadde jeg ikke sovnet, ville riene fortsatt? Nå sitter jeg bare og håper på at det vil ta seg opp i kveld. Jeg håper at jordmoren har rett, som sa at hun ville tippe at fødselen var skikkelig i gang i løpet av et døgn. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente og se!

BABYUTSTYR: VOGNPOSEN

For en liten stund tilbake fikk jeg en helt fantastisk stor og fin pakke i posten. Det var vognposen som kom frem. Jeg husker fra William brukte den samme vognposen, hvordan jeg forelsket meg helt i den. Så nok en gang har jeg valg ut min favoritt vognpose fra Risarosa (sponset produkt). Den fine mørke brunfargen passer så fint til den hvite vognen og brune stellevesken. Vognen til lille Lucas er nå helt lik som jeg hadde den med William, med samme vogn, pose og stelleveske. Skulle tro at jeg ønsket litt forandring denne gangen, men når jeg forelsker meg i noe, så er det vanskelig å velge noe annet etter det. William sin vognpose ble gitt bort til noen som trengte den, og på den tiden så tenkte jeg ikke tanken at jeg ville bli trebarnsmor innen kort tid! 







Jeg slenger med et bilde av vognen fra barseltiden med William, sånn at dere får se et helhet-bilde av vognposen ser ut sammen med vognen og stellevesken i bruk. Bildet i toppen av innlegget er selvsagt også William for en god stund siden. Han sov som en liten engel i denne fantastiske vognposen! Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til mange fine trilleturer som dette fremover når den minste prinsen min kommer til verden om ikke lenge! 





´

LIVE-SENDING PÅ VEI INN TIL FØDEN!

Det er sent søndagskveld, og jeg kjenner jeg er utrolig trøtt og sliten etter en veldig fin helg. Jeg har mest lyst til å legge med ned på sengen og sovne med en gang, men noe i meg får det ikke helt til. Jeg har en million tanker i hodet mitt, og får ikke fred. Jeg har hatt en veldig fin helg, og er veldig takknemlig for det. Barna hadde storkost seg hos bestemor og bestefar i dag, og var helt i hundre når vi kom for å hente dem. De lekte så kjekt sammen, og det er ingenting som får meg i bedre humør enn å se det! 

Nå som termin nærmer seg, så skal jeg ærlig innrømme at jeg tenker mer og mer på hvordan jeg selv skal reagere på det hele når det virkelig begynner å skje ting. Vil jeg være redd, eller vil jeg bli veldig glad? Vil jeg komme til å ønske å dele det med dere allerede på vei inn til sykehuset, eller vil jeg vente? Jeg har så mange tanker i hodet mitt på hvordan jeg ønsker å reagere, og hvordan jeg ser for meg at jeg egentlig kommer til å ta det hele om noe skulle startet av seg selv denne gangen. 

Tanken på å sende live-sending fra facebook på vei inn til føden har slått meg. Jan og meg har faktisk snakket om det, og delt litt hva vi begge tenker om det. Det hadde vært en helt ny opplevelse for meg, å ta dere med på de spennende timene under fødselen. Jeg kan jo ikke selv velge hvor lenge fødselen varer eller når det skjer. Så vi har kommet frem til at det lureste er om vi ser det ann når det faktisk skjer noe, og hvordan situasjonen er da. Ikke minst hva klokken er når vi kjører inn til føden. 

Nå vet dere i alle fall at det er en mulighet for at dere får en live-video på facebook-siden min (HER). Så da er det bare å følge med om det hadde vært interessant å være med på spenningen, og ventingen den dagen der noe skjer. Uansett om det blir video eller ikke, så kommer bloggen til å bli oppdatert kort tid etter lille prinsen er kommet til verden! 

UKENS STØRSTE KRANGEL

Nå har det faktisk gått en god stund siden sist oppdatering, grunnet Annas pause fra bloggen. Men selv om bloggen har vært stille, så har det absolutt ikke vært stille i dette hjemmet. Tvert i mot har vi virkelig fått kjent på at ting nærmer seg, og jeg har ikke lengre telefonen på "lydløs" for å si det sånn. 

Ukens tanker om fødselen: Fra å nærmest være sikker på at junior ikke melder sin annkomst før lenge etter termin, har vi den siste tiden fått kjenne på at ting kan skje når som helst. Vi har allerede vært flere ganger inne på sykehus den siste uken, og sitter mer og mer med et inntrykk av at ting ikke er langt unna. 

Ukens Pappacravings: ​Denne uken har det ikke vært så mange typiske cravings for min del. Men jeg bruker dette avsnittet til å skryte hemningsløst av mine ferdigheter på kjøkkenet. På fredag slo jeg til og lagde lasagne, gulrotkake og ciabatta på en og samme dag. Jeg føler at Anna ble litt ekstra glad i meg etter det. Selv om det skal påpekes at jeg er kokken i huset! 

Ukens aktivitet i magen: En relativt rolig periode med skikkelig variert kosthold. Den siste tiden har vi vært innom hjemmelagde kjøttkaker, hjemmelaget pizza, lasagne, pannekaker, laks, og lapskaus. Med andre ord en veldig fin balanse her altså. Kunne vært terningkast 6, men det sier seg selv at magen trekkes ned til en 5`er etter lapskausen. Terningkast 5 der altså.

Ukens krangel: Den siste uken har navn vært et tema her i hus. Jeg mener jo oppriktig at Anna kan minne litt om Norges svar på Kim Kardashian. Etter min mening er hun serdeles lik også, spesielt trekkene i ansikt/hår. Av en eller annen grunn har ikke media fanget opp dette, så jeg lekte med tanken på å kalle Lucas opp etter noe sånt som North Saint Rasmussen. Anna var ikke helt enig, og påpeker at JEG er problemet. Selv føler jeg at jeg fint likner på Kanye West. 

JEG LAR MEG INSPIRERE

Den siste tiden har jeg hatt en del tid til overs. Jeg er nå inne i min siste del av svangerskapet som trygt kan kalles ventetiden. Jeg venter egentlig bare på at ting skal skje, og har derfor veldig mye tid til å kunne sette meg ned i sofaen og se i taket om det hadde vært ønskelig. Jeg har heller latt meg inspirere av mor til Jan som har strikket så utrolig mye fint til barna den siste tiden, og hevet meg på bølgen. Det var også andre følgere som kommenterte at strikketøy var en super ting å ta med seg på fødselen, så det tror jeg faktisk jeg skal gjøre. Da har jeg noe å gjøre mellom riene. 

Jeg er i alle fall godt i gang med strikkingen igjen. Jeg syns først at det var litt flaut å sette meg ned med strikketøyet, ettersom det er så lenge siden sist, og kunnskapen jeg en gang hadde for det sakte men sikker har godt mer og mer bort med årene. Jeg var nemlig en veldig ivrig strikker for noen år tilbake, og det kunne ta med bare en dag fra jeg startet på en lue til den var ferdig strikket. Min første genser strikket jeg til meg selv da jeg var ti år gammel, for å trene opp fingrene mine igjen etter at jeg brakk armen. Så den ble altså strikket med gipsen på! 

Jeg er veldig stolt over mine tidligere strikke ferdigheter, men nå som jeg satt meg ned for å ta det opp igjen, merket jeg hvor mye som var glemt. Jeg trikker ikke like fort lengre, må telle mye underveis, og det går ikke så veldig fort fremover akkurat. Jeg er i alle fall i gang igjen, og interessen for det er på plass. Nå må det bare trenes opp litt før jeg tørr skryte av det jeg har laget, haha. Jeg fullførte akkurat den første luen på flere år, og er egentlig mer enn fornøyd nok med det. 

Målet med den luen var å kunne fullføre den, og gjøre den ferdig. Så fikk den heller bli seendes litt rar ut. Jeg er nå i gang med matchende pannebånd til storesøster og storebror, om de noen gang skal gå med det offentlig er jo et helt annet spørsmål, men jeg har i alle fall noe å holde på med nå i ventetiden. Jeg må nå si at jeg syns det er utrolig koselig å sitte og strikke. Det tar tankene bort fra alt annet, og jeg føler jeg jeg meg selv en pause i hverdagen. Jeg sitter heller med strikketøyet i hendene om dagen, enn mobilen, og det føles litt godt! 

VIL FØDSELEN STARTE IDAG?!

Vi hadde en helt fantastisk dag i går, og det var skikkelig deilig med litt besøk hjemmefra. Vi hadde god middag, og mange timer sammen, før kvelden kom. Når kvelden kom så leverte vi barna til bestemor og bestefar som hadde spurt om de kunne ha de over natten, så den flotte dagen i går endte opp med en barnefri kveld og natt. Det er veldig rart å våkne opp uten barna her, det må jeg si, likevel så føles det godt å kunne gjøre det også av og til. Nå nærmer det seg jo fødsel, og jeg stiller meg selv spørsmålet hver eneste dag: Vil fødselen starte i dag? 

Ettersom vi hadde en så fin, og aktiv dag i går, så er det en større tanke i hodet mitt i dag. Det var nemlig bare en uke igjen til termin i går, og i dag er dagen i svangerskapet Michelle kom til verden i 2011. Jeg har så lyst til at fødselen skal starte på egenhånd denne gangen, og derfor håper jeg jo den gjør det snart. I går kveld så kunne jeg ikke annet enn å tenke på hvor perfekt det hadde vært om fødselen startet mens vi faktisk hadde barnefri fra før av. Barna var der de skulle være når noe faktisk skjer på alvor. 

Jeg merker i alle fall en helt annen energi om dagen, og er kjempe klar om noe skulle skje nå. Jeg er veldig klar for å møte lille Lucas, og jeg er kjempe klar for å starte nok et nytt kapitel i livet mitt, denne gangen som trebarnsmamma. Jeg ønsker alle sammen en helt nydelig søndag, så får vi bare vente å se om det skjer noe i løpet av de neste timene, eller om vi må vente noen dager/uker til!  God søndag! 

BARNA BLIR SOM VI VOKSNE GJØR DEM TIL

Vi sier ofte at barn er vanskelige og ha med å gjøre. Vi kan ofte skylde på barna for å være sånn de er. Jeg har en liten tanke som jeg alltid tenker på, nå som jeg har fått flere barn. Barna er som regel sånn som vi voksne rundt former dem til. De har sine egne personligheter, og det vil derfor være forskjell på selv barn som blir oppdratt under samme tak. Likevel så tror jeg at vi foreldre har mer å si på hvordan barna våre er, enn hva vi gjerne tenker oss frem til i hverdagene. 

Michelle og William er veldig forskjellige på flere områder. De har hver sine ting de liker å spise, gjøre, og ikke minst hva de ikke liker. Jeg vet med meg selv at barna mine har samme regler og grenser. Likevel så vet jeg veldig godt at barna mine har et stort alders mellomrom, og at jeg ikke minst, har forandret meg mye på disse årene. Selv om det gjerne føles som den samme oppdragelsen jeg ga Michelle da hun var på William sin alder, så kan det være veldig mange ting som har forandret seg. 

Michelle var første barnet, og en stor prøvekanin for morsrollen. Hun er den jeg har lært og feilet med. Hun er den som har fått meg til å se hva jeg gjorde rett, og hva jeg kunne gjort annerledes. Hun var den første ute på banen. Så nå som jeg har William og snart enda en liten gutt, så sier det seg selv at jeg allerede har litt erfaring, som jeg både velger å ta med meg videre, og som jeg har erfart ikke var så lurt. Jeg vet også at det er mye som jeg nå føler jeg gjør rett denne gangen, som jeg aldri gjorde med Michelle i starten. 

Det er rart det der, hvordan man lærer med livet og årene som går. Man lærer å kjenne oss selv, og jeg tror faktisk aldri at man kan komme til et punkt og føle at man er på sitt beste og kan alt. Man lærer stadig nye ting, selv de dagene man føler man mestrer det meste. I dag har jeg funnet frem litt lørdagskos til barna, og skal innrømme at jeg fikk litt god samvittighet når jeg satte skålene på bordet. Jeg så på to fornøyde barn som var helt i hundre over den lørdagskosen som mamma hadde stelt i stand. Det føltes godt, fordi det måtte ikke være godteri, men bare noe frukt som var kuttet opp!

NÅ SKILLER VI LAG IGJEN..

Nå som babyen snart melder sin ankomst har vi hatt et stort fokus på å gi de to eldste oppmerksomhet. De har fått være med oss mye alene hver for seg, og vi har funnet på mye som har interessert de. Michelle er veldig glad i jentedagene vi har bare oss to, samtidig som det ikke er noe hemmelighet at William er en skikkelig pappagutt. Vi er derfor som regel jentene og guttene delt, samtidig som det også hender at Michelle og Jan finner på noe sammen og jeg har William hjemme. Det er viktig at de får den alenetiden sammen med oss, tror jeg. Jeg tenker det er veldig sundt for barna og føle på å ha oss litt for seg selv. 

Jeg vet veldig godt at barna ikke har noe i mot at vi er hjemme sammen alle fire, spesielt ikke etter at de begynte i barnehage og ser mindre til hverandre. De har fått mye større glede og kjærlighet til hverandre de to siste månedene. De leker helt fantastisk sammen når de er sammen, og det er utrolig å se hvordan Michelle tar seg av William, og hvor mye han ser opp til henne. Det føles utrolig deilig å ta helg, når jeg vet at vi kommer til å få en fin helg sammen. 

Likevel så skiller lag i dag. I dag skal guttene gå avsted, og se fotballkamp, mens vi jentene blir hjemme. Vi får faktisk besøk fra Stavanger i dag, så det gleder vi oss masse til. Guttene kommer hjem igjen rett etter kampen, så det blir bare et lite avbrekk borte fra hverandre i dag. Før vi skal gå i gang med en kjempe god middag samlet her hjemme. Jeg har ikke hatt mange cravings i løpet av svangerskapet, men waldorfsalat og kalkun middag ble en litt for stor fristelse her om dagen, så det står på menyen i dag. Jeg gleder meg! Ønsker alle en fin lørdag! 

INGEN JUSTIN BIEBER I KVELD PÅ GRUNN AV FØDSEL

Noen måneder tilbake ante jeg fred og ingen fare. Jeg visste lite om det lille fosteret i magen som allerede var i ferd med å vokse seg stor i mammas mage. Denne helgen tilbake i vinter hadde vi andre planer for. Vi satt nemlig å bestilte en hel haug av Justin Bieber billetter, for å endelig få muligheten til å gå på konsert, og ta med oss Michelle. Ettersom at termin bare er dager unna, og helgen plutselig er her, så ble det ingen JB denne gang heller. Vi kunne jo ikke akkurat risikere en fødsel på konserten. Så vi har hatt en rolig fredagskveld her hjemme i dag. Håper det er mange som koser seg på konsert, og jeg er så glad for at alle billettene som ble kjøpt for noen måneder siden er delt ut til noen som virkelig ønsket å møte Justin denne helgen! 









USIKKERHET RUNDT BABYENS KJØNN

Det har vært et stort spørsmål lenge om vi venter to, eller om «Lucas» egentlig er en liten jente. Usikkerheten rundt dette har jo vært pågående fra den dagen vi delte kjønnet på den lille nykommeren vår. Det er det som er så fantastisk med å være så offentlig som jeg er, det finnes tusenvis av spekulasjoner og spørsmål om livet mitt. Nå har jeg sett at det som regel har vært om jeg har skrevet noe, eller om jeg har lagt for mye vekt på noe, at usikkerheten har kommet. Men er det egentlig en liten jente vi venter? 

Det er veldig lett å tro at jeg ville tullet med dette for å holde kjønnet privat, men samtidig ville jeg selvsagt aldri hadde gjort det. Da hadde jeg heller latt være å legge ut barnets kjønn i utgangspunktet. Vi venter en liten Lucas, og han er vel og merke en liten gutt. Det har vi fått bekreftet på hver ultralyd vi har vært på gjennom hele svangerskapet, så det skal godt gjøres at det er feil. Jeg tenkte bare jeg måtte avkrefte dette med det samme, ettersom at det nok en gang ble nye tanker om kjønnet når jeg postet et bilde på instagram sists uke. 

Jeg postet et bilde av en vognpose fra Risarosa (reklamelink) der jeg skrev at jeg gledet meg til å ta disse i bruk. I og med at posen var rosa, tenkte jeg ikke tanken over at dere ville tro at det var til babyen som ligger i magen min, ettersom jeg skrev «disse» og ikke «den». Det var naturlig nok Michelle som hadde fått med en liten gave hun også i posten. Vognposen på bildet var i veldig liten størrelse, og passer til dukkene. En veldig fin storesøster-gave, som matcher mamma sin vogn og vognpose. Det blir nok veldig mange fine trilleturer sammen fremover.  

HVER JORDMORTIME NÅ FØLES SOM DEN SISTE

Endelig har jeg fått meg jordmor her nede på sørlandet, det var virkelig på tide. Jeg har vært på en kontroll tidligere her nede hos min nye fastlege, men det var først etter sykehusbesøket vårt sist uke, at de mente jeg burde bli følgt opp litt tettere den siste tiden mot slutten nå. Jeg var derfor på jordmor-kontroll på mandag, og var tilbake igjen på ny time i dag. På mandag sendte hun meg videre opp til sykehuset, og ønsket å ha meg tilbake igjen raskt. Ingenting er bedre enn å bli godt tatt vare på nå mot slutten syns jeg. Det føles veldig behagelig at de tar ting på alvor. 

Jeg har ikke noen ønsker om å dele hvorfor jeg ble sendt opp til sykehuset på mandag, fordi jeg får alt for mange skrekkhistorier tilsendt da. Sjekken på sykehuset gikk fint, og alle sjekker viste at prinsen i magen har det fint. Det er alt som betyr noe. Jeg syns det er veldig skremmende når jordmødrene selv er bekymret og sender meg videre, for da føles det mye mer alvorlig enn om jeg selv hadde ringt opp til føden av egne bekymringer. 

I dag hos jordmor snakket vi mye om fødselen, og jeg føler at jeg kan senke skuldrene litt mer og mer for hver gang det blir snakket om. Jeg har klart det før, og skal klare det igjen! Dette barnet skal komme til verden, uansett, og det er ingen andre enn meg som kan fullføre dette svangerskapet helt frem til mål. Dagene/ukene foran meg er veldig spennende, og fødselen kan starte når som helst. Jeg er klar, og håper at den lille babyen også er klar for å møte oss om ikke så alt for lenge! 

7 DAGER UTEN Å BLOGGE

Når jeg vanligvis blogger opp til fire blogginnlegg om dagen, så er det veldig spesielt om jeg plutselig blir borte en hel uke uten en eneste post på instagram eller oppdatering på bloggen. Jeg er som regel alltid på plass, men har den siste tiden tatt meg to dager her og der med pauser inne i mellom. En hel uke derimot må vi helt tilbake til februar for da var sist pause over lang tid. Jeg har likevel aldri klart å holde meg borte fra bloggen uten å tenke på innlegg, bilder eller bloggen generelt hver eneste gang jeg er borte. Før nå..

Den siste uken har jeg klart å koble helt av. Jeg har klart å ha en ro i kroppen. Bloggen er en stor del av meg, så jeg skal ikke si at den har vært helt borte, men stresset over det å komme tilbake eller den dårlige samvittigheten med å ikke være tilstedet, har jeg ikke kjent noe på. Jeg tror det kommer av at jeg denne gangen følte at jeg måtte gjøre det for mitt eget beste. For å kunne samle litt tanker, og kunne ta meg litt «fri» fra alt egentlig. Jeg har kjent følelsen av å kjede meg mens barna har vært i barnehagen, og det er en veldig god følelse å kjenne på av og til. 

Nå har det seg sånn at jeg ønsker dagene skal gå så fort som overhode mulig, sånn at jeg snart kan sitte her med babyen min i armene mine. Men jeg tror jeg kjente den følelsen andre kjenner på når de tar helg. En følelse av å være seg selv. En følelse av å ikke dele alle tanker, bekymringer, gleder og middager. Jeg har en uke med tanker som jeg ikke har delt, og jeg har en uke med både nye erfaringer og nye opplevelser. 

Jeg elsker å skrive, det er den personen jeg er blitt. Jeg er «bloggeren» og forhåpentligvis så har jeg noen år foran meg som blogger. Men det er først når jeg har vært borte med god samvittighet, at jeg kommer sterkere tilbake og trives med det jeg gjør. Det er en spennende tid foran oss her hjemme nå, og jeg kan nesten ikke vente med å dele både oppturer og nedturer på veien til dere. 

Den siste uken så var jeg veldig bestemt på at jeg ikke skulle sette meg tilbake å skrive et eneste blogginnlegg før jeg var bestemt meg for at nå var jeg klar for å være tilbake. Tilbake der jeg slapp for en god stund siden. Jeg er glad for å være tilbake igjen, det føles utrolig godt. Spesielt når jeg leste gjennom kommentarene etter blogginnleggene i går. Det er utrolig hvor heldig jeg er som får så mange fine tilbakemeldinger og ønsketenkninger i en tid som denne. Tusen takk for at dere bryr dere! 

NYE SKO TIL HØSTEN!

Plutselig gikk vi fra full sommer til høst på en uke. Barna har derfor fått seg nye høst/vintersko! Jeg har tidligere vært veldig åpen om at jeg liker å kle barna mine likt, så nå har Michelle og William fått like UGG, samtidig som William og Lucas har fått nye like sko de også. Noen ting må guttene ha likt også, uten at storesøster skal måtte gå med det samme. På samme måte som de to eldste også må ha noe likt, som minstemann ikke er gammel nok til riktig enda. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med årets valg av sko, og barna var også veldig glad når de fikk prøve dem. Det er rart å se hvor stas det er å få akkurat like sko som storesøster/lillebror. De var helt i hundre! 















SVANGERSKAPSUKE 40 - DEN SISTE UKEOPPDATERINGEN?

Det føles utrolig rart at svangerskapet nå er over. Eller, selve svangerskapet er selvsagt ikke over før barnet er kommet til verden, men snart er det slutt på oppdateringene på gravid-appen min. Jeg er kommet meg så langt mot slutten nå, at det kan skje ting hver eneste dag. Det er snart to uker siden sist gravid-oppdatering, og jeg føler derfor at jeg har en del ting å gi dere update på. Blant annet så vet jeg at flere tror at den ekte termindatoen min allerede har vært, og at jeg nå går på overtid. Dette kan jeg avkrefte med en gang, men jeg teller ned dager. Mitt utgangspunkt er tatt ut i fra termindatoen som jeg deler med dere, det vil den nok være uansett hvordan jeg vri og vender på ting. 

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 40 (39+0). Over 96,8% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 9 dager igjen til termindato. Dette er en skikkelig spennende uke i svangerskapet, fordi det var om bare tre dager Michelle ble født. Hun ble tatt med keisersnitt 6 dager før termin. Jeg tenker mye på termindatoen som et mål, og ferdig-linje for svangerskapet, men det har jo vært veldig tydelig at min kropp fint kan gå lenge på overtid også. William ville jo helst bli i mammas mage en god stund til, da jeg ble satt i gang, og han kom 8 dager på overtid! Det er litt rart å tenke på hvilke datoer de ville kommet, om de fikk komme på egenhånd. 

Ukens aktivitet i magen:  For to uker siden, i uke-oppdateringen fra uke 38 skrev jeg at aktiviteten var blitt mye mindre. Naturlig nok så blir det bare mindre og mindre plass for lillegutt å bevege seg rundt på. Han har derfor ikke vært like aktiv de siste to ukene. Jeg kjenner ham likevel flere ganger om dager, og får titt og stadig bekreftelse på at han fremdeles har det godt i magen min. 

Ukens tanker om fødselen: Nå begynner fødselen virkelig å nærme seg på alvor, og tankene mine har gått fra å være veldig avslappet, til å være veldig redd og grue meg. Ettersom at vi har vært flere ganger oppe på fødeavdelingen de siste to ukene, så har jeg vel også fått et større bilde av hva som snart vil skje, igjen. Jeg har vært gjennom dette før, og har litt for mye ting og sammenligne med. Jeg håper bare at det stemmer det alle sier om at ingen fødsler er like, både på godt og vondt. Jeg gleder meg veldig til å få gutten min i armene mine, så jeg håper virkelig at det blir fødsel snart, og ikke minst at det ikke tar like mange timer som forrige fødsel som varte på over et døgn. 

Ukens cravings: Jeg har fremdeles is-bite maskinen på til alle døgnets tider. Og tar mer enn gjerne med meg et glass med isbiter ut i bilen, om vi skal en plass. Jeg har utrolig godt av å få i meg mye vann, og har allerede lagt klar en flaske i frysen med isbiter, som vi skal grabbe med oss i farten ut dørene når fødselen er i gang. Det er godt å være forberedt. I og med at det er to uker siden forrige innrømmelse om mine cravings, så må jeg vel innrømme at jeg også har fått et godt øye til Bounty sjokolade den siste tiden. Det holder energien min oppe!  

ALT STÅR BRA TIL MED MOR OG BARN

Jeg skulle ønske det var en setning jeg kunne komme tilbake på bloggen igjen å skrive. Jeg har vært lenge borte nå, over en uke faktisk, noe som er veldig lite typisk meg. Alt står nemlig ikke bra til med mor. Alle tre barna har det veldig fint, men minstemann er fremdeles godt plassert i magen min. Jeg sliter veldig om dagene med en kropp som overhode ikke ønsker å samarbeide den siste uken igjen før termin, og det føles utrolig tungt. Det er ikke godt når kroppen jobber mot meg på slutten, for det går veldig fort ut over psyken min. Jeg gruer meg nok som det er til fødselen, om jeg ikke skal være bekymret for å være for sliten når det hele starter i tillegg. 

Den siste uken har jeg prøvd å holde meg selv så aktiv som mulig, og jeg har hatt et større behov for å være en del av hverdagen sammen med barna. Nettopp fordi jeg vet at det snart kommer enda en liten som skal ha min fulle oppmerksomhet. Denne uken har jeg også vært hos både lege og jordmor, samtidig som vi har måtte opp på sykehuset på fødeavdelinger flere ganger den siste uken. Det går heldigvis mot slutten på alvor nå. 

Det som er blitt så vanskelig for tiden er jo når jobben min krever at jeg leverer og dele tanker og følelser så mye som jeg selv har valgt at bloggen skal gjøre. Jeg er veldig følsom om dagene, og kan vel ikke annet enn å innrømme at det har slått litt negativt ut spesielt nå mot slutten av svangerskapet. Jeg har snart bært frem tre barn, i en veldig ung alder. Jeg har for første gang en mann med min side, som ønsker å dele livet sammen med oss, og være en del av vår familie. Samtidig som jeg for aller første gang også føler meg veldig alene. 

Det føles veldig vondt å skrive, fordi det er et av mine såreste punkt om dagen. Men selv hvor mye støtte og kjærlighet jeg får hver eneste dag fra Jan, og hans fantastiske familie, så mangler jeg personer i livet som har vært der sammen med meg i disse periodene tidligere med meg. Jeg har mistet flere av de som sto meg nærmest og som hadde store roller i livet mitt, og selv om mye av den plassen er blitt fult opp av Jan, så vil det likevel ikke ta bort sårheten i å mangle de andre personene i en tid som dette.

Misforstå meg rett. Jan er helt unik og uerstattelig. Jeg elsker ham, og forguder ham for jobben han gjør gjennom hverdagene våre både med barna, meg og ikke minst alt annet som står på hodet for oss. Jeg hadde ikke klart meg uten han. Han har vært der fra dag en, og er en person som virkelig aldri vil snu ryggen hverken mot meg eller barna våre. Følelsene mine tar likevel litt overhånd om dagen, og det er vanskelig å fullføre en dag uten tårer både på godt og vondt...

ET SMIL FRA ØRE TIL ØRE

God morgen. I dag er det faktisk en god morgen. Jeg kjenner et ekstremt overskudd fra dagen i går, selv om kroppen min føles utrolig tung, og vond alle tenkelige plasser. Jeg hadde en fantastisk dag i går fra morgen til slutt, der jeg fulgte mitt eget råd om å komme meg opp og ut dørene for å få dagene til å gå. Vi fikk oss derfor en koselig handletur på senteret mens barna var i barnehagen, og en helt herlig ettermiddag sammen med barna, før vi til kvelden avsluttet med et foreldremøte i barnehagen. Kroppen min fikk virkelig gjennomgå i går, og det merkes veldig i dag. 

Jeg kjente det allerede i gårkveld, at jeg var helt ødelagt, likevel la jeg meg med et smil fra øre til øre. Jeg la meg fornøyd fordi jeg kunne se tilbake på en dag med mye latter og glede. En dag jeg føler jeg ikke har tenkt på noe annet enn positive tanker, selv hvor vondt jeg har hatt. Det er rart hvordan en liten endring i hverdagen kan endre så mye psykisk. Jeg har ikke ledd så mye som i går på veldig lenge, og satt utrolig stor pris på dagen på senteret sammen med Jan. 

Det store spørsmålet er jo om jeg er for ødelagt til å få en like fin dag som i går. Nå skal barna veldig snart leveres i barnehagen og en ny dag er i gang. Motivasjonen til å ønske å finne på noe er i alle fall på plass, så får jeg se om kroppen klarer å henge med på nok en aktiv dag. Noe som satt et stort smil rundt munnen min i det jeg våknet opp i dag, var appen min som fortalte meg at jeg i dag er 39 uker på vei med prinsen, som vil si at dagene i alle fall går fremover! Ønsker alle sammen en superfin torsdag! 

PAPPAPOST UKE 38

Ukens tanker om fødselen: Denne uken har utålmodigheten begynt å komme. Mens vi for et par uker siden satt med en følelse av at noe kom til å skje, har den siste uken gått ganske sent. Vi sitter vell begge med en følelse av at vi mest sannsynlig må vente en god stund til, selv om Lucas allerede begynner å bli ganske stor. Det har vi fått sett både hos legen og på ultralyd. Faktisk er han allerede større en det Michelle var da hun kom til verden.

Ukens Pappacravings: ​Jeg må jo innrømme at jeg har kastet meg på isbit-bølgen til Anna. Bortsett fra at hun fysisk tygger isbitene som godteri, mens jeg, ja, eh, hvordan skal jeg si det... Spiser de på en annen måte.

Ukens aktivitet i magen: Aktiviteten i magen har forsåvidt vært veldig fin denne uken. Men jeg hadde en fem timers lyskestrekk som strålte smerte opp til en viss annen plass her en dag, så jeg velger å la det trekke terningen ned på en firer. Terningkast 4 der altså.

Ukens sitat fra Anna: "Jeg føler meg virkelig som en hvalross, der puppene mine minner om hoggtenner" Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke den setningen, men mener oppriktig at hun ser fantastisk ut for tiden. Selv om puppene hennes av og til kan minne litt om et angrepsvåpen.

Vekt: Den siste helgen ble faktisk ganske aktiv. Meg og barna ble med en hel gjeng på skogstur med pølser og bålkos. Det ble en del bakker, og bæring på minstemann så denne uken er vi faktisk ned 0,5 kilo. 
 
Pappahilsen fra Jan

INGEN AV BARNA MINE ER JAN SINE BIOLOGISKE...

Jeg syns det er tungt å skrive dette. Det er en setning jeg selv overhode ikke liker, hverken å skrive selv, eller å se andre skrive. Det er en setning som stikker like mye hver eneste gang. En setning jeg ville gjort all i min makt for å kunne slippe å lese eller høre andre mennesker si. Barna mine er ikke Jan sine biologiske barn, og det kan jeg aldri gjøre noe med, uansett hvor mye jeg hadde ønsket det. Barna har andre gener. De er likevel oppdratt under samme tak, med samme grenser, regler, kjærlighet og ikke minst trygghet. Vi står opp sammen, og legger oss sammen. Jeg og barna har alltid vært en familie, med en hverdag 100% sammen hver eneste dag, hver eneste uke. 

Når Jan først kom inn i bildet så tok han aldri en plass som noen andre hadde. Det var en farsfigur i familien som manglet. En plass som aldri var blitt tatt. Jeg ville derfor tro at det ville være uvant, spesielt for Michelle som er blitt så stor. Hun har overrasket meg det siste året, med å vise at det er lett å ta inn nye personer i livet, så lenge det er noen som virkelig bryr seg om oss. Hun har lært meg mer enn noen andre at gener ikke har så mye og si, så lenge det finnes trygghet og ekte kjærlighet. Hun har lært meg at Jan er en ekte pappa-figur i hennes øyne, uavhengig av hvor lenge han har vært en del av hverdagen vår, eller hvem som er biologisk. 

William var bare 8 måneder gammel når Jan kom inn i hverdagen vår, og brukte mye tid sammen med han. William ble et år dagen Jan flyttet inn sammen med oss. Han har med andre ord hatt Jan i livet sitt så lenge han har hukommelse tilbake til å huske. Jan er en pappa for han, og en pappa som han virkelig ser veldig mye opp til. En hver gutt trenger en hverdagshelt i livet sitt, og som regel så blir dette den mannen som står barnet nærmest. Det er ingen tvil om at William ser opp til Jan, og jeg er så takknemlig for at han har fått nettopp den fine farsfiguren som han fortjener i livet sitt. Han er en skikkelig pappadalt, og det er ingenting annet enn godt å se at han velger å gå til Jan 8 av 10 ganger om han er lei seg. 

Det finnes en ro og trygghet i familien vår, som har vært etterlengtet lenge. Det er en balanse, som jeg som liten aldri fikk oppleve på denne måten. Vi er så godt som en normal familie, og det er ingenting forskjell på familien vår, i forhold til en helt vanlig A4 familie. Jeg har alltid ønsket å være normal, og endelig kan jeg stolt si at vi er blitt en veldig normal familie. Gjerne noe veldig mange tar forgitt, er det jeg har lett etter i veldig lang tid. Jeg har et unormalt ønske om å bare være som "alle andre» og kunne gi barna mine fordelene i livet som kommer med å være en normal familie. 

En familie med høytider som markeres, og felles middager rundt kjøkkenbordet hver eneste dag. En familie med lørdagskvelder samlet på sofaen, samtidig som vi har lov til å kjede oss. Poenget mitt er vel at en familie som den jeg har i dag, er alt jeg noen gang har ønsket og drømt om at barna mine skal få. Biologisk eller ikke, så er vi nettopp hva jeg alltid har ønsket meg selv. En mor og en far som ikke er redd for å vise følelser i hjemmet, hverken for hverandre eller for barna som bor under samme tak. Det er en uforpliktet kjærlighet som lever i hjemmet fordi vi alle ønsker å være en del av familien, og ikke fordi vi må! 

BABYUTSTYR: BABYGYM

Nå er så og si alt klart til at den lille skal komme. De viktigste tingene som stellebord, soveplass og vogn er på plass, samtidig som jeg også har fått mye annet nyttig også i hus til vår lille. I går kom babygym-en også i posten, og jeg må si jeg syns den var veldig lekker. Den er lys og fin, med noen små lyseblå detaljer. Jeg har vært veldig nøytral på fargene på den meste til den lille, men noe blått må det jo også være. Jeg har forresten også en babygym med mye spreke farger, og flere leker til han blir litt eldre, men denne skal brukes helt i starten, og har fått en fin plass i stuen allerede! Jeg gleder meg skikkelig til å ta i bruk alt om veldig kort tid! 









BABYEN KOMMER IKKE MED DET FØRSTE....

Nå begynner det allerede å bli noen dager siden jeg sist la igjen noen ord her på bloggen. Jeg sliter meg gjennom de siste dagene av svangerskapet, og har ikke tatt opp pcen eller gjort stort annet enn å ligge strekk ut på sengen de siste dagene. Jeg begynner å bli veldig utålmodig, og har derfor planer om å prøve å bruke dagen i dag litt annerledes enn jeg har gjort den siste tiden. Grunnen til at jeg ligger mye til sengs om dagen kommer av at formen min ikke strekker til. Jeg er sliten, og har har rett og slett vondt i hele kroppen. Det å ligge på sengen hver dag, gjør ikke akkurat ventetiden lengre, så i dag skal jeg komme meg ut dørene, uansett hvor trøtt og sliten jeg er. 

Jeg må virkelig begynne å få dagene til å gå, og den eneste måten jeg kan gjøre dette på er om jeg begynner å bruke dagene på å gjøre noe gøy igjen. Vi skal derfor ta oss en handletur inne i byen i dag når ungene er levert i barnehage. En skikkelig handletur vil uten tvil få opp humøret mitt, og forhåpentligvis motivasjonen min også. Gutten vår ser ikke ut til å ville melde sin ankomst med det første. Han har fremdeles god tid, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. 

Jeg prøver desperat å ikke miste motet nå som det virkelig ikke er lenge igjen til mål, men jeg kjenner det er lite som klarer å holde på motivasjonen min frem mot fødselen. Jeg har ikke lyst til å være for sliten når fødselen endelig kommer i gang, så det er selvsagt bra for kroppen å få all den hvilen den kan få nå den neste tiden. Samtidig så er det veldig vanskelig å holde på de positive tankene til fødselen når jeg ligger til sengs hele dagen å tenker. Jeg må derfor prøve å finne en balanse mellom å slappe av, og bruke tiden på noe gøy. 

I dag skal jeg i alle fall prøve en dag utenfor huset, så håper jeg virkelig på at det ikke ødelegger for resten av uken. Jeg er veldig glad for at dette svangerskapet er over, samtidig som jeg vet at det blir lenge til neste gang at jeg kan kjenne på baby-spark fra magen min. Jeg prøver å nyte de gode øyeblikkene som finnes med å gå høygravid, men det er dessverre ikke mange igjen når kroppen sier at den har fått nok. Håper alle sammen får en nydelig dag, så krysser jeg fingrene for at min dag også ikke blir så aller verst! 

NÅR INGENTING ANNET FØLES GODT

reklame

Det er ikke bare bare å gå høygravid. Jeg føler at jeg skyller meg selv å gjøre mitt beste for at kroppen skal ha det så behagelig som overhodet mulig i denne siste tiden. Jeg syns derfor det er utrolig deilig å slippe å tenke på å kle meg opp i fine ubehagelige klær nå. Jeg har derfor hoppet inn i favoritt joggedressen min fra NIKE i dag igjen. Den er fantastisk god å ha på nå som alt annet med kroppen føles tungt. Jeg syns faktisk også at jeg ser veldig sporty ut i den, uten å prøve for hardt, haha. Jeg skal nok trives godt i den selv etter svangerskapet er over også. Jeg har nemlig forelsket meg helt i joggedressen fra GetInspired.no 

Jeg kan tenke meg at de fine barsel dagene etter fødselen også vil tilbringes i godt behagelig tøy. Jeg har derfor benyttet meg godt av tilbudene som florerer akkurat nå, der GetInspired.no blant annet gir deg 20-50% på absolutt alt fra Nike! Jeg anbefaler derfor alle å handle inn det du trenger for høsten nå, ettersom deres store Nikesalg avsluttes ved midnatt.

Jeg har forsåvidt klikket hjem mer en bare Nike. Både Reebok treningsdress, og verdens fresheste sko fra NewBalance har blitt med meg hjem. Tidligere har jeg alltid opplevd at nye sko gnager og er ubehagelig å gå i, men overraskende nok har skoene fra NewBalance falt i smak fra første dag! Så derfor har jeg ordnet en rabattkode til dere, som gir 20% avslag på absolutt alle ordinære varer! Om du bruker rabattkoden: anna20 får du 20% på hele kjøpet ditt. Men vær rask, de deiligste nyhetene forsvinner fort, og rabattkoden varer kun frem til torsdag. Rabattkoden bruker du HER! 

Skoene fra New Balance finner du HER. Overdel fra Nike finner du HER. Hele Nike Gym Vintage serien finner du HER. 


Rabattkode anna20 gir altså 20% på alle ordinære varer hos GetInspired.no

Dagens vinner av Kari Traa Sett er Solveig Pettersen. Vinneren kontaktes direkte! :)

SVANGERSKAPSUKE 38 - NÅ GÅR DET MOT SLUTTEN!

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 38 (37+3). Over 92,9% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 20 dager igjen til termindato. I følge gravid-appen min skal babyen i magen på denne tiden være 3000g i starten av uken og 3170 i slutten av uken. Det er allerede mer enn Michelle var da hun ble født i uke 39. Hun ble født 2,9. 

Ukens aktivitet i magen: Han er ikke like aktiv som han har vært gjennom hele svangerskapet tidligere, men det er fremdeles mye aktivitet. Han har klart å motbevise meg om at han umulig kan være en rolig baby. Han kommer til å løpe like mye som storebroren sin. Etter at det første steget er tatt, så kommer kan aldri til å sitte stille. Han er en sterk liten gutt, som faktisk ser ut til å være likere på William, enn jeg først ville trodd. Jeg gleder meg til å se guttene mine bruke energien sin sammen, og slite hverandre ut i årene fremover! 

Ukens tanker om fødselen: Jeg har lovet dere et innlegg om mine tanker utdypet om hvor mine tanker står i forhold til fødselen nå som det virkelig begynner å nærme seg. Jeg satt meg ned å skrev innlegget i går, og gleder meg til å dele det med dere i dag. Jeg syns det er litt skummelt å dele tanker om fødselen fordi jeg vet hvor mange gravide som sitter å leser det jeg skriver akkurat nå. Jeg håper likevel at mine tanker ikke kan påvirke noen andre i for stor grad, men at det også forhåpentligvis er noen som sitter med samme tanker som meg! 

Ukens cravings: Jeg har lyst å bare ta «kopier» og «lim inn» fra forrige uke. Det går fremdeles i isbiter her hjemme, og det ser ikke ut til å endre seg med det første. Jeg tok til og med et glass med vann og isbiter inn i dusjen i går!! Haha, det skal ikke være lett å virkelig ha dilla på noe. Jeg sto nå der i dusjen og knasket i meg isbiter mens jeg tenkte at det var noe av det lureste jeg hadde gjort. 

ALLE HAR ET BEHOV FOR Å VÆRE ØNSKET

Etter at vi flyttet ned til sørlandet har hjemlengselen kommet og gått litt inne i mellom. Det er ting og plasser jeg savner samtidig som det uten tvil er personer jeg skulle ønske jeg kunne se mer til, enn det jeg gjør nå. Likevel har det bare vært godt å flytte ned hit. Det har også gitt en helt unik mulighet til å komme mye tettere på familien til Jan. Nå har jeg heldigvis alltid hatt et godt forhold til foreldrene til Jan, men å flytte ned hit har selvsagt bare gjort det bedre. Hun har på mange måter blitt en bonus mamma for meg, og barna har fått en fantastisk bestemor i henne. Det føles utrolig godt å bli tatt i mot på den måten som vi har blitt her nede, fra både familien og bekjente. Det gir meg en følelse av at vi er ønsket og velkommen. Den siste tiden har bestemor strikket mye, og er akkurat ferdig med noe nytt til den minste gutten vår, som jeg bare var nødt til å vise dere stolt frem. Jeg blir så babysyk, og gleder meg mer og mer til han kommer til verden! 









VI BEHOLDER GIRL-POWEREN I FAMILIEN

God lørdagsmorgen! Vi har startet helgen her hjemme med skikkelig bake-lukt fra kjøkkenet. I går kveld hadde vi nemlig en skikkelig koselig fredagskveld sammen med Michelle. Etter at William var i seng for kvelden, bakte vi Brownie og så på film, før leggetid. Det er koselig å makere fredagen litt ekstra, og det er deilig å våkne opp på en lørdagsmorgen å vite at barna er fornøyde fra kvelden før. Jeg begynner virkelig å like ukene som vi lager dem for tiden, og hver dag har sin sjarm. Nå er det lørdag og jentedag her hjemme. Guttene skal til bestefar senere  for å se fotballkamp, så det blir spennende å se hvilke ønsker Michelle har for dagen. 

Kjenner jeg henne rett så har hun ikke noen ønsker som ikke kan oppnås. Hun er veldig lite kravstor når det kommer til å finne på ting. Jeg tipper at hun ønsker å sette seg ned å tegne litt sammen, eller se gjennom babytøy. For tro det eller ei, så begynner hun også å bli veldig klar til at den lille babyen i magen skal komme. Jeg syns det er superkoselig at hun liker å dulle med babytøy og gjøre i stand til lillebrorens ankomst, for det er virkelig noe vi koser oss med sammen og har tilfelles. Jeg vil tro det er en jente-ting det der, å styre rundt i klesskapet uten å egentlig gjøre de store forandringene. 

Vi teller ned dager til termin nå, og Michelle har fått med seg at ting kan skje hvert øyeblikk. Hun har derfor veldig stor forståelse for at jeg ikke akkurat kan hoppe rundt, men trives likevel med dager alene sammen med meg før babyen kommer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt det tidligere, men jeg setter utrolig stor pris på den tiden jeg får alene med hvert av barna. Enten det er Michelle og meg som tar vare på girl-poweren i familien, eller om det er William og meg som får skikkelig kvalitetstid sammen. Det er godt å kunne kjenne på å få være bare meg og et av barna av og til, og gi den ene min fulle oppmerksomhet! 

EN SJANSE TIL Å RETTE OPP I LIVET MITT

Noen ganger tar jeg meg selv i å syns litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg nødvendigvis ikke trives med livet jeg lever, men fordi det er så mange andre som syns synd på meg. Stakkars meg som sitter her i en alder av 20 år med snart tre barn. Stakkars meg, som ikke kan leve et «normalt» ungdomsliv. Nei, helt ærlig, så har jeg ikke hatt en eneste dum tanke når det kommer til livssituasjonen min de siste tre årene. Jeg skal innrømme at tanken har slått meg flere ganger, men bare i den første tiden. Bare når jeg hadde et barn, og fremdeles var et «barn» selv. Da kunne jeg fort ta meg selv i å syns synd på meg selv, fordi alle andre gjorde det.

Sannheten er at jeg er litt for glad i det livet jeg lever. Jeg har snart tre barn, og kunne ikke ønsket meg noe annet enn livet som kan minne om en dame på 30 år sitt. Jeg er vel egentlig veldig sikker på at det ikke finnes så veldig mye ulikt med mitt liv i dag, som det gjør med en annen mamma på 30-40 år. Jeg har de samme rollene i hjemmet som både mamma, og husmor, kjæreste og ikke minst også en dame i arbeid. Jeg er på alle måter kommet der de fleste lander når de slår seg til ro og er ferdig med utdannelsen.

Jeg blir derfor like fortvilet den dag i dag når jeg ser at noen andre syns synd på det livet jeg lever. Jeg blir sint og irritert når jeg ser at noen andre ønsker barna mine bort fra livet mitt for å tenke at jeg ville hatt det bedre. Livet mitt hadde nok helt ærlig vært lettere på tusen måter om jeg ikke var mamma, men det skyldes ikke alderen min, men jobben den store jobben det faktisk er å være en mamma. Barn krever sitt, og sånn vil det alltid være, det blir hverken lettere med alderen min, eller ettersom barna vokser. De krever sitt til hver sin alder uansett, helt frem til de er voksne selv. 

Det er noe jeg tok utgangspunkt i når jeg valgte å bli mamma for aller første gang. Jeg skal ærlig innrømme at jeg overhodet ikke visste hva jeg gikk til. Det er umulig å vite, før man blir en forelder, men jeg visste likevel at det krevde hele meg, og mitt liv hver eneste dag i 18 år og vel så det. Jeg var 14 år når jeg tok dette valget, og hadde ikke selv levd så lenge en gang. Jeg valgte likevel at dette livet i magen min var viktigere enn alle de planene jeg allerede hadde satt for mitt eget liv, og min fremtid. Det var vel det jeg lente meg opp til når alle gikk i mot valget mitt. Jeg visste at jeg brydde meg om dette lille fosteret mer enn jeg brydde meg om mitt eget liv. 

En skummel tanke å tenke tilbake på, fordi jeg i dag er så avhengig av å være her for barna mine nå. Men den gang når jeg ikke hadde noen å tenke på, så ble det fort veldig tydelig hvor lite mitt eget liv hadde å si. Jeg var i stand til å ta mitt eget liv, når ting ble som verst, og hadde ingen mål eller mening med livet mitt. Jeg følte at det å bli gravid ga meg en ny sjanse. En sjanse til å rette opp i livet mitt, og leve et liv med mål som skulle gjennomføres for dette lille barnet. Det å bli mamma reddet meg, fra meg selv. Det beviste at jeg hadde omsorg, og kjærlighet for noen. 

Den første kampen jeg måtte gjennom var den verste. Jeg skulle velge å beholde det lille fosteret i magen med folk fra alle kanter som hadde et helt annet ønske. Den første kampen, måtte jeg ta alene. Jeg ville gi opp mange ganger på veien, men likevel så kunne jeg ikke. Jeg hadde en oppgave, og mammarollen var allerede i gang. Jeg skulle gjøre dette for det lille fosteret i magen, jeg måtte gjøre dette for lille Michelle. 

Livet mitt har aldri vært i nærheten av et normalt tenåringsliv etter dette. Jeg vil likevel ikke at noen skal syns synd på meg av den grunn. Jeg fikk en gave. Et lite mirakel som har vært grunnen til alle mål jeg har fått til de siste seks årene. Hun er grunnen til at jeg er her i dag. Hun er grunnen til at jeg valgte å beholde William, da jeg ble uønsket gravid igjen i 2014. Både Michelle og William og kjærligheten og styrken de gir meg, var grunnen til at jeg nok en gang venter barn igjen. Jeg har valgt dette livet. Jeg har valgt å leve mitt liv for barna mine, og legge all min fremtid, sammen med dem. 

Det er ikke synd på meg at jeg sitter her 20 år, med tre barn. Jeg er forferdelig heldig som har de flotte barna jeg har fått. Jeg er heldig som får lov til å vokse opp i min ungdomstid med alle disse erfaringene jeg allerede har fanget opp på veien. Det er tøft å være mamma, i en hver alder. Og en jobb jeg bare unner de som virkelig ønsker det. Man skal ikke bli mamma om man ikke er klar for å legge livet til sides å være mamma de neste 20 årene. Jeg har ikke annet enn å kjempe for å beholde barnet i magen for seks år siden. Det er ikke synd på meg, som klarte å fullføre svangerskapet i 2010/2011. Jeg er takknemlig for at jeg ikke ga opp. 

DE BESTE KJERRINGRÅDENE FOR Å STARTE FØDSELEN

Jeg fikk aldri tid til å sette meg ned og samle tankene med pcen etter sykehuset i går. Dagen gikk rett videre til barnehagehenting, og middag hos bestemor, før kvelden plutselig var kommet. Timen på sykehus gikk veldig fint, og jeg fikk både delt mine tanker og spørsmål, samtidig som vi fikk gå gjennom helsekortet og svangerskapet så langt. Nå er det snart over, og jeg merker at det går mot slutten. Vi ble vist hvor vi skulle gå, når ting skjer på alvor. Det ble litt mer ekte med en gang, og det føles forferdelig godt å tenke på at jeg i dag er 38 uker i følge  termindatoen 1.oktober. 

Jeg nevnte i innlegget i går at jeg skulle sette meg ned å skrive om tankene mine til fødselen. Det har nemlig vært veldig mange forskjellige tanker denne gangen, og det varierer veldig på når i svangerskapet at tankene har forandret seg. Mine tanker nå er ikke de samme som de var bare tre uker tilbake i tid. Det vil derfor bli godt å sette meg ned å skrive akkurat det jeg tenker om fødselen, for min egen del. Men det er et typisk innlegg som jeg faktisk må sette meg godt ned og ha tid til å tenke godt gjennom, mens jeg skriver. Så vi får se om det kommer ut i dag eller i løpet av helgen. 

I mellomtiden tenkte jeg at jeg ville dele noen kjerringråd til å gå i gang fødselen. Nå skal det sies at verken det ene eller det andre kjerringrådet har virket på meg, så det er jo selvsagt ingen oppskrift på hvordan man får i gang fødselen før tiden. Den starter når den selv er klar for det uansett, men litt gøy er det å føle at man bidrar litt til å få gang på sakene. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg har holdt meg borte fra alle kjerringråd som er ting man skal spise av sterk mat og eller forskjellige drikke. Jeg har prøvd meg på de gode gammeldagse:

GULVVASK PÅ ALLE FIRE - Ja, det er jo gøy å tenke at man gjør noe husarbeid, samtidig som man faktisk prøver å få gang på andre saker. Gulvene må vaskes uansett, og da kan jeg like godt gjøre det på alle fire, med et smil rundt munnen. Kan ikke se at det har hatt noen effekt, hverken denne uken eller forrige svangerskap.

SEX - De aller fleste kan innrømme å ha hatt sex like før fødselen startet, men er dette egentlig noe som er blitt påvirket av sexen? Jeg kan vel ærlig innrømme nok en gang at sex fremdeles er en aktivitet her hjemme. Det har likevel ikke hatt noen funksjon på at fødselen skal starte. Nå skal det sies at det er mannen sperm som skal gjøre den store magien for å modne livmorhalsen. Jeg vil tro at det er noen som har en effekt av dette, men da må jo livmoren allerede være klar til å modnes mer, vil jeg tro. 

AKUPUNKTUR - Dette har jeg faktisk ikke tatt meg tid til dette svangerskapet, men var noe jeg gjorde mye i svangerskapet med Will. Som dere vet så ble jeg satt i gang på overtid med William, så jeg vil nå si at det ikke helt gjorde jobben, men jeg tror kanskje dette likevel hadde en liten påvirkning under selve fødselen likevel. Når åpningsprosessen virkelig var i gang etter igangsettingen så gikk jeg fra 4 cm til 10 cm på 3,5 timer, noe som normalt er veldig fort til å være førstegangsfødende.

TRAPPEGÅING - Jeg er blitt ivrig på å gå i trappene en gang mer enn jeg må her hjemme. Jeg vet egentlig ikke hvor gunstig det er å fremprovosere kynnerne, men jeg får nå i alle fall alltid kraftig kynnere av å gå opp trappen. Jeg føler vel helt ærlig at jeg gjør noe riktig om jeg får kynnere, og at det gjerne hjelper litt for å få i gang fødselen? Ikke vet jeg, men opp og ned trappa må jeg jo uansett, haha! 

Nå er det jo selvsagt veldig viktig å ikke gjøre noen kjerringråd før man har snakket med jordmor, og man skal vel heller ikke gjøre noe før man er kommet til svangerskapsuke 37, men man skal jo selvsagt lytte litt til kroppen etter dette også. Jeg syns det er utrolig morsomt å finne frem forskjellige ting som skal hjelpe for å få fødselen til å komme i gang, men innerst inne så sitter jeg selvsagt med en følelse av å måtte gå over termin denne gang også, uansett hvor fine gulvene blir, eller hvor mange ganger jeg går opp og ned trappene!

VI ER PÅ VEI INN TIL SYKEHUSET

Nå er vi på vei inn til sykehuset, etter en veldig rolig og fredelig morgen her hjemme. De siste dagene har jeg følt at stemningen for å føde virkelig har ligget i luften den siste uken, og jeg føler vel at det har vært skikkelig føde-vær ute om det er mulig å si. Ettersom at vi har flyttet bort fra byen jeg kommer fra, og bort fra byen jeg tidligere har født barn, må vi inn å snakke med sykehuset her på sørlandet i dag. Det er vanlig å få en innskrivning time på sykehuset der du skal føde rundt uke 36, uansett hvor man bor i landet, men ettersom at jeg ikke var hos legen før denne uken, ble ikke timen til sykehuset på sørlandet før i dag. 

Jeg kjenner en spenning i kroppen. Mest fordi alt er så nytt, når det egentlig ikke burde føles nytt. Jeg har gått gjennom dette før, på en måte i alle fall. Og jeg føler vel at det de fleste tenker når de vet jeg har barn fra før. Jeg føler meg som en førstegangs-gravid med bare litt ekstra erfaring. Jeg føler ikke det er noe jeg har vært gjennom tidligere, samtidig som jeg har opplevd to helt forskjellige situasjoner med både graviditet og fødsler tidligere. Jeg tror aldri man skal være helt selvsikker når det kommer til fødselen, nettopp for å ikke bli skuffet om det oppstår noe man ikke har sett for oss på forhånd. 

Jeg er så godt forberedt på fødselen som er mulig, og vet hvilke opplysninger og tidligere opplevelser jeg må informere de om på sykehuset her. Jeg vet hva jeg er redd for, og hva som var positivt fra fødselen med William. Det som jeg gjerne syns er finest med hele denne fødselen er vel tanken på at jeg ikke lengre er «førstegangs fødende». For det var nettopp der misforståelsene kom i forrige fødsel. Jeg hadde bare et keisersnitt bak meg, og ante ikke at jeg skulle bli sett på som en førstegangsfødende selv om det sto tydelig i papirene også den gang, at første barn ble forløst med planlagt keisersnitt.

Jeg har mange tanker i hodet om dagen, og vet veldig godt at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg prøver bare å tenke på at når fødselen er i gang, så er det bare et godt tegn på at det hele snart er over. Snart så er svangerskapet bare en tid å se tilbake på, og fødselen også. Jeg prøver å motivere meg så godt som mulig, men jeg kjenner at tankene begynner å ta litt overhånd. Det er lov å grue seg til fødselen, men jeg skal ikke tillate meg selv å grue meg mer enn hva som er nødvendig. Jeg må runde av innlegget nå, men tenker at det er godt å skrive ned litt om tankene mine til fødselen senere i dag, og dele det med dere. Ønsker alle en fin dag videre! 

 


 

Vinneren av dagens facebook/instagram konkurranse ble Guro Berge! Vinneren blir kontaktet direkte. Gratulerer så mye, og kos deg med sjokoladen. Se hvordan DU kan være med i neste trekning på instagram ved å klikke HER! 

 

1 ÅR SIDEN DRAMAET STARTET

I går var faktisk en veldig spesiell dag her i hjemmet. I går var det nemlig et år siden jeg dro ned for å besøke mine gode venner som akkurat hadde flyttet til Kypros. Selv hadde jeg akkurat kommet meg inn til Oslo, og satt sammen med min beste kamerat for å jobbe med Shoppic.no som et år senere et blitt mitt levebrød. I mens jeg jobbet snakket jeg iherdig med Anna på Facebook, før hun plutselig spurte om jeg ikke bare kunne komme ned en tur. Jeg tenkte meg om i drøyt 40 sekunder, før jeg sa: "Jeg er klar, har funnet billetter".

En drøy uke senere var jeg på vei ned. 5 September 2015. Jeg tok med et par kasser med Freia Melkesjokolade som jeg skulle bruke til å ta noen bilder sammen med Anna, og satt meg på flyet. Selvfølgelig ble jeg da stoppet av tollvesenet på Kypros, som lurte fælt på hva jeg skulle med to kasser sjokolade. Og gjennom røntgenbildene skjønner jeg godt at de ikke akkurat trodde eskene var fulle av sjokolade.

Jeg var i alle fall klar for en deilig uke i varmen sammen med Anna, og et filmteam fra TV2 som ankom noen dager senere. Anna visste godt at jeg hadde et øye for henne når jeg kom ned, men jeg visste vell ikke at det øyet var gjensidig. Og etterhvert som dagene gikk husker jeg at følelsene ble mer og mer vanskelige å skjule. Selv om jeg ikke helt forstod på det tidspunktet at jeg virkelig var forelsket i henne.

Jeg husker godt jenten som satt under halvtaket og skrev et innlegg som senere skulle sette fyr på hvordan vi så på hverandre. Innlegget som gjorde at jeg forstod at hun virkelig var litt ekstra glad i meg. "Ingen er som du" innlegget ble veldig spesielt for meg, og jeg tok meg selv i å tenke litt ekstra på det før jeg sovnet i går. 

Hva som skjedde videre denne uken vet dere godt, og akkurat i går var det veldig spesielt å tenke tilbake på det hele. Alle tankene jeg satt med for et år siden, blir veldig mye tydeligere nå, men jeg kan trygt si at jeg aldri hadde drømt om å sitte her hjemme i Søgne, sammen med en høygravid Anna, og to fantastiske barn. Bare et år senere. Men livet er virkelig en berg- og dalbane.

Man vet ikke hva som skjer bak neste sving, eller, hva som skjer i løpet av et år. Anna har gått fra å være en venn, til å bli min samboer, Shoppic har gått fra å være en hobby, til å bli Norges største shoppingportal for jenter, og jeg har fått meg en fantastisk familie. I tillegg har vi endt opp på hjemstedet mitt. Akkurat nå er jeg bare voldsomt takknemlig for å få leve dagene sammen med verdens flotteste familie, også må jeg innrømme at jeg er veldig spent på hva det neste året vil bringe.

- Jan

JEG KAN IKKE SELGE HUSET I STAVANGER

Plutselig sitter jeg her med to hus. Et i Stavanger, og et i Søgne som ligger like utenfor Kristiansand. Husene ble kjøpt med 6-7 måneders mellomrom, og er helt ulike. Huset som jeg kjøpte i Stavanger, var et gammelt koselig hus, på plassen jeg selv er vokst opp. En veldig barnevennlig plass, med skoler og barnehager i gå avstand, samtidig som det ligger veldig nært Stavanger sentrum. Det var et hus som skulle pusses helt opp, og gjøres til mitt eget. Det var perfekt i størrelse for meg og mine to, og vi hadde alt vi trengte der. 

Livet forandrer seg veldig fort, og like etter at det huset var kjøpt, flyttet Jan og meg sammen. Vi bestemte oss fort for å få enda en liten i gjengen, og plutselig så var min lille familie på tre, snart blitt til fem. Huset ble derfor fort litt mindre enn jeg tenkte da jeg kjøpte det. Jeg hadde veldig lyst å slå meg til ro en plass dette året, og kunne bo her i lang lang tid fremover. Det kunne vi ikke ha gjort i huset i Stavanger. Samtidig som det selvsagt var andre ting som gjorde at plassen i seg selv, ikke var så gøy å være for oss lengre. 

I høst ble det derfor fort et tema å flytte. Flytte til sørlandet, hvor vi faktisk trivdes best. Selv har jeg sett på hus til salgs i Søgne siden jeg besøkte plassen første gang i 2013, for å besøke Jan. Jeg har alltid likt meg her, men trodde vel helt ærlig ikke at jeg kom til å flytte ned likevel. I juni i år fant vi drømmehuset, som er helt perfekt på alle måter. Huset er fantastisk flott, stort og har nettopp det vi trenger. Det er rom for å vokse både i alder og i antall. Her kan vi være en familie. 

Jeg trives godt her nede, og har vel aldri følt meg så hjemme på en veldig lang stund. Vi er hjemme her, selv om det er mye nytt. Barna trives med å bo på landet, og William er vel den som tydeligst har vært et symbol på det. Han er i lykkerus hver gang han ser en hest, og det skal derfor ikke så mye til, når vi har bondegårder og hester til alle kanter. Michelle har også veldig godt av å komme seg litt «ut i naturen». Hun var en skikkelig byjente hjemme i Stavanger, mens nå begynner hun faktisk å legge om til litt sørlandske ord. 

Selv om vi trives godt her, og har bodd i dette huset på sørlandet lengre enn vi noen gang bodde i huset i Stavanger, så er det likevel litt vondt å tenke på tanken av å selge det. Det er mitt første hus, og et hus jeg har lagt ned mye arbeid og tid i. Huset i Stavanger er en prosjekt som skulle bygge sammen livet mitt igjen, og plassere alle brikkene i livet mitt på riktig plass. Dette var noe av hele poenget med hele oppussingen, og gjøre huset til mitt eget. Et hjem jeg kunne være stolt over. Det ble aldri helt som planlagt. 

Vi flyttet fra Stavanger, og graviditeten gjorde at jeg ikke fikk gjort alt som jeg ønsket å gjøre i sommer. Jeg ville fullføre det prosjektet jeg startet, og selge det videre med stolthet. Jeg ville legge det ut, og fortelle om hvordan det så ut før, og hvilke store forandringer som faktisk er blitt gjort. Jeg gledet meg til å vise det frem. Mens nå er jeg ikke like stolt. Jeg må gjøre det ferdig, og selv da, blir det vanskelig å gi det videre. Det er derfor blitt litt endringer i planene. 

Huset skulle egentlig legges ut for salg i starten av august. Da skulle det være ferdig, og jeg skulle lukke en dør i livet mitt, og slippe å tenke noe mer på Stavanger i det hele tatt. Nå er vi kommet oss godt i gang med september, og huset er langt fra klart til å legges ut. Den neste tiden vil derfor bli brukt til å fullføre prosjektet jeg startet, og når jeg føler jeg har kommet langt nok, vil jeg legge det ut for leie, i stedet for å selge det. Et hus skal aldri stå tomt, men det føles ikke riktig å selge det nå. Jeg gleder meg derimot veldig til å leie det ut, og håper det er noen som ønsker å holde huset varmt for meg i tiden fremover. 

- Jeg vet at housetour av det nye huset her på sørlandet er ønsket lenge. Det kommer veldig snart. Jeg gleder meg til å vise dere!! Alle bildene i dette innlegget er fra huset i Stavanger. Huset på bildet under er det nye huset i Søgne, som vi flyttet inn i 1.juli! 

SMÅ FØTTER SETTER DYPE SPOR

Jeg fikk flere tilbakemeldinger etter å poste bilde av skoene til minste gutten vår. Han har fått utrolig mange fine sko, og jeg må jo bare innrømme at jeg er helt forelsket og blir helt babysyk av å sitte og dille med alt det fine han har. Det er likevel noen som ikke helt klarer å se poenget med at en så liten baby skal ha så mange «dyre sko». Det forstår jeg godt, men det er litt vanskelig å takke nei til gaver.. Det tror jeg de fleste kan forstå. Babyer skal helst ikke ha på seg sko, men ingen av skoene til babyen har såle, så det burde ikke være noe problem å ha de på for et lite bilde. Ellers så står de veldig fint til pynt i skapet hans. Han skal kanskje ikke gå så veldig langt det neste året, men den lange gåturen i mammas hjerte starter allerede nå, og han skal slite ut mange par sko på den turen! 

















«Nå skjer det endelig! Jippi ..eller hjelp!»

Ettersom at svangerskapet snart er over, og ventetiden går mot slutten er det ikke unaturlig å tenke mye på fødselen. Jeg har sett for meg mye forskjellig når det kommer til hvordan fødselen vil starte, men klarer likevel ikke å slippe tanken på at fødselen aldri i livet kommer til å starte av seg selv. Hvem er det jeg prøver å lure? Det ville jo vært for godt til å være sant om riene plutselig startet eller om vannet går. En fødsel for meg starter ikke av seg selv...

Når jeg sitter her høygravid for tredje gang, uten å noen gang ha opplevd rier i mitt eget hjem er det litt vanskelig å tenke meg til at jeg vil oppleve det denne gangen. Jeg har en drøm om å få oppleve at fødselen starter av seg selv, men jeg har vel bevist for meg selv at det overhode ikke er noe selvfølge at den skal gjøre det. Jeg har ikke noen spesielle tanker om hvordan eller når på dagen jeg ønsker at den skal starte, men drømmen om å kjøre inn til sykehuset i litt «panikk» er noe jeg faktisk har sett frem til. 

Jeg har sett frem til å kunne fortelle Jan «Nå skjer det endelig! Jippi ..eller hjelp!». Jeg har lyst til å oppleve det man ser på film, og blir fortalt som mindre. Det at vannet går på en eller annen spesiell plass offentlig skjer jo nesten bare på film. I alle fall i den verden jeg lever i, så har jeg aldri hørt fra noen jeg kjenner at fødslene startet noen andre plasser enn hjemme eller på sykehuset. Selv har jeg aldri opplevd hverken at riene kommer av seg selv, eller at vannet går. 

Da Michelle skulle komme til verden ankom jeg sykehuset med full ro i kroppen. Det var en uke før termin, og kroppen min hadde ingen tegn på å si seg ferdig med svangerskapet. Turen ut var derfor planlagt, både klokkeslett var satt, og å faste hadde jeg gjort fra dagen før. Jeg hadde selvsagt mange tanker i hodet, og spenning over det å snart bli mor var på plass, men ingen redsel eller smerter. Bare timer senere var hun i armene mine etter et fint gjennomført planlagt keisersnitt. 

William hadde i alle fall ingen hast med å komme til verden, noe som er veldig merkelig å tenke på nå som han knapt har tid til å sitte i ro i et minutt. Han er plutselig blitt en veldig travel gutt, som ikke kan vente med å komme seg rundt fra plass til plass. I magen var han litt annerledes. Han valgte å bli langt over termin, og jeg ble til slutt satt i gang litt over en uke etter termindato. Jeg fikk da oppleve rier for aller første gang, 3,5 år etter at jeg ble mamma! Det er litt rart å tenke på, egentlig. 

Om ikke det var nok at hele fødselen måtte bli satt i gang, måtte også vannet tas av leger. Men født ble han til slutt, og jeg er superstolt over jobben jeg gjorde 12.12.2014! Begge barna er friske og raske, og jeg kan ikke annet enn å være stolte over mine to små som bare blir større og større for hver eneste dag. Hvordan barna kommer til verden, er aldri så viktig når det hele er over og barnet er i armene. Jeg kan sitte å ønske både det ene og det andre nå, men jeg vet jo veldig godt at når jeg først har lille prinsen i armene mine, så er jeg fornøyd, uansett hvordan det ender! 

JEG ER KUNDEN ALLE NETTBUTIKKENE HATER

reklame

Av og til merker jeg hvor utfordrende det er å bo sammen med en annen person. En annen som har sine meninger om ting, og en annen som skal komme med kommentarer og innspill i mine tanker og meninger. Det som alltid har vært så positivt med forholdet mellom Jan og meg, er at vi jobber på nett begge to, og har begge forståelse for det hverandre driver med. Vi har en unik interesse for hverandres arbeid, og kan hjelpe hverandre når det måtte trenges. Det er utrolig praktisk i hverdagen vår. Jeg kjenner ingen som er mer inkludert i bloggverden som det Jan er, og alltid har vært. Han har en forståelse som trenges, når det kommer til å leve med en person i dette yrket. 

Det er nettopp ikke bare lett å bo sammen med en person som er på jobb døgnet rundt 365 dager i året. Da er det godt å vite at jobben hans er veldig lik, og like avhengig av han, som det min blogg er av meg. Det er litt merkelig hvordan Jan og meg aldri hadde vært oss om det ikke var på grunn av bloggen. Vi møttes nemlig fordi vi startet å jobbe sammen, og Jan hjalp meg med å starte opp facebooksiden min, som jeg fremdeles den dag i dag, bruker hver eneste dag til å både dele nye blogginnlegg, bilder, videoer, konkurranser og live-sendinger. 

Når vi startet kontakten rundt bloggen tidlig i 2013, så var det vel fort tydelig at vi kom bedre over ens enn bare med jobb. Vi ble fort veldig gode venner, og venneforholdet gjorde at jobbforholdet vårt også ble lettere, ettersom at vi startet å reise for å besøke hverandre. Men det skal sies, jeg visste ikke den gang, at vi noen sinne ville bo under samme tak, å bli en familie. Nå som vi har bodd sammen en god stund, har jeg oppdaget ting med Jan, som jeg aldri tidligere har lagt merke til. Vi har nemlig våre veldig store forskjeller, vi også. 

Jeg har nevnt for dere tidligere, hvordan jeg elsker å bruke fritiden min på å sitte å handle på nettet. Eller, sitte å bla gjennom side på side på en nettside, og legge alt jeg liker i handlekurven, og så bare forlate nettbutikken uten å fullføre kjøpet mitt. Som regel fordi jeg har brukt for lang tid til å se gjennom hele nettbutikken, sånn at noe annet kommer i veien, før jeg får tid til å fullføre handelen. Noe som selvsagt gjør at jeg mister alt som allerede er lagt i handlekurven, og etter noen dager, er det kjøpet helt glemt i mine tanker.

Jan har jobbet mye i nettbutikk tidligere, og kaller med for «kunden som alle nettbutikkene hater». Jeg har aldri tenkt tanken på det tidligere, men jeg skjønner godt hva han mener. Jeg gir nettbutikkene falske forhåpninger med å fylle opp handlekurven, uten å gå videre til kassen for å fullføre kjøpet. Det er vel ikke akkurat noe jeg har tenkt på tidligere at de fyller med på hvert kjøp og hvor kundene hopper av under handelen. Jeg tror bare jeg rett og slett har for mye å velge mellom noen ganger, og bruker litt for lang tid til å se gjennom alle produktene. 

Det er derfor jeg er så fan av enkle nettbutikker som selger minimalt med produkter. Nettbutikker som ikke har for stort utvalg eller for mye å velge mellom. En nettside som man faktisk bare går innom når man har tenkt til å handle nettopp det produktet. Det er nok nettopp derfor jeg trives godt med nettsiden til både Shai og Betakaroten. Du går inn for å få produktet du skal ha, og er veldig fort ferdig med handelen. Det er ingen hemmelighet at jeg er stor bruker av Shai sine barberhøvler, og har brukt Betakaroten før svangerskapet. 

Hvis du har lyst å få en gratis prøvepakke fra enten Shai eller Betakaroten, så kan du raskt bestille det hjem til deg! Prøvepakkene er tilnærmet gratis og det eneste du må betale er 49,- for frakt for Shai og 39,- i frakt for Betakaroten. Når du har testet produktene, velger du selv om du vil fortsette å motta nye høvler, eller om du ikke vil motta flere pakker. Er du ikke fornøyd, kan du ta kontakt med Shai eller Betakaroten og be om å ikke motta flere forsendelser. Er du like fornøyd som meg, så mottar du en ny forsendelse fra Shai hver tredje måned for bare 348,- inkludert frakt, og fra Betakaroten hver andre måned for kun 299,- inkludert frakt! Håper du blir like fornøyd som meg! 

ONEPIECE-MAMA

Mandagen er godt i gang, og det samme er denne nye uken. Jeg har funnet meg godt til rette i Onepiecen, og klar for å møte på alle utfordringer denne uken måtte bring. Etter innlegget mitt i går, så har jeg fått en del «hat» på at jeg kunne gjort ting annerledes uten å lyve om termin datoen. Det kunne jeg nok. Sannheten er at termin som jeg har gitt ut og den «ekte» datoen som er satt, ikke skiller mye. Og at den første datoen som ble satt var nettopp den jeg fremdeles teller ned til. Termindatoen har så lite å si på når barnet kommer, at jeg velger å ikke henge meg så mye opp i dette. Barnet kommer når han kommer uansett. Det kan være i morgen, og det kan være om noen uker. Hjertelig velkommen er han uansett!





PAPPA-POSTENE GÅR MOT SLUTTEN

Ukens tanker om fødselen: Hvor skal jeg begynne? For en uke, og så utrolig fantastisk å få hilse på junior. Sist uke fortalte jeg om at jeg for første gang hadde en tydelig drøm, der jeg var så heldig å få møte Lucas. Denne uken startet allerede med ultralyd på mandag, der vi var så heldige å få noen fine bilder som vi raskt skulle studere. I utgangspunktet har jeg hatt på følelsen at dette kom til å bli en gutt som skutt ut av nesen på meg, med stort sett bare mine trekk. Mens etter mandagens ultralyd, sitter jeg med en ganske tydelig følelse av at dette blir en blanding, kanskje hakket mer lik sin mor? 

Ukens Pappacravings: ​Jeg føler egentlig livet mitt bare består av cravings. Den ene uken er det cornflakes, uken etter er det bare fenalår, mens denne uken har jeg vært borti alt fra indisk til pølser (igjen). Sjokolade har jeg mistet helt lysten på, og pærene jeg hadde for en tid tilbake fins ikke lengre. 

Ukens aktivitet i magen: Denne uken er det ikke mye å sette fingeren på, tilnærmet plettfri uke. Her må jeg bare sette terningkast 6.

Ukens sitat fra Anna: Dette punktet hoppet jeg vell over sist uke, da jeg rett og slett ikke har hukommelse til å huske alt det rare hun sier i løpet av en uke. I tillegg må jeg vell innrømme at mye av det hun sier ikke alltid passer seg på en blogg. Jeg skal prøve å skjerpe meg den neste uken, og faktisk skrive ned litt av det hun presterer å si, slik at jeg har litt å komme med i uke 38. 

Vekt: Stabil og bra uke. Nå ligger jeg stabilt og cruiser rundt 70 kilo. Men jeg har lovet meg selv å komme meg ut på litt joggeturer fremover, i alle fall så fort jeg får Anna med på noen trille(jogge)turer etter fødselen. 
 
Pappahilsen fra Jan

JEG LYVER OM TERMINDATOEN MIN!

Å lyve om en ting, betyr ikke nødvendigvis at man lyver om alt. Jeg har valgt å lyve om termindatoen min offentlig. Eller, faktisk ikke bare offentlig, men også til alle de som jeg kjenner som har spurt om når babyen skal komme. Jeg satte meg en dato, som jeg selv ønsket at andre skulle telle ned til. En dato, som fort ble den samme datoen som vi også teller ned til. 1.oktober, har jeg lagt inn i gravidappen min, som vi følger dag for dag, og oppdaterer med svangerskapsukene uke for uke. 1. oktober eller starten av oktober er bare blitt den tiden vi ser frem til og forventer at babyen skal komme. 

Det er ikke ofte jeg lyver, men når jeg selv tenker at det vil gjøre meg noe godt, eller at det er noe jeg egentlig ønsker å ha helt for meg selv, så syns jeg ikke det blir like galt. Man er lært opp til at man aldri skal lyve om noe, og selv mine barn blir i disse dager fortalt at det ikke er fint å snakke usant. Men når usant ikke er så langt fra sannheten, så vil jeg like å påstå at det ikke har noe betydning. Det er en privatsak, egentlig. 

Jeg skal innrømme at mye av grunnen til at jeg valgte å fortelle en annen dato enn den som står på helsekortet, er fordi datoen ble endret på under svangerskapet. Jeg kan innrømme at det er ikke så stor løyn, at han ikke dukker opp i løpet av den tiden. Det er jo rundt 1. oktober uansett, to uker frem eller tilbake. Han melder snart sin ankomst, og det er det som er det viktigste. Jeg har hele tiden vært veldig opptatt av å ikke henge meg for mye opp i datoen der termin er satt, fordi at det er så liten sannsynlighet at det skulle skje akkurat den dagen uansett. 

Michelle kom en uke før termin, og William kom en uke etter termin. Dette til og med på tross av at de begge to ble satt i gang. Datoen har nemlig ikke så veldig mye å si. Jeg ville bare sette en dato som jeg lett kunne fortelle videre når noen spurte meg. En dato jeg kunne legge ut, sånn at jeg kunne oppdatere dere ukentlig med gravidoppdateringer, fordi jeg selv hadde lyst til å følge dette, å kunne se tilbake på det i ettertid. 

Jeg kommer til å fortsette de få ukene som er igjen, å følge oppdateringene, som er satt 1.oktober. Grunnen til at jeg ikke ønsker å si termindatoen er jo fordi at alle forventer at barnet kommer til verden denne dagen. Alle forventer at ting skjer, eller er i gang. Ingen forventer overtid, og da er det lettere å akseptere den tiden over termin selv. Jeg husker bare hvor vanskelig det var sist gang, når jeg måtte gå 8 dager på overtid, med alle bloggleserne som ventet like utålmodig som meg? 

UKE 37 - OVER 90% AV SVANGERSKAPET ER GJENNOMFØRT

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 37 (36+3). Over 90,4% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 27 dager igjen til termindato. 

Ukens aktivitet i magen: Han beveger seg mindre enn før, samtidig som han overhodet ikke er et mindre aktivt barn likevel. Han er fremdeles mer aktiv enn begge de to tidligere, og sparkene han nå gir fra seg er veldig sterke, og viser tydelig på magen, selv med klær på. Kynnere har jeg også fremdeles mye av, og både spark og kynnerer har nå startet å forstyrre nattesøvnen min, som jeg lenge har vært veldig heldig å unngå frem til nå. 

Ukens tanker om fødselen: Det er veldig rart hvordan tankene på fødselen forandres gjennom svangerskapet. Jeg ønsker faktisk å bruke et eget innlegg på å skrive om hvordan tankene mine er nå, i forhold til helt i starten av dette svangerskapet. Det er egentlig helt utrolig, og sikkert noe flere gravide kan kjenne seg igjen i. Selv kan jeg ikke kjenne meg igjen i de tidligere svangerskapene, og hvordan tankene mine har forandret seg gjennom denne graviditeten, men det er vel akkurat det de sier er så flott med at ingen svangerskap er like! 

Ukens cravings: Jeg lever fremdeles i lykkerus over isbite-maskinen som vi handlet inn for litt over en uke siden. Jeg knasker i meg isbiter daglig, og får i meg litervis av vann i løpet av en dag. Det er jo helt fantastisk, og forhåpentligvis så fortsetter denne cravingen også etter svangerskapet er over. Ingenting er vel bedre for kroppen enn å få i seg nok vann? 

PERMISJONSTIDEN VILLE STARTET NÅ!

Jeg kjenner det er utrolig vanskelig å finne motivasjon til å sette meg ned å skrive om dagen. Jeg er virkelig ikke i form, og den lille energien som lever i meg om dagen blir brukt til å være sammen med barna etter barnehagetid. Jeg ligger stort sett rett ut på sengen, med smerter alle tenkelige plasser. Jeg er så lei av å svare at jeg har det bra, når sannheten er at jeg bare vil bli ferdig med dette svangerskapet, for å unngå alle disse vonde plagene. Det er heldigvis ikke lenge igjen nå. 

Jeg var hos legen her om dagen, på en av de aller siste svangerskapskontrollene for denne gang. Der fikk jeg opp øyene litt for hvor liten tid som faktisk gjenstår. Han spurte meg spørsmålet: Om jeg ville gått på jobb fremdeles om jeg hadde hatt en «normal» jobb. Og svaret på det er klart og tydelig et nei. Jeg hadde ikke vært i form til det. Jeg hadde ikke fått meg ut av sengen på grunn av formen min. Jeg ville mest sannsynlig måtte fått sykemelding, eller som de fleste andre, gått ut i permisjon denne uken. 

Men sånn er det ikke når jeg har den jobben jeg har. Jobben min er avhengig av at jeg er tilstedet og leverer. Heldigvis så har jeg muligheten til å jobbe fra sengekanten, men når selv det er for tøft noen dager, så blir det veldig tydelig hvor dårlig formen min virkelig er. Jeg er sliten, tung og lei. Jeg har vondt i ryggen, bekkene, og sliter med vonde kynnere som jeg knapt får pause fra. Han sparker og ribbene mine er såre. Halsbrann er blitt en vanlig del av dagen, og hodet mitt føles som om det vil eksplodere hvert øyeblikk. 

Jeg har vel egentlig vært veldig tydelig på at dette har vært det tøffeste svangerskapet jeg har gått gjennom, på kroppen min. Jeg er egentlig litt glad at jeg får oppleve et svangerskap som dette, for da er det lettere å forstå meg på andre som opplever det samme. Det er ikke bare koselig med gravidmagen, i alle fall ikke for alle. Det er egentlig veldig viktig å huske på hvilke stor jobb det er å være gravid. Jeg føler vel at jeg har lov til å glede meg til det er over! 

BABYUTSTYR: BARNEVOGN

Vognen jeg aldri kommer til å velge bort! Nå venter jeg mitt tredje barn, og valget på vogn er akkurat det samme som det var første gang i 2011. Jeg forelsket meg i denne vognen ved første øyekast, og har aldri funnet en bedre vogn i etterkant. Den er fantastisk å kjøre, ser rålekker ut, og ikke minst, barna ligger utrolig godt i denne vognen. Skulle tro dette var et reklameinnlegg, men det er det altså ikke. Vognen har jeg faktisk tatt vare på etter William, men bag-delen er likevel så god som ny. Jeg gleder meg til mange fine trilleturer i denne vognen igjen med minste prinsen! 







HVORDAN VIL HVERDAGEN SE UT OM KORT TID?

Tanken på å snart få møte babyen som jeg har bært i magen de siste ni månedene føles utrolig godt. Jeg kjenner at jeg er så klar på alle mulige måter. Jeg vet hvilke kjærlighet som venter meg, samtidig som jeg også er veldig klar over de tøffe dagene jeg har foran meg. Å bli mamma for tredje gang, er en veldig stor forskjell for meg, enn da jeg ventet William for bare to år siden. Nå som jeg har gått gjennom en nyfødt tid to ganger, tar jeg utgangspunkt i egne erfaringer med to helt forskjellige barn. Jeg har fått møte William for første gang, og jeg har fått møte Michelle for første gang. Da William ble født, ble jeg også kjent med virkeligheten av søsken og sjalusi. 

Michelle har nå hatt en bror i to år, og er blitt veldig så godt vant med storesøster-rollen sin, og det å dele på mamma. William har aldri vært alenebarn, og vet derfor ikke om en annen hverdag enn sammen med Michelle. Jeg har derfor veldig mye mindre bekymringer når det kommer til å dele oppmerksomheten og kjærligheten med den lille babyen. Det var noe jeg faktisk brukte mye tid og energi på i slutten av svangerskapet med William, for å forberede Michelle så godt som mulig på en positiv måte.

Jeg  vet ikke hvorfor, men det finnes minimalt med bekymringer rundt familielivet etter babyen er kommet til verden. Jeg er så trygg på at vi kommer til å gå rett inn i en fin hverdag, med enda ett barn. Jeg tror at Michelle vil hjelpe til med den lille, og finne en stor glede i å kunne være med på bleieskift og finne frem klær til den lille. Hun er blitt så mye større siden sist gang hun ble storesøster, og har mye mer interesse for «mammalivet» nå i alle mulige leker. Jeg gleder meg til å se henne sammen med sin bittelillebror! 

William er så liten, at han har fremdeles ikke helt forstått hva som kommer. Det er jo faktisk umulig for en liten gutt som aldri har vært i nærheten av en nyfødt baby tidligere. Han er blitt veldig kjærlig, og kosete, så jeg vet at han vil behandle babyen fint. Men jeg tror ikke interessen er like stor der, som hos Michelle, naturlig nok. Han har fått sett rommet til babyen, og skjønner vet at det er en baby i magen til mammaen, men mer enn det tviler jeg på at han forstår. Jeg tror det hadde vært vanskelig for oss alle å sette oss inn i det på den alderen. 

Jeg tror at guttene kommer til å ha mye glede av hverandre i tiden fremover, men akkurat nå, så er mitt fokus på den første tiden. Tiden frem mot jul, og vinter. Hvordan vil hverdagen vår se ut om to måneder? Vil jeg være helt utslitt og sliten, med et hus fylt av kaos, eller vil det bli idyllisk og bare fint? Jeg vil tro at det vil ligge på en balanse i mellom godt og vondt. Jeg gleder meg til alle de gode dagene fremover, og kan alltid lære noe fra de dagene som er litt mer kaotiske. Jeg gleder meg i alle fall veldig! 

SKREMMENDE OG RØRENDE PÅ SAMME TID!

Jeg kan ærlig innrømme at jeg syns det er skremmende. Det er aldri gøy å være bekymret, og spesielt ikke når det kommer til barna. Jeg hadde veldig mange tanker og følelser til ultralyden vi skulle på, på mandag. Jeg var redd for at vi ville få en beskjed om at ikke alt var som det skulle, eller at gutten vår ikke hadde det bra. Jeg kan ærlig innrømme at alle tanker svevde rundt i hodet mitt. Til og med tanken på at han plutselig ville vise seg å være en «henne». Å gå på ultralyd så sent i svangerskapet er aldri bare gøy, fordi en frykter det verste. 

Vi fikk bekreftet nok en gang at det er veldig tydelig at det fremdeles var en liten Lucas, og at både alt i den lille kroppen hans, og i min mage var som det skulle. Det er veldig godt å få bekreftet dette nok en gang, og ikke minst at han vokser fint som han skal. Jeg kan aldri forestille meg, eller sette meg inn i en situasjon der jeg hadde fått en beskjed på ultralyd om at noe ikke var som det burde, for det er bare mulig om man har opplevd det selv. Likevel så er det en frykt som jeg kjenner på, og som jeg vil tro alle kommende mødre gjør.

Det er det mest naturlige i verden å være bekymret for barna sine, enten de er store eller fremdeles ikke født. Når alt var gått i gjennom fra måling av babyen til å sjekke alt i hjertet på den lille, var det tid for den koselige delen. Den fine delen, der vi fikk se gutten vår. Det er så rart hvor mange tanker og følelser som går gjennom kroppen på så kort tid mens vi er der inne. Selv gikk jeg gjennom alt fra tanker på å måtte finne et jentenavn, til om noe skulle vært galt, og det å bli sendt rett opp til sykehus. 

Nå fikk vi bekreftet at han har det kjempefint i magen, og at alt er som det skal være med både næring og fostervann, selv så sent i graviditeten. Med andre ord har han det helt perfekt i magen fremdeles. Vi har en svangerskapskontroll denne uken, endelig, men nå føltes det ut som jeg fikk gått gjennom det viktigste på mandag, nemlig at gutten min har det bra! Min helse er også viktig i svangerskapet, så det skal selvsagt bli godt med en kontroll likevel! 

VI FIKK MØTE VÅR LILLE LUCAS

Jeg merker at det er vanskelig å ødelegge en god dag med å prioritere bort det man selv ønsker å gjøre. Jeg har ikke mange av de gode dagene, og må derfor sette pris på hver og enkel av dem jeg får. Det er ikke ofte kroppen min samarbeider med å faktisk kunne gjøre de tingene jeg selv har lyst til, og da må jeg gjøre det jeg kan når kroppen spiller på lag. Jeg har derfor lagt bort alle tanker på bloggen de to siste snart tre døgnene. Jeg hadde nemlig en kjempefin dag på mandag, og ønsket ikke å ødelegge den med å gå hjem for å blogge. 

Mange vil være uenig der, og si at det er jobben min, og den må gjøres. Sannheten er at ja, det er jobben min, men det som er så fint med det yrket jeg har er at jeg er min egen sjef. Jeg bestemmer selv når arbeidstiden min er, og hvor lange arbeidsdager jeg har. Noen ganger jobber jeg døgnet rundt, mens en sjelden gang så kan jeg ta meg fri. Jeg vet veldig godt at det venter meg mer arbeid å gjøre når jeg da kommer tilbake igjen på jobb, men det er en avgjørelse jeg selv velger å ta. Noen fridager må jeg unne meg. 

Grunnen til at jeg tok meg fri på mandag, var enkelt og greit fordi jeg hadde et viktig møte. Et av mine viktigste faktisk. Vi skulle på ultralyd en siste gang dette svangerskapet, før det er over. Vi fikk møte vår lille Lucas. Denne gangen føltes det virkelig som om vi møtte ham, og jeg følte selv at jeg kom mye tettere på han. Jeg visste ikke det var mulig mens han fremdeles lever på innsiden, men der tok jeg grundig feil. Vi fikk se han på 3D, som gjorde at vi faktisk kunne se hvordan gutten vår ser ut! Vi kunne se hvem dette var! Vi fikk bli enda litt bedre kjent med han! 

Etter en fantastisk opplevelse på ultralyden, som også bestemor fikk være med på gikk vi hjem der for å se gjennom bilder av Jan som nyfødt. Vi satt i flere timer å snakket, å hadde det utrolig koselig i hverandres selskap bare oss tre, mens barna var i barnehagen. Det er ikke ofte vi har hatt muligheten til det på dagtid tidligere. Det var rart å se hvordan Jan så ut de første månedene, for det har jeg faktisk ikke sett bilder av tidligere. Jeg har bare sett bilder fra to-tre årsalderen og opp. 

Både meg og Jan ble enig om at vi syns det er en gutt som både ligner på mammaen og pappaen sin. Vi var vel litt overrasket over at lille Lucas, ikke var så veldig liten som vi trodde. Han var helt fantastisk nydelig, med noen herlige bollekinn! Lurer på om vi vil få en følelse av å ha sett ham før, den dagen han faktisk kommer til verden! Jeg gleder meg i alle fall mer enn noen gang til å treffe denne lille gutten på utsiden. Det er ikke lenge igjen nå!

EN NATT PÅ SYKEHUS

reklame






Ved å delta sier du ja til å motta nyhetsbrev fra Twentyfour og Shoppic.no. Du kan når som helst melde deg av nyhetsbrevet. 

HVOR KOMMER STYRKEN FRA?

sponset

Har du noen gang reagert på hvordan et barn blir når de ser et bilde av seg selv? Det er rart hvordan de kjenner seg selv igjen, og syns det er stas å se allerede som veldig små. Jeg tar ofte bilder av barna mine, og både William og Michelle elsker å finne bilder av seg selv rundt forbi. Nå har jeg nylig bestilt inn bilde til leverposteiboksen, og jeg kan vel trygt innrømme at det ble populært rundt frokostbordet. 

Begge to her hjemme elsker leverpostei på skiven, men å se seg selv på boksen var vel ikke akkurat noe de forventet å se. Nå som ferien er over, og barna er på plass i barnehagen igjen, kan jeg vel innrømme at det er blitt mer skive-spising igjen. Det er derfor også blitt kjøpt inn en god del mer Stabburet leverpostei igjen. Det føles så utrolig deilig når barna mildt sagt elsker noe som er så sunt og godt for dem. Det gjør mammaen veldig glad!

Har du noen hjemme som spiser like mye leverpostei som oss? Hvis du kjøper inn tre pakker med Stabburet leverpostei, har du muligheten til å lage et personlig lokk med bilde og navn, som du kan overraske med hjemme! Du kan skrive inn navn eller en annen tekst og laste opp bilde du selv ønsker. Lokket blir sendt i posten i løpet av kort tid, du kan bestille ditt lokk HER! 

Som mamma så er det veldig viktig å tenke på lure ting barna kan spise for å få et godt kosthold. Det er tross alt vår oppgave som foreldre å sørge for at barna får i seg alle vitaminer og mineraler som de trenger i en krevende hverdag. Jeg blir derfor veldig glad når barna mine liker ting som inneholder viktige ting for dem. Stabburet leverpostei inneholder rikelig med jern, vitamin B12 og folat som er veldig viktig for små barn som skal vokse seg større! 

Det er derfor ingen tvil om at det er godt for samvittigheten min å sende barna i barnehagen med leverpostei-skiver. Har du tenkt på hvor mye barna faktisk går gjennom i løpet av en helt vanlig dag? Det er en haug av inntrykk og det er derfor viktig at barna har både styrke fysisk og mentalt til å klare dagens utfordringer. Stabburet leverpostei styrker immunforsvaret og gir overskudd til både store og små prestasjoner! 

PAPPAPOST UKE 36

Ukens tanker om fødselen: Denne uken hadde jeg faktisk min første tydelig drøm der jeg fikk møte Lucas. Som de fleste andre drømmene mine var det ganske mange overnatulige ting innvolvert, men Lucas var en venstrebeint fotballspiller han også, akkurat som sin pappa. Jeg traff aldri på Anna i drømmen, men jeg lurer på om hun tok en tur på butikken. Nei, fra spøk til alvor. Denne uken har jeg flere netter tatt meg selv i å tenke at nå skjer det, men skuffelsen har vært der hver gang. I natt var jeg faktisk rimelig sikker på at noe ville skje. 

Ukens Pappacravings: ​Denne uken har faktisk Anna smittet meg. Jeg er blitt totalt hektet på isbiter, og det har egentlig smittet over på ungene også. Anna nevnte vell i går at vi har gått til innkjøp av en isbitmaskin, og der er det faktisk stort sett kø til alle døgnets tider. 

Ukens aktivitet i magen: Denne uken har faktisk ikke vært allverden. Jeg tror jeg brygger på en forkjølelse. Når jeg skriver dette har jeg lett feber og smerter i hodet. Jeg tror likevell jeg overlever noen dager til, og gir denne ukens aktivitet i magen terningkast 3. 


Vekt: Når ukens craving er isbiter, så sier det seg selv at vekten har holdt seg på et stabilt nivå. Faktisk en liten nedgang, noe jeg må si meg fornøyd med. 
 
Pappahilsen fra Jan

BABYROMMET TIL LILLE LUCAS

Babyrommet til bitte lille begynner å ta form. Nå er det bare små detaljer på veggene og annen pynt som gjenstår for at rommet til min minste prins er ferdig. Det er jo selvsagt begrenset hvor mye rommet vil bli brukt, ettersom at han ikke kommer til å sove der. Jeg tente derfor det kunne være koselig å ha stelleplassen på rommet i stedet for inne på badet, samtidig som jeg tenker at jeg må få en amme-stol også på plass. Sånn at jeg har muligheten til å ta ammingen helt alene i ro og frem om vi skulle ha huset fult av gjester, eller om jeg rett og slett bare trenger litt tid med den lille alene. Jeg kjenner jeg gleder meg til å ta i bruk dette rommet, og fylle det med masse kjærlighet! 












SVANGERSKAPSUKE 36

Dette er siste uken av svangerskapet der barnet vil bli kaldt prematur om det blir født. Jeg er nå offisielt blitt høygravid, selv om jeg skal innrømme at jeg har kaldt meg slev høygravid helt siden uke 30, haha! Magen er i alle fall stor, og viser godt i alle klær. Tungt og vondt og sliten er jeg, men trives egentlig med alle forberedelsene og den siste tiden som nå er igjen før vi sitter her med enda en liten i hus. Matvanene har forandret seg litt, og jeg opplever både og spise mer enkelte dager, mens noen dager føler jeg meg helt mett etter første bit, det er tydelig at det kommer veldig ann på hvordan han lille i magen har lagt seg til rette når vi setter oss for å spise. 

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 36 (35+2). Jeg er i 9. gravidmåned, og over 87,6% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 35 dager igjen til termindato. Nå er det bare fire uker igjen til datoen jeg har telt ned til i flere måneder! 

Ukens aktivitet i magen: Det begynner å bli tydelig at det er mindre plass i magen for barnet til å bevege seg rundt. Han er likevel veldig aktiv, men ikke like mye som de tidligere ukene. Denne uken har jeg egentlig kjent mer til kynnerne. Jeg har hatt kynnere nærmest konstant de fire siste døgnene. Nå har også bevegelse og vonde kynnere kommet på nettene, og jeg har for første gang blitt holdt våken flere netter denne uken.

Ukens tanker om fødselen: Vi snakker stadig mer og mer om fødselen her hjemme. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan jeg selv vil reagere når ting starter, og hvordan jeg skal si dette videre til Jan. Mine tanker er jo om jeg da kjenner en panikk når det hele er i gang, eller om jeg klarer å beholde roen. Jeg vet i alle fall litt mer om hvordan Jan skal håndtere beskjeden. Vi har gått gjennom hva som skal gjøres, og hvem som skal ringes. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg en følelse av at det vil skje på kveldstid, etter at barna er i seng. Men vi har heldigvis en plan uansett når på dagen det skulle starte. Det føles godt å være litt forberedt!

Ukens cravings: De siste ukene nå har det vært helt rart hvordan isbiter plutselig har fått en stor plass i hjertet mitt. Et glass vann med isbiter får virkelig dagene til å gå rundt, og det har blitt mange turer på butikken for Jan for å kjøpe inn flere isbiter. Nå har vi løst problemet, for denne uken fikk vi kjøpt oss en isbite-maskin! Et av de lureste kjøpene på lenge! Med vårt forbruk her hjemme, så kommer vi til å spare mye penger på dette. Jeg fortalte dere at Michelle også er blitt fan av isbiter. Nå har også William sett at vi stadig går å knaser på de, og det er derfor blitt veldig populært for han også med noen isbiter i glasset! 

VIDEO: MICHELLE RØPER AT HUN SELV VIL BLI MAMMA, OG HVA BARNET SKAL HETE!

Jeg tenkte det ville være koselig å spørre Michelle litt om hvilke tanker hun har for tiden fremover og det å få enda en liten bror i hus. Hun er som regel lett å snakke med, og deler gladelig tanker og følelser. Hun gleder seg veldig mye, og har flere planer om hvilke rolle hun skal ta ovenfor den lille nykommeren i familien! Hun ville ikke slutte å bli filmet i dag, men video av at hun viser frem rommet til babyen, får bli den neste videoen som legges ut! Ønsker alle en fin kveld videre! 

DET ER DYRT Å HA BARN

I går tok jeg meg selv i å tenke at barna mine ikke har noen klær. Selvsagt er skapet til både Michelle og William helt fult av klær, ja til og med den ufødte babyen har et helt skap fult opp av fine klær. Problemet er bare at det begynner å gå mot kaldere dager, og at barna er mye mer aktive i barnehagen, enn de vanligvis er ute sammen med oss. Det er merkelig det der, men barn har godt av å leke med andre barn, det er det i alle fall ingen tvil om. Men litt fortvilet ble jeg da jeg fikk følelsen av at barna manglet alt av ekstra ulltøy og gode ullstrømper. 

Jeg måtte derfor sette meg ned å bruke et par timer på dagen i går for å handle på nettet. Jeg tenkte at det er jo utrolig hvordan jeg kan glemme det, men det går jo fra sommer til vinter over natten, og da er det ikke lett å henge med i svingene. Jeg fikk heldigvis handlet inn kjempe mye fint til alle tre, og forhåpentligvis er det ikke lenge til det dukker opp i posten. Jeg handlet for tusenvis av kroner i går, og må innrømme at jeg for første gang tenkte tanken på hvor dyrt det er å ha barn! 

Nå som det skal handles inn til tre plutselig, så koster det utrolig mye mer, enn om det bare hadde vært et barn som trengte å fylle opp skapet til vinteren. Jeg skal innrømme at jeg er nok ikke den som handler inn de billigste merkene, men jeg har mine favoritter som jeg syns er viktig å prioritere spesielt når det kommer til ullklær. Jeg føler vel at ull er et så viktig plagg gjennom hele vinteren i Norge, at det må være et ull som jeg vet holder seg fint og godt lenge. Jeg har derfor gjennom flere år hatt bestemte merker som jeg kjøper barna sitt ull i. 

Jeg skal også innrømme at jeg liker å kle barna likt, og at jeg da kjøper inn det samme plagget i tre forskjellige størrelser, både i ullundertøy, heldresser, luer, votter, sokker, strømpebokser og ja, egentlig alt! Det eneste som skilte seg ut fra guttene i handlekurven i går, var at Michelle fikk en kjole i samme mønster som guttene fikk i body. Ellers så var det tre av alt! Jeg syns det er utrolig koselig å kle barna opp likt, og kan gå mer i detaljer på hvorfor en annen dag. Nå tenkte jeg å gå gjennom bestillingen med Michelle å vise henne hva som venter i posten i løpet av uken. Hun interesserer seg veldig for klær selv, skulle nesten tro hun var datteren min! 

VANT DU JUSTIN BIEBER KONKURRANSEN MIN?

God fredagskveld. I går la jeg ut en konkurranse på instagram, som jeg nå har trukket en heldig vinner til. Vinneren av konkurransen kunne få ikke bare en men TO JUSTIN BIEBER billetter til konserten han skal ha i september. Den heldige vinneren ble: @susannke92. Om du ikke ble den heldige vinner denne gangen, så har du fremdeles flere muligheter! Jeg har flere billetter som skal deles ut i løpet av kort tid, følg med på instagram! 

HAR DU HUSKET Å SPØRRE BARNA HVA DE VIL GJØRE I HELGEN?

Har du noen gang tenkt på hva egentlig barna vil bruke helgen på? Hvilke ønsker har de for ting å finne på, kanskje de har mer tanker om helgen enn du tror! Jeg har merket veldig godt at det kan være like populært å sette seg ned i sofaen med barnetv og slappe helt av, enn å finne på en hau av forskjellige aktiviteter i helgene. Barna står på hele uken i barnehagen med mange inntrykk og ting som skjer, og det merkes at barna trives vel så godt med en rolig helg hjemme. 

Jeg har akseptert at helgene kan ikke nødvendigvis trenger å være så spennende. Barna trenger ikke alltid å bli aktivisert time for time selv om de er hjemme fra barnehagen. Jeg spurte Michelle her rundt middagsbordet i sta hva hun egentlig ville gjøre denne helgen, og fikk vel nettopp det svaret jeg trodde jeg ville få. Å være hjemme. Når barna er så mye borte hjemmefra hele uken, så blir det en veldig positiv plass å være når de endelig har fri. 

I morgen er derfor planen at vi skal slappe av her hjemme hele dagen. Kanskje vi setter oss ned å leker med duplo hele gjengen, eller at vi lar tven stå på litt lengre enn jeg vanligvis ville akseptert før i tiden. Kanskje en liten tur rett ut på lekeplassen. Jeg har tenkt at helgen skal markeres for barna, og de skal se forskjellen på ukedager og helger. Men dette handler jo om å la barna få være med å bestemme selv hvordan de ønsker å bruke fridagene sine. En liten skål med fredagskos foran tv, etter at William er i seng blir nok en fin start på helgen for eldstejenta! 

♦ Minner om den store konkurransen jeg har på instagram nå! Vinner trekkes allerede i kveld! Se hvordan du kan vinne to billetter til Justin Bieber konserten i september HER! 

JEG FØLTE ET HASTVERK I Å TA ET VALG

Det er rart å tenke på hvordan livet mitt ville sett ut i dag om jeg fullførte Kypros-eventyret i fjor. I dag er nemlig dagen jeg skulle reist fra Kypros, om jeg hadde valgt å bli værende gjennom hele kontrakten. I dag er det ett år siden vi reiste ned, og startet det jeg trodde var et magisk eventyr som jeg ikke tenkte jeg ville bort fra. Jeg var klar for å finne fred og slappe av sammen med barna. Jeg var klar for et liv utenom det vanlige, på en plass jeg kjente godt til, men som likevel var nytt på alle mulige måter. Jeg var klar for å klare meg selv. 

Det gikk ikke lang tid før jeg innså at denne reisen og store forandringen i livet, dreiet seg om noe helt annet enn å finne roen. Det ble en uforglemmelig høst, med mye tanker og følelser. Det ble egentlig alt jeg ikke trodde, og enda litt mer dramatisk. Jeg er veldig glad når jeg sitter å ser tilbake for at jeg valgte å dele den turbulente høsten med dere. Jeg er glad for at jeg skrev ned alle tanker og følelser både når det kom til det store gutte-dramaet, og ikke minst ønsket mitt om å flytte hjem igjen. 

Jeg valgte helt feil gutt i høst, og det var nok mange tanker som tok overhånd i det valget jeg tok for allerede et år siden. Jeg blir ofte minnet på at jeg ikke valgte Jan i oktober i fjor. Det varte heldigvis ikke lengre enn noen uker, før det ble helt slutt og som om det aldri hadde skjedd. Jeg visste at valget var feil, allerede før jeg hadde tatt det, men jeg følte at verden sto å så på meg. Jeg følte et hastverk i et valg som ville ha så mye å si på livet mitt fremover. Heldigvis viste det seg at det er lov å ta feil, og det er lov å ombestemme seg. 

I november kjøpte jeg meg et hus i Stavanger, fordi jeg hadde bestemt meg for at jeg ville avslutte Kypros-oppholdet mitt når jeg skulle hjem i julen. Jeg ville ikke tilbake, uansett hva det ville koste meg. Jeg ville derfor ha et hus som jeg kunne komme hjem til. Jeg ville ha en plass vi kunne starte på nytt, og glemme den høsten vi hadde vært gjennom. Jeg kjøpte derfor et gammelt hus på plassen jeg selv er vokst opp, og tenkte at det måtte være det beste valget jeg hadde tatt noen gang. 

Jan og meg snakket sammen flere timer til dagen på telefon, hver eneste dag de ukene som var igjen før hjemreisen. Vi ble fort enig om at han skulle komme til Stavanger i det vi kom hjem fra Kypros. Han kjørte fra sørlandet mens vi flydde hjemover, og hentet oss faktisk på flyplassen på veien. Vi har holdt sammen hver eneste dag siden jeg landet på flyplassen i Stavanger i fjor vinter, og har aldri stått tettere enn vi gjør. Vi måtte gjennom den dramatiske høsten for å komme der vi er i dag. Spørsmålet mitt er jo bare: 

Hvordan hadde livet sett ut om Jan ble igjen på Kypros sammen med oss i fjor september? Ville vi ha reist hjem sammen alle fire i dag, eller ville vi fremdeles ha kommet hjem fra Kypros før nå? Det er veldig vanskelig å si hvordan livet ville sett ut om vi ble et par på Kypros, og valgte å bli igjen der sammen. Jeg hadde i alle fall aldri kjøpt huset mitt i Stavanger om det hadde blitt meg og Jan tidligere. Vi hadde nok aldri kjøpt drømmehuset vårt her i Søgne heller, om vi hadde landet på flyplassen i dag. 

Det er veldig rart hvordan små enkle avgjørelser velger hvor livet går videre. Jeg er evig takknemlig for de erfaringene jeg bærer med meg videre fra månedene vi bodde på Kypros, og kunne ikke vært mer fornøyd med hvordan livet ser ut i dag. Jeg sitter plutselig med to hus, en hverdag jeg har drømt om lenge, barna trives i barnehage, jeg lever et liv sammen med min aller beste venn som jeg elsker, og vi venter nå en liten prins om kort tid. Ingenting av dette ville jeg hatt i dag, om jeg ikke tok de valgene jeg gjorde i fjor høst! 

DE KVELDENE JEG SETTER MEST PRIS PÅ

Den siste uken har det vært veldig tøft på kroppen min med den store magen. Jeg har hatt flere plager enn tidligere og derfor holdt meg i seng så mye som mulig. Likevel så føler jeg ikke at jeg har hatt tid til å ligge der, fordi jeg har tenkt på alt annet som må gjøres her hjemme før vi får enda et ansvar å ta oss av her hjemme. Alt av husvask til forberedelser til dagen etter som skal gjennomgås i løpet av barna er i barnehage, og som egentlig også fortsetter etter at de er i seng på kveldene. Jeg finner meg som regel aldri i at jeg er sliten, og da får jeg bare et mye større tilbakefall når kroppen min bare sier helt stopp. 

Det finnes ikke tid til å være sliten og ha vondt, og det finnes ikke tid å ligge i sengen og syns synd på meg seg. For det er jo nettopp det jeg føler at jeg gjør. Selv om jeg vet at det er viktig å lytte til kroppen. Sannheten er vel at jeg ikke er noe flink til å lytte til hverken kroppen eller noen andre. Jeg gjør som regel bare det jeg mener er riktig eller best uansett, også når det kommer til egen smerte. Den eneste som faktisk kan få meg til å innse at jeg har feil noen ganger er Jan. Han hører jeg på, nettopp fordi han forteller meg hvorfor han mener det han mener, og ikke minst konsekvensene av å ikke gjøre det. 

Her om dagen så var jeg veldig sliten og oppgitt. Jeg lå på sengen, og ville egentlig vaske hele huset, men kroppen min sa bare: Nei? Da kom Jan inn på sengekanten og fortalte meg at det er lov å slappe av, og det er lov å være sliten. Han mente på at vi heller skulle ha en skikkelig kosekveld i sengen, med masse godteri, is og digg og jobbe fra sengekanten i kveld. Han sa at vi kan heller sitte sammen å være slitne og kose oss mens vi syns litt synd på hverandre. Det er mye kjekkere å dele en fin kveld med Jan på vonde dager, enn å være sliten og lei meg mens jeg desperat prøver å samle energi. 

Jeg setter utrolig stor pris på nettopp disse kveldene. Kveldene høygravid på sengekanten sammen med Jan og mye digg. Det er lov å ta seg en skikkelig gravid-kveld, ofte og titt nå på slutten. Det er så lite igjen av svangerskapet, og det er nettopp disse kveldene jeg vil se tilbake på. Det er disse kveldene jeg har lyst til å huske. Jeg har lyst til å huske hvordan Jan var med meg hver eneste dag gjennom hele graviditeten, og klarte å gjøre selv de vonde dagene til noen gode dager som er verdt å huske! 

EN UTSLITT NYBAKT TREBARNSMAMMA

Når jeg sitter å skriver dette er det vel egentlig veldig tydelig at jeg vet hva som kommer, og hva jeg har i vente for tiden fremover. Jeg er høygravid, magen er diger og jeg sitter utålmodig og venter på at det snart skal skje noe. Kan ikke babyen bare komme litt før tiden denne gangen? Sannheten er at babyen kommer når den er klar for det, enten det er i morgen eller om fire uker. Jeg er sliten i kroppen, og det er naturlig så sent i svangerskapet, og det er selvsagt helt lov. Jeg sitter heldigvis på en erfaring når det kommer til den nyfødte og tiden etter fødsel. Jeg vet hva som venter meg. 

Jeg syns derfor det er viktig å huske på det nå mens jeg fremdeles er så «heldig» å sitte her med gravidplagene og magen fortsatt. Det blir ikke bare fantastisk og idyll etter at babyen er kommet til verden. Jeg kommer til å være en utslitt nybakt trebarnsmamma, uansett hvordan kroppen min har taklet fødselen. Jeg vet at det vil være situasjoner i tiden frem som jeg kommer til å lengte litt tilbake til at babyen fremdeles lå i mammas trygge mage. Lengte tilbake til den tiden der det bare var to som krevde min oppmerksomhet.

Det å få et barn til når man har flere fra før er tøft når det kommer til å dele