hits

JEG SYNS DET ER FLAUT Å TA MED SØNNEN MIN UT DØRA!

21.05.2018 - 19:19 Ingen kommentarer

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne bli en sånn mamma. En sånn mamma som ble flau over sønnen min i det sekundet vi trør ut dørene og ut i offentligheten blant andre mennesker. Jeg elsker sønnen min, og er enormt stolt over han, men noen ganger skulle jeg ønske han ikke var så forbanna utadvendt som han er. Han er nemlig kommet i den alderen der han har et bra ordforråd, gode spørsmål, men han har ingen sperrer eller filter. Han spør alle om det som måtte passe han akkurat da. Han snakker og spør så mye at jeg som står på siden av og har ansvaret for guttungen blir helt flau!

Munnen hans går i ett om både det ene og det andre. Og han fører som regel ikke en samtale med oss han er sammen med, nei for denne gutten foretrekker å snakke med alle han ikke kjenner. Han er så sosial at jeg ikke forstår at vi to kan være av samme gener. Det er ingenting i veien med å være sosial og glad i nye mennesker. Det skulle jeg ønske jeg hadde litt mer av selv, men det er alderen hans, og sperrene som han ikke har, som fort kan gjøre situasjonen ukomfortable for meg og de rundt ham. 

Når vi står i kassen på butikken og han snur seg til de bak og spør «Hvorfor har du alle de prikkene i ansiktet?» Han mener ingenting vondt med å spør, men jeg har jo lyst til å grave meg ned. Jeg føler jeg har sviktet i oppdragelsen hans i det han spør. Selv om jeg føler at alderen hans styrer akkurat dette mer enn hva jeg har lært ham av rett og galt. Han kan ingenting for at han ikke har sett fregner på nært hold før, og da selvfølgelig føler for å spørre rett ut når han ser noe nytt, uten at han mener noe vondt med det. 

Jeg husker flere sånne historier om da noen jeg kjenner var på William sin alder, og som var akkurat som han. Det er så flaut som forelder å stå der som et stort spørsmålstegn selv, og ikke vite hva man skal svare eller si til vårt eget barn. Jeg skjønner ikke hvordan jeg med tre barn fremdeles kan bli satt ut av en situasjon mitt eget barn setter meg i. Finnes det noen fasit svar, eller skjønner alle at en treåring spør rett ut akkurat det som faller dem inn?  Jeg er helt sikker på at jeg ikke er den første mammaén som har opplevd noe lignende. 

Jeg har bedt sønnen min om å vente til vi kommer i bilen med å spørre hvis det er noe om noen vi treffer på, han lurer på. Men jeg er sikker på at det likevel vil skje igjen. Han er en fantastisk gutt, bare en smule over gjennomsnittet sosial og glad i mennesker han ikke kjenner. Håper det i fremtiden kun medfører mye positivt for han, det er jeg sikker på at det vil gjøre! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar