hits

S E K S - R

Hvis noen hadde spurt meg for 6 r siden, hvordan jeg trodde livet mitt s ut 5 r fra n vet jeg ikke hva jeg ville svart. Men uansett hvordan jeg ville formulert svaret mitt, ville det aldri blitt noe i nrheten av hva som ble virkelighet. For seks r siden i dag, satte jeg meg ned og skrev mitt frste blogginnlegg p denne bloggen. Ikke mitt frste blogginnlegg noen sinne, for jeg har hatt flere blogger tidligere, men det aller frste innlegget her. Kun en mned senere var bloggen min blant de fire mest leste i Norge, og hva som ventet meg i rene fremover ante jeg ingenting om. 

Nr bloggen frst ble laget, var den ikke viktig for meg. Det kan jeg vre rlig om. Det viktigste i mitt liv p den tiden var Michelle, og ingenting annet. Etter som tiden gikk, s ble bloggen min bestevenn, og selv om man ikke skulle tro det var mulig, s har jeg faktisk hatt et veldig s turbulent forhold til denne bloggen, og ikke minst mine flelser til alle som har flgt den. Livet mitt har endret seg dramatisk p disse seks rene, og det har selvflgelig bloggen og innholdet jeg deler brt preg av. 

Jeg er ikke lengre tenringsjenta p 15 r, som akkurat er blitt mamma for frste gang. Jeg er ikke lengre den jenta som startet skrive for overbevise alle der jeg kom fra, at jeg er en god mamma, fordi jeg klarte det. Det var det eneste mlet jeg hadde, for seks r siden, nr jeg satte meg ned for skrive. Jeg er blitt modnere med rene, men jeg er likevel ikke helt voksen. Jeg blir snart 22 r, og har tre fantastisk vakre barn, og et bryllup som venter meg i november. Jeg har fremdeles livet mitt foran meg, selv om jeg fler jeg har levd et helt liv.

Man takker gjerne sine bestevenner nr det nrmer seg bryllup, for alltid ha vrt der og stilt opp nr det har trengs. Jeg tenker ikke akkurat ta med bloggen i bryllupstalen min i November, s derfor fler jeg at jeg m legge igjen noen ord i dag i stede. Jeg er s heldig. Heldig som har ftt all den erfaringen i s ung alder. Da mener jeg faktisk ikke nr det kommer til morsrollen og livet ellers, jeg mener kun i forhold til bloggen. Erfaringer som jeg aldri kunne ftt hvis jeg ikke turte prve. 

Bloggen har gitt meg mange timer med trer. Glade trer, triste trer, sinte trer, stolte trer og en helt haug med frustrere trer. Jeg har grtt mye p grunn av denne bloggen. Jeg har vrt mye stresset, men ikke minst s har bloggen ogs til tider vrt mitt eneste annet enn barna som har ftt livet mitt til g videre, selv om jeg selv har nsket en stopp. Jeg har ikke hatt mange venner opp gjennom rene, men jeg har hatt mange tusen som ser meg, hver eneste dag. Jeg har hatt mange haters, men hundretusenvis av fans. 

Og hvor urealistisk jeg mtte ha tenkt p hvordan det hadde vrt for seks r siden. Har likevel det fakta gjort meg til den jeg er i dag. Bloggen har formet meg mye mer enn noe annet i livet mitt. Og med bloggen, s mener jeg enkelt og greit akkurat du som leser dette. Enten du er naboen min, eller en jeg aldri har mtt, kanskje en som kom p en boksignering, eller gikk p skole meg meg fr? Kanskje du p et eller annet vis er min kollega, eller en journalist? Du har vrt med forme meg som menneske, du er bloggen min, for meg. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar