hits

S E K S - Å R

20.02.2018 - 20:00 Ingen kommentarer

Hvis noen hadde spurt meg for 6 år siden, hvordan jeg trodde livet mitt så ut 5 år fra nå vet jeg ikke hva jeg ville svart. Men uansett hvordan jeg ville formulert svaret mitt, ville det aldri blitt noe i nærheten av hva som ble virkelighet. For seks år siden i dag, satte jeg meg ned og skrev mitt første blogginnlegg på denne bloggen. Ikke mitt første blogginnlegg noen sinne, for jeg har hatt flere blogger tidligere, men det aller første innlegget her. Kun en måned senere var bloggen min blant de fire mest leste i Norge, og hva som ventet meg i årene fremover ante jeg ingenting om. 

Når bloggen først ble laget, var den ikke viktig for meg. Det kan jeg være ærlig om. Det viktigste i mitt liv på den tiden var Michelle, og ingenting annet. Etter som tiden gikk, så ble bloggen min bestevenn, og selv om man ikke skulle tro det var mulig, så har jeg faktisk hatt et veldig så turbulent forhold til denne bloggen, og ikke minst mine følelser til alle som har følgt den. Livet mitt har endret seg dramatisk på disse seks årene, og det har selvfølgelig bloggen og innholdet jeg deler bært preg av. 

Jeg er ikke lengre tenåringsjenta på 15 år, som akkurat er blitt mamma for første gang. Jeg er ikke lengre den jenta som startet å skrive for å overbevise alle der jeg kom fra, at jeg er en god mamma, fordi jeg klarte det. Det var det eneste målet jeg hadde, for seks år siden, når jeg satte meg ned for å skrive. Jeg er blitt modnere med årene, men jeg er likevel ikke helt voksen. Jeg blir snart 22 år, og har tre fantastisk vakre barn, og et bryllup som venter meg i november. Jeg har fremdeles livet mitt foran meg, selv om jeg føler jeg har levd et helt liv.

Man takker gjerne sine bestevenner når det nærmer seg bryllup, for alltid å ha vært der og stilt opp når det har trengs. Jeg tenker ikke akkurat å ta med bloggen i bryllupstalen min i November, så derfor føler jeg at jeg må legge igjen noen ord i dag i stede. Jeg er så heldig. Heldig som har fått all den erfaringen i så ung alder. Da mener jeg faktisk ikke når det kommer til morsrollen og livet ellers, jeg mener kun i forhold til bloggen. Erfaringer som jeg aldri kunne fått hvis jeg ikke turte å prøve. 

Bloggen har gitt meg mange timer med tårer. Glade tårer, triste tårer, sinte tårer, stolte tårer og en helt haug med frustrere tårer. Jeg har grått mye på grunn av denne bloggen. Jeg har vært mye stresset, men ikke minst så har bloggen også til tider vært mitt eneste annet enn barna som har fått livet mitt til å gå videre, selv om jeg selv har ønsket en stopp. Jeg har ikke hatt mange venner opp gjennom årene, men jeg har hatt mange tusen som ser meg, hver eneste dag. Jeg har hatt mange haters, men hundretusenvis av fans. 

Og hvor urealistisk jeg måtte ha tenkt på hvordan det hadde vært for seks år siden. Har likevel det fakta gjort meg til den jeg er i dag. Bloggen har formet meg mye mer enn noe annet i livet mitt. Og med bloggen, så mener jeg enkelt og greit akkurat du som leser dette. Enten du er naboen min, eller en jeg aldri har møtt, kanskje en som kom på en boksignering, eller gikk på skole meg meg før? Kanskje du på et eller annet vis er min kollega, eller en journalist? Du har vært med å forme meg som menneske, du er bloggen min, for meg. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar