hits

JEG TØR Å TENKE TANKEN

28.01.2018 - 10:00 Ingen kommentarer

Noe i meg føler at jeg er kommet her for å bli over en lengre periode! Jeg vet ikke hva det er med varmt vær, og utenlandske butikker, men jeg trives så utrolig godt når jeg er borte hjemmefra. Jeg trives uten tvil hjemme også, men her får jeg en følelse av at jeg vil bli. Det får jeg også hver eneste gang vi er i Kypros, selv om jeg vet med meg selv hvor vanskelig det var å bo der. Forskjellen nå, og grunnen til at jeg ikke har «gitt opp» tanken på et lengre opphold i et annet land er jo fordi jeg ikke er alene lengre. 

Nå er vi kommet kun for en uke, og dette på en plass jeg kun har vært en gang tidligere. Jeg har ingen kjennskap til denne plassen fra før, og har aldri hatt noe behov for å reise tilbake igjen til plassen etter sist ferie her, så hvordan kan jeg likevel føle meg som hjemme etter kun to timer? Jeg tror jeg har svaret på det. For uansett hvor enn jeg har vært de siste 2 årene, så har jeg følt meg som hjemme. Og det fordi jeg alltid har Jan sammen med meg. Jeg er ikke alene, uansett hvor tid på dagen det er, eller hva vi skal. 

Jeg føler jeg er blitt bortskjemt på følelsen av å ikke være alene. Eller, jeg syns vel egentlig bortskjemt blir litt feil å kalle det, for jeg er evig takknemlig for det, og har ikke glemt hvordan det var å sitte helt alene med to barn i et «fremmed» land, uten noen. Jeg er bare blitt vant til å ha en der nå, og derfor livredd for tanken av å være alene igjen. Og i et annet land blir alene, veldig ensomt. Da er det plutselig ingen venner eller familie å besøke eller be over på middag. Man er låst, uten hjelp eller selskap. Jeg som hadde to barn under fire år, trengte noen andre, noen utenom barna mine. 

Nå er ikke planen at vi har tenkt å flytte til utlandet akkurat, men jeg kjenner bare på en ekstrem takknemlighet som i det hele tatt tør og tenke tanken på ny, etter at jeg har opplevd at det ikke var noe. Jeg elsker å reise rundt, å ta med meg barna rundt i verden, og har virkelig tro på at de også vil være glad for alt de fikk oppleve som små. Neste reise blir den lengste ferien jeg noen sinne har hatt med mine barn, da blir vi tre uker borte. Og da vil jeg nok også kjenne på den følelsen av å ha en hverdag, og gjerne akkurat den hverdagen jeg faktisk savnet når jeg bodde med barna på Kypros i 2015.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar