HÅPER HAN FÅR ET SKIKKELIG SLAG I TRYNET

21.09.2017 - 19:59 Ingen kommentarer

gjesteinnlegg av Jan

Først og fremst er det skrekkelig lenge siden jeg har gitt lyd fra meg her inne, kontra i fjor der jeg blogget veldig mange ganger, og spesielt gjennom graviditeten. Mens i år har jeg vært mer eller mindre usynlig i form av å skrive blogginnlegg, bortsett fra når det stormer som verst. Denne gangen stormer det også, og da føler jeg for å si noen ord. Det er kanskje det eneste eller viktigste jeg kan gjøre for å støtte. Nemlig å prøve å stå opp for noen man er glad i når de får drittslenging og hatkommentarer både på telefon, mail, facebook, instagram etc. Samtidig er det fryktelig vanskelig å vite hva man kan gjøre.

Jeg tror det innimellom er umulig å se for seg hvordan andres meninger og ytringer kan påvirke et menneske. Spesielt om det mennesket er kjent. Det være seg skuespillere, bloggere, politikere eller realitydeltakere. Selv for meg som lever midt oppi det, er det umulig å kjenne på det samme som Anna gjør innimellom. Det føles både håpløst, provoserende, latterlig, sårende osv. Og uansett hvor lenge man er i dette gamet, så gjør det fortsatt vondt. 

Av og til klarer jeg ikke å holde meg, og kommer med drittslenging tilbake til noen av de værste. Og innimellom leser jeg kommentarer fra mennesker jeg faktisk  tenker at "Jeg håper han får et skikkelig slag i trynet". Det fins så vanvittig mye falske og hånende mennesker der ute, som nærmest bare venter på en mulighet til å få liret av seg litt oppgulp. Oppgulp som jeg tror det er umulig å kunne forstå hva det gjør med et menneske. 

Annas jobb er å skrive. Det er å stille på intervjuer, og dele av seg selv. Dele av seg selv på en måte de færreste tørr å gjøre. Hemmeligheter finnes ikke i hennes liv, og hun jobber knallhardt hver eneste dag. Hun står gjennom ting jeg helt åpent og ærlig kan skrive at jeg aldri hadde klart. Og akkurat det har jeg enorm respekt for at hun gjør. Som mange av dere sikkert allerede tenker om meg, så lever jeg på Anna. Uten Anna hadde vi aldri hatt det huset vi har, jeg hadde aldri kjørt den bilen jeg låner av henne. Det er hennes jobb, det er hennes fortjeneste. 

Fordi hun er Norges ærligste blogger, fordi hun har tatt ordet livsstilsblogg til et helt nytt nivå i Norge. Hun deler så ufattelig mye av seg selv, blant annet for å kunne gi så mye tilbake til de hun er glad i. Som meg, og ikke minst barna. For meg er hun både en fantastisk kjæreste, men også en forsørger på mange måter. Og jeg har en enorm respekt for at hun ofrer så mye for at vi rundt skal ha det bra. For barna mener jeg oppriktig at hun er en ordentlig god rollemodell. Nettopp fordi hun viser at absolutt alle kan få til det de drømmer om. Hun viser at det faktisk er lov til å være seg selv. Det er lov til å si de tingene ingen andre tørr si, det er lov å snakke om de temaene ingen andre tørr snakke om. Det er i alle fall den hun er i offentligheten.

Den Anna som er på hjemmebane kjenner de færreste. Men de som kjenner den Anna, setter pris på den hun er. For da er hun som alle andre, hun ler av dårlige vitser. Hun trøster, hun ordner hår, hun skifter bleier, og hun tar ansvar for at barna skal ha en fin barndom. Hun engasjerer seg i barnehagen, hun stiller på juleavslutninger, hun baker gulrotkake til foreldremøtet, og stiller i dyreparken i fullt regntøy. Og oppe i alle meningene, kommentarene, og drittslengingen, så klarer hun faktisk å være en skikkelig god mamma for alle tre barna i hus. For husk, her hjemme finnes det ingen "Anna Rasmussen" her hjemme er det bare en helt vanlig Anna. 

Ting alle de som skriver dritt ikke har den fjerneste idè om, og ting hun aldri får skryt fra folk i kommentarfeltet på. Så da blir jeg førstemann til å legge igjen en kommentar på Facebook etter dette innlegget. For Anna, jeg har enorm respekt for deg i ditt yrke. Men veldig mye mer respekt for deg som den du er rundt alle oss her hjemme i det grå huset.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits