hits

DET ABSOLUTT INGEN VET

12.06.2017 - 18:00 Ingen kommentarer

Jeg har hatt mange små og lengre perioder borte fra bloggen etter nyttår. Jeg har faktisk blogget mindre i år enn noe annet år etter jeg startet å blogge. Det føles så rart, og så godt på mange måter. Jeg vet ikke helt om det er livssituasjonen min som forandrer seg og preger meg og min lykke. Det som gjør meg lykkelig er ikke nødvendigvis det samme nå som det var for kun et år tilbake. Jeg har så utrolig mange nye inntrykk og erfaringer, og begynner å føle på hvem jeg selv er som person for første gang. Jeg har alltid hatt min personlighet, men hvem og hvorfor har jeg alltid stilt meg selv spørsmålene? 

Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hvorfor tenker jeg og handler som jeg gjør? Hvem er jeg egentlig? Hvem vil jeg være? Hvem ser de rundt meg som? Er jeg den Anna for andre, som jeg tenker om meg selv? Finnes det noe i meg som andre liker ved meg som ikke jeg selv liker med min egen personlighet? Finnes det noe jeg liker, som andre ikke liker? Hvem f*an er jeg egentlig? En taper, en psykopat, eller bare en fortvilet ung jente, en fortvilet mamma, eller usikker venn? Jeg har følt meg veldig dum lenge, selvom mammarollen har reddet de tankene, fordi mammarollen har jeg alltid mestret. Jeg har vært god til å være mamma, det var min sikre rolle. 

Etter at jeg ble mamma begynte jeg å gjemme meg bar morsrollen for å føle meg bra nok, for som mamma var jeg bra. Jeg var bedre enn bra, jeg ga alt, jeg ga livet mitt for å være mamma, det var og har flere ganger vært grunnen for at jeg lever. Etterhvert på min usikkre tenåringsvei i livet, fikk jeg en rolle som blogger. Jeg var flink til å blogge, og skapte en enorm trafikk og oppmerksomhet. Jeg var god i noe nytt og fikk en uforglemmelig mestringsfølelse som bygget opp selvtilliten min. Den selvtilliten har aldri sluttet å vokse seg større som blogger.

Jeg har likevel en del i meg som ikke utvikler seg, mens jeg gjemmer meg bak mammarollen som jeg lever konstant i samtidig som jeg også fikk en blogg-boble som fikk meg til å tro at jeg visste hvem jeg selv var, når jeg egentlig kun fant ut hvem jeg var bak tastaturet. Jeg ble flink til å skrive, jeg ble flink til å sette ord på tanker og følelser, men det er likevel så mye mer som mangler. Hvem er jeg som person, bak bloggen og bak mammalivet? Helt ærlig, jeg vet ikke. Og det er en stor del av det å bli eldre og finne ut hvem man egentlig er som person? 

Jeg føler ikke jeg har gått glipp av så mye i mitt liv etter at jeg ble mamma. Jeg har alltid tenkt dumt om de som sier at de går glipp av ungdomstiden sin og tull og vas siden de ble mamma tidlig. Den tanken har aldri slått meg. Jeg ville ikke erstattet min mammarolle med sydenturer med fest og fyll, eller å henge mer med venner. Det som mammarollen likevel har stått i veien for, selv om jeg aldri vil snakke ned mammarollen, er noe jeg kan innrømme jeg aldri har sett, før nå. 

Den dyrebare ungdomstiden handler nemlig om noe mye viktigere enn fest og fylla. Den handler om å finne seg selv. Bli kjent med seg selv, utfordret og sette sine egne grenser. Bli voksen gradvis, og forstå seg selv. Den delen har jeg gått glipp av. Mens de aller fleste på min alder begynner å finne selvtillit i hvem de selv er som person, sitter jeg her å er usikker på hvem jeg egentlig er og om noe som helst ville endret min personlighet.

Jeg er Anna Rasmussen, men hvem er hun? De fleste vil svare med korte ord: "Hun er en blogger» «hun er mamma» eller «åå det er jo hun, mammatilmichelle» «hun er 20 år og mamma til tre barn!!» «hun har jeg sett på tv» eller noe lignende. Det er jo til og med det jeg tenker når jeg ser det spørsmålet, men hvem er jeg egentlig? Sånn i bunn og grunn, under alle rollene mine. Det er det nemlig få som vet, nesten ingen for å være mer konkret. Ikke en gang meg. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar