NOK ER NOK!

12.04.2017 - 11:00 Ingen kommentarer

Først og fremst må jeg si at jeg er veldig glad for støtten etter innlegget mitt om alkohol. Det er fint å se hvor mange som deler mitt syn på alkohol og barn, både blant media, blogglesere og flere rundt meg. Det gir meg en god følelse av at de aller fleste barn og unge slipper å leve tett på mennesker med alkohol- eller rusproblemer. Samtidig er det nok mange som satt med en klump i magen, i visshet om at de selv eller noen de er glad i drikker på en måte som får konsekvenser for andre. Jeg håper i alle fall at noen kanskje har fått noe å tenke på, kanskje et ønske om å søke behandling, eller prøve å ordne opp i problemene selv. Kanskje har jeg fått noen pårørende til å innse at det de blir utsatt for ikke er riktig, og gitt de mot til å ta et oppgjør med noens drikkeproblemer.

Jeg ser mange skriver om at alkoholiserte mennesker i stor grad sliter med å selv se at de har et problem, og etter gårsdagens innlegg forstod jeg også litt mer av dette. Jeg var veldig tydelig på at jeg ikke ønsket å offentliggjøre noen eller skade noen med innlegget. Det er enkelt og greit et innlegg som beskriver problemer som jeg dessverre har opplevd på kroppen. Et problem som jeg er veldig bevisst på at jeg aldri skal overføre til mine barn, og som jeg igjen har et ønske om å dele til dere. Først og fremst for min egen del, da jeg trenger å bearbeide ting jeg selv har måttet fortrenge. Ting som jeg igjen trenger å høre at ikke er greit. 

Men i går fikk jeg tekstmeldinger om at "nok er nok", og at jeg etter gårsdagens innlegg hadde "brent nok broer". Jeg fikk beskjed om at "Folk snakker om dere. Mye. Men det er ikke mye positivt de har å si" og ikke minst "Hvem har du å komme hjem til når du har brent alle broer?" 

Jeg har opplevd mye dritt i livet mitt. Mye dritt som jeg aldri har kunnet ta opp, dritt som jeg i alle år bare har måtte fortrengt. For ja, hvem hadde jeg å komme hjem til om jeg brant alle broer? Heldigvis har jeg en familie å komme hjem til den dag i dag, og den familien bor jeg sammen med. Ingen kan verken true, eller tvinge meg til stillhet når urett blir begått. Det har egentlig blitt sånn. At hver gang jeg snakker om urett, hver gang jeg tar opp hendelser eller episoder som jeg ikke skulle blitt utsatt for, så skyldes det på meg. Det trues, og jeg er den som brenner broer. Men hvem er det egentlig som skal unnskylde seg? Den eller de som utsetter et eller flere barn for alkoholproblemer, eller barna som forteller om vonde opplevelser?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits