JEG SOVNET BORT I GÅR, OG VÅKNET UTEN JAN

08.03.2017 - 11:00 Ingen kommentarer

Gjennom hele forholdet mellom meg og Jan har vi hatt en liten regel som han har lært meg. Det har på mange måter vært det som gjør at vi klarer å holde sammen, selv hvor tett på hverandre vi lever. I går kveld klarte jeg å ikke gjøre det. Vi har lovet hverandre å aldri legge oss sinte på hverandre, eller skuffet uten en forklaring. Vi har sagt at vi alltid skal løse alt før vi sover, uansett. I går tok kroppen min styring, og staheten min klarte ikke å knekke. Jeg sitter igjen med et stort sinne og en stor skuffelse. Jeg er skuffet over meg selv.

Det var den eneste dagen i år som vi mer enn alle andre måtte legge oss som venner, og jeg klarte det ikke. Jeg våknet opp da klokken ringte, uten Jan her. For første gang skulle han reise bort fra oss en liten tur. Jeg visste han skulle reise, men det er ikke en tanke som setter seg, når jeg låser meg helt, og ikke slipper inn eller ut følelsene mine. Jeg hater meg selv for det, og har det utrolig vanskelig i dag. Dette er kun min egen feil, og jeg skulle ønske jeg kunne snappe ut av meg selv når jeg blir sånn som i går, men jeg klarer det ikke.

Jeg vet jeg har forandret meg mye etter at Jan og meg ble samboer. Jeg vet jeg har blitt mye bedre enn jeg var. Men det er ikke nok. Jeg håper virkelig at ingen av barna mine har arvet dette fra meg. Jeg håper dette er noe jeg har fått fra opplevelser, og ikke gener. Jeg kjenner jeg gleder meg til å få Jan hjem igjen. 

Noe med dette innlegget minner meg veldig om perioden på Kypros, da jeg lærte og innrømmet følelser og tanker for meg selv med å skrive blogginnlegg. Jeg er ikke flink til å innrømme mine egne feil. Jeg vet likevel forskjell på rett og galt. Jeg vet jeg burde gitt Jan en klem og sagt jeg elsker han, før jeg sovnet. Jeg vet at alt han ønsket i går kveld var å se at jeg kunne vise at jeg var der for han, på samme måte som alltid er der for meg.. Likevel gjorde jeg ikke som jeg selv også egentlig ønsket, i stedet stengte jeg alt av følelser ute. 

Bare fordi jeg ikke klarer å være skylden i at Jan har det vondt, jeg beskytter meg selv mot å ikke føle meg bra nok. Unnskyld Jan, for jeg ikke er perfekt. Unnskyld for at jeg ikke gjorde det som var riktig. Jeg gir deg alt jeg har å gi, og jobber hver eneste dag med å bli bedre. Du er tålmodig, og det fordi du virkelig kjenner meg. Jeg skulle ønske jeg kunne ta alt vondt tilbake, for du fortjener kun det beste. Jeg elsker det, Jan, og jeg skal bruke hele livet mitt på å vise deg det! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits