hits

Om jeg tok selvmord som 14-åring, hadde verden blitt et bedre sted...

24.01.2017 - 21:00 Ingen kommentarer

Om en måneds tid er det allerede 5 år siden bloggen min havnet på topp 5 på topplisten i Norge. Det er 5 år siden eventyret mitt startet, og hele 5 år siden at jeg klarte å bevise for meg selv at jeg klarer de målene jeg setter meg. Det har vært mye motgang gjennom disse årene, og jeg har forandret meg dramatisk både som blogger, men ikke minst som menneske. Jeg har selvsagt blitt mye større, men det handler om så utrolig mye mer enn bare det. Jeg var 15 år, når blogg-drømmen min startet, det var der tryggheten på mammarollen falt inn. Det var da jeg begynte å leve igjen.

Jeg har hele tiden fortalt om hvordan Michelle forandret livet mitt. Hvordan alt i mammarollen har fått meg til å bli et bedre menneske, og behandle både meg selv og alle rundt meg bedre. Jeg vet at det å få Michelle forandret mye. Det er rart å si det, men vi to har jo faktisk vokst opp sammen, vi kunne vært søstre. Hun har vært med å forme meg, på samme måte som jeg har formet henne. Vi er et lag, vi er venninner, vi er alt for hverandre, og det beste av alt, vi har kun 15 år mellom hverandre, og har et helt liv foran oss, sammen. 

Jeg kan likevel ikke si at det å bli mamma forandret meg til å bli den jeg er i dag. For å starte bloggen min, er noe av det lureste jeg noen sinne har gjort. Jeg tok et valg om å dele. Jeg tok et valg om å utlevere alt, uten å skjule detaljer fra sannheten. Jeg bestemte meg for at hvis jeg skal skrive en blogg, og få dette til, så må jeg kunne være meg selv. Jeg må kunne dele om ting som føles ubehagelig og vanskelig. Jeg må kunne dele ting som andre gjerne heller ville holdt til seg selv. Dette er mitt liv, og alt skal komme frem.

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å begynne å skrive om hvor vanskelig det var for meg å bli gravid som 14-åring. Hvordan alle mente jeg måtte ta abort, fordi jeg aldri i livet kunne ta vare på et barn. Dette barnet ville ha det så mye bedre om det slapp å leve et liv sammen med meg, mente alt fra lærere, leger, familie, venner, bekjente og ukjente. Alle hadde tatt dette valget for meg, men jeg var ikke enig. Dette var min utvei i livet til å bevise det motsatte. Dette var min mulighet til å starte på nytt. Dette var livet jeg ønsket meg.

Jeg ville være viktig for noen. Jeg ville være elsket. Jeg ville være den forelderen som aldri skulle svikte dette lille barnet. Vi skulle bli vår egen familie. Ingenting annet betydde noe, dette barnet var mitt. Det var mitt valg å ta. Og til slutt så klarte jeg å stå gjennom det store presset alene, selv hvor redd og usikker jeg var selv. Det kom ikke uten problemer, derimot. Jeg fikk depresjon i svangerskapet, og så ingen ende i tunellen. Jeg begynte å tenke at alle hadde rett. Jeg er jo ingenting, hvordan skal jeg ta meg av et lite barn? 

Jeg ønsket å ta mitt eget liv flere ganger, men det var kun en kveld jeg var innstilt på å gjennomføre det. Jeg orket ikke mer, jeg trodde jeg ikke hadde mer å gi. Jeg kom meg sakte men sikkert tilbake til tankene på at det å beholde det lille barnet i magen var det rette. Etter at Michelle ble født, så var det kjærlighet fra første øyeblikk. Hun er en engel. Hun er mitt alt. Hun ga meg en grunn til å leve. Hun ga meg sjansen til å starte på nytt, og legge fortiden bak meg. Hun gjorde meg voksen på rekordtid. 

Jeg har gjerne ikke vokst så mye i høyden etter den gang. Jeg har heller ikke blitt noe særlig flinkere i matte. Jeg har heller ikke lært noe nytt om vitenskap etter det. Det jeg derimot har lært de siste fem årene etter at jeg ble mamma, og startet bloggen, er det å tro på meg selv. Jeg tror ikke lengre på at jeg ikke er noe flink mamma, fordi jeg har lært med tiden at barna mine ikke kunne hatt det bedre. Jeg tror ikke lengre på ting skjer tilfeldig, fordi man må jobbe hardt for å oppnå det man vil i livet. 

Jeg tror ikke lengre på at om jeg hadde tatt selvmord gravid som 14-åring, at verden hadde blitt et bedre sted. Jeg tror ikke noe på det, fordi jeg har lært meg selv at jeg er viktig. Jeg har vokst, og funnet troen på at jeg gjør en positiv forandring for mange. Jeg har lært at jeg ikke alltid er skurken, selv om skurken selv prøver å motbevise meg. Jeg har lært at jeg ikke er syk i hodet, fordi jeg ønsker å beskytte barna mine. Det er et morsinstinkt, som alle oppegående foreldre har over barna sine, selv meg! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar