hits

FRA FDSELSANGST TIL DRMMEFDSEL

Jeg har i alle r som blogger vrt veldig pen om min store redsel for fdsler. Bde fr og etter at jeg hadde fdt normalt, s l det en redsel i meg nr det kom til dette temaet. Michelle ble fdt i 2011, med planlagt keisersnitt, etter flere samtaler med sykehuset. Jeg hadde allerede den gang fdselsangst, men for noe jeg aldri hadde opplevd. Da jeg ble gravid med William nsket jeg veldig srt prve. Hvis alle andre kvinner klarer det, hvorfor skulle ikke jeg gjre det samme? Jeg fdte William i 2014. 

Det ble en dramatisk og vanskelig fdsel med flere komplikasjoner i etterkant. Nr jeg tidligere i r fikk en positiv graviditetstest, kom tankene p fdselen med William veldig fort tilbake. Jeg startet tidlig grue meg til fdselen. Likevel s gikk dette raskt over, og jeg slapp bekymre meg over fdselen gjennom store deler av svangerskapet, heldigvis. Det startet ikke fr i sommer igjen. Jeg fikk frykten tilbake. Jeg hadde satt meg i denne situasjonen igjen, dette barnet mtte jo ut. 

ha angst for noe, er som vre fryktelig redd for noe, uten kunne sette ord p hva man egentlig er redd for. Det er nok ingen som gleder seg til en fdsel, nettopp fordi det gjr vondt f et barn til denne verden. Likevel s ligger angsten mye dypere enn bare det vre redd. Selv s mister jeg helt kontrollen over meg selv, og skjelver s hele kroppen min rister.. Det er en frykt jeg ikke klarer kontrollere. Det er skummelt. 

Den siste gangene vi var oppe p fden med rier fr fdselen startet p ekte tidligere samme uke, var gangen som reddet denne fdselen p veldig mange mter. Jeg kom inn p sykehuset med smertefulle rier, men ikke veldig vonde. Jeg tenkte likevel at n skjer det, i dag starter fdselen.. Nr vi kom inn p fden ble vi mtt av en hyggelig jordmor som skulle sjekke meg, sette p en CTG og diverse. Da vi mtte hun i gangen, fanget hun opp noe helt annet enn at fdselen kanskje var i gang. Hun s en frykt i yene mine. 

Ettersom at jeg faktisk var redd for at fdselen snart skulle starte, s tok det ikke mange ord fra jordmoren, fr trene bare kom. Jeg er ikke vant til at noen andre enn Jan ser om jeg er redd eller lei meg, men nr denne damen jeg aldri har mtt kan se p meg hvordan jeg har det, s skal det ikke s mye til fr jeg fler meg trygg til snakke eller vise trer. Jeg er som regel den personen som aldri griner for andre, derfor var det veldig spesielt for Jan se meg snn sammen med en helt ukjent person. 

Vi satt der lenge snakket, fr hun nsket starte den underskelsen vi egentlig kom inn for. Hun fortalte om hvordan jeg kunne klare holde fokus, og hvordan jeg skulle ta tak i pausene mellom riene for fle at det var jeg som hadde kontrollen. Hun fortalte hvordan jeg skulle tenke p at kroppen visste hva den skulle gjre, jeg mtte bare la den gjre jobben sin, og huske at jeg var p sykehuset for fde dette barnet. Hun snakket mye om hvordan jeg skulle dele kroppen og hode under fdselen, for klare holde roen. 

Hun fortalte veldig mange mter jeg kunne tenke p under riene, og det fltes virkelig behagelig g ut fra kontoret hennes nr vi var ferdig. Jeg flte meg mye tryggere p fdselen og hva jeg skulle holde fokus p. Jeg er sikker p at alt det denne jordmoren sa til oss denne dagen, ogs hjalp Jan under fdselen. Det gjorde i alle fall alt for min del. Jeg tok tak i pausene, og mistet ikke fokus i mer enn et halv minutt under pressriene. Jeg klarte likevel hente meg inn igjen, og holde fokus. Jeg vet ikke hvordan, men jeg klarte det! 

Jeg fler jeg vant. Vant en kamp som jeg hadde kjempet lenge. ha angst for noe, er ikke lett, og en umulig ting forst for noen som aldri har sttt i det selv. Nr Lucas ble fdt, s vant jeg over min egen angst. Det gikk fra fdselsangst til drmmefdsel. Jeg er s stolt over meg selv, og jobben bde jeg og kroppen gjorde den 3. oktober. Jeg fler p mange mter at jeg fikk tilbake kontrollen over min egen kropp! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar