hits

JEG ER MER KNYTTET TIL STAVANGER, ENN JEG FØRST TRODDE...

29.07.2016 - 11:00 Ingen kommentarer

Etter at jeg flyttet til Kypros, har jeg innsett hva som skal til for at jeg kan klare å føle meg som hjemme, uansett hvor jeg er i verden. Nå som vi har flyttet ut av byen jeg selv har bodd hele livet så begynner jeg å kjenne på hva som må til for at jeg ikke skal lengte hjem. Det er nemlig ikke alltid like lett å flytte så langt, uansett hvor gammel man er blitt, eller hvilke liv man lever. Man er avhengig av å trives på en ny plass, uansett hvor i verden det måtte være.

Jeg har vært overrasket over hvor fort den nye plassen på sørlandet har blitt et hjem. Vi trives her alle sammen, og det er veldig tydelig både på store og små. Selv var jeg mest opptatt over Michelle, når det kom til flyttingen, og hennes tanker og følelser opp i det hele. Hun forstår mer, og kjenner mer på et savn enn det William er gammel nok til å gjøre. Jeg hadde derfor et mål om å gjøre flyttingen best mulig for henne, og gjøre ting på en behagelig og fin måte, sånn at hun også ville trives i en ny by. 

Michelle har hatt en utrolig fin overgang til ny by, og trives kjempe godt her. Hun har fått mange venner, og kjenner plutselig naboene her bedre enn meg. Hun har rukket å få venner i en barnehage hun ikke en gang har startet i enda, og jeg vet med trygghet at hun vi trives der når hun starter. Det har vært en stor lettelse at hun har kommet så godt inn i huset og byen, som hun har gjort. Det var liksom det eneste som bekymret meg, før vi valgte å flytte ned hit. 

Jeg tenkte vel aldri tanken en gang på at jeg også måtte trives her. Eller hva som i det hele tatt ville få plassen til å føles mer som hjemme. Jeg har jo barna, som er mitt kjæreste, og som jeg alltid føler meg hjemme sammen med, samtidig som jeg har Jan som jeg deler hverdagen sammen med. Hva mer skulle jeg tenke på, hva mer må jeg ha for å være hjemme? Helt ærlig så trodde jeg ikke det var mulig å kjenne på et mangel nå, likevel så har flyttingen vært en stor overgang. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er mer knyttet til Stavanger enn jeg trodde. Tanker, minner, venner, barndom, familie og alt jeg noen sinne har opplevd og lært stammer der fra. Både på godt og vondt så har jeg blitt den jeg er i dag på den plassen. Å flytte bort har hatt flere tanker og følelser på meg, enn jeg så for meg da vi kjøpte huset. Sannheten er at det var for mye vondt i Stavanger på slutten, at jeg ikke klarte å tenke tanken på å bli igjen der. 

Saken er den at det er veldig mye som skjer i kroppen min for tiden. Først og fremst så bærer jeg rundt på en hel hau av hormoner, som forsterker hver en tanke og følelse jeg har. Samtidig som dette er helt nytt for meg, og det er noe jeg ikke helt har akseptert at det er. Jeg føler jeg er hjemme her, jeg deler hverdagene mine med de jeg bryr meg mest om i denne verden, samtidig som det er her jeg ønsker at barna mine skal vokse opp. 

Det eneste som mangler for meg, er muligheten til å være bare Anna. Jeg har ikke satt av nok tid til å bare ha det gøy, med venninner, og meg selv. Uten barna, uten mann, og uten å tenke på husarbeid, eller hva som skjer i morgen. Jeg har rett og slett ikke sett hvor viktig det er at jeg også trives på denne plassen. Det føles derfor veldig godt å få besøk hjemmefra. I dag kommer min aller beste venninne fra Stavanger ned for å være sammen med oss hele helgen, og jeg kjenner det blir så utrolig godt å se henne igjen! Selv om det ikke er lenge siden sist vi så hverandre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar