REAKSJONEN GJØR VONDERE ENN VOLDEN.

26.05.2016 - 20:00 Ingen kommentarer

Jeg klarer ikke å forstå. I dag gjør det vondt, det som gjorde for vondt til å merkes noe til i går. I dag er smerten der. Smerten over hvordan jeg er blitt sviktet. Smerten av skuffelse. Smerten av fortvilelse, for å fremdeles ikke få den forståelse jeg fortjener. Jeg ønsket bare en forståelse, en reaksjon som viser at du ikke visste noe, en reaksjon som viste at du brydde deg, og at du syns det gjør vondt å vite at jeg opplevde og måtte gjennomgå alt jeg gjorde som liten. Du fikk detaljer, som jeg aldri før har delt med noen, og klarte å skuffe meg, såre meg, få meg til å føle meg enda verre enn jeg gjorde før. Du sviktet meg, med den reaksjonen du gav meg. 

Andre ting var viktigere.. Som mamma selv, så finnes det ikke en eneste ting i verden som er viktigere enn hvordan mine barn har det, eller hva de opplever. Det finnes ingen annen ting i verden som hadde ødelagt meg mer enn om jeg fikk en beskjed om at et eller flere av mine barn har opplevd noe av det samme som jeg har. 

Det gjør så vondt, og er så mye å bære på, at jeg ikke vet hvordan det skal være naturlig for meg å reagere. I går kveld etter at innlegget mitt var publisert så ble jeg overrasket over hvordan jeg ikke klarte å være trist eller lei meg. I går klarte jeg å være sterk. I går klarte jeg å finne noe positivt med det hele. I går kveld fikk jeg for første gang en opplevelse og bekreftelse på at jeg selv ikke kunne vært en bedre mamma. Mine barn er trygge i mine armer, og vil alltid ha min støtte uansett hva. 

På min mest sviktet dag gjennom hele livet mitt. Den vanskeligste dagen gjennom 20 år, gav meg likevel noe positivt som jeg ikke trodde skulle være mulig. Jeg fikk en bekreftelse på at mine barn aldri kunne hatt en bedre mamma enn meg. At mine barn får den oppveksten jeg aldri fikk, med trygge rammer, og mennesker rundt som virkelig elsker dem og bryr seg om at de skal ha det bra. Jeg innså for første gang i går kveld, at mine barn aldri kan føle seg sviktet av meg. For uansett hva, så kan de komme til meg og føle en trygghet.

Smerten jeg går rundt med i dag kan ikke beskrives. Jeg føler meg sviktet av de som virkelig er «pliktet» til å alltid være der. De som skulle vært de som brydde seg mest. De som skulle gjort alt for å gi meg en klem på en dag som denne, velger å legge skylden over på meg, velger å se forbi traumatiske år i mitt liv. Det ble alt for tydelig for meg, at mine foreldre, aldri har følt den samme overbeskyttende følelsen for meg, som det jeg kjenner oven for mine egne barn, hver eneste dag. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits