hits

JEG KAN ALDRI TILGI DEG

Hvordan kan jeg begynne beskrive smerten du har lagt igjen hos meg? Det er faktisk ikke mulig. Det gjr vondt nr jeg vkner, og det gjr vondt nr jeg gr legger meg. Jeg tenker p det ofte. Jeg reagerer med sinne, frustrasjon og fortvilelse. Hvordan kunne du, hvordan klarte du gjre dette? 

Jeg ser p mine egne barn og kjenner en stor fortvilelse. Frste gang du lftet hnden mot meg var jeg mindre enn Michelle er n. Jeg var liten, jeg var alene, jeg var redd. Redd for hva du ville gjre meg. Redd for hvor sint du ville bli denne gangen. Du har pfrt meg mer smerte enn du gjorde den gang. For skuffelsen og redselen jeg fremdeles lever med, gjr like vondt som alt det fysiske du gjorde.

Du kunne bli s sint. Av verdens minste lille ting, kunne du totalt klikke. Du satt med en liten 6 r gammel jente p fanget, og fortale hvordan du skulle leie inn skumle menn til skjre ansiktet til mamma i hjel med et barberblad. Du hadde store planer om hvordan du skulle kidnappe oss med til Australia, og hvordan du skulle farge hret mitt mrkt, og ta p meg fargelinser, s ingen kunne kjenne oss igjen. 

Jeg er lei av g rundt late som om dette aldri har skjedd. For det har skjedd flere ganger, gjennom flere r, og gjennom hele oppveksten, og jeg husker det. Jeg husker alt, minst like godt som deg. Jeg kan ikke tilgi deg, eller akseptere det du har gjort. Jeg kan ikke leve videre tenke at det du har gjort ikke har skadet meg p noen mte. For du var dessverre pappaen min.

Da jeg selv ble mamma, og fikk et ansvar, har jeg kjent en flelse av passe p at barna mine har det bra. En flelse alle oppegende personer har ovenfor sine egne barn. Den flelsen av srge for at ingenting skader barna p noen som helst mte. En helt unik og enorm overbeskyttende flelse. Mitt barn skal aldri mtte lide, vre redd eller oppleve noen form for vold. Det er min oppgave som mamma passe p mine barn. De skal alltid vre trygge i mine armer. 

Etter jeg ble mamma har jeg tenkt mer p det jeg gikk gjennom i min barndom. Det ingen s, eller forsto, det ingen visste om. Det som flere selv den dag i dag klr seg i hodet uten skjnne noe av. Hvorfor var det ingen som reagerte, nr en liten jente som meg forsto at dette ikke var greit. Hvorfor fortalte du meg at de visste det, at de ikke brydde seg om meg? Det i seg selv, er uakseptabelt at mine barn noen gang fr hre av en voksen person.

Du sa hun visste det, og at hun tydeligvis ikke brydde seg. Du sa hun ikke ville ha oss. Du sa til meg at nr hun fant ut at hun var gravid med meg, s ville hun ta abort. Du sa at du stoppet henne. Det var frste gang jeg fikk hre ordet abort. Da var jeg fire r, og ble fortalt "at mammaen min ville drepe meg nr jeg var i magen hennes." Du gjorde alt du kunne for at vi skulle hate henne.

Jeg er lei av leve dette livet. Jeg fortjener bedre. Jeg har lrt meg at dette ikke er noe jeg trenger sitte med alene. Jeg har for frste gang fortalt ALT til de som kan hjelpe meg til g videre. Jeg lukker en dr i livet mitt n. Jeg hater deg, og alt du har gjort. Jeg kan aldri akseptere eller forst det du har gjort. Det er her marerittet mitt slutter, og kontakten brytes for godt. Jeg har vrt sterk lenge nok, n tar jeg et steg for meg selv og mine egne barn. Jeg hper jeg aldri ser deg igjen. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar