JEG KAN ALDRI TILGI DEG

25.05.2016 - 21:00 Ingen kommentarer

Hvordan kan jeg begynne å beskrive smerten du har lagt igjen hos meg? Det er faktisk ikke mulig. Det gjør vondt når jeg våkner, og det gjør vondt når jeg går å legger meg. Jeg tenker på det ofte. Jeg reagerer med sinne, frustrasjon og fortvilelse. Hvordan kunne du, hvordan klarte du å gjøre dette? 

Jeg ser på mine egne barn og kjenner en stor fortvilelse. Første gang du løftet hånden mot meg var jeg mindre enn Michelle er nå. Jeg var liten, jeg var alene, jeg var redd. Redd for hva du ville gjøre meg. Redd for hvor sint du ville bli denne gangen. Du har påført meg mer smerte enn du gjorde den gang. For skuffelsen og redselen jeg fremdeles lever med, gjør like vondt som alt det fysiske du gjorde.

Du kunne bli så sint. Av verdens minste lille ting, kunne du totalt klikke. Du satt med en liten 6 år gammel jente på fanget, og fortale hvordan du skulle leie inn skumle menn til å skjære ansiktet til mamma i hjel med et barberblad. Du hadde store planer om hvordan du skulle kidnappe oss med til Australia, og hvordan du skulle farge håret mitt mørkt, og ta på meg fargelinser, så ingen kunne kjenne oss igjen. 

Jeg er lei av å gå rundt å late som om dette aldri har skjedd. For det har skjedd flere ganger, gjennom flere år, og gjennom hele oppveksten, og jeg husker det. Jeg husker alt, minst like godt som deg. Jeg kan ikke tilgi deg, eller akseptere det du har gjort. Jeg kan ikke leve videre å tenke at det du har gjort ikke har skadet meg på noen måte. For du var dessverre pappaen min.

Da jeg selv ble mamma, og fikk et ansvar, har jeg kjent en følelse av å passe på at barna mine har det bra. En følelse alle oppegående personer har ovenfor sine egne barn. Den følelsen av å sørge for at ingenting skader barna på noen som helst måte. En helt unik og enorm overbeskyttende følelse. Mitt barn skal aldri måtte lide, være redd eller oppleve noen form for vold. Det er min oppgave som mamma å passe på mine barn. De skal alltid være trygge i mine armer. 

Etter jeg ble mamma har jeg tenkt mer på det jeg gikk gjennom i min barndom. Det ingen så, eller forsto, det ingen visste om. Det som flere selv den dag i dag klør seg i hodet uten å skjønne noe av. Hvorfor var det ingen som reagerte, når en liten jente som meg forsto at dette ikke var greit. Hvorfor fortalte du meg at de visste det, at de ikke brydde seg om meg? Det i seg selv, er uakseptabelt at mine barn noen gang får høre av en voksen person.

Du sa hun visste det, og at hun tydeligvis ikke brydde seg. Du sa hun ikke ville ha oss. Du sa til meg at når hun fant ut at hun var gravid med meg, så ville hun ta abort. Du sa at du stoppet henne. Det var første gang jeg fikk høre ordet abort. Da var jeg fire år, og ble fortalt "at mammaen min ville drepe meg når jeg var i magen hennes." Du gjorde alt du kunne for at vi skulle hate henne.

Jeg er lei av å leve dette livet. Jeg fortjener bedre. Jeg har lært meg at dette ikke er noe jeg trenger å sitte med alene. Jeg har for første gang fortalt ALT til de som kan hjelpe meg til å gå videre. Jeg lukker en dør i livet mitt nå. Jeg hater deg, og alt du har gjort. Jeg kan aldri akseptere eller forstå det du har gjort. Det er her marerittet mitt slutter, og kontakten brytes for godt. Jeg har vært sterk lenge nok, nå tar jeg et steg for meg selv og mine egne barn. Jeg håper jeg aldri ser deg igjen. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits