hits

JEG SITTER HER MED TRER I YENE, OG FLER EN STOR SKUFFELSE!

Jeg har vrt veldig rlig i dette svangerskapet, og sagt ting som det er. Jeg er ikke redd for si noe feil merker jeg, og jeg fler heller ikke at jeg m legge skjul p at jeg er fortvilet, bekymret eller av og til sitter med et sprsmlstegn. Jeg har vrt veldig tydelig med dere at dette svangerskapet fles merkelig p kroppen, og at dette svangerskapet skiller seg ut fra de to andre. Jeg har derfor ogs lyst til legge litt vekt p noe som jeg har fokusert mindre p i innleggene mine om graviditeten, mest fordi det egentlig har vrt et srt tema for meg. 

Jeg tenker ofte veldig mye p andre alenemdre, og hvor stor respekt jeg har for dem. De som er alene med barna sine hele tiden, og tar oppgaven p strak arm. Jeg hyller de hver eneste dag, fordi jeg selv vet hvor tft det er vre alene. Jeg vet at det ikke bare er slitsomt fysisk, men ogs at det faktisk er veldig srt og vanskelig psykisk. Jeg har vrt alene gjennom to svangerskap, der jeg ikke har nsket noe annet i hele verden, enn dele graviditeten med faren. 

Jeg syns derfor det er tft ta opp dette temaet, fordi jeg ikke nsker sre noen som sitter gravide og alene. Jeg nsker ikke f noen til fle seg verre p noen som helst mte, av at jeg endelig har det jeg alltid har drmt om. Det er vanskelig plutselig vre sammen med en fantastisk person som er villig til gjre alt for at jeg og familien har det bra. Det er vanskelig fordi jeg hele tiden er s overbeskyttende over den personen jeg var fr han kom inn i bildet, den personen jeg var nr jeg var alene. 

Det er flere ganger han m oppleve meg, som frustrert, nettopp fordi han gir meg det jeg s srt trengte og nsket i begge tidligere svangerskap. Jeg kan ikke noe for det, enn syns synd p meg selv, fordi jeg for frste gang i mitt liv ser hva jeg virkelig har gtt glipp av. En mann, en pappa, en kjreste som bryr seg om meg, barna, og ikke minst den lille i magen. Han gir meg en trygghet om at han uansett hva, aldri kommer til forlate oss. 

Den eneste tryggheten jeg aldri fikk i de to andre svangerskapene. En trygghet jeg trengte. Jeg er for frste gang, ikke alene om dette barnet, eller dette svangerskapet. For frste gang opplever jeg en mann med min side som kan bekymre seg sammen med meg. Oppleve de fantastiske tingene i svangerskapet, sammen med meg. Vre med p dele minner, komme med forslag til navn og fremtidsnsker for dette lille barnet. Det fles s forferdelig urettferdig, ha det s godt, fordi jeg unner alle alenemdre det samme! 

Jeg unner meg selv det, tilbake til bde svangerskapet i 2011 og i 2014, det samme. Jeg fler en stor skuffelse, fordi jeg vet at om jeg hadde hadde det snn som jeg har det n, s ville alt gjennom hele prosessen vrt lettere. Jeg sitter med trer i yene, fordi jeg er s evig takknemlig for den mannen jeg n har ftt. Jeg sitter her med trene fordi jeg skulle nske at det kunne vre flere som han, som tok tak i det barnet de selv var med og laget, uansett om det var planlagt eller ikke! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar