hits

Jeg fikk ikke en eneste gratulasjon. Ikke n!

I kveld vil jeg ta opp noe jeg synes er vanskelig snakke om. En ting som jeg stadig blir minnet p, og som har vrt ekstra tydelig de siste ukene. Jeg fr stadig flere flgere bde p facebook og instagram, men vennene mine ser jeg mindre og mindre til. Jeg har tidligere vrt veldig pen om at jeg ikke har mange venner. Jeg har svrt f, egentlig. Ja, nesten ingen, og jeg fr stadig frre. 

Det at jeg har s mange flgere rundt p nettet, har gjort at de som kjenner meg trekker seg vekk, og rett og slett slutter og bry seg. Jeg har 310 000 flgere p instagram, og kan rlig innrmme at jeg kjenner bare 20 av de. Hvor mange av dine venner flger deg p instagram? Er ikke dette en plass man skal flge med p hvordan venner har det, like bilder og av og til legge igjen en kommentar. 

Jeg har merket spesielt godt etter at jeg ble samboer med Jan, hvor mange  venner han har i forhold til meg. Venner som ringer, bare for snakke og sprre hvordan det gr. Venner som gratulerer graviditeten og som venter p neste gang gjengen tar turen til srlandet igjen. Venner som bryr seg om Jan, og de rundt ham. Venner av Jan, som er s gode venner at de automatisk blir venner av meg. 

Hvor er mine venner? Hvem ringte meg sist for sprre hvordan jeg har det. Hvem ringte meg sist, bare for snakke. Jeg la frst merke til hvor tydelig det var nr jeg annonserte at vi ventet en liten baby. Jeg fikk ikke en eneste gratulasjon fra en eneste venn denne dagen. Ikke en! Jeg fikk selvsagt en haug med gratulasjoner fra blogglesere, og noen jeg vet hvem er, og setter stor pris p det. Men det ble plutselig alt for tydelig hvem som ikke gjorde det, og hvem som enn ikke har sagt noe om det. 

Jeg kjenner bare jeg blir s utrolig skuffet. Skuffet av venner som ikke tror at jeg legger merke til om de gratulerer eller ikke, og skuffet over hva det gjr med venner og bekjente nr man fr mye tilbakemeldinger fra media og ukjente. Jeg skulle nske at det ikke var snn. Jeg husker faktisk de to siste gangene venner kommenterte p instagram bildet mitt.

Jeg savner gode gamle dager, der jeg hadde venner hjemme hos meg dgnet rundt. Jeg var en sosial og glad jente, som alltid var sammen med vennene mine. Jeg hadde mange venner, en hel haug. Jeg hang i alle gjengene og kunne vre med s mange forskjellige. Jeg husker s godt den tiden. Hvor er alle disse n? De kan umulig ikke ha ftt med seg at jeg venter et barn. Hva stopper dem i si noe til meg? 

Jeg vet at med en gang jeg hadde ftt vite en snn nyhet fra en av mine venner, s hadde jeg hoppet i taket. Jeg hadde jo ringt med en gang og spurt om bde det ene og det andre. Jeg hadde vist at jeg fremdeles bryr meg om de. Om de s hadde hatt en blogg der hele hverdagen l ute p nettet, s hadde jeg fremdeles ringt og spurt om hvordan det egentlig gr. Fordi, dessverre, s utleverer jeg ikke hver minste lille detalj om livet, selv om det ser snn ut.

S dette er et rop til deg, som har lagt vennskapet vrt bak deg, fordi du tror jeg har mange rundt meg. Jeg trenger deg, og trenger se at du bryr deg like mye om meg, som jeg gjr om deg. Dette er det tydeligste hintet jeg kan gi deg, for f den lille meldingen jeg nsker meg... Venner kommer og gr, men jeg hper s inderlig at du er en av dem som blir! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar