hits

EN HVER MAMMA ØNSKER DET BESTE FOR BARNA

30.12.2015 - 16:00 Ingen kommentarer

I oppdragelsen jeg gir barna mine, tenker jeg mye på hvordan jeg selv er blitt oppdratt. Jeg finner ofte frem situasjoner og reaksjoner fra jeg selv var liten i valgene jeg setter og gir videre til mine egne barn. Enten det er noe positivt jeg vil gjøre likt, eller om det er noe jeg overhodet ikke ønsker å gi videre til mine egne barn. Jeg er blitt den mammaen jeg er, fordi jeg har hatt det livet jeg har hatt. Både på godt og vondt. 

Når jeg ble mamma, så var det automatisk en bjelle i toppen på meg som sa "Anna, denne lille jenta skal du gi et fantastisk liv, denne jenta er ditt ansvar". Jeg er veldig sikker på at jeg snakker for alle mødre, når jeg sier at vi ønsker bare det beste for barna våre. Jeg er sikker på at alle mødre, både unge, og eldre, tenker på dette hver eneste dag. Det gjør i alle fall jeg. I en hver situasjon, så vil jeg jo bare at barna mine skal ha det godt, også om det setter meg i en klemme eller ubehagelig situasjon. 

Litt flaut i si, men det er ikke så lenge siden jeg selv var et barn. Jeg husker ting, tanker og reaksjoner. Jeg husker hvordan det var å være uenig med mamma, og hvordan jeg ville gjøre ting på min måte. Noe av det ligger jo fremdeles i meg. Jeg forstår at Michelle blir sint, og lei seg av og til. Jeg prøver derfor å forklare ting på den måten jeg selv ville ønsket å få høre ting når jeg var mindre. Det er viktig med forståelse i en oppdragelse, uansett situasjon. 

Nå er ikke jeg verdens beste mamma, jeg gjør feil som oss alle. Det er ingen mammautgaver som kommer feilfrie dessverre. Men jeg vet hva jeg vil, og jeg prøver mitt beste 10 av 10 ganger, og det er det viktigste. Jeg oppdaget en situasjon i går som kom veldig uventet, og brått på mammarollen min. Jeg så en likhet mellom Michelle og meg som liten, som jeg aldri har opplevd før. Hun ville hjem fra hyttetur, selv om hun var sammen med en gjeng hun kjenner godt til og er trygg på, og selv om hun hadde det kjempegøy. 

Jeg var akkurat lik som liten. Jeg trivdes best hjemme. Om det var for å være med venner etter skoletid, eller om det var overnatting. Jeg likte meg alltid best hjemme. Jeg hadde det jo kjempegøy når vi var sammen hos venner, men jeg var mest komfortabel om mine venner var hos meg. Dette har gått veldig igjen i ulike ting. Jeg innså vel mest at jeg fremdeles hadde dette i meg, når jeg var på Kypros nå. 

Det var derfor veldig uventet på meg i går, når jeg måtte ta et valg på Michelle, og hvordan jeg skulle reagere. Jeg syns det var lurt å snakke med henne, for å forstå situasjonen litt bedre. Er hun lei seg, eller er hun glad mens hun sier hun vil hjem? Om hun er lei seg, så kan det fort gå over, men om hun sier det mens hun er glad, så er det vanskeligere å overtale henne om å bli. Fordi om hun sier det, mens hun er i godt humør, så vet jeg at det  er noe av det samme jeg selv opplevde som liten. 

Det var derfor plutselig en lett situasjon for meg å komme i, fordi jeg visste hva som måtte til. "Selvfølgelig skal du få lov å komme hjem vennen. Mamma har savnet deg og masse!" Man ville gjerne trodd at om barnet var lei seg, så var det en ennå større grunn til å la de komme hjem. Og det er selvfølgelig en stor forskjell mellom barn. Vi må aldri behandle barn på samme måte. De er like forskjellige som vi "voksne" kan være.

Men jeg kjenner datteren min, og når hun er lei seg så er det ikke mye som skal til før hun smiler og ler igjen. Det er derfor bare en liten oppmuntring hjemmefra kunne fått henne strålende glad igjen. Og det var vel også derfor jeg måtte ringe å snakke med henne for å se hvordan situasjonen egentlig var. Det er ikke dumt å være lik på mammaen sin av og til, for det gjør det bare lettere for meg å forstå hva som er best og gjøre. Det er godt å ha Michelle hjemme igjen! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar