hits

EN HVER MAMMA NSKER DET BESTE FOR BARNA

I oppdragelsen jeg gir barna mine, tenker jeg mye p hvordan jeg selv er blitt oppdratt. Jeg finner ofte frem situasjoner og reaksjoner fra jeg selv var liten i valgene jeg setter og gir videre til mine egne barn. Enten det er noe positivt jeg vil gjre likt, eller om det er noe jeg overhodet ikke nsker gi videre til mine egne barn. Jeg er blitt den mammaen jeg er, fordi jeg har hatt det livet jeg har hatt. Bde p godt og vondt.

Nr jeg ble mamma, s var det automatisk en bjelle i toppen p meg som sa "Anna, denne lille jenta skal du gi et fantastisk liv, denne jenta er ditt ansvar". Jeg er veldig sikker p at jeg snakker for alle mdre, nr jeg sier at vi nsker bare det beste for barna vre. Jeg er sikker p at alle mdre, bde unge, og eldre, tenker p dette hver eneste dag. Det gjr i alle fall jeg. I en hver situasjon, s vil jeg jo bare at barna mine skal ha det godt, ogs om det setter meg i en klemme eller ubehagelig situasjon.

Litt flaut i si, men det er ikke s lenge siden jeg selv var et barn. Jeg husker ting, tanker og reaksjoner. Jeg husker hvordan det var vre uenig med mamma, og hvordan jeg ville gjre ting p min mte. Noe av det ligger jo fremdeles i meg. Jeg forstr at Michelle blir sint, og lei seg av og til. Jeg prver derfor forklare ting p den mten jeg selv ville nsket f hre ting nr jeg var mindre. Det er viktig med forstelse i en oppdragelse, uansett situasjon.

N er ikke jeg verdens beste mamma, jeg gjr feil som oss alle. Det er ingen mammautgaver som kommer feilfrie dessverre. Men jeg vet hva jeg vil, og jeg prver mitt beste 10 av 10 ganger, og det er det viktigste. Jeg oppdaget en situasjon i gr som kom veldig uventet, og brtt p mammarollen min. Jeg s en likhet mellom Michelle og meg som liten, som jeg aldri har opplevd fr. Hun ville hjem fra hyttetur, selv om hun var sammen med en gjeng hun kjenner godt til og er trygg p, og selv om hun hadde det kjempegy.

Jeg var akkurat lik som liten. Jeg trivdes best hjemme. Om det var for vre med venner etter skoletid, eller om det var overnatting. Jeg likte meg alltid best hjemme. Jeg hadde det jo kjempegy nr vi var sammen hos venner, men jeg var mest komfortabel om mine venner var hos meg. Dette har gtt veldig igjen i ulike ting. Jeg inns vel mest at jeg fremdeles hadde dette i meg, nr jeg var p Kypros n.

Det var derfor veldig uventet p meg i gr, nr jeg mtte ta et valg p Michelle, og hvordan jeg skulle reagere. Jeg syns det var lurt snakke med henne, for forst situasjonen litt bedre. Er hun lei seg, eller er hun glad mens hun sier hun vil hjem? Om hun er lei seg, s kan det fort g over, men om hun sier det mens hun er glad, s er det vanskeligere overtale henne om bli. Fordi om hun sier det, mens hun er i godt humr, s vet jeg at det er noe av det samme jeg selv opplevde som liten.

Det var derfor plutselig en lett situasjon for meg komme i, fordi jeg visste hva som mtte til. "Selvflgelig skal du f lov komme hjem vennen. Mamma har savnet deg og masse!" Man ville gjerne trodd at om barnet var lei seg, s var det en enn strre grunn til la de komme hjem. Og det er selvflgelig en stor forskjell mellom barn. Vi m aldri behandle barn p samme mte. De er like forskjellige som vi "voksne" kan vre.

Men jeg kjenner datteren min, og nr hun er lei seg s er det ikke mye som skal til fr hun smiler og ler igjen. Det er derfor bare en liten oppmuntring hjemmefra kunne ftt henne strlende glad igjen. Og det var vel ogs derfor jeg mtte ringe snakke med henne for se hvordan situasjonen egentlig var. Det er ikke dumt vre lik p mammaen sin av og til, for det gjr det bare lettere for meg forst hva som er best og gjre. Det er godt ha Michelle hjemme igjen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar