hits

FDSELSHISTORIEN: DA MICHELLE KOM TIL VERDEN

SONY DSC

- Dette innlegget ble skrevet sommeren 2011.

Kampen om planlagt keisersnitt

Etterhvert som magen vokste, begynte jeg tenke mer p fdselen. Det var jo ingen vei utenom! Jeg gruet meg, og ikke bare til smertene. Det ikke vite hva som ville skje og nr det ville skje, og hvor lenge det varte, var veldig skremende. Jeg leste om fdsler p nettet og s p TV, men det gjorde meg jo bare enda mer nervs. Tanken p et planlagt keisersnitt dukket opp. Jeg vuderte frem og tilbake, og leste alt jeg fant om keisersnitt. Det er en operasjon hvor mye kan g galt, og det er stor fare for infekksjon i sret etterp. Uansett s nsket jeg dette, det er jo mye som kan g galt under en normal fdsel ogs. Med ett planlagt keisersnitt ville jeg ha en bestemt dato og til og med ett klokkeslett p nr babyen skulle komme til verden. Mange sa at det tok lang tid komme seg etter keisersnittet. Man kan ikke lfte noe tyngre enn babyen p en mned. Men jeg som bor sammen med mamma trengte jo ikke tenke p matlaging og husarbeid i denne perioden. Mamma fikk "pappa permisjon" fra jobben og fikk vre hjemme i 2 uker for hjelpe meg etter fdselen.

Men selv om jeg var fast bestemt p keisersnitt, s var det ikke lett f innvilget dette p sykehuset. Jordmoren min i svangerskapet, srget for at jeg fikk time p SUS for snakke med de om det. Jeg fikk snakke med en jordmor p fdepoliklinisk avd. Der hadde jeg vrt fr og tatt ultralyd (uke 19). Hun prvde overtale meg til fde vanlig, for det var det beste for mor og barn. Men jeg lot meg ikke overtale. Hun kunne ikke avgjre noe, og satte meg opp til samtale med en mannlig lege og senere en avd. jordmor p fden. Den mannlige legen ville ikke gi meg keisersnitt, noe som var fryktelig skuffende. Etter flere uker med lite svn, fikk jeg endelig innvilget keisersnitt. Det var etter en lang samtale med avdelingsjordmoren. Hun forstod at jeg hadde tenkt nye gjennom dette, og ikke kom til endre mening. Dato for forlsning kom i posten, og var bestemt til 19.juli, bare 6 dager fr termin. Det sto i brevet at jeg skulle mte p fden dagen fr for gjennomg hva som skulle skje dagen etter. Blodprver skulle ogs tas.

Jeg var s lettet! N gjaldt det bare " holde igjen" de tre ukene frem til oppsatt dato. Endelig kunne jeg begynne glede meg til babyen kom! Ukene gikk fortere enn forventet, og tiden ble brukt til gjre klar til Michelle skulle komme. Jeg ryddet til og med i garasjen!

Mandag 18.juli

Mamma og jeg reiste opp p sykehuset som avtalt. Vi fikk komme inn p ett underskelsesrom og der ble hjertelyden til babyen ble sjekket. Alt hrtes bra ut! Vi fikk hilse p kirurgen som skulle operere meg dagen etter, og anestesilegen forklarte meg om epidural bedvelsen som skulle settes i ryggen. Blodprvene ble tatt, og det hele var over etter et par timer. Da fikk vi dra hjem med beskjed om vre tilbake neste morgen kl. 07.00. Jeg skulle vre fastende fra midnatt. Jordmoren fortalte at keisersnittet var satt opp kl. 08.00, det var den frste planlagte operasjonen dagen etter.

Tirsdag 19.juli

Vekkerklokken ringte 05.30, jeg skulle stelle meg, og gjre meg klar. Jeg og mamma var like trtte begge to, men veldig spente. Vi ble mtt av en jordmor som het Cecilie, og som skulle flge meg gjennom hele fdselen. Det var hun som skulle ta imot babyen under forlsningen. Cecilie fortalte etter som tiden gikk, at det var to haste keisersnitt som mtte prioriteres fr meg. Jeg hadde allerede ftt satt inn veneflon i begge hender, og var klargjort for operasjon.

Det var jo midt i fellesferien, med mange fdsler p gang, og lite folk p jobb. Jeg hadde ingen problemer med vente litt, men begynte bli ganske s trst og sulten! Er det ikke typisk nr man ikke fr lov spise eller drikke, s er man ekstra sulten og trst?!

Rett fr kl. 11.00 s var det endelig min tur! Jeg ble trillet inn p operasjonsstuen, og mamma ble kledd i grnn legeuniform med hette og munnbind. Hun flte seg som hun var med i Greys Anatomy, og savnet visst bare "Mc Dreamy"! Det var nemlig bare damer p operasjonsalen, ingen mannlige.

Det ble satt opp et forheng rett nedenfor brystet mitt, og mamma fikk sitte oppe med meg bak forhenget. Vi s derfor ingenting av det kirurgene holdt p med. Jeg kjente at de rugget meg kraftig, s jeg ristet frem og tilbake.

Det var ikke vondt, men noks skummelt. Kjente at jeg ble litt redd, for de sa heller ingenting. Ikke fr en av dem sa: "Det er ei jente! Kl. 11.41"Det var sikkert ikke mange sekundene etter at vi hrte barnegrt, men de sekundene fltes som en evighet. Det ikke se henne var urovekkende, for jordmoren tok henne rett ut p naborommet for vaske og sjekke henne. Det er ganske mye kaldere p en operasjonssal, enn det er p en fdestue. Hun ble pakket godt inn i varme pledd fr hun kom inn igjen og ble lagt inntil halsgropen min. Jeg kunne ikke rre armene mine pga spryter/drypp, og var ganske omtket og bedvet. Men jeg fikk i alle fall se datteren min og ha henne nr meg.

Etter en liten stund ble Michelle lagt i kuvse og tatt med til fdeavdelingen av en barnepleier, og mamma ble med dem. Mamma fikk kjre kuvsen, og var stolt som bare det! Hun fikk ogs holde henne, til jeg var sydd ferdig, og var trillet inn p oppvkningen. Jeg kjente ingen smerter da, var mest bare trtt, sliten og dopet. Men mest av alt var jeg veldig glad for at jeg hadde ftt en frisk og velskapt datter, og alt var godt s fint! Michelle var vken og helt med, og skte etter bryst, slik at hun ble lagt til brystet med det samme jeg kom p oppvkningen. Jeg ble liggende der i fem timer, og det var ubehagelig og kleint nr bedvelsen begynte g ut. Jordmoren kom innom for se til oss, og for gi meg Michelles App Scoren som var helt topp. 3 x 10 poeng, det blir ikke bedre enn det! Det nye midtpunktet i mitt liv veide 2975 gram og var 49 cm lang. Hun var aldeles nydelig og veldig lik mammaen sin!;)

Rett fr visitten var jeg installert p tomannsrom p barselsavdelingen. Romvenninnen min hadde ftt en datter noen timer fr meg, og derfor kapret vindusplassen. Men da hun reiste hjem, s flyttet jeg bort til vinduet. Jeg fikk raskt en ny romvenninne, hun hadde ogs ftt en datter. Begge disse hadde hatt "normale" fdsler, med komplikasjoner. Jeg angret ikke et sekund p mitt keisersnitt, selv om jeg var ganske drlig de to-tre frste dagene. Det var greit s lenge jeg l til sengs, men jeg var sinnsyk svimmel og kvalm nr jeg mtte reise meg. Mamma mtte hjelpe meg i dusjen, for passe p at jeg ikke gikk i bakken. Jeg kastet opp en del ogs, til sykeleieren bestemte seg for kutte ut "den gule tabletten". Det var morfintabletter som sikkert er supre mot smerter, men som mange blir svimmel og kvalm av.

Etter dette fikk jeg kun paracet og ibumetin, og det mtte jeg ta en stund hjemme ogs. Jeg er veldig fornyd med barselavdelingen, og de som jobbet der var hyggelige og veldig hjelpsomme. Jeg fler de tok seg litt ekstra av meg, sikkert fordi jeg var s ung og frstegangsfdende. De skrtte veldig av hvor flink jeg var med Michelle med amming og stelling. Likevel var jeg veldig klar til reise hjem og lrdag 23.07 fikk jeg klarsignal til det. Dagen etter det forferdelige som skjedde p Utya, og som var en av Norges verste dager ever, skulle mitt liv som nybakt alenemamma begynne. Selv om jeg og alle rundt meg var preget og i sjokk over det nyhetene viste, kunne jeg ikke la vre glede meg over mitt nyfdte barn. Heldigvis var ingen av mine venner eller familie direkte rammet av tragedien.

Frste natten hjemme, sov bde Michelle og jeg godt. Det var vesentlig fredeligere hjemme, og ingen andre babyer som forstyrret nattesvnen vr.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar