hits

EN DRAMATISK OPPLEVELSE FOR EN 10-RING


Jeg advarer mot sterkt blogginnlegg. Det er en god stund siden 10-rsdagen min. Likevel husker jeg det som om det var i gr. Det er snart hele ti r siden hendelsen, likevel husker jeg smertene, og frykten. Jeg husker det som om alt skjedde i sakte film.

Det var 6.juni 2006. Sommervret var allerede p plass i Stavanger. Det var bursdagen min, og jeg hadde ftt lov til invitere hele 5.klasse p skolen min til komme i selskapet mitt. Jeg ble ti r, og det mtte jo ble feiret stort, mente lille meg. Som alltid har hatt en enorm stahet i meg. Det var fint vr, s vi var selvsagt ute i hagen hele selskapet. 25 ni og ti ringer sprang rundt og hadde det kjempe gy sammen.

En time gikk, og alle var fornyd og glad. Mamma har fortalt meg i etterkant at det gikk s bra at hun og stefaren min snakket sammen og hvor overraskende vellykket bursdagen var, mens de ryddet inn etter mltidet! Mindre enn fem minutter etter at det var sagt s hrte de skrikene. Mitt skrik hyest av alle! Jeg traff bakken med et dunk, som slo pusten ut av meg for et yeblikk.

Vi hadde en trampoline som vi hoppet p. Og vi var selvsagt alt for mange p denne trampolinen om gangen. Jeg stod i toppen av en tre meter hy stige, som jeg skulle hoppe ned p trampolinen fra. Dette hadde jeg gjort en million ganger fr. Det var min hjemmebane. Her ute i hagen hadde jeg vrt dag inn og dag ut i flere r uten noen alvorlige skader.

Det som skjedde denne gangen, som normalt ikke pleide skje var at det var alt for mange bde i stigen og p tampolinen. I det jeg skulle hoppe, var det en eller annen som krysset over trampolinen, som jeg selvsagt ikke ville hoppe opp. Jeg valgte derfor holde meg igjen p stigen i det jeg hoppet. Jeg glapp taket og falt tre meter rett ned p bakken.

Jeg husker akkurat hvordan jeg glapp taket, og jeg husker s godt det dunket jeg fikk da jeg traff bakken. Jeg husker en enorm smerte. Jeg husker se rett opp p han stakkaren som fikk skylden for ha dyttet meg ned fra stigen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsvart ham p at han aldri rrte meg p den stigen. Jeg l der s rett p ham. Jeg husker at jeg stirret rett opp p ham i noen sekunder, som fltes som en evighet.

Han s noe som ikke jeg enda hadde sett. Han s jo selvsagt ogs rett ned p meg, og hadde vel egentlig den mest forferdeligste utsikten av alle der. Han s armen min ligge i vinkel med beinet stikkende ut. Etter f sekunder snur jeg meg etter smertene. Jeg ser bort p armen min som ligger noen cm fra ynene mine. Jeg s rett inn p mitt eget bein, samtidig med mye blod.

Blodet var skikkelig klumpete, og veldig mrkt. Noen av klassekameratene mine har beskrevet det som om det lignet p gjrme. Jeg husker at det var s vondt. Alle startet rope etter hjelp, og hentet mamma ut fra kjkkenet. Min vakreste morfar kom ogs lpende ut fra nabohuset. Han kom frst, og fikk reist meg opp. Mamma ringte etter sykebilen, som fort var p vei.

Jeg husker morfar la armen min opp hans, og fikk langt den beint, snn at den kunne bres. Jeg begynte bli veldig lite tilstede, og fikk ikke med meg s mye av hva som skjedde rundt meg. Men alle sammen var jo helt i sjokk. Jeg trodde morfar bar meg bort til garasjen, der sykebilen skulle parkere, men det har jeg blitt fortalt i etterkant at han ikke gjorde. Jeg gikk faktisk selv, med han som sttte bort gjennom hagen. Han holdt armen min stabil i mellomtiden.

Jeg husker at stefaren min fikk alle gjestene inn i huset vrt, og ga dem alle en is, og sa at de mtte kontakte foreldrene sine. Dette var jo en veldig dramatisk opplevelse for en hver ni-ti-ring. Jeg husker ikke s mye av at sykebilen kom, men det tok hvis ikke s lang tid. Jeg husker bare at de startet og behandle meg p stedet der jeg l ved garasjen. Jeg husker jeg fikk spryter og lys i yene, om jeg ikke tar heilt feil.

Jeg husker ogs at jeg plutselig ble helt iskald der jeg l, og at de startet pakke meg inn i tepper. S var det veien til sykehuset... Det m vre den verste kjreturen i mitt liv. Jeg ble lempet inn i bilen med brebre, og mamma fulgte med i sykebilen. Vi har veldig mange humper i veien der vi bor, s sykebilen kjre s rolig og forsiktig som de kunne. Jeg husker at jeg hylte og skrek gjennom hele bilturen.

Det var en skikkelig dramatisk opplevelse for alle som var tilstede denne dagen. N ble dette blogginnlegget s veldig langt, men jeg kan heller komme med en fortsettelse om tiden etter turen til sykehuset en annen dag. Jeg har blitt spurt om skrive dette innlegget, s jeg hper de som har spurt etter det har ftt det med seg!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar