hits

DEN VERSTE REISEN I MITT LIV!

28.07.2015 - 10:00 Ingen kommentarer

For to dager siden reiste vi hjem fra Holland. En reise jeg ikke hadde noen bekymringer over. Flyturene er korte, og mellomlandingen var heller ikke noe problem. Jeg skulle mellomlande i Oslo på vei hjem. Det er jo en flyplass jeg har vært på hundrevis av ganger før... Hjemturen startet veldig fint. Jeg fikk sjekket inn bagasjen, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen i Amsterdam uten for mye venting. 

Når jeg var kommet meg gjennom, var det ikke mer enn en halv time til vi skulle være på plass i gaten. Jeg hadde allerede sjekket hvilken gate jeg skulle i, og visste hvor den var. Jeg fikk derfor tid til å handle litt, og fant blant annet en liten ting til Michelle. Da boardingen begynte ventet jeg lengst mulig før jeg stilte meg i køen. Jeg tenkte at William skulle få slippe å være i flyet lengre enn han måtte.

Å reise med barn er ikke så enkelt som mange tror. Jeg har vært veldig heldig hver eneste gang jeg har hatt med meg ungene på tur. Men jeg har aldri opplevd komplikasjoner på turen før nå. Vi var nesten de siste ombord. Og i det vi satt oss sa kapteinen at bordingen var completed. Jeg tenkte med meg selv: Yes, da er det ikke lenge igjen før vi drar. Der tok jeg fryktelig feil....

Vi ventet og ventet. Det hadde allerede gått en halvtime uten at noe hadde skjedd. Endelig, tenkte jeg. Vi begynte å kjøre bort fra gaten. Men da var ikke flyet på vei til rullebanen slik alle ombord trodde, men det parkerte et annet sted. Så fikk vi plutselig en beskjed i høytaleren om at vi må vente i 50 minutter til før vi kan fly. Med andre ord så skulle vi sitte der i flyet 1,5 time før reisen.

William hadde vært snill og tålmodig lenge. Men han var så utrolig trøtt. Jeg satt mellom to små jenter på flyet. De var helt forelsket i lillemann, og lot han ikke være i fred et eneste sekund. Han sovnet til slutt i armene mine, etter å ha vært veldig sutrete en god stund. Han rakk å sove i fem minutter før en av jentene jeg satt med tok hånden hans og vekket ham... 

Klart jeg blir litt irritert når en ni år gammel jente vekker sønnen min på et fly, når selv Michelle på 4 år vet at man ikke skal vekke en sovende baby. Etter William ble vekket var det ikke mye fred og få på flyet for noen av oss. Vi hadde ikke lettet fra bakken enda... Jeg begynte å se lite lyst på turen hjemover. 

Plutselig så begynte jeg å tenke på den videre flyturen fra Oslo til Stavanger, som jeg så på klokken at jeg aldri i livet kom til å rekke. Jeg tok av flight-mode og ringte mamma for å forklare problemet. Jeg kunne ikke snakke med henne så alt for lenge, for typisk meg, den ene dagen jeg virkelig trenger strøm på mobilen, så har jeg det ikke. En veldig snill ung dame på raden foran meg, hørte at jeg nevnte det i telefonen med mamma. 

Hun snudde seg derfor og ga meg sin tråløse lader!! Jeg fikk ladet mobilen, og klarte å roe meg litt ned. Jeg var super frustrert med god grunn. Når vi endelig kom oss opp i luften, reiste jeg meg og gikk litt frem og tilbake i midtgangen for å roe William. Den eneste tiden han ikke gråt var når jeg ikke satt i setet mitt. De fantastiske tre damene på raden foran meg hadde lagt merke til hvordan de små jentene var, og spurte derfor om jeg hadde lyst til å bytte plass med en av dem.

Jeg ble så glad!! Tenk at det finnes mennesker som faktisk vil hjelpe til. Disse reddet turen min med både mobil-lader, og gjorde sånn at William fikk være i fred. Aldri møtt noen så snille på et fly før. Selv om William gråt gjennom nesten hele reisen, fikk han i alle fall fred. Så lenge han har det bra, så har jeg det bra. Han gråt heldigvis bare fordi han var trøtt, og ikke fordi han hadde vondt. 

I høyytaleren på flyet før vi skulle lande, fikk vi beskjed om at vi som skulle fly videre, var booket inn på neste fly. Det var bare et fly igjen hjem til Stavanger med dette flyselskapet. Til normalt må vi alltid hente bagasjen, og sjekke den inn på ny om man mellomlander i Oslo. De ba oss likevel om å la baggasjen ligge, og bare springe til sikkerhetskontrollen og til neste fly. 

Jeg klarte selvfølgelig ikke å rekke det siste flyet. Det er ikke bare bare "å løpe til neste fly" når man reiser alene med en baby. Når ingen hjelper til eller slipper meg foran i sikkerhetskontrollen. Jeg ringte mamma, og fortalte situasjonen. På en flyplass klokken 22.30 er det svært få du kan spørre om hjelp. Når til og med flyselskapet du reiser med sin luke er tom. 

Så der satt jeg alene med William, uten koffert eller vogn. Jeg hadde en bleie igjen, og bare 100 ml melk igjen i flasken. Jeg kunne ikke overnatte i Oslo! Det var ikke et alternativ for meg!! Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake lengre. Rett på Gardemoen med mange folk rundt meg fikk jeg et liten mental breakdown. Jeg startet å gråte, og ville bare gi opp hele turen. Jeg var så frustert. 

Endelig kom det noen i gaten til det andre flyselskapet. Hun så at jeg var utgrått og så veldig stresset ut, med en liten trøtt gutt på armen. Jeg forklarte henne situasjonen. Hun sa at jeg burde gå ned å snakke med de, sånn at de fikset hotell og hjemreise dagen etterpå, eller så måtte jeg kjøpe en billett i luken hos henne for å være med på dette flyet. 

Jeg forklarte at jeg ikke hadde verken mat eller bleier og at jeg MÅTTE hjem nå. Så da var hun veldig rask med å ringe for å bestille en billett, som kostet meg kr. 2000, med en gang. Penger er heldigvis ikke mitt største problem, men jeg tenker på de som faktisk ikke hadde hatt råd til å komme med kr. 2000 mer til en reise hjem, som du allerede har betalt mange tusen for. 

Jeg tenkte med meg selv at jeg har ikke noe valg, jeg må hjem nå. I det jeg satt meg i flyet, sovnet William. Endelig! Jeg begynte selvsagt å gråte enda mer når jeg var kommet meg på plass i flyet, og han hadde sovnet. Da begynte jeg endelig å tenke at jeg ville komme hjem i natt likevel! Jeg hadde bare en time igjen på fly. Da jeg landet i Stavanger stod min snille vakre tante og ventet på meg. 

Kofferten min var selvsagt ikke kommet frem, så vi forlot flyplassen uten koffert, vogn eller blistol. Heldigvis hadde tanten min vært innom og hentet et gammelt bilsete som Michelle hadde, sånn at vi kunne kjøre hjem med William uansett om bagasjen var kommet frem eller ikke. Klokken 01.00 var vi endelig på plass hjemme hos mamma. Der Michelle selvfølgelig lå fint og sov. 

Bagasjen min kom sent i går ettermiddag... Jeg har aldri i mitt liv vært så glad for å være hjemme igjen. Den følelsen  endelig å kunne legge seg under dyna hjemme etter en slik reise er helt ubeskrivelig. En ting har jeg lært av denne dumme reisen er at jeg aldri i mitt liv skal reise denne ruten noen gang igjen. Jeg vet at jeg skal tilbake til Holland, men da får jeg heller legge planene etter direkteflyene, og ikke ut i fra datoer! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar