hits

DEN PERSONEN JEG EN GANG VAR, SKREMMER MEG.

24.06.2015 - 18:00 Ingen kommentarer

Jeg har vært åpen og ærlig med dere gjennom tygt og tynt. Jeg har fortalt dere om min fortid, men det er en periode i livet mitt jeg har prøvd å snakke minst mulig om, og det skal jeg innrømme at det bare kommer av at jeg er flau over hvem jeg en gang var. Jeg sitter her og tenker at jeg ikke kjenner den personen jeg en gang var, den jenta jeg var mellom 11-14 eksisterer ikke lenger. 

Når jeg tenker nå, så syns jeg det er helt sykt å se hvilken person jeg er blitt og hvor fantastisk livet mitt er nå. Jeg føler på mange måter at jeg ikke fortjener det, og syns det er så utrolig å se både venner og familie fremdeles være der å støtte meg etter alt jeg har gjort. 

Jeg var mildt sagt det jeg vil like å kalle en typisk "hekkan unge" på god Stavanger-dialekt. Jeg var alltid ute etter trøbbel, og skulle alltid være den tøffe jenta. Av en eller annen merkelig grunn bestemte jeg meg tidlig for å være "den første" til å gjøre alt- ja, alt fra å smake alkohol, røyke, til og være den første til å ha sex. Jeg var den type jenta som lett kunne dolke gode venner i ryggen, for en dum gutt. 

Jeg levde et liv uten å tenke over konsekvenser. Jeg drakk meg full i en alder som er utenkelig. Jeg sitter her nå og er skremt over hvor liten jeg den gang var. Jeg følte meg så mye eldre enn det jeg var. Dette er en side jeg virkelig ikke håper jeg opplever med mine egne barn. Jeg håper at mine egne erfaringer kan hjelpe med hvordan jeg skal unngå at Michelle eller William havner på et sted som jeg var. 

Det var et tidspunkt jeg ikke ble bedt i bursdager lengre, fordi de ikke fikk lov av foreldrene... Noe jeg selvfølgelig aldri turde å innrømme hjemme. Jeg syns det er trist å tenke hvor lite jeg brydde meg om menneskene rundt meg, og hvor lite selv mitt eget liv hadde å si på den tiden. 

Mye av grunnen til at jeg aldri har sagt noe om denne siden av meg, er fordi jeg syns det er flaut å bli kalt et forbilde, med den bakgrunnen. Jeg fortjener det rett og slett ikke. Ja, jeg har forandret meg helt siden den gang, men likevel. Jeg er så glad for å ha blitt den personen jeg er i dag, jeg kjenner ikke den persoen jeg var lengre. Den eksisterer ikke lenger, den Anna er borte, og jeg er veldig glad for det. 

Jeg vet at det er mange foreldre som sliter med å holde styr på tenåringsbarna sine. Samtidig som jeg vet hvordan det er å være tenåring. Jeg kan ikke si noe annet enn at det er veldig lite kult å være flau over hvem du pleide å være. Eller være flau over handlinger du har gjort. Jeg ville gjort alt i verden for å forandre på hvem jeg den gang var, eller hva jeg gjorde og sa til venner jeg var veldig glad i. 

Det jeg prøver å si er, jeg vet at det er mange i alderen 12-16 år som leser bloggen min! Jeg vet også at dere som oftes tar til dere det jeg skriver, jeg håper dere kan gjøre det nå også. Det er ikke lenge siden jeg var i denne alderen selv. Jeg ser hvor mye det du gjør i den tiden påvirker fremtiden. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skulle ønske jeg ventet noen år før jeg hadde sex, drakk og røykte. 

Jeg har lært meg at uansett hva jeg har gjort gjennom livet mitt, så er det bare jeg som sitter igjen med konsekvensene. Jeg trodde jeg var en sterk og tøff person på den tiden, men i etterkant har jeg innsett hvor usikker og ustabil jeg var. Jeg er glad for å ha forandret meg så ekstremt, men jeg ser andre rundt meg som ikke har det, og dere kan jo gjette hvordan de har det nå. 

Alle foreldres største frykt i ungdomstiden er vel enten at ungene begynner å ruse seg, eller kommer hjem gravide. Jeg klarte å nå den grensen, og mammas største frykt. Jeg begynte heldigvis ikke å ruse meg, men endte opp gravid i en alder av 14-år. Jeg syns virkelig synd på mamma som hadde meg å styre med. Det verste som kunne skje meg, har vist seg i etterkant til å bli det beste som noengang kunne skjedd meg. Jeg vokste opp, og ble et mye bedre menneske på alle mulige måter.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar