VÅRT FJERDE BARN

23.01.2017 - 18:00 Ingen kommentarer

Som trebarnsforeldre kan kveldene og ettermiddagene bli ganske så hektiske, og det krever en del planlegging for at kveldene skal gå best mulig for seg. Dagen går på lange måter fra null til hundre på bare noen få minutter. Det er middagslaging, spising, rydding, leking og kveldsbad, og det i en periode på dagen der både voksne og barn er slitne i utgangspunktet. I tillegg krever ettermiddagen at det ligger en plan for bloggen, slik at det ikke skal gå ut over barna etter at de er kommet hjem fra barnehager. Stort sett går det veldig bra, mens andre ganger kan det være vanskelig å få alt til å gå prikkfritt.

I dag har jeg hengt etter på bloggen, og må ta det igjen mellom slagene. Det endte med at Jan sa: "Nå tar jeg Michelle og William i badekaret, og så tar du bloggen og Lucas". Det får meg på mange måter til å føle at vi allerede har fire barn her i huset. Bloggen er en veldig viktig del av oss som familie. Guttene er litt for små til at de forstår så mye av akkurat det, mens både meg, Jan og Michelle kan snakke om akkurat det temaet, og ikke minst at alle tre ønsker å bidra på det området. På samme måte som man ikke kan ta fri fra å ta vare på et barn, kan man ikke ta fri fra bloggen.

Verken blogg eller barneoppdragelse er 08-16 jobber, de krever begge mye planlegging, rutiner, og mye tid. På samme måte gir de oss noe i hverdagen. Bloggen gir oss arbeid og et levebrød, mens barna gir oss kjærlighet og opplevelser. Begge deler påvirker vårt humør her hjemme. Samtidig føler jeg at vi akkurat nå har mer en nok å holde styr på i hverdagen, og tanken på et fjerde barn er akkurat nå ganske fjern. Jeg tror vi har nok akkurat nå, og jeg føler balansen vi har hjemme er helt perfekt som den er.

Vi er to jenter, tre gutter, og en blogg. Vi er en familie, og vi er familien Rasmussen.

DETTE VENTER OSS DE NESTE UKENE

23.01.2017 - 12:00 Ingen kommentarer

Det er mandag og hverdagen er for alvor i gang denne uken. Jeg føler året så langt har vært preget av veldig mange avtaler, og at det først nå føles ut som at året virkelig starter. Vi har for så vidt masser av avtaler de neste ukene også, men Februar gir oss for første gang i år muligheten til å faktisk legge litt andre planer. Vi har endelig noen åpne helger som jeg gleder meg til å legge planer for, og etter at jeg var med på innspillingen av Camp Senkveld har jeg virkelig fått opp interessen for vinter, snø og skigåing.

Jeg har i alle fall veldig lyst til å få til en helg på fjellet snart, og ikke minst få kjøpt inn ski til de små og pulk til minstemann. Jeg vet Jan også setter veldig pris på vinteren, og er vokst opp med bålgrilling og skiturer. Jeg føler på mange måter det er mye lettere å koble av på fjellet, alt er så stille. Alt går liksom mye saktere. Ellers handler helgene fremover om å finne aktiviteter som får oss i godt humør, og som kan skape minner. Også gleder jeg meg til å vise Jan hvor mye han undervurderer skiferdighetene mine. De er nemlig ikke så aller verst!

CAMP SENKVELD - HEIA TEAM THOMAS

22.01.2017 - 20:20 Ingen kommentarer

I går kveld kunne jeg røpe at jeg er med i årets sesong av Camp Senkveld som kommer til å gå på tv hver fredag gjennom hele våren. Jeg må innrømme at jeg er så glad og takknemlig for å få muligheten til å være med, det har virkelig vært en helt fantastisk opplevelse og et minnerikt opphold sammen med deltakere fra hvert lag. Jeg var så heldig og kom på lag med Thomas sammen med fem andre flotte kjente profiler. 

Blått lag besto av Thomas, Katarina, Henrik, Markus, Eilev og meg. Som jeg må si var et helt fantastisk lag! På Harald sitt lag med røde jakker var Adelén, Nadya, Kristoffer, Håvard og Hallgeir, som jeg må innrømme var noen tøffe konkurrenter. Det er rart hvor fort man blir kjent med mennesker man aldri har møtt før, på så kort tid når man lever på en camp så tett på hverandre. Jeg må si at jeg virkelig dro hjem fra Rjukan med nye fantastiske kjennskap, fra begge lag. 

Camp Senkveld vil bli vist på hver sending av Senkveld med Thomas og Harald, der det vil bli vist en konkurranse på hver sending fra og med 3.februar, og til og med ut mai. Senkveld går på tv hver fredag kl.22.15 på TV2. Håper du vil følge med på en tøff konkurranse, med kreative, tøffe, og ikke minst morsomme feil og fall. Jeg gleder meg i alle fall som et lite barn til å se alt vi fikk oppleve på tv sammen med Jan i sofakroken! 

DET ER IKKE MENINGEN AT DU SKAL FORSTÅ

22.01.2017 - 15:00 Ingen kommentarer

Jeg tror ikke det er meningen at vi skal kunne sette oss inn i hva andre personer tenker. Jeg tror ikke det skal være mulig å forstå ting og handlinger som blir gjort, som man vet man aldri hadde ønsket eller turt å gjøre. Jeg tror ikke at vi skal kunne vite hvordan andre mennesker er skrudd sammen. Alt man skal forstå oss på er oss selv, våre handlinger og vår holdning. Hva vi selv skiller mellom rett og galt. Vi har alle noe som betyr mer enn alt annet i livet, og for meg er svaret enkelt. Mitt svakeste punkt, mitt sterkeste punkt, mitt alt: Barna og Jan. 

Det er lett å sjarmere meg, og det er lett å såre meg. Det er lett å gjøre meg glad, og det skal ikke mye til for å gjøre meg redd eller lei meg. Alt i mitt liv går i ring rundt dem. Jeg elsker dem, og ønsker å beskytte dem fra alt og alle. De er meg, og alt som engasjerer meg til å stå på videre i livet er dem. For meg så finnes det ingenting i verden som går foran barna. Ikke penger, ikke en annen kjærlighet, ikke en gang mitt eget liv, og dette er noe jeg selv tar som en selvfølge. Det er dette som er riktig for meg. 

Jeg kan skade meg selv hver eneste dag til livet mitt tar en slutt. Jeg kan ta mitt eget liv på den mest brutale måten. Jeg kan lide og slåss. Jeg kan gjøre alt, så lenge barna mine er i trygge hender og jeg vet at de har det godt. Det er en selvfølge for meg. Det er rett for meg. Jeg hadde aldri i mitt liv såret eller vært stygg mot barna, om det så var snakk om død og liv. De er den eneste gode grunnen til å leve. Uten dem ville jeg ikke ønsket å leve mer. 

Jeg forventer ingen forståelse, for dette er kun mitt syn på livet. Man velger egne verdier, og man velger egne valg. Jeg har aldri tenkt å sette meg inn i det du mener gjør livet vært å leve, men dette er hva jeg mener om livet. Man velger verdier gjennom livet, etter opplevelser, barndom, kjærlighet og hat. Hvis man hater noe, eller noen, så er det lett å elske det motsatte. Gjøre ting annerledes, og ikke minst velge rett og galt ut i fra det. Det er vel nettopp derfor man ikke skal kunne forstå oss på andre mennesker, fordi vi alle har levd helt forskjellige liv.

Det å elske noen med samme verdier kan også være med på å starte en familie, selv hvor ulike to mennesker har levd før vi treffer hverandre. Man velger som regel å leve live videre sammen med noen som på en eller annen måte har fått de samme verdiene i livet som oss selv, men også ikke minst de samme livsgledene og interessene. Når jeg spør meg selv hvorfor jeg er så sikker på at jeg ønsker å leve resten av livet mitt sammen med Jan, etter så kort tid inn i forholdet, så er svaret ganske enkelt: Han tror på meg, og mine verdier, som nå er blitt våre. 

DET SKAL IKKE MYE TIL FOR Å FÅ MEG FORNØYD

22.01.2017 - 11:00 Ingen kommentarer

I går ble vi overrasket av Jan, og vi hadde en fantastisk dag sammen. Det er så gøy å ha dagene fylle av planer sammen med gjengen. Jeg håper virkelig ikke det blir lenge til vi kan dra tilbake i stallen igjen. Jeg elsker å finne nye ting å gjøre sammen, og håper at dette er noe som gjør at Michelle og meg får med mor og datter tid sammen. I går kveld røpte jeg også at jeg er med i årets Camp senkveld med Thomas og Harald, som begynner på tv om kort tid. Du kan finne en video om meg fra Campen HER! Ønsker alle sammen en fin søndag! 









OBS SPOILER: DETTE SKJEDDE UKEN JEG VAR BORTE!

21.01.2017 - 22:28 Ingen kommentarer

For en uke siden fikk jeg muligheten til å være med på noe spennende! Jeg reiste opp i snøen sammen med en gjeng med fantastiske mennesker som jeg ikke kjente fra før. Jeg kom hjem igjen for en ukes tid siden, med minnerike opplevelser og nye gode venner. Nå kan jeg for aller første gang røpe hva som egentlig skjedde den uken jeg var borte fra bloggen, barna, mann og hus. Jeg fikk muligheten til å være med på årets Camp Senkveld sammen med Thomas og Harald i en hel uke! 

Første episode starter allerede på tv fra 3.februar, og skal gå helt frem til slutten av mai! Det har vært en fantastisk opplevelse å være med på, og jeg er så takknemlig for alle de fine minnene fra turen jeg kan ta med meg videre i livet. Jeg har virkelig fått testet meg selv i utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle. Jeg takket fint ja til å være med, og tenkte dette kom til å være en morsom opplevelse. Jeg tenkte at i et humor-porgram kan det umulig skje ting som vil sette meg i en ubehagelig situasjon. Jeg trodde med andre ord at dette ville bli lett som bare det. 

Jeg tok grundig feil, for jeg har ikke opplevd annet enn å bli utfordret, og gjort ting jeg ikke kan. Jeg har virkelig presset meg selv, grått på tv, men viktigst av alt så har jeg kjent på en utrolig mestringsfølelse! Jeg har vært så uendelig stolt over meg selv, for mange konkurranser. Jeg har imponert meg selv, på områder jeg slett ikke trodde jeg skulle få til. Og selv den verste utfordringen vi kunne fått, endte jeg, lille meg, mammabloggeren opp med høyest poeng-skår fra begge lag! Det er imponerende det! 

Jeg blir også å se naken, skremt, glad og fornøyd gjennom hele campen. Jeg er så glad for at jeg ble med på denne turen, og gleder meg til å følge med selv foran tv-skjermen i ukene fremover. Jeg vet enda ikke selv hvilket lag som vant hele campen men det har vært veldig jevnt frem til finalen! Dette blir spennende! Jeg kommer til å skrive om hver enkel episode, og røpe litt egne tanker underveis, og ikke minst dele flere herlige bilder fra meg og gjengen på camp! Heia, team Thomas!! Skal du følge med? 

FOR EN OVERRASKELSE!

21.01.2017 - 18:00 Ingen kommentarer

I dag tidlig overrasket jan meg og Michelle med morsomme planer for dagen. Jan hadde ringt rundt og virkelig lagt i stand et opplegg for dagen i dag. Vi bor i en bygd med bondegårder og hester til alle kanter, og både Michelle og meg har mast lenge om at vi har lyst å ri en dag. Plutselig i dag tidlig skulle vi få muligheten til det. Michelle syns det var utrolig gøy, og jeg storkoste meg selv på hesteryggen. Jeg er selv en tidligere hestejente, men la dette bak meg en god stund før jeg ble gravid med Michelle. Det er med andre ord veldig lenge siden jeg har ridd på en hest.

Jeg syns det var veldig skummelt til å starte med, men fant fort tilbake til gamle kunster. Jeg hadde det helt fantastisk på hesteryggen, og jeg så på smilet til Michelle at hun koste seg minst like mye som det jeg gjorde i dag. Hun har ikke ridd uten at vi leier henne før, men i dag fikk hun virkelig testet det å ri alene også. Hun var superflink, og slutter aldri å imponere meg! Det er så gøy å finne nye ting vi kan kose oss med og gjøre sammen. Dette må vi virkelig få til å gjøre oftere. Dette var sporty av oss, og kjempegøy! For en lørdags-formiddag! 

Jeg skal poste bilder fra dagen på hesteryggen om litt, men i mellomtiden finner dere video av det på instagram: Mammatilmichelle eller på facebook HER om litt! Ønsker deg en fantastisk fin lørdagskveld! 

DEPRIMERT AV BLOGGINGEN

21.01.2017 - 11:00 Ingen kommentarer

Da prøver jeg å starte på ann igjen, etter nok en tur bort uten pc. Jeg kjenner det er godt å slippe unna i ny og ne, men plutselig har det blitt litt for lett for meg å skyve bloggen unna om ting er vanskelig, i stedet for å bruke den til noe positivt som jeg alltid gjorde før. Jeg syns det alltid var mye lettere å skrive om ting var vanskelig før, fordi nå er det hele tiden noen som mener jeg skriver om for personlige ting, mens andre mener jeg kun deler for å få oppmerksomhet og klikk inn på bloggen. 

Ja, jeg ønsker at innleggene mine skal leses, men når jeg deler ting som faktisk er vanskelig i livet mitt handler det mest om å nå ut til de som faktisk opplever litt av de samme tingene jeg gjør. Jeg prøver å nå ut til de som faktisk kan kjenne seg igjen, og støtte seg opp mot meg som åpenhjertig sitter å deler mine tanker i nettopp den situasjonen jeg sitter i. Jeg føler også det plutselig er blitt vanskelig å dele, fordi det er vanskelig å forstå hva som egentlig er problemet, når man ikke leser alle innleggene, men kun ett par. 

Jeg har det ikke vanskelig fordi jeg ikke vandt en bloggpris på prisutdelingen i går, selv om det selvsagt er kjip, så er det ingenting i forhold til alt annet som skjer i verden. Jeg er heller ikke blitt deprimert av noen dumme negative kommentarer, for det er blitt en del av hverdagen min. Det som derimot stadig graver meg dypere og dypere, som jeg fremdeles ikke har funnet en ende på, er det problemet som ligger over meg i forhold til min barndom, situasjon med familien nå, og ikke minst alle møtene som jeg må gjennom med advokat og andre på grunn av dette. 

Jeg er ødelagt, og klarer ikke få meg ut av dette før det er helt over. Jeg vet ikke en gang når det skal ta slutt, og det er veldig frustrerende. Det går ut over hvem jeg er, og hva jeg står for. Jeg føler meg dum og teit som ikke kan skrive noe om dette for å i alle fall la dere få vite hva som egentlig skjer i livet mitt nå, men sannheten er at jeg ikke har lov. Ikke nå, ikke før det er over. Jeg ønsker å dele, så den dagen vil komme, i mellomtiden håper jeg dere klarer å lese litt mellom linjene, og forstå at det er dette som plager meg, ingenting annet. 

Blir jeg deprimert av bloggingen? Nei, det blir jeg ikke.Jeg blir heller ikke deprimert av kommentarer, eller alt som bloggen følger med. Min plan har aldri vært å kommer her jeg er nå, mens jeg er så offentlig. Det har likevel kommet opp nå, og jeg må leve med det. Det er derfor det er viktig for meg å sette av tid til pause når jeg trenger det, samtidig som jeg må dele at ting er vanskelig når jeg føler at det hjelper meg gjennom ting. Jeg håper kun på en liten forståelse, ikke noe annet. Man har alle vært gjennom en tøffere tid i livet, nå er det min tøffe tid som står på... 

STARTE MIN EGEN PAPPABLOGG?

20.01.2017 - 21:00 Ingen kommentarer

Nå har akkurat kvelden senket seg her hjemme. Anna er vel hjemme etter turen til Oslo, en tur hun nok kommer til å kommentere senere. Det er ingen hemmelighet at vi igjen er inne i en litt vanskelig periode her hjemme. Det har skjedd mye saker og ting de siste ukene, og det har alt i alt vært veldig hektiske dager siden nyttår. Vi føler vell på mange måter at vi ikke helt har fått satt året enda. Dette er mye av grunnen til at jeg har vikariert på bloggen i det siste, da Anna ikke helt er i form til å drive bloggen alene for fullt.

Men nå er hun hjemme igjen og innstilt på å overta bloggen igjen. Hun får fri ut kvelden i dag, men er tilbake i morgen formiddag. Det tror jeg hun gleder seg til. Ellers fikk hun mange spørsmål i går om jeg kommer til å starte en egen pappablogg på sikt. Og akkurat det er noe vi har diskutert lenge før Lucas ble født. Jeg kommer nok ikke til å starte noen pappablogg med det første, eller rettere sakt noensinne. Det er ikke min greie, og jeg trives simpelthen best bak Anna. Jeg føler det heller er mitt ansvar å komme med pappasynspunkter og pappaposter her på Annas blogg, og forholder meg til det.

Nå sitter jeg i en situasjon der det simpelthen er viktigere at jeg hjelper henne. Blant annet med bloggen når det trengs. Og selv med litt stavefeil, så føler jeg selve skrivingen går bedre og bedre. Eller, jeg er ikke lengre redd for å skrive om det som er vanskelig, og jeg er ikke redd for å fortelle om følelser og opplevelser. Men nå skal vi prøve å få en rolig kveld her hjemme, vi har faktisk funnet vår første serie som vi ser sammen. Eller, bortsett fra Frikjent, som vi fikk sett begge sesongene av.

Jan

JEG TRENGER HENNE MER EN BARNA

20.01.2017 - 14:00 Ingen kommentarer

Meg og Anna lever som dere vet veldig tett. Vi er samboere og småbarnsforeldre, vi er kjærester og bestevenner. Vi har siden vi ble sammen for litt over et år siden levd veldig tett på hverandre. Det er i utgangspunktet noe jeg er veldig glad i. Jeg trives veldig godt med å leve på den måten, mest fordi jeg er avhengig av å ha de jeg elsker rundt meg. Trodde jeg. Jeg er en person som lett blir sjalu, og en person som er veldig glad i å involvere meg selv i både oppturer og nedturer. Og når man da er samboer med meg, så er det vanskelig å blokke meg ute. Den siste tiden har jeg imidlertidig begynt å skjønne at det ikke er nærheten jeg er avhengig av, men tryggheten. Ikke den tryggheten man har med å stole på mennesker, men den tryggheten man får når man vet andre mennesker har det bra. Jeg er ikke avhengig av å ha Anna rundt meg hele tiden, men jeg er avhengig av at hun har det bra.

Jeg tenker veldig, veldig mye på henne når hun ikke er rundt meg. Enten jeg selv er på julebord, eller hun er på en jobb. Og jeg kjenner at jeg nærmest er avhengig av å vite at hun har det bra. At hun koser seg. Det skal ikke så mye til for at jeg får den bekreftelsen, for eksempel bare en engasjert telefonsamtale, eller et stort smil på et bilde. Men faktum er at jeg trenger henne for å yte mitt beste. Ikke fysisk, men psykisk. Jeg trenger henne som min mentale støtte og store motivasjon.

For det er der mye ligger. Anna er min store motivasjon til å være den beste av meg selv. Hun er den jeg alltid ønsker å imponere. Jeg kjenner jeg sitter med en voldsom følelse av forelskelse. Jeg vet at Anna synes det ordet er veldig kleint, men jeg er veldig, veldig forelsket i henne. Jeg bryr meg skrekkelig mye om hva hun tenker til en hver tid, og prøver hele tiden å imponere henne. Ikke imponere henne med å prøve å se veldig bra ut, men imponere henne med å være den mannen hun fortjener. Være den pappafiguren hun fortjener å se at barna har. Være den kjæresten som viser henne hvor mye hun betyr for meg. Jeg vet blant annet at hun er veldig opptatt av at kjøkkenbenken skal være ren hele tiden, og at det ikke skal være smuler på den. Derfor har jeg vasket den sikkert 5-6 ganger det siste døgnet.

Jeg trenger henne på mange måter mer en jeg trenger barna. Eller, hun er den som gjør meg til den beste pappaen jeg kan være. Hun er den som gjør at jeg alltid stiller opp for de små. Det kan kanskje være et svakhetstegn for noen, men fakta er at jeg er den beste pappaen jeg kan være når jeg selv har det bra. Og bra har jeg det når Anna har det fint.

Akkurat nå kjenner jeg det skal bli godt å få min store forelskelse hjem igjen. Jeg håper vi kan ha en rolig middag, og at vi kan prøve å få en fin kveld sammen. For Anna, jeg bryr meg virkelig om deg. Og uansett hvor flau du blir når jeg bruker ordet forelskelse, så er jeg veldig forelsket i deg. Og kunne virkelig ikke sett for meg en hverdag uten deg. For du er mye større en du tror. Ikke som blogger, men som menneske.

Jan

BLI MED PÅ BLOG AWARD!

19.01.2017 - 20:00 Ingen kommentarer

Hei dere, jeg stikker bare raskt innom for å minne dere på at dere akkurat nå kan følge årets Vixen utdeling. Vixen sender nemlig livesending nå klokken 20:00 i samarbeid med Nettavisen, og du kan følge prisutdelingen live HER! Håper så mange som mulig har lyst til å følge med. Jeg er i alle fall veldig spent på kvelden. Fingers crossed!

Vinner av dagens Facebook-konkurranse i samarbeid med Get Inspired er: Eli Pedersen Sterri! Vennligst ta kontakt med meg på Innboks via MammatilMichelle Facebooksiden min.

hits