REAKSJONEN GJØR VONDERE ENN VOLDEN.

26.05.2016 - 20:00 Ingen kommentarer

Jeg klarer ikke å forstå. I dag gjør det vondt, det som gjorde for vondt til å merkes noe til i går. I dag er smerten der. Smerten over hvordan jeg er blitt sviktet. Smerten av skuffelse. Smerten av fortvilelse, for å fremdeles ikke få den forståelse jeg fortjener. Jeg ønsket bare en forståelse, en reaksjon som viser at du ikke visste noe, en reaksjon som viste at du brydde deg, og at du syns det gjør vondt å vite at jeg opplevde og måtte gjennomgå alt jeg gjorde som liten. Du fikk detaljer, som jeg aldri før har delt med noen, og klarte å skuffe meg, såre meg, få meg til å føle meg enda verre enn jeg gjorde før. Du sviktet meg, med den reaksjonen du gav meg. 

Andre ting var viktigere.. Som mamma selv, så finnes det ikke en eneste ting i verden som er viktigere enn hvordan mine barn har det, eller hva de opplever. Det finnes ingen annen ting i verden som hadde ødelagt meg mer enn om jeg fikk en beskjed om at et eller flere av mine barn har opplevd noe av det samme som jeg har. 

Det gjør så vondt, og er så mye å bære på, at jeg ikke vet hvordan det skal være naturlig for meg å reagere. I går kveld etter at innlegget mitt var publisert så ble jeg overrasket over hvordan jeg ikke klarte å være trist eller lei meg. I går klarte jeg å være sterk. I går klarte jeg å finne noe positivt med det hele. I går kveld fikk jeg for første gang en opplevelse og bekreftelse på at jeg selv ikke kunne vært en bedre mamma. Mine barn er trygge i mine armer, og vil alltid ha min støtte uansett hva. 

På min mest sviktet dag gjennom hele livet mitt. Den vanskeligste dagen gjennom 20 år, gav meg likevel noe positivt som jeg ikke trodde skulle være mulig. Jeg fikk en bekreftelse på at mine barn aldri kunne hatt en bedre mamma enn meg. At mine barn får den oppveksten jeg aldri fikk, med trygge rammer, og mennesker rundt som virkelig elsker dem og bryr seg om at de skal ha det bra. Jeg innså for første gang i går kveld, at mine barn aldri kan føle seg sviktet av meg. For uansett hva, så kan de komme til meg og føle en trygghet.

Smerten jeg går rundt med i dag kan ikke beskrives. Jeg føler meg sviktet av de som virkelig er «pliktet» til å alltid være der. De som skulle vært de som brydde seg mest. De som skulle gjort alt for å gi meg en klem på en dag som denne, velger å legge skylden over på meg, velger å se forbi traumatiske år i mitt liv. Det ble alt for tydelig for meg, at mine foreldre, aldri har følt den samme overbeskyttende følelsen for meg, som det jeg kjenner oven for mine egne barn, hver eneste dag. 

JEG KAN ALDRI TILGI DEG

25.05.2016 - 21:00 Ingen kommentarer

Hvordan kan jeg begynne å beskrive smerten du har lagt igjen hos meg? Det er faktisk ikke mulig. Det gjør vondt når jeg våkner, og det gjør vondt når jeg går å legger meg. Jeg tenker på det ofte. Jeg reagerer med sinne, frustrasjon og fortvilelse. Hvordan kunne du, hvordan klarte du å gjøre dette? 

Jeg ser på mine egne barn og kjenner en stor fortvilelse. Første gang du løftet hånden mot meg var jeg mindre enn Michelle er nå. Jeg var liten, jeg var alene, jeg var redd. Redd for hva du ville gjøre meg. Redd for hvor sint du ville bli denne gangen. Du har påført meg mer smerte enn du gjorde den gang. For skuffelsen og redselen jeg fremdeles lever med, gjør like vondt som alt det fysiske du gjorde.

Du kunne bli så sint. Av verdens minste lille ting, kunne du totalt klikke. Du satt med en liten 6 år gammel jente på fanget, og fortale hvordan du skulle leie inn skumle menn til å skjære ansiktet til mamma i hjel med et barberblad. Du hadde store planer om hvordan du skulle kidnappe oss med til Australia, og hvordan du skulle farge håret mitt mørkt, og ta på meg fargelinser, så ingen kunne kjenne oss igjen. 

Jeg er lei av å gå rundt å late som om dette aldri har skjedd. For det har skjedd flere ganger, gjennom flere år, og gjennom hele oppveksten, og jeg husker det. Jeg husker alt, minst like godt som deg. Jeg kan ikke tilgi deg, eller akseptere det du har gjort. Jeg kan ikke leve videre å tenke at det du har gjort ikke har skadet meg på noen måte. For du var dessverre pappaen min.

Da jeg selv ble mamma, og fikk et ansvar, har jeg kjent en følelse av å passe på at barna mine har det bra. En følelse alle oppegående personer har ovenfor sine egne barn. Den følelsen av å sørge for at ingenting skader barna på noen som helst måte. En helt unik og enorm overbeskyttende følelse. Mitt barn skal aldri måtte lide, være redd eller oppleve noen form for vold. Det er min oppgave som mamma å passe på mine barn. De skal alltid være trygge i mine armer. 

Etter jeg ble mamma har jeg tenkt mer på det jeg gikk gjennom i min barndom. Det ingen så, eller forsto, det ingen visste om. Det som flere selv den dag i dag klør seg i hodet uten å skjønne noe av. Hvorfor var det ingen som reagerte, når en liten jente som meg forsto at dette ikke var greit. Hvorfor fortalte du meg at de visste det, at de ikke brydde seg om meg? Det i seg selv, er uakseptabelt at mine barn noen gang får høre av en voksen person.

Du sa hun visste det, og at hun tydeligvis ikke brydde seg. Du sa hun ikke ville ha oss. Du sa til meg at når hun fant ut at hun var gravid med meg, så ville hun ta abort. Du sa at du stoppet henne. Det var første gang jeg fikk høre ordet abort. Da var jeg fire år, og ble fortalt "at mammaen min ville drepe meg når jeg var i magen hennes." Du gjorde alt du kunne for at vi skulle hate henne.

Jeg er lei av å leve dette livet. Jeg fortjener bedre. Jeg har lært meg at dette ikke er noe jeg trenger å sitte med alene. Jeg har for første gang fortalt ALT til de som kan hjelpe meg til å gå videre. Jeg lukker en dør i livet mitt nå. Jeg hater deg, og alt du har gjort. Jeg kan aldri akseptere eller forstå det du har gjort. Det er her marerittet mitt slutter, og kontakten brytes for godt. Jeg har vært sterk lenge nok, nå tar jeg et steg for meg selv og mine egne barn. Jeg håper jeg aldri ser deg igjen. 

ALLE FAMILIER TRENGER ET HODE SOM TENKER PÅ ALT

24.05.2016 - 13:00 Ingen kommentarer

Jeg burde egentlig vært i seng for lengst. Klokken er rett over 01.30, og alle her hjemme sover. Det er skikkelig stille i huset, og jeg er ikke trøtt en plass. Jeg har en million ting jeg tenker på, og en million ting som bidrar til å ta fra meg nattesøvnen min og holder meg våken. Jeg har mye jeg skal gjøre, og jeg føler at det ikke er nok timer i døgnet til å gå gjennom alt som må bli gjort. Alt fra små ting som hårfrisyre på Michelle i morgen, til husarbeid og jobb, jeg har så mye jeg tenker på som overhodet ikke har vært nødvendig å bruke energi på så sent, når jeg burde sovet. 

Jeg er vel bare en typisk mamma, som alle andre. Stresset til tider, med en haug av ansvar som jeg skal holde styr på. Jeg tror at vi alle har de dagene der vi tenker litt mer enn andre dager, på litt mer enn hva som er nødvendig. Jeg tror ikke jeg er spesiell, eller veldig rar som føler at jeg må bruke natten på å gjøre noen av morgendagens plikter. Jeg føler at en «mammarolle»  uansett må til for å få en familiehverdag til å gå rundt.

En «mammarolle» som klarer å tenke på alle de tingene en må for å kunne ha ansvaret for hus, mann, barn, jobb og sist meg ikke minst seg selv i det hele. En «mammarolle» trenger ikke en gang nødvendigvis å være en mamma eller dame i det hele tatt, men den personen i familien som tenker litt mer enn resten, og som holder styr på det meste, uansett hvem og hva! Alle familier trenger et hode som tenker litt ekstra på alle, og som vet hva som skjer til en hver tid. Jeg kan vel trygt si at jeg er typisk mamma som må ha kontroll til en hver tid, og som tar på meg denne jobben med glede. 

Om det så betyr at jeg må sitte våken på natten som nå, med et smil om munnen, og vite allerede nå at Jan våkner med barna i morgen, så er det verdt det. For selv om jeg er hodet i familien, og med stolthet og trygghet kan ta på meg den rollen, så er det likevel mye Jan også har kontroll på i hverdagen. Vi har fått en rutine på at han alltid er der på morgenen, nå som jeg er gravid. Han står opp med barna, og lager frokost, før jeg kommer meg opp av sengen. Det er blitt utrolig deilig, selv om jeg fremdeles merker at det er uvant å dele ansvaret. 

Av og til blir jeg så fascinert over hvordan to foreldre, som vi nå de siste månedene har blitt, klarer å jobbe sammen, og være et så bra team. Jeg har tatt på meg den rollen som allerede i flere år er innøvd med å ha kontroll på alt som skjer til en hver tid, mens Jan tar seg mer av den praktiske delen i familielivet. Det føles veldig godt å være to voksne her hjemme, og det føles veldig godt å ha noen å dele både oppturer og nedturer sammen med. Nå er vi veldig inne i forskjellige faser med barna. Både Michelle og William lærer veldig mye nytt i disse dager, og det er godt å dele fremskrittene og stoltheten med Jan. 

DETTE LIVET MÅ TA EN SLUTT!

23.05.2016 - 18:00 Ingen kommentarer

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er virkelig ikke meg selv for tiden. Det er plutselig en mye lengre vei til å finne latteren og smilene mine om dagene. Jeg har så utrolig mye jeg går å tenker på. En ting opp på den andre. Det er så mye som skjer som jeg egentlig har lyst til å fortelle dere alt om, som jeg ikke kan gjøre. Jeg ønsker forståelse, jeg ønsker å bli tatt på alvor. 

Jeg er frustrert over så veldig mye at jeg har prøvd å fokusere på en dag om gangen. Nå har jeg derfor avlyst de planene jeg hadde i tiden fremover, for å unngå og måtte tenke for mye på det, og om jeg kommer til å ha nok energi til å gjennomføre de. Alt fra bursdagsfeiringer til innspilling og intervjuer er blitt avlyst. Jeg klarer ikke mer nå. Det er begrenset hva et menneske skal tåle og bære. Det som er viktig akkurat nå er hverdagen sammen med Jan og barna, og ikke minst min kropp og helse som i disse tider skal være en god mamma for fosteret i magen også, samtidig som jeg skal være tilstede for de barna vi allerede har. 

Jeg er lei av å ikke bli respekter og tatt på alvor. Jeg er lei av at mine valg ikke skal bli sett på som mine valg, men valg som er påvirket av andre rundt meg. Jeg er lei av å være den «jenta» som hele tiden skal være et svakt punkt. En jente det er lett og kritisere, hate, slenge dritt mot og misforstått. Jeg snakker ikke om hva du som bloggleser tenker eller mener, og jeg tenker ikke på hva de rundt i gata som vet navnet mitt mener om meg. Jeg tenker på de personene i livet mitt som burde være der når jeg trengte de, på samme måte som jeg ville vært her når de hadde trengt meg. Venner, familie, bekjente. 

Jeg er lei av å late som at livet mitt er helt perfekt og at familien min alltid har vært der for meg. Jeg er lei av å lyve om ting som ikke stemmer. Jeg er lei av å pynte på sannheten, for det har jeg gjort til alle jeg kjenner gjennom hele oppveksten. Det er på tide at jeg kan ta mine valg, og bli respektert for de valgene jeg tar for meg og min lille familie. 

HJEMME BRA, MEN BORTE ER BLITT BEST

21.05.2016 - 11:30 Ingen kommentarer

Nå har vi vært mye borte fra hjemme den siste måneden. Vi har faktisk vært like mye på sørlandet den siste måneden, som det vi har vært hjemme i det nye huset. Vi har vært på sørlandet hele denne uken også, og liker oss litt for godt her nede. Det er en veldig fin plass å dra, når vi føler for å komme oss litt vekk fra byen. Jeg merker at hele gjengen trives mer og mer nede i Søgne. Det er nå vi har muligheten til å være så fleksible, før barna knytter seg til barnehagen, men ikke minst skole.

Michelle begynner jo på skolen neste år, og da blir vi mer låst til å holde oss hjemme. Det gjelder både turer til sørlandet og utlandet. Fra og med neste år må vi også holde oss til helger og skoleferiene, som alle andre normale mennesker må. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det, samtidig som det skal bli godt å komme inn i en vanlig hverdag igjen, både for oss to, og de små. 

Vi kommer selvsagt til å få en mye bedre hverdag når barna begynner i barnehagen i høst. Da tenker jeg bedre med tanke på rutiner og for barnas skyld med aktiviteter, teste seg selv, og ikke minst leke sammen med andre barn hver eneste dag. Vi har det fantastisk nå som får lov til å være hjemme sammen med begge barna hele døgnet. Jeg syns det er en gave, uansett hvor slitsomt det kan være til tider. 

Det er en mulighet ikke mange får. Jeg er derfor veldig takknemlig, likevel så føler jeg at jeg ikke klarer å gi barna mine det de trenger i en normal hverdag. For en liten periode som nå, så det er jo ikke noe barna tar skade av. Men nå som jeg bare blir mer og mer gravid, og ikke klarer å være like aktiv som tidligere, så sitter jeg igjen med en dårlig samvittighet. Det føles derfor veldig godt, å kunne dra ned til sørlandet med barna, og finne på ting her, som barna liker og setter pris på! 

SNART VET ALLE KJØNNET PÅ BABYEN I MAGEN!

20.05.2016 - 19:19 Ingen kommentarer

I dag var vi på vår aller første babyshopping. Vi handlet for første gang inn klær til babyen i magen. En stolt storesøster fikk være med på handelen, og hadde med seg en bok og pen til å skrive ned det vi trengte. Hun minner bare mer og mer på meg med tiden. Vi har egentlig ikke handlet noe, på grunn av at vi ikke har ønsket å røpe kjønnet til noen. Så med tanke på at det var jenter så tok «snik-bilder» av oss i butikken, så er det vel et tydelig tegn på at vi begynner å glippe ut på hvilket kjønn den lille i magen er. Håper bare det kan komme fra oss, og ikke fra rykter og andre. Vi ble selv veldig fornøyd med dagens koselige handel! 

DET BESTE I VERDEN

20.05.2016 - 15:00 Ingen kommentarer

Har du noen gang tenkt på de små øyeblikkene du husker veldig godt igjen fra din egen barndom? Kanskje du bare husker et lite glimt på under fem sekunder, med minnet er der likevel. Etter at Michelle har begynt å få lov til å være mer og mer et lite barn med egne ønsker og meninger, så har jeg hatt flere tanker med tilbakeblikk på korte minner jeg husker fra da jeg var på hennes alder. 

Jeg husker naturligvis ikke alt, men små glimt fra forskjellige opplevelser sitter sterkt igjen i tankene. Første gang jeg lærte å sykle uten støtte-hjul. Da var var jeg bare fire år, og nabogutten som den gang var rundt 13 år løp ved siden av meg for å passe på at jeg ikke skulle falle av og slå meg. Jeg husker knapt hvordan han så ut, men den grønne sykkelen og selve syklingen husker jeg. 

Jeg husker hvordan det korte håret mitt blåste i vinden, og hvordan hjelmen satt litt på snei. Jeg husker været, og jeg husker følelsen av mestring. Jeg husker hverken noe av hva som skjedde før eller etter de minuttene på den lille sykkelen, men opplevelsen sitter likevel sterkt i meg som et godt minne. 

Michelle har hatt en sykkel stående hjemme i snart et år, som hun ikke har fått tid til å sykle så mye på. Hun hadde ikke sykkel nede på Kypros, og etter at vi kom hjem, så har det både vært vinter og andre ting som har kommet i veien for sykkelturene. Likevel trives hun veldig godt på sykkelen. I går fikk hun en ny sykkel, og var kjempestolt over å ha valgt den ut helt selv. 

Vi måtte derfor ut på sykkeltur i dag. Michelle har storkost seg, og vi har fått sett mange smil. Kanskje er nettopp denne sykkelturen en av mange små glimt fra barndommen Michelle vil huske og se tilbake på når hun blir stor. Det finnes ingenting i verden som føles bedre, enn å se et ekte smil i det lille søte ansiktet til de som betyr mest! Ønsker deg og dine en fantastisk start på helgen! 

DETTE VILLE DU ALDRI TRODD OM MEG!

20.05.2016 - 11:00 Ingen kommentarer

1. Jeg kan gå kledd i morgenkåpe til alle døgnets tider. Du kan fint se meg smilende i forsetet med morgekåpen tredd over meg, selv om klokken er 15:00 på en tirsdag.

2. Jeg er kronisk redd for fisk og skalldyr. Reker er kanskje mitt værste mareritt. Hver gang vi kjører fra Stavanger til Kristiansand passerer vi en plass som heter Rekevik, og Jan truer alltid med at vi skal flytte dit. Det skumleste med reker er lukten.

3. Jeg har en stor drøm om å sove i telt i sommer, selv om jeg da er høygravid. Jeg er egentlig et friluftsmenneske, og er ganske enkel å få med på tur. Forutsatt at du serverer meg ristet brød med Nugatti.

4. Jeg har ingen planer om å bli over 60 år gammel. Jeg er simpelthen livredd for å bli gammel og hjelpetrengende, så jeg krysser fingrene for at jeg ender opp som Kris Jenner når jeg fyller 60, da kan jeg nok klare noen år ekstra.

5. Egg er det kvalmeste jeg vet. Kanskje bortsett fra reker da. Aldri fortell meg at arme riddere lages av egg, jeg forteller meg selv at de ikke gjør det, og har faktisk begynt å tro på det. 

JEG FRYKTET FOR LIVET HENNES

19.05.2016 - 19:00 Ingen kommentarer

Gjesteinnlegg, Jan

Jeg husker spesielt godt en sen kveld da jeg satt i Oslo. Det var etter at jeg var kommet hjem fra mine to Kypros-turer, og klokken må ha vært nærmere midnatt. Anna ringte meg og var helt hysterisk, hun var helt fra seg. Slik hun kan være de dagene der ingenting går riktig vei, virkelig, virkelig langt nede. Jeg husker hun gråt og at vi pratet lenge, før hun plutselig sa "Sorry for at jeg ringte deg" og la på. 

Jeg ble virkelig redd for henne den kvelden, og sov ikke akkurat godt. Husker jeg sendte henne en lang melding etter at jeg våknet midt på natten, og at jeg virkelig var lettet da hun svarte meg etter at solen hadde stått opp. Høsten var generelt en vanskelig tid for meg, naturlig nok. Men vi klarte å beholde det vennskapet som Anna snakket om i innlegget tidligere i dag. Et vennskap der vi begge visste at vi når som helst kunne ringe hverandre, og støtte hverandre dersom ting var vanskelig.

For det er ikke akkurat noen hemmelighet. Vi har hatt våre vanskelige perioder, og det kommer helt sikkert flere i årene fremover. Som hun også skrev tidligere i dag, så er det sikkert ganske lett å trekke frem "perfekt" stempelet når man leser om vårt forhold, og hvordan jeg har kommet inn i familien her. Men livet er ikke bare en dans på roser, de tøffe dagene er der for absolutt alle. Mennesker har forskjellige problemer, men jeg tørr påstå at alle som leser innlegget her kan trekke frem episoder i livet sitt som de mener er tøffere en gjennomsnittet.

Jeg pleier alltid å si at uansett hvor tøff en dag, uke eller et år kan være, så finnes det masser av positive ting å henge seg opp i. Jeg er superheldig, som har Anna og to barn i livet mitt. Der jeg vet at alle tre er glad i meg, og trenger meg i hverdagen. Det er det jeg trenger i hverdagen for å holde meg oppe. Jeg er så heldig at jeg har tre personer i livet mitt som trenger meg, og det samme har Anna. Vi er så heldige at vi til og med snart skal bli fire.

Så til deg som føler at ingenting går riktig vei, bruk resten av kvelden på det som gjør deg glad. Bruk noen timer på kjæresten din, familien din, katten din, eller kanskje bare en film. Lukk de vanskelige tingene litt ute, og let frem det du har som gjør livet verdt å leve. For helt ærlig, livet er en berg- og dalbane for alle. Uansett hvor fint og flott alt ser ut, så gråter alle sine tårer innimellom. 

HJELP OG STØTTE FINNES IKKE BARE I EVENTYR

19.05.2016 - 11:00 Ingen kommentarer

Jeg føler meg helt tom. Nok en vanskelig dag å stå opp. I morgen ville jeg ikke ut av sengen, men siden jeg har en familie som trenger at jeg fungerer, så måtte jeg opp likevel. Jeg merker at på dager som dette så er det veldig godt å ha en gjeng som venter på meg med frokosten, og som ønsker at akkurat jeg skal være tilstedet. En familie som trenger meg som en «mammarolle» og som har troen på at det ikke finnes en eneste i hele verden som kunne erstatte min plass. 

Jeg merker at jeg er blitt mye bedre til å håndtere disse periodene i livet mitt. Jeg er blitt mye flinkere til å snakke ut om hva som faktisk plager meg, og finne løsninger som vil hjelpe meg gjennom dagen. Å bare tenke på en dag om gangen, har jeg funnet ut er en veldig god teknikk. Ikke fokusere så mye på de smilene som skal komme i morgen, men de man skal se og vise i dag. 

På en morgen som i går så vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg gjennom en dag uten Jan. Det er utrolig hvor godt han klarer å støtte meg, samtidig være tilstedet for barna. I tillegg til det, så får han det også mulig for meg å være meg selv rundt barna, uansett hvor fortvilet og lei meg jeg kan være, uten at de merker noe til det. Han har lært meg på en helt ny måte å sette pris på de gode tingene i livet mitt. 

Spesielt på en dag som i går, så klarer han å finne alt det positive, og klarer å få meg fra og våkne med tårer, til å legge meg med et smil. Det er ikke en lett jobb, og en jobb faktisk ingen andre har klart i løpet av de fem siste årene. Hvis dagen min ser veldig mørk ut når jeg står opp, så er det vanligvis veldig vanskelig å snu om på dette. 

Jeg blir ofte litt irritert når jeg leser mine egne innlegg om hvordan Jan er med på å påvirke denne familien til noe bedre. Jeg føler jeg sitter å skriver en bok som ikke kan ha noen feil, at Jan sin karakter skal være den «perfekte prinsen» i eventyret som bare det finnes godhet i. Eller at jeg er så forelsket at det ikke er mulig for meg å se noen feil med han. 

Sannheten er at Jan var med på å få meg ut av tøffe tider lenge før vi snakket høyt om følelser. Han har alltid vært en telefonsamtale unna, og den personen jeg kunne ringe til alle tenkelige tidspunkt. Det er ikke nytt for meg å ha Jan som støtter meg. Men det er nytt å ha en person der nå, som støtter meg uten at jeg ringer og sier at ting ikke er så bra. Han ser nå selv om jeg våkner å har en bra eller mindre bra dag. 

Han kan gi meg en klem nå om han ser jeg trenger det, på en helt annen måte enn før. Derfor er jeg så åpen om støtten han gir meg. Det er en støttespiller alle som sitter i en vanskelig periode trenger. Jeg ligger fremdeles oppe i sengen min, mens Jan og barna leker sammen nede. Jeg hører latter, og jeg hører fornøyde barn. Det er alt jeg kunne drømt om å våkne til, på en dag som denne! Det motiverer meg til å ta på smilet mitt, for de tre herlige menneskene som venter på meg.

VINN 2 BILLETTER TIL JUSTIN BIEBER NÅ!

18.05.2016 - 16:00 Ingen kommentarer

SHANGHAI, CHINA - OCTOBER 05: (CHINA OUT) Justin Bieber performs on the stage in concert at Mercedes-Benz Arena on October 5, 2013 in Shanghai, China. (Photo by ChinaFotoPress/ChinaFotoPress via Getty Images)

Hei dere! De av dere som fikk sett meg live sist uke fikk kanskje med seg at jeg snakket om noen Justin Bieber billetter jeg hadde planer om å dele ut. Jeg har 5 billetter igjen, og tenker å trekke en heldig vinner allerede nå i kveld! Vinneren får billetter til både seg selv + en venn til Justin Bibers konsert Lørdag 24. September på Telenor Arena! 

Jeg gjør konkurransen superenkel, slik at flest mulig skal få muligheten til å delta. Alt du trenger å gjøre for å delta er å klikke "LIKER" nederst i innlegget, og delta på kokurransen HER! Det tar deg maks 10 sekunder! Lykke til! - Vinneren annonseres på bloggen i løpet av kort tid! 

hits