EN HEL NATT MED RIER...IGJEN.

  • 28.09.2016 - 18:00

Jeg kjenner jeg begynner å bli veldig frustrert. Ikke nødvendigvis fordi jeg forhaster meg med at babyen skal komme, men fordi jeg begynner å miste kontrollen. Nettopp det som jeg frykter mest med hele fødselen er jo det, å ikke ha kontroll over sin egen kropp. Nå går det plutselig dager her jeg overhodet ikke har kontroll over hverken smertene eller når ting skjer på alvor. Jeg har vært våken siden 02.00 i natt, da jeg igjen startet å ha rier. 

Denne gangen var de ikke like smertefulle, så jeg tok ikke en gang tiden mellom hver fordi jeg bare lå og ventet på at de skulle bli sterkere. Men neida, like før vekkeklokken ringte i dag tidlig stoppet det helt opp igjen. Jeg begynner å bli veldig sliten, og det samme gjør kroppen min. Jeg trenger å hvile meg, og jeg trenger å være klar til det faktisk skjer på ekte. For i følge alle mine «symptomer» om det går ann å kalle det for det, så er fødselen like rundt hjørnet.

Det føles skikkelig ubehagelig å gå rundt å vente på at noe jeg virkelig gruer meg til snart skal skje. Jeg gleder meg selvsagt til det hele er over, og det er jo derfor jeg har ønsket å få i gang fødselen snartest i utgangspunktet, men å gå rundt som nå føles virkelig ut som å sitte på pine-benken. Jeg får flere og flere negative tanker på fødselen, som ikke er bra for motivasjonen min i disse dager. Det er noe jeg virkelig ikke trengte nå. 

Jeg vil takke så mye for alle ønske-lykninger som er kommet inn de siste dagene, det setter jeg utrolig stor pris på. Jeg gleder meg til å kunne oppdatere dere med en glad nyhet om ikke så alt for lenge, for jeg føler vel helt ærlig at jeg ikke klarer å holde blogginnleggene mine så veldig glade og positive om dagen. Håper det snur fort! 

 


 

- Vinner av dagens Facebook-konkurranse er Helene Andersen, du blir kontaktet direkte av Shoppic.no på Facebook!

SEX, NÅ IGJEN..?!

  • 27.09.2016 - 21:00

Høygravid som jeg er, så er det likevel noen ting som man bare «må» gjøre som anbefales av andre. Som dere vet så var riene i gang natt til mandag, men stoppet helt opp. Etter dette har jeg dessverre kjent veldig lite til hverken kynnere eller at riene har kommet tilbake. Etter at jeg delte innlegget på mandag, har det haglet inn med egne historier og ikke minst en hel haug av tips til hva jeg må gjøre for å få i gang fødselen igjen. 

Jeg syns det er veldig gøy å lese alt som dere selv har opplevd, og det er godt å se at det ikke bare er meg som har opplevd at riene plutselig stopper opp. Jeg har vel lest alt fra at det startet igjen neste morgen med at vannet gikk, til at riene kom tilbake igjen etter noen dager. Felles med de fleste sine erfaringer med disse riene som stoppet opp, er vel at flertallet som kommenterte hadde født på veldig kort tid når fødselen virkelig var i gang på alvor. 

Det var faktisk veldig overraskende å lese hvor mange som hadde brukt 1-2 timer bare fra vannet gikk, eller den første rien startet på igjen til barnet var ute. Det gir meg i alle fall et håp om at denne fødselen ikke vil vare like lenge som min forrige fødsel på 25 timer. Jeg har også lest veldig mange fine tips som har kommet inn etter innlegget. «DERE MÅ HA SEX» fikk jeg flere kommentarer som sa. 

Tro det eller ei, så er dette noe som ikke får i gang fødselen her hjemme. Flere kjerringråd om både det ene og det andre virker rett og slett ikke på min kropp har jeg funnet ut, etter å ha prøvd litt av hvert de siste dagene. Det er tydelig at det er bare kroppen selv som bestemmer når den er helt klar for det, og i mellomtiden kan jeg ikke annet enn å vente. Vente på et lite tegn på at noe er i gang igjen. 

Jeg kan jo selvsagt bruke ventetiden på å føle at jeg bidrar til noe, med å teste ut de forskjellige kjerringrådene, men jeg har liten tro på at det vil hjelpe noe på min kropp. Den er nemlig et snev staere enn gjennomsnittet, litt sånn som personligheten min egentlig. De siste kveldene har jeg vært kjempeklar på at fødselen skulle starte, så jeg krysser fingrene i kveld igjen, skjer det noe i natt? 

EN STOR OG VIKTIG ROLLE I FAMILEN

  • 27.09.2016 - 18:00

Det å være storesøster er en mye større rolle enn jeg noen gang ville trodd. Selv er jeg minst, og har aldri hatt mindre søsken. Jeg har jo hatt stesøsken opp gjennom årene, men det er begrenset hvor mange bleieskift jeg har tatt en del av som liten, da min minste ste-søster allerede var startet på skolen da vi ble «søsken». Det er derfor veldig nytt for meg å se hvordan Michelle virkelig tar storesøster-rollen sin på alvor, både med William og babyen som enda ikke er født.

Hun engasjerer seg, og viser interesse for å hjelpe til, men også være med på å skape en trygghet og kjærlighet her hjemme. Hun er fantastisk flink med lillebroren sin, og hjelper han med mye forskjellig, samtidig som hun viser en enorm omsorg og kjærlighet til ham. Hun er flink til å gå ned på hans nivå, og lære ham nye ting på en måte som han faktisk kan forstå. Michelle er en veldig viktig person i familien, og ikke minst i livet til William. Han ser veldig opp til henne, og det er noe hun virkelig fortjener skryt for. 

Hun er en aldeles nydelig jente i mammas øyne. Hun er familiens lille prinsesse, og jeg er så takknemlig for å ha en jente som henne, nå som det bare blir flere og flere gutter i denne familien. Hun er virkelig noe for seg selv. Jeg har alltid fått så mange fine tilbakemeldinger på hvor vakker hun er, og det er selvsagt alltid like koselig å høre. Men det er personligheten hennes som smelter hjertet mitt, og tilbakemeldinger fra andre som virkelig kjenner henne på væremåten som treffer meg. 

Hun er så snill, og full av kjærlighet. Hun er så omsorgsfull og bryr seg virkelig om de hun er glad i. Det finnes bare godhet i henne, og hun vil alle godt, uansett hvem de er. Hun er virkelig en jente jeg er veldig stolt over. Hun er en storesøster guttene mine bare kunne drømt om, og jeg er sikker på at når de blir eldre, så vil de føle at de må passe litt ekstra godt på henne også, selv om hun er eldre enn dem. Jeg er så takknemlig for å ha en storesøster som Michelle i familien, hun er virkelig en spesiell jente! 

MAMMAS KJÆRLIGHET ER UENDELIG

  • 27.09.2016 - 13:00

Nå har jeg ventet lenge på å endelig snart skulle få møte deg. Jeg har ventet og ventet på det øyeblikket jeg møter deg for første gang siden spenningen startet tidlig i januar i år, da graviditetstesten viste positiv. Jeg husker først at vi fikk oss en stor skuffelse, da jeg fikk en negativ graviditetstest. Heldigvis var det bare mamma som var litt utålmodig, for bare noen dager senere lyste testen klart og tydelig mot meg, den var positiv! 

Nå er jeg litt utålmodig her jeg sitter igjen. Ni måneder senere og bare dager unna termindatoen. Jeg har så lyst til å møte deg, og starte livet sammen med deg. Du har en hel haug med mennesker rundt deg som allerede er veldig glad i deg, og som gleder seg til å bli kjent med deg. Du har en pappa som elsker deg, og som er minst like spent som mamma i disse dager.

Du har en storesøster som allerede er overbeskyttende over deg, og passer på at du har det fint i magen. Så har du en storebror som ikke helt har forstått at du snart kommer til verden, men som kommer til å passe godt på deg i årene fremover. Du og William  kommer til å få mye gleden av hverandre i årene dere har foran dere, og jeg gleder meg veldig til å se dere leke sammen. 

Da jeg ble mamma for første gang, ante jeg ikke hva det ville si å være mamma. Jeg visste ikke hvilke utfordringer som ville komme, og jeg visste ikke hvor stor glede og kjærlighet hver og enkel hverdag hadde med seg. Ettersom tiden gikk, og jeg ble mamma på ny, ble bare følelsene mer og mer forsterket. Man tror liksom ikke helt at det er mulig, men for hvert barn man får, så blir det bare mer plass for kjærlighet.

Plassen i mammas hjerte kan aldri bli brukt opp, og hver og enkel av barna og Jan har sin plass, uansett hvor mange flere vi blir. Det er det som er så fantastisk med mammarollen. En uendelig kjærlighet for sine barn. Jeg elsker lille Lucas med hele mitt hjerte, og jeg har aldri en gang møtt han ansikt til ansikt. Jeg kjenner daglig liv, og føler selvsagt jeg allerede vet hvordan denne gutten vil bli, både når det kommer til personlighet og ikke minst rolle i familien. 

Jeg gleder meg sånn til å møte deg lille Lucas, og håper det ikke er lenge igjen nå til jeg kan holde deg i armene mine, og vise min kjærlighet til deg. Du er så ønsket og velkommen til denne verden. Vi begynner å bli veldig utålmodige her hjemme, og håper du også snart er klar for å møte familien din. Nå har mamma passet på deg i magen i ni måneder, så nå er mange som venter i kø her hjemme for å få være med å passe på den lille gutten vår! 

 


reklame:

Forresten! GetInspired.no er akkurat kåret til Årets Nettbutikk i Norge og feirer med 25-70% på HELE butikken frem til midnatt. Se deres elleville salg HER!
 

INNE PÅ SYKEHUSET MED RIER

  • 26.09.2016 - 19:00

I natt var vi oppe på sykehuset med rier. Ja, med ekte rier, som kom og gikk regelmessig. Hvorfor er ikke lille gutt kommet til verden enda? For første gang ringte vi opp på sykehuset uten at det var fordi vi var bekymret for noe. Denne gangen var vi sikker på at fødselen var i gang. Vi ringte opp etter jeg hadde gått med smerter regelmessig i flere timer her hjemme. Vi ringte opp og forklarte nøyaktig hvor lang tid hver enkel konstruksjon tok, og hvor lenge det gikk mellom hver. De ville ha oss inn med en gang. Vi var sikker på at denne gangen skulle vi ikke hjem igjen uten baby. Denne gangen var det alvor.

Vi ringte barnevakten, og bestemor var her på kort tid. Vi tok turen innover mot sykehuset, og smertene kom og gikk i de samme regelmessige tidspunktene. Dette var den første gangen vi skulle inn til føden, og ikke tenke at vi måtte dra hjem igjen. Fødebagen fikk derfor være med, og jeg var klar for at jeg om kort tid skulle få møte den lille prinsen vår. Nå var det fødsel, og endelig, for første gang i mitt liv hadde det startet av seg selv. 

Da vi kom opp til føden, ble jeg lagt med en CTG i ca. 20 minutter, og jordmor tok de andre vanlige undersøkelsene. Det var tydelig at det var rier, men at det var veldig tidlig i prosessen. Jordmor sa at vi kunne velge om vi ønsket å bli på sykehuset, og vente på at riene skulle bli sterkere, eller om vi ønsket å gå hjem og prøve å få oss litt søvn før det startet skikkelig. Det var blitt så sent, og vi var så trøtte, at vi valgte å ta turen hjemover igjen. 

Jordmor mente på at det kunne ta alt fra 20 minutter til flere dager før den aktive fødselen var i gang. Hun var veldig tydelig på at vi bare måtte ringe opp så fort det skjedde noe mer, eller riene ble sterkere og vi ønsket å komme inn igjen. Da vi kom hjem rett over 02.00, fikk jeg i meg litt mat før jeg sovnet på sengen. Jeg tenkte at det er ingen som klarer å forsove seg til sin egen fødsel, så om riene øker i smerte, så vil jeg våkne av det. 

Det hadde jeg veldig rett i. Under to timer senere klarte jeg ikke sove gjennom smertene lengre. De kom med fire minutters mellomrom og varte i 50-60 sekunder. De var så vonde at jeg ikke lengre klarte ligge stille i sengen. Jan spurte etter en halv time, om vi skulle ringe opp til føden, men jeg ønsket å vente litt å se om de ble enda litt mer smertefulle før vi skulle opp igjen. Jeg valgte å gå ut av soverommet for å la Jan sove mens han kunne. 

I 06.30 tiden hadde jeg vært våken med smertefulle rier siden 03.45, og tenkte at det ville vært helt supert om vi fikk levert barna i barnehagen før vi gikk opp til føden igjen. Det var jo ikke mange timene igjen, og jeg hadde jo tross alt holdt ut hele natten. Jeg la meg ned på sengen igjen, for jeg var blitt veldig trøtt. Den siste rien jeg hadde var rett over 06.30, så fikk jeg en pause igjen. Denne gang klarte jeg å sovne, og plutselig sa det stopp.

Riene som hadde vart gjennom hele natten, og til og med hadde blitt sterkere, tok slutt. De stoppet bare helt opp. Jeg våknet igjen når klokken ringte, og har ikke kjent noe tegn til hverken de vanlige kynnerne mine eller riene som jeg hadde i natt. Tvert i mot, så har formen min plutselig vært bedre enn på veldig lenge i dag, selv med tanke på en søvnløs natt. Det har egentlig vært veldig skuffende at det stoppet opp, fordi jeg var sikker på at nå skjer det. 

I dag har jeg vært veldig skuffet over kroppen min, om det er lov å si. Jeg har ventet på at det skal gå i gang igjen, og sitter her som et spørsmålstegn. Hvorfor stoppet det opp? Var det noe jeg kunne gjort annerledes i natt? Hadde jeg ikke sovnet, ville riene fortsatt? Nå sitter jeg bare og håper på at det vil ta seg opp i kveld. Jeg håper at jordmoren har rett, som sa at hun ville tippe at fødselen var skikkelig i gang i løpet av et døgn. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente og se!

BABYUTSTYR: VOGNPOSEN

  • 26.09.2016 - 13:00

For en liten stund tilbake fikk jeg en helt fantastisk stor og fin pakke i posten. Det var vognposen som kom frem. Jeg husker fra William brukte den samme vognposen, hvordan jeg forelsket meg helt i den. Så nok en gang har jeg valg ut min favoritt vognpose fra Risarosa (sponset produkt). Den fine mørke brunfargen passer så fint til den hvite vognen og brune stellevesken. Vognen til lille Lucas er nå helt lik som jeg hadde den med William, med samme vogn, pose og stelleveske. Skulle tro at jeg ønsket litt forandring denne gangen, men når jeg forelsker meg i noe, så er det vanskelig å velge noe annet etter det. William sin vognpose ble gitt bort til noen som trengte den, og på den tiden så tenkte jeg ikke tanken at jeg ville bli trebarnsmor innen kort tid! 







Jeg slenger med et bilde av vognen fra barseltiden med William, sånn at dere får se et helhet-bilde av vognposen ser ut sammen med vognen og stellevesken i bruk. Bildet i toppen av innlegget er selvsagt også William for en god stund siden. Han sov som en liten engel i denne fantastiske vognposen! Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til mange fine trilleturer som dette fremover når den minste prinsen min kommer til verden om ikke lenge! 





´

LIVE-SENDING PÅ VEI INN TIL FØDEN!

  • 25.09.2016 - 21:29

Det er sent søndagskveld, og jeg kjenner jeg er utrolig trøtt og sliten etter en veldig fin helg. Jeg har mest lyst til å legge med ned på sengen og sovne med en gang, men noe i meg får det ikke helt til. Jeg har en million tanker i hodet mitt, og får ikke fred. Jeg har hatt en veldig fin helg, og er veldig takknemlig for det. Barna hadde storkost seg hos bestemor og bestefar i dag, og var helt i hundre når vi kom for å hente dem. De lekte så kjekt sammen, og det er ingenting som får meg i bedre humør enn å se det! 

Nå som termin nærmer seg, så skal jeg ærlig innrømme at jeg tenker mer og mer på hvordan jeg selv skal reagere på det hele når det virkelig begynner å skje ting. Vil jeg være redd, eller vil jeg bli veldig glad? Vil jeg komme til å ønske å dele det med dere allerede på vei inn til sykehuset, eller vil jeg vente? Jeg har så mange tanker i hodet mitt på hvordan jeg ønsker å reagere, og hvordan jeg ser for meg at jeg egentlig kommer til å ta det hele om noe skulle startet av seg selv denne gangen. 

Tanken på å sende live-sending fra facebook på vei inn til føden har slått meg. Jan og meg har faktisk snakket om det, og delt litt hva vi begge tenker om det. Det hadde vært en helt ny opplevelse for meg, å ta dere med på de spennende timene under fødselen. Jeg kan jo ikke selv velge hvor lenge fødselen varer eller når det skjer. Så vi har kommet frem til at det lureste er om vi ser det ann når det faktisk skjer noe, og hvordan situasjonen er da. Ikke minst hva klokken er når vi kjører inn til føden. 

Nå vet dere i alle fall at det er en mulighet for at dere får en live-video på facebook-siden min (HER). Så da er det bare å følge med om det hadde vært interessant å være med på spenningen, og ventingen den dagen der noe skjer. Uansett om det blir video eller ikke, så kommer bloggen til å bli oppdatert kort tid etter lille prinsen er kommet til verden! 

UKENS STØRSTE KRANGEL

  • 25.09.2016 - 18:00

Nå har det faktisk gått en god stund siden sist oppdatering, grunnet Annas pause fra bloggen. Men selv om bloggen har vært stille, så har det absolutt ikke vært stille i dette hjemmet. Tvert i mot har vi virkelig fått kjent på at ting nærmer seg, og jeg har ikke lengre telefonen på "lydløs" for å si det sånn. 

Ukens tanker om fødselen: Fra å nærmest være sikker på at junior ikke melder sin annkomst før lenge etter termin, har vi den siste tiden fått kjenne på at ting kan skje når som helst. Vi har allerede vært flere ganger inne på sykehus den siste uken, og sitter mer og mer med et inntrykk av at ting ikke er langt unna. 

Ukens Pappacravings: ​Denne uken har det ikke vært så mange typiske cravings for min del. Men jeg bruker dette avsnittet til å skryte hemningsløst av mine ferdigheter på kjøkkenet. På fredag slo jeg til og lagde lasagne, gulrotkake og ciabatta på en og samme dag. Jeg føler at Anna ble litt ekstra glad i meg etter det. Selv om det skal påpekes at jeg er kokken i huset! 

Ukens aktivitet i magen: En relativt rolig periode med skikkelig variert kosthold. Den siste tiden har vi vært innom hjemmelagde kjøttkaker, hjemmelaget pizza, lasagne, pannekaker, laks, og lapskaus. Med andre ord en veldig fin balanse her altså. Kunne vært terningkast 6, men det sier seg selv at magen trekkes ned til en 5`er etter lapskausen. Terningkast 5 der altså.

Ukens krangel: Den siste uken har navn vært et tema her i hus. Jeg mener jo oppriktig at Anna kan minne litt om Norges svar på Kim Kardashian. Etter min mening er hun serdeles lik også, spesielt trekkene i ansikt/hår. Av en eller annen grunn har ikke media fanget opp dette, så jeg lekte med tanken på å kalle Lucas opp etter noe sånt som North Saint Rasmussen. Anna var ikke helt enig, og påpeker at JEG er problemet. Selv føler jeg at jeg fint likner på Kanye West. 

JEG LAR MEG INSPIRERE

  • 25.09.2016 - 15:29

Den siste tiden har jeg hatt en del tid til overs. Jeg er nå inne i min siste del av svangerskapet som trygt kan kalles ventetiden. Jeg venter egentlig bare på at ting skal skje, og har derfor veldig mye tid til å kunne sette meg ned i sofaen og se i taket om det hadde vært ønskelig. Jeg har heller latt meg inspirere av mor til Jan som har strikket så utrolig mye fint til barna den siste tiden, og hevet meg på bølgen. Det var også andre følgere som kommenterte at strikketøy var en super ting å ta med seg på fødselen, så det tror jeg faktisk jeg skal gjøre. Da har jeg noe å gjøre mellom riene. 

Jeg er i alle fall godt i gang med strikkingen igjen. Jeg syns først at det var litt flaut å sette meg ned med strikketøyet, ettersom det er så lenge siden sist, og kunnskapen jeg en gang hadde for det sakte men sikker har godt mer og mer bort med årene. Jeg var nemlig en veldig ivrig strikker for noen år tilbake, og det kunne ta med bare en dag fra jeg startet på en lue til den var ferdig strikket. Min første genser strikket jeg til meg selv da jeg var ti år gammel, for å trene opp fingrene mine igjen etter at jeg brakk armen. Så den ble altså strikket med gipsen på! 

Jeg er veldig stolt over mine tidligere strikke ferdigheter, men nå som jeg satt meg ned for å ta det opp igjen, merket jeg hvor mye som var glemt. Jeg trikker ikke like fort lengre, må telle mye underveis, og det går ikke så veldig fort fremover akkurat. Jeg er i alle fall i gang igjen, og interessen for det er på plass. Nå må det bare trenes opp litt før jeg tørr skryte av det jeg har laget, haha. Jeg fullførte akkurat den første luen på flere år, og er egentlig mer enn fornøyd nok med det. 

Målet med den luen var å kunne fullføre den, og gjøre den ferdig. Så fikk den heller bli seendes litt rar ut. Jeg er nå i gang med matchende pannebånd til storesøster og storebror, om de noen gang skal gå med det offentlig er jo et helt annet spørsmål, men jeg har i alle fall noe å holde på med nå i ventetiden. Jeg må nå si at jeg syns det er utrolig koselig å sitte og strikke. Det tar tankene bort fra alt annet, og jeg føler jeg jeg meg selv en pause i hverdagen. Jeg sitter heller med strikketøyet i hendene om dagen, enn mobilen, og det føles litt godt! 

VIL FØDSELEN STARTE IDAG?!

  • 25.09.2016 - 10:59

Vi hadde en helt fantastisk dag i går, og det var skikkelig deilig med litt besøk hjemmefra. Vi hadde god middag, og mange timer sammen, før kvelden kom. Når kvelden kom så leverte vi barna til bestemor og bestefar som hadde spurt om de kunne ha de over natten, så den flotte dagen i går endte opp med en barnefri kveld og natt. Det er veldig rart å våkne opp uten barna her, det må jeg si, likevel så føles det godt å kunne gjøre det også av og til. Nå nærmer det seg jo fødsel, og jeg stiller meg selv spørsmålet hver eneste dag: Vil fødselen starte i dag? 

Ettersom vi hadde en så fin, og aktiv dag i går, så er det en større tanke i hodet mitt i dag. Det var nemlig bare en uke igjen til termin i går, og i dag er dagen i svangerskapet Michelle kom til verden i 2011. Jeg har så lyst til at fødselen skal starte på egenhånd denne gangen, og derfor håper jeg jo den gjør det snart. I går kveld så kunne jeg ikke annet enn å tenke på hvor perfekt det hadde vært om fødselen startet mens vi faktisk hadde barnefri fra før av. Barna var der de skulle være når noe faktisk skjer på alvor. 

Jeg merker i alle fall en helt annen energi om dagen, og er kjempe klar om noe skulle skje nå. Jeg er veldig klar for å møte lille Lucas, og jeg er kjempe klar for å starte nok et nytt kapitel i livet mitt, denne gangen som trebarnsmamma. Jeg ønsker alle sammen en helt nydelig søndag, så får vi bare vente å se om det skjer noe i løpet av de neste timene, eller om vi må vente noen dager/uker til!  God søndag! 

BARNA BLIR SOM VI VOKSNE GJØR DEM TIL

  • 24.09.2016 - 18:30

Vi sier ofte at barn er vanskelige og ha med å gjøre. Vi kan ofte skylde på barna for å være sånn de er. Jeg har en liten tanke som jeg alltid tenker på, nå som jeg har fått flere barn. Barna er som regel sånn som vi voksne rundt former dem til. De har sine egne personligheter, og det vil derfor være forskjell på selv barn som blir oppdratt under samme tak. Likevel så tror jeg at vi foreldre har mer å si på hvordan barna våre er, enn hva vi gjerne tenker oss frem til i hverdagene. 

Michelle og William er veldig forskjellige på flere områder. De har hver sine ting de liker å spise, gjøre, og ikke minst hva de ikke liker. Jeg vet med meg selv at barna mine har samme regler og grenser. Likevel så vet jeg veldig godt at barna mine har et stort alders mellomrom, og at jeg ikke minst, har forandret meg mye på disse årene. Selv om det gjerne føles som den samme oppdragelsen jeg ga Michelle da hun var på William sin alder, så kan det være veldig mange ting som har forandret seg. 

Michelle var første barnet, og en stor prøvekanin for morsrollen. Hun er den jeg har lært og feilet med. Hun er den som har fått meg til å se hva jeg gjorde rett, og hva jeg kunne gjort annerledes. Hun var den første ute på banen. Så nå som jeg har William og snart enda en liten gutt, så sier det seg selv at jeg allerede har litt erfaring, som jeg både velger å ta med meg videre, og som jeg har erfart ikke var så lurt. Jeg vet også at det er mye som jeg nå føler jeg gjør rett denne gangen, som jeg aldri gjorde med Michelle i starten. 

Det er rart det der, hvordan man lærer med livet og årene som går. Man lærer å kjenne oss selv, og jeg tror faktisk aldri at man kan komme til et punkt og føle at man er på sitt beste og kan alt. Man lærer stadig nye ting, selv de dagene man føler man mestrer det meste. I dag har jeg funnet frem litt lørdagskos til barna, og skal innrømme at jeg fikk litt god samvittighet når jeg satte skålene på bordet. Jeg så på to fornøyde barn som var helt i hundre over den lørdagskosen som mamma hadde stelt i stand. Det føltes godt, fordi det måtte ikke være godteri, men bare noe frukt som var kuttet opp!

NÅ SKILLER VI LAG IGJEN..

  • 24.09.2016 - 11:00

Nå som babyen snart melder sin ankomst har vi hatt et stort fokus på å gi de to eldste oppmerksomhet. De har fått være med oss mye alene hver for seg, og vi har funnet på mye som har interessert de. Michelle er veldig glad i jentedagene vi har bare oss to, samtidig som det ikke er noe hemmelighet at William er en skikkelig pappagutt. Vi er derfor som regel jentene og guttene delt, samtidig som det også hender at Michelle og Jan finner på noe sammen og jeg har William hjemme. Det er viktig at de får den alenetiden sammen med oss, tror jeg. Jeg tenker det er veldig sundt for barna og føle på å ha oss litt for seg selv. 

Jeg vet veldig godt at barna ikke har noe i mot at vi er hjemme sammen alle fire, spesielt ikke etter at de begynte i barnehage og ser mindre til hverandre. De har fått mye større glede og kjærlighet til hverandre de to siste månedene. De leker helt fantastisk sammen når de er sammen, og det er utrolig å se hvordan Michelle tar seg av William, og hvor mye han ser opp til henne. Det føles utrolig deilig å ta helg, når jeg vet at vi kommer til å få en fin helg sammen. 

Likevel så skiller lag i dag. I dag skal guttene gå avsted, og se fotballkamp, mens vi jentene blir hjemme. Vi får faktisk besøk fra Stavanger i dag, så det gleder vi oss masse til. Guttene kommer hjem igjen rett etter kampen, så det blir bare et lite avbrekk borte fra hverandre i dag. Før vi skal gå i gang med en kjempe god middag samlet her hjemme. Jeg har ikke hatt mange cravings i løpet av svangerskapet, men waldorfsalat og kalkun middag ble en litt for stor fristelse her om dagen, så det står på menyen i dag. Jeg gleder meg! Ønsker alle en fin lørdag! 

INGEN JUSTIN BIEBER I KVELD PÅ GRUNN AV FØDSEL

  • 23.09.2016 - 21:00

Noen måneder tilbake ante jeg fred og ingen fare. Jeg visste lite om det lille fosteret i magen som allerede var i ferd med å vokse seg stor i mammas mage. Denne helgen tilbake i vinter hadde vi andre planer for. Vi satt nemlig å bestilte en hel haug av Justin Bieber billetter, for å endelig få muligheten til å gå på konsert, og ta med oss Michelle. Ettersom at termin bare er dager unna, og helgen plutselig er her, så ble det ingen JB denne gang heller. Vi kunne jo ikke akkurat risikere en fødsel på konserten. Så vi har hatt en rolig fredagskveld her hjemme i dag. Håper det er mange som koser seg på konsert, og jeg er så glad for at alle billettene som ble kjøpt for noen måneder siden er delt ut til noen som virkelig ønsket å møte Justin denne helgen! 









USIKKERHET RUNDT BABYENS KJØNN

  • 23.09.2016 - 18:00

Det har vært et stort spørsmål lenge om vi venter to, eller om «Lucas» egentlig er en liten jente. Usikkerheten rundt dette har jo vært pågående fra den dagen vi delte kjønnet på den lille nykommeren vår. Det er det som er så fantastisk med å være så offentlig som jeg er, det finnes tusenvis av spekulasjoner og spørsmål om livet mitt. Nå har jeg sett at det som regel har vært om jeg har skrevet noe, eller om jeg har lagt for mye vekt på noe, at usikkerheten har kommet. Men er det egentlig en liten jente vi venter? 

Det er veldig lett å tro at jeg ville tullet med dette for å holde kjønnet privat, men samtidig ville jeg selvsagt aldri hadde gjort det. Da hadde jeg heller latt være å legge ut barnets kjønn i utgangspunktet. Vi venter en liten Lucas, og han er vel og merke en liten gutt. Det har vi fått bekreftet på hver ultralyd vi har vært på gjennom hele svangerskapet, så det skal godt gjøres at det er feil. Jeg tenkte bare jeg måtte avkrefte dette med det samme, ettersom at det nok en gang ble nye tanker om kjønnet når jeg postet et bilde på instagram sists uke. 

Jeg postet et bilde av en vognpose fra Risarosa (reklamelink) der jeg skrev at jeg gledet meg til å ta disse i bruk. I og med at posen var rosa, tenkte jeg ikke tanken over at dere ville tro at det var til babyen som ligger i magen min, ettersom jeg skrev «disse» og ikke «den». Det var naturlig nok Michelle som hadde fått med en liten gave hun også i posten. Vognposen på bildet var i veldig liten størrelse, og passer til dukkene. En veldig fin storesøster-gave, som matcher mamma sin vogn og vognpose. Det blir nok veldig mange fine trilleturer sammen fremover.  

HVER JORDMORTIME NÅ FØLES SOM DEN SISTE

  • 23.09.2016 - 14:00

Endelig har jeg fått meg jordmor her nede på sørlandet, det var virkelig på tide. Jeg har vært på en kontroll tidligere her nede hos min nye fastlege, men det var først etter sykehusbesøket vårt sist uke, at de mente jeg burde bli følgt opp litt tettere den siste tiden mot slutten nå. Jeg var derfor på jordmor-kontroll på mandag, og var tilbake igjen på ny time i dag. På mandag sendte hun meg videre opp til sykehuset, og ønsket å ha meg tilbake igjen raskt. Ingenting er bedre enn å bli godt tatt vare på nå mot slutten syns jeg. Det føles veldig behagelig at de tar ting på alvor. 

Jeg har ikke noen ønsker om å dele hvorfor jeg ble sendt opp til sykehuset på mandag, fordi jeg får alt for mange skrekkhistorier tilsendt da. Sjekken på sykehuset gikk fint, og alle sjekker viste at prinsen i magen har det fint. Det er alt som betyr noe. Jeg syns det er veldig skremmende når jordmødrene selv er bekymret og sender meg videre, for da føles det mye mer alvorlig enn om jeg selv hadde ringt opp til føden av egne bekymringer. 

I dag hos jordmor snakket vi mye om fødselen, og jeg føler at jeg kan senke skuldrene litt mer og mer for hver gang det blir snakket om. Jeg har klart det før, og skal klare det igjen! Dette barnet skal komme til verden, uansett, og det er ingen andre enn meg som kan fullføre dette svangerskapet helt frem til mål. Dagene/ukene foran meg er veldig spennende, og fødselen kan starte når som helst. Jeg er klar, og håper at den lille babyen også er klar for å møte oss om ikke så alt for lenge! 

7 DAGER UTEN Å BLOGGE

  • 23.09.2016 - 08:00

Når jeg vanligvis blogger opp til fire blogginnlegg om dagen, så er det veldig spesielt om jeg plutselig blir borte en hel uke uten en eneste post på instagram eller oppdatering på bloggen. Jeg er som regel alltid på plass, men har den siste tiden tatt meg to dager her og der med pauser inne i mellom. En hel uke derimot må vi helt tilbake til februar for da var sist pause over lang tid. Jeg har likevel aldri klart å holde meg borte fra bloggen uten å tenke på innlegg, bilder eller bloggen generelt hver eneste gang jeg er borte. Før nå..

Den siste uken har jeg klart å koble helt av. Jeg har klart å ha en ro i kroppen. Bloggen er en stor del av meg, så jeg skal ikke si at den har vært helt borte, men stresset over det å komme tilbake eller den dårlige samvittigheten med å ikke være tilstedet, har jeg ikke kjent noe på. Jeg tror det kommer av at jeg denne gangen følte at jeg måtte gjøre det for mitt eget beste. For å kunne samle litt tanker, og kunne ta meg litt «fri» fra alt egentlig. Jeg har kjent følelsen av å kjede meg mens barna har vært i barnehagen, og det er en veldig god følelse å kjenne på av og til. 

Nå har det seg sånn at jeg ønsker dagene skal gå så fort som overhode mulig, sånn at jeg snart kan sitte her med babyen min i armene mine. Men jeg tror jeg kjente den følelsen andre kjenner på når de tar helg. En følelse av å være seg selv. En følelse av å ikke dele alle tanker, bekymringer, gleder og middager. Jeg har en uke med tanker som jeg ikke har delt, og jeg har en uke med både nye erfaringer og nye opplevelser. 

Jeg elsker å skrive, det er den personen jeg er blitt. Jeg er «bloggeren» og forhåpentligvis så har jeg noen år foran meg som blogger. Men det er først når jeg har vært borte med god samvittighet, at jeg kommer sterkere tilbake og trives med det jeg gjør. Det er en spennende tid foran oss her hjemme nå, og jeg kan nesten ikke vente med å dele både oppturer og nedturer på veien til dere. 

Den siste uken så var jeg veldig bestemt på at jeg ikke skulle sette meg tilbake å skrive et eneste blogginnlegg før jeg var bestemt meg for at nå var jeg klar for å være tilbake. Tilbake der jeg slapp for en god stund siden. Jeg er glad for å være tilbake igjen, det føles utrolig godt. Spesielt når jeg leste gjennom kommentarene etter blogginnleggene i går. Det er utrolig hvor heldig jeg er som får så mange fine tilbakemeldinger og ønsketenkninger i en tid som denne. Tusen takk for at dere bryr dere! 

NYE SKO TIL HØSTEN!

  • 22.09.2016 - 21:00

Plutselig gikk vi fra full sommer til høst på en uke. Barna har derfor fått seg nye høst/vintersko! Jeg har tidligere vært veldig åpen om at jeg liker å kle barna mine likt, så nå har Michelle og William fått like UGG, samtidig som William og Lucas har fått nye like sko de også. Noen ting må guttene ha likt også, uten at storesøster skal måtte gå med det samme. På samme måte som de to eldste også må ha noe likt, som minstemann ikke er gammel nok til riktig enda. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med årets valg av sko, og barna var også veldig glad når de fikk prøve dem. Det er rart å se hvor stas det er å få akkurat like sko som storesøster/lillebror. De var helt i hundre! 















SVANGERSKAPSUKE 40 - DEN SISTE UKEOPPDATERINGEN?

  • 22.09.2016 - 18:00

Det føles utrolig rart at svangerskapet nå er over. Eller, selve svangerskapet er selvsagt ikke over før barnet er kommet til verden, men snart er det slutt på oppdateringene på gravid-appen min. Jeg er kommet meg så langt mot slutten nå, at det kan skje ting hver eneste dag. Det er snart to uker siden sist gravid-oppdatering, og jeg føler derfor at jeg har en del ting å gi dere update på. Blant annet så vet jeg at flere tror at den ekte termindatoen min allerede har vært, og at jeg nå går på overtid. Dette kan jeg avkrefte med en gang, men jeg teller ned dager. Mitt utgangspunkt er tatt ut i fra termindatoen som jeg deler med dere, det vil den nok være uansett hvordan jeg vri og vender på ting. 

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 40 (39+0). Over 96,8% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 9 dager igjen til termindato. Dette er en skikkelig spennende uke i svangerskapet, fordi det var om bare tre dager Michelle ble født. Hun ble tatt med keisersnitt 6 dager før termin. Jeg tenker mye på termindatoen som et mål, og ferdig-linje for svangerskapet, men det har jo vært veldig tydelig at min kropp fint kan gå lenge på overtid også. William ville jo helst bli i mammas mage en god stund til, da jeg ble satt i gang, og han kom 8 dager på overtid! Det er litt rart å tenke på hvilke datoer de ville kommet, om de fikk komme på egenhånd. 

Ukens aktivitet i magen:  For to uker siden, i uke-oppdateringen fra uke 38 skrev jeg at aktiviteten var blitt mye mindre. Naturlig nok så blir det bare mindre og mindre plass for lillegutt å bevege seg rundt på. Han har derfor ikke vært like aktiv de siste to ukene. Jeg kjenner ham likevel flere ganger om dager, og får titt og stadig bekreftelse på at han fremdeles har det godt i magen min. 

Ukens tanker om fødselen: Nå begynner fødselen virkelig å nærme seg på alvor, og tankene mine har gått fra å være veldig avslappet, til å være veldig redd og grue meg. Ettersom at vi har vært flere ganger oppe på fødeavdelingen de siste to ukene, så har jeg vel også fått et større bilde av hva som snart vil skje, igjen. Jeg har vært gjennom dette før, og har litt for mye ting og sammenligne med. Jeg håper bare at det stemmer det alle sier om at ingen fødsler er like, både på godt og vondt. Jeg gleder meg veldig til å få gutten min i armene mine, så jeg håper virkelig at det blir fødsel snart, og ikke minst at det ikke tar like mange timer som forrige fødsel som varte på over et døgn. 

Ukens cravings: Jeg har fremdeles is-bite maskinen på til alle døgnets tider. Og tar mer enn gjerne med meg et glass med isbiter ut i bilen, om vi skal en plass. Jeg har utrolig godt av å få i meg mye vann, og har allerede lagt klar en flaske i frysen med isbiter, som vi skal grabbe med oss i farten ut dørene når fødselen er i gang. Det er godt å være forberedt. I og med at det er to uker siden forrige innrømmelse om mine cravings, så må jeg vel innrømme at jeg også har fått et godt øye til Bounty sjokolade den siste tiden. Det holder energien min oppe!  

ALT STÅR BRA TIL MED MOR OG BARN

  • 22.09.2016 - 08:00

Jeg skulle ønske det var en setning jeg kunne komme tilbake på bloggen igjen å skrive. Jeg har vært lenge borte nå, over en uke faktisk, noe som er veldig lite typisk meg. Alt står nemlig ikke bra til med mor. Alle tre barna har det veldig fint, men minstemann er fremdeles godt plassert i magen min. Jeg sliter veldig om dagene med en kropp som overhode ikke ønsker å samarbeide den siste uken igjen før termin, og det føles utrolig tungt. Det er ikke godt når kroppen jobber mot meg på slutten, for det går veldig fort ut over psyken min. Jeg gruer meg nok som det er til fødselen, om jeg ikke skal være bekymret for å være for sliten når det hele starter i tillegg. 

Den siste uken har jeg prøvd å holde meg selv så aktiv som mulig, og jeg har hatt et større behov for å være en del av hverdagen sammen med barna. Nettopp fordi jeg vet at det snart kommer enda en liten som skal ha min fulle oppmerksomhet. Denne uken har jeg også vært hos både lege og jordmor, samtidig som vi har måtte opp på sykehuset på fødeavdelinger flere ganger den siste uken. Det går heldigvis mot slutten på alvor nå. 

Det som er blitt så vanskelig for tiden er jo når jobben min krever at jeg leverer og dele tanker og følelser så mye som jeg selv har valgt at bloggen skal gjøre. Jeg er veldig følsom om dagene, og kan vel ikke annet enn å innrømme at det har slått litt negativt ut spesielt nå mot slutten av svangerskapet. Jeg har snart bært frem tre barn, i en veldig ung alder. Jeg har for første gang en mann med min side, som ønsker å dele livet sammen med oss, og være en del av vår familie. Samtidig som jeg for aller første gang også føler meg veldig alene. 

Det føles veldig vondt å skrive, fordi det er et av mine såreste punkt om dagen. Men selv hvor mye støtte og kjærlighet jeg får hver eneste dag fra Jan, og hans fantastiske familie, så mangler jeg personer i livet som har vært der sammen med meg i disse periodene tidligere med meg. Jeg har mistet flere av de som sto meg nærmest og som hadde store roller i livet mitt, og selv om mye av den plassen er blitt fult opp av Jan, så vil det likevel ikke ta bort sårheten i å mangle de andre personene i en tid som dette.

Misforstå meg rett. Jan er helt unik og uerstattelig. Jeg elsker ham, og forguder ham for jobben han gjør gjennom hverdagene våre både med barna, meg og ikke minst alt annet som står på hodet for oss. Jeg hadde ikke klart meg uten han. Han har vært der fra dag en, og er en person som virkelig aldri vil snu ryggen hverken mot meg eller barna våre. Følelsene mine tar likevel litt overhånd om dagen, og det er vanskelig å fullføre en dag uten tårer både på godt og vondt...

ET SMIL FRA ØRE TIL ØRE

  • 15.09.2016 - 08:00

God morgen. I dag er det faktisk en god morgen. Jeg kjenner et ekstremt overskudd fra dagen i går, selv om kroppen min føles utrolig tung, og vond alle tenkelige plasser. Jeg hadde en fantastisk dag i går fra morgen til slutt, der jeg fulgte mitt eget råd om å komme meg opp og ut dørene for å få dagene til å gå. Vi fikk oss derfor en koselig handletur på senteret mens barna var i barnehagen, og en helt herlig ettermiddag sammen med barna, før vi til kvelden avsluttet med et foreldremøte i barnehagen. Kroppen min fikk virkelig gjennomgå i går, og det merkes veldig i dag. 

Jeg kjente det allerede i gårkveld, at jeg var helt ødelagt, likevel la jeg meg med et smil fra øre til øre. Jeg la meg fornøyd fordi jeg kunne se tilbake på en dag med mye latter og glede. En dag jeg føler jeg ikke har tenkt på noe annet enn positive tanker, selv hvor vondt jeg har hatt. Det er rart hvordan en liten endring i hverdagen kan endre så mye psykisk. Jeg har ikke ledd så mye som i går på veldig lenge, og satt utrolig stor pris på dagen på senteret sammen med Jan. 

Det store spørsmålet er jo om jeg er for ødelagt til å få en like fin dag som i går. Nå skal barna veldig snart leveres i barnehagen og en ny dag er i gang. Motivasjonen til å ønske å finne på noe er i alle fall på plass, så får jeg se om kroppen klarer å henge med på nok en aktiv dag. Noe som satt et stort smil rundt munnen min i det jeg våknet opp i dag, var appen min som fortalte meg at jeg i dag er 39 uker på vei med prinsen, som vil si at dagene i alle fall går fremover! Ønsker alle sammen en superfin torsdag! 

PAPPAPOST UKE 38

  • 14.09.2016 - 21:00

Ukens tanker om fødselen: Denne uken har utålmodigheten begynt å komme. Mens vi for et par uker siden satt med en følelse av at noe kom til å skje, har den siste uken gått ganske sent. Vi sitter vell begge med en følelse av at vi mest sannsynlig må vente en god stund til, selv om Lucas allerede begynner å bli ganske stor. Det har vi fått sett både hos legen og på ultralyd. Faktisk er han allerede større en det Michelle var da hun kom til verden.

Ukens Pappacravings: ​Jeg må jo innrømme at jeg har kastet meg på isbit-bølgen til Anna. Bortsett fra at hun fysisk tygger isbitene som godteri, mens jeg, ja, eh, hvordan skal jeg si det... Spiser de på en annen måte.

Ukens aktivitet i magen: Aktiviteten i magen har forsåvidt vært veldig fin denne uken. Men jeg hadde en fem timers lyskestrekk som strålte smerte opp til en viss annen plass her en dag, så jeg velger å la det trekke terningen ned på en firer. Terningkast 4 der altså.

Ukens sitat fra Anna: "Jeg føler meg virkelig som en hvalross, der puppene mine minner om hoggtenner" Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke den setningen, men mener oppriktig at hun ser fantastisk ut for tiden. Selv om puppene hennes av og til kan minne litt om et angrepsvåpen.

Vekt: Den siste helgen ble faktisk ganske aktiv. Meg og barna ble med en hel gjeng på skogstur med pølser og bålkos. Det ble en del bakker, og bæring på minstemann så denne uken er vi faktisk ned 0,5 kilo. 
 
Pappahilsen fra Jan

INGEN AV BARNA MINE ER JAN SINE BIOLOGISKE...

  • 14.09.2016 - 18:00

Jeg syns det er tungt å skrive dette. Det er en setning jeg selv overhode ikke liker, hverken å skrive selv, eller å se andre skrive. Det er en setning som stikker like mye hver eneste gang. En setning jeg ville gjort all i min makt for å kunne slippe å lese eller høre andre mennesker si. Barna mine er ikke Jan sine biologiske barn, og det kan jeg aldri gjøre noe med, uansett hvor mye jeg hadde ønsket det. Barna har andre gener. De er likevel oppdratt under samme tak, med samme grenser, regler, kjærlighet og ikke minst trygghet. Vi står opp sammen, og legger oss sammen. Jeg og barna har alltid vært en familie, med en hverdag 100% sammen hver eneste dag, hver eneste uke. 

Når Jan først kom inn i bildet så tok han aldri en plass som noen andre hadde. Det var en farsfigur i familien som manglet. En plass som aldri var blitt tatt. Jeg ville derfor tro at det ville være uvant, spesielt for Michelle som er blitt så stor. Hun har overrasket meg det siste året, med å vise at det er lett å ta inn nye personer i livet, så lenge det er noen som virkelig bryr seg om oss. Hun har lært meg mer enn noen andre at gener ikke har så mye og si, så lenge det finnes trygghet og ekte kjærlighet. Hun har lært meg at Jan er en ekte pappa-figur i hennes øyne, uavhengig av hvor lenge han har vært en del av hverdagen vår, eller hvem som er biologisk. 

William var bare 8 måneder gammel når Jan kom inn i hverdagen vår, og brukte mye tid sammen med han. William ble et år dagen Jan flyttet inn sammen med oss. Han har med andre ord hatt Jan i livet sitt så lenge han har hukommelse tilbake til å huske. Jan er en pappa for han, og en pappa som han virkelig ser veldig mye opp til. En hver gutt trenger en hverdagshelt i livet sitt, og som regel så blir dette den mannen som står barnet nærmest. Det er ingen tvil om at William ser opp til Jan, og jeg er så takknemlig for at han har fått nettopp den fine farsfiguren som han fortjener i livet sitt. Han er en skikkelig pappadalt, og det er ingenting annet enn godt å se at han velger å gå til Jan 8 av 10 ganger om han er lei seg. 

Det finnes en ro og trygghet i familien vår, som har vært etterlengtet lenge. Det er en balanse, som jeg som liten aldri fikk oppleve på denne måten. Vi er så godt som en normal familie, og det er ingenting forskjell på familien vår, i forhold til en helt vanlig A4 familie. Jeg har alltid ønsket å være normal, og endelig kan jeg stolt si at vi er blitt en veldig normal familie. Gjerne noe veldig mange tar forgitt, er det jeg har lett etter i veldig lang tid. Jeg har et unormalt ønske om å bare være som "alle andre» og kunne gi barna mine fordelene i livet som kommer med å være en normal familie. 

En familie med høytider som markeres, og felles middager rundt kjøkkenbordet hver eneste dag. En familie med lørdagskvelder samlet på sofaen, samtidig som vi har lov til å kjede oss. Poenget mitt er vel at en familie som den jeg har i dag, er alt jeg noen gang har ønsket og drømt om at barna mine skal få. Biologisk eller ikke, så er vi nettopp hva jeg alltid har ønsket meg selv. En mor og en far som ikke er redd for å vise følelser i hjemmet, hverken for hverandre eller for barna som bor under samme tak. Det er en uforpliktet kjærlighet som lever i hjemmet fordi vi alle ønsker å være en del av familien, og ikke fordi vi må! 

BABYUTSTYR: BABYGYM

  • 14.09.2016 - 13:00

Nå er så og si alt klart til at den lille skal komme. De viktigste tingene som stellebord, soveplass og vogn er på plass, samtidig som jeg også har fått mye annet nyttig også i hus til vår lille. I går kom babygym-en også i posten, og jeg må si jeg syns den var veldig lekker. Den er lys og fin, med noen små lyseblå detaljer. Jeg har vært veldig nøytral på fargene på den meste til den lille, men noe blått må det jo også være. Jeg har forresten også en babygym med mye spreke farger, og flere leker til han blir litt eldre, men denne skal brukes helt i starten, og har fått en fin plass i stuen allerede! Jeg gleder meg skikkelig til å ta i bruk alt om veldig kort tid! 









BABYEN KOMMER IKKE MED DET FØRSTE....

  • 14.09.2016 - 08:00

Nå begynner det allerede å bli noen dager siden jeg sist la igjen noen ord her på bloggen. Jeg sliter meg gjennom de siste dagene av svangerskapet, og har ikke tatt opp pcen eller gjort stort annet enn å ligge strekk ut på sengen de siste dagene. Jeg begynner å bli veldig utålmodig, og har derfor planer om å prøve å bruke dagen i dag litt annerledes enn jeg har gjort den siste tiden. Grunnen til at jeg ligger mye til sengs om dagen kommer av at formen min ikke strekker til. Jeg er sliten, og har har rett og slett vondt i hele kroppen. Det å ligge på sengen hver dag, gjør ikke akkurat ventetiden lengre, så i dag skal jeg komme meg ut dørene, uansett hvor trøtt og sliten jeg er. 

Jeg må virkelig begynne å få dagene til å gå, og den eneste måten jeg kan gjøre dette på er om jeg begynner å bruke dagene på å gjøre noe gøy igjen. Vi skal derfor ta oss en handletur inne i byen i dag når ungene er levert i barnehage. En skikkelig handletur vil uten tvil få opp humøret mitt, og forhåpentligvis motivasjonen min også. Gutten vår ser ikke ut til å ville melde sin ankomst med det første. Han har fremdeles god tid, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. 

Jeg prøver desperat å ikke miste motet nå som det virkelig ikke er lenge igjen til mål, men jeg kjenner det er lite som klarer å holde på motivasjonen min frem mot fødselen. Jeg har ikke lyst til å være for sliten når fødselen endelig kommer i gang, så det er selvsagt bra for kroppen å få all den hvilen den kan få nå den neste tiden. Samtidig så er det veldig vanskelig å holde på de positive tankene til fødselen når jeg ligger til sengs hele dagen å tenker. Jeg må derfor prøve å finne en balanse mellom å slappe av, og bruke tiden på noe gøy. 

I dag skal jeg i alle fall prøve en dag utenfor huset, så håper jeg virkelig på at det ikke ødelegger for resten av uken. Jeg er veldig glad for at dette svangerskapet er over, samtidig som jeg vet at det blir lenge til neste gang at jeg kan kjenne på baby-spark fra magen min. Jeg prøver å nyte de gode øyeblikkene som finnes med å gå høygravid, men det er dessverre ikke mange igjen når kroppen sier at den har fått nok. Håper alle sammen får en nydelig dag, så krysser jeg fingrene for at min dag også ikke blir så aller verst! 

NÅR INGENTING ANNET FØLES GODT

  • 11.09.2016 - 18:00

reklame

Det er ikke bare bare å gå høygravid. Jeg føler at jeg skyller meg selv å gjøre mitt beste for at kroppen skal ha det så behagelig som overhodet mulig i denne siste tiden. Jeg syns derfor det er utrolig deilig å slippe å tenke på å kle meg opp i fine ubehagelige klær nå. Jeg har derfor hoppet inn i favoritt joggedressen min fra NIKE i dag igjen. Den er fantastisk god å ha på nå som alt annet med kroppen føles tungt. Jeg syns faktisk også at jeg ser veldig sporty ut i den, uten å prøve for hardt, haha. Jeg skal nok trives godt i den selv etter svangerskapet er over også. Jeg har nemlig forelsket meg helt i joggedressen fra GetInspired.no 

Jeg kan tenke meg at de fine barsel dagene etter fødselen også vil tilbringes i godt behagelig tøy. Jeg har derfor benyttet meg godt av tilbudene som florerer akkurat nå, der GetInspired.no blant annet gir deg 20-50% på absolutt alt fra Nike! Jeg anbefaler derfor alle å handle inn det du trenger for høsten nå, ettersom deres store Nikesalg avsluttes ved midnatt.

Jeg har forsåvidt klikket hjem mer en bare Nike. Både Reebok treningsdress, og verdens fresheste sko fra NewBalance har blitt med meg hjem. Tidligere har jeg alltid opplevd at nye sko gnager og er ubehagelig å gå i, men overraskende nok har skoene fra NewBalance falt i smak fra første dag! Så derfor har jeg ordnet en rabattkode til dere, som gir 20% avslag på absolutt alle ordinære varer! Om du bruker rabattkoden: anna20 får du 20% på hele kjøpet ditt. Men vær rask, de deiligste nyhetene forsvinner fort, og rabattkoden varer kun frem til torsdag. Rabattkoden bruker du HER! 

Skoene fra New Balance finner du HER. Overdel fra Nike finner du HER. Hele Nike Gym Vintage serien finner du HER. 


Rabattkode anna20 gir altså 20% på alle ordinære varer hos GetInspired.no

Dagens vinner av Kari Traa Sett er Solveig Pettersen. Vinneren kontaktes direkte! :)

SVANGERSKAPSUKE 38 - NÅ GÅR DET MOT SLUTTEN!

  • 11.09.2016 - 11:00

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 38 (37+3). Over 92,9% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 20 dager igjen til termindato. I følge gravid-appen min skal babyen i magen på denne tiden være 3000g i starten av uken og 3170 i slutten av uken. Det er allerede mer enn Michelle var da hun ble født i uke 39. Hun ble født 2,9. 

Ukens aktivitet i magen: Han er ikke like aktiv som han har vært gjennom hele svangerskapet tidligere, men det er fremdeles mye aktivitet. Han har klart å motbevise meg om at han umulig kan være en rolig baby. Han kommer til å løpe like mye som storebroren sin. Etter at det første steget er tatt, så kommer kan aldri til å sitte stille. Han er en sterk liten gutt, som faktisk ser ut til å være likere på William, enn jeg først ville trodd. Jeg gleder meg til å se guttene mine bruke energien sin sammen, og slite hverandre ut i årene fremover! 

Ukens tanker om fødselen: Jeg har lovet dere et innlegg om mine tanker utdypet om hvor mine tanker står i forhold til fødselen nå som det virkelig begynner å nærme seg. Jeg satt meg ned å skrev innlegget i går, og gleder meg til å dele det med dere i dag. Jeg syns det er litt skummelt å dele tanker om fødselen fordi jeg vet hvor mange gravide som sitter å leser det jeg skriver akkurat nå. Jeg håper likevel at mine tanker ikke kan påvirke noen andre i for stor grad, men at det også forhåpentligvis er noen som sitter med samme tanker som meg! 

Ukens cravings: Jeg har lyst å bare ta «kopier» og «lim inn» fra forrige uke. Det går fremdeles i isbiter her hjemme, og det ser ikke ut til å endre seg med det første. Jeg tok til og med et glass med vann og isbiter inn i dusjen i går!! Haha, det skal ikke være lett å virkelig ha dilla på noe. Jeg sto nå der i dusjen og knasket i meg isbiter mens jeg tenkte at det var noe av det lureste jeg hadde gjort. 

ALLE HAR ET BEHOV FOR Å VÆRE ØNSKET

  • 10.09.2016 - 18:00

Etter at vi flyttet ned til sørlandet har hjemlengselen kommet og gått litt inne i mellom. Det er ting og plasser jeg savner samtidig som det uten tvil er personer jeg skulle ønske jeg kunne se mer til, enn det jeg gjør nå. Likevel har det bare vært godt å flytte ned hit. Det har også gitt en helt unik mulighet til å komme mye tettere på familien til Jan. Nå har jeg heldigvis alltid hatt et godt forhold til foreldrene til Jan, men å flytte ned hit har selvsagt bare gjort det bedre. Hun har på mange måter blitt en bonus mamma for meg, og barna har fått en fantastisk bestemor i henne. Det føles utrolig godt å bli tatt i mot på den måten som vi har blitt her nede, fra både familien og bekjente. Det gir meg en følelse av at vi er ønsket og velkommen. Den siste tiden har bestemor strikket mye, og er akkurat ferdig med noe nytt til den minste gutten vår, som jeg bare var nødt til å vise dere stolt frem. Jeg blir så babysyk, og gleder meg mer og mer til han kommer til verden! 









VI BEHOLDER GIRL-POWEREN I FAMILIEN

  • 10.09.2016 - 11:00

God lørdagsmorgen! Vi har startet helgen her hjemme med skikkelig bake-lukt fra kjøkkenet. I går kveld hadde vi nemlig en skikkelig koselig fredagskveld sammen med Michelle. Etter at William var i seng for kvelden, bakte vi Brownie og så på film, før leggetid. Det er koselig å makere fredagen litt ekstra, og det er deilig å våkne opp på en lørdagsmorgen å vite at barna er fornøyde fra kvelden før. Jeg begynner virkelig å like ukene som vi lager dem for tiden, og hver dag har sin sjarm. Nå er det lørdag og jentedag her hjemme. Guttene skal til bestefar senere  for å se fotballkamp, så det blir spennende å se hvilke ønsker Michelle har for dagen. 

Kjenner jeg henne rett så har hun ikke noen ønsker som ikke kan oppnås. Hun er veldig lite kravstor når det kommer til å finne på ting. Jeg tipper at hun ønsker å sette seg ned å tegne litt sammen, eller se gjennom babytøy. For tro det eller ei, så begynner hun også å bli veldig klar til at den lille babyen i magen skal komme. Jeg syns det er superkoselig at hun liker å dulle med babytøy og gjøre i stand til lillebrorens ankomst, for det er virkelig noe vi koser oss med sammen og har tilfelles. Jeg vil tro det er en jente-ting det der, å styre rundt i klesskapet uten å egentlig gjøre de store forandringene. 

Vi teller ned dager til termin nå, og Michelle har fått med seg at ting kan skje hvert øyeblikk. Hun har derfor veldig stor forståelse for at jeg ikke akkurat kan hoppe rundt, men trives likevel med dager alene sammen med meg før babyen kommer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt det tidligere, men jeg setter utrolig stor pris på den tiden jeg får alene med hvert av barna. Enten det er Michelle og meg som tar vare på girl-poweren i familien, eller om det er William og meg som får skikkelig kvalitetstid sammen. Det er godt å kunne kjenne på å få være bare meg og et av barna av og til, og gi den ene min fulle oppmerksomhet! 

EN SJANSE TIL Å RETTE OPP I LIVET MITT

  • 09.09.2016 - 15:00

Noen ganger tar jeg meg selv i å syns litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg nødvendigvis ikke trives med livet jeg lever, men fordi det er så mange andre som syns synd på meg. Stakkars meg som sitter her i en alder av 20 år med snart tre barn. Stakkars meg, som ikke kan leve et «normalt» ungdomsliv. Nei, helt ærlig, så har jeg ikke hatt en eneste dum tanke når det kommer til livssituasjonen min de siste tre årene. Jeg skal innrømme at tanken har slått meg flere ganger, men bare i den første tiden. Bare når jeg hadde et barn, og fremdeles var et «barn» selv. Da kunne jeg fort ta meg selv i å syns synd på meg selv, fordi alle andre gjorde det.

Sannheten er at jeg er litt for glad i det livet jeg lever. Jeg har snart tre barn, og kunne ikke ønsket meg noe annet enn livet som kan minne om en dame på 30 år sitt. Jeg er vel egentlig veldig sikker på at det ikke finnes så veldig mye ulikt med mitt liv i dag, som det gjør med en annen mamma på 30-40 år. Jeg har de samme rollene i hjemmet som både mamma, og husmor, kjæreste og ikke minst også en dame i arbeid. Jeg er på alle måter kommet der de fleste lander når de slår seg til ro og er ferdig med utdannelsen.

Jeg blir derfor like fortvilet den dag i dag når jeg ser at noen andre syns synd på det livet jeg lever. Jeg blir sint og irritert når jeg ser at noen andre ønsker barna mine bort fra livet mitt for å tenke at jeg ville hatt det bedre. Livet mitt hadde nok helt ærlig vært lettere på tusen måter om jeg ikke var mamma, men det skyldes ikke alderen min, men jobben den store jobben det faktisk er å være en mamma. Barn krever sitt, og sånn vil det alltid være, det blir hverken lettere med alderen min, eller ettersom barna vokser. De krever sitt til hver sin alder uansett, helt frem til de er voksne selv. 

Det er noe jeg tok utgangspunkt i når jeg valgte å bli mamma for aller første gang. Jeg skal ærlig innrømme at jeg overhodet ikke visste hva jeg gikk til. Det er umulig å vite, før man blir en forelder, men jeg visste likevel at det krevde hele meg, og mitt liv hver eneste dag i 18 år og vel så det. Jeg var 14 år når jeg tok dette valget, og hadde ikke selv levd så lenge en gang. Jeg valgte likevel at dette livet i magen min var viktigere enn alle de planene jeg allerede hadde satt for mitt eget liv, og min fremtid. Det var vel det jeg lente meg opp til når alle gikk i mot valget mitt. Jeg visste at jeg brydde meg om dette lille fosteret mer enn jeg brydde meg om mitt eget liv. 

En skummel tanke å tenke tilbake på, fordi jeg i dag er så avhengig av å være her for barna mine nå. Men den gang når jeg ikke hadde noen å tenke på, så ble det fort veldig tydelig hvor lite mitt eget liv hadde å si. Jeg var i stand til å ta mitt eget liv, når ting ble som verst, og hadde ingen mål eller mening med livet mitt. Jeg følte at det å bli gravid ga meg en ny sjanse. En sjanse til å rette opp i livet mitt, og leve et liv med mål som skulle gjennomføres for dette lille barnet. Det å bli mamma reddet meg, fra meg selv. Det beviste at jeg hadde omsorg, og kjærlighet for noen. 

Den første kampen jeg måtte gjennom var den verste. Jeg skulle velge å beholde det lille fosteret i magen med folk fra alle kanter som hadde et helt annet ønske. Den første kampen, måtte jeg ta alene. Jeg ville gi opp mange ganger på veien, men likevel så kunne jeg ikke. Jeg hadde en oppgave, og mammarollen var allerede i gang. Jeg skulle gjøre dette for det lille fosteret i magen, jeg måtte gjøre dette for lille Michelle. 

Livet mitt har aldri vært i nærheten av et normalt tenåringsliv etter dette. Jeg vil likevel ikke at noen skal syns synd på meg av den grunn. Jeg fikk en gave. Et lite mirakel som har vært grunnen til alle mål jeg har fått til de siste seks årene. Hun er grunnen til at jeg er her i dag. Hun er grunnen til at jeg valgte å beholde William, da jeg ble uønsket gravid igjen i 2014. Både Michelle og William og kjærligheten og styrken de gir meg, var grunnen til at jeg nok en gang venter barn igjen. Jeg har valgt dette livet. Jeg har valgt å leve mitt liv for barna mine, og legge all min fremtid, sammen med dem. 

Det er ikke synd på meg at jeg sitter her 20 år, med tre barn. Jeg er forferdelig heldig som har de flotte barna jeg har fått. Jeg er heldig som får lov til å vokse opp i min ungdomstid med alle disse erfaringene jeg allerede har fanget opp på veien. Det er tøft å være mamma, i en hver alder. Og en jobb jeg bare unner de som virkelig ønsker det. Man skal ikke bli mamma om man ikke er klar for å legge livet til sides å være mamma de neste 20 årene. Jeg har ikke annet enn å kjempe for å beholde barnet i magen for seks år siden. Det er ikke synd på meg, som klarte å fullføre svangerskapet i 2010/2011. Jeg er takknemlig for at jeg ikke ga opp. 

DE BESTE KJERRINGRÅDENE FOR Å STARTE FØDSELEN

  • 08.09.2016 - 13:00

Jeg fikk aldri tid til å sette meg ned og samle tankene med pcen etter sykehuset i går. Dagen gikk rett videre til barnehagehenting, og middag hos bestemor, før kvelden plutselig var kommet. Timen på sykehus gikk veldig fint, og jeg fikk både delt mine tanker og spørsmål, samtidig som vi fikk gå gjennom helsekortet og svangerskapet så langt. Nå er det snart over, og jeg merker at det går mot slutten. Vi ble vist hvor vi skulle gå, når ting skjer på alvor. Det ble litt mer ekte med en gang, og det føles forferdelig godt å tenke på at jeg i dag er 38 uker i følge  termindatoen 1.oktober. 

Jeg nevnte i innlegget i går at jeg skulle sette meg ned å skrive om tankene mine til fødselen. Det har nemlig vært veldig mange forskjellige tanker denne gangen, og det varierer veldig på når i svangerskapet at tankene har forandret seg. Mine tanker nå er ikke de samme som de var bare tre uker tilbake i tid. Det vil derfor bli godt å sette meg ned å skrive akkurat det jeg tenker om fødselen, for min egen del. Men det er et typisk innlegg som jeg faktisk må sette meg godt ned og ha tid til å tenke godt gjennom, mens jeg skriver. Så vi får se om det kommer ut i dag eller i løpet av helgen. 

I mellomtiden tenkte jeg at jeg ville dele noen kjerringråd til å gå i gang fødselen. Nå skal det sies at verken det ene eller det andre kjerringrådet har virket på meg, så det er jo selvsagt ingen oppskrift på hvordan man får i gang fødselen før tiden. Den starter når den selv er klar for det uansett, men litt gøy er det å føle at man bidrar litt til å få gang på sakene. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg har holdt meg borte fra alle kjerringråd som er ting man skal spise av sterk mat og eller forskjellige drikke. Jeg har prøvd meg på de gode gammeldagse:

GULVVASK PÅ ALLE FIRE - Ja, det er jo gøy å tenke at man gjør noe husarbeid, samtidig som man faktisk prøver å få gang på andre saker. Gulvene må vaskes uansett, og da kan jeg like godt gjøre det på alle fire, med et smil rundt munnen. Kan ikke se at det har hatt noen effekt, hverken denne uken eller forrige svangerskap.

SEX - De aller fleste kan innrømme å ha hatt sex like før fødselen startet, men er dette egentlig noe som er blitt påvirket av sexen? Jeg kan vel ærlig innrømme nok en gang at sex fremdeles er en aktivitet her hjemme. Det har likevel ikke hatt noen funksjon på at fødselen skal starte. Nå skal det sies at det er mannen sperm som skal gjøre den store magien for å modne livmorhalsen. Jeg vil tro at det er noen som har en effekt av dette, men da må jo livmoren allerede være klar til å modnes mer, vil jeg tro. 

AKUPUNKTUR - Dette har jeg faktisk ikke tatt meg tid til dette svangerskapet, men var noe jeg gjorde mye i svangerskapet med Will. Som dere vet så ble jeg satt i gang på overtid med William, så jeg vil nå si at det ikke helt gjorde jobben, men jeg tror kanskje dette likevel hadde en liten påvirkning under selve fødselen likevel. Når åpningsprosessen virkelig var i gang etter igangsettingen så gikk jeg fra 4 cm til 10 cm på 3,5 timer, noe som normalt er veldig fort til å være førstegangsfødende.

TRAPPEGÅING - Jeg er blitt ivrig på å gå i trappene en gang mer enn jeg må her hjemme. Jeg vet egentlig ikke hvor gunstig det er å fremprovosere kynnerne, men jeg får nå i alle fall alltid kraftig kynnere av å gå opp trappen. Jeg føler vel helt ærlig at jeg gjør noe riktig om jeg får kynnere, og at det gjerne hjelper litt for å få i gang fødselen? Ikke vet jeg, men opp og ned trappa må jeg jo uansett, haha! 

Nå er det jo selvsagt veldig viktig å ikke gjøre noen kjerringråd før man har snakket med jordmor, og man skal vel heller ikke gjøre noe før man er kommet til svangerskapsuke 37, men man skal jo selvsagt lytte litt til kroppen etter dette også. Jeg syns det er utrolig morsomt å finne frem forskjellige ting som skal hjelpe for å få fødselen til å komme i gang, men innerst inne så sitter jeg selvsagt med en følelse av å måtte gå over termin denne gang også, uansett hvor fine gulvene blir, eller hvor mange ganger jeg går opp og ned trappene!

VI ER PÅ VEI INN TIL SYKEHUSET

  • 07.09.2016 - 15:00

Nå er vi på vei inn til sykehuset, etter en veldig rolig og fredelig morgen her hjemme. De siste dagene har jeg følt at stemningen for å føde virkelig har ligget i luften den siste uken, og jeg føler vel at det har vært skikkelig føde-vær ute om det er mulig å si. Ettersom at vi har flyttet bort fra byen jeg kommer fra, og bort fra byen jeg tidligere har født barn, må vi inn å snakke med sykehuset her på sørlandet i dag. Det er vanlig å få en innskrivning time på sykehuset der du skal føde rundt uke 36, uansett hvor man bor i landet, men ettersom at jeg ikke var hos legen før denne uken, ble ikke timen til sykehuset på sørlandet før i dag. 

Jeg kjenner en spenning i kroppen. Mest fordi alt er så nytt, når det egentlig ikke burde føles nytt. Jeg har gått gjennom dette før, på en måte i alle fall. Og jeg føler vel at det de fleste tenker når de vet jeg har barn fra før. Jeg føler meg som en førstegangs-gravid med bare litt ekstra erfaring. Jeg føler ikke det er noe jeg har vært gjennom tidligere, samtidig som jeg har opplevd to helt forskjellige situasjoner med både graviditet og fødsler tidligere. Jeg tror aldri man skal være helt selvsikker når det kommer til fødselen, nettopp for å ikke bli skuffet om det oppstår noe man ikke har sett for oss på forhånd. 

Jeg er så godt forberedt på fødselen som er mulig, og vet hvilke opplysninger og tidligere opplevelser jeg må informere de om på sykehuset her. Jeg vet hva jeg er redd for, og hva som var positivt fra fødselen med William. Det som jeg gjerne syns er finest med hele denne fødselen er vel tanken på at jeg ikke lengre er «førstegangs fødende». For det var nettopp der misforståelsene kom i forrige fødsel. Jeg hadde bare et keisersnitt bak meg, og ante ikke at jeg skulle bli sett på som en førstegangsfødende selv om det sto tydelig i papirene også den gang, at første barn ble forløst med planlagt keisersnitt.

Jeg har mange tanker i hodet om dagen, og vet veldig godt at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg prøver bare å tenke på at når fødselen er i gang, så er det bare et godt tegn på at det hele snart er over. Snart så er svangerskapet bare en tid å se tilbake på, og fødselen også. Jeg prøver å motivere meg så godt som mulig, men jeg kjenner at tankene begynner å ta litt overhånd. Det er lov å grue seg til fødselen, men jeg skal ikke tillate meg selv å grue meg mer enn hva som er nødvendig. Jeg må runde av innlegget nå, men tenker at det er godt å skrive ned litt om tankene mine til fødselen senere i dag, og dele det med dere. Ønsker alle en fin dag videre! 

 


 

Vinneren av dagens facebook/instagram konkurranse ble Guro Berge! Vinneren blir kontaktet direkte. Gratulerer så mye, og kos deg med sjokoladen. Se hvordan DU kan være med i neste trekning på instagram ved å klikke HER! 

 

1 ÅR SIDEN DRAMAET STARTET

  • 06.09.2016 - 21:00

I går var faktisk en veldig spesiell dag her i hjemmet. I går var det nemlig et år siden jeg dro ned for å besøke mine gode venner som akkurat hadde flyttet til Kypros. Selv hadde jeg akkurat kommet meg inn til Oslo, og satt sammen med min beste kamerat for å jobbe med Shoppic.no som et år senere et blitt mitt levebrød. I mens jeg jobbet snakket jeg iherdig med Anna på Facebook, før hun plutselig spurte om jeg ikke bare kunne komme ned en tur. Jeg tenkte meg om i drøyt 40 sekunder, før jeg sa: "Jeg er klar, har funnet billetter".

En drøy uke senere var jeg på vei ned. 5 September 2015. Jeg tok med et par kasser med Freia Melkesjokolade som jeg skulle bruke til å ta noen bilder sammen med Anna, og satt meg på flyet. Selvfølgelig ble jeg da stoppet av tollvesenet på Kypros, som lurte fælt på hva jeg skulle med to kasser sjokolade. Og gjennom røntgenbildene skjønner jeg godt at de ikke akkurat trodde eskene var fulle av sjokolade.

Jeg var i alle fall klar for en deilig uke i varmen sammen med Anna, og et filmteam fra TV2 som ankom noen dager senere. Anna visste godt at jeg hadde et øye for henne når jeg kom ned, men jeg visste vell ikke at det øyet var gjensidig. Og etterhvert som dagene gikk husker jeg at følelsene ble mer og mer vanskelige å skjule. Selv om jeg ikke helt forstod på det tidspunktet at jeg virkelig var forelsket i henne.

Jeg husker godt jenten som satt under halvtaket og skrev et innlegg som senere skulle sette fyr på hvordan vi så på hverandre. Innlegget som gjorde at jeg forstod at hun virkelig var litt ekstra glad i meg. "Ingen er som du" innlegget ble veldig spesielt for meg, og jeg tok meg selv i å tenke litt ekstra på det før jeg sovnet i går. 

Hva som skjedde videre denne uken vet dere godt, og akkurat i går var det veldig spesielt å tenke tilbake på det hele. Alle tankene jeg satt med for et år siden, blir veldig mye tydeligere nå, men jeg kan trygt si at jeg aldri hadde drømt om å sitte her hjemme i Søgne, sammen med en høygravid Anna, og to fantastiske barn. Bare et år senere. Men livet er virkelig en berg- og dalbane.

Man vet ikke hva som skjer bak neste sving, eller, hva som skjer i løpet av et år. Anna har gått fra å være en venn, til å bli min samboer, Shoppic har gått fra å være en hobby, til å bli Norges største shoppingportal for jenter, og jeg har fått meg en fantastisk familie. I tillegg har vi endt opp på hjemstedet mitt. Akkurat nå er jeg bare voldsomt takknemlig for å få leve dagene sammen med verdens flotteste familie, også må jeg innrømme at jeg er veldig spent på hva det neste året vil bringe.

- Jan

JEG KAN IKKE SELGE HUSET I STAVANGER

  • 06.09.2016 - 18:00

Plutselig sitter jeg her med to hus. Et i Stavanger, og et i Søgne som ligger like utenfor Kristiansand. Husene ble kjøpt med 6-7 måneders mellomrom, og er helt ulike. Huset som jeg kjøpte i Stavanger, var et gammelt koselig hus, på plassen jeg selv er vokst opp. En veldig barnevennlig plass, med skoler og barnehager i gå avstand, samtidig som det ligger veldig nært Stavanger sentrum. Det var et hus som skulle pusses helt opp, og gjøres til mitt eget. Det var perfekt i størrelse for meg og mine to, og vi hadde alt vi trengte der. 

Livet forandrer seg veldig fort, og like etter at det huset var kjøpt, flyttet Jan og meg sammen. Vi bestemte oss fort for å få enda en liten i gjengen, og plutselig så var min lille familie på tre, snart blitt til fem. Huset ble derfor fort litt mindre enn jeg tenkte da jeg kjøpte det. Jeg hadde veldig lyst å slå meg til ro en plass dette året, og kunne bo her i lang lang tid fremover. Det kunne vi ikke ha gjort i huset i Stavanger. Samtidig som det selvsagt var andre ting som gjorde at plassen i seg selv, ikke var så gøy å være for oss lengre. 

I høst ble det derfor fort et tema å flytte. Flytte til sørlandet, hvor vi faktisk trivdes best. Selv har jeg sett på hus til salgs i Søgne siden jeg besøkte plassen første gang i 2013, for å besøke Jan. Jeg har alltid likt meg her, men trodde vel helt ærlig ikke at jeg kom til å flytte ned likevel. I juni i år fant vi drømmehuset, som er helt perfekt på alle måter. Huset er fantastisk flott, stort og har nettopp det vi trenger. Det er rom for å vokse både i alder og i antall. Her kan vi være en familie. 

Jeg trives godt her nede, og har vel aldri følt meg så hjemme på en veldig lang stund. Vi er hjemme her, selv om det er mye nytt. Barna trives med å bo på landet, og William er vel den som tydeligst har vært et symbol på det. Han er i lykkerus hver gang han ser en hest, og det skal derfor ikke så mye til, når vi har bondegårder og hester til alle kanter. Michelle har også veldig godt av å komme seg litt «ut i naturen». Hun var en skikkelig byjente hjemme i Stavanger, mens nå begynner hun faktisk å legge om til litt sørlandske ord. 

Selv om vi trives godt her, og har bodd i dette huset på sørlandet lengre enn vi noen gang bodde i huset i Stavanger, så er det likevel litt vondt å tenke på tanken av å selge det. Det er mitt første hus, og et hus jeg har lagt ned mye arbeid og tid i. Huset i Stavanger er en prosjekt som skulle bygge sammen livet mitt igjen, og plassere alle brikkene i livet mitt på riktig plass. Dette var noe av hele poenget med hele oppussingen, og gjøre huset til mitt eget. Et hjem jeg kunne være stolt over. Det ble aldri helt som planlagt. 

Vi flyttet fra Stavanger, og graviditeten gjorde at jeg ikke fikk gjort alt som jeg ønsket å gjøre i sommer. Jeg ville fullføre det prosjektet jeg startet, og selge det videre med stolthet. Jeg ville legge det ut, og fortelle om hvordan det så ut før, og hvilke store forandringer som faktisk er blitt gjort. Jeg gledet meg til å vise det frem. Mens nå er jeg ikke like stolt. Jeg må gjøre det ferdig, og selv da, blir det vanskelig å gi det videre. Det er derfor blitt litt endringer i planene. 

Huset skulle egentlig legges ut for salg i starten av august. Da skulle det være ferdig, og jeg skulle lukke en dør i livet mitt, og slippe å tenke noe mer på Stavanger i det hele tatt. Nå er vi kommet oss godt i gang med september, og huset er langt fra klart til å legges ut. Den neste tiden vil derfor bli brukt til å fullføre prosjektet jeg startet, og når jeg føler jeg har kommet langt nok, vil jeg legge det ut for leie, i stedet for å selge det. Et hus skal aldri stå tomt, men det føles ikke riktig å selge det nå. Jeg gleder meg derimot veldig til å leie det ut, og håper det er noen som ønsker å holde huset varmt for meg i tiden fremover. 

- Jeg vet at housetour av det nye huset her på sørlandet er ønsket lenge. Det kommer veldig snart. Jeg gleder meg til å vise dere!! Alle bildene i dette innlegget er fra huset i Stavanger. Huset på bildet under er det nye huset i Søgne, som vi flyttet inn i 1.juli! 

SMÅ FØTTER SETTER DYPE SPOR

  • 06.09.2016 - 13:00

Jeg fikk flere tilbakemeldinger etter å poste bilde av skoene til minste gutten vår. Han har fått utrolig mange fine sko, og jeg må jo bare innrømme at jeg er helt forelsket og blir helt babysyk av å sitte og dille med alt det fine han har. Det er likevel noen som ikke helt klarer å se poenget med at en så liten baby skal ha så mange «dyre sko». Det forstår jeg godt, men det er litt vanskelig å takke nei til gaver.. Det tror jeg de fleste kan forstå. Babyer skal helst ikke ha på seg sko, men ingen av skoene til babyen har såle, så det burde ikke være noe problem å ha de på for et lite bilde. Ellers så står de veldig fint til pynt i skapet hans. Han skal kanskje ikke gå så veldig langt det neste året, men den lange gåturen i mammas hjerte starter allerede nå, og han skal slite ut mange par sko på den turen! 

















«Nå skjer det endelig! Jippi ..eller hjelp!»

  • 05.09.2016 - 21:00

Ettersom at svangerskapet snart er over, og ventetiden går mot slutten er det ikke unaturlig å tenke mye på fødselen. Jeg har sett for meg mye forskjellig når det kommer til hvordan fødselen vil starte, men klarer likevel ikke å slippe tanken på at fødselen aldri i livet kommer til å starte av seg selv. Hvem er det jeg prøver å lure? Det ville jo vært for godt til å være sant om riene plutselig startet eller om vannet går. En fødsel for meg starter ikke av seg selv...

Når jeg sitter her høygravid for tredje gang, uten å noen gang ha opplevd rier i mitt eget hjem er det litt vanskelig å tenke meg til at jeg vil oppleve det denne gangen. Jeg har en drøm om å få oppleve at fødselen starter av seg selv, men jeg har vel bevist for meg selv at det overhode ikke er noe selvfølge at den skal gjøre det. Jeg har ikke noen spesielle tanker om hvordan eller når på dagen jeg ønsker at den skal starte, men drømmen om å kjøre inn til sykehuset i litt «panikk» er noe jeg faktisk har sett frem til. 

Jeg har sett frem til å kunne fortelle Jan «Nå skjer det endelig! Jippi ..eller hjelp!». Jeg har lyst til å oppleve det man ser på film, og blir fortalt som mindre. Det at vannet går på en eller annen spesiell plass offentlig skjer jo nesten bare på film. I alle fall i den verden jeg lever i, så har jeg aldri hørt fra noen jeg kjenner at fødslene startet noen andre plasser enn hjemme eller på sykehuset. Selv har jeg aldri opplevd hverken at riene kommer av seg selv, eller at vannet går. 

Da Michelle skulle komme til verden ankom jeg sykehuset med full ro i kroppen. Det var en uke før termin, og kroppen min hadde ingen tegn på å si seg ferdig med svangerskapet. Turen ut var derfor planlagt, både klokkeslett var satt, og å faste hadde jeg gjort fra dagen før. Jeg hadde selvsagt mange tanker i hodet, og spenning over det å snart bli mor var på plass, men ingen redsel eller smerter. Bare timer senere var hun i armene mine etter et fint gjennomført planlagt keisersnitt. 

William hadde i alle fall ingen hast med å komme til verden, noe som er veldig merkelig å tenke på nå som han knapt har tid til å sitte i ro i et minutt. Han er plutselig blitt en veldig travel gutt, som ikke kan vente med å komme seg rundt fra plass til plass. I magen var han litt annerledes. Han valgte å bli langt over termin, og jeg ble til slutt satt i gang litt over en uke etter termindato. Jeg fikk da oppleve rier for aller første gang, 3,5 år etter at jeg ble mamma! Det er litt rart å tenke på, egentlig. 

Om ikke det var nok at hele fødselen måtte bli satt i gang, måtte også vannet tas av leger. Men født ble han til slutt, og jeg er superstolt over jobben jeg gjorde 12.12.2014! Begge barna er friske og raske, og jeg kan ikke annet enn å være stolte over mine to små som bare blir større og større for hver eneste dag. Hvordan barna kommer til verden, er aldri så viktig når det hele er over og barnet er i armene. Jeg kan sitte å ønske både det ene og det andre nå, men jeg vet jo veldig godt at når jeg først har lille prinsen i armene mine, så er jeg fornøyd, uansett hvordan det ender! 

JEG ER KUNDEN ALLE NETTBUTIKKENE HATER

  • 05.09.2016 - 18:00

reklame

Av og til merker jeg hvor utfordrende det er å bo sammen med en annen person. En annen som har sine meninger om ting, og en annen som skal komme med kommentarer og innspill i mine tanker og meninger. Det som alltid har vært så positivt med forholdet mellom Jan og meg, er at vi jobber på nett begge to, og har begge forståelse for det hverandre driver med. Vi har en unik interesse for hverandres arbeid, og kan hjelpe hverandre når det måtte trenges. Det er utrolig praktisk i hverdagen vår. Jeg kjenner ingen som er mer inkludert i bloggverden som det Jan er, og alltid har vært. Han har en forståelse som trenges, når det kommer til å leve med en person i dette yrket. 

Det er nettopp ikke bare lett å bo sammen med en person som er på jobb døgnet rundt 365 dager i året. Da er det godt å vite at jobben hans er veldig lik, og like avhengig av han, som det min blogg er av meg. Det er litt merkelig hvordan Jan og meg aldri hadde vært oss om det ikke var på grunn av bloggen. Vi møttes nemlig fordi vi startet å jobbe sammen, og Jan hjalp meg med å starte opp facebooksiden min, som jeg fremdeles den dag i dag, bruker hver eneste dag til å både dele nye blogginnlegg, bilder, videoer, konkurranser og live-sendinger. 

Når vi startet kontakten rundt bloggen tidlig i 2013, så var det vel fort tydelig at vi kom bedre over ens enn bare med jobb. Vi ble fort veldig gode venner, og venneforholdet gjorde at jobbforholdet vårt også ble lettere, ettersom at vi startet å reise for å besøke hverandre. Men det skal sies, jeg visste ikke den gang, at vi noen sinne ville bo under samme tak, å bli en familie. Nå som vi har bodd sammen en god stund, har jeg oppdaget ting med Jan, som jeg aldri tidligere har lagt merke til. Vi har nemlig våre veldig store forskjeller, vi også. 

Jeg har nevnt for dere tidligere, hvordan jeg elsker å bruke fritiden min på å sitte å handle på nettet. Eller, sitte å bla gjennom side på side på en nettside, og legge alt jeg liker i handlekurven, og så bare forlate nettbutikken uten å fullføre kjøpet mitt. Som regel fordi jeg har brukt for lang tid til å se gjennom hele nettbutikken, sånn at noe annet kommer i veien, før jeg får tid til å fullføre handelen. Noe som selvsagt gjør at jeg mister alt som allerede er lagt i handlekurven, og etter noen dager, er det kjøpet helt glemt i mine tanker.

Jan har jobbet mye i nettbutikk tidligere, og kaller med for «kunden som alle nettbutikkene hater». Jeg har aldri tenkt tanken på det tidligere, men jeg skjønner godt hva han mener. Jeg gir nettbutikkene falske forhåpninger med å fylle opp handlekurven, uten å gå videre til kassen for å fullføre kjøpet. Det er vel ikke akkurat noe jeg har tenkt på tidligere at de fyller med på hvert kjøp og hvor kundene hopper av under handelen. Jeg tror bare jeg rett og slett har for mye å velge mellom noen ganger, og bruker litt for lang tid til å se gjennom alle produktene. 

Det er derfor jeg er så fan av enkle nettbutikker som selger minimalt med produkter. Nettbutikker som ikke har for stort utvalg eller for mye å velge mellom. En nettside som man faktisk bare går innom når man har tenkt til å handle nettopp det produktet. Det er nok nettopp derfor jeg trives godt med nettsiden til både Shai og Betakaroten. Du går inn for å få produktet du skal ha, og er veldig fort ferdig med handelen. Det er ingen hemmelighet at jeg er stor bruker av Shai sine barberhøvler, og har brukt Betakaroten før svangerskapet. 

Hvis du har lyst å få en gratis prøvepakke fra enten Shai eller Betakaroten, så kan du raskt bestille det hjem til deg! Prøvepakkene er tilnærmet gratis og det eneste du må betale er 49,- for frakt for Shai og 39,- i frakt for Betakaroten. Når du har testet produktene, velger du selv om du vil fortsette å motta nye høvler, eller om du ikke vil motta flere pakker. Er du ikke fornøyd, kan du ta kontakt med Shai eller Betakaroten og be om å ikke motta flere forsendelser. Er du like fornøyd som meg, så mottar du en ny forsendelse fra Shai hver tredje måned for bare 348,- inkludert frakt, og fra Betakaroten hver andre måned for kun 299,- inkludert frakt! Håper du blir like fornøyd som meg! 

ONEPIECE-MAMA

  • 05.09.2016 - 13:00

Mandagen er godt i gang, og det samme er denne nye uken. Jeg har funnet meg godt til rette i Onepiecen, og klar for å møte på alle utfordringer denne uken måtte bring. Etter innlegget mitt i går, så har jeg fått en del «hat» på at jeg kunne gjort ting annerledes uten å lyve om termin datoen. Det kunne jeg nok. Sannheten er at termin som jeg har gitt ut og den «ekte» datoen som er satt, ikke skiller mye. Og at den første datoen som ble satt var nettopp den jeg fremdeles teller ned til. Termindatoen har så lite å si på når barnet kommer, at jeg velger å ikke henge meg så mye opp i dette. Barnet kommer når han kommer uansett. Det kan være i morgen, og det kan være om noen uker. Hjertelig velkommen er han uansett!





PAPPA-POSTENE GÅR MOT SLUTTEN

  • 04.09.2016 - 21:00

Ukens tanker om fødselen: Hvor skal jeg begynne? For en uke, og så utrolig fantastisk å få hilse på junior. Sist uke fortalte jeg om at jeg for første gang hadde en tydelig drøm, der jeg var så heldig å få møte Lucas. Denne uken startet allerede med ultralyd på mandag, der vi var så heldige å få noen fine bilder som vi raskt skulle studere. I utgangspunktet har jeg hatt på følelsen at dette kom til å bli en gutt som skutt ut av nesen på meg, med stort sett bare mine trekk. Mens etter mandagens ultralyd, sitter jeg med en ganske tydelig følelse av at dette blir en blanding, kanskje hakket mer lik sin mor? 

Ukens Pappacravings: ​Jeg føler egentlig livet mitt bare består av cravings. Den ene uken er det cornflakes, uken etter er det bare fenalår, mens denne uken har jeg vært borti alt fra indisk til pølser (igjen). Sjokolade har jeg mistet helt lysten på, og pærene jeg hadde for en tid tilbake fins ikke lengre. 

Ukens aktivitet i magen: Denne uken er det ikke mye å sette fingeren på, tilnærmet plettfri uke. Her må jeg bare sette terningkast 6.

Ukens sitat fra Anna: Dette punktet hoppet jeg vell over sist uke, da jeg rett og slett ikke har hukommelse til å huske alt det rare hun sier i løpet av en uke. I tillegg må jeg vell innrømme at mye av det hun sier ikke alltid passer seg på en blogg. Jeg skal prøve å skjerpe meg den neste uken, og faktisk skrive ned litt av det hun presterer å si, slik at jeg har litt å komme med i uke 38. 

Vekt: Stabil og bra uke. Nå ligger jeg stabilt og cruiser rundt 70 kilo. Men jeg har lovet meg selv å komme meg ut på litt joggeturer fremover, i alle fall så fort jeg får Anna med på noen trille(jogge)turer etter fødselen. 
 
Pappahilsen fra Jan

JEG LYVER OM TERMINDATOEN MIN!

  • 04.09.2016 - 18:00

Å lyve om en ting, betyr ikke nødvendigvis at man lyver om alt. Jeg har valgt å lyve om termindatoen min offentlig. Eller, faktisk ikke bare offentlig, men også til alle de som jeg kjenner som har spurt om når babyen skal komme. Jeg satte meg en dato, som jeg selv ønsket at andre skulle telle ned til. En dato, som fort ble den samme datoen som vi også teller ned til. 1.oktober, har jeg lagt inn i gravidappen min, som vi følger dag for dag, og oppdaterer med svangerskapsukene uke for uke. 1. oktober eller starten av oktober er bare blitt den tiden vi ser frem til og forventer at babyen skal komme. 

Det er ikke ofte jeg lyver, men når jeg selv tenker at det vil gjøre meg noe godt, eller at det er noe jeg egentlig ønsker å ha helt for meg selv, så syns jeg ikke det blir like galt. Man er lært opp til at man aldri skal lyve om noe, og selv mine barn blir i disse dager fortalt at det ikke er fint å snakke usant. Men når usant ikke er så langt fra sannheten, så vil jeg like å påstå at det ikke har noe betydning. Det er en privatsak, egentlig. 

Jeg skal innrømme at mye av grunnen til at jeg valgte å fortelle en annen dato enn den som står på helsekortet, er fordi datoen ble endret på under svangerskapet. Jeg kan innrømme at det er ikke så stor løyn, at han ikke dukker opp i løpet av den tiden. Det er jo rundt 1. oktober uansett, to uker frem eller tilbake. Han melder snart sin ankomst, og det er det som er det viktigste. Jeg har hele tiden vært veldig opptatt av å ikke henge meg for mye opp i datoen der termin er satt, fordi at det er så liten sannsynlighet at det skulle skje akkurat den dagen uansett. 

Michelle kom en uke før termin, og William kom en uke etter termin. Dette til og med på tross av at de begge to ble satt i gang. Datoen har nemlig ikke så veldig mye å si. Jeg ville bare sette en dato som jeg lett kunne fortelle videre når noen spurte meg. En dato jeg kunne legge ut, sånn at jeg kunne oppdatere dere ukentlig med gravidoppdateringer, fordi jeg selv hadde lyst til å følge dette, å kunne se tilbake på det i ettertid. 

Jeg kommer til å fortsette de få ukene som er igjen, å følge oppdateringene, som er satt 1.oktober. Grunnen til at jeg ikke ønsker å si termindatoen er jo fordi at alle forventer at barnet kommer til verden denne dagen. Alle forventer at ting skjer, eller er i gang. Ingen forventer overtid, og da er det lettere å akseptere den tiden over termin selv. Jeg husker bare hvor vanskelig det var sist gang, når jeg måtte gå 8 dager på overtid, med alle bloggleserne som ventet like utålmodig som meg? 

UKE 37 - OVER 90% AV SVANGERSKAPET ER GJENNOMFØRT

  • 04.09.2016 - 14:30

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 37 (36+3). Over 90,4% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 27 dager igjen til termindato. 

Ukens aktivitet i magen: Han beveger seg mindre enn før, samtidig som han overhodet ikke er et mindre aktivt barn likevel. Han er fremdeles mer aktiv enn begge de to tidligere, og sparkene han nå gir fra seg er veldig sterke, og viser tydelig på magen, selv med klær på. Kynnere har jeg også fremdeles mye av, og både spark og kynnerer har nå startet å forstyrre nattesøvnen min, som jeg lenge har vært veldig heldig å unngå frem til nå. 

Ukens tanker om fødselen: Det er veldig rart hvordan tankene på fødselen forandres gjennom svangerskapet. Jeg ønsker faktisk å bruke et eget innlegg på å skrive om hvordan tankene mine er nå, i forhold til helt i starten av dette svangerskapet. Det er egentlig helt utrolig, og sikkert noe flere gravide kan kjenne seg igjen i. Selv kan jeg ikke kjenne meg igjen i de tidligere svangerskapene, og hvordan tankene mine har forandret seg gjennom denne graviditeten, men det er vel akkurat det de sier er så flott med at ingen svangerskap er like! 

Ukens cravings: Jeg lever fremdeles i lykkerus over isbite-maskinen som vi handlet inn for litt over en uke siden. Jeg knasker i meg isbiter daglig, og får i meg litervis av vann i løpet av en dag. Det er jo helt fantastisk, og forhåpentligvis så fortsetter denne cravingen også etter svangerskapet er over. Ingenting er vel bedre for kroppen enn å få i seg nok vann? 

PERMISJONSTIDEN VILLE STARTET NÅ!

  • 04.09.2016 - 11:00

Jeg kjenner det er utrolig vanskelig å finne motivasjon til å sette meg ned å skrive om dagen. Jeg er virkelig ikke i form, og den lille energien som lever i meg om dagen blir brukt til å være sammen med barna etter barnehagetid. Jeg ligger stort sett rett ut på sengen, med smerter alle tenkelige plasser. Jeg er så lei av å svare at jeg har det bra, når sannheten er at jeg bare vil bli ferdig med dette svangerskapet, for å unngå alle disse vonde plagene. Det er heldigvis ikke lenge igjen nå. 

Jeg var hos legen her om dagen, på en av de aller siste svangerskapskontrollene for denne gang. Der fikk jeg opp øyene litt for hvor liten tid som faktisk gjenstår. Han spurte meg spørsmålet: Om jeg ville gått på jobb fremdeles om jeg hadde hatt en «normal» jobb. Og svaret på det er klart og tydelig et nei. Jeg hadde ikke vært i form til det. Jeg hadde ikke fått meg ut av sengen på grunn av formen min. Jeg ville mest sannsynlig måtte fått sykemelding, eller som de fleste andre, gått ut i permisjon denne uken. 

Men sånn er det ikke når jeg har den jobben jeg har. Jobben min er avhengig av at jeg er tilstedet og leverer. Heldigvis så har jeg muligheten til å jobbe fra sengekanten, men når selv det er for tøft noen dager, så blir det veldig tydelig hvor dårlig formen min virkelig er. Jeg er sliten, tung og lei. Jeg har vondt i ryggen, bekkene, og sliter med vonde kynnere som jeg knapt får pause fra. Han sparker og ribbene mine er såre. Halsbrann er blitt en vanlig del av dagen, og hodet mitt føles som om det vil eksplodere hvert øyeblikk. 

Jeg har vel egentlig vært veldig tydelig på at dette har vært det tøffeste svangerskapet jeg har gått gjennom, på kroppen min. Jeg er egentlig litt glad at jeg får oppleve et svangerskap som dette, for da er det lettere å forstå meg på andre som opplever det samme. Det er ikke bare koselig med gravidmagen, i alle fall ikke for alle. Det er egentlig veldig viktig å huske på hvilke stor jobb det er å være gravid. Jeg føler vel at jeg har lov til å glede meg til det er over! 

BABYUTSTYR: BARNEVOGN

  • 01.09.2016 - 19:00

Vognen jeg aldri kommer til å velge bort! Nå venter jeg mitt tredje barn, og valget på vogn er akkurat det samme som det var første gang i 2011. Jeg forelsket meg i denne vognen ved første øyekast, og har aldri funnet en bedre vogn i etterkant. Den er fantastisk å kjøre, ser rålekker ut, og ikke minst, barna ligger utrolig godt i denne vognen. Skulle tro dette var et reklameinnlegg, men det er det altså ikke. Vognen har jeg faktisk tatt vare på etter William, men bag-delen er likevel så god som ny. Jeg gleder meg til mange fine trilleturer i denne vognen igjen med minste prinsen! 







HVORDAN VIL HVERDAGEN SE UT OM KORT TID?

  • 01.09.2016 - 09:45

Tanken på å snart få møte babyen som jeg har bært i magen de siste ni månedene føles utrolig godt. Jeg kjenner at jeg er så klar på alle mulige måter. Jeg vet hvilke kjærlighet som venter meg, samtidig som jeg også er veldig klar over de tøffe dagene jeg har foran meg. Å bli mamma for tredje gang, er en veldig stor forskjell for meg, enn da jeg ventet William for bare to år siden. Nå som jeg har gått gjennom en nyfødt tid to ganger, tar jeg utgangspunkt i egne erfaringer med to helt forskjellige barn. Jeg har fått møte William for første gang, og jeg har fått møte Michelle for første gang. Da William ble født, ble jeg også kjent med virkeligheten av søsken og sjalusi. 

Michelle har nå hatt en bror i to år, og er blitt veldig så godt vant med storesøster-rollen sin, og det å dele på mamma. William har aldri vært alenebarn, og vet derfor ikke om en annen hverdag enn sammen med Michelle. Jeg har derfor veldig mye mindre bekymringer når det kommer til å dele oppmerksomheten og kjærligheten med den lille babyen. Det var noe jeg faktisk brukte mye tid og energi på i slutten av svangerskapet med William, for å forberede Michelle så godt som mulig på en positiv måte.

Jeg  vet ikke hvorfor, men det finnes minimalt med bekymringer rundt familielivet etter babyen er kommet til verden. Jeg er så trygg på at vi kommer til å gå rett inn i en fin hverdag, med enda ett barn. Jeg tror at Michelle vil hjelpe til med den lille, og finne en stor glede i å kunne være med på bleieskift og finne frem klær til den lille. Hun er blitt så mye større siden sist gang hun ble storesøster, og har mye mer interesse for «mammalivet» nå i alle mulige leker. Jeg gleder meg til å se henne sammen med sin bittelillebror! 

William er så liten, at han har fremdeles ikke helt forstått hva som kommer. Det er jo faktisk umulig for en liten gutt som aldri har vært i nærheten av en nyfødt baby tidligere. Han er blitt veldig kjærlig, og kosete, så jeg vet at han vil behandle babyen fint. Men jeg tror ikke interessen er like stor der, som hos Michelle, naturlig nok. Han har fått sett rommet til babyen, og skjønner vet at det er en baby i magen til mammaen, men mer enn det tviler jeg på at han forstår. Jeg tror det hadde vært vanskelig for oss alle å sette oss inn i det på den alderen. 

Jeg tror at guttene kommer til å ha mye glede av hverandre i tiden fremover, men akkurat nå, så er mitt fokus på den første tiden. Tiden frem mot jul, og vinter. Hvordan vil hverdagen vår se ut om to måneder? Vil jeg være helt utslitt og sliten, med et hus fylt av kaos, eller vil det bli idyllisk og bare fint? Jeg vil tro at det vil ligge på en balanse i mellom godt og vondt. Jeg gleder meg til alle de gode dagene fremover, og kan alltid lære noe fra de dagene som er litt mer kaotiske. Jeg gleder meg i alle fall veldig! 

SKREMMENDE OG RØRENDE PÅ SAMME TID!

  • 31.08.2016 - 19:00

Jeg kan ærlig innrømme at jeg syns det er skremmende. Det er aldri gøy å være bekymret, og spesielt ikke når det kommer til barna. Jeg hadde veldig mange tanker og følelser til ultralyden vi skulle på, på mandag. Jeg var redd for at vi ville få en beskjed om at ikke alt var som det skulle, eller at gutten vår ikke hadde det bra. Jeg kan ærlig innrømme at alle tanker svevde rundt i hodet mitt. Til og med tanken på at han plutselig ville vise seg å være en «henne». Å gå på ultralyd så sent i svangerskapet er aldri bare gøy, fordi en frykter det verste. 

Vi fikk bekreftet nok en gang at det er veldig tydelig at det fremdeles var en liten Lucas, og at både alt i den lille kroppen hans, og i min mage var som det skulle. Det er veldig godt å få bekreftet dette nok en gang, og ikke minst at han vokser fint som han skal. Jeg kan aldri forestille meg, eller sette meg inn i en situasjon der jeg hadde fått en beskjed på ultralyd om at noe ikke var som det burde, for det er bare mulig om man har opplevd det selv. Likevel så er det en frykt som jeg kjenner på, og som jeg vil tro alle kommende mødre gjør.

Det er det mest naturlige i verden å være bekymret for barna sine, enten de er store eller fremdeles ikke født. Når alt var gått i gjennom fra måling av babyen til å sjekke alt i hjertet på den lille, var det tid for den koselige delen. Den fine delen, der vi fikk se gutten vår. Det er så rart hvor mange tanker og følelser som går gjennom kroppen på så kort tid mens vi er der inne. Selv gikk jeg gjennom alt fra tanker på å måtte finne et jentenavn, til om noe skulle vært galt, og det å bli sendt rett opp til sykehus. 

Nå fikk vi bekreftet at han har det kjempefint i magen, og at alt er som det skal være med både næring og fostervann, selv så sent i graviditeten. Med andre ord har han det helt perfekt i magen fremdeles. Vi har en svangerskapskontroll denne uken, endelig, men nå føltes det ut som jeg fikk gått gjennom det viktigste på mandag, nemlig at gutten min har det bra! Min helse er også viktig i svangerskapet, så det skal selvsagt bli godt med en kontroll likevel! 

VI FIKK MØTE VÅR LILLE LUCAS

  • 31.08.2016 - 14:00

Jeg merker at det er vanskelig å ødelegge en god dag med å prioritere bort det man selv ønsker å gjøre. Jeg har ikke mange av de gode dagene, og må derfor sette pris på hver og enkel av dem jeg får. Det er ikke ofte kroppen min samarbeider med å faktisk kunne gjøre de tingene jeg selv har lyst til, og da må jeg gjøre det jeg kan når kroppen spiller på lag. Jeg har derfor lagt bort alle tanker på bloggen de to siste snart tre døgnene. Jeg hadde nemlig en kjempefin dag på mandag, og ønsket ikke å ødelegge den med å gå hjem for å blogge. 

Mange vil være uenig der, og si at det er jobben min, og den må gjøres. Sannheten er at ja, det er jobben min, men det som er så fint med det yrket jeg har er at jeg er min egen sjef. Jeg bestemmer selv når arbeidstiden min er, og hvor lange arbeidsdager jeg har. Noen ganger jobber jeg døgnet rundt, mens en sjelden gang så kan jeg ta meg fri. Jeg vet veldig godt at det venter meg mer arbeid å gjøre når jeg da kommer tilbake igjen på jobb, men det er en avgjørelse jeg selv velger å ta. Noen fridager må jeg unne meg. 

Grunnen til at jeg tok meg fri på mandag, var enkelt og greit fordi jeg hadde et viktig møte. Et av mine viktigste faktisk. Vi skulle på ultralyd en siste gang dette svangerskapet, før det er over. Vi fikk møte vår lille Lucas. Denne gangen føltes det virkelig som om vi møtte ham, og jeg følte selv at jeg kom mye tettere på han. Jeg visste ikke det var mulig mens han fremdeles lever på innsiden, men der tok jeg grundig feil. Vi fikk se han på 3D, som gjorde at vi faktisk kunne se hvordan gutten vår ser ut! Vi kunne se hvem dette var! Vi fikk bli enda litt bedre kjent med han! 

Etter en fantastisk opplevelse på ultralyden, som også bestemor fikk være med på gikk vi hjem der for å se gjennom bilder av Jan som nyfødt. Vi satt i flere timer å snakket, å hadde det utrolig koselig i hverandres selskap bare oss tre, mens barna var i barnehagen. Det er ikke ofte vi har hatt muligheten til det på dagtid tidligere. Det var rart å se hvordan Jan så ut de første månedene, for det har jeg faktisk ikke sett bilder av tidligere. Jeg har bare sett bilder fra to-tre årsalderen og opp. 

Både meg og Jan ble enig om at vi syns det er en gutt som både ligner på mammaen og pappaen sin. Vi var vel litt overrasket over at lille Lucas, ikke var så veldig liten som vi trodde. Han var helt fantastisk nydelig, med noen herlige bollekinn! Lurer på om vi vil få en følelse av å ha sett ham før, den dagen han faktisk kommer til verden! Jeg gleder meg i alle fall mer enn noen gang til å treffe denne lille gutten på utsiden. Det er ikke lenge igjen nå!

EN NATT PÅ SYKEHUS

  • 31.08.2016 - 08:00

reklame






Ved å delta sier du ja til å motta nyhetsbrev fra Twentyfour og Shoppic.no. Du kan når som helst melde deg av nyhetsbrevet. 

HVOR KOMMER STYRKEN FRA?

  • 30.08.2016 - 14:00

sponset

Har du noen gang reagert på hvordan et barn blir når de ser et bilde av seg selv? Det er rart hvordan de kjenner seg selv igjen, og syns det er stas å se allerede som veldig små. Jeg tar ofte bilder av barna mine, og både William og Michelle elsker å finne bilder av seg selv rundt forbi. Nå har jeg nylig bestilt inn bilde til leverposteiboksen, og jeg kan vel trygt innrømme at det ble populært rundt frokostbordet. 

Begge to her hjemme elsker leverpostei på skiven, men å se seg selv på boksen var vel ikke akkurat noe de forventet å se. Nå som ferien er over, og barna er på plass i barnehagen igjen, kan jeg vel innrømme at det er blitt mer skive-spising igjen. Det er derfor også blitt kjøpt inn en god del mer Stabburet leverpostei igjen. Det føles så utrolig deilig når barna mildt sagt elsker noe som er så sunt og godt for dem. Det gjør mammaen veldig glad!

Har du noen hjemme som spiser like mye leverpostei som oss? Hvis du kjøper inn tre pakker med Stabburet leverpostei, har du muligheten til å lage et personlig lokk med bilde og navn, som du kan overraske med hjemme! Du kan skrive inn navn eller en annen tekst og laste opp bilde du selv ønsker. Lokket blir sendt i posten i løpet av kort tid, du kan bestille ditt lokk HER! 

Som mamma så er det veldig viktig å tenke på lure ting barna kan spise for å få et godt kosthold. Det er tross alt vår oppgave som foreldre å sørge for at barna får i seg alle vitaminer og mineraler som de trenger i en krevende hverdag. Jeg blir derfor veldig glad når barna mine liker ting som inneholder viktige ting for dem. Stabburet leverpostei inneholder rikelig med jern, vitamin B12 og folat som er veldig viktig for små barn som skal vokse seg større! 

Det er derfor ingen tvil om at det er godt for samvittigheten min å sende barna i barnehagen med leverpostei-skiver. Har du tenkt på hvor mye barna faktisk går gjennom i løpet av en helt vanlig dag? Det er en haug av inntrykk og det er derfor viktig at barna har både styrke fysisk og mentalt til å klare dagens utfordringer. Stabburet leverpostei styrker immunforsvaret og gir overskudd til både store og små prestasjoner! 

PAPPAPOST UKE 36

  • 28.08.2016 - 18:00

Ukens tanker om fødselen: Denne uken hadde jeg faktisk min første tydelig drøm der jeg fikk møte Lucas. Som de fleste andre drømmene mine var det ganske mange overnatulige ting innvolvert, men Lucas var en venstrebeint fotballspiller han også, akkurat som sin pappa. Jeg traff aldri på Anna i drømmen, men jeg lurer på om hun tok en tur på butikken. Nei, fra spøk til alvor. Denne uken har jeg flere netter tatt meg selv i å tenke at nå skjer det, men skuffelsen har vært der hver gang. I natt var jeg faktisk rimelig sikker på at noe ville skje. 

Ukens Pappacravings: ​Denne uken har faktisk Anna smittet meg. Jeg er blitt totalt hektet på isbiter, og det har egentlig smittet over på ungene også. Anna nevnte vell i går at vi har gått til innkjøp av en isbitmaskin, og der er det faktisk stort sett kø til alle døgnets tider. 

Ukens aktivitet i magen: Denne uken har faktisk ikke vært allverden. Jeg tror jeg brygger på en forkjølelse. Når jeg skriver dette har jeg lett feber og smerter i hodet. Jeg tror likevell jeg overlever noen dager til, og gir denne ukens aktivitet i magen terningkast 3. 


Vekt: Når ukens craving er isbiter, så sier det seg selv at vekten har holdt seg på et stabilt nivå. Faktisk en liten nedgang, noe jeg må si meg fornøyd med. 
 
Pappahilsen fra Jan

BABYROMMET TIL LILLE LUCAS

  • 28.08.2016 - 13:00

Babyrommet til bitte lille begynner å ta form. Nå er det bare små detaljer på veggene og annen pynt som gjenstår for at rommet til min minste prins er ferdig. Det er jo selvsagt begrenset hvor mye rommet vil bli brukt, ettersom at han ikke kommer til å sove der. Jeg tente derfor det kunne være koselig å ha stelleplassen på rommet i stedet for inne på badet, samtidig som jeg tenker at jeg må få en amme-stol også på plass. Sånn at jeg har muligheten til å ta ammingen helt alene i ro og frem om vi skulle ha huset fult av gjester, eller om jeg rett og slett bare trenger litt tid med den lille alene. Jeg kjenner jeg gleder meg til å ta i bruk dette rommet, og fylle det med masse kjærlighet! 












SVANGERSKAPSUKE 36

  • 27.08.2016 - 21:00

Dette er siste uken av svangerskapet der barnet vil bli kaldt prematur om det blir født. Jeg er nå offisielt blitt høygravid, selv om jeg skal innrømme at jeg har kaldt meg slev høygravid helt siden uke 30, haha! Magen er i alle fall stor, og viser godt i alle klær. Tungt og vondt og sliten er jeg, men trives egentlig med alle forberedelsene og den siste tiden som nå er igjen før vi sitter her med enda en liten i hus. Matvanene har forandret seg litt, og jeg opplever både og spise mer enkelte dager, mens noen dager føler jeg meg helt mett etter første bit, det er tydelig at det kommer veldig ann på hvordan han lille i magen har lagt seg til rette når vi setter oss for å spise. 

Termin: Termindato er 1.oktober 2016. Det vil si at jeg i dag er kommet meg inn i uke 36 (35+2). Jeg er i 9. gravidmåned, og over 87,6% av svangerskapet er overstått. Jeg har altså bare 35 dager igjen til termindato. Nå er det bare fire uker igjen til datoen jeg har telt ned til i flere måneder! 

Ukens aktivitet i magen: Det begynner å bli tydelig at det er mindre plass i magen for barnet til å bevege seg rundt. Han er likevel veldig aktiv, men ikke like mye som de tidligere ukene. Denne uken har jeg egentlig kjent mer til kynnerne. Jeg har hatt kynnere nærmest konstant de fire siste døgnene. Nå har også bevegelse og vonde kynnere kommet på nettene, og jeg har for første gang blitt holdt våken flere netter denne uken.

Ukens tanker om fødselen: Vi snakker stadig mer og mer om fødselen her hjemme. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan jeg selv vil reagere når ting starter, og hvordan jeg skal si dette videre til Jan. Mine tanker er jo om jeg da kjenner en panikk når det hele er i gang, eller om jeg klarer å beholde roen. Jeg vet i alle fall litt mer om hvordan Jan skal håndtere beskjeden. Vi har gått gjennom hva som skal gjøres, og hvem som skal ringes. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg en følelse av at det vil skje på kveldstid, etter at barna er i seng. Men vi har heldigvis en plan uansett når på dagen det skulle starte. Det føles godt å være litt forberedt!

Ukens cravings: De siste ukene nå har det vært helt rart hvordan isbiter plutselig har fått en stor plass i hjertet mitt. Et glass vann med isbiter får virkelig dagene til å gå rundt, og det har blitt mange turer på butikken for Jan for å kjøpe inn flere isbiter. Nå har vi løst problemet, for denne uken fikk vi kjøpt oss en isbite-maskin! Et av de lureste kjøpene på lenge! Med vårt forbruk her hjemme, så kommer vi til å spare mye penger på dette. Jeg fortalte dere at Michelle også er blitt fan av isbiter. Nå har også William sett at vi stadig går å knaser på de, og det er derfor blitt veldig populært for han også med noen isbiter i glasset! 

VIDEO: MICHELLE RØPER AT HUN SELV VIL BLI MAMMA, OG HVA BARNET SKAL HETE!

  • 27.08.2016 - 18:00

Jeg tenkte det ville være koselig å spørre Michelle litt om hvilke tanker hun har for tiden fremover og det å få enda en liten bror i hus. Hun er som regel lett å snakke med, og deler gladelig tanker og følelser. Hun gleder seg veldig mye, og har flere planer om hvilke rolle hun skal ta ovenfor den lille nykommeren i familien! Hun ville ikke slutte å bli filmet i dag, men video av at hun viser frem rommet til babyen, får bli den neste videoen som legges ut! Ønsker alle en fin kveld videre! 

DET ER DYRT Å HA BARN

  • 27.08.2016 - 11:00

I går tok jeg meg selv i å tenke at barna mine ikke har noen klær. Selvsagt er skapet til både Michelle og William helt fult av klær, ja til og med den ufødte babyen har et helt skap fult opp av fine klær. Problemet er bare at det begynner å gå mot kaldere dager, og at barna er mye mer aktive i barnehagen, enn de vanligvis er ute sammen med oss. Det er merkelig det der, men barn har godt av å leke med andre barn, det er det i alle fall ingen tvil om. Men litt fortvilet ble jeg da jeg fikk følelsen av at barna manglet alt av ekstra ulltøy og gode ullstrømper. 

Jeg måtte derfor sette meg ned å bruke et par timer på dagen i går for å handle på nettet. Jeg tenkte at det er jo utrolig hvordan jeg kan glemme det, men det går jo fra sommer til vinter over natten, og da er det ikke lett å henge med i svingene. Jeg fikk heldigvis handlet inn kjempe mye fint til alle tre, og forhåpentligvis er det ikke lenge til det dukker opp i posten. Jeg handlet for tusenvis av kroner i går, og må innrømme at jeg for første gang tenkte tanken på hvor dyrt det er å ha barn! 

Nå som det skal handles inn til tre plutselig, så koster det utrolig mye mer, enn om det bare hadde vært et barn som trengte å fylle opp skapet til vinteren. Jeg skal innrømme at jeg er nok ikke den som handler inn de billigste merkene, men jeg har mine favoritter som jeg syns er viktig å prioritere spesielt når det kommer til ullklær. Jeg føler vel at ull er et så viktig plagg gjennom hele vinteren i Norge, at det må være et ull som jeg vet holder seg fint og godt lenge. Jeg har derfor gjennom flere år hatt bestemte merker som jeg kjøper barna sitt ull i. 

Jeg skal også innrømme at jeg liker å kle barna likt, og at jeg da kjøper inn det samme plagget i tre forskjellige størrelser, både i ullundertøy, heldresser, luer, votter, sokker, strømpebokser og ja, egentlig alt! Det eneste som skilte seg ut fra guttene i handlekurven i går, var at Michelle fikk en kjole i samme mønster som guttene fikk i body. Ellers så var det tre av alt! Jeg syns det er utrolig koselig å kle barna opp likt, og kan gå mer i detaljer på hvorfor en annen dag. Nå tenkte jeg å gå gjennom bestillingen med Michelle å vise henne hva som venter i posten i løpet av uken. Hun interesserer seg veldig for klær selv, skulle nesten tro hun var datteren min! 

VANT DU JUSTIN BIEBER KONKURRANSEN MIN?

  • 26.08.2016 - 21:00

God fredagskveld. I går la jeg ut en konkurranse på instagram, som jeg nå har trukket en heldig vinner til. Vinneren av konkurransen kunne få ikke bare en men TO JUSTIN BIEBER billetter til konserten han skal ha i september. Den heldige vinneren ble: @susannke92. Om du ikke ble den heldige vinner denne gangen, så har du fremdeles flere muligheter! Jeg har flere billetter som skal deles ut i løpet av kort tid, følg med på instagram! 

HAR DU HUSKET Å SPØRRE BARNA HVA DE VIL GJØRE I HELGEN?

  • 26.08.2016 - 18:00

Har du noen gang tenkt på hva egentlig barna vil bruke helgen på? Hvilke ønsker har de for ting å finne på, kanskje de har mer tanker om helgen enn du tror! Jeg har merket veldig godt at det kan være like populært å sette seg ned i sofaen med barnetv og slappe helt av, enn å finne på en hau av forskjellige aktiviteter i helgene. Barna står på hele uken i barnehagen med mange inntrykk og ting som skjer, og det merkes at barna trives vel så godt med en rolig helg hjemme. 

Jeg har akseptert at helgene kan ikke nødvendigvis trenger å være så spennende. Barna trenger ikke alltid å bli aktivisert time for time selv om de er hjemme fra barnehagen. Jeg spurte Michelle her rundt middagsbordet i sta hva hun egentlig ville gjøre denne helgen, og fikk vel nettopp det svaret jeg trodde jeg ville få. Å være hjemme. Når barna er så mye borte hjemmefra hele uken, så blir det en veldig positiv plass å være når de endelig har fri. 

I morgen er derfor planen at vi skal slappe av her hjemme hele dagen. Kanskje vi setter oss ned å leker med duplo hele gjengen, eller at vi lar tven stå på litt lengre enn jeg vanligvis ville akseptert før i tiden. Kanskje en liten tur rett ut på lekeplassen. Jeg har tenkt at helgen skal markeres for barna, og de skal se forskjellen på ukedager og helger. Men dette handler jo om å la barna få være med å bestemme selv hvordan de ønsker å bruke fridagene sine. En liten skål med fredagskos foran tv, etter at William er i seng blir nok en fin start på helgen for eldstejenta! 

♦ Minner om den store konkurransen jeg har på instagram nå! Vinner trekkes allerede i kveld! Se hvordan du kan vinne to billetter til Justin Bieber konserten i september HER! 

JEG FØLTE ET HASTVERK I Å TA ET VALG

  • 26.08.2016 - 13:00

Det er rart å tenke på hvordan livet mitt ville sett ut i dag om jeg fullførte Kypros-eventyret i fjor. I dag er nemlig dagen jeg skulle reist fra Kypros, om jeg hadde valgt å bli værende gjennom hele kontrakten. I dag er det ett år siden vi reiste ned, og startet det jeg trodde var et magisk eventyr som jeg ikke tenkte jeg ville bort fra. Jeg var klar for å finne fred og slappe av sammen med barna. Jeg var klar for et liv utenom det vanlige, på en plass jeg kjente godt til, men som likevel var nytt på alle mulige måter. Jeg var klar for å klare meg selv. 

Det gikk ikke lang tid før jeg innså at denne reisen og store forandringen i livet, dreiet seg om noe helt annet enn å finne roen. Det ble en uforglemmelig høst, med mye tanker og følelser. Det ble egentlig alt jeg ikke trodde, og enda litt mer dramatisk. Jeg er veldig glad når jeg sitter å ser tilbake for at jeg valgte å dele den turbulente høsten med dere. Jeg er glad for at jeg skrev ned alle tanker og følelser både når det kom til det store gutte-dramaet, og ikke minst ønsket mitt om å flytte hjem igjen. 

Jeg valgte helt feil gutt i høst, og det var nok mange tanker som tok overhånd i det valget jeg tok for allerede et år siden. Jeg blir ofte minnet på at jeg ikke valgte Jan i oktober i fjor. Det varte heldigvis ikke lengre enn noen uker, før det ble helt slutt og som om det aldri hadde skjedd. Jeg visste at valget var feil, allerede før jeg hadde tatt det, men jeg følte at verden sto å så på meg. Jeg følte et hastverk i et valg som ville ha så mye å si på livet mitt fremover. Heldigvis viste det seg at det er lov å ta feil, og det er lov å ombestemme seg. 

I november kjøpte jeg meg et hus i Stavanger, fordi jeg hadde bestemt meg for at jeg ville avslutte Kypros-oppholdet mitt når jeg skulle hjem i julen. Jeg ville ikke tilbake, uansett hva det ville koste meg. Jeg ville derfor ha et hus som jeg kunne komme hjem til. Jeg ville ha en plass vi kunne starte på nytt, og glemme den høsten vi hadde vært gjennom. Jeg kjøpte derfor et gammelt hus på plassen jeg selv er vokst opp, og tenkte at det måtte være det beste valget jeg hadde tatt noen gang. 

Jan og meg snakket sammen flere timer til dagen på telefon, hver eneste dag de ukene som var igjen før hjemreisen. Vi ble fort enig om at han skulle komme til Stavanger i det vi kom hjem fra Kypros. Han kjørte fra sørlandet mens vi flydde hjemover, og hentet oss faktisk på flyplassen på veien. Vi har holdt sammen hver eneste dag siden jeg landet på flyplassen i Stavanger i fjor vinter, og har aldri stått tettere enn vi gjør. Vi måtte gjennom den dramatiske høsten for å komme der vi er i dag. Spørsmålet mitt er jo bare: 

Hvordan hadde livet sett ut om Jan ble igjen på Kypros sammen med oss i fjor september? Ville vi ha reist hjem sammen alle fire i dag, eller ville vi fremdeles ha kommet hjem fra Kypros før nå? Det er veldig vanskelig å si hvordan livet ville sett ut om vi ble et par på Kypros, og valgte å bli igjen der sammen. Jeg hadde i alle fall aldri kjøpt huset mitt i Stavanger om det hadde blitt meg og Jan tidligere. Vi hadde nok aldri kjøpt drømmehuset vårt her i Søgne heller, om vi hadde landet på flyplassen i dag. 

Det er veldig rart hvordan små enkle avgjørelser velger hvor livet går videre. Jeg er evig takknemlig for de erfaringene jeg bærer med meg videre fra månedene vi bodde på Kypros, og kunne ikke vært mer fornøyd med hvordan livet ser ut i dag. Jeg sitter plutselig med to hus, en hverdag jeg har drømt om lenge, barna trives i barnehage, jeg lever et liv sammen med min aller beste venn som jeg elsker, og vi venter nå en liten prins om kort tid. Ingenting av dette ville jeg hatt i dag, om jeg ikke tok de valgene jeg gjorde i fjor høst! 

DE KVELDENE JEG SETTER MEST PRIS PÅ

  • 25.08.2016 - 21:00

Den siste uken har det vært veldig tøft på kroppen min med den store magen. Jeg har hatt flere plager enn tidligere og derfor holdt meg i seng så mye som mulig. Likevel så føler jeg ikke at jeg har hatt tid til å ligge der, fordi jeg har tenkt på alt annet som må gjøres her hjemme før vi får enda et ansvar å ta oss av her hjemme. Alt av husvask til forberedelser til dagen etter som skal gjennomgås i løpet av barna er i barnehage, og som egentlig også fortsetter etter at de er i seng på kveldene. Jeg finner meg som regel aldri i at jeg er sliten, og da får jeg bare et mye større tilbakefall når kroppen min bare sier helt stopp. 

Det finnes ikke tid til å være sliten og ha vondt, og det finnes ikke tid å ligge i sengen og syns synd på meg seg. For det er jo nettopp det jeg føler at jeg gjør. Selv om jeg vet at det er viktig å lytte til kroppen. Sannheten er vel at jeg ikke er noe flink til å lytte til hverken kroppen eller noen andre. Jeg gjør som regel bare det jeg mener er riktig eller best uansett, også når det kommer til egen smerte. Den eneste som faktisk kan få meg til å innse at jeg har feil noen ganger er Jan. Han hører jeg på, nettopp fordi han forteller meg hvorfor han mener det han mener, og ikke minst konsekvensene av å ikke gjøre det. 

Her om dagen så var jeg veldig sliten og oppgitt. Jeg lå på sengen, og ville egentlig vaske hele huset, men kroppen min sa bare: Nei? Da kom Jan inn på sengekanten og fortalte meg at det er lov å slappe av, og det er lov å være sliten. Han mente på at vi heller skulle ha en skikkelig kosekveld i sengen, med masse godteri, is og digg og jobbe fra sengekanten i kveld. Han sa at vi kan heller sitte sammen å være slitne og kose oss mens vi syns litt synd på hverandre. Det er mye kjekkere å dele en fin kveld med Jan på vonde dager, enn å være sliten og lei meg mens jeg desperat prøver å samle energi. 

Jeg setter utrolig stor pris på nettopp disse kveldene. Kveldene høygravid på sengekanten sammen med Jan og mye digg. Det er lov å ta seg en skikkelig gravid-kveld, ofte og titt nå på slutten. Det er så lite igjen av svangerskapet, og det er nettopp disse kveldene jeg vil se tilbake på. Det er disse kveldene jeg har lyst til å huske. Jeg har lyst til å huske hvordan Jan var med meg hver eneste dag gjennom hele graviditeten, og klarte å gjøre selv de vonde dagene til noen gode dager som er verdt å huske! 

EN UTSLITT NYBAKT TREBARNSMAMMA

  • 25.08.2016 - 18:00

Når jeg sitter å skriver dette er det vel egentlig veldig tydelig at jeg vet hva som kommer, og hva jeg har i vente for tiden fremover. Jeg er høygravid, magen er diger og jeg sitter utålmodig og venter på at det snart skal skje noe. Kan ikke babyen bare komme litt før tiden denne gangen? Sannheten er at babyen kommer når den er klar for det, enten det er i morgen eller om fire uker. Jeg er sliten i kroppen, og det er naturlig så sent i svangerskapet, og det er selvsagt helt lov. Jeg sitter heldigvis på en erfaring når det kommer til den nyfødte og tiden etter fødsel. Jeg vet hva som venter meg. 

Jeg syns derfor det er viktig å huske på det nå mens jeg fremdeles er så «heldig» å sitte her med gravidplagene og magen fortsatt. Det blir ikke bare fantastisk og idyll etter at babyen er kommet til verden. Jeg kommer til å være en utslitt nybakt trebarnsmamma, uansett hvordan kroppen min har taklet fødselen. Jeg vet at det vil være situasjoner i tiden frem som jeg kommer til å lengte litt tilbake til at babyen fremdeles lå i mammas trygge mage. Lengte tilbake til den tiden der det bare var to som krevde min oppmerksomhet.

Det å få et barn til når man har flere fra før er tøft når det kommer til å dele oppmerksomheten. Jeg er veldig opptatt av den delen der ingen skal føle at noen andre har tatt deres plass hos mamma. Jeg skal være like mye tilstedet for barna mine som før den nye babyen ble en del av flokken. Jeg skal være hundre prosent og slitt til, hele tiden. Samtidig som jeg nå hverken har nevnt de tøffe våkne nettene fremover, og ammingen som aldri er en lek. 

Jeg har vondt alle veier nå, og vil så gjerne møte denne lille gutten vi nå har ventet på i flere uker, men mens jeg utålmodig venter på at fødselen skal gå i gang, så må jeg også huske på alt det fine med å fremdeles ha ham på innsiden. Jeg lever nå med minimalt av bekymringer når det kommer til babyen, jeg vet hvor trygt og godt han har det i magen min, og det er deilig å ikke ha alle de bekymringene og tankene man får i det babyen blir født. Det å ikke forstå seg på hvorfor han gråter, eller hva som er galt. 

Jeg gleder meg til å møte dette lille barnet, og tiden fremover, men akkurat nå må han holde seg der hvor det er trygt og godt for han. Vi kommer til å få mer enn nok av tid sammen de neste månedene og årene. Jeg har nok av tid fremover på å bekymre meg over denne gutten også, og ikke minst bruke all min tid og energi på å vise hvor mye jeg elsker han. Jeg skal være mammaen hans for resten av livet, den oppgaven og rollen er allerede i gang for flere måneder siden! 

ET MUST I BABYSHOWEREN!

  • 25.08.2016 - 13:00

Det er allerede gått noen uker siden jeg ble overrasket med en nydelig babyshower stellet i stand av sørlandsjentene. De laget virkelig en minnerik kveld, som jeg satte utrolig stor pris på. Noe av det jeg likte mest med hele babyshoweren var ønskeboksen. Jentene skrev ned sine ønsker til meg og prinsen i tiden fremover. Jeg syns det er helt fantastisk å lese alt det fine jentene skrev til meg i boksen, og ikke minst er det gøy å kunne se tilbake på i senere tid! Om det er noen som ska stelle i stand en babyshower i fremtiden, er denne boksen virkelig et must å gi til den gravide!



JEG SKAL IKKE BLI PAPPA

  • 24.08.2016 - 19:30

Gjesteinnlegg - Jan

For en fantastisk spennende tid vi går inn i nå. Det er rart å tenke over, men nå kan ting skje når som helst. Nå skal vi plutselig gå fra å være fire til å bli fem. En overgang som jeg er veldig spent på, og som jeg gleder meg til å lære mer om. For meg blir tiden fremover veldig spesiell. Hvordan ser han ut? Hvem er han? Og ikke minst, hvordan blir min rolle i hverdagen fremover? Vi har to barn fra før, men de er barn, hvordan blir hverdagen med en baby i hus?

Og akkurat det er det jeg vil skrive litt om. Hverdagen. Husk at vi som familie også har hverdager. Vi har også husvask, klesvask, oppvask, matlaging, rengjøring av bilen, søppeltømming, panteflasker, handleturer. Vi har alt det vi også, som alle andre. Jeg tror det er lett å glemme når man leser en blogg. Vi går til og med på do, akkurat som deg. Vårt liv er kanskje ikke så ulikt det livet du selv lever? Du er kanskje også en bror, søster, mamma, datter, sønn, eller far.

Jeg har reagert litt på spørsmål der folk spør meg om hvordan det blir å skulle bli far? Da kjenner jeg at jeg er skikkelig usikker på hva jeg skal svare. Jeg er da allerede en far. Jeg står opp grytidlig hver eneste morgen, vi lager nistepakke, kjører til barnehagen, henter i barnehagen, lager middag, går på turer, leker i sandkassen, til og med synger jeg nattasanger titt og ofte. For meg er det det som er å være en far. Og jeg skal ikke bli det, jeg skal fortsette å være det. Det er nemlig en veldig stor forskjell.

Jeg har allerede William, Michelle og Anna, og jeg er uutholdelig glad i dem alle tre. William er verdens herligste kosegutt. Han er både stor, sterk og sta, men ingen deler ut flere varme klemmer en han i løpet av en dag. Michelle er vår lille prinsesse, hun er en jente med mye følelser, og hun forteller stadig hvor glad hun er i meg eller at hun for eksempel har savnet meg. Anna er min øyensten, min sjelevenn, og vår fantastiske mamma. Hun står på hele dagen, og bruker all sin energi på å vise kjærlighet ovenfor meg og barna, samtidig som hun holder kontrollen på hverdagen vår. Akkurat nå mens jeg skriver, er hun nede på vaskerommet. Ungene er akkurat i seng, og hun tar ut kreftene på klesvasken. Hun bretter, sorterer og legger på plass. Gjør slik at jeg lettere finner frem de riktige klærne til barna i morgen tidlig. Da står vi opp, spiser frokost alle fire, før det bærer av sted til en ny dag. En ny hverdag.

Men jeg står ikke oppført som pappa. Men jeg gjør alt det jeg kan, hver eneste dag, for at det ikke skal være synlig. Jeg elsker nemlig barna, og har forelsket meg i en hverdag sammen med dem. Jeg ønsker å være en superpappa. En som alltid er tilstede. Jeg skal stille opp på arrangementeter, jeg skal selge dopapir for skolekassen, jeg skal stille som både fotball og håndballtrener, jeg skal være foreldrerepresentant for ungene på skolen, og jeg skal synge nattasanger for full hals. Og jeg gjør det, fordi jeg elsker barna. Fordi jeg virkelig bryr meg om dem, og fordi jeg ønsker dem den beste oppveksten jeg kan gi dem.

Så ikke gratulerer meg og si at jeg skal bli pappa. Jeg er pappa, i alle fall så godt jeg kan, 7 dager i uken. Og jeg føler meg som verdens heldigste, som skal få lov til å få enda en liten i hus.
 

JEG FØLER MEG HELT TOM

  • 24.08.2016 - 13:00

I dag har jeg faktisk booket meg frisørtime igjen. Ettersom at det nærmer seg fødselen, tenkte jeg å unne meg litt velvære mens barna er i barnehagen, og minste prinsen fremdeles ligger trygt i mammas mage. Jeg føler meg på mange måter helt tom om dagene, samtidig som jeg har det veldig travelt. Jeg føler meg tom, eller rettere sagt, så føler jeg at jeg har glemt noe hele tiden. Jeg er så vant til å ha barna rundt meg at jeg konstant tenker at de også skal ut av bilen, eller leies inn i butikken.. Det føles utrolig rart å gå fra å ha de 100% hver eneste dag begge to, til å ha helt fri i så store deler av hverdagene. 

Det er derfor betryggende å vite at barna i alle fall har det bra, og er blitt vant med situasjonen. Michelle var så klar for å gå i dag tidlig, og hadde store planer om å lage en blå ring til Jan. Farge var selvsagt etter eget ønske, og det var vel det siste hun spurte han om før hun hadde det travelt med å sette i gang rundt bordet i barnehagen. William er vel den som imponerer meg mest med trivselen, ettersom at det er første gang i barnehage. 

Han elsker å være ute, og ikke minst være sammen med flere barn, så en barnehagehverdag for han er noe av det beste vi kunne gitt han. Det er også veldig tydelig at vi bor på landet, når barna kommer hjem med poteter selv plukket ute fra turen. William passer rett inn her med hester og traktorer til alle kanter, men potetene ville han faktisk ikke ta i. Han hadde likt å spa dem frem, men er nok fremdeles litt for «bygutt» til å skjønne hvorfor de skulle ta i disse potetene med jord på seg, haha! Det kommer nok etterhvert det også! 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016 » Mai 2016 » April 2016
Design og koding av Silje Lien Design
hits